johncons

Stikkord: Pusi

  • Jeg skrev mer om han barnevakten, til meg og søstra mi, fra da vi bodde hos mora vår i Jegersborggate, på Origo-siden ‘Larvik i nær fortid’




    Han var forresten også en grei kar, sånn som jeg husker det, han barnevakten.


    Vi hadde så dårlig råd, og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var jo i Rauland og bygde hytter.


    (En gang så kjørte mora mi til Rauland, midt på vinteren, med meg og søstra mi, og katta vår.


    Jeg lurer på om det var for å dekke over at han barnevakt-gutten egentlig var faren til Axel, ved å si seinere at det var da Axel ble unnfanget.


    At mora mi da hadde skjønt at hu var gravid med barnevakten?).


    Men vi hadde så dårlig råd, og Arne Thormod var og bygde i Rauland da.


    Så jeg og søstra mi, vi sladra til barnevakten, at katta vår, ikke fikk kattemat engang, våren 1979, tror jeg det her må ha vært.


    Og da fikk vi fem kroner, av han barnevakt-gutten, til å kjøpe en boks kattemat for.


    Og da skulle jeg og søstra mi spare på kattematen da, for det var jo bare nok til en boks.


    Så vi katta bare litt kattemat, og da råtna jo resten av boksen, husker jeg.


    Så vi var ikke så flinke med kattemat, men det her var før jeg begynte som butikksjef i Rimi, og nå har jeg gått kurs, i mat-hygiene, her i England, så nå skjønner jeg mer om sånt 🙂


    Men da var jeg bare åtte år.


    Men vi skulle jo ha kjøpt tørrmat, det hadde gjort susen, til katta.


    Men da skjønte nok Pusi det, at vi brøy oss om Pusi, for jeg og søstra mi fikk nesten ikke mat selv.


    For mora vår må ha vært helt lost da, siden vi klagde til barnevakten.


    Men da skjønte nok katta, at vi brydde oss om den, selv om den ikke fikk mat av mora vår, så katta rømte ikke fra Jegersborggate.


    For jeg husker at katta så litt sånn såret ut, siden den ikke fikk mat, eller hva man skal si, den så litt skuffa ut, og var litt sånn snurt, og gikk bort fra meg, ganske fort, på kjøkkenet da, husker jeg at jeg så.


    Men katta fikk også mat av Fru Landhjem, så det gikk bra på en måte, ihvertfall etter at katta så at jeg og søstra mi kjøpte en boks kattemat til den, og tok oss litt av katta da.


    For den katta var liksom lyspunktet i livet vårt, for det var en fin katt, som var en villkatt fra Mellomhagen i Østre Halsen, som visstnok mora til hadde fått unger i kjelleren (merkelig nok vel), hos naboen i nr. 17 da tror jeg det var, faren til Pål Andre og de, eller hos den famillien da.


    Hm.


    Så det var derfor vi ville ha penger til mat til katta, når mora vår ‘loka’ for vi hadde nok ikke syntes det ville vært artig å miste katta.


    Det hadde nok vært et tungt slag.


    Den døde noen år seinere, men da var Arne Thomassen tilbake, hos mora mi.


    Og jeg hadde flytta til faren min.


    Så da var det vel enklere å takle at katta ble borte, enn hvis den hadde stikki av i 1979.


    Så han var ikke en dårlig kar han barnevakten tror jeg, men han og mora mi, (hvis det var sånn jeg tror), så kunne de jo ha brukt prevansjon da, så hadde vi slippi alt tullet.


    Jeg måtte flytte til faren min, antagelig fordi jeg var glad i å spille på kronespill.


    Og jeg gjorde masse ærend for mora mi, i butikker i Larvik, etter at Axel ble født.


    Men mora mi var kanskje redd for at jeg skulle havne i samme miljø, på den puben med enarma banditt, som han barnevakten.


    Mora mi var nok litt ekstra var, siden hun hadde fått en ‘lausunge’, Axel, med barnevakten.


    For jeg vet ikke om Arne Thormod visste hvordan det her egentlig var.


    Hm.


    Men Axel er nok glad for at de ikke tenkte seg om og brukte kondom, kan jeg tenke meg, hvis det er sånn jeg tror det er.


    Dette her burde vel ha vært mora mi sitt ansvar, siden hu var nesten 30 år, nesten dobbelt så gammel som han barnevakten da, 28 år var hu kanskje og barnevakten 16 da.


    Noe sånt.


    Men men.


    Så det er mye rart.


    Mvh.


    Erik Ribsskog








    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/523160_etterlyser-kar-i-josefinegate-foedt-i-1962-ca-mulig-far-t

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.