Bauten, som er plassert i krysset Øvre Rælingsveg/Asbjørn Dørumsgardsveg, viser et relieff av en markant person i bygda.
Asbjørn Dørumsgard (1887 – 1968) var en mangeårig ordfører, først i Fet og Rælingen, dernest i Rælingen etter kommuneskillet i 1929. Han var dessuten en habil lyriker og ga ut flere diktsamlinger. Han har også skrevet tekst og tone til Fedrejord – Rælingssangen.
Asbjørn Dørumsgard ble født 28.02.1887 i Rælingen, hvor hans trønderske far var lærer og kirkesanger. Moren, Karen F. Fladeby, var fra Enebakk.
Asbjørn vokste opp som nest yngst av 8 søsken i skolestua Åmot på Nygard. Som 18-åring gikk han på teknisk skole, men syntes ikke det yrket passet ham. En tid var han elev ved Elverum lærerskole. Der ble han alvorlig syk og måtte reise hjem.
Han ble altså ikke tekniker, heller ikke lærer. Men skrive var det han ville, og journalist ble han. Den unge journalisten hadde en lyrisk åre, og allerede som 23-åring fikk han utgitt den første lille diktboka ”Under plogen”. I alt kom det 15 diktsamlinger. Den siste, ”Skytilen går”, kom ut høsten 1966 i anledning hans 80-årsdag den 28. febr. 1967, og er en samling av hans beste dikt. De første gangene brukte han riksmål og nynorsk, men det var først da han gikk over til romeriksmål at hans vakreste dikt ble skapt. Det var hovedsakelig fra romeriksnaturen og folket her han hentet stoffet, men han oversatte også en del fra utenlandske diktere.
Asbjørn Dørumsgard hadde sterke politiske og sosiale interesser. Den unge journalisten fikk redaktørjobben i Akershus Social-Demokrat allerede som 20-åring. I 1921 startet han sin egen avis Lillestrømposten som eksisterte i 10 år til den gikk sammen med Akershus Arbeiderblad.Han var ordfører i til sammen 18 år, først i Fet og Rælingen, som 26-åring landets yngste. Da Fet og Rælingen ble skilt i 1929 ble han ordfører i Rælingen.
Han var redaktør for den første Rælingen bygdebok som kom ut i 1955. Der kan en lese om alle de komiteer, nemnder og råd han var medlem av. I tillegg var han redaktør for flere årbøker, bl.a. for Romerike Historielag og andre organisasjoner. Fordi han ønsket å kalles bonde, drev han det lille gårdsbruket Nygard, hvor han var bosatt til sin død i 1968. Han var en meget sammensatt personlighet, dyktig, stridbar og skarp som politiker og med stor lokalhistorisk og kulturhistorisk viten som er nedtegnet i de nevnte bøker og skrifter om de emnene, og med en dyp respekt og varhet for naturen som kommer frem i hans lyrikk.
Nå fant jeg mora til bestefar Johannes, dvs. Helga Dørumsgaard, i kirkeboka, for Rælingen.
Og her kan man ihvertfall tyde det, at mora hennes het Karen, (det samme som for han Asbjørn), og faren het Arnt Oluf Dørumsgaard, og var gårdbruker, mener jeg det kan se ut som at det står:
PS 2.
Jeg må vel gi ære til klokkeren, ute i Rælingen der, på 1880-tallet, at han skrev kanskje enda penere enn presten, eller hvem han andre skriver’n var.
Bare fleiper.
Her kan man tyde, synes jeg, at faren var kirkesanger og at mora ikke het akkurat det som det stod under Asbjørn Dørumsgard-artikkelen skrevet av en Berit eller Bodil Dørumsgard, var det vel.
Men men.
Her er mer om dette:
PS 3.
Faren til Asbjørn og Helga Dørumsgaard, het visst Arnt _Olsen_ Dørumsgaard.
Og han var visst også fra Trøndelag.
Og farfaren til Johannes, fra Trøndelag, het Johannes _Olsen_ Ribsskog.
Det behøver vel kanskje ikke å bety noe.
Annet enn at begge fedrene deres het Ole kanskje.
Det her kan jeg vel eventuelt slektforske mer om seinere.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og vi husker det, at hu ‘jing og jang’-dama, som voldtok meg, i studenthybelen min, på Abildsø, (som jeg har anmeldt), i 1990, hu het Siri Rognli _Olsen_, og var også fra Trøndelag, (Ranheim).
Mellomkrigstiden var en spennende politisk brytningstid. Da redaktør Asbjørn Dørumsgaard ble ordfører i 1914 var han den første ordfører fra Det norske Arbeiderparti. Han satt som ordfører i Fet kommune fram til 1929 da delingen var et faktum og han ble etter hva jeg har forstått ordfører i Rælingen og siden partieier for sin egen bygdeliste. Etter delingen ble lærer Frithjof Dørumsgaard ordfører i Fet, også han fra DNA. Dokumentene og de enstemmige vedtakene tyder på sterk vilje for å skille ut Rælingen som eget herred. At en ny Dørumsgaard styrte videre i Fet tyder på at både slektskap og vennskap var godt og bidro til at den lokale støtten for delingen var tilstede. Faktisk finnes det i særutskriftene fra delingssaken ikke noe motstand fra Fet mot utskillelsen – kun fra Rælingens egne.
Og begge disse søsknene, Helga og Asbjørn Dørumsgaard, de hadde visst drevet en god del, med å skrive dikt osv.
Og det var visst sånn, mente min mormor, Ingeborg Ribsskog, husker jeg hun sa, for ikke så mange år siden, at noe av det som Johannes sin mor skrev, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, det var det visst broren som fikk æren for.
Dem skilte visst ikke så nøye på det, sa bestemor Ingeborg, om det var broren eller søstra som hadde skrevet det og det.
Dem bare utga det liksom.
Mener jeg ganske bestemt å huske at bestemor Ingeborg nevnte.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Grunnen til at jeg husker det her, er at bestemor Ingeborg sa det, at hun Helga Dørumsgaard, hadde skrevet et dikt, om mannen sin, (dvs. han Johan Ribsskog, han som var den ‘dårlige’ tvillingen), som lengtet tilbake til Trøndelag.
Et dikt som visstnok hadde vært trykket i en del ukeblader, og var ganske kjent osv., sa bestemor Ingeborg.
Og det diktet har jeg prøvd å finne på nettet, men jeg har ikke klart å finne det.
Nå ringte jeg Larvik Bibliotek, og prata med daglig leder der, Anne Verde.
Og hun sa at de som jobba der, hadde leita gjennom arkivet til Nybrott, og ikke funnet fødselsannonsen til broren min, Axel Nicolaj Thomassen.
Men, jeg sa det, at jeg huska jo det sjæl, at jeg kjøpte den avisa, i kiosken ovenfor busstasjonen i Larvik, i Nansetgata.
Og broren min ble jo født 10. november 1978.
Så da burde det bare ha vært, å kikka på de datoene like etter 10. november.
Eller fra 10. november, og så 11. november, osv.
Men hu lederen der, sa at jentene hennes, hadde alt sett gjennom alle de avisene, og holdt på ganske lenge.
Men da måtte jeg si, at jeg fikk prøve å kikke selv da, hvis jeg kom meg til Norge igjen, for lederen der, hun hadde ikke lyst til å gå gjennom det arkivet.
Så måtte jeg si takk likevel da, for de fant jo han morfaren min, Johannes Ribsskog, fra Nevlunghavn, (eller egentlig fra Rælingen), han klarte de jo å finne, og de sendte en e-post med scannede kopier, fra da han var i Nybrott, det samme året var det vel, i 1978.
Så sånn var det.
Så noen ganger må man bare gi opp, har jeg skjønt.
Det er ikke sånn, at jeg kan tvinge de på biblioteket i Larvik heller, til å sitte der hele dagen, og gå gjennom annonsene.
Jeg sa at før i tida, så hadde de sånn magisk blekk, som ble usynlig, så kanskje det var sånn blekk, som Nybrott hadde brukt?
De var enige i at det kanskje var grunnen, til at de ikke kunne finne det.
jeg havna på Facebook-sidene til deg og kona di, siden jeg har Heidi på Facebook-sida mi.
Jeg ser at kona di kjenner hu Dørumsgaard fra Svelvik, som er i slekta mi, på morsida, mora mi hadde en far som het Johannes, og han var fra Rælingen, og mora hans het Dørumsgaard.
Tidligere idag, (eller igår, siden det er etter midnatt nå), så sendte jeg en e-post til LO, hvor jeg nevnte at jeg er så godt som LO-organisert, (hvis man har litt velvilje), siden jeg ble dratt med på et LO-møte, med en hel del folk fra OBS Tridaden, av ei som het Lene, fra Rælingen, som var en kollega i kassa, på OBS Triaden, hvor jeg jobbet i et friår jeg hadde, fra studer ved NHI, i skoleåret 1990/91.
Hun Lene jobber nå i Se&Hør, sa typen hennes da, Knut Hauge, som tegner Mille:
Jeg kontaktet Knut, på slutten av 90-tallet, var det vel, på e-post, siden jeg leste Pondus, for da hadde søren meg Knut begynt å tegne en tegneserie, som var med i Pondus, kalt Mille.
Knut og Lene dro meg også med på min eneste slalomtur i livet, til Hemsedal, var det vel, det samme året da, skoleåret, eller vinteren, 1990/91.
Hvor også Fanny, fra Island, som kjente Marvin Bricen, lagføreren min i militæret, var med.
Fanny som senere flyttet til Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde i den samme oppgangen, i en Ungbo-leilighet, seinere på 90-tallet.
Så sånn var det.
Men men.
Det året leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, Axel, på Furuset.
Og Knut ringte meg tidlig en søndag, var det vel.
For det var velkjent på OBS, at jeg var et b-menneske, som noen ganger var veldig trøtt om morgenen, og som syntes det var tidlig å være på jobb klokken 8, noen ganger.
Men men, jeg dukket nå opp vanligvis, selv om jeg kanskje kom dit en buss for sent, eller måtte ta taxi en god del ganger.
(Men samtidig jobbet jeg mye overtid da, når de spurte. Og jeg sa aldri nei til å jobbe på gulvet, eller i spesialvareavdelingen, eller i ferskvareavdelingen, f.eks., så jeg kan ikke si at jeg var en problemfylt eller vanskelig medarbeider, selv om jeg hadde tungt for å komme meg opp morgenen, en del ganger, det innrømmer jeg, men jeg kom meg alltid på jobb da, selv om jeg kunne være 10 minutter forsinket en del ganger, dessverre. Men da var det bare å vaske kassa, omtrent, og sette opp aviser, så jeg rakk alltid å gjøre det jeg skulle, så det var ikke noen krise liksom, å være 10 minutter forsinket der, for det var ikke så mye ansvar jeg hadde der da, som på Rimi seinere, hvor det var viktigere at jeg var presis, ihvertfall hvis det var andre medarbeidere, som begynte like tidlig som meg, og jeg hadde nøklene).
Men men.
Så ringte Knut da, morgenen som vi skulle til Storefjell eller Hemsedal, eller hva det var.
Beate fra Rasta var også med dit forresten, ei dame jeg rota med på et julebord en gang, som også jobba på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Det må ha vært julebordet 1990, som var på Triaden da.
Så sånn var det.
Men men.
Mer da.
Jo, og hva sa Knut, når han ringte?
Joda.
‘Hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.
Så spurte jeg han om det her seinere, og da stod han ved den drapstrusselen, skjønte jeg.
At den var alvorlig ment.
Hm.
De hadde leiet en buss da, for å kjøre opp dit.
Knut og Lene hadde bil, og bodde på Ammerud, var det vel.
I samme blokkene som David Hjort bodde i seinere, tror jeg.
Noe sånt.
Og da kjørte vel de over Alfaset, tror jeg.
Så jeg pleide å få sitte på med de, hjem fra jobben.
Og noen ganger så skulle dem innom Strømmen og sånn, og foreldrene til Lene i Rælingen.
Som hadde en puddel, eller noe, husker jeg.
Og både Knut og Lene hadde gått på journalisthøyskolen i Volda.
Så de hadde på nærradioen i bilen da.
Og så kommenterte de hva folka sa på radioen hele tida.
Det burde de ha sagt sånn og sånn.
De var skikkelig kritiske da, til hva mediet nærradioen sa.
Så jeg lærte egentlig litt av det, å sitte på hjem fra jobben, på OBS Triaden, med Knut og Lene, og det var å være kritisk til det du hører på radio og og ser på TV, og leser om i avisene.
Så det tror jeg man lærer av å kjenne tidligere journaliststudenter.
At man blir kanskje litt påvirket av dere kritiske syn på media da.
Mens når man vokser opp, så ser man kanskje på media, og kanskje spesielt NRK, som en slags Gud eller bibel eller allvitende overopphøyenhet, som vet alt og aldri tar feil.
Så da kanskje man forrandrer litt synet på media, at man ikke ser på de som noen overmennesker lenger, de som jobber i media, etter å ha sittet på med to tidligere journaliststudenter og hørt på at de kritiserer nærradioen, mens vi egentlig bare hørte på nærradioen, (trodde jeg), for Skedsmo sikkert, i bilen.
Så sånn er var nok det ja.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er en link til nettsidene til Knut Hauge og Mille/Mille!09, forresten:
En gang jeg satt på med Knut og Lene, hjem etter jobben, og de skulle noe i Strømmen, som hendte ganske ofte, kjøpe lamper, eller noe, så prata jeg og Knut om musikk, og som man kan se i bildet over, så er Knut en ihuga Koto-fan.
Koto, det var en ganske ukjent italiensk gruppe, tror jeg.
Men jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år, så jeg hadde hørt mye på radio, spesielt nærradio, etter at de dukket opp.
Så Koto hadde jeg fått med meg.
Men jeg var ikke helt ekspert, så jeg sa at den Koto-sangen jeg hadde hørt, het ‘Dragon’s Lair’, etter dataspillet, som videoreklamen til var samplet i sangen.
Men det var feil, sangen het ‘Dragon’s Legend’, som kanskje var et ordspill på Dragon’s Lair.
Men da tror jeg at jeg falt litt i aktelse, hos Knut, i det øyeblikket jeg sa at Koto-sangen het ‘Dragon’s Lair’, og ikke ‘Dragon’s Legend’.
Da syntes nok ikke Knut at jeg var noe kul.
Det tror jeg nok ikke.
Her er videoen til den sangen:
PS 4.
Grunnen til at jeg visste at det var reklamevideoen til C64-spillet Dragon’s Lair, som ble samplet i låten ‘Dragon’s Legend’, med Koto, var at jeg hadde en kamerat, da jeg gikk på ungdomsskolen, som het Kjetil Holshagen.
Og han syntes det var så artig, å dra inn til Drammen, etter skolen, og kikke i Spaceworld-butikken, på forskjellige datagreier da, i gågata på Bragernes.
Og en gang i året, så skulka vi skolen, for da var det jubileum for Risto-centeret og Gågata, tror jeg.
For da solgte Lyche og Glassmagasinet og Risto-centeret, (de tre største varemagasinene/senterne, i gågata), datamaskiner og telefoner og masse annet, for en krone.
Men da måtte man være veldig tidlig ute, og vi dro jo helt fra Berger.
Så da var det stappfullt med folk, i gågata, og vi klarte aldri å få tak i noe til en krone, siden alle løp som gærninger, når butikkene åpna.
Så sånn var det.
Så en gang vi var på Spaceworld i Drammen da, så gjorde Kjetil Holshagen meg oppmerksom på at over hjemmedatamaskinene, så spilte de en reklamevideo for C64-spillet Dragon’s Lair, som Kjetil mente var så kult da.
Men jeg var ganske kresen på spill.
Jeg syntes egentlig, for å være ærlig, at de fleste spilla til C64 osv., var ganske kjedelige.
Men noen syntes jeg var artige da, strategispill, f.eks.
Jeg hadde et sjakkspill til VIC20, husker jeg, som var ganske artig, for VIC20 var faktisk ganske flink til å spille sjakk.
Og andre spill jeg syntes var artige, var Defender of the Crown til C64, (jeg hadde en C128, som jeg kjøpte av broren til Kjetil, Bjørn Arild, som var ‘bøff’), men jeg kjøpte den til slutt, for Kjetil maste så mye.
Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe C64 da, men når jeg fikk en C128 til omtrent samme prisen, eller billigere, så slo jeg til på det, etter mye masing fra Kjetil, jeg gikk vel fortsatt på ungdomsskolen og, hvis jeg husker riktig, så jeg var ikke så nøye på om det var bøff eller ikke, siden Kjetil anbefalte det her da, og maste mye, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Så sånn hang det sammen, så hørte jeg den sangen på radio seinere da, så kjente jeg igjen reklamen, for spillet da, som Kjetil hadde gjort meg oppmerksom på, på Spaceworld i Drammen da, noen år før.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og vi dro også noen ganger inn til Oslo, for å dra på datamesser osv., jeg og Kjetil Holshagen.
Og da hendte det at vi rappa datating som ravner, ihvertfall jeg, når vi var i Oslo da, mens vi gikk på ungdomsskolen da.
Men når jeg flytta til Oslo, i 1989, da var jeg myndig, så da slutta jeg med sånn tull, da var jeg mer voksen, så da syntes jeg heller at jeg fikk klare meg med de pengene jeg hadde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 5.
Her er mer om Defender of the Crown, til C64, som jeg pleide å ‘runde’ omtrent hver gang jeg prøvde, på slutten:
PS 6.
Jeg sendte en e-post til Knut, om det LO-møtet, som han og eksdama hans, Lene fra Rælingen og OBS Triaden og Se&Hør, dro meg med på, i 1991, var det vel:
Google Mail – OBS Triaden og LO-møte, i 1991
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
OBS Triaden og LO-møte, i 1991
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sat, Oct 24, 2009 at 3:05 PM
To:
kagh@kagh.no
Hei Knut,
jeg så på nettet at du har flytta til Sverige, og pendler til Kongsvinger?
Jeg har havna i Liverpool, etter at jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, i 2003.
Det som skjer nå, er at jeg har arbeidssaker, mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft, fordi de siste behandler medarbeiderne som dyr, ved å bruke noe som het forsterkning, og Rimi prøvde å lure meg inn i en felle, (kalt Rimi Kalbakken), for å få meg til å slutte.
Så driver jeg å prøver å få hjelp av LO, men jeg har ikke klart det foreløbig.
Men jeg husker det, at du og Lene, som du var samboer med, på Ammerud vel, dro oss med til LO, i Oslo, en hel gjeng OBS Triaden-medarbeidere, mens jeg jobba der.
Men hva var det LO-møtet om igjen, husker du det, (for jeg er helt blank, jeg husker ikke noe av det, jeg var vel ikke så opptatt av det heller men)?
Og hva var det du sa, da du ringte å vekte meg, da vi skulle på slalomtur, til Storefjell, som du og Lene organiserte, at du skulle drepe meg hvis jeg ikke stod opp, var det seriøst eller?
Hm.
Og hu Lene er visst fra Rælingen, husker jeg riktig da?
Og der fant jeg ut at morfaren min var fra også, Johannes Ribsskog, etter å ha gjort noe research.
Visste dere at den delen av Ribsskog-familien, som jeg var i, var fra Rælingen, siden hu Lene var derfra?
Var det i Drammen dere studerte journalistikk, på folkehøyskolen der, kjenner dere til vannsengbutikken til faren min og Haldis på Strømsø, eller CC Storkjøp, der jeg jobba, da jeg gikk på videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89, og var blåruss, på Gjerdes vgs., (jeg fikk en av Vestfolds ti plasser i Buskerud, siden jeg hadde gode karakterer)?
Jeg hadde en dansk mormor, som døde i sommer, og hennes morfar, het Anders Gjedde Nyholm, og var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden.
Min mormor skrøt av Gjedde-navnet, (selv om hun het Ingeborg Ribsskog, eller Ingeborg Fog Gjedde Nyholm Heegaard Ribsskog, hvis man skal ta med mellomnavn hun kunne ha brukt, sin mors familie Gjedde Nyholm, sin mormors familie Fog, og sin fars familie Heegaard (etter industriherren Anker Heegaard, og Ribsskog, etter hennes norske ektemann, (min morfar), Johannes Ribsskog, fra Rælingen.
Men bestemor Ingeborg, fortalte meg på telefon og i brev, at Gjedde-slekten var en gammel dansk adelsfamilie.
Men nå leser jeg på nettet nå, og det er en slekt fra Kurland, i dagens Latvia/Litauen.
Og den gamle danske adelsslekten, etter Ove Gjedde, skal være utdødd.
Så den kjente generalen, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, han er fra en familie, som skrøyt på seg, å være dansk adel, (etter Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar, i India, for Danmark-Norge), men de er ikke dansk adel, i det hele tatt.
Og han generalen, (min tippoldefar hehe), han rustet ikke opp mot tyskerne.
Og det fikk de danske øverskommanderende generalene, kjeft for, etter krigen, at de ikke gjorde.
Jeg leste et leksikon min mormor viste meg, og der stod det at generalene burde ha bedt politikerne om mer penger, for å ruste opp, men de lot bare alt skure.
Så en kar fra en familie som lyver på seg dansk adel, var sjef for alle Danmarks stridskrefter, på slutten av 1920-tallet, i en del år.
Min mormor bodde et år i Tyrol, med sin far, som tapte et stort jernverk i Fredriksværk, til en svoger, og så ble agent for to store tyske firma, og flyttet til København.
Så de bodde i Tyskland, mens deres far og morfar og svigerfar, var øverstkommanderende general, i Danmark, hvis jeg har forstått det riktig.
Like før nazi-tiden, eller mens nazi-tiden var, i Tyskland.
Og min søster, Pia Ribsskog, hun sa også det, at min mormor, hun sa alltid ‘doch’, et tysk ord, mente min søster.
Så man kan lure på om tyskerne hadde det danske forsvaret, i mellomkrigstiden.
Og, Norge herma etter Danmark, og rusta ikke opp, vel siden danskene ikke gjorde det, så dette kan ha hatt betydning i Norge også.
Jeg tror at hvis Danmark hadde rustet opp, i mellomkrigstiden, så hadde nok Norge fulgt etter.
Jeg bor i England, så jeg har ikke fått redet ut ordentlig om dette, men det virker klart for meg at det var sånn her det var, selv om mye av dette ikke står å lese i bøker osv.
Nei, hun var nok alt for ung, når jeg tenker meg om.
Jeg får prøve å tenke videre her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Hun Olga Damanda, hun fikk visst bare ‘N.g.’, altså nokså godt, i kristendomskunnskap, av presten, var det vel da.
Så Dørumsgaard, de er nok ikke så flinke, som min mormor Ingeborg Ribsskog, skulle ha det til, dessverre.
Men men.
Men det står også masse løkkeskrift der, som jeg ikke forstår.
Men det går visst ann å ta kurs i å lese sånn løkkeskrift, som visstnok blir kallt ‘gotisk’, hvis jeg har forstått det riktig.
Hvis det ikke er en annen type løkkeskrift da.
Vi får se.
PS 3.
Og nå synes kanskje noen, at jeg er dum, og sier, at du fikk sikkert ‘NG’, mange ganger, du og, da du gikk på ungdomsskolen osv.
Men jeg prøvde å tenke på det nå.
Og jeg tror egentlig ikke, at jeg fikk en eneste ‘NG’, i karakter, de tre årene jeg gikk på ungdomsskole, i Svelvik.
Jeg tror at den dårligste karakteren jeg fikk, på noen prøve, må ha vært ‘G’.
I tilfelle noen sier at jeg er en ‘dumming’, og at det er derfor at jeg ikke får retighetene mine fra politiet osv.
Så sånn er det.
Men, jeg innrømmer det, at jeg tok det litt slappere, på konfirmasjonsundervisninga.
For jeg var egentlig ikke så særlig kristen.
Så jeg ble konfirmert, i Berger kirke, mest fordi at de i klassen skulle bli konfirmert.
Så sånn var det.
Og da, så møtte ikke faren min engang opp i Berger kirke.
Han kjørte meg til kirken, men han ville ikke kjøre helt bort til kirken.
Det var som om han ikke ville, at folk skulle vite, at han var faren min.
Og da fikk jeg kule klær, av Haldis, som kun kjøpte i en butikk, ikke langt fra den største kinoen, på Bragernes.
Hvite klær og rosa skinnslips, som var veldig populært, visstnok, på 80-tallet.
Så vanligvis, så så jeg veldig døv ut, i gamle klær, fra faren min osv., fra 70-tallet osv.
Men i konfirmasjon, så fikk jeg nye klær, og så plutselig kult kledd ut.
Så det var veldig rart.
De var nesten for kule, de klærne.
Men jeg spilte fotball da, i konfirmasjon, med fetteren min Ove og dem, som vel gjerne ville spille da, og fikk grønske på klærna.
Konfirmasjonen min var i huset til Ågot, og faren min kom ikke engang til konfirmasjonen, og heller ikke dama hans, Haldis Humblen.
Og jeg tror heller ikke, at stedatteren til faren min, Christell, var der, selv om hun såvidt kjente Ågot, og var der en sjelden gang.
Sangene vi sang, det var det jeg som hadde skrevet om, fra sangene til Runar, onklene min, som Ågot hadde tatt vare på, som de vel kjøpte ferdig skrevet da.
Så skrev jeg de på skrivemaskinen da, (for det var et kontor i huset til Ågot, som egentlig hørte til snekkerverkstedet til familien, som lå nesten vegg i vegg, Strømm Trevare), og kopierte på farget papir, og rullet sammen, og bandt noe greier rundt.
Jeg lagde vel 18-20 sånne kanskje, men det kom nok ikke så mange i konfirmasjonen min.
Alle fikk plass rundt spisestuebordet, til Ågot, så det var kanskje 12 stykker der, eller noe, inkludert mora mi og Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.
Hun var også i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.
Og hun ga meg også en brukt tweed-dress en gang, et år eller to før konfirmasjonen vel.
Men jeg kjente ikke egentlig hu så bra.
Faren min pleide å være hos dem, og da måtte jeg sitte i bilen.
Og hu Ruth, hu traff jeg også i Oslo en gang, ved Lambertseter t-banestasjon, på 90-tallet, med litt alko-ånde vel, og da hadde hu solgt leiligheten til den eldste sønnen sin Dag, var det vel, som jeg ikke visste at hadde bodd på Lambertseter.
Men men.
Det var da jeg jobba som aspirant på Rimi Nylænde, og gikk derfra, med ei som var assistent der, Hilde, fra like ved Furuset der, som senere begynte i Rema, og tok med den hemmelige vareboka til Rimi, (som bare skulle ligge i safen), dit.
Bauten, som er plassert i krysset Øvre Rælingsveg/Asbjørn Dørumsgardsveg, viser et relieff av en markant person i bygda.
