Stikkord: Ribsskog-familien
-
Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)
Nå fikk jeg flashback, til 70-tallet, da jeg var guttunge, på besøk hos min mors foreldre i Nevlunghavn.
Jeg var vel 6-7 år, kan jeg tenke meg.
Og de som var var der, en sommerdag, det var bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, min mor Karen og min søster Pia.
Og bestemor Ingeborg, prøvde å bryte meg ned.
Hun var streng da.
Og det var noe greier med godteri og sladring.
Og søstra mi, som var kanskje 5-6 år, hun var med på det.
Det var noe med å ta et gresstrå, eller siv, mellom leppene, og dra, og da gjorde det veldig vondt, i munnen.
For det sivet skar opp munnen da.
Jeg var nedtrykt av kjefting fra bestemor Ingeborg spesielt, og de andre.
Søstra mi hadde egentlig tatt det ‘trikset’ med sivet, på meg, en gang før, da vi var med mora vår, på stranda i Larvik.
Hun sa at noen gutter hadde lært henne et triks.
Men det kan ha vært mora mi.
Så var jeg nedtrykt.
Så tok søstra mi det trikset med sivet igjen.
Og jeg var nedtrykt, så jeg viste jo at jeg kom til å få vondt.
Men jeg var nedtrykt, så jeg gjorde det likevel, for søstra mi var så ovenpå, og de andre var så ekle mot meg da.
Så begynte jeg å grine da, for jeg var nedtrykt fra før.
Så gikk jeg til bestemor, som jeg visste hadde godteri.
Hun satt der med mora mi og morfaren min.
Og bestemor hadde tidligere kjefta på meg, for sladring på søstra mi.
Så dette var nok et plott fra bestemor Ingeborg, for å sjekke om jeg sladra på søstra mi.
Som mora mi og morfaren min visste om.
De satt ved utebordet, utenfor det hvitmalte huset.
Men jeg huska det, at bestemor ‘gura’, hvis man sladra, så jeg sladra ikke, selv om jeg var nedtrykt.
Og min morfar, han rista på hodet, at han ikke kunne se ditt og datt, i mitt utrykk da.
(At jeg ikke var helt nedbrutt, mener jeg).
For jeg likte ikke bestemor Ingeborg, uansett hva man gjorde, så var det feil.
Jeg syntes det var bedre på Sand, hos bestemor Ågot.
Så jeg tok ikke til meg så mye av hva bestemor Ingeborg mente om meg.
Helt fra jeg var 3-4 år, og mora mi og den tidligere stefaren min, Arne Thomassen, skulle til Malorca, ganske tidlig på 70-tallet.
Så måtte jeg være hos min mors foreldre, på Sætre i Hurum.
Mens søstra mi var hos min fars foreldre, på Sand, i Svelvik.
Og jeg var så sur, for jeg ville heller være hos bestemor Ågot på Sand da.
For bestemor Ingeborg, hun er så streng og ubehagelig å omgås.
Hun er så hakkete, at hun hakker på psyken ens, og prøver å bryte en ned nærmest da.
Så det er mulig at de brøyt ned Pia.
Hva vet jeg.
Pia, mora mi, og Johannes og Ingeborg, var nok med på det her, å prøve å bryte ned meg.
Som noe Illuminat-greier, antagelig.
Men de klarte ikke det.
Jeg beholdt fatningen da.
For jeg fikk et adrenalin-kick, for jeg visste hvordan Ingeborg var.
Så jeg bare stålsatte meg, og regnet ikke med å få noe trøst, hverken av Ingeborg, eller mora mi.
For de var litt sånn umenneskelige, nærmest.
Morfaren min var også litt spesiell, men han var vel ikke like umenneskelig, tror jeg.
Han var nok under bestemor Ingeborg-åket, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Så da ble jeg sendt for å leke for meg selv, helt øverst i hagen, i en steinrøys der, siden de ikke klarte å bryte meg ned.
Da var jeg kanskje 5, 6 eller 7 år, vil jeg si.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Jeg kontakta hu kusina mi, som vel bor i Ås-distriktet, om noe vel Illuminati-snakk, som jeg overhørte at hu og faren hennes prata om, i 2005. (N)
PS.
Hun Grethe Ingebrigtsen, som onkelen min var sammen med, hun har også to døtre, og en sønn Risto.
Jeg lurer på hvem av dem som måtte bo i den hytta eller skjulet, som jeg ble plassert i på gården, for det var fullt av hestebilder osv.
Her er Andrea og Isa, som flytta sammen med mora si og Risto, til Askim-traktene vel, i 2006, var det vel, mens Martin ble boende i Larvik:
PS 2.
Hun Liv Kristin hun fortalte en gang, til faren sin, i 2005, så jeg hørte det, at vennene hennes i Ås, de trodde ikke noe på det, at de fikk lov å skyte med alle våpnene til Martin, på gården der, når hun var der i ferier og helger osv.
Kom jeg på nå.
Han Martin er en sånn villmann-type, som ikke vasker seg så ofte, og som kjører rundt i biler som burde vært skrapa osv.
Men men.
Litt som en sånn amerikansk hillbilly.
Men men.
PS 3.
Risto og Andrea og Isa, de var hos mormoren sin i Svelvik, hvor også faren mins familie er fra.
De var der, da jeg, på bursdagen min, i juli 2005, ble jaget fra gården, av et slags jakt-team, kan det virke som.
Så kanskje faren min er noe ‘mafian’, for han er fra Berger ved Svelvik, og var involvert i dette(?)
Hvem vet.
Martin og Grethe skulle på MC-ferie til Danmark, så jeg ble satt til å passe hestene og dyra på gården.
Det var bare det at det var ikke noe dyr på gården, såvidt jeg kunne se da, så noen hadde nok henta hestene og sauene osv., men det sa dem ikke noe om til meg.
Og så ble jeg jagd av noe slags jaktlag nærmest, så da fikk jeg ikke med tinga mine.
Men jeg skjønte på Grethe og Martin, før dem kjørte avgårde på motorsykkelen, at noe holdt på å skje.
Så derfor ga jeg katta og bikkja all maten, for en uke, med en gang.
Også pakka jeg en pose med en genser og noe sånn, i tilfelle noen albaner, eller noe, skulle dukke opp hos han Thor.
For jeg trodde det var albanske mafian, som var etter meg, og han Thor kom hjem fra ferie, den dagen.
På bursdagen min, 25. juli 2005, og det var også den dagen Martin og Grethe dro til Danmark.
Så jeg var litt var, på at noe kom til å skje, så derfor var jeg forberedt, når det gikk en kar ut av bilen til Thor, og ned mot gården, kunne jeg høre.
Og jeg hadde også overhørt Martin si til Grethe, noen dager i forveien, at ‘det ikke var noen måte han (jeg) kunne komme unna, for de hadde folk der og der’.
Så da løp jeg ut i skogen, på andre sida av bekken, ved enga, på gården.
Og da hørte jeg noen prata om at dem skulle skyte meg og sånn, like ved.
Så sendte jeg noen tekstmeldinger til Magne Winnem, og psykologen som onkelen min hadde fått meg til å gå til.
Så hørte jeg hunder, og da løp jeg til Farris, hvor jeg fant en robåt, og rodde til en hytte, hvor noen Larvik-folk holdt til, som hjalp meg å ringe til en taxi, og forklarte veien til taxien da.
Så dro jeg til Kristiansand, Hirtshals og etterhvert til Liverpool.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Konturene av en krig i Ribsskog-familien. (In Norwegian)
Nå ser jeg, inni hodet mitt, konturene av en krig i Ribsskog-familien.
Da har vi nok mora mi, Karen Ribsskog, som døde for 10 år siden, på anti-Illuminati-sida.
Og bestemor Ingeborg og onkel Martin og tante Ellen og søstra mi Pia, er nok på Illuminati-sida.
Og vel også faren min.
Så er det meg som ikke er involvert da.
Men jeg tror, at mora mi, har sendt meg til faren min, muligens i noe slags samforståelse med politiet i Larvik.
Noe sånt.
Fordi mora mi lot meg sitte på trappa på Larvik politistasjon, som guttunge, da jeg var 8-9 år, i en time nesten, mens hu prata om noe, som hu ikke ville fortelle meg om.
Og vi bodde bare noen hundre meter unna politistasjonen, så hvorfor ville mora mi, dra meg med ned dit, for å sitte på trappa der, i nesten en time, mens en konstabel i sivil, dukka opp etter 20 minutter, eller noe?
Det forstår jeg ikke.
Så her blir jeg sendt rundt på noen måte, virker det som for meg.
Men bestemor Ingeborg og tante Ellen, de var lystige, må man vel si, i begravelsen til mora mi.
Faren min, han var ikke så lystig, men han klagde på at eksospotta ikke var ordentlig festa på bilen min.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, da jeg gikk første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk vi i oppdrag, i en håndarbeid-time da, like før jul, 1977 vel, å lage en heks.
Og da sa mora mi, at den skulle jeg gi til bestemor Ingeborg.
Så her har vi nok fasiten, mistenker jeg.
Og da måtte jeg holde maska da, på julaften da, i Nevlunghavn, for jeg var ikke så fan av bestemor Ingeborg, jeg heller.
Nei, hun prata noe om at folk med blå øyne kom til å dø ut, og sånn, på den tida her, til meg, som hadde blå øyne.
Og mer da.
Hun og jeg krangla om dansketida, for jeg hadde lært på skolen, at danskene underprioriterte Norge, under dansketida da.
Så sånn var det.
Åndslivet led visst dårlige kår, i Norge, under dansketida.
For alle bøker, som f.eks. bibler osv., befant seg i Danmark da.
Men mormora mi, hu ble sur, når jeg lagde et poeng ut av dette, og bare uff-et seg nærmest, over at jeg nevnte bibler da, det var irrelevant, forstod jeg.
Så sånn var det.
Og mormora mi, hun var litt sånn skrullete nesten, så hun bærer nok nag til meg, for de tingene her enda.
Så sånn er det.
Men men.
Så jeg lurer på om skillelinjene går noe sånn her.
Selv om det er ganske vanskelig å si sikkert, om bestemor Ingeborg osv.
Hm.
Men noe er det ihvertfall.
Tante Ellen er nok illuminist ihvertfall, eller noe slikt.
Hun sendte noe håndlaget godteri, uten noen forklaring, da jeg skulle flytte til faren min, fra mora mi.
Og da dytta mora mi meg ned trappa, som om det var noe skummelt med pakkene som tante Ellen sendte, som postmannen hadde trykka gjennom postluka i døra, i Jegersborggate.
Sånne pakker sendte også tante Unse, i Danmark, var det vel, som jeg nesten ikke visste hvem var.
Det var ikke tanta mi, men muligens tanta til mora mi.
Hun sendte sånne ‘klynger’ med mange små julegaver, bundet sammen da, husker jeg.
Så det var jo litt morsomt da, selv om jeg ikke var så flink til å sende takkebrev, som søstra mi.
Og jeg ba en gang søstra mi, og også takke for meg.
Men hun ville ikke skrive ‘hilsen Erik og Pia’, eller ‘hilsen Pia og Erik’, sånn at jeg slapp å skrive.
Neida, men hun skrev sånn ‘Erik hilser’.
Det var ikke det jeg mente da.
Jeg syntes ikke det var så barskt å skrive sånn brev til ‘tante’ Unse da, som jeg ikke kjente.
Men jeg prøvde å få søstra mi til å gjøre det, da jeg var i kanskje 14-15 års alderen da, eller noe.
Men det funka ikke.
Så det var ikke sånn at jeg råda over søstra mi, neida hu råda nok over seg selv, det var ihvertfall ikke jeg som rådde med henne.
Hun var oppe hos meg, i Leirfaret da, en gang, den jula.
For jeg hadde spist opp marsipangrisen, tror jeg, som hun fikk av bestemor Ingeborg, eller rappa en tier eller noe.
Jeg var litt slem som tenåring.
Så da dukka hu opp i Leirfaret da, med brev fra bestemor, om det her da.
Mens jeg ikke var så flink til å skrive sånn brev, til bestemor Ingeborg og ‘tante’ Unse da, som jeg så på som litt som en slags jente-greie.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Familien min vil ikke sende meg papirene mine, så jeg må drive å ringe alle universitetene og høyskolene osv., som jeg har gått på. (Takk til UiO!)
PS.
Det var mens jeg hadde et friår, fra studier på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, i skoleåret 1990/91, at jeg bestemte meg for, at det var kanskje litt ‘hjernedødt’, å bare jobbe på OBS Triaden.
Så da leste jeg litt på forberedende da, som privatist, det året jeg bodde hos faren til halvbroren min, Axel Thomassen, og dem, på Furuset/Høybråten der, et år, på begynnelsen av 90-tallet.
Så fikk jeg låne Ex-phil bok, av ei fra parallellklassen min, fra ungdomsskolen i Svelvik, som var venninne med noen andre unge damer fra Svelvik (Lill osv.), som flytta til Oslo samme året som meg, ikke for å studere, som meg, men for å jobbe vel.
(Hun Lill jobba som vaskehjelp, på Nato-basen på Kolsås osv., og der gikk det visst for seg, sa hun, uten at hun fortalte noen detaljer.)
Så sånn var det.
Så jeg leste om filiosofi, om Platon osv.
Jeg leste om hypoteser og logikk osv.
Men jeg leste nok ikke nok, for jeg stod ikke på eksamen, husker jeg.
Men men, det var ikke så seriøst ment, det var mest fordi jeg var litt flau over å bare jobbe i butikk.
Det var liksom ikke så høy status, å sitte i kassa på OBS Triaden.
Så da kunne jeg si at jeg også leste til forberedende da.
Så sånn var det.
Jeg leste også til forberedende under førstegangstjenesten i militæret.
Men det sklei ut litt.
For jeg var så tynn, som ungdom, så jeg ble så sliten av å være i infanteriet, at jeg ikke hadde så mye ork igjen, til å gå på forberedende.
Særlig ikke etter at vi lærte om hulelignelsen fra Platon, av ei gammel lærerinne, i et klasserom på Terningmoen, militærleieren i Elverum, hvor vi holdt til.
Så jeg bare kutta ut det forberedende-greiene i militæret.
Så jeg har prøvd å lese til forberedende to ganger.
Men det er litt for tørt for meg, det filiosofi-greiene spesielt.
Med hulelignelsen til Platon osv.
Den er det ikke så lett å skjønne seg på, tror jeg.
Jeg skal se om jeg finner mer om den seinere.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
