johncons

Stikkord: Rex

  • Like som to dråper vann

    Som jeg postet om på Facebook (og bloggen) her om dagen.

    Så var det sånn, at min mors yngre bror Martin, ble gift med Einar Kjerulf-Hansen (som var kasserer på Engene Dynamittfabrikk, som ble grunnlagt av Alfred Nobel) sin eldste datter Ann, i 1980.

    Og jeg skrev i Facebook-posten (på Hurum Historielag sin Facebook-side).

    At disse var et par, i flere år, før de gifta seg.

    Og jeg husker dette paret, fra 70-tallet.

    Dette var da jeg bodde hos min mor (og stefar Arne Thomassen) i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Noe jeg/vi gjorde, fra våren 1976 til våren 1978.

    (Var det vel).

    Så denne episoden jeg husker, kan for eksempel ha vært, fra høsten 1977 (da jeg nettopp hadde fylt sju år).

    (Noe sånt).

    Martin og Ann kom på døra.

    Og de ville at jeg (og min lillesøster Pia) skulle være med dem, på stranda Hvittensand (cirka en kilometer unna).

    For å leke med en drage.

    (Husker jeg).

    Og disse folka (Martin og Ann) var veldig høye (sammenlignet med meg, som sju-åring).

    (Husker jeg).

    Jeg husker at jeg nesten fikk kink i nakken, når jeg prøvde å glane opp på de, for å skjønne, hvem disse folka egentlig var.

    (Jeg visste egentlig hvem Martin var.

    Men besøket deres (og at min mor ikke skulle være med) kom kanskje litt brått på meg, da.

    Noe sånt).

    Og jeg kikka opp på trynet/huet til Martin (husker jeg).

    Og så kikka jeg opp på trynet/huet til Ann.

    Og da blei det nesten kjedelig, å kikke opp på Ann (mens vi gikk) husker jeg.

    For Martin og Ann så nesten like ut.

    (Sånn som jeg husker det).

    Begge hadde den samme hårfrisyren (langt hår som flagra i vinden).

    Og begge hadde den samme mørke hårfargen.

    (De kunne kanskje ha passert for å vært to italienske søstre (hvis man bare så på huene dems).

    Noe sånt).

    Og begge hadde langt hår.

    (Som nevnt overfor).

    Og begge (eller ihvertfall Ann) gliste (med en mer eller mindre feilfri perlerad) mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det med sjølve dragen, var forresten en historie for seg.

    For snøret (til dragen) røyk.

    (For det var ganske mye vind den dagen.

    For å si det sånn).

    Og dragen fortsatte å stige/gli høyere og høyere, på himmelen.

    Nesten som en ørn.

    (Noe sånt).

    Så den dragen havna kanskje i huet på en danske (eller en svenske) til slutt.

    (Når den etterhvert falt ned igjen, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ann sin mor (som visst var fra Stockholm) hadde kortere hår enn Ann (men cirka samme hårfarge) vil jeg si (fra Fremtiden 18. januar 1972):

    https://www.nb.no/items/bcd7610fdb183d042538b47c6faa8eb1?page=5&searchText=%22kjerulf%20hansen%22~1

    PS 3.

    Det neste jeg husker av Ann.

    (Etter den drage-flyinga på Hvittensand.

    Rundt 1977).

    Det var på første halvdel av 80-tallet.

    Det var jo sånn, at jeg flytta fra min mor i Larvik, til min far på Berger, høsten 1979.

    Og så ble min far stjålet av en slags tater-familie (lurer jeg på om de kan være) ved navn Brekke/Humblen/Snoghøj.

    (Som bodde et steinkast unna den Strømm Trevare-leiligheten (i Hellinga, på Bergeråsen).

    Hvor min far bodde, på den tida jeg flytta tilbake igjen til Berger.

    Høsten 1979).

    Og så ble det sånn, våren 1982 (var det vel) at min lillesøster Pia, også skulle bo, hos disse taterne (Haldis Humblen og de) etter å ha rømt fra min mor i Larvik (husker jeg).

    Og mens både Pia og jeg bodde på Berger (et steinkast unna hverandre).

    Så ble det avtalt (av min far) at Pia og jeg, skulle besøke Martin og Ann, på Sætre.

    Og det kan kanskje ha vært sommeren 1982 (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Da Pia og jeg, var på besøk, hos Martin og Ann (på Sætre).

    Så var det sånn, at den populære TV-serien: ‘I ville vesten’ ble visst, den første eller andre kvelden.

    Og da kunne man muligens merke, at Ann hadde svensk mor (og at Martin hadde dansk mor).

    (Må man vel si).

    For Martin og Ann mente, at Pia og jeg, skulle få lov til å se en oppsummering (for nye seere) som var, på begynnelsen av TV-programmet (og som varte, i kanskje et kvarter).

    Og så måtte vi legge oss (før hoved-delen av programmet begynte).

    Mente Martin og Ann.

    Men da forklarte Pia og jeg, at hjemme på Berger, så fikk vi lov til, å se hele programmet.

    (Jeg fikk ikke forklart, at jeg ble tvunget til å bo aleine.

    Og at Pia bodde nede hos taterne.

    For det var sånn, at jeg var nesten som et vrak, da Pia flytta etter meg til Berger (etter å ha bodd aleine, fra jeg var ni år, til jeg var elleve år).

    Så derfor spurte jeg Pia, om hu ville bo i lag med meg, i Leirfaret (hvor min fars nye jobb-leilighet (hvor jeg bodde aleine) lå).

    Og da svarte ikke Pia noe (sånn som jeg husker det).

    Men det ble til, at hu ble boende, nede hos taterne, i 6-7 år (før hu så flytta opp til meg (i lag med Cecilie Hyde) skoleåret før jeg flytta til Oslo, for å studere (høsten 1989)).

    For å si det sånn).

    Og da ga faktisk Martin og Ann seg.

    Pia og jeg fikk lov til å se hele TV-programmet.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Her er mer om dette (fra Arbeiderbladet 31. juli 1982):

    https://www.nb.no/items/9d91b236e782d730f0b38970218724e2?page=29&searchText=%22i%20ville%20vesten%22

    PS 6.

    Det var sånn.

    At når jeg var på besøk, hos min mor i Larvik (for eksempel).

    (På begynnelsen av 80-tallet).

    Så pleide jeg å gå rundt, hele lørdags-formiddagen, i butikkene, i Larvik sentrum.

    (Og bruke opp noen lommepenger (20-40 kroner kanskje, noe som tilsvarer cirka 100-200 kroner, i dagens pengeverdi) som jeg pleide å få, av min far.

    For å si det sånn).

    Men jeg var ikke noe kjent, på Sætre.

    Men Martin og Ann, hadde visst kjøpt noe smågodt (på en kiosk) dagen før (eller noe) at Pia og jeg dukka opp der.

    Og smågodtet lå, i en skål.

    En skål som minna litt, om en hundeskål.

    (Må man vel si).

    Og Martin og Ann sa, at dette godteriet kunne Pia og jeg ete.

    For de var ikke så glad i søtsaker.

    (Sa de).

    Men jeg husker at jeg lurte på, om bikkja (som Ann muligens kan ha arvet etter sin far) hadde sleika, på godteriet (som var for tilsvarende hundre kroner kanskje, i dagens pengeverdi).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Jeg har tidligere blogget om.

    At hunden til Martin og Ann, muligens kan ha vært en engelsk setter-hund, ved navn Rex, som min stefar Arne Thomassen (og min mor) kjøpte rundt 1975 (da vi bodde i en hytte, i Hvattum/Brunlanes).

    Men det var visst også sånn, at Ann sin far (Einar Kjerulf-Hansen) drev og avlet opp hunder (eller ihvertfall hadde de, på hunde-utstillinger).

    Så den nevnte hunden (som Martin og Ann hadde, rundt 1982) kan også ha vært en av faren (som døde i 1975) sine gordon setter/setter-hunder (som han hadde dødd fra).

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Her er mer om dette (fra DT/BB 28. juni 1967):

    https://www.nb.no/items/caed24db01375f10e0d3af75b96a7fb2?page=7&searchText=%22einar%20kjerulf-hansen%22

    PS 9.

    Hunden til Martin og Ann, var en hann-hund (husker jeg).

    For den var sånn, at den liksom begynte å ‘hump-e’ på folk.

    (Husker jeg, at min lillesøster Pia lo av (utafor huset til Martin og Ann).

    For å si det sånn).

    Nå har ikke jeg hatt hund selv.

    (Det var min stefar og mor, som hadde hund (på 70-tallet).

    Og ikke jeg selv.

    Og den hunden (Trixie) som min yngre halvbror Axel hadde, på 90-tallet (som han fikk det året jeg leide av hans far og stemor).

    Det var en tispe.

    For å si det sånn).

    Så dette er ikke så lett å blogge om.

    (Må jeg si).

    Men man kan kanskje lure på, hvorfor Martin og Ann, ikke fikk noen avkom, iløpet av de årene (det var ihvertfall fra 1978 til 1982) som de var sammen.

    Jeg vet ikke om Ann og/eller Martin likte bedre, å kose med bikkja.

    (For å si det sånn).

    Det var vel antagelig ikke sånn.

    Dette (at Ann og Martin var sammen/gift) var i overgangen mellom hippie-tida og jappe-tida.

    Og under hippie-tida (på 60/70-tallet) så sa jo folk/damene: ‘Make love not war’, osv.

    Så det var nok ikke sånn, at Ann (og Martin) var pripne (med sine ‘hippie-frisyrer’ osv.) hvis jeg skulle tippe.

    Så de er/var nok ganske sofisitikerte.

    Og Ann kan muligens ha brukt p-piller (eller noe lignende).

    (For å si det sånn).

    Og Martin er liksom ‘stuck’ i denne tida (60/70-tallet) kan det virke som.

    For han har fortsatt sin hippie-frisyre.

    (Ihvertfall sist jeg så han.

    Noe som var sommeren 2005).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Grunnen til at jeg ikke veit, om hunden til Martin og Ann (i Sætre) var Rex (som min stefar/mor kjøpte i 1975) eller ikke.

    Det var, at det var en slags morsk tone (må man vel si) i hjemmet til min mor (og stefar) på 70-tallet (da vi bodde på forskjellige steder i Larvik-området).

    Min stefar Arne Thomassen kunne være rimelig morsk.

    (For å si det sånn).

    Og min mor kunne være nokså streng/gammeldags, da.

    (Noe sånt).

    Så man måtte noen ganger, liksom hale ordene ut av de.

    (For å si det sånn).

    Og det var ikke alltid, at man kom så veldig langt, da.

    (Må jeg si).

    Men jeg mener å huske, at min mor en gang sa (rundt 1976) at Martin hadde fått Rex.

    Og jeg lurer på om det var sånn, at Martin og Rex, en periode (rundt 1976) bodde sammen, i etasjen over Arne Thomassen sitt kontor, i Nansetgata (i Larvik).

    (Og at Martin brukte Rex, på jakt.

    Eller noe lignende).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Jeg husker bare Martin og Ann (som par) fra to episoder.

    (Nemlig i 76/77/78.

    Da de ville leke med drage, på Hvittensand.

    Og i 82/83.

    Da Pia og jeg besøkte de, i Sætre).

    Men det var jo sånn (som jeg har blogget om tidligere).

    At Martin (etter å ha kjørt ihjel en ‘MC-kamerat’) gikk på noe slags skogbruks-utdannelse i Telemark (like ved der Ann og de hadde hytte/slekts-bolig).

    Og Martin ble etter Ann sammen med Helle Biseth.

    (Min mormor Ingeborg (Martins mor) sendte noen penger, til Helle Biseth, i mai 1987.

    Ifølge min mormors testamente).

    Og Ann ble konfirmert, i 1971.

    (Ifølge ‘Bokhylla’/Fremtiden 28. april 1971).

    Så det er mulig, at Martin og Ann, var et par, fra cirka 1971 til cirka 1987.

    Men jeg så de bare sammen, en gang i 76/77/78.

    Og en gang i 82/83.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Mer om Martin sin ‘Telemark-utdannelse’:

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2021/04/onkel-martin-har-visst-skogbruk/

    PS 13.

    I Ville Vesten (muligens en slags sesong to) ble også vist, på NRK, sommeren 1983, så det kan også ha vært det året, som Pia og jeg, besøkte Martin og Ann (fra Samhold-Velgeren 28. juli 1983):

    https://www.nb.no/items/4317b84f07f8e220e777e93ccbb03278?page=11&searchText=%22i%20ville%20vesten%22

  • Ikke bare var min morfar landssvik-oppgjør-påtalefullmektig (mot Gestapo-avdelingssjef Viermyr). Men min morfar endte også opp med (som jeg har blogget om tidligere) å kjøpe huset til NS-familien Edvartsen i Nevlunghavn. Og her står det mer om den yngste dattera (Aagot Anna) i denne familien

    https://books.google.no/books?id=6BefEAAAQBAJ&pg=PP157&lpg=PP157&dq=kontorsjef+i+stapo+holmen&source=bl&ots=KAtnrRJQqS&sig=ACfU3U2j70bXeESsrtPgASYRQYcYehemtg&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiW-Kfm1LqEAxW0DRAIHUItBec4ChDoAXoECAIQAw#v=onepage&q=kontorsjef%20i%20stapo%20holmen&f=false

    PS.

    Det var også sånn (som jeg har blogga om tidligere).

    At på første halvdel av 80-tallet.

    Så fikk min lillesøster Pia og meg (under et feriebesøk) hvert vårt russiske kamera, som lå på loftet, i ‘NS-huset’ i Nevlunghavn.

    (Av vår morfar.

    Som så kjørte inn til Stavern.

    Hvor en kar/gubbe i en foto-butikk der, klarte å finne film som passa, til Pia og meg sine kameraer.

    Selv om disse kameraene, var en del tiår gamle (allerede på den tida).

    For å si det sånn).

    Og det stod noe om, i Østlands-Posten (noe som seinere ble dementert) at en russisk ubåt, hadde gått på grunn, utafor Gurvika (eller om det var utafor Oddane Sand) under krigen.

    Så jeg har lurt på, om de nevnte kameraene, kan ha tilhørt de russiske ubåt-mannskapene.

    Det var forresten sånn, at min lillesøster Pia og jeg.

    (Samt vår mor Karen).

    Vi bodde (sammen med vår stefar Arne Thormod Thomassen) i en hytte (som Thomassen hadde ledet arbeidet med å bygge) i Brunlanes.

    Dette var fra sommeren 1975 til våren 1976.

    (Noe sånt).

    Og en gang hadde visst min farmor Ågot, dukket opp der, for å klage over, at min far ikke fikk se/møte Pia og meg.

    Og da hadde visst min mor dytta min farmor, ned en trapp (opp til hytta sin terrasse/inngangsdør) sånn at min farmor (Ågot Mogan Olsen) brakk armen.

    (Noe sånt).

    Og da var ikke Pia og jeg der.

    (Jeg ville nok ha huska det, hvis jeg hadde vært hjemme, da.

    For å si det sånn.

    Men jeg husker bare dette, fra noe min farmor sa, noen år seinere (etter at jeg hadde flytta til min far og dem).

    Noe sånt).

    Men det var sånn (husker jeg).

    At en gang (mens vi bodde på den nevnte hytta).

    Så dro Arne Thomassen (som var sønn av noen folk, i Nord-Norge, som vel jobba for tyskerne).

    Han dro med Pia og meg, til et slags merkelig/besynderlig sted, midt ute i skauen, i Brunlanes.

    (Dette kan muligens ha vært, mens min mor brakk armen til min farmor Ågot.

    Har jeg seinere tenkt).

    Jeg skjønte på Arne Thomassen, at akkurat på denne plassen (midt ute i skauen) så var det et eller annet spesielt, da.

    Og jeg har seinere lurt på, hva det var, som min stefar liksom markerte.

    (Det var vel sånn, at han nikket (eller noe lignende) og sa noen vage/merkelige greier.

    Noe sånt).

    Og det kan kanskje ha vært sånn, at det lå en viking-konge-grav (eller skatt) der.

    (For eksempel).

    Selv om min stefar muligens hadde rappa den skatten.

    (Hvis det hadde funnets en sånn skatt der).

    Så det var kanskje ikke sånn, heller.

    Men kanskje NS-familien Edvartsen hadde torturert og drept, de russiske ubåt-mannskapene.

    (Som det bare fantes noen halvkvedede viser om.

    I Østlands-Posten.

    For å si det sånn).

    Og så gravla de disse russerne, på denne ‘dagstur-mål-plassen’, til Arne Thomassen.

    (Noen hundre meter unna hytta vår.

    For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det kan forresten muligens ha vært sånn.

    At min stefar Arne Thomassen.

    Prøvde å vise/forklare, for min lillesøster Pia og meg.

    Hvor vår engelsk setter-hund Rex, lå begravet.

    Hm.

    (Selv om jeg seinere har lurt på.

    Om en hund, som min mors yngre bror Martin hadde (i Sætre i Hurum) rundt 1982/1983 (da min lillesøster Pia og jeg, besøkte Martin og hans daværende kone Ann) kan ha vært Rex).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Som det står på skjermbildet øverst i blogg-posten.

    Så ble Aagot Anna Edvardsen gift, med en ved navn Falchenberg, mot slutten av krigen.

    Og som jeg har skrevet om, i Min Bok 4.

    Så var det sånn, at hu som etterhvert ble min butikksjef, på Rimi Nylænde (på Lambertseter).

    (Hvor jeg jobba etter militæret (blant annet).

    Først som vanlig medarbeider.

    Og seinere som leder).

    Hu het Elisabeth Falchenberg.

    Og det er jo det samme etternavnet (Falchenberg) som hu som fra ‘NS-huset’ i Nevlunghavn, etterhvert fikk seg (ifølge skjermbildet/boken overfor).

    (For å si det sånn).

    Så det blir jo som et slags besynderlig sammentreff (mer eller mindre).

    (Må man vel nesten si).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Elisabeth Falchenberg er nevnt 188 ganger i Min Bok 4 (selv om jeg har klart å skrive etternavnet hennes med ‘k’, istedet for ‘ch’):

    https://johncons.net/minbok4_jub.pdf

  • Nå har Magne Winnem satt fra sykkelen. Nå er han oppå Hardangervidda, hvor min stesøster og søster, Christell og Pia, var på skoletur, i 9. klasse

    magne winnem hardangervidda

    PS.

    Jeg visste ikke at Magne Winnem hadde bikkje.

    Mora mi hadde også en svart og hvit bikkje, da jeg vokste opp, på 70-tallet, i Larvik og i Brunlanes.

    Da jeg var sånn 4-5 år vel.

    Og det var en engelsk setter, og den het Rex.

    Så sånn var det.

    Svart og hvitt, det er vel taoismens farger, har jeg vel tidligere gjettet på, på johncons-blogg.

    Er det noen sammenheng?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Baronesse Magna Dorotea Adeler f. Nyholm aka. Meme, var i min dåp, i Svelvik kirke, mener jeg

    Det mener jeg min mor, Karen Ribsskog, har sagt.

    Jeg hadde en teddybjørn, som liten.

    En med bevegelige armer og den var lys brun-farget vel.

    (Eller nesten gyllen vel).

    Og den kalte jeg Bamse Brakar, etter mora mi sitt forslag vel.

    Og den var i dåpsgave, fra Meme, tror jeg.

    Hunden vår Rex, bet av et øre, av den bamsen, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.

    (Rex var en engelsk setter).

    Rundt 1974/75 vel.

    Det som så skjedde, var at jeg hadde med den bamsen, (av en eller annen grunn), på et av våre relativt hyppige besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, etter at de flytta dit fra Sætre, i 1975 vel.

    Og da foreslo bestemor Ingeborg, å strikke på et nytt øre, av brunt bomullsgarn, til den bamsen da.

    Men, jeg syntes ikke at det ble så fint, så jeg klippet senere bort dette, med saks da.

    Men men.

    Da jeg flytta til Oslo, for å studere, i 1989.

    Så hadde jeg ikke lyst til å ta med meg alt av leker osv., fra oppveksten, på studentleilighet, i Oslo.

    Men det som skjedde, var at faren min, han tømte leiligheten ‘min’, (hvor jeg hadde vokst opp alene), i Leirfaret, på den samme tida, som jeg hadde russetid og eksamensstri, ved Gjerdes VGS., i Drammen.

    Jeg jobba også relativt mye, på CC Storkjøp, det skoleåret.

    Og plutselig kom jeg hjem fra jobb en dag, og da hadde faren min, Arne Mogan Olsen, og Erik Thorhallsson, (som jobba for faren min).

    De hadde revet ned plakatene mine og sånt, fra veggene og kasta det meste av det.

    Og lekene mine, (sånn som Bamse Brakar), og en tinnsoldat jeg fikk av min morfar, Johannes Ribsskog, som 5-6 åring vel, mens jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Samt autografer, fra den tidligere Everton-spilleren, Andy Gray.

    Og mine gamle lego-leker og togbane fra onkel Martin vel.

    Alt sånt, det ble kastet, tror jeg.

    Faren min sa at tingene fra Leirfaret, lå i det gamle huset han hadde kjøpt.

    (Et dødsbo).

    I Sandsveien, på Sand.

    Men jeg gikk dit mange ganger, og kunne ikke egentlig finne noe særlig av mine ting der, (i alt det rotet som var der, osv).

    (Untatt en Everton-vimpel, som jeg kjøpte i London, sommeren etter at Everton vant UEFA-cupen vel, som vel var i 1985 vel.

    Men den vimpelen så litt skada ut da vel.

    At den hadde fått en brette-kant, eller hva det heter).

    Så ingen tilbydde seg, å lagre de gamle lekene mine osv.

    Så det var nok egentlig ingen som brydde seg, i min fars familie, vil jeg si.

    Så nesten alle disse tingene, som jeg hadde fra oppveksten min, i Leirfaret, de er nok tapt nå, dessverre.

    Og har vært det, siden 1989.

    Så jeg har vel ingenting igjen, fra oppveksten min, hos mora mi, i Larvik, på 70-tallet.

    Ei heller Bamse Brakar.

    Det eneste må bli søstera mi, Pia Ribsskog.

    Men hu er ikke noe særlig å spare på, synes jeg.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Bamse Brakar

    Da jeg var liten gutt, så hadde jeg en teddybjørn, som het Bamse Brakar, husker jeg nå.

    Det var ikke jeg som hadde funnet på navnet.

    Det var kanskje mora mi.

    Den lurer jeg på om jeg fikk i dåpsgave av Unse.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men jeg tror det var noe sånt.

    Så fant jeg den igjen, da jeg ble sånn 3-4 år vel.

    Jeg kan ikke huske bamsen før det.

    Men da ble den min favorittbamse, ihvertfall.

    Men den bamsen mangla en arm eller et bein.

    Eller om det var et øre.

    Det var vel hunden vår Rex, (en engelsk setter, som mora mi sin nye mann, Arne Thomassen, ikke klarte å dressere ordentlig så lenge vi hadde bikkja, i et år eller to vel. Men vi likte bikkja fordet, stort sett da), tror jeg, (eller kanskje Cora), som hadde bitt av øret til Bamse Brakar.

    (Eller om det var beinet, eller hva det var).

    (Og da tror jeg bestemor Ingeborg strikket på et nytt øre?

    Hvis jeg husker riktig nå.

    Lagd av garn da.

    Men det ble jo ikke likt da.

    Men men).

    Men hvor den bamsen blei av, det veit jeg ikke.

    Men det var noe jeg kom på nå, tilfeldigvis, fra da jeg vokste opp i Larvik da, som liten gutt, før jeg flytta til faren min på Berger, da jeg var ni år.

    Da tror jeg ikke at jeg hadde med den bamsen, såvidt jeg kan huske ihvertfall.

    Jeg følte meg da ganske voksen, som ni-åring, så jeg ga f.eks. alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy.

    Untatt et sett, som jeg fikk av mora mi, da hu hadde vært i England.

    Med London-buss, London-taxi, og politimann/Bobby til hest.

    Men det tror også at jeg fikk seinere.

    Mora mi pleide ikke å ha så mye penger, som f.eks. faren min.

    Så det var ikke så ofte jeg fikk fine ting av henne, akkurat.

    Men det settet med London-buss og taxi osv., det var ganske artig, husker jeg.

    Så det hadde jeg med på Berger-skolen da.

    For jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, i valgfag, med Leif Tangen.

    Og da kjefta Tangen litt, og sa at den politimannen var bare tull, for politiet i London pleide ikke å sitte til hest, sa han.

    Så han ble litt sur da.

    Enda det var luke i taxien, mellom sjaførplassen og passasjersetet, som det var i de taxiene på den tiden.

    De taxiene ser forresten like ut, utapå enda, synes jeg.

    Enda det vel var i 1980, eller 1981, eller noe, som jeg fikk det settet.

    Av mora mi.

    En gang hu besøkte meg, hos min fars foreldre på Sand.

    Noe som vel skjedde en 3-4 ganger, at hu plutselig dukka opp der.

    Hvor jeg gikk hver dag etter skolen, de første årene jeg bodde på Berger.

    For å spise middag og lese avisa, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog