Stikkord: Rimi Bjørndal

PS.

Han her er involvert i arbeidssaken min mot Rimi.

For han sparka til stolen jeg satt på, (med vilje, virka det som for meg, antagelig for å true, av en eller annen grunn, vil jeg vel tippe på nå), på et Rimi butikksjefmøte, i Sagene samfunnshus, våren/sommeren 2002, var det vel.

Da Rimi forandra logoen, sånn at det ble seks takker på stjerna i Rimi-logoen, istedet for fem vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

En gang, etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så ble jeg invitert av David Hjort, og noen andre folk fra Rimi, til et utested, i Vika vel, en lørdag, tror jeg.

Så fikk David Hjort epilepsi-anfall.

Så ville David Hjort at jeg skulle bite han i armen.

(For det skulle hjelpe mot epilepsi-anfallet, sa han).

Det gikk jeg veldig motvillig med på til slutt.

Men men.

Så kom sjukebilen, men David Hjort ville ikke være med til legevakta.

Han bare krangla høyt med ambulansefolka, og kom med spydigheter vel.

Noe sånt.

Så ble det til at vi kjørte en taxi istedet, til legevakta.

Men David Hjort tagg igjen, og ville ikke inn hos legevakta.

Enda han var sterkt redusert, pga. epilepsi-anfall.

Men men.

Så sa jeg at det var greit, (siden han tagg så mye), at vi istedet dro til eksdama hans, Heidi, (ei med rødt hår, som hadde jobba i isbaren på Oslo City vel, for en ‘jøde’, som David Hjort vel kalte han, han hadde også jobba der, før han begynte på Rimi Bjørndal, i 1997 vel, (men fått sparken der vel, ihvertfall hadde det vært problemer der, husker jeg at det stod i jobbsøknaden hans, som distriktsjef Anne Katrine Skodvin viste meg, før hun spurte hva jeg syntes. Jeg svarte at han hadde hatt problemer, i den forrige jobben, (og at det kanskje ikke var så lurt å ansette han da), men det brydde ikke Skodvin seg om, men ansatte han likevel), og jeg kjente også en svenske, med lyst hår vel, gjennom David Hjort, som også hadde jobba i den kafeteriaen, på Oslo City, i første etasje vel, hvis jeg husker riktig, og som jeg bomma en øl til en gang, på en fest hos David Hjort, som han holdt hos mora si, på Rodeløkka, eller hva det heter der igjen, (da han svensken stod aleine utafor, da jeg kom til festen), et sted søstera mi, Pia Ribsskog, også har bodd, og på den festen , så traff jeg også to unge damer som skulle bli modeller, husker jeg, ei norsk og ei afrikansk vel, som jeg vel også bomma øl til, en gang i 1999 eller år 2000 vel. Noe sånt. Men men).

Heidi bodde på Grunerløkka, og hadde vel fått seg unge da, (dette var vel i år 2000 vel), mener jeg å huske.

Hu bodde tidligere sammen med David Hjort på Bjørndal, hvor dem inviterte meg til å spise taco en gang, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, sammen med blant annet Hjort, i 1997 vel.

(Etter hu Heidi, så ble David Hjort sammen med Linn Korneliussen, fra Florø vel, og etter hu, så ble han sammen med ei som het Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa David Hjort, da han bodde på Ammerud vel, fra cirka 2002 vel. Begge de jobba da som hjelpepleiere, i Groruddalen vel. Så sånn var det. Bare noe jeg tenkte på).

Jeg satt også opp internett, for David Hjort, i den leiligheten.

(Det var vel kanskje derfor jeg ble bedt på Taco).

Noe som vel ikke var så smart, for da fikk jeg David Hjort på irc hver dag, etter dette, omtrent.

Men men.

Mer da.

Jo, så gikk jeg fra leiligheten til hu Heidi.

Men det rare var, at han Ingar, han satt i taxien hele tida, sammen med Hjort og meg.

Enda jeg ikke kjente han Ingar så bra.

Var han med som Rimi-representant eller?

Eller kjente han David Hjort veldig bra?

(Ingar sa, (etter at jeg hadde betalt for taxien, og like før jeg gikk hjemover, mot St. Hanshaugen, og han gikk nedover mot Nedre Grunerløkka, eller noe sånt vel), at han trodde at jeg kunne få refundert taxiregninga av vår distriktsjef Anne Neteland, som jeg allerede hadde krangla mye med, angående lønn osv., siden butikksjef Kenneth, som jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, hadde 40.000 mer i årslønn, enn meg, enda jeg hadde jobba lenger i Rimi, og var eldre enn han.

Og Anne Neteland hadde ikke hatt møte med meg, om lønn osv., før jeg begynte i den jobben.

Og de andre lederkollegene mine, på Rimi Kalbakken, de ville ha det første ledermøtet, på restaurant Egon’s, i Karl Johan.

Det var Kjetil Prestegarden som var assisterende butikksjef, Carolina som var ferskvareansvarlig og ei som het Monika, (eller Monica), som var assisterende butikksjef, (eller om det var aspirant. (Hu klarte ikke å bestille frysevarer ihvertfall, husker jeg at jeg la merke til, etter at Kjetil Prestegarden vel gjorde meg oppmerksom på dette, at det var noe som alltid var tomt, enda hu hadde alle frysebestillingene, og jeg hadde alle kjølevarebestillingene, og Prestegarden hadde alle tørrvarebestillingene, etter at vi alle tre ble enige om å prøve den ordningen, i et ledermøte vel).

Og da fikk jeg kjeft, av Anne Neteland, fordi vi hadde brukt så mye penger, og noen, (Carolina mener jeg å huske at det var), hadde bestilt noe av det dyreste på menyen.

Men om det koster 160 kroner for en middag eller 200 kroner, når man bare går ut en eller to ganger, i året.

Det syntes ikke jeg var så farlig.

Når det bare gjaldt en person.

Jeg bestilte vel entrecote selv.

Men hvis man slo på storetromma, og bestilte f.eks. indrefilet, (eller en annen rett, som kosta 30-40 kroner mer), da fikk man høre det.

Så det var ikke så høyt under taket, i Rimi.

Men jeg gikk ikke over sosialbudsjettet, tror jeg, (som dekker julebord osv. For vi var også på julebord nemlig, jula 2001, et sted i Vika, mener jeg at det var).

Og det var ikke jeg selv, som ville ha møtet på restaurant.

Jeg var ikke så begeistret for mine lederkolleger der, på Rimi Kalbakken, at jeg hadde lyst til å gå ut med de, på lørdagskvelden.

(Han Kjetil Prestegarden, for eksempel, var i strupen på meg, (og klagde mye på meg der, til distriktsjef Anne Neteland, må jeg vel si), fra dag en der.

Men men).

Dette var en dag jeg jobba hele dagen, på Rimi Kalbakken, og flaskeautomaten hadde vært ugrei.

Men men.

Men Anne Neteland hadde vel ’tilta’ hvis jeg hadde bedt henne refundere taxi-regninga, fra da David Hjort fikk epilepsi-anfall.

Det var ikke noe som hørte til Anne Neteland sitt distrikt akkurat vel.

Så det gadd jeg nok ikke, dessverre.

Det blir litt vel ‘klamt’ noen ganger, å be om å få refundert sånne regninger, synes jeg.

Det gjorde jeg vel heller ikke da jeg jobba på Arvato.

I jula 2005, så fikk vi vel refundert taxi-regningene, (når vi skulle hjem fra jobben, på helligdagene).

Men så langt kom aldri jeg, at jeg fikk gjennomført noe sånt, som å få refundert taxiregningene.

(Jeg har vel scannet noen av de taxi-kvitteringene, fra Delta Taxi osv., som lå oppi en bag, som jeg har i leiligheten her, fra tiden jeg jobbet på Arvato, og postet de på bloggen, mener jeg, hvis jeg ikke husker helt feil. Men men).

Det ville nok blitt som i den tegneserien Dilbert, at det skulle godkjennes av minst Team Leader og Senior Team Leader, og det ville sikkert blitt mye rabalder.

De ga meg heller ikke lønn, for alle timene jeg hadde jobba der, i romjula, år 2005, sa Marianne Høksås.

(Og det merka jeg selv også, da jeg fikk lønninga).

Hu mente det var hu svenske Team Leaderen Jill, som hadde tulla, med timene mine, den romjula, på Arvato.

Men noen ganger, så vil man ikke ha et for ‘klamt’ forhold, til sine sjefer kanskje.

(Hu Jill var jo sånn, at hu dreiv og kilte meg hele tida, på sidene mine, nedafor armene, mens jeg satt og svarte telefoner, fra folk som ville aktivere Windows.

Noe jeg vel har skrevet om i arbeidssaken min, mot Arvato).

Så sånn refundering av taxi-regninger, og sånn, det har vel aldri jeg vært så flink til.

Jeg liker vel heller å ha litt avstand til ‘scäferne’ mine, for å si det sånn.

Ellers kan det kanskje lett bli krøll.

Hu Anne Neteland, hu ble det vel også sagt om, husker jeg, av en eller annen butikksjef-kollega av meg, (som jeg ikke husker navnet på, så jeg tar litt forbehold), på Storefjell, på Rimi seminaret der, høsten år 2000, at hu var litt ‘på’ noen av kollegene sine, og at hu var sånn, at selv om hu var blitt over 30 år da, så var hu fortsatt sånn, at hu var noen ganger klar for en hyrdestund osv, med noen av sine mannlige kolleger da, i forbindelse med kurs og seminarer og firmafester osv., da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

Han så ikke så brun og velstelt og liksom ‘polished’ ut da, på den tida, han Ingar.

(Sånn som jeg husker det).

Men men.

Men det syntes jeg var litt spesielt, (at han skulle være med i den taxien. Men det var kanskje greit og, at noen andre var vitne til hva som skjedde, når David Hjort fikk epilepsi-anfall, og måtte kjøres hjem til hu Heidi, på Grunerløkka, i taxi. Men men).

Thomas Kvehaugen og Thomas Sæther, mine tidligere kolleger fra Rimi Bjørndal, fra 1996-1998, var også på det utestedet.

Thomas Sæther fortalte at han nettopp hadde rømt fra Fremmedlegionen, i Frankrike, (som er en veldig tøff militærtjeneste).

Men hva som egentlig foregikk den kvelden, det skjønner jeg ikke helt.

Men noe tull var det nok.

Det var også et ganske kjedelig utested/diskotek, som vi var på den kvelden, i Vika, heter det vel der, forresten.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.