PS.
Jeg sendte en Facebook-melding til han Mathias Ravndal, fra Rimi Bjørndal:
Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.
Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.
Dette var vel både norsk og dansk vel.
Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.
Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.
Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.
Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.
Og mora mi pleide ofte å si ‘du store kineser’, hvis noe var rart.
(Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).
Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.
Og da sa hu Diana, ‘du store kineser’, er det meg eller?
Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.
Men men.
Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.
En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).
Og så sa hun, som om hun var redd, at ‘Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant’.
Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.
(Hu hadde kanskje lært om det på skolen).
Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.
Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.
For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.
Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.
En gang, den andre perioden jeg jobba der.
Så måtte jeg jobbe i posten.
For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.
Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.
Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.
Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.
Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.
Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram ‘keine kroner’.
Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.
Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.
Han må ha forvilla seg kraftig.
Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?
Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.
(Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).
Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.
Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).
Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).
(Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).
Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.
Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.
Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.
Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).
At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.
Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.
Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.
Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.
Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.
Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.
Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.
Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.
(Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).
Hva vet jeg.
Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?
I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.
Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si ‘neger’ lenger, for eksempel.
Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.
Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.
Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.
Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.
Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.
Og jeg er ikke 40 år enda.
Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.
Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.
Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Hvorfor tror jeg det?
Jo, for jeg reagerte, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, i 1996.
Da kom jeg rett fra kneoperasjon, på Aker Sykehus.
Og satt i kassa, de første ukene, for kneet var ikke bra nok til å gå på enda.
Og da reagerte jeg, husker jeg, på at Bandidos pleide å dukke opp der, i samla tropp, en gjeng 30-40 åringer, (familiefedre vel), i fullt Bandidos-utstyr.
De bodde nok i nærheten av Bjørndal da.
Og da bare reagerte jeg, og så kanskje litt stygt på dem, og frøys litt kanskje, for Bandidos, det er ikke stuerent for meg da.
Det var ikke sånne kunder vi ville ha på Rimi Bjørndal, sånn som jeg så det, en hel gjeng som gikk med Bandidos-jakker.
Så jeg bare reagerte litt, og ‘frøys’ litt da.
Men jeg sa ikke noe.
Men de så at jeg reagerte, og prata om det seg imellom, husker jeg.
De mente at de måtte få lov å gå å handle på Rimi Bjørndal, med Bandidos-jakker.
Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, som låseansvarlig ved siden av studier på Ingeniørhøgskolen, så jobba sønnen til en av de Bandidos-folka der.
Og han ba meg om å brenne en CD med 80-talls heavy på, noe jeg gjorde, for det hendte jeg brant musikk for kollegaene på jobben, for jeg prøvde å bli kjent med de da, og jeg var avhengig av at folk gjorde jobben sin, siden jeg var leder der.
Så sånn var det.
Men David Hjort, han fikk jo seg ei dame, Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa han.
Så det er mulig at Bandidos har prøvd å tatt noe hevn mot meg, siden de ikke likte at jeg reagerte på, at de gikk en hel bøling, med Bandidos-jakker og vester, som om de eide butikken, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1996, må det vel ha vært.
Så sånn er kanskje det.
Og politiet er ute og sykler, eller hva de er.
At David Hjort og Toro, Thor Arild Ødegård, begge fra Rimi Bjørndal, og kanskje Frederick derfra, har linker til Bandidos?
Det ville ikke forrundret meg.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, i 2002, så sa Christoffer aka. Chris der, en av de første dagene.
At ‘hvis det var noen jeg ønsket drept’, så måtte jeg prate med han ‘Bandidos-sønnen’.
Han slutta på Rimi Bjørndal, han Bandidos-sønnen, og begynte å jobbe på bensinstasjon, husker jeg.
Jeg har skrevet så vidt om han på bloggen tidligere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Petter, het han ‘Bandidos-sønnen’, som Christoffer aka. Chris sa kunne få folk drept, en av de første dagene jeg jobbet på Rimi Bjørndal, etter at jeg begynte å jobber der på nytt, sommeren 2002, etter at jeg sluttet som butikksjef på Rimi Langhus, for å ta en grad på HiO IU, (som tidligere het Oslo Ingeniørhøgskole, blant annet).
Jeg så et bilde av han, i en nettavis engang.
Jeg skal se om jeg finner det.
Vi får se.
Han så en film jeg hadde med Judie Foster vel, som het ‘Panic Room’, sammen med assistent Frederick, også fra Rimi Bjørndal, i 2002 eller 2003, og han syntes at den filmen var bra, sa han til meg, (som hadde lasta ned filmen og lånt den til han Frederick vel).
Så sånn var det.
PS 3.
Jeg fant ikke det bildet av han Petter nå.
Men her kan man se det, at jeg skreiv om det samme, i 2008 også, for snart to år siden, her på denne bloggen:
https://johncons-blogg.net/2008/07/en-p-rimi-bjrndal-petter-var-i-familie.html
PS 4.
Jeg fant et maleri, malt av Grete Ingebrigtsen, som er, eller var, sammen med onkelen min, Martin Ribsskog.
De var også sånne MC-folk, og de hadde 2-3 motorsykler tilsammen, og to biler vel.
De var nesten som noen sånne 1% folk vil jeg si, (onkelen min Martin Ribsskog og hans tidligere samboer, Grethe Ingebrigtsen, som bodde på Løvås gård i Kvelde, i 2005, hvor jeg ble forsøkt drept).
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS.
Han her Helge Olsen, var også op på kanalen #assrape(!)
Så jeg dreiv og spurte han, på irc-kanalen #Norge, på Dal-net, om han skulle voldta kona si, (for han er gift faktisk, leste jeg på nettstedet hans), i ræva mens han stakk henne i øyet med en gaffel.
For det virker som at han har sånne tendenser, må jeg si.
Så da blir jeg litt skremt jeg, når jeg ser at sånne folk driver og snoker rundt på nettstedene mine.
Så sånn er det.
Bare noe jeg la merke til.
Huff-huff.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se at han samme Helge Olsen, (som har vært og kikka på johncons.org), kaller seg capslock clobber, på #Norge, på Dal-net, på irc.
Jeg klager på at jeg ikke får rettighetene mine, fra politiet.
Han sier at det eneste jeg har rett til, er å få en gaffel i øyet:
https://johncons-blogg.net/2010/03/her-er-en-logg-fra-norge-pa-dal-net-pa.html
PS 3.
Det med ‘gaffel i øye’, er antagelig noe undergrunn-trussel.
Noen i noe undergrunn, (‘mafian’ som jeg har overhørt i Oslo i 2003, at jeg er forfulgt av?), mener kanskje at jeg har sett på noe som jeg ikke hadde lov å se på.
Det skjedde en episode, en travel dag på Rimi Bjørndal.
To håndverkere kom plutselig og skulle gjøre noe i garderoben.
Og det var før stengetid, så jeg tenkte ikke på at det var noen der.
Så da, så åpna døra, så skreik hu Fiza, fra Pakistan, tror jeg.
Men jeg så jo ikke henne, inne i garderoben.
For jeg kikka ikke inn døra.
Jeg bare åpna døra, ganske rolig.
Så hørte jeg et skrik, også lukka jeg døra.
Men jeg så ikke inn i rommet.
Jeg var veldig stressa, for det var mye å gjøre.
Men, det er vel ikke min feil, at Rimi Bjørndal ikke hadde lås på innsiden av garderoben?
Eller at de ikke hadde en herregarderobe og en damegarderobe?
Hvorfor kom disse håndverkerne på slutten av en lørdag, eller hva det var?
Jeg var bare låseansvarlig da, og hadde ikke ringt etter dem.
Det må kanskje ha vært noe plott da.
Men uansett så så jeg ikke en flik av huden til hun Fiza, for jeg hørte at hu skreik, før vi gikk inn i rommet, og jeg så ikke inn døra, for jeg var litt obs på de håndtverkerne.
Så sånn var det.
Kanksje det noe undergrunn reagerer på, er at hvis jeg går forbi ei pen, ung dame, med fine pupper f.eks., på gata i Oslo eller noe.
Så kanskje jeg kikker jeg litt på henne.
Men det har jeg hørt, at damer liker å bli sett litt på.
Det er ikke noe galt det.
Hvis de har pupper og sånn, så er det vel lov å se litt på dem.
Og hvis de er så unge at de ikke har pupper, så burde de vel ikke gå aleine rundt i byen heller.
Ikke det at jeg ser på så unge damer, som ikke har pupper.
Men jeg bare lurer hva det er som noe undergrunn har hengt seg opp i, vedrørende meg.
Ikke vet jeg.
Men i Norge så har vi ihvertfall et ordtak som heter, at ‘det er lov å se men ikke røre’.
Men Oslo er kanskje ikke i Norge lengre?
Hva vet jeg.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og den gangen jeg ble kasta ut fra Detroit og USA, uten noe ordentlig grunn, (som jeg egentlig kan skjønne ihvertfall), i 2005.
Så overhørte jeg at en amerikansk flyplass-politimann, sa til en kollega, at han ikke likte det, at jeg leste navnet mitt på tavla der.
For de skreiv opp navna på alle de som ble avhørt der, og som enten fikk lov å komme inn i USA, eller ble sendt tilbake til Europa, (eller hvor de kom fra).
Dette var i 2005, og jeg syntes at amerikanerne var helt prega enda, pga. 11. september og en slags verdenspoliti-holdning.
Noe sånt.
Som gjorde at de så på seg selv som dommere over folk fra andre nasjoner.
Noe sånt.
Så det er kanskje amerikanerne, som ikke syntes de plagde meg nok, når de sendte meg ut av USA, uten grunn, (før jeg engang kom inn i landet).
Men som også har lyst til å stikke gafler i øynene på meg.
Ved hjelp av sin etterettning CIA, eller noe ‘mafian’, som de kanskje kontrollerer.
Hvor f.eks. han pervoen fra Skedsmokorset vel, Helge M. Olsen er medlem.
Er det dette som foregår?
Hva vet jeg.
Noe er det nok ihverfall.
PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Kursbevis
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Apr 14, 2010 at 5:45 PM | |
|
To: info@globalknowledge.no | ||
| ||
PS.
Man kan også se det, at min mor, fikk brystkreft, samtidig med at jeg ble butikksjef i Rimi.
Hun fikk kreft høsten 1998.
Og søstra mi ringte meg, på butikksjefseminar, på Storefjell, første uka jeg var butikksjef, og fortalte meg dette.
Så det var vel litt merkelig?
Mora mi hjalp meg, for hun lånte meg 10.000 til kurs i NT core tech, på Global Knowledge Network, på Skullerud, høsten 1997, var det vel ca.
Og da, så fikk jeg nesten et jobbtilbud innen data, av min tidligere kamerat, Magne Winnem.
Så da sa jeg det til butikksjef på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen, og distriktsjef Anne Katrine Skodvin.
Om jeg hadde noe sjangs til å bli butikksjef i Rimi, (etter 4-5 år som assistent).
Og da prata de sammen lenge, og ble nok litt sure, for de ville nok helst hatt meg som en assistent/’slave’.
Men men.
Så om det egentlig foregikk et drap av mora mi, fra noe undergrunn?
Som hevn for at jeg ikke kunne brukes som ‘slave’ lenger i Rimi, av sionistene/svenskene/khazarene?
Det er dette jeg lurer på nå.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://johncons-mirror.
http://johncons-mirror.
http://johncons-mirror.
http://johncons-mirror.
http://johncons-mirror.