Stikkord: Quickstad (fra militæret)
-
Mer fra Facebook
PS.Her er mer om dette:
Mer fra YouTube
PS.
Kan dette være adoptivsøstera til ‘Terningmoen-Qvigstad’, (fra Aftenposten 19. januar 1996):
PS 2.Dette er visst hennes mest kjente sang:
Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II
Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.
Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.
Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.
(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).
Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.
De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.
(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).
Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).
Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.
For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).
Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).
(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.
Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.
Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).
Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.
Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).
Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.
Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.
Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.
Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.
Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.
(Uten at det ble TS-er og masse styr da).
Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.
(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.
Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.
Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.
(Siden han ikke hadde klart kravet da).
Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).
Men Dybvig sa ikke noe til meg.
(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).
Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.
Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.
(Noe sånt).
Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.
Han bodde jo i Elverum.
Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.
Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.
(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).
Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.
Jeg lurer på om han mente meg.
For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.
Før jeg fikk dusja og sånn, da.
Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).
Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).
Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.
Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.
Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).
Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.
Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.
Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.
Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.
For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.
Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.
Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.
(Mener jeg å huske ihvertfall.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.
At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.
Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.
Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.
Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.
Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.
(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).
Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.
Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.
Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.
Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Lurifaks hos Lånekassa? (In Norwegian)
Nå ringte jeg lånekassa, noe som ikke er bare enkelt, fra Liverpool.
Det er sånn, at hvis man ringer nummeret som man er ment å ringe fra utlandet.
+47 22726700.
Da blir det bare brutt, dette nummeret kan man ikke ringe fra fasttelefon i Storbritannia.
(BT fasttelefon har jeg, BT er det største telefirmaet, såvidt jeg vet, British Telecom, eller noe).
Neida, man må ringe sentralbordet.
Men det første nummeret virker fra engelsk mobil (O2).
Men dette vet de ikke om, hos sentralbordet.
Jeg har ringt noen ganger nå.
Der sier de at grunnen er, at det er for mange i kø.
Men grunnen er nok at det er noe tull et sted, hos Lånekassa eller BT, eller hvem vet.
For det er jo mye dyrere å ringe fra mobil, enn fra fasttelefon.
For noen ganger må man jo vente 20-30 minutter kanskje, på å få svar.
Og hvis man da har 20-30 pund, i ringetid på mobilen, så tror jeg ikke det er så mye igjen av de pengene da, for å si det sånn.
Jeg ba om å få prate med en av lederne.
Men det gikk ikke, sa damen på sentralbordet.
Men jeg fikk snakke med en dame som het Quickstad vel.
Og hun tror jeg det var, som jeg snakket med, da jeg ringte Lånekassa fra Sunderland, i 2004.
Da ringte jeg i november eller desember, angående studielånet, som jeg helst skulle ha fått, i september, da studiene startet.
Men jeg fikk ikke lånet før i januar, fire måneder etter at studiene startet.
Så det var nok noe ‘Kafka-kluss’, eller hva man skal kalle det, hos Lånekassa i 2004, vil jeg tippe.
Men dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere.
Men nå hadde det visst være noe Kafka-kluss iår og.
Jeg ringte Lånekassa i mars, og fikk beskjed om at det var lurt å sende faks, av en eller annen grunn.
Så jeg sendte dem en faks da, som kan finnes i denne linken, 31. mars:
https://johncons-blogg.net/2009/03/jeg-lurer-pa-om-jeg-skal-studere-igjen.html
Den faksen hadde det visst blitt noe surr med.
Om den hadde blitt registrert som brev, eller noe.
Noe sånt.
Men det som var, var at der skrev jo jeg, i faksen, om at jeg pratet med en saksbehandler ifjor, og at
‘Jeg ble forklart ifjor, at jeg kunne få studielån igjen hvis jeg kunne forklare forsinkelsen fra skoleåret 2004/05’.
Også sendte jeg med denne filen fra St. Hanshaugen trygdekontor, som forklarte forsinkelsen, (som jeg har forklart mer om hva problemene i Sunderland skyldtes, på bloggen tidligere):
Så sender en som heter Bakke, hos Lånekassa, dette brevet:
http://www.flickr.com/photos/37926197@N07/3492341226/
Hvor hun skriver blant annet:
‘Vi viser til telefonsamtale uke 17, ditt brev mottatt 02.04.09 (Skal være faks fra 31. mars) og vårt brev av 16.04.09
I brevet ditt spør du om du kan ha rett til lån og stipend‘.
Men jeg spør ikke om det i brevet (egentlig faksen).
Jeg forklarer at jeg har fått opplyst at jeg da vil ha rett til lån og stipend.
Dette spurte jeg om ifjor, som jeg forklarer i faksen.
Så dette var bare noe ‘Goddag mann økseskaft-greier’, fra Lånekassen.
Så dette skulle de se på nå, hun Quickstad som jeg pratet med idag, sa hun skjønte hva jeg mente, og skulle rydde opp i dette, sa hun.
(For hun Bakke hun bare ignorerte faksen min, og latet som om den samtalen jeg refererte til, da jeg ringte lånekassen ifjor, ikke hadde forekommet, i tillegg til at hun tulla angående det som stod i faksen).
Mens hun Bakke der, som skrev det nevnte brevet, hun tror jeg må ha lest for mye Kafka eller vært på for mange kommunist-møter, for å tulle litt.
Så Lånekassa, den er nok ganske full av kommunister, eller lignende, vil jeg si.
Så der er det nok mye lurifaks, for å si det sånn.
Så sånn er nok det.
Men det er bra at det virker som at noen er ordentlige der ihvertfall.
At det bare er noen ‘dårlige epler’ som ødelegger, kan man kanskje få inntrykk av.
Men studielån og slikt, er jo viktig, det kan jo ha betydning for en persons liv og karriære, om man får lån eller ikke.
Så her burde vel helst ting være i orden, skulle man tro.
Så sånn er nok det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
De navnene her kjenner jeg også igjen fra militæret forresten.
Det var tillitsmann, fra Hedmark, (som avløste Torp, som hadde tulla med vaktlistene og ble avløst), Bakke.
Og det var også en lagfører, som det het, fra Oslo, som het Quickstad, som pleide å noen ganger havne i slåsskamp på byen, når han var ute med kamerater, mener jeg å huske at jeg overhørte at han sa en gang.
(At de pleide å banke opp folk på byen, mer eller mindre vel, var det vel jeg overhørte at han vel skrøyt om, til kameratene på lag 1, mens jeg tilfeldigvis gikk forbi der vel.
Eller, jeg fikk ikke lov å røyke, på rommet, hos lag 2, hvor jeg var etter nyttår, 1993.
Så jeg satt ofte på gangen der, og røyka en sneip, eller noe.
(For jeg prøvde å gå ned til en tipakning om dagen, for å spare penger, og fordi jeg tenkte jeg fikk dårlig kondis av å røyke for mye.
Men det var kjedelig i militæret, så det ble sånn at man ofte fikk lyst til å røyke, for det var lite annet å gjøre.
Så derfor røyka jeg en halv sigarett da, og sparte på sneipen.
Det var jo bare i militæret uansett, så jeg tok ikke det så nøye.
Men men.
Jeg slutta helt å røyke et år eller to etter militæret.)
Og Skjellum ville ikke ha kassettspiller, hos lag 2.
Så jeg pleide å høre på musikken de spilte hos lag 1.
De hadde forresten også en av mine kassetter, som de pleide å spille.
Jeg sa ikke noe om det, men den 2. eller 3. gangen, som jeg syntes at jeg hørte det her, da sa jeg fra da.
Så tok jeg tilbake kassetten, da jeg var helt sikker på at det var min kassett da.
Så derfor satt jeg vel mellom lag 1 og lag 2 og røyka, for jeg syntes at f.eks. lagfører Warming og Torp, på lag 3, at de var litt ‘svette’, og også Randen.
Så lag 3, dem var liksom ikke så kule da, så dem holdt jeg meg litt unna.
Mens på lag 1, der spilte dem kul musikk og dem var ganske joviale, mange av dem da.
Så da blei det vel til at jeg heller satt nærmere døra til lag 1 og røyka, enn til døra til lag 3.
Jeg var ganske sliten på slutten av året og etter vinterøvelse osv., så jeg var ikke helt på høyden, før våren, da våkna jeg litt igjen.
Så sånn var det).
Og han var ganske høy og kraftig, (Quickstad), så han var nok ikke den enkleste å havne i slåsskamp mot, i Oslo, vil jeg tippe.
Så sånn var nok det.
Mens han Bakke, han var ikke så kraftig, men han var liksom sånn tilbakelent, og hadde kontrollen da.
Han hadde litt firkanta hue og briller.
Men han var nestlagfører i kanonlaget, mener jeg å huske, og kanskje like sindig som lagføreren der, Davidsen.
Men han Bakke var også litt barnslig, jeg husker han tulla med meg, fordi jeg jobba på Rimi, når vi hadde perm, tror jeg, og ropte en linje fra en sang, sånn at jeg skulle høre det, ‘the workaholic’, som for å mobbe meg, en 90-talls sang.
Så kanskje Bakke er i noe Stay Behind/mafian, og driver og tuller med meg?
Hva vet jeg.
Noe er det som foregår ihvertfall.
Og som jeg kan huske det, så begynte tullingen, mot meg, i militæret og etter militæret, stort sett.
Da jeg dro på arbeidsformidlingen etter militæret, på Stovner, sommeren 1993, så ble jeg skikkelig tulla med, av en saksbehandler der, som mobba meg, og sa jeg var ‘fersk’ (et militært mobbeutrykk) på arbeidsmarkedet, enda jeg hadde jobbet i tre år, hvorav et år heltid.
Og han registrerte meg som ADB-kyndig og ikke EDB-kyndig på arbeidsformidlingens datasystem, så man kunne mistenke at han prøvde å hindre meg i å bli kontaktet når noen prøvde å få tak i folk med EDB-utdannelse.
(ADB, administrativ databehandling, var et uttrykk som nok ikke så mange brukte, eller kjente til).
Så her er det nok noe enda mer dyptliggende lurifaks, som ligger i bakgrunnen.
Det er nok ikke umulig.
