johncons

Stikkord: Rimi Karlsrud

  • Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor

    Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.

    Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.

    Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).

    For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.

    Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.

    Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.

    (For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.

    For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.

    Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.

    Og ikke jobbe i butikk.

    Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).

    Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.

    (For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).

    At det ikke var så farlig med det kursbeviset.

    Så det kunne bare ligge der.

    (På Rimi Karlsrud, da).

    Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).

    Men det var ikke jeg helt enig, da.

    For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.

    Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.

    For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.

    Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).

    Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.

    For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.

    Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.

    Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.

    Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).

    At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.

    For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.

    Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.

    (Noe sånt).

    Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.

    Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.

    Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.

    Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).

    Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.

    Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.

    Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.

    Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.

    Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).

    Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.

    Så når det gjaldt kommunikasjon.

    Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.

    Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.

    (Noe sånt).

    Så hvis dette ble surret med.

    Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.

    Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.

    Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.

    (Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.

    Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.

    (Noe sånt).

    Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    (Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).

    Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).

    Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.

    (Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.

    Det er mulig).

    Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    At jeg ville ut av Rimi, da.

    På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.

    (Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.

    Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.

    Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.

    Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.

    (Noe sånt).

    Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.

    Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.

    (Det var i den duren der, liksom).

    For det var visst lov, da.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var personvern-loven, da.

    Noe sånt).

    Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.

    Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.

    For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.

    (Under butikksjef Cille der).

    Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.

    Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.

    Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.

    For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.

    Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.

    Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).

    Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.

    For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.

    Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.

    Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.

    Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.

    Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.

    (Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).

    Noe som kanskje høres litt rart ut.

    Men det var visst sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter disse to kursene/kursdagene.

    Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).

    Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.

    Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.

    Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.

    (Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).

    Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

    Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

    (Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

    Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

    (En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

    Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

    Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

    (Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at denne nye safttypen.

    Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

    (For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

    Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

    Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

    Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

    Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

    For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

    (Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

    Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

    Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

    Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

    Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

    Men jeg mener å huske at det var sånn.

    Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

    Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

    Enda jeg bare var assistent der, da.

    For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

    Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

    Før jeg lot de få mindre plass.

    For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

    Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

    (Selv om de ble billigere for kundene, også.

    Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

    Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

    Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

    Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

    Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

    Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

    (Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

    For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

    Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

    Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.

    Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

    Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

    Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.

    Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med det.

    At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

    Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).

    Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

    Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.

    Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

    Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

    Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

    (Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

    Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

    Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.

    For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

    Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

    Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

    Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

    (For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

    Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

    (Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så ble jo barbermaskinen min stjålet.

    Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).

    Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.

    Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.

    Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.

    Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.

    Men jeg fant ikke barbermaskinen min.

    Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.

    Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.

    (For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.

    Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).

    Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.

    Var Maylinn ei tenåringshore?

    Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?

    Hva vet jeg.

    Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.

    Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.

    Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.

    (Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).

    Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.

    Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.

    Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.

    Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.

    Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.

    Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).

    (Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).

    Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).

    Og da Neya skulle flytte ut.

    Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.

    Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.

    (For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.

    Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).

    Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.

    Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).

    Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.

    Siden han hadde en så travel jobb, da.

    Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.

    Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.

    Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).

    Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.

    At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.

    Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.

    For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.

    Enn at man var kolleger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.

    En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.

    (Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.

    På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).

    Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).

    Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.

    Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).

    (I fylla da).

    Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.

    (For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).

    Og det pleide de alltid å gjøre, da.

    Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.

    (Like før den kom til Torgbua der, da).

    Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.

    Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.

    Som plutselig tok seg til øyet, da.

    Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.

    Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.

    For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.

    Og han sa at det var greit, da.

    Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.

    Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.

    Men jeg var vel kanskje litt full, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.

    Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.

    (Som lå utafor Torgbua der, da).

    En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.

    Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.

    Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).

    At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Alle damer er horer.

    Det er derfor vi er her.

    Det er derfor vi er her’.

    Osv.

    Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.

    Som svar til de kara, da.

    Og den versjonen, den gikk sånn her, da:

    ‘Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Og alle gutter er lettlurt.

    Det er derfor vi er her.’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.

    De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.

    En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.

    Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.

    Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).

    Men så ikke.

    Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.

    Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.

    Så jeg var ikke så kjent der, da.

    Men dette var om vinteren, da.

    Så det var mye snø i skogen, heldigvis.

    For jeg var jo full.

    Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.

    For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.

    (Lurer jeg på nå, ihvertfall).

    For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).

    Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

    En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    Det var en kveld, like før stengetid.

    Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

    Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

    (Eller noe sånt).

    Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

    Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

    Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

    Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

    Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

    Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

    Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

    Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

    Innom butikken, da.

    (I 1999, eller noe, vel).

    Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

    Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

    Så jeg måtte gi meg, da.

    Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

    (Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

    For det var sånn, i Rimi.

    At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

    Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

    Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

    Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

    Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

    (Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

    Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

    Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

    For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

    Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

    Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

    Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

    For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

    (Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

    Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

    Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

    Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

    (Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

    Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

    (Noe sånt).

    For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

    Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

    Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

    Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

    Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

    (For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

    Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

    Og også ambisiøs, må man vel si).

    For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

    (Eller utbygningen, må man vel kalle det).

    Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

    For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

    For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

    For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

    For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

    (Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

    Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

    Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

    (For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

    For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

    (Når det gjaldt frukta).

    Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

    Noe sånt).

    Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

    Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

    Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

    At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

    Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

    Så dro han meg med, til butikken, da.

    På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

    Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

    Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

    Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

    For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

    (Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

    Noe sånt, kanskje).

    Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

    Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

    Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

    Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

    (Ifølge Thomas Sanne, da).

    Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

    Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

    Og der, så kjeda jeg meg litt.

    Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

    (I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

    Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

    Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

    Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

    (Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

    Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

    Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

    Hva vet jeg).

    Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

    Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

    Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

    Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

    (Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

    (Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

    Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

    Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

    (I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.