johncons

Stikkord: Rimi Lambertseter

  • Min Bok 5 – Kapittel 260: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIII

    I min andre periode, som Rimi Bjørndal-medarbeider.

    (Nemlig da jeg jobba som låseansvarlig der, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så jobba det også ei ganske ung negerdame der, (husker jeg), som jeg dessverre ikke husker hva heter lenger nå.

    Og som jeg vel ikke har skrevet så mye om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at søstera mi Pia og meg, var på julebesøk, hos Christell, i Drammen, (da hu bodde på Strømsø), på den tida, som søstera mi var gravid, (med Daniel), vel.

    (Dette må vel ha vært jula 1994, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så prata Pia med Hege fra Rødgata, (som delte leilighet med Christell vel), om omskjæring, (av alle ting), husker jeg.

    (Mens jeg var i stua der, da.

    Og Hege fra Rødgata, var på kjøkkenet.

    Men det var åpen løsning der, (det vil si at kjøkkenet og stua var i et), liksom.

    Så jeg hørte jo hva de snakka om da, for å si det sånn).

    Pia prata om at damene i Afrika ble så fælt omskåret.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hu negerdama, på Rimi Bjørndal, hu tror jeg at må ha vært veldig omskåret, da.

    For jeg har lest det, i en avis, (må det vel ha vært), at når noen av negerdamene blir omskåret, så blir de sydd igjen sånn, at de bare har et lite hull, som menstruasjonblodet, kan passere gjennom.

    (Noe sånt).

    Og sånn tror jeg at hu Rimi Bjørndal-negerdama, må ha vært omskåret, da.

    (Noe sånt).

    For hu gikk liksom og subba, på jobben, noen ganger, da.

    Og det var nok mens hu hadde mensen, (tror jeg).

    Og da ble hu liksom uglesett, av de andre folka, som jobba, (på Rimi Bjørndal da), husker jeg.

    (Siden at det da gikk ganske tregt med henne, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, husker jeg.

    Før en halloween.

    (Enten like før halloween, i år 2002.

    Eller om det var like før halloween, i år 2003).

    At hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Var innom, på Rimi Bjørndal, da.

    For å vise seg fram, (eller hva det kan ha vært).

    Hu sa ihvertfall ‘hei’ til meg, (som var på jobb, som låseansvarlig), mener jeg å huske.

    Og jeg visste vel ikke hva jeg skulle snakke om.

    Men hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu nevnte vel antagelig det, at det snart var halloween, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu skulle gå ‘trick or treat’, (husker jeg).

    (For halloween var jo en ny skikk, i Norge, på den her tida.

    Så jeg bare sa noe liksom, da).

    ‘Jeg er ikke så ung da’, svarte hu Rimi Bjørndal-negerdama da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu begynte også en gang å ‘bable’ om, (til meg), på jobben, (husker jeg), at på en arbeidsplass, så burde alle oppføre seg bra, mot hverandre, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu begynte å bable, om det her, det forklarte hu ikke.

    (Men det var vel antagelig fordi at hu liksom ble uglesett, da.

    Siden hu jobba litt treigt, noen ganger.

    Når hu hadde mensen, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    At Fakhar, (fra Pakistan), sa ordet ‘neger’, på tellerommet, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da sa hu Rimi Bjørndal-negerdama det, at det ikke var pent, å si ordet ‘neger’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men da sa Fahkar det, (husker jeg), at: ‘Kommer du fra Nigeria?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså etter at jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Men før jeg slutta som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i desember 2003).

    At jeg dro innom Oslo City, etter at skoledagen var ferdig, på ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU).

    (Eller om dette var en lørdag).

    For å si hei til Kristin, fra Rimi Lambertseter.

    (Siden hu hadde råflørta litt med meg, (for å si det sånn).

    Den siste dagen sin, på jobb, på Rimi Lambertseter, i år 2000, (altså et par år før det her), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For hu Kristin, (fra Rimi Lambertseter), hu hadde sagt til meg, (før hu slutta, på Rimi Lambertseter), at hu skulle begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City, (husker jeg).

    (Og at dette var grunnen, til at hu ville slutte, i Rimi, da).

    Og jeg visste jo godt, at den dyrebutikken, lå i tredje etasje, på Oslo City der.

    For det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    (Nemlig studieåret 1989/90, da jeg leide en hybel, på Abildsø).

    Så prata noen i ‘Abildsø-gjengen’, om å kjøpe seg en stor edderkopp, (eller noe sånt), i den dyrebutikken, (på Oslo City), mens vi satt utafor Abildsø-kiosken der og prata, (som vanlig nærmest, det studieåret), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom opp, i tredje etasje der, på Oslo City.

    Så la jeg merke til det, at noen unge negerdamer.

    Dreiv og hang.

    Mellom den rulletrappa som kom opp ved der Radio 1 pleide å holde til tidligere og dyrebutikken der.

    Og jeg så kanskje litt på de damene, (av en eller annen grunn), da.

    (De hang jo bare der, liksom.

    Det var ikke sånn at de satt på en cafe, eller noe sånt, liksom).

    Og jeg mener at hu ene av de innvandrerjentene.

    Var hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’.

    Og jeg mener også at hu sa til ei venninne, at jeg hadde sett på den ganske breie rumpa, til ei av venninnene hennes, (som hu vel må ha satt opp i været, eller noe lignende, da).

    (Dette mener jeg ihvertfall at jeg overhørte.

    Mens jeg gikk forbi disse innvandrerdamene, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Men jeg var vel kanskje litt anspent, da.

    (Når jeg gikk mot den dyrebutikken der).

    Siden jeg ikke var helt sikker, på hvordan jeg skulle tolke, den oppførselen, til hu Kristin, den siste tida, før hu slutta, på Rimi Lambertseter der.

    Men hu var jo innom der, (på Rimi Lambertseter), sammen med noen kjempesvære karer og, (en gang), husker jeg.

    (Ikke så lenge før hu slutta, vel).

    Så jeg lurte vel kanskje litt på, om noe var galt, (for eksempel at disse svære kara var noen kriminelle, eller noe sånt), da.

    Og hu Kristin fra Rimi Lambertseter, hu hadde jo også råflørta med meg, den siste dagen sin, på jobb.

    For hu spurte om vi var aleine der, (husker jeg).

    Og dette mistenkte jeg ihvertfall, at nok var noe råflørting, da.

    For å si det sånn.

    Men jeg svarte ikke noe.

    Jeg låste henne bare ut, da.

    For jeg ville ihvertfall ikke ha noen sex-skandale, (eller noe sånt), som butikksjef, i Rimi, for å si det sånn).

    Og etter at jeg forstod det, at jeg var gjenkjent, på Oslo City der.

    Så gikk jeg vel ikke inn på dyrebutikken likevel, (for å se om hu Kristin fra Rimi Lambertseter var på jobb), tror jeg.

    For da hadde vel ikke dette blitt som noe morsomt, (tror jeg, at jeg syntes).

    (Å hilse på hu Kristin fra Rimi Lambertseter der, mener jeg).

    Hvis hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, (og venninnene hennes), liksom skulle følge med på meg, fra der de hang, borte ved den ene rulletrappa, da.

    (De satt vel bare på gulvet der, tror jeg.

    Ved en bjelke, eller noe sånt, kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 256: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIX

    Jeg kan også ta med noe, som jeg ganske nylig kom på, fra ‘Min Bok-tida’.

    Og det var at min søster Pia.

    Hu spilte trompet, (var det vel).

    På den tida, som hu bodde hos mora vår.

    Altså en gang etter at jeg flytta til faren vår.

    Men før Pia selv flytta til faren vår, (eller egentlig Haldis), da.

    (Altså mellom 1979 og 1982 en gang, må det vel bli.

    Enten så var dette vel mens Pia bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Ellers så var det mens hu bodde på Tagtved, (som er en bydel, (må man vel si), i Larvik).

    Men dette husker jeg veldig vagt.

    Men jeg mener å huske at Pia hadde et slags blåseinstrument, i metall, med tre ‘ventil-knapper’ på.

    Og at hu viste meg det her instrumentet, (som jeg syntes at virka litt kjedelig), på et av mine helgebesøk, hos mora mi, på begynnelsen av 80-tallet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe jeg har kommet på, fra Min Bok/Min Bok 2-tida.

    Det er det.

    At Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående).

    Han kalte seg ‘Mags’, (husker jeg).

    Altså som han i Aha, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (i ‘Høyres Hus-senteret’, i Groruddalen).

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten år 2000 til våren 2001).

    Så hendte det et par ganger, at kunder ble dårlige, i butikken, (husker jeg).

    (For det var mye eldre kunder, som handla der, av en eller annen grunn).

    En gang, så måtte jeg finne en stol og et glass vann, (eller noe sånt), til ei eldre kunde-dame, (mener jeg å huske).

    (Hvis ikke dette var mens jeg jobba på Matland/OBS Triaden, (en del år tidligere), da.

    Eller, det er mulig at noe lignende hendte, mens jeg jobba, i begge disse butikkene.

    Noe sånt).

    Og en annen gang, på Rimi Kalbakken.

    Så måtte jeg ringe etter ambulanse, (husker jeg).

    For en eldre kar, som hadde mistet bevisstheten, (eller noe sånt), vel.

    (Og dette måtte jeg jo også gjøre en gang, på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, i et par år, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken).

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg tok drosje, (hjem fra byen, eller noe sånt), i Oslo.

    Så begynte plutselig den pakistanske drosjesjåføren, å ‘bable’ om.

    At jenter/damer, i byen, de fant seg alltid en sex-partner, hvis de ville ha det.

    (Noe sånt).

    Men at de ikke alltid gjorde det på landet.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han pakistanske drosjesjåføren plutselig begynte å bable, om det her.

    (Og hvor han liksom ville hen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Axel og jeg, på en slags pub til pub-runde, da.

    (Noe vi noen ganger gjorde, på rundt den tida, som Axel fylte atten år.

    For Axel syntes at det var litt kult, å ha en storebror, (nemlig meg), som bodde i indre by, (i Oslo), da.

    (Siden han selv bodde på Vestre Haugen, som lå en mil eller to, utafor sentrum).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at vi dro på et utested, i Kirkegata.

    (Green Apple, (eller noe sånt), kan det vel muligens ha vært).

    Og i andre etasjen der, så var det et diskotek, (husker jeg).

    Og der var det omtrent bare pakistanske gutter, i slutten av tenårene, (hvis jeg husker riktig).

    Og en av de pakistanske guttene, sa til Axel, (husker jeg).

    (Mens jeg stod ved siden av han).

    At Axel kunne få lov til å feste der.

    (Eller om han sa at Axel var kul, eller noe sånt).

    Noe sånt.

    (Og uten at jeg veit hvem disse pakistanske ungdommene var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Posegodt

    En gang i året, cirka.


    Så spør noen om kvantumsrabatt, fra Posegodt.

    Men Posegodt er en detaljist, for forbrukere, liksom.

    (Sånn som jeg har tenkt det, ihvertfall).

    Men jeg husker at det finnes et alternativ.

    Man kan kontakte Fox’s Confectionary.

    Og få adressen til en grossist, som sender hele paller, med Glacier Mints, til Norge og andre land i Europa, (var det vel).

    Så da får man kvantumsrabatt, (for å si det sånn).

    Jeg har fri frakt, fra før.

    (Og har også slått av en krone, i goodwill, siden Posegodt fra starten av var en Glacier Mints-butikk).

    Så jeg har liksom gått ganske langt fra før, mener jeg.

    Det er jo ikke veldedighet, som jeg driver med, heller.

    (For å si det sånn).

    Jeg prøver liksom å frigjøre meg fra arbeidsledighetstrygden.


    Og klare å forsørge meg selv.

    Så derfor driver jeg Posegodt.

    Det er for å tjene penger, (må jeg innrømme), sånn at jeg etterhvert forhåpentligvis kan klare meg selv.

    Og ikke for moro skyld, liksom.

    (Dessverre.

    Eller hva man skal si).

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da jeg jobbet som leder, i Rimi.

    (Fra 1994 til 2004).

    Så hendte det ganske ofte.

    (En gang i uka, kanskje.

    Eller noe lignende).

    At andre Rimi-butikker kontaktet oss.

    For å kjøpe ditt eller datt, som de var utsolgt for, da.

    Og da fikk ikke de kvantumsrabatt.

    De måtte betale vanlig kunde-pris.

    (Som forbrukerne måtte betale).

    Vi fylte ut et sånt internt overføringsskjema.

    Og der skrev vi på prisene som kundene måtte betale.

    En gang, da jeg kjøpte mel, for Rimi Bjørndal, hos butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud.

    (Siden butikksjef Kristian Kvehaugen klagde på at vi bare hadde en kilos-pakker med mel.

    Etter at jeg hadde bestilt.

    Og ikke to-kilos.

    Noe min butikksjef, på den forrige butikken jeg jobbet, (Elisabeth Falkenberg på Rimi Lambertseter), ikke var så nøye på.

    Hvetemel var hvetemel liksom, mente hu da).

    Og da måtte jeg betale stk-pris, for 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel.

    (På internt overførings-skjema).

    Enda kundene da ville fått den pakka billigere, i kassa.

    Siden den pakka da ville blitt scannet, som en stor-pakning.

    (Og ikke som fire løse to-kilos-pakker).

    Så hos Rimi, så fikk stor-kunder, (altså andre Rimi-butikker), ikke kvantumsrabatt.

    De fikk heller det motsatte, må jeg vel nesten si.

    De fikk ikke kvantumsrabatt, selv om vanlige forbrukere fikk det.

    Så stor-kunder fikk pris-påslag i Rimi, (må man vel nesten si).

    (Ihvertfall hvis det var snakk om andre Rimi-butikker som handla av butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, rundt 1996 eller 1997, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra England

    I dag var jeg og handla, på Sainsbury’s Rice Lane og Tesco Walton, som vanlig, (kan man vel nesten si).

    På Sainsbury’s så hadde de begynt med noe ‘own brand’-godteri, som het noe med ‘Eric’.

    Fire forskjellige slag.

    (Hvis de ikke har hatt det lenge, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Tesco, så lå det igjen noen små pøler med vann, (må det vel ha vært), på gulvet, i den ene passasjen, i frukta.

    Og det stod cirka fire gule advarsel-skilt, på gulvet.

    Sånn har det vært siden torsdag, i forrige uke.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Rimi så måtte vi vel da ha ringt, til et firma som het Norild.

    Også hadde de kommet, (fra Østfold), og fikset dette, innen noen timer.

    Også hadde dette firmaet krevd mange tusen, for å fikse denne feilen, da.

    Jeg tror ikke at kunder og Rimi-hovedkontor-ansatte, i Oslo, ville ha akseptert det, å hatt såne gule plastskilt, (og små vann-pøler), på gulvet, i ‘ukesvis’.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse vann-pølene, de pleier forresten å komme fra fryse/kjøle-disker, som det er noe galt med.

    Og jeg la merke til det, at denne Tesco-en, har minst en gammeldags kjøledisk, som cirka halvparten av frukt/grønt-varene, ligger i.

    (Noe sånt).

    Rimi kutta ut sånne disker, like før årtusenskiftet.

    (Ihvertfall på Rimi Lambertseter, hvor jeg jobba som butikksjef, på den tida).

    Med den begrunnelsen, at disse diskene, ‘tørka ut frukta’.

    (Det var vel regionsjef Jon Bekkevoll, som sa dette, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassadama, (ei blondinne i 20-åra vel), både stod i kassa og tygde tyggegummi.

    Men det var den kassa med kortest kø i, da.

    Hu måtte lempe varene mine over den forrige kunden sine varer.

    For han/hun hadde ‘stukket av’, (viste det seg), da.

    I Rimi så hadde vi vel slått inn varene, til den kunden som hadde glemt noe, først.

    Vi hadde vel kanskje ropt på Henriette, (for å ta et eksempel).

    Og bedt henne om å hente ditt eller datt, (for kunden), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    PIC_2122

  • Min Bok 5 – Kapittel 250: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIII

    På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).

    Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).

    Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).

    Og vi hadde ikke folk, da.

    Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.

    Og det kunne hu da, (husker jeg).

    Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.

    Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).

    Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).

    (Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).

    Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.

    Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).

    (Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.

    Mener jeg å ha sett, på Google Maps).

    Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.

    (Noe sånt).

    Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.

    Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.

    (Det ble litt ‘svett’, liksom.

    Må man vel si).

    Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).

    Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.

    Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.

    (Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.

    Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).

    Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.

    For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.

    For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.

    Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).

    Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.

    Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.

    Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.

    Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).

    (Noe sånt.

    Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.

    Det er mulig).

    Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.

    Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.

    Og jeg prøvde en sånn samosa, da.

    (Som ikke kosta så mye penger, vel).

    Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.

    Noe sånt.

    Og det gikk vel greit ned.

    Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).

    Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.

    Jeg var innom der en gang iblant.

    For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.

    Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.

    Så sa en kar bak disken der til meg.

    At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.

    Og da måtte jeg liksom gå og se, da.

    Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.

    (Bak en vegg der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.

    Så husker jeg det.

    (Fra slutten av 90-tallet, vel).

    At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.

    Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.

    Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).

    (En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).

    Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.

    (Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).

    Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.

    (Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.

    Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.

    Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg var ikke så flink i Java-programmering.

    Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.

    Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.

    (For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.

    Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.

    Av en eller annen grunn).

    For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.

    Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.

    Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.

    For det er stor forskjell på Pascal og Java.

    Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).

    Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.

    (Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.

    Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).

    Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.

    Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.

    (For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.

    For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).

    For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).

    Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.

    Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.

    Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.

    Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.

    Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.

    I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.

    (De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).

    Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).

    For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.

    Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.

    (Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).

    Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 231: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IV

    Det var også sånn, husker jeg.

    At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

    Han ville gjerne kjøpe en av mine gamle Nokia-mobiler, (husker jeg).

    (Muligens til sin samboer-dame Guro, var det vel).

    Da jeg kjøpte meg en bedre mobil, da.

    For det var vibrerings-varsling, på min gamle mobil da, (sa Dagga).

    Og det syntes Dagga at var så kult da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Hvis han ikke tulla, da).

    For hva var så kult med vibrerings-varsling, liksom?

    Det var det vel for eksempel, (blant annet), på den Motorola-personsøkeren, (Motorola Bravo, het den vel), som jeg kjøpte meg, høsten 1994, (altså nesten ti år tidligere).

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å jobbe heltid, som leder, på Rimi Lambetseter, var det vel.

    At jeg kjøpte den personsøkeren).

    Så det var vel kanskje litt rart.

    At Dagga kjøpte ihvertfall en av mine gamle Nokia-mobiler.

    Når jeg kjøpte meg ny mobil, da.

    (På den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, (eller HiO IU), da.

    Noe jeg jo gjorde fra høsten 2002 til våren 2004).

    For de Nokia-mobilene, som jeg kjøpte meg, etter at min Nokia 3210, hadde blitt moden, for utskifting, (var det vel).

    (Batteriet ble vel kanskje litt dårlig, på den Nokia 3210-mobilen, etterhvert.

    Noe sånt).

    Det var bare sånne ganske billige Nokia-mobiler da, (mener jeg å huske).

    For jeg syntes vel at jeg klarte meg, med en vanlig mobil, liksom.

    Jeg trengte ikke å ha en ny mobil til 2000 kroner hvert år, liksom.

    (Noe jo min Nokia 3210, hadde kostet, i sin tid.

    Dette var en mobil, som jeg kjøpte, på slutten av 1999, (var det vel).

    (Etter at jeg hadde sett at min distriktsjef, i Rimi, Jan Graarud, hadde hatt en sånn mobil, noen måneder tidligere, på et møte, på Rimi sitt hovedkontor.

    For Jan Graarud rakte meg mobilen hans, midt i det nevnte møtet.

    For mine to assistenter, på Rimi Lambertseter, (på den her tiden).

    Nemlig Jan Henrik, (også kjent som Jan-ern), og Wenche Berntsen.

    De hadde liksom røket i tottene på hverandre, da.

    Så en av de hadde ringt Rimi, for å få prate med meg, mens jeg var på møte, da.

    Noe sånt).

    Og da hadde jeg fått over 100.000 kroner, fra noe slags livsforsikring, som søstera mi Pia, sa at mora mi, hadde hatt.

    Så da liksom skeiet jeg ut litt, og kjøpte meg en stilig mobil, da.

    Siden min forrige mobil, (en Bosch vel, som jeg hadde kjøpt meg, etter at jeg ble butikksjef, høsten 1998, altså et drøyt år tidligere, og som muligens begynte å få dårlig batteri, eller noe sånt, på slutten av 1999), ikke hadde vært så kul, (men heller litt klumpete), vel).

    Det var vel sånn, at jeg kjøpte meg en Nokia 3330, etter at jeg hadde hatt den Nokia 3210-mobilen.

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen, så kjøpte jeg meg en Nokia 3410, vel.

    (Noe sånt).

    Og Dagga kjøpte enten Nokia 3330-mobilen.

    Eller Nokia 3410-mobilen.

    Da jeg bytta ut disse, da.

    I forbindelse med at jeg byttet fra Telenor til Netcom, var vel et av kjøpene, ihvertfall.

    Noe jeg muligens ønsket å gjøre, etter den Arvika-turen, sommeren år 2000.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Siden Telenor-abonnementet, ikke virka, i Sverige da, (husker jeg).

    Noe jeg syntes at var dårlig.

    Og dette var ikke kontantkort-abonnement.

    Men det var sånn at jeg fikk en faktura, en gang i måneden da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen.

    Så var det sånn, at han Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), som var dørvakt, på utestedet Onkel Donald, (i Oslo sentrum).

    Han hadde klaget, (bak ryggen min liksom), på at min Nokia 3330, (som jeg hadde kjøpt i en elbutikk, ut mot Furuset vel, som het Saba, etter å ha sett en annonse, fra dem, i Aftenposten, må det vel ha vært), var så ‘døv’.

    En gang jeg stod utafor utestedet Onkel Donald, (og prata med Jan-ern), en lørdagskveld, (som jeg egentlig var ute på byen, sammen med halvbroren min Axel), vel.

    Så derfor, så bytta jeg vel ut den Nokia 3330-mobilen ganske raskt, til en Nokia 3410, (som blant annet hadde polyfoniske ringetoner, (mener jeg å huske), og vel også en litt kulere design), da.

    Men da jeg så de nye Sony Ericsson-mobilene, (med kamera), osv.

    (På slutten av 2003, var det vel.

    For jeg så at en medstudent, (på HiO IU), hadde en sånn telefon.

    Som han liksom satt og brifa med, da.

    For han hadde den mobilen liggende, på bordet foran seg, der han satt, i det store auditoret, på ingeniørhøyskolen, da.

    På raden foran der jeg satt da, (under en eller annen forelesning, i tredje semester, ved HiO IU)).

    Så syntes jeg at alle de Nokia-mobilene, som jeg hadde hatt, (de siste årene), så rimelig døve ut, (i forhold), da.

    (Selv om jeg må innrømme det, at den Nokia 3210-mobilen, som jeg kjøpte meg, på slutten av 1999, (var det vel), også så rimelig kul ut, i sin tid, da).

    Så da, (på slutten av år 2003), kjøpte jeg meg en sånn kamera-mobil, (fra Sony Ericsson), til rundt 1000 kroner da, (husker jeg).

    Og så kjøpte vel Dagga min gamle Nokia 3410 da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det er også mulig, at det var sånn, at Dagga kjøpte min Nokia 3330, (eller noe sånt), i sin tid.

    (Da jeg kjøpte meg den Nokia 3410-mobilen, da).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan dette var igjen, (må jeg innrømme).

    (Så det er også mulig at den Nokia 3330-mobilen, ligger sammen med resten av tingene mine, hos City Self-Storage.

    Hvem vet.

    Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Og enda mer fra Facebook


    Når alle du kjenner har vært sammen med samme mann;-)) hahaha

    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · 21. mai kl. 17:55 i nærheten av Arguineguín, Canarias

  • 26 personer liker dette.

  • Vis 1 kommentar til

  • Linda Olsen Resirkulering kalles det

    26. mai kl. 18:23 · Liker · 3
  • Inger Johanne Johansen HAHA

    fredag kl. 23:28 · Liker
  • Erik Ribsskog Rune Helgesen, tenker jeg.

    Det var han som ble nevnt, at alle damene likte, i klassen min, på ungdomsskolen, (husker jeg).

    For han hadde bart.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Eller kan det være min fars snekker-medarbeider Erik Thorhallsson?

    PS 2.

    Silje With: Har du forresten en slektning på Lambertseter, (fra Nord-Norge).

    Fru With skylder meg en hundrelapp eller to, (husker jeg), fra jeg var butikksjef, på Rimi lambertseter, fra 1998 til 2000.

    https://www.facebook.com/groups/375271652593541/

  • Her kan man se det, at Jan Graarud var en fersk distriktsjef, da han plutselig ble min nye distriktsjef, (og spionerte bak potetgull-hylla), på Rimi Lambertseter, i desember 1998, (da jeg selv kun hadde jobbet som butikksjef, i et par måneders tid)

    graarud rimi

    http://www.linkedin.com/pub/jan-graarud/35/327/447