johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

    nettverk

    PS.

    Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

    Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

    Vi får se.

    Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

    (Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

    Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

    Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

    Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

    Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

    (Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

    Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

    Og ikke butikksjef.

    Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

    Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

    Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

    For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

    For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

    Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

    Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

    Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

    – Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

    – Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

    – Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

    – Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

    – Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

    – Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

    – Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

    – Baguette og salat-bestilling.

    Det var vel det jeg hadde som ansvar.

    Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

    Sånn at butikken alltid var i rute.

    Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

    Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

    Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

    Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

    Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

    (Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

    Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

    Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

    Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

    Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

    Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

    Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

    Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

    Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

    Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

    Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

    For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

    Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

    Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

    Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

    Og han styrte bemanningen osv.

    Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

    Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

    Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

    Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

    For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

    Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

    Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

    Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

    Husker jeg.

    Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

    Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

    Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

    Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

    Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

    Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

    Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

    Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

    Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

    De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

    (For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

    Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

    Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

    Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

    For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

    Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

    For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

    Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

    Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

    Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

    Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

    Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

    Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

    (Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

    Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

    Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

    Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes det var litt sårbart.

    For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

    Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

    Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

    Så sånn var det.

    Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

    Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

    Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

    For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

    Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

    Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

    Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

    Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

    En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

    (Alex heter han, huska jeg nå)).

    Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

    Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

    Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

    Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

    Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg kontaktet Global Knowledge, om et datakurs for næringslivet, som jeg tok hos dem, i 1998







    Google Mail – Kursbevis







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Kursbevis





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Apr 14, 2010 at 5:45 PM





    To:

    info@globalknowledge.no



    Hei,

    jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.

    (Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.
    Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.

    Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.
    Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).
    For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.

    Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).
    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.

    Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.

    Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.
    For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.

    Min adresse i England er:
    Erik Ribsskog
    Flat 3
    5 Leather Lane
    Liverpool
    GB-L2 2AE
    Storbritannia
    På forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)








  • Sykehuset Østfold sendte dødsattest etter min mor Karen Ribsskog

    img027

    img028

    img029

    PS.

    Man kan også se det, at min mor, fikk brystkreft, samtidig med at jeg ble butikksjef i Rimi.

    Hun fikk kreft høsten 1998.

    Og søstra mi ringte meg, på butikksjefseminar, på Storefjell, første uka jeg var butikksjef, og fortalte meg dette.

    Så det var vel litt merkelig?

    Mora mi hjalp meg, for hun lånte meg 10.000 til kurs i NT core tech, på Global Knowledge Network, på Skullerud, høsten 1997, var det vel ca.

    Og da, så fikk jeg nesten et jobbtilbud innen data, av min tidligere kamerat, Magne Winnem.

    Så da sa jeg det til butikksjef på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen, og distriktsjef Anne Katrine Skodvin.

    Om jeg hadde noe sjangs til å bli butikksjef i Rimi, (etter 4-5 år som assistent).

    Og da prata de sammen lenge, og ble nok litt sure, for de ville nok helst hatt meg som en assistent/’slave’.

    Men men.

    Så om det egentlig foregikk et drap av mora mi, fra noe undergrunn?

    Som hevn for at jeg ikke kunne brukes som ‘slave’ lenger i Rimi, av sionistene/svenskene/khazarene?

    Det er dette jeg lurer på nå.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg lagde Facebook-grupper for de Rimi-butikkene hvor jeg har jobbet heltid

    rimier jobbet som leder på

    PS.

    Jeg lagde en Facebook-gruppe for CC Storkjøp i Drammen også, siden den butikken lå ganske nærme Berger, hvor jeg vokste opp.

    (Selv om jeg bare jobbet deltid der.

    Men det så ikke ut som at noen andre har laget en Facebook-gruppe for CC Storkjøp):

    cc storkjøp

  • Nå blir sikkert nevøen min Daniel flau. Dette er fra bestemor Ingeborgs 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn, i 1997

    img295

    PS.

    Her ser vi at bestemor Ingeborg bruker sitt kunstnernavn Ankerita.

    Hun var jo ikke så dårlig til å male akkurat da.

    Hun skrev også artikler og ‘petiter’ i Aftenposten, som hun utga også som et hefte kalt ‘De gode år med Ankerita i Nevlunghavn’, eller noe.

    Og bestemor Ingeborg fortalte meg en gang at vi var en kunstnerfamilie.

    (Noe jeg ikke var helt enig i vel, siden jeg jobba på Rimi, men jeg la det på minnet hva hun sa da.

    Selv om jeg ble overrasket, for hun er jo fra generaler og adelige og sånn, egentlig, fra sin egen familie.

    Bestefar Johannes sin familie var kanskje en kunstnerfamilie, men de var også en lærerfamilie.

    Men det kan ha vært tante Ellen hun mente da kanskje, sin datter.

    Og Johannes da, som lagde trefigurer osv.

    Men jeg hadde heller venta at hun hadde sagt at vi var fra en adelsfamilie eller offiserfamilie, eller noe i den duren.

    Så kunstnerfamilie, det kom litt sånn bardus på meg, å få høre, at vi var.

    Men men.

    Tante Ellen og Pia og Axel var jo så ramme på å røyke hasj osv., så det passa jo ihvertfall sånn sett.

    Selv om at det tror jeg nok at bestemor Ingeborg holdt seg langt unna sånt.

    Så sånn var nok det).

    Maleriet/tegninger er antagelig fra Mølen, ved Nevlunghavn, som var et motiv bestemor malte mye, hadde jeg inntrykk av.

    Selv om jeg vel aldri var på Mølen selv.

    Enda så mange søndagsturer jeg har blitt dratt med på, ute i Nevlunghavn.

    Vi gikk alltid andre veien, når jeg var med, ut til Oddanesand osv.

    Untatt på tante Ellens 50 års dag, i år 2002 vel, da var vi ut mot Mølen der vel.

    Men men.

    PS 2.

    Det bildet er fra bestemor Ingeborgs 80-års dag, i 1997.

    Det er min søster Pia til venstre, med sin sønn Daniel, som er født i 1995 vel, mener jeg å huske, som hun har med Keyton fra Somalia og Oslo.

    Så er det vår kusine Rahel Maria Savodelli, som er tante Ellen Ribsskogs datter.

    Tante Ellen, flytta jo til Sveits, rundt 1970.

    Så Rahel er sveitsisk, må man vel si.

    Rahel har vel aldri bodd i Norge.

    Men hun er kjent skuespillerinne i Berlin, på teater osv.

    Og hennes far heter Reto Savoldelli.

    De ble skilt, men både Ellen og Reto bodde utafor Basel, i mange år.

    Jeg og Pia var og besøkte dem, i Aesch, i Sveits, sommeren 1987.

    Så sånn var det.

    Dette er fra Gurvika, en camping for funksjonshemmede, eller utviklingshemmede, i Nevlunghavn.

    Men bestemor Ingeborg har jo bodd i Nevlunghavn, i mange år, og gått mye turer og sånn der, så hun kjente vel alle omtrent sikkert.

    Så hun fikk lov å leie forsamlingslokalet, i Gurvika, til sin bursdag da.

    Og noen ganger leide hun biblioteket, og hadde bursdag der, siden hun hadde jo maleriutstillinger, i det nedlagte biblioteket, omtrent hver sommer vel, siden 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det er vel kanskje litt rart hvordan søstra mi Pia, holder på rampen, til rullestolrenna vel, på Gurvika.

    Dette var forresten to år etter at jeg ødela kneet, og et år etter at jeg opererte kneet på Aker Sykehus.

    Og tre år etter at Pia hadde med tre afrikanere hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, i Skansen Terrasse, og jeg sparka en fotball i veggen, dagen etter.

    Og Pia sa, at hennes afrikanske kavalerer, ikke kunne ha tatt juice av meg, siden, som hun sa, ‘vi har jo ikke noen saks’.

    PS 4.

    Vi ser at bestemor malte på gamle plakater fra en kjøpmann.

    Jeg var hos bestemor Ingeborg, sommeren 1996, da jeg også dro til Løkken i Danmark.

    (For Irene fra Rimi Bjørndal, sa at det var et fint sted).

    Og da kjørte jeg og handla for henne, hos en kjøpmann i Helgeroa.

    Som hun likte bedre, enn de i Nevlunghavn, tror jeg.

    Det var den kjøpmannen, ved hovedveien, til høyre, når man kjører mot Nevlunghavn.

    Så sånn var det.

    Jeg klipte vel også plenen for bestemor Ingeborg, i 1996.

    Jeg visste ikke hvor bestemor bodde da, men mora mi hadde sagt det.

    Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg.

    Jeg trengte ferie, fra Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assistent, sammen med Irene Ottesen, assistent, (det var to assistenter, for det var en stor butikk), og Kristian Kvehaugen, butikksjef.

    For de folka var slitsomme å jobbe sammen med, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg trengte å komme meg bort.

    Så da brukte jeg min Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt av mine kamerater Øystein Andersen og Glenn Hesler, som campingbil, og tok ferja til Danmark, fra Larvik, en superspeed-aktig båt, som gikk der allerede da, i 1996 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg vet ikke hvorfor bestemor Ingeborg sendte meg bilder, som det står Pia på.

    Det var kanskje litt rart.

    Jeg pleide ikke å få så mye brev og ting fra bestemor Ingeborg, så det var kanskje litt rart at jeg plutselig fikk det, etter at jeg flytta/flykta til Liverpool, i 2005.

    Så sånn var nok det.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    img296

  • Var kanskje teknisk sett ikke innflytter til Oslo

    Fordi, de første 10-12 dagene jeg bodde i Oslo, så bodde jeg i leiligheten til Haldis og faren min, i Uelands gate, i Oslo.

    (Rett ovenfor Statoil Kiellands Plass).

    For leiekontrakten min på Abildsø, hos Berit og Gunnar Jorås, den starta 1. september.

    (For jeg ville ikke sløse penger, og flytte til Oslo, allerede 1. august, for jeg pleide å være mye på ferie, rundt omkring til slekt osv., hos bestemor Ingeborg i Stavern, og onkelen min i Son, og i Brighton osv, om sommeren).

    Og en gang, så ringte faktisk faren min meg, (overraskende nok), på jobben, da jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

    For da ringte faren min, like før jeg skulle kjøre hjem fra jobb.

    Og jeg bodde på St. Hanshaugen, i Rimi-leilighetene.

    Og det er like ved Kiellands Plass.

    Så hjalp jeg faren min med å bære noe greier ned fra leiligheten dems i Uelands gate, og inn i bilen dems.

    Noe deler av en seng, eller noe, tror jeg.

    For faren min hadde problem med ryggen.

    Men men.

    Jeg kunne nesten ikke nekte på å gjøre det, siden jeg fikk lov å bo i den leiligheten, i 10-12 dager, i august 1989.

    Selv om jeg ikke hadde noe med Haldis og faren min å gjøre, på den tida her, (rundt 1996).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Rett skal jo være rett vel, så da var jeg kanskje ikke innflytter til Oslo likevel, men Oslo-kar?

    Rent teknisk sett.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da jeg bodde i Uelands gate, så kom Magne Winnem på besøk, en eller to helger vel.

    Og Cecilie Hyde kom på besøk fra Svelvik.

    (Men da kom også Magne Winnem på besøk, den samme helga, så det skjedde ikke noe mellom meg og hu Cecilie Hyde).

    Så sånn var det.

    Jeg ringte også Christell, fra telefonkiosken på Kiellands Plass.

    Ved kiosken der vel.

    Og spurte om telefonnummeret til Nina Monsen, som bodde i Oslo.

    Men jeg fikk ikke telefonnummeret, Christell bare sa at hu hadde flytta til Lillehammer, på noe hjem, eller noe.

    Kanskje Christell var sur, for Christell og jeg hadde også en avtalte om at hu skulle besøke meg i Oslo, sånn som jeg vel hadde avtalt med Cecilie Hyde og.

    Jeg spurte kanskje damer litt for mye om at skulle komme å besøke meg i Oslo.

    Det er mulig.

    Men det ble litt spesielt med Christell, for hu var også som en slags stesøster for meg, siden faren min og mora hennes var samboere.

    Så derfor spurte jeg heller etter telefonnummeret til Nina Monsen, som jeg vel hadde rota bort.

    For jeg husker jeg ringte hu, i desember 1988, fra Berger vel.

    Altså året før.

    For da dro vi på kino i Oslo og så ‘Roger Rabit’, på Eldorado.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart, det er sikkert.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    PS 3.

    Da jeg flytta til Uelands gate.

    Så hadde jeg hengt så mye sammen med søstra mi og Cecilie Hyde, det halve året før jeg flytta til Oslo.

    For, søstra mi flytta opp til meg, i Leirfaret, i desember 1988 vel.

    Noe sånt.

    Og Cecilie Hyde, hu hang med søstra mi hele tida, så hu var nesten som ei søster for meg, hu også.

    Hu var ikke som dama mi, ihvertfall, så jeg får si hu var som en slags søster, siden hu bodde hos meg.

    Eller venninne til søstra mi da.

    Men noen ganger så sov hu Cecilie Hyde, imellom meg og søstra mi, i vannsenga mi, i leiligheten på Leirfaret.

    Og noen ganger i søvne, så klenga hu skikkelig mot meg, og støtte underlivet sitt i nesten samleie-bevegelser i søvne.

    (Husker jeg fra sånn i halvsøvne).

    Så jeg kan ikke si at hu var som søstra mi.

    Men vi var ikke sammen, eller noe, så hu var kanskje bare veldig ‘laus’, eller noe, selv om det ikke var sånn at jeg hadde ordentlig sex med henne.

    (Selv om hu stod og poserte inne på det gamle rommet mitt en gang.

    Som også var det gamle rommet til Gry og Hege Stenberg, før jeg flytta inn i Leirfaret 4B.

    Og viste fram puppene sine til meg, og smilte samtidig, da jeg gikk for å legge meg, alene, på det største soverommet mitt, (som egentlig var faren min sitt soverom, men som han vel ikke sov i, en eneste natt, de åtte årene han eide Leirfaret 4B).

    Eller ‘pattene’ som hu Lill, fra Svelvik, som bodde i gamlebyen i Oslo, refererte til de som, husker jeg.

    Hu sa at Cecilie hadde ikke pupper, hu hadde mer ‘patter’, husker jeg at jeg hørte at hu Lill sa til en eller annen jente fra Svelvik, på en fest der, på Grønland vel.

    For de puppene til Cecilie Hyde, de var ikke så faste da, sånn som jeg husker de.

    Men de var store og litt avlange kanskje.

    Og hang ganske mye vel.

    Men f.eks. Christell hadde mye finere pupper, husker jeg.

    For de var det så fin form på, mens Cecilies pupper, sånn som jeg husker de da hu og søstra mi stod inne på det gamle rommet mitt, når de visste jeg skulle legge meg.

    Cecilies pupper, de var også ganske store, men de hadde ikke på langt nær like fin form, vil jeg si, som puppene til Christell hadde, på den samme tida, sånn som jeg husker det.

    For begge de lot meg se på puppene deres, ved forskjellig antall anledninger.

    Så det er jeg ganske sikker på, at jeg ikke tar feil der.

    Så det var nok derfor at venninne til Cecilie, som bodde på Grønland, Lill var det vel, omtalte puppene hennes som ‘patter’, fordi at det ikke var så fin og sexy form på de da, må man vel si, og det klarte vel de jentene å se og, at de puppene til Cecilie de hang mer liksom.

    Sånn tror jeg at jenter ser på hverandre og legger merke til.

    For det jeg husker jeg at jeg hørte en gang på Sande Videregående, at noen Svelvik-folk sa, at hu Heidi Uglum, hadde hengepupper.

    Men men.

    Men jeg hadde ikke noe imot henne, men om det var Snorre Skaug som sa det, eller om det var noen Svelvik-damer, det husker jeg ikke.

    De så på hu Heidi Uglum, og sa, mens jeg hørte det, at hu hadde hengepupper, enda hu gikk i 1. eller 2. klasse på videregående, og bare var 16-17 år.

    Og sånn var det nok med Cecilie Hyde og, at hu fikk hengepupper tidlig, og nok kanskje hadde enda mindre sexy pupper enn hu Heidi Uglum gikk for å ha.

    (Bare for å ta et eksempel).

    Det veit jeg egentlig ikke, for jeg har vel aldri sett de puppene til hu Heidi Uglum fra Svelvik, som jeg kan huske, ihvertfall.

    Men men).

    Og dreiv med et eller annet.

    (De pleide å rappe Boss deoderant av meg, uten å spørre.

    Som jeg kjøpte, fordi Magne Winnem kjøpte det, på den dansketuren vel, som jeg møtte hu Hege fra Stavern på, som var 2-3 år yngre enn meg.

    Men siden jeg skriver om pupper, så hadde hu også store pupper og sånn, for alderen.

    Hu var vel 15-16 vel, og jeg hadde nettopp fylt 18, men jeg var ‘upult’ og nesten ukyssa, for den dansketuren var vel før desember 1988, da jeg hadde et ONS med Nina Monsen, (som var da jeg debuterte seksuelt).

    Så ringte jeg til hu Hege i Stavern, høsten 1988, fortsatt mens jeg var jomfru og ikke hadde hatt det ONS-et med Nina Monsen.

    Og så prata jeg med faren til hu Hege i Stavern.

    Og bare spurte om hu Hege kunne ringe tilbake.

    Og det gjorde hu.

    Og da hadde hu prata med farmora mi.

    Og da ble farmora mi så sur på meg, for hu syntes at hu Hege fra Stavern var så ung og barnslig.

    Men det må ha vært fordi at hu prata Stavern/Larvik-dialekt.

    For hu var moden for alderen, vil jeg si, hu Hege fra Stavern.

    Og jeg var jo nesten ukyssa og seint i puberteten og jomfru.

    Så jeg syntes at jeg kunne kysse litt med henne, selv om jeg var 2-3 år eldre, for jeg hadde såvidt vært et år i puberten.

    Og hu Hege i Stavern hadde nok vært flere år enn det, i puberteten, selv om hu var yngre, hvis jeg skulle dømme av puppa hennes.

    Hu virka for meg, som de to jentene jeg hadde kyssa med, i Brighton, sommeren 1988, altså et par-tre måneder før.

    De var sånn 15-16, og jeg var noen uker fra å ha fylt 18.

    Og da hadde ikke jeg fått oppmerksomhet fra damer, på alle åra i tenårene, på Berger.

    Så jeg var ikke vant til å tenke på meg selv som attraktiv.

    Så denne sjangsen jeg plutselig fikk på jenter/damer, i 1988, den kom helt bardus på meg, for jeg hadde ganske dårlig selvtillit etter å ha blitt mye mobba i Berger/Svelvik.

    Så jeg tenkte bare på hu Hege på danskebåten, som ei pen jente, 2-3 år yngre enn meg.

    Jeg tenkte ikke at jeg gjorde noe galt, for jeg så så ung ut selv, og var så uerfaren.

    Så jeg og hu Hege var nok på samme nivå, utviklingsmessig og når det gjaldt erfaring.

    Begge var nok veldig uerfarne med sex og sånn, tror jeg.

    Så vi bare kyssa.

    Og vi gikk på kino og sånn.

    Så vi passa vel egentlig ganske bra sammen, synes jeg, selv om jeg var 2-3 år eldre, for jeg hadde et ungt utseende, og hadde bodd aleine, så jeg kom seinest i klassen i puberteten, (jeg og Ditlev vel), antagelig fordi jeg bodde aleine, at det blir sånn da, at man kommer seint i puberteten.

    Hvem vet.

    Og det kom også helt bardus på meg, at bestemor Ågot, ville klage, fordi at jeg hadde funnet meg en kjempepen Stavern-jente, som var 2-3 år yngre enn meg.

    Jeg hadde jo aldri hatt noe dame, enda jeg var nettopp fylt 18 år, og det visste vel Ågot.

    Så jeg trodde at Ågot ville bli glad på mine vegne, over at jeg fant en veldig pen og hyggelig og ålright jente, (virka det som for meg ihvertfall).

    Men neida.

    Ågot ’tilta’ skikkelig, og klagde for at hu jenta hadde hørtes så ung ut.

    Som en unge, sa hu.

    Men hu var ikke barnslig som en unge hu.

    Hu var ei ungdomsjente, vil jeg si.

    Og helt fin og ordentlig på alle måter, vil jeg si.

    Hu kunne sikkert blitt en fin kone hun, (eller ihvertfall muligens).

    Men Ågot tilta skikkelig, og klagde fælt da, enda jeg trodde hu heller ville blitt stolt av meg, og glad på mine vegne, siden jeg endelig hadde funnet meg ei fin jente, og ihvertfall ringte til hu osv.

    Selv om hu bodde i en annen by.

    Men Ågot skjønte vel ikke at hu her bodde i Stavern.

    Ågot trodde kanskje det var ei lokal jente, og tok ikke dialekta riktig.

    For man kan si mye pent om Ågot, men så veldig smart var hu vel aldri.

    Men men.

    Så jeg har tenkt litt på om Ågot egentlig var pedofil og ble sjalu.

    At det var det som var problemet.

    For jeg husker da Øivind døde, så klagde Ågot, og sa at Øivind ikke var noe snill mot henne.

    Og da jeg besøkte Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, sommeren 1996, da jeg hadde den røde Toyota HiAce-n, så ble Ågot redd for meg, virka det som for meg, når hu så meg.

    Så da bare måtte jeg gå, for hu stivna helt, og ble redd, virka det som for meg.

    At hu ble helt fra seg av redsel, og ikke ville prate, eller noe.

    Så jeg bare måtte gå ut fra rommet til Ågot, på sykehjemmet, hvor jeg hadde begynt å kikke på maleriene fra huset på Sand, som hang på veggene på sykehjemmet da.

    For Ågot, hu sa alltid sånn lurt til meg, at ‘jeg går ned for å legge ved i ovnen jeg’.

    Også tok hun en sånn ‘lur’ pause, eller så sånn ‘lurt’ på meg, mens hu sa det.

    Også pleide hu også sitte i en halvtime, på do.

    Og da ville hu være i fred, sa hu til meg, da jeg var ung.

    Og hu kjøpte Smørbukk-karameller til meg.

    Og skulle alltid ha meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk-damer og jul i skomakergata, og ga meg klementiner osv.

    Så jeg lurer litt på om Ågot egentlig var pedofil, og ble sjalu, da jeg fant ei jente fra Stavern, og begynte å tulle med meg da.

    Men dette er nok veldig tabu i Olsen og Mogan-slekten.

    Så det her har jeg ikke tatt opp med noen tidligere, (og heller ikke mistenkt, før nå de siste 2-3 åra, når jeg har skrevet på blogg om familien min og oppveksten osv).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot oppførte seg ikke på en moden måte, ihvertfall, etter å ha prata på telefonen med hu Stavern-jenta.

    Hu kjefta på meg, med høy røst, på en ‘snurt’ måte, og ville ikke la meg forklare, men bare klagde.

    Så jeg fikk ikke forklart hvordan det her hang sammen heller.

    Jeg tror Ågot ikke ville høre, for hu tålte ikke at jeg hadde andre damer/jenter i livet mitt, enn henne.

    Kanskje noe sånt.

    Hvem vet.

    Nå skriver jeg om alt på bloggen, så da tar jeg med om det her og.

    Som jeg har hatt litt i bakhue og lurt litt på sånn innimellom, siden jeg begynte å skrive om familien min og oppveksten min osv.

    Men det temaet her, om Ågot var pedofil, har ikke vært så lett for meg å skrive om egentlig da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så livet skal ikke være lett alltid, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer).

    Selv om vi vel bare kyssa, på danskebåten, og det var vel ikke sånn at jeg klådde henne på puppa, eller noe, såvidt jeg kan huske.

    Jeg prøvde å oppføre meg bra.

    Men men).

    Så jeg kikka inn på det minste soverommet mitt, for å se om jeg kunne se hva de dreiv med der, og kanskje for å si god natt da.

    Så så jeg at Cecilie stod der i trusa, foran søstra mi, og viste fram puppene eller ‘pattene’ sine da.

    Mens hu smilte.

    Så jeg sa ikke noe, men jeg bare gikk og la meg, alene, i vannsenga da.

    (Og det har jeg ikke tenkt på, før akkurat nå, men kanskje søstra mi og Cecilie var ‘lesber’ da, siden Cecilie stod sånn nesten helt naken foran søstra mi, og viste seg fram, inne på det lille rommet, som var det gamle rommet mitt, og før det, det gamle rommet til Gry og Hege Stenberg.

    Søstra mi sa også det, en gang på 90-tallet, til meg og mora mi, da søstra mi bodde det første stedet hun bodde i Tromsøgata, tror jeg det var, at hu plutselig hadde funnet ut at Cecilie var lesbisk, og kutta ut henne.

    Men nå lurer jeg på om de hadde noe lesbisk eventyr, på det gamle rommet mitt, i Leirfaret, og at søstra mi nok må ha visst om det her med Cecilies lesbiske tendenser tidligere.

    For jeg husker det, at Cecilie, hu ‘flagga’ litt det.

    For en gang søstra mi spurte Cecilie, om hu og henne skulle ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Så svarte Cecilie, husker jeg, (en gang første halvår 1989, må det her ha vært), at hu ikke ville sove i midten i vannsenga, for det pleide å ende med at hu våkna opp svett, enten ved siden av meg, eller ved siden av søstra mi, av å ha klenga/’jokka’ i søvne.

    Og hu Cecilie hadde ikke lyst til å være sånn svett, når hu skulle på skolen.

    For vi dusja ikke før vi gikk på skolen, vi bare gikk rett til bussen vel.

    Og Cecilie hadde ikke så mye klær der heller vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Selv om Cecilie og søstra mi noen ganger pleide å ligge i vannsenga de og.

    Men det ble for mye som skjedde i søvne.

    Cecilie sa en gang, at enten så pleide hu å våkne svett, etter å ha ‘jukka’/klenga på søstra mi, i søvne i vannsenga, ellers så pleide hu å våkne svett, etter å ha ‘jukka’/klenga på meg i søvne.

    Men vi sov med klær på, så det skjedde ikke noe alvorlig som det kunne bli barn av, ihvertfall.

    Vi bare pleide å sitte å prate og røyke og noen ganger drikke litt vel, om kveldene, i Leirfaret, og høre på musikk osv., etter at søstra mi og delvis Cecilie, flytta inn der, i desember 1988.

    Noe som var litt artig for meg, for jeg var vant til å bo der aleine, og jeg var ikke så glad i være ensom, for jeg var litt sosial, så jeg hadde ofte ønska det, at jeg ikke bodde aleine der, i Helinga 7B og Leirfaret 4B, fra ca. mars 1980 til ca. desember 1988, altså i over åtte år.

    Så jeg bodde altså ca. et halv år sammen med faren min, i 1979 og 1980, på Bergeråsen, i Hellinga 7B.

    Og ca. et halvt år sammen med søstra mi, (og Cecilie Hyde), i Leirfaret 4B, i 1988 og 1989.

    Mens fra 1980 til 1988, så bodde jeg helt alene, først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Lill hadde visst også oppgitt navnet til Cecilie Hyde, når hu ble stoppa i T-bane kontroller i Oslo.

    Så Cecilie Hyde hadde visst fått masse regninger fra Oslo Sporveier, sendt til Svelvik.

    Og en gang søstra mi og Cecilie Hyde, skulle ligge over hos Lill, og Pia som var adoptert fra Korea, på Grønland, i Oslo.

    Da endte det med at søstra mi og Cecilie og hun redaktøren fra UIO-avisa, Camilla Skriung.

    De ble uvenner med Lill og Pia fra Korea.

    Så det endte med at Cecilie og søstra mi og Camilla Skriung, og ‘dama’ hennes, tror jeg, de sov på fortauet utafor blokka der Lill og Pia fra Korea bodde.

    I soveposer, vinteren 1989/90.

    Mens jeg sov i leiligheten til Lill og Pia fra Korea, og Lise fra Sande, som jeg vel rota med en gang, tror jeg.

    Ei som gikk på handelsgym i Oslo, (Wang?), tror jeg.

    (Jeg tror jeg sov i samme seng som henne, (Lise fra Sande), den natta, (At jeg nesten ble plassert der, av hu Lill, eller noen, for vi hadde rota sammen en gang før), men det skjedde vel ikke noe da. (Og jeg ba hu Lise med ut på kino, dagen etter, men hu ville ikke være med, så vi ble aldri sammen, eller noe.

    Selv om en gammel kamerat av meg, fra Drammen/Bergeråsen/Sande, Kjetil Holshagen, han klarte å snappe opp, at jeg hadde rota litt med hu Lise fra Sande da, på en fest hos hu Lill og Pia fra Korea, i Gamlebyen i Oslo da, i 1989, må vel det ha vært da.

    På en fest før den episoden, når søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, sov utafor blokka på Grønland der, i soveposer.

    Jeg skriver ‘blokka’, men det var en stor og gammel og falleferdig bygård, med masse, stoe reklameplakater på, og som nok er revet for lenge sida.

    (I Vogts gate, lurer jeg på om det var.

    Noe sånt.)

    Det sovepose-greiene, det kan ha vært et triks.

    For noen av de Svelvik-jentene, de husker jeg at sa, at de hadde fått gratis røyk osv., av noen innvandrere, i innvandrerbutikken, som var like ved der Lill og Pia fra Korea bodde.

    Så om de jentene var så utspekulerte, at de lå på fortauet der, for å vente på at de gutta skulle gå forbi på vei hjem fra butikken, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kan ha vært sånn det hang sammen.

    Og at alle de jentene lurte meg, med hu Lise da, for å få konsentrasjonen min vekk fra Cecilie og Pia og Camilla Skriung og dama hennes da, ei ung blond jente vel.

    Som jeg mener å huske at også lå utafor den falleferdige bygården, i sovepose, med Pia og Cecilie og Camilla.

    Så sånn var det.

    For jeg kan ikke huske å ha sett noe mer til søstra mi og Cecilie og dem, den helga, (etter at jeg så dem liggende på fortauet der, i soveposer, etter at de kom hjem igjen, etter å ha sagt at de skulle på Blitz for å kjøpe hasj).

    Så det var kanskje sånn at de forsvant med noen pakistanere, eller noe, fra den innvandrerbutikken de hadde fått gratis røyk i, osv., på Grønland, den helga de var på besøk der.

    For jeg husker at noen av de Svelvik-jentene fortalte at de i innvandrerbutikken ikke ville ha penger, men sa at de Svelvik-jentene, bare kunne få de røykpakkene osv.

    Så det kan kanskje ha vært sånn det her hang sammen og.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det var veldig kaldt å ligge ute, hele natta, men alle jentene, (kanskje 10 Svelvik og Sande-jenter tilsammen), de var enige om at de skulle gjøre det sånn.

    Så jeg regna med at de visste hva de dreiv med.

    De ville ikke forklare alle detaljene om de hadde hatt konflikt osv., til meg.

    Jeg regna med at det var noe jente-krangling, (eller Svelvik-jente-krangling), så jeg begynte ikke å grave for mye i det her.

    Men måtte bare slå meg til ro med alle jentene sa at alt var greit da, i forbindelse med at de fire jentene ville sove på fortauet.

    Jeg kom ikke noe vei ved å prøve å bruke fornuften ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men

    Bare noe jeg kom på).

    Noe sånt.

    For de jentene som ble i leiligheten de ba meg sove inne og det gjorde søstra mi og Cecilie og, mener jeg å huske at jeg kunne tolke av dem ihvertfall.

    Ingen forklarte meg hva det her gikk ut på.

    Men det kan ha vært at søstra mi og Cecilie var sure på meg.

    For de gikk til Blitz for å kjøpe hasj.

    Og det var det værste man kunne gjøre, i 1989/90.

    Så jeg prøvde å finne dem, for at de ikke skulle få ødelagt ryktet sitt.

    Tenk hva bestemor Ågot hadde sagt hvis hu visste at Pia Charlotte gikk på Blitz for å kjøpe narkotika?

    Hu hadde vel dødd av skam.

    Så kanskje Pia Charlotte og Cecilie Hyde, ble så sure på meg, at de sverga hevn, og planla å gjøre noe stygt mot meg.

    Også kasta Lill og Pia fra Korea dem ut.

    Så måtte de sove ute i soveposer.

    Kan det ha vært noe sånt som har foregått?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på).

    Men men.

    Hu Cecilie Hyde, hu bodde hos bestemoren sin, som hun kalte ‘mor’, i Svelvik.

    Men hun må ha fått lov til, av ‘mor’, til å bo hos meg.

    Så jeg må nok ha hatt ganske godt rykte, på meg, i Svelvik og på Berger, vil jeg tro.

    Eller familien min da.

    Farmora mi Ågot, hadde vel godt rykte, vil jeg tro.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Men hva var det jeg begynte å skrive om nå.

    Jo, jeg bodde jo sammen med Pia og Cecilie, i Leirfaret, i et halvt år, og så sammen med Pia og bestemor Ågot, i huset til Ågot, på Sand, i to-tre måneder, sommeren 1989.

    Så da jeg flytta til Oslo, så ble jeg helt rar.

    For da var jeg ikke vant til å bo aleine.

    Så jeg fikk ikke ro på meg, i leiligheten i Uelands gate der.

    Så jeg var ute av leiligheten, mange ganger om dagen, og gikk å handla på bensinstasjonen ved Kiellands Plass, (som het Norol da, og var døgnåpen), og på de forskjellige små, (og dyre), matbutikkene i nærheten.

    (Jeg tror ikke det fantes en eneste Rema, Rimi, Kiwi eller Bunnpris, på Ila/St. Hanshaugen-området, i 1989.

    Så det savna jeg, en sånn kjedebutikk.

    Mens nå kryr det av dem.

    Jeg savna kjedebutikkene, fordi at de butikkene som var rundt Kiellans Plass, i 1989, de hadde så dårlig utvalg, og var veldig dyre.

    Så man kunne nesten like gjerne handle på bensinstasjonen, enn å gå på butikken.

    Og det var ingen sentre i nærheten heller, som jeg kunne handle billig mat på.

    Så det her irriterte meg, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Ingen ‘ordentlige’ butikker, det var nesten som Paris, sånn som jeg husker det, fra 2005.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det var også derfor jeg ringte Christell, for å spørre om telefonnummeret til Nina Monsen.

    For jeg så vel på han tremenningen min Øystein Andersen, som litt barnslig.

    Så jeg hadde ikke lyst til å henge så mye med han, i Oslo, i 1989.

    Så jeg prøvde å bli kjent med andre da, og hu Nina Monsen, hadde jeg jo hatt et ONS med, på Bergeråsen, i november eller desember 1988.

    Da hu var på besøk hos onkelen sin.

    (Dette var antagelig noe Christell hadde planlagt, for hu dro med meg opp til hu Nina).

    Så sånn var det.

    Og jeg tok med hu Nina Monsen, på kino i Oslo og så på ‘Roger Rabit’.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo kontakte henne da, i august 1989, siden jeg hadde flytta til Oslo da.

    Jeg holdt ikke kontakten med henne, da jeg bodde på Bergeråsen, i 1989, for jeg syntes det var litt langt å dra til Oslo, bare for å treffe henne.

    For å være ærlig.

    Hu kjente også andre gutter i Oslo, merka jeg, for vi var vel på Clock, og spiste burger.

    (Som ble til Burger King, nederst i Karl Johan).

    Jeg og Nina Monsen stod ihvertfall utafor Clock og prata.

    Og da traff hu Nina Monsen, en annen ‘kavaler’.

    Så jeg trodde ikke at hu hadde mangel på det i Oslo akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men Christell ville ikke gi meg telefonnummeret til Nina Monsen.

    Hu sa bare noe om Lillehammer.

    Så da ble det ganske ensomt for meg, i begynnelsen i Oslo.

    Men jeg flytta til Abildsø, og da ble jeg kjent med en hel gjeng der.

    Så da ble det litt mer ‘levandes’ å bo i Oslo, selv om jeg ikke hang med den gjengen hele tida.

    Bare en gang i blant, hvis jeg kjeda meg osv.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes de som gikk på NHI, var litt kjedelig.

    Sånn data-folk da.

    For Pia og Cecilie Hyde og Christell, som jeg hadde hengt mye med, året før, de var litt morsommere enn data-folk fra NHI da.

    Det ville kanskje datafolk fra NHI til og med hvert enig med meg i.

    Men men.

    Men jeg gikk ikke så bra overens med den gjengen på Abildsø heller, hele tida.

    (Noen syntes jeg gikk for mye i svarte klær, enda jeg ikke bare gikk i svarte klær akkurat, jeg hadde grønne og hvite gensere og, og hvite t-skjorter osv.

    Eller kanskje det var fordi jeg så deppa ut, siden jeg var litt ensom, og hadde litt dårlig råd, siden studielånet ble fort brukt opp, siden det var en dyr skole å gå på, NHI, og siden jeg ikke fikk lov av Berit Jorås, til å lage mat hjemme, for hu hybelvertinnen tålte ikke matlukt, så jeg måtte bruke mye penger på mat, på hamburgerbarer osv).

    Så det ble en ganske ensom tid for meg i Oslo, de første året.

    Men Magne Winnem fra skolen i Drammen, festa jeg en del med, i helger, når han var i militæret og før de.

    Og Siri Rognli Olsen, fra Ranheim i Trøndelag, kom også med en venninne, og besøkte meg, på Abildsø.

    Så jeg sa kanskje det til for mange damer, at de skulle komme å besøke meg i Oslo ja.

    Men men.

    Det var hu Siri Rognli Olsen som jeg har anmeldt for voldtekt nå, for det var ikke helt pent det trikset hu tok, den siste kvelden hu var hos meg, på Abildsø.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

  • Flytta inn ‘terrorist’

    Nå har det flytta inn en sånn ‘terrorist’ i nr. 2, også.

    Han var skummel, altså.

    Alle glemmer nøkkelkortet sitt hele tida her, og jeg må fly og åpne.

    I forrige uke så glemte en som het James, tror jeg, i nr. 5 kortet sitt.

    En som så ut som David Hjort, (fra Rimi Bjørndal bl.a.).

    Og kinesera i nr. 1 pleier å glemme kortet sitt hele tida.

    Så jeg jobber som en slags vaktmester/døråpner da.

    Men nå veit jeg ikke om det er trygt å bo her lengre, siden vi har fått ‘terrorister’ her og.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg likte ikke at han i dag ikke hilste og sa hva han het.

    Så det synes jeg var litt dårlig folkeskikk, når jeg flyr ned for å låse opp, når andre folk jeg ikke kjenner har glemt nøkla.

    Og det her var en godt voksen kar i 40-50 åra og, som var myndig og ‘brumma’ når han snakka, (omtrent som Arne Thomassen, den gamle stefaren min).

    Så det synes jeg var litt uhøflig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg lå til og med og sov og.

    Når han nye i nr. 2. ringte på da.

    For jeg blei så sliten av alle de idiota dvs. kverulanta i Norge, som skreiv kommentar på bloggen.

    Det er bare tull, stort sett, så nå sletter jeg bare mesteparten.

    Så jeg gikk og tok meg en lur.

    Så ringer det på, som det ofte pleier å gjøre her i England.

    Enten er det Scottish Power, ellers så er det noen av naboene som har glemt nøkla.

    Til og med i romjula så er det ikke mulig å få fred.

    Men men, 1. og 2. juledag, så holder dem vel stort sett fred, her i England.

    Så to dager i året går det ann å få slappet av.

    (Resten av året så surrer dem stort sett rundt som sånne Duracell-kaniner her).

    Så sånn er det.

    Jeg gleder meg allerede til neste jul.

    Vi får se hva som skjer.