 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Anmeldelse av vendetta
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Feb 20, 2011 at 12:46 AM | |
|
To: post.nord-trondelag@politiet.no Cc: post <post@spesialenheten.no> | ||
| ||
Stikkord: Rimi Kalbakken
-
Jeg sendte en ny e-post til Politiet i Steinkjer
Gmail – Oppdatering/Fwd: Anmeldelse av vendetta
-
Jeg sendte en ny e-post angående en tegneserie som jeg og ØA, med flere, lagde, på slutten av 80-tallet
Gmail – Kontaktinformasjon til Pyton-redaktør Dag Kolstad
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Kontaktinformasjon til Pyton-redaktør Dag Kolstad
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Feb 1, 2011 at 9:09 PM
To:
kontakt@serienett.no
Hei,jeg vokste opp som leser av Pyton, for min far, Arne Mogan Olsen, lot meg bo alene, fra jeg var ni år.Men jeg fikk penger til mat, noen ganger i uka, men jeg ble litt nedfor av å bo alene, så det stod nesten like ofte Pyton på handlelista, som (kjedelig) kneipbrød, for å si det sånn.Min tremenning, fra Lørenskog, (adoptert fra Korea), Øystein Andersen, var med foreldra sine til deres sommerhus ofte, på Bergeråsen, og kjente min kamerat Kjetil Holshagen.Så ØA ble hengende oppe hos meg en del, i helgene.Han kjente mye folk i Lørenskog/Oslo, og hadde med C64-spill og VHS-filmer.Så jeg måtte også prøve å være litt morsom, siden ØA var så kul, og fant på en tegneserie.En sånn ala 'Hvorfor ta livet av deg bare fordi du glemte å kjøpe Mad'.En gutt må gå foran Blitz-huset, med en plakat som det står 'Riv Blitz' på.Og jeg digga Pyton mer enn Mad, for å si det sånn.Så ØA kjente en i Lørenskog, som tegna tegneserie.Også sendte jeg det til Pyton.Men, ØA hadde ikke laga tegneserien ordentlig.Jeg lagde et utkast, men det mangla sluttpoeng.Men han bare lagde tegneserien sånn, uten sluttpoeng.Og han bodde jo i Lørenskog, og jeg på Bergeråsen, så jeg prata ikke med han tegneren, i forkant av den her serieproduksjonen.Så ØA var ikke så flink som prosjektleder, må jeg vel si.Men har du kontaktinformasjon, til han redaktør Kolstad, i Pyton.
Kanskje han kan skaffe til veie den serien?Jeg har jobba som butikksjef på Rimi, på Kalbakken, i mellomtida.(Hvor Pyton-campingvogna med Kolstad visstnok stod).
Så kanskje jeg da får ekstra good-will sånn at Hr. Kolstad gidder å lete gjennom arkivene sine.Vi får se.Hadde vært kult hvis dere visste hvordan denne tidligere Pyton-redaktør kan kontaktes.På forhånd takk for eventuell hjelp!Mvh.Erik Ribsskog
-
Dilbert i VG, idag, bruker et uttrykk, som jeg ikke har vært borti før, men som jeg tror kan være aktuelt, i forbindelse med arbeidssaken min mot Rimi
PS.
For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.
Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.
Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.
Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.
Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.
Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.
(Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).
Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.
Men men.
Men jeg kan jo prøve å forklare.
I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).
Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.
For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.
Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.
Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.
Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.
Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.
Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.
For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.
(Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.
Men men).
For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.
(Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.
Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.
Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.
Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).
Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.
Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.
Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.
Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.
Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.
(Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).
Altså, hvor mange timer jobber den og den?
Hvor mye har omsetningen økt?
Har vi fått flere kunder?
Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?
Sånne ting kunne man ha diskutert.
Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.
Når jeg jobba i Oslo Øst.
Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.
Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.
Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det her er han Kjetil Furuseth, som var låseansvarlig under meg, på Rimi Langhus. Jeg fikk han også med på å spille bedriftsfotball, for IT Akademiet
http://www.indre.no/lokale_nyheter/article5377798.ece
PS.
Kjetil var også aktiv i lokalmiljet, på Langhus/Vevelstad, som leder i KRIK, Kristelig noe, (en slags kristelig ungdomsklubb vel).
Han ville også at jeg skulle flytte ut til Langhus, men det syntes jeg ikke var aktuelt, siden det kun er en halvtime med toget, fra Oslo.
Han kjente også butikksjef Kenneth, husker jeg, som var butikksjef før meg, på Rimi Kalbakken, i år 2000, husker jeg, (for jeg husker de prata sammen, etter julebordet, på Youngstorget, jula 2001 vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han har også jobba som butikksjef i Rimi, i Pilestredet, i Oslo, mener jeg å ha sett på hans Facebook-side tidligere, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men men, bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Grunnen til at jeg spurte Kjetil Furuseth, på jobben, på Rimi Langhus, i år 2001, må det vel ha vært, om han ville bli med å spille fotball, for IT Akademiet.
Det var fordi at min tidligere kamerat, Magne Winnem, sa til meg, at de hadde for få folk der, til å utgjøre et lag, på IT Akademiet.
Så jeg fikk mine kamerater/bekjente/kolleger, Glenn Hesler og Kjetil Furuseth, til å bli med å spille bedriftsfotball, for Magne Winnem sitt fotballlag, IT Akademiet, (hvor han jobba, men Espen Tokerud var en slags kombinert lagleder og kaptein vel).
Vi spilte med blå drakter, for IT Akademiet.
Og da Kjetil skulle være med på den første kampen, som var i en hall på Vollsløkka vel.
Så hadde han ikke tatt med seg en blå trøye, (som jeg vel hadde sagt fra om).
Så da lot jeg han låne den Gant tennisskjorta, (et merke halvbroren min Axel Thomassen var så glad i, (så jegkjøpte vanligvis heller Marlboro tennisskjorter, hvis jeg skulle kjøpe noen dyre sånne tennisskjorter, (jeg fikk en Marlboro-bag av Magne Winnem en gang, før jeg skulle operere kneet, på Aker sykehus, i 1996), og jeg hadde fått et gavekort til jul, til VIC vel, på Oslo City, av søstera mi Pia, tror jeg), som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.
Som min søster Pia, lånte av meg, på Geilo, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000.
Fordi Pia hadde visst glemt å ta med seg nok klær, litt sjuskete som jeg jo har skrevet om på bloggen tidligere, at hu nok er.
Det var den tennisskjorta, som Tom Bråthen, fra Berger vel, dreiv og tafsa på, mens han råflørta med søstera mi, i bryllupet på Geilo der, på fredagen.
Mens faren min bare satt sånn nedstemt og så på.
Og ikke sa noe kritikk.
Om at Keiko var en hval.
Så sa søstera mi, Pia Ribsskog, ‘spekkhogger’.
Så sa Tom Bråthen ‘sprekkhogger?’.
Mens han tafsa på den blå skjorta mi da, som Kjetil Furuseth vel kanskje fikk(?), som var på søstera mi da.
Jeg brukte aldri den skjorta etter den episoden, og den var vel nesten helt ubrukt.
Men jeg hadde vaska den før jeg lånte den til han Kjetil Furuseth da.
Som sa at den skjorta minte om sånne drakter som dem brukte i italiensk fotball.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Jeg sendte en Facebook-melding til niesa til Nina Monsen
?
PS.
Her er mer om dette:
-
Det her er han Rune Hestenes, som tulla med meg, som driftsdirektør, i Rimi, i 2001. Han var visst en ‘gammel traver’, som hadde vært med i Rimi lenge
PS.
Og han Rune Hestenes, han ble visst plutselig distriktsjef, for Europris i Drammen, hvor min tremenning, Stine Mogan Olsen jobba, fant jeg ut på Facebook, i forfjor.
Så det var vel litt spesielt, at Hestenes, etter en så lang karriere i Rimi, (hvor han nådde så høyt som driftsdirektør), skulle bli ‘degradert’ til distriktsjef, i Europris.
Fikk Hestenes sparken i Rimi, lurer jeg nå.
Var det et oppgjør, ‘på kammerset’, innad i Rimi, i forbindelse med de problemene jeg prøver å ta opp med LO nå, om det som skjedde på Rimi Kalbakken, i 2001?
Da Hestenes ikke ville høre på meg, da han var innom, på Rimi Kalbakken, sammen med regionsjefen, rundt 16. mai, 2001.
Dette var allerede bestemt, sa Hestenes, jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus.
Så det var ikke noe vits i, for meg, å ta opp de problemene som hadde vært på Rimi Kalbakken, mente Rune Hestenes.
Men jeg mente det motsatte.
For det var klart for meg, at jeg ble lurt i en felle, av distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), da jeg gikk over fra å jobbe som butikksjef på Rimi Nylænde, i PØF sitt distrikt, til å jobbe på Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.
Men dette ville ikke Hestenes la meg ta opp med han.
Så han var døv på begge ører ovenfor meg, vil jeg si.
Så jeg følte meg ikke trygg i Rimi, etter dette.
For jeg skjønte at det var ledere høyt opp i Rimi, som dreiv og lagde feller for meg osv.
Så derfor endte det med at jeg forsvant ut av Rimi.
For ingen ville høre på meg, når jeg hadde tenkt å klage angående Per Øivind Fjellhøy, osv.
Hverken driftsdirektør Hestenes eller min nye distriktsjef, på Rimi Langhus, Anne Katrine Skodvin, ville høre på meg.
Så jeg fant ut at Rimi ikke var noe blivende sted.
Så jeg måtte sykmelde meg, for jeg var også overarbeida.
Og prøvde å få ny utdannelse på attføring.
(Som søstra mi hadde noen venninner, som hadde fått, sa hu).
Men jeg fikk ingen signaler, fra legen, om dette.
Så jeg valgte heller å ta opp studielån, og studere på vanlig måte, (ikke attføring), ved HiO IU, fra høsten 2002.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her står det at Rune Hestenes har gått over til Coop, fra jobb som distriktsjef i Europris.
(Så hu jugde ikke, hu tremenningen min i Drammen, Stine Mogan Olsen, virker det som.
Så det var jo bra, i det minste.
Men men).
Så Rune Hestenes, han er sånn, at han har jobba i Rimi, i 20-25 år, kanskje.
Også begynner han plutselig å skal jobbe i Europris og Coop da, altså at han plutselig skal jobbe i ‘masse’ andre kjeder.
Her har det nok skjedd noe, vil jeg si.
(Han er jo involvert i en arbeidssak jeg har, mot Rimi, så jeg har vel lov å lure på hva som har skjedd, vil jeg tro).
Men men.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer i fremtiden, hva som foregår, rundt den arbeidssaken jeg har.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
-
Det her er min farfars bror, som var kunstner i Holmsbu. Jeg mener det var hans begravelse jeg var i, da jeg var butikksjef på Rimi Kalbakken, i 2001
http://www.visitnorway.com/no/Product/?pid=55802
PS.
Det er huset han bodde i, da han levde, som jeg har arvet en del av da.
(En arv som faren min ikke ville ha).
Men han Idar Sandersen bor der nå da.
Men han er bror av han Gunnar Bergstø og farfaren min Øivind Olsen da.
(De hadde litt forskjellige etternavn, av en eller annen grunn, fordi dem kalte seg opp etter stedet, faren og farfaren vekselsvis vel).
Men det var bare en brøkdel jeg arvet.
Faren min arvet vel halvparten, sammen med sine to brødre.
Så jeg og søstra mi, vi arvet halvparten av 1/6 hver ca. da.
Så jeg arvet kanskje 1/12 da, eller noe, av det stedet, som heter Bergstø.
Hvem vet.
Noe sånt.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her kan man se at jeg ikke tuller angående at jeg har jobbet som butikksjef. Men Rimi nekter å sende meg ting som attest og kursbevis, osv.
PS.
I 2003, så studerte jeg heltid, på Ingeniørhøgskolen.
Likevel tjente jeg mer enn 150.000, fra de to låseansvarlig-jobbene jeg hadde, på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det var fordi at Rimi Langhus, de lurte på om jeg kunne styre butikken, mens butikksjefen der hadde ferie.
Så jeg jobba mer enn jeg egentlig hadde planer om, sommeren 2003.
Og derfor fikk jeg egentlig mer lønn enn jeg trengte og.
Så da kjøpte jeg meg ting som laptop og ipod mp3-spiller osv., for ca. 10.000 til sammen kanskje.
For jeg jobba ganske mye, og hadde ganske lang vei til jobben, det var vel over en halvtime, til begge butikkene vel, og jeg måtte bytte buss og.
Så jeg tenkte jeg kunne unne meg en ipod f.eks. da, siden jeg også hadde hatt mp3-samling, i mange år.
Så sånn var det.
Så jeg var faktisk sliten, må jeg si, når skoleåret 2003 begynte.
Og ei jente på gruppa vår, hu dro tilbake til Vestlandet.
Og jeg fikk problem med laptopen, som slutta å virke.
Selv om jeg fikk installert Linux på den og jeg fikk satt opp trådløst nettverk osv.
Som kanskje var litt mer komplisert i 2003 enn i 2010.
Men men.
Så jeg fikk nok jobbing, selv om jeg egentlig var heltidsstudent, det er helt sikkert.
Så høstsemesteret, 2003, så fikk jeg ikke tatt noen eksamener.
Men da hadde jeg jobba for mye, tidligere i 2003.
For da jobba jeg tre dager i uka.
Og det var pga. problemer med han nye sjefen på Rimi Bjørndal.
Så jeg tok på meg en låseansvarlig-jobb til, på Rimi Langhus.
Så jeg jobba på Rimi Bjørndal, på torsdager og lørdager.
Og på Rimi Langhus på fredager.
Og begge steder måtte jeg jobbe som en galeislave, omtrent, så jeg ble egentlig litt utslitt av de her ekstrajobbene og.
Og det var jo egentlig meninga at jeg skulle ta det rolig, de årene jeg studerte, siden jeg møtte veggen, et par år før.
Men, jeg måtte jo ha en jobb, i Rimi, for å betale for min Rimi-leilighet.
(Jeg var litt mer sånn da, at jeg ikke ville miste leiligheten eller jobben, for jeg ville blitt flau, ovenfor familie og slekt osv., som nok ikke forstod hvordan det var å jobbe i Rimi, men bare ville hørt noe sånn halvkvedede viser, og kanskje oppført seg nedlatende pga. det.
Jeg hadde liksom mye forventningspress, fra faren min f.eks., som jeg kanskje led litt under.
Selv om jeg ikke hadde så mye med faren min å gjøre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde jo mange fag fra før, fra NHI, fra informasjonsbehandlingsstudiet jeg gikk på der, (som var mye likt, av IT-studiene, som jeg gikk på, på HiO IU).
Og jeg møtte jo veggen litt, og ville slutte i Rimi, i 2002, pga. problemer med direktører osv., i Rimi.
Og problemer på Rimi Kalbakken.
Så sånn var det).
Her er mer om dette:
PS 2.
Og i 2004, så tjente jeg over 100.000.
Og det var på tross av at jeg fikk ødelagt trynet, i desember 2003.
Og på tross av at jeg slutta i låseansvarlig-jobben, på Rimi Bjørndal, også i desember 2003.
Men da, så jobba jeg en dag i uka, på Rimi Langhus, nemlig fredager.
Så det halvåret, så fikk jeg tatt en ekstra eksamen, og kom meg innenfor grensen for hvor forsinket man kunne være, og fremdeles beholde studielånet.
(For jeg jobbet også mye, da jeg gikk på NHI, så jeg var litt forsinket allerede før jeg begynte på HiO IU, og hadde det forferdelige høstsemesteret, i 2003, hvor alt gikk helt skeis, og jeg ikke fikk tatt en eneste eksamen.
Men jeg kom meg på rett kjøl igjen da, våren 2004, på tross av ødelagt tryne, så jeg kunne dra for å studere i Sunderland.
Og det året i Sunderland, fikk jeg sosionom i Sandefjord/Larvik, til å forklare om, at jeg hadde problemer med.
(Mest pga. Lånekassa og HiO, men også pga. trynet som var ødelagt).
Så jeg burde fått godkjent at året i Sunderland ikke skulle telle.
Så jeg er egentlig kvalifisert for norsk studielån igjen nå.
Men nå setter Lånekassa seg på bakbeina, og de beina dems har visst gått i noe slags vranglås, sikkert på en lignende måte av huene til de som jobber der.
Virker det som for meg.
Noe sånt).
Grunnen til at jeg tjente mer enn 100.000 i 2004, selv om jeg tok en eksamen ekstra, våren 2004, og bare jobba fredager, da jeg hadde ødelagt tryne.
Det var fordi at jeg jobba veldig mye, sommeren 2004, i ukene før jeg dro til Sunderland.
Så da jeg kom meg til Sunderland, så hadde jeg kanskje 20.000 på kontoen, hvis man tar med et kredittkort osv., som jeg hadde.
Og HiO fortalte meg, våren 2004, at de skulle søke om studielån for meg, (for hu dama på internasjonalt kontor der, hu ville absolutt det).
Så jeg begynte jo å kjøpe klær osv., i Sunderland, og PC-greier osv.
For jeg regna med at studielånet var like rundt hjørnet.
Men det kom aldri.
Eller det kom ca. fire måneder forsinket, var det vel.
Og da hadde jeg brukt så mye tid på økonomien min, og regninger i Norge osv., på å kontakte kreditorer i Norge, og forklare om problemene med Lånekassa, for de.
(Noe som ga meg litt hetta, for sånt var jeg ikke vant med.
Og det som skjedde, var jo at studielånet drøyde og drøyde.
Så jeg måtte ringe alle kreditorene hver måned.
Men jeg trodde jo i september, at jeg kom til å få lånet i oktober.
Og jeg trodde jo i oktober at jeg kom til å få lånet i november.
Og jeg trodde jo i november, at jeg kom til å få lånet i desember.
Så jeg lovte jo alle kreditorene, at pengene kom i oktober, og så i november, osv.
Så dette knakk med litt sammen egentlig, for jeg måtte jo da gi masse brutte løfter.
Og da var det jo ikke noe artig, å måtte ringe disse igjen, måned etter måned.
Så til slutt så ble jeg litt knekt og flau over det, så jeg droppa de regningene, etterhvert, må jeg innrømme.
Det var kronglete å ringe dem fra England og, for det var ikke sånn i bofelleskapet jeg bodde i, i Sunderland, at jeg hadde egen fasttelefon og PC ved siden av liksom.
Det var mye mer kronglete.
Så sånn var det.
Mer da.
Men det var hu dama på HiO, internasjonalt kontor, (hun som pleide å dra til Latin-Amerika, var det vel), som sa hun skulle søke.
Det var hennes feil, vil jeg si, for hun søkte visst ikke.
Og det var også Lånekassa sin feil, for de brukte for lang tid.
Jeg har søkt de sent før, da jeg studerte på NHI, andre året vel, og da var de raske om høsten.
Det er i sommerferien, at de har mye å gjøre, mener jeg.
Ikke i oktober og november.
Så Lånekassa har også tulla med meg, mener jeg.
Så det at jeg er i økonomiske problemer, det er mye pga. Lånekassa og HiO, vil jeg si, som har rota og/eller tulla med meg.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Her er mer om dette:
-
Det kan virke som at min tidligere assistent, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, har søkt seg til Rema, siden Reitan-gruppen ‘googler’ han
PS.
En ting jeg tenker på, når jeg ser dette søket.
Det er det, at når man skal sende e-post til Rema/Reitan-gruppen, så blir man bedt om å sende det til et litt rart firma vel, som heter ‘Gladengen Drift’.
Men man ser jo her, at Reitan-gruppen har egen kontorfunksjon, hvor de sitter og googler butikkfolk, osv.
Og jeg har ikke fått svar, på en klage jeg sendte, på Rema, til det firmaet da, som heter Gladengen Drift.
Så jeg synes at det kanskje er noe litt ‘Lidl-aktig’, over organisasjonen til Rema.
De har liksom ‘outsourcet’ kontorfunksjonen, virker det som.
Men samtidig har de også et ‘ordentlig’ kontor.
Men kundene får ikke lov å klage til det ordentlige kontoret.
Det blir litt som Lidl, synes jeg, i min bok.
Jeg har gitt mye tyn til ICA.
(Det ligger kanskje litt i ryggmargsrefleksen min, siden de er svenske.
(Selv om det meste jo er enkeltepisoder, som jeg har gitt tyn til Rimi om, på bloggen, som ikke har noe med hvilket land som eier firmaet, å gjøre).
Men er Reitan noe bedre?
Hva vet jeg).
Jeg synes det begynner å bli en del, som jeg har funnet ut, om Rema nå.
– Det var problemer, som jeg fikk, på Rema Furuset, i 1993, da Helene og Carmen, tidligere kassasjefer, fra Matland/OBS Triaden, jobba der.
Og jeg fikk en Pizza Grandiosa, som var ‘hjemmelaget’, vil jeg si, med noe kjøtt som lukta vondt på.
Dette var nok noe ‘mafian’-plott, vil jeg si.
Så sånn var nok det.
For hu Helene reagerte på det, når hu satt i kassa, at jeg kjøpte Grandiosa hver dag.
Og så blir det tull med den ene Grandiosaen.
Da er det no gæernt, mener jeg.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo, hu assistenten Hilde, fra Haugerud-området, som jobba på Rimi Nylænde, i 1994, før hu begynte som assisterende butikksjef, i Rema.
Hun tok med seg Rimi’s hemmelige varebok, da hun skifta fra Rimi til Rema, husker jeg.
Så sånn var det.
Med butikksjef på Rimi Nylænde, Elisabeth Falkenbergs velsignelse, husker jeg.
Men men.
Og nå også dette, med at Rema har to kontor, og at kundene må klage til et ‘liksom-kontor’ de har, (Gladengen Drift).
Jeg synes dette begynner å bli litt mye.
Nesten som Lidl kanskje?
Eller tar jeg feil?
Vi får se.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
