Hei,
jeg viser til telefonsamtale, tidligere i dag.
Jeg forklarte det, at problemet var, at faren min, driver å ringer
meg, selv om jeg har sagt klart fra,
at jeg ikke ønsker mer med han å gjøre.
Han ringte 2-3 ganger, etter at jeg sa fra om det.
Så ringte jeg politiet i Drammen, og sa fra om problemet.
Og vi ble enige om at jeg skulle skrive opp tid og date, for telefonene.
Så ringte faren min igjen, like etter at jeg pratet med politiet.
Da svarte jeg, at jeg har kontaktet politiet i Drammen, og at jeg skal
sende brev til dere, hvis han
ikke slutter å ringe.
Så går det mindre enn ti minutter, så ringer faren min igjen.
Dere sier, at dere ikke blander dere så mye, i familie-forhold.
Men jeg har jo som sagt bodd i England i tre år nå.
Og oppveksten min, i Hellinga og Leirfaret, var jo sånn, at jeg bodde
alene, fra jeg var ni år,
i Hellinga, og fra jeg var 11 år, i Leirfaret.
Mens faren min, Arne Mogan Olsen, bodde nede hos Haldis Humblen, i Havnehagen.
Så jeg bodde altså alene, fra jeg var ni år til jeg var nitten, da jeg
flyttet til Oslo, for
å studere.
Med untak av det siste året jeg bodde på Bergeråsen.
Da studerte jeg på Gjerde VGS, ved gågata på Bragernes, og jobba på CC Storkjøp.
Det siste halve året jeg gikk på Gjerde, så flytta søstra mi, Pia
Ribsskog, opp fra
faren min og Haldis.
Jeg bodde i Larvik, hos moren min, Karen Ribsskog, som døde i 1999,
før jeg flyttet til
Bergeråsen, i 1979.
Men jeg ble altså boende alene, i Hellinga og Leirfaret, fordi at,
etter noen måneder,
så flyttet faren min ned til Haldis Humblen.
Men ingen kontaktet barneværnet, eller noe, for det er vel ikke
meningen av niåringer,
skal bo alene.
Jeg husker at jeg ikke var vant til å sove aleine i huset, da jeg var så ung.
Og jeg fikk ikke så mye klær, og ingen brydde seg om jeg pussa tenna,
eller om jeg
ble hjemme en dag fra skolen, noe som skjedde ganske ofte, ettersom
ingen sjekka,
om jeg kom meg på skolen.
Jeg ble ganske deprimert, av å bo aliene, da jeg var sånn 9-10 år, for
jeg vant med å
bo med moren min, stefaren min og søstra mi, i Larvik, så jeg var ikke
vant til å bo i
en leilighet aleine, da jeg var ni år.
Og siden jeg gikk med de samme klærna hele tida, og ikke pussa tenna
så mye osv.,
så ble jeg litt mobba.
Eller hva det kom av.
Så det var ikke alltid jeg orka å gå på skolen, så da ble jeg bare
hjemme, hvis jeg ikke
hadde ork til å komme meg på skolen.
Så det var ikke noen vanlig oppvekst.
Så det er ikke noen vanlig familie da.
Jeg og faren min, hadde nesten ikke noe kontakt, fra 90-tallet, og
frem til at han begynte
å ringe nå, for noen måneder siden, og har ringt ofte.
Og vi har sagt det sånn, at nå kutter vi ut kontakten.
Men han bare ringer igjen.
Og etter at jeg sa det, at nå har jeg ringt politiet i Drammen, så nå
sender jeg dem brev,
hvis du ringer igjen.
Så gikk det mindre enn ti minutter, så ringte faren min igjen.
Og det er ikke noe vanlig familie, som vi har hatt.
Så jeg forventer det, å bli respektert, hvis jeg sier det, at jeg ikke
vil ha flere rare telefoner,
fra faren min.
Eller, at jeg ikke vil ha flere telefoner i det hele tatt.
Så da forventer jeg å bli repektert.
Og det blir jeg ikke.
Så jeg vil si at jeg blir sjikanert.
Og nå har jeg hatt nok.
Så nå sender jeg den her anmeldelsen, så vil jeg at faren min blir
siktet og straffet for denne
sjikaneringen.
For det er rimelig plagsomt, og det skjønner faren min.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
