http://www.smartepenger.no/kalkulatorer/939-inflasjonskalkulator
Stikkord: Rimi Langhus
-
Min Bok 6 – Kapittel 79: Fler erindringer fra Sunderland IX
En gang, etter at jeg hadde vært noen måneder, i Sunderland.
Så skulle jeg gå i butikken, en lørdagsettermiddag/kveld, (husker jeg).
Og i Sunderland, (og Newcastle), så pleide folka, (altså ungdommene/de unge voksne), å gå på byen, uten jakke, (husker jeg).
(Dette hadde jeg vel lest om, på et nettsted, (eller en nettavis), eller noe sånt, tror jeg.
Muligens en norsk nettavis).
Selv om det var midt på vinteren.
(Av en eller annen grunn.
Kanksje fordi at utestedene i England, ikke pleier å ha garderober, som i Norge, (og i Gøteborg).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk til en butikk/storkiosk, som lå like ved Aldi, i Millfield, (husker jeg).
(For de solgte ikke sigaretter, på Aldi.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg skulle gå fra den butikken, og bort til ‘student-veien’ igjen.
Så gikk jeg forbi fire-fem tenåringsjenter, som skulle på byen, (eller noe sånt), husker jeg.
Og ei av dem, (en ganske petit brunette), begynte å tigge meg, om å få låne jakka mi.
Men jeg skulle jo ikke på byen.
Jeg skulle jo bare hjem til the Forge.
For jeg hadde jo ikke fått studielånet mitt ennå.
Så jeg hadde ikke råd til å gå på byen, og feste, hver helg, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mente vel det, at hvis folk i Sunderland, var så dumme liksom, at de gikk på byen, uten jakke.
Så måtte de tåle det, å fryse litt og.
(Noe sånt).
For jeg tenkte vel det, at hvis jeg lot hu jenta låne jakka mi.
Så ville jeg aldri fått den tilbake.
For da ville nok hu, bare ha hatt på seg den jakka, mens hu gikk, bort til diskotekene.
Og dit skulle jo ikke jeg.
(Jeg skulle jo den motsatte veien.
Jeg skulle jo bort til the Forge.
Som lå i motsatt retning, av Sunderland sentrum, fra Millfield).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dessuten, så var den nevnte jakka, (som jeg hadde på meg).
Det var den jakka, som jeg hadde kjøpt meg, på Hennes & Mauritz, ved Oslo City.
Like etter at jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus, (våren 2001).
Det var en svart vindjakke, (heter det vel), som var enkel og kort.
Så den jakka, den var det ikke noe for i, da.
Så hvis hu jenta frøys, så ville hu nok ikke blitt så varm, av å ha på seg den jakka uansett, (tror jeg).
(Noe sånt).
For det blåste vel ikke noe særlig, (denne dagen), tror jeg.
Og det regnet vel ikke heller, (hvis jeg husker det riktig).
Dessuten, hvorfor frøys bare hu ene, av disse jentene.
(Og ikke venninnene hennes, som alle var like tynnkledde, som hu som ville ha jakka mi).
Disse fire-fem unge damene, (som var i en slags gjeng liksom, må man vel si), de gikk på fortauet der, kun iført singletter/topper på overkroppen.
Så de gikk med bare armer, da.
Og med olabukser, (mener jeg å huske), på underkroppen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg regna vel med det, at hu brunetta, som tagg om å få låne jakka mi, bare tulla, (eller eventuelt flørta), da.
(Noe sånt).
Så det ble bare sånn, at jeg ignorerte henne, og gikk tilbake igjen, til the Forge, da.
Men jeg mener å huske, at jeg begynte å chatte, om den her episoden, på en norsk chat, (eller noe lignende), da jeg kom tilbake igjen, til the Forge.
For jeg hadde ikke bodd i England, så lenge, på den her tida.
Så jeg forstod meg ikke så bra, på engelske damer, da.
(For å si det sånn).
Så jeg var ikke helt sikker på, hvordan jeg skulle tolke oppførselen, til hu unge brunetta, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Rema/Bunnpris-grupperingen har bare ‘nummer to’-butikker
Et poeng, (som media vel glemmer), som jeg skrev om, i et PS, i den forrige bloggposten.
Det er at Rema/Bunnpris-grupperingen, (eller om man skal si ‘Reitan’), bare har ‘nummer to’-butikker.
Disse butikkene har bare cirka to tusen vareslag.
Og det blir som i Øst-Europa, før murens fall nesten, hvis man bare hadde hatt sånne butikker.
(Dette fikk jeg kundeklage om, (som butikksjef), på Rimi Langhus, i 2001 eller 2002, ihvertfall.Og Rimi Langhus, den butikken hadde ikke plass, til et Rimi mellomsortiment, (som vel var det minste soritmentet, som Rimi hadde, på den tida), så den butikken hadde vel antagelig cirka like mange vareslag, som en Rema/Bunnpris-butikk.
Noe sånt).
Så Rema/Bunnpris kan ikke sies å være en ‘fullverdig’ aktør, i dagligvarebransjen, i Norge.
For de har ingen ‘fullsortiments-matbutikk-kjeder’.
(Som Mega, ICA Supermarked og Meny).
For Norge pleide ikke å ha ‘nummer to’-butikker, før Rimi dukket opp, på 70/80-tallet.
Og sånne ‘nummer to’-kjeder er avhengige av at det også finnes ‘nummer en’-kjeder, (som Mega, Meny, ICA Supermarked og OBS!).Så vi kan bare regne tre fullverdige aktører, i dagligvarebransjen, i Norge, (vil jeg si).
Nemlig ICA, NorgesGruppen og Coop.
Så hvis vi mister ICA.
Så har vi bare igjen to grupperinger, (nemlig NorgesGruppen og Coop), som har ‘ordentlige’ dagligvare-butikker.
Så Konkurransetilsynet må kanskje slutte å skryte så mye, av Rema/Bunnpris, hele tiden.
For hvis alle konsernene innen matvarebransjen hadde vært som Rema/Bunnrpris, så måtte omtrent alle ha dratt på ‘Harry-handel’.(For vi ville da bare ha kunnet velge mellom cirka to tusen vareslag, i Norge.
De andre kjedene, (enn Rema), må stå for varene, som man kjøper, i helgen, liksom.Vi kan ikke bare ha ‘mandags-butikker’.
Vi må ha ‘lørdags-butikker’ også.(Noe sånt).
Her må man se tilbake til tiden før Rimi dukket opp.
Hva hadde butikkene i Norge, på den tida.(Altså på 70-tallet).
Som Rimi og Rema ikke har i dag.
Differansen mister vi, hvis vi bare har konsern som Reitan.
Og dette glemmer konkurransetilsynet, vil jeg si.
Når de priser Rema, opp i skyene, på grunn av lave priser).Så sånn er det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Hvorfor vi må ha ‘nummer en’-butikker.
Det er kanskje enklere, for folk som har store familier, å forklare.
(Enn for meg, som er ungkar).
Men Magne Winnem, han ‘babla’ ihvertfall om ‘nummer en’ og ‘nummer to’-butikker, (eller noe i den duren), husker jeg.
Rundt årsskiftet 1992/93, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
(Og jeg dreiv og rydda hyller, (eller noe lignende), da
En dag, som jeg jobba, mens jeg hadde jule- eller helgeperm, fra førstegangstjenesten i Geværkompaniet, da.
(Hvis han ikke snakka om det her, en gang han kjørte meg hjem etter jobben, eller noe lignende).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 6 – Kapittel 55: Mer fra Newcastle
En morgen, som jeg gikk fra St. Peter’s Metro-stasjon, og i retning, av St. Peter’s Campus.
(I samme ‘flokk’ liksom, som en ‘haug’ andre studenter, som skulle rekke dagens første forelesning, da).
Så mener jeg at jeg overhørte det, at en av de sa, (om meg), at: ‘He looks like something left over from the eighties’.
(Noe sånt).
Så det var liksom et slags press, om å se så og så kul ut da, ved University of Sunderland da, (må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tenkte det, at jeg måtte kjøpe meg en del nye klær.
For å unngå å bli stigmatisert, for å liksom se døll ut, i klesveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker det, at jeg blant annet kjøpte meg tre nye jakker, den første tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og det var to jakker, (som begge var ganske så billige, mener jeg å huske), fra Matalan, (i Pallion).
(Nemlig en slags brun skinnjakke, (av mange skinnlapper som var sydd sammen vel), og en slags mørkegrå vinterfrakk-aktig jakke, vel.
Noe sånt).
Dessuten, så fant jeg meg en tredje jakke, på Debenhams, (husker jeg).
Og det var en grønn jakke, (som hang litt for seg selv, og som var den siste igjen vel), fra Yves Saint Laurent, (husker jeg).
(En jakke som kosta over hundre pund, vel.
Men jeg hadde en god del ‘Rimi Langhus-penger’, den første tida, i Sunderland, da.
Og jeg regna med å få studielånet mitt ganske kjapt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også med meg to jakker, fra Norge, (til Sunderland), husker jeg.
Og den ene var en svart jakke, som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, mellom Oslo City og Storgata der.
(En jakke som var noe lignende av en kort, mørkeblå jakke.
Som jeg hadde brukt i mange år.
Og som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, på Oslo City, vel).
Og den andre var en dyr jakke, (som kosta mer enn 3000 vel, og som også var svart, (med noe slags fint mønster, på foret)), som jeg hadde kjøpt, i Marlboro-butikken, i Oslo City, høsten 2002, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle til Newcastle denne kvelden.
Så hadde jeg på meg den nyinnkjøpte ‘frakk-aktige’ jakka, (husker jeg).
Men i Newcastle, (og Sunderland), så var det vanlig, å gå ut på byen, uten jakke.
(Uansett om det var i desember, liksom).
Så utestedene hadde ikke garderobe, da.
Så jeg så så dum ut, på det stedet hvor de hadde sånne nakne cabaret-damer, liksom.
(Hvis ikke dette var på et annet utested like ved).
Så jeg la fra meg jakka mi et sted, inne på det utestedet, da.
Og da jeg kom tilbake etter å ha kjøpt øl, (eller noe sånt).
Så var det en brite, (i begynnelsen av 20-åra vel), som tulle med den jakka, (husker jeg).
(Han stod der sammen med noen unge damer, mener jeg å huske).
For han briten, han hadde begynt å prøve jakka mi, (eller noe sånt), da.
Men jeg fikk den jakka tilbake, uten å behøve å slåss da, (for å si det sånn).
Så det var vel bare noe tull, antagelig.
Og ikke noe forsøk på å rappe jakka mi, (som vel kanskje ikke så så fin ut akkurat, siden den var ganske billig, og fra Matalan), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt denne kvelden, så endte jeg opp på et hip-hop utested, (mener jeg å huske).
Og jeg husker at jeg var rimelig full, da.
Og da dette utstedet stengte, (sånn i 3-4-tida kanskje).
Så gikk jeg ned trappa der, da.
Og da var det ei ung blondinne som gikk foran meg, ut av det utestedet, (husker jeg).
(Noe sånt).
Og hu gikk barbeint, (med skoa sine i hånda), da hu kom ut på gata, (husker jeg).
Og jeg lurte på om jeg skulle prøve å sjekke opp hu unge, britiske dama.
(Siden jeg var ganske full, da).
Så jeg gikk i samme retning som henne, noen meter, da.
(Dette var nesten som en slags hovedgate, eller noe lignende, da).
Men så stod det en gjeng der, som liksom fulgte med, på hva som hendte, (i den gata), da.
Og da syntes jeg at det ble så flaut liksom, å følge etter hu unge dama, da.
Så da snudde jeg, og gikk den andre veien, da.
(Uten at jeg fikk sagt noe, til hu unge blondinna, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at det ikke gikk noe nattbuss, fra Newcastle til Sunderland.
Så det var egentlig ikke så smart, å dra til Newcastle, for å gå på fylla, hvis man bodde, i Sunderland.
For den siste Metro-en gikk rundt midnatt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg regna vel med, at jeg skulle finne noen utesteder, som var åpne, til i 6-7-tida.
(Siden Newcastle var kjent for å være en party-by, liksom).
Men det fant jeg ikke, da.
Så det endte med at jeg gikk til Gateshead, (som jo liksom ligger en togstasjon nærmere Sunderland), husker jeg.
Og der gikk jeg litt rundt, (for å holde varmen da), husker jeg.
Og jeg lå også og halvsov litt, på en benk, (eller noen stoler), på/ved Metro-stasjonen, da.
(Omtrent som jeg hadde gjort et i Oslo, på den tida som jeg bodde, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg ikke rakk den siste nattbussen).
Da pleide jeg noen ganger å sove, (i et par timer), i en stol, som stod i en gang, (litt opp i etasjene), inne på Galleri Oslo der, husker jeg.
Og så ta den første t-banen, tilbake til Ellingsrudåsen, da).
Og så tok jeg det første Metro-toget, tilbake til Sunderland, på søndag morgen, da.
(For jeg hadde ikke lyst til å bruke 30-40 pund, på taxi, liksom.
For de pengene tenkte jeg at jeg kunne få mer nytte for, ved å bruke, på andre måter, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn.
At da jeg skulle gå av Metro-toget, i Newcastle sentrum, på lørdagskvelden.
(Ved jernbanestasjonen, vel).
Så var det en lokal kar, i 50-åra, kanskje.
Som var drita full, da.
Og han begynte å ‘bable’ til meg, om et eller annet, da.
Og så nekta han å la Metro-toget kjøre, da.
(For han stod i døra, liksom.
Sånn at dørene ikke lukket seg, da.
Noe sånt).
Så jeg måtte faktisk bli med Metro-toget en eller to stasjoner til.
For at han fylliken skulle la toget kjøre, da.
(For Metro-sjåføren, (eller noen andre), gjorde ikke noe, da).
For han skippern-aktige fylikken, han skulle absolutt ‘bable’ om et eller annet, da.
Og lot ikke Metro-toget kjøre, fordi han skulle spørre meg, om et eller annet, da.
Så jeg måtte gå på togen igjen, for å få han fylliken, til å la toget kjøre, da.
Og så gikk jeg av Metro-en en eller to stasjoner seinere, da.
Og der spurte jeg noen unge briter, som skulle på en fest, (eller noe sånt), vel.
Om hvilken vei jeg skulle gå, for å komme meg ned til sentrum igjen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg gikk, fra dette ukjente stedet, (i Newcastle).
Og til der utestedene var, liksom.
Så fant jeg en kebab-sjappe, (husker jeg).
Og der gikk jeg inn og kjøpte meg en kebab, da.
Men jeg overhørte at noen unge, britiske damer, sa det, at jeg ikke klarte å bestille kebab.
(Noe sånt).
For jeg surra litt, da.
For ‘doner kebab’, hva er det, liksom?
Nei, i Oslo, så sier man bare: ‘En kebab’.
Men i England, så var det ikke så lett da, (skjønte jeg).
Og jeg fikk vel bare noe kebabkjøtt, på en tallerken, vel.
(Noe sånt).
Så jeg bestilte nok feil, da.
Så kebab i England, og kebab i Oslo, det er ikke akkurat det samme, (vil jeg si).
I Oslo så blir man skikkelig mett, (må man vel si), hvis man bestiller, en kebab.
Men i England, så får man faktisk litt mindre mat, (vil jeg si).
Ihvertfall noen steder, da.
Og jeg hadde jo kjøpt kebab, i Brighton, sommeren 1990, (var det vel).
(Siden min tremenning Øystein Andersen, absolutt ville kjøpe det).
Og der var kebabene store, gode og mettende, (mener jeg å huske).
Og der spurte de vel bare om hvordan saus man ville ha på kebaben, (tror jeg).
(Og da pekte jeg vel bare, på en eller annen saus, (som lå i noen metallkar vel), tror jeg.
Siden jeg ikke var noen ekspert, på kebab, da).
Men så enkelt var det ikke, å bestille kebab, i Newcastle, da.
(For i 2004, så hadde de visst innført flere kebab-typer, (som kylling-kebab, doner-kebab og shish-kebab, var det vel muligens.
Noe sånt.
Så da ble det litt vanskeligere, (å bestille kebab), da.
For å si det sånn).
Og i Norge, så får man mer kinakål og mais, (oppi pitabrødet), når man bestiller kebab, (vil jeg si).
Og konsistensen, på kebab-kjøttet er også forskjellig, vil jeg si.
I England, så får man strimler av kjøtt, som er skåret rett av et stort roterende kjøttstykke.
Mens i Norge, så er kebab-kjøttet ofte hakket opp, i mindre biter, vel.
(Noe sånt).
Sånn at alle ingrediensene, i kebaben, (i Norge), liksom danner en slags masse nesten, da.
(Noe sånt).
Mens i England, så får man lange kjøttstrimler, oppi pitabrødet, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 6 – Kapittel 43: Enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge
Ved University of Sunderland, så var det forresten tre semestre, (mener jeg å huske), istedet for to, (som jeg var vant til, fra Norge).
Og mens Pia og dem var der.
Så sa Pia, (på en veldig affektert måte, (nesten som om hu var i sjokk, eller at hu var manisk), må man vel si), at Leyla skulle dra hjem igjen, fra University of Sunderland.
Etter andre semester, (som var ferdig i slutten av februar, vel).
(Noe sånt).
Og det var ikke sånn som jeg hadde forstått det.
Men Pia var så anspent, liksom.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg undret meg liksom, over dette, at hu Leyla skulle dra hjem så tidlig, da.
Og over hvorfor Pia begynte å prate om det her, (og var så opptatt av dette), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo også sånn.
At jeg ikke hadde fått studielånet mitt enda, mens Pia og dem, var på besøk, på the Forge.
Så jeg fikk ikke kjøpt julegaver, til det her besøket mitt, da.
Men jeg hadde jo en Sony Ericsson-mobil, som jeg hadde kjøpt et drøyt år tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Og den mobilen så fortsatt ut som ny da, (må man vel si).
(Siden jeg ikke hadde for vane å for eksempel miste mobilen min i do osv., da.
Som kollegaene mine på Rimi Langhus vel pleide å gjøre, (noen ganger).
Mener jeg å huske, at de fortalte, (på jobben), ihvertfall).
Og Netcom-abonnementet mitt, det hadde vel blitt sperra.
(Siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale regningene.
Siden jeg ikke hadde fått studielånet mitt, da).
Men bindingstiden, (som vel var et år), hadde løpt ut, på den her mobilen da, (mener jeg å huske).
(Sånn at man kunne bruke den, som en kontantkort-mobil, da).
Så jeg ga Daniel den kamera-mobilen, (som vel var litt dyr ihvertfall, på den her tida), i julegave da, (husker jeg).
Siden at julegaver vel først og fremst er for barn, (må man vel si).
Og Pia hadde jo lånt meg hundre pund og.
Og Pia og Siv betalte også for det meste av julematen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg prøvde å finne på noe, når det gjaldt julegaver, da.
(For å prøve å liksom ikke se for dum ut, da.
Siden jeg ikke hadde noen penger, mener jeg).
For jeg hadde jo også den ‘Rimi Langhus-mobilen’ min, (som jeg hadde kjøpt, noen få måneder tidligere, i kassa til David Ulriksen), i reserve.
Og jeg hadde jo tenkt å kjøpe meg en engelsk mobil, da.
(Når jeg fikk studielånet).
Så den Sony Ericsson-mobilen, den lå bare å støvet ned liksom, (på den her tida).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg ga den Sony Ericsson-mobilen, til Daniel, på julekvelden.
(Mens vi satt rundt spisebordet, i lounge-en, vel).
Så ble Dennis sur, (virka det som for meg).
Siden han ikke fikk noe mobil, da.
(Noe sånt).
Men jeg prøvde å forklare Dennis, at Daniel jo var nevøen min, (og i slekt med meg), liksom.
Og at det var vanlig å gi julegaver, til folk som man var i slekt med, da.
(Men at det ikke var like vanlig, å gi julegaver, til folk man ikke var i slekt med, da.
Noe sånt).
Men jeg veit ikke om Dennis skjønte det her.
Men jeg hadde tilfeldigvis en pose med noe slags godteri, i kjøkkenskapet, (noen få meter unna spisebordet).
Så jeg gikk bort til kjøkkenskapet, og fant en godtepose som lå der, og ga den til Dennis, da.
(Siden at det virka som at han ble litt sur.
Siden at han ikke fikk noe julegave av meg, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 6 – Kapittel 35: Pia og dem dukker opp i Sunderland
Noen dager før julaften, i 2004, så dukka Pia, Siv, Daniel og Dennis opp, på the Forge, (husker jeg).
Daniel, (som er Pia sin sønn, med Keyton fra Somalia), er jo født sommeren 1995.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så han var vel cirka ni og et halvt år, (på den her tida), vel.
(Noe sånt).
Og Siv Hansen, (som er min søsters venninne, fra den tida hu var ‘byvanker’ liksom, (i Drammen), på slutten av 80-tallet), sin sønn Dennis.
(Som jeg hadde sittet barnevakt for en gang, (på den tida, som Siv bodde, liksom like nedenfor Sofienbergparken), da.
(Dette var vel like etter en rep-øvelse, på slutten av 90-tallet).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).
Han er cirka like gammel, som Daniel, vel.
(Noe sånt).
Og Siv bodde vel alene, (muligens i/ved Hurum), tror jeg, (på den her tida), sammen med Dennis, (som har asiatisk far, vel).
(Noe sånt).
Og Pia bodde jo på den her tida sammen med Negib fra Etiopia.
(Som hu vel fortsatt bor sammen med, tror jeg).
Og Negib skulle ikke være med, til Sunderland, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det var nesten som at Pia og Siv var to alenemødre, (som reiste på ferie, sammen med ungene sine), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Pia ringte meg, (på hustelefonen i leiligheten, eller om det var på Netcom-mobilen min eller ‘Rimi Langhus-mobilen’ min), noen dager, før de skulle dukke opp, i Sunderland, da.
Og Pia sa da det, (på telefonen), at: ‘Når vi kommer fram, så vil vi ha te, marmelade og vin’.
(Noe sånt.
Og det var enda flere ting og, som Pia liksom ‘bestilte’, (av meg), da.
Men dette har jeg glemt hva var nå.
Men en av tingene var noe slags mat til barna, vel.
Noe sånt).
Så Pia var litt uhøflig da, (må man vel si).
Siden hu liksom stilte krav, til hva jeg måtte kjøpe, av mat osv., til henne, (og følget hennes), da.
(Men jeg vet ikke hvorfor Pia tok den tonen der.
Og var så forlangende, liksom.
Jeg gadd ikke å lage noe stort problem, ut av denne ‘bestillingen’ liksom, da.
Jeg bare prøvde å finne, de tingene, som Pia hadde nevnt, på telefonen, da.
Og klagde ikke noe på dette, da.
Selv om jeg syntes at det hørtes rart ut, da.
Men jeg hadde jo fått lov, å være hos Pia, på mange julaftener, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Så jeg syntes nesten ikke at jeg kunne nekte Pia, å besøke meg, i Sunderland, (i juleferien), da.
Siden jeg liksom skyldte henne en del tjenester, på grunn av jeg da slapp å sitte aleine liksom, på julekveldene da, (de årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den dagen, som Pia og dem skulle dukke opp, på the Forge.
Så var jeg urolig, (husker jeg).
For de var så seine, da.
Jeg ringte det ferjeselskapet, som hadde ferja, som søstera mi og dem dro med, fra Kristiansand.
(Eller, jeg sjekka vel nettsiden, til ferjeselskapet, tror jeg.
Og det ferjeselskapet må vel ha vært Color Line, tror jeg.
Selv om jeg så det nå, (når jeg søkte med Google, nå i november 2013), at den ferjelinjen, (mellom Kristiansand og Newcastle), nå er nedlagt.
Av en eller annen grunn).
Og den ferja var litt forsinka, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Selv om jeg syntes at Pia og dem likevel brukte lang tid, da.
For ferja var vel ikke så mye forsinka, liksom.
Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå).
Men plutselig, så stod Pia og dem, og ringte på døra, da.
(Noe sånt).
Og Siv ga meg vel en klem, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde glemt noen bæreposer, på den Metro-stasjonen, som lå like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg måtte bli med Pia, og ta Metro-en, til Newcastle da, (for å holde henne med selskap, liksom).
(Jeg skulle jo egentlig lese på ‘research-topics’, i denne juleferien.
Så jeg hadde bare gitt Pia adressen, til der jeg bodde, da.
Og forklart at det nok var enklest, å ta Metroen, fra Newcastle til Sunderland.
Jeg regna med at Pia klarte å finne fram, i England.
Siden hu jo hadde vært på språkreise, til Bournemouth, (sammen med blant annet Christell og Bergeråsen-Sylvia sin niese), sommeren 1988.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Men Pia hadde klart å surre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til den Metro-stasjonen, som ligger like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.
Så kontaktet Pia noen Metro-ansatte, da.
Og så fikk hun en eller to bæreposer, (var det vel), fra et slags hittegodskontor, (var det vel kanskje).
(Noe sånt).
Jeg lurer også på om Pia og jeg muligens dro innom den Burger King-restauranten, som ligger, inne på jernbanestasjonen, i Newcastle.
Jeg mener ihvertfall å huske det, at Pia og jeg, også var innom jernbanestasjonen der, en tur.
Men det kan også ha vært, at jeg skulle kjøpe en avis, eller noe, i en kiosk der.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nesten ikke igjen noe av de cirka 800 pund-ene, som jeg hadde overtrukket DNB-kontoen min med, (en del uker tidligere).
(For jeg hadde fortsatt ikke fått studielånet mitt, da.
Selv om jeg hadde vært mer enn tre måneder, i Sunderland).
Men Pia sa at hu kunne låne meg hundre pund, da.
Frem til jeg fikk studielånet mitt, da.
Og det kunne jeg nesten ikke si nei til.
For jeg hadde rett og slett ikke igjen mer penger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også en helflaske vodka, (av Pia og Siv), husker jeg.
Dette var en flaske, som Pia hadde kjøpt med, på Kristiansand-Newcastle-ferja, vel.
(Noe sånt).
Og Pia og Siv fortalte det.
At det hadde vært en ekkel mann, ombord på båten.
Som hadde glant på Dennis og Daniel, (eller noe sånt).
Og vært skikkelig pedo, da.
(Noe sånt).
Jeg spurte Pia og Siv, om de hadde sagt fra om dette, til noen vakter, (eller lignende), ombord på båten.
Men det hadde de ikke gjort da, (svarte de).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Avtalen mellom Pia og meg.
Den var egentlig sånn, at Pia og dem, skulle ringe meg, fra telefon-kiosken, ved Millfield Metro-stasjon.
(Når de hadde kommet seg dit, fra ferja, da).
Og så skulle jeg gå bort, og hente dem der da, liksom.
Men Pia og dem, de ringte meg aldri, fra den telefonkiosken.
(Av en eller annen grunn).
Men de fant istedet fram, til den the Forge-leiligheten, som jeg bodde i, på egenhånd, da.
(På en eller annen måte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Mer fra Facebook
- Samtale startet 16. september
-
- I dag
-
-
-
-
-
-
-
-
-
Min Bok 5 – Kapittel 268: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXXI
På den tida, som jeg fikk skada trynet, på det hudpleiesenteret, på St. Hanshaugen.
(Nemlig i november/desember, i 2003).
Så jobba jeg jo som låseansvarlig, på to forskjellige Rimi-butikker.
Nemlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Bjørndal, så var det sånn, (i dagene etter at jeg fikk skada trynet), husker jeg.
At jeg mener at jeg overhørte det.
At hu ene ‘runde’ pakistanske søstera, som jobba der, (på Rimi Bjørndal), på den tida.Liksom snakka om det, at jeg hadde fått skada trynet, da.
Og sa noe sånt, (til ei annen innvandrer-dame som også jobba der vel), at jeg måtte ha hatt ‘utrolig mye død hud i ansiktet’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg overhørte også noe lignende, på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Noen uker eller måneder seinere, var det vel muligens).
Og det var fra assisterende butikksjef Sølvi Berget, (mener jeg å huske).
Og hu sa det, til ei kunde-dame, var det vel, antagelig.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
At jeg kom til å bli bra igjen i trynet.
Med unntak av nesa, (var det vel).
(Noe sånt).
Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu kunde-dama, (med mørkt, krøllete hår), som liksom var uvenn, med Songül Özgyr, som jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hu kundedama, som det ble sagt om, at var ‘lettøl-dranker’, liksom).
Hu hadde jo ei blond tenåringsdatter.
Som hu liksom ‘drassa på’, sammen med meg, (av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå), gjennom butikken, (en gang jeg var på jobb der da), på Rimi Bjørndal, (ikke så lenge, før jeg slutta der, vel).
Og like etter at jeg fikk skada trynet.
Så satt jeg i kassa, på Rimi Bjørndal der da, (husker jeg).
Og da var hu ‘blondinne-dattera’, til hu ‘lettøl-dranker-dama’, innom kassa mi, (husker jeg).
(Det siste, (at hu ‘blondinne-dattera var innom kassa mi), var kanskje ikke så rart.
Men det at hu ‘lettøl-dama’, liksom skulle drasse på meg, gjennom butikken, (bort mot der Songül Özgyr i posten stod eller satt, blant annet).
Det var vel rimelig spesielt, vel.
(Må jeg vel si).
Det virka som, (for meg), at denne ‘drassinga’, ikke egentlig hadde så mye med matvarer å gjøre, ihvertfall.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste kvelden, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så dreiv jeg jo å flytta tingene mine, bort til City Self-Storage, på Majorstua, (husker jeg).
Og jeg hadde jo da solgt kjøleskapet mitt osv., til en brukthandel, på Bislett, tidligere den samme dagen, (eller om det var dagen før).
Så jeg kjørte innom Statoil-stasjonen, ved Kiellands Plass, for å kjøpe noen baguetter, (eller noe sånt), og også for å fylle opp den bensinen, som jeg hadde brukt, på den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), da.
Før jeg parkerte den hvite varebilen, på eiendommen, til bilutleie-firmaet, da.
Og da jeg gikk hjemover igjen, (mot St. Hanshaugen), fra Bislett.
Så gikk jeg forbi butikken, til han brukthandleren, som hadde kjøpt hvite- og brunevarene mine, (husker jeg).
Og da husker jeg at jeg så TV-en og de store høytalerne mine, (som David Hjort hadde ‘prakka på meg’, som nedbetaling på gjelden sin til meg, et par år tidligere), gjennom vinduene, til den bruktbutikken, (som var stengt for dagen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da var jeg ferdig, med alle notat-arkene, for Min Bok 5.
Så da skal jeg prøve å få publisert denne boken på Scribd, (som jeg har gjort, med de tidligere Min Bok-bøkene).
Dette skal jeg se om jeg klarer å få gjort, en av de neste helgene, (nå i oktober 2013).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
