[05:54] <john_cons> sjølveste, det var det sølvi fra rimi langhus som sa
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tabelltips for 2011, ditt tips er ønsket for 200 kr
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Jan 2, 2011 at 9:23 PM | |
|
To: Ultras 1912 <post@ultras1912.no> | ||
| ||
http://www.indre.no/lokale_nyheter/article5377798.ece
PS.
Kjetil var også aktiv i lokalmiljet, på Langhus/Vevelstad, som leder i KRIK, Kristelig noe, (en slags kristelig ungdomsklubb vel).
Han ville også at jeg skulle flytte ut til Langhus, men det syntes jeg ikke var aktuelt, siden det kun er en halvtime med toget, fra Oslo.
Han kjente også butikksjef Kenneth, husker jeg, som var butikksjef før meg, på Rimi Kalbakken, i år 2000, husker jeg, (for jeg husker de prata sammen, etter julebordet, på Youngstorget, jula 2001 vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han har også jobba som butikksjef i Rimi, i Pilestredet, i Oslo, mener jeg å ha sett på hans Facebook-side tidligere, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men men, bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Grunnen til at jeg spurte Kjetil Furuseth, på jobben, på Rimi Langhus, i år 2001, må det vel ha vært, om han ville bli med å spille fotball, for IT Akademiet.
Det var fordi at min tidligere kamerat, Magne Winnem, sa til meg, at de hadde for få folk der, til å utgjøre et lag, på IT Akademiet.
Så jeg fikk mine kamerater/bekjente/kolleger, Glenn Hesler og Kjetil Furuseth, til å bli med å spille bedriftsfotball, for Magne Winnem sitt fotballlag, IT Akademiet, (hvor han jobba, men Espen Tokerud var en slags kombinert lagleder og kaptein vel).
Vi spilte med blå drakter, for IT Akademiet.
Og da Kjetil skulle være med på den første kampen, som var i en hall på Vollsløkka vel.
Så hadde han ikke tatt med seg en blå trøye, (som jeg vel hadde sagt fra om).
Så da lot jeg han låne den Gant tennisskjorta, (et merke halvbroren min Axel Thomassen var så glad i, (så jegkjøpte vanligvis heller Marlboro tennisskjorter, hvis jeg skulle kjøpe noen dyre sånne tennisskjorter, (jeg fikk en Marlboro-bag av Magne Winnem en gang, før jeg skulle operere kneet, på Aker sykehus, i 1996), og jeg hadde fått et gavekort til jul, til VIC vel, på Oslo City, av søstera mi Pia, tror jeg), som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.
Som min søster Pia, lånte av meg, på Geilo, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000.
Fordi Pia hadde visst glemt å ta med seg nok klær, litt sjuskete som jeg jo har skrevet om på bloggen tidligere, at hu nok er.
Det var den tennisskjorta, som Tom Bråthen, fra Berger vel, dreiv og tafsa på, mens han råflørta med søstera mi, i bryllupet på Geilo der, på fredagen.
Mens faren min bare satt sånn nedstemt og så på.
Og ikke sa noe kritikk.
Om at Keiko var en hval.
Så sa søstera mi, Pia Ribsskog, ‘spekkhogger’.
Så sa Tom Bråthen ‘sprekkhogger?’.
Mens han tafsa på den blå skjorta mi da, som Kjetil Furuseth vel kanskje fikk(?), som var på søstera mi da.
Jeg brukte aldri den skjorta etter den episoden, og den var vel nesten helt ubrukt.
Men jeg hadde vaska den før jeg lånte den til han Kjetil Furuseth da.
Som sa at den skjorta minte om sånne drakter som dem brukte i italiensk fotball.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Det var også derfor jeg ikke ville dra på HV-rep.
(Ved siden av at de kalte meg inn i eksamens-stria da, som også var en medvirkende årsak der).
Og det var også derfor jeg ikke ville ha besøk av hun ‘Tornerosa’, fra Ålesund, (som i 2004 bodde i Oslo, i en leilighet sammen med to andre damer), fra sol.20ognoe-chat, på web/irc.
I ’tilfelle rottefelle’.
Før jeg dro til Sunderland, for å studere og samtidig flykte da, høsten 2004.
(Jeg hadde også fått ødelagt trynet, så det spilte også en viss rolle.
Men hovedgrunnen må jeg vel si var det, at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003, på jobb, på Rimi Bjørndal).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
David Hjort, ville møte meg, (for å feste, en fredag, mener jeg det var, sammen med Alex fra Rimi Sinsen, og de), like før våren 2004, var det vel.
Siri Rognli Olsen, ville møte meg, sommeren 2004, mens jeg jobba som en slags butikksjef, på Rimi Langhus.
Og hu Tornerosa ville møte meg våren 2004, mener jeg det var, at hu sa, mens vi chatta på irc da.
Hu hadde jeg møtt på Snorre-kompaniet, en gang, i Oslo, et par år tidligere vel, etter å ha chatta litt på nettet.
(Selv om hu var litt mystisk nesten vel.
Hu hadde noen slags sølvfarga sko, som om hun var Askepott, eller noe, vel.
Og hun hadde også noen venninner som hun ikke gikk så bra overens med, mener jeg det var.
Jeg mener at hu Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, (den første tida jeg jobba der), også var på Snorre-kompaniet, og så meg og de Ålesund-damene, gå derfra samtidig, (selv om de gikk hjem til seg derfra), den dagen.
(Jeg mener jeg skimta hun Vanja Bergersen, fra Bjørndal, og student ved en Markedsføringshøyskole vel, (som vel er adoptert fra Korea), der ihvertfall, den dagen.
Selv om jeg også husker at jeg var litt pussa.
Jeg har jo funnet ut at jeg nok har gluten-allergi, og gluten er det jo i øl, så det kan ha vært at ølen spilte meg et puss.
Hvem vet).
Men men).
Og HV-rep øvelsen, den var som sagt midt i eksamenstria, våren 2004, da jeg gikk ved HiO IU, så det passa veldig dårlig.
De ville bare ha meg inn en dag, av en eller annen grunn.
Så det var litt spesielt syntes jeg, for vanligvis var det en uke.
Så den telefonen fra HV, våren 2004, den skjønte jeg ganske lite av, skal jeg være ærlig.
Det var litt merkelig, syntes jeg.
Men men.
Det kan jo ha vært meg selv som var litt vel mye på tuppa og.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Så jeg la altså om livsstilen min, i desember 2003.
Siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og siden jeg fikk ødelagt trynet, den måneden.
Så etter det, så var jeg veldig skeptisk til å dra på avtalte møter.
Før jeg dro til Sunderland, høsten 2004.
Da oppførte jeg meg litt mer vanlig ihvertfall.
Selv om jeg fortsatt var stressa og nervøs.
For jeg var ikke sikker på hvem den her ‘mafian’, i Oslo var.
Så jeg visste ikke om de var i England også.
Men jeg hadde jo, når jeg kom til England, sittet hjemme på Rimi-hybelleiligheten, alene, og bare trent en gang, på Sats Ila.
Dagga aka. Dag Anders Rougseth, var innom meg en gang, i den tida, for å lese til en eksamen, ved HiO IU da.
Men jeg var jo avhengig av å stå på eksamenene, for å komme meg til Sunderland så.
Så derfor gjorde jeg et unntak der.
Men men.
Men da, når jeg kom meg til England, og trynet mitt plutselig så litt bedre ut.
Kanskje siden jeg fikk ringer under øya, av å være oppe hele natta, og vaske Rimi-leiligheten, det siste døgnet mitt i Oslo.
Så da jeg kom til Sunderland, så hadde jeg ikke PC og internett, i starten.
Så da dro jeg en del til Newcastle og sånn og, for å se meg litt rundt da.
Og få litt frisk luft liksom.
Eller, jeg syntes det var så artig, at man kunne gå på t-banen i Sunderland.
Også kunne man ta den helt til Newcastle.
(For en ganske billig penge).
Og samtidig, så kjeda jeg meg, på The Forge, campus, ved University of Sunderland, siden jeg var den første studenten, som dukka opp, i den leiligheten jeg bodde i, og siden jeg ikke hadde PC og internett.
Så da måtte jeg nesten ut litt og se meg om.
For jeg hadde jo kjeda meg ganske mye i Oslo og, de siste månedene jeg bodde der.
Etter at jeg overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.
Så da forrandra jeg livsstilen min igjen, når jeg dro til Sunderland, høsten 2004 da.
For da pusta jeg liksom litt ut da.
Så da fikk jeg jo lyst til å liksom leve litt igjen da.
Eller hva man skal kalle det.
Så da dro jeg på pub til pub-runde i Newcastle osv., en av de første dagene i Sunderland.
Så det var ganske artig, at Metro-en, (altså t-banen), der, var sånn at man kunne ta den mellom to såpass store byer, som Newcastle og Sunderland.
Det var nesten som at en av t-banene-linjene i Oslo skulle ha gått til Bergen, eller noe.
(Selv om Oslo vel er en større by, enn både Newcastle og Sunderland).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Hun var jo hyggelig, må man vel si.
Jeg spurte om slektsforskning osv.
De var fra en gård som het Brekke, på Tysnes, utafor Bergen.
Og de var også fra Onarheim-slekta.
Og det var også en lokal slekt.
Gården hadde vært i familien, siden 1600-tallet.
Margrethe, (som Christell kalte ‘Lete’, for Anne Margrethe var så vanskelig å uttale).
Hu sa det at det var en gammel tradisjonsrik gård.
Men de måtte flytte til Bergen osv., hun og Haldis da.
For det var ikke så mye å gjøre på Tysnes, annet enn i jordbruket.
Det var en del norsk-amerikanere, som var i Amerika om vinteren, visstnok.
Og noen fiskere.
Så sånn var det.
Jeg fortalte det, at jeg husket jo at hun pratet om Mosseveiens skrekk, da jeg var der, i 1984, eller noe.
Og det var ei fra Politiet i Follo, sa hu nå, som jakta på råkjørere på Mosseveien.
Og det var naboen deres, som nå er pensjonert fra Politiet i Stavanger.
Faren deres het Hans Martin Brekke, var det.
Mannen hennes Per, var ikke i Politiet.
Han var tidligere arkitekt.
Jeg lurte, for han påpekte mangel på skilt, på bilen min, på Geilo i år 2000.
Jeg forklarte det, at jeg skulle med bilen på EU-kontroll, så jeg tok det med skiltet i samme slengen.
Hun Margrethe husket ikke talen til brudens bror, (som jeg trodde var noe dritt om Christell).
Men men.
Det med Mosseveiens skrekk, var noe med Wesenlund.
Jeg fortalte at jeg hadde faktisk vært butikksjef, på Rimi Langhus, i Follo, (hvor Mosseveiens skrekk var fra), i 2002.
Men men.
Tore Tang-sangen, (som Christell sang på en gang, etter å ha vært hos dem vel).
Det er en som ikke heter Tang, men Tangva.
Det er et kinesisk navn.
For bestefaren til ‘Tore Tang’, han var visst fra Kina.
Så han Tore Tang, (eller Tangva), han flyr visst fortsatt rundt i Stavanger, mener jeg det var.
Men men.
Tante Margrethe, hun hadde ikke hørt om at Christells halvbror, Bjørn Humblen, fra Vestlandet, hadde vært med i Johanitterordenen.
Det var visst nytt for henne og.
Og hun og ‘onkel’ Per, var ikke med der, forklare hun også.
Jeg forklarte det, at det var jo faren til Christell sin side det, som han Bjørn Humblen vel var i.
Mens hun Margrethe, som jeg prata med, hun var vel på moren sin side.
(Søster av Christells mor Haldis Hublen, med andre ord).
De var visst ikke fra Sogn likevel, skjønte jeg.
Alle var visst fra Tysnes, fra to ganske lokale slekter der, (Brekke og Onarheim).
(Tysnes var vel en ganske liten halvøy, tror jeg).
Så det er kanskje derfor at Christell har en sånn ‘innavla’ tommel.
At de slektene har holdt på vært litt innavla der.
Hvem vet.
Men Haldis, (samboeren til faren min), hu har jo blondt hår.
Men søstera, (hu Margrethe jeg prata med på telefonen nå, altså), hu hadde mørkt hår, i 1982, mener jeg det var ca., og grått hår, i 1984, mener jeg det var.
Noe sånt.
Så de er vel ikke så innavla der, tror jeg.
(Siden dem har forskjellig hårfarge og sånn, mener jeg, søstrene).
Men jeg turte ikke å spørre, ‘tante Lete’, om hvorfor Christell har en litt sånn ‘inavla’ tommel.
(Eller om de er i slekt etter Neanderthalerne).
Det turte jeg ikke gitt.
Jeg husker jeg var der, da jeg var 14 år gammel vel.
Den sommeren jeg fylte 14 år, var vel sist jeg var der.
Og da var det ei jente der, som jeg lurte på om var Sissel Kyrkjebø.
Det visste ikke ‘tante Lete’, men det kunne godt hende, sa hu.
Så sånn var det.
Så nå får jeg spise pizza, som jeg driver og lager her.
Så vi får se om jeg får gjort det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
‘Tante Lete’, sa faktisk også det, at jeg var velkommen igjen til Stavanger.
Og det var jo hyggelig.
Jeg sa at kanskje, hvis jeg fikk rettighetene mine, fra politiet, og kom meg tilbake til Norge, en gang.
Jeg sa det, at jeg huska det, at det var så kult, på Sola strand.
Hvor jeg bada i 1982, eller noe sånt vel.
Hvis det ikke var i 1984, eller noe.
Og at det var så høye bølger der.
Sammenlignet med på Berger, hvor jeg vokste opp, langs Drammensfjorden.
At det var så høye bølger, siden det var så nærme Nordsjøen vel, osv.
Så det var et fint sted, husker jeg.
Selv om det bare var jeg som bada der vel, den dagen, husker jeg.
Faren min bare dro meg med dit.
Han bada ikke selv.
(Og det gjorde vel heller ingen andre, såvidt jeg husker).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Her er mer om Mosseveiens skrekk:
http://www.aftenbladet.no/lokalt/article445342.ece
PS 3.
Kanskje jeg burde hjelpe Mosseveiens skrekk å komme ut av skapet?
Når jeg har bodd så mange år i England, som jeg har, (her hvor damene oppfører seg så kvinnelig osv.), så mener jeg at jeg kan se det, at hu der, på bildet ovenfor, hu er nok lesbisk men.
Bare for å hjelpe henne litt ut av skapet.
Bare noe jeg tenkte på.
Kanskje det er hu som driver og tuller med meg, tenkte jeg.
Kanskje hu er ‘mannevond’, siden hu er lesbisk antagelig, og ikke tålte å se meg på besøk hos naboen sin, på 80-tallet, da jeg var sånn 12-14 år?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Så man kan se det, at hu i Stavanger, Anne Margrethe, hu er nesten som en slags tante nesten, for meg og.
Siden jeg har vært med på besøk til hu og ‘onkel’ Per, et gar ganger på 80-tallet.
Og de hilste også, og var hyggelige, i bryllupet, til nevøen deres Jan Snoghøj, (bror av Viggo Snowhill), på Geilo, i år 2000.
Noe som hu syntes var for lenge siden vel.
Så tanta til Christell er kanskje litt som tanta mi.
Det var greit at jeg ringte og spurte om masse dumt liksom.
Mens mora til Christell, Haldis, hu var nok ikke som mora mi.
Hu var mer fiendtlig, Haldis da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Og faren min, (kan man nok si), at var nok heller ikke som faren min.
Men jeg er kanskje litt i slekt med Christell da.
Siden jeg kjenner en del av tantene og onklene og fetterne og kusinene hennes da.
Så selv om jeg og Christell ikke bodde i samme hus, på Bergeråsen.
Så pleide vi å bo i samme hus, eller på samme hotellrom, noen ganger, under oppveksten.
Under feriene.
Så vi er som stesøsken som har vokst opp på forskjellige steder da.
Som kjenner hverandre mest fra ferier og sånt, kanskje.
Men nå bodde jo Christell på Bergeråsen og da.
Så jeg kjenner jo henne derfra og.
Så fra ferier så er Christell en slags stesøster.
Og fra Bergeråsen, så er Christell ei slags nabojente nesten.
Så Christell for meg, hu er liksom både en slags stesøster og en slags nabojente da.
Så det er ikke alltid enkelt.
Noen gang blir ting litt komplisert, hvis man er etterkommer etter 68-er generasjonen.
Etter av hippie-generasjonen.
For de var litt glad i surr, synes jeg.
Så de surra med familiene kanskje, og gjorde ting komplisert.
Så det lider nok vår etterkommer-generasjon av.
Som blir kalt Generasjon X vel.
Generasjon X lider nok av det, av at har blitt tulla med, av 68-er generasjonen.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hu tante Anne Margrethe, i Stavanger, hu virka ikke som en hippie, eller en 68-er, for meg.
Hu var ikke så sleip som dem er, mistenker jeg.
Kanskje de ikke hadde så bra fotfeste på Tysnes utafor Bergen, osv.
Hvem vet.
Samme det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Og at Noah og Odin, var samme person.
(Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Det kan stemme med, at ikke langt fra Enebakk, så ligger Ås.
Og hvis Odin/Noah flytta dit, og bygde en gård der.
(Som vel kanskje ikke er helt usannsynlig).
Så blir det Åsgård.
Er det så usannsynlig, tenkte jeg nå?
Vi ser også at Ask og Embla, var de to første menneskene, som ble skapt til liv av to tømmerstokker, som fløt i land på en strand.
Det er hva Arken har blitt til seinere.
Det må ha vært noen tegnede bilder, som noen har feiltolka.
Ask og Embla var to mennesker, som var med på Arken, sikkert.
Men men.
Og Sleipner, må også ha vært et tegnet bilde, som noen seinere har feiltolka.
En hest med åtte bein liksom?
Nei, nei, Sleipner var de to hestene som Noah/Odin hadde med på Arken.
Og som siden kanskje ble til Islandshesten eller Dølahesten, eller noe sånt.
Kaldblodshesten.
Kanskje det var sånn?
Hvem vet.
Mer da.
Jo, Odin hadde også to ravner og to ulver.
Og det passer også med Noah.
Så nå begynner brikkene kanskje å falle litt på plass her.
Så vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Også begynner Lars Sponheim, å prate om ‘Høne’.
‘Hver mann sin høne’.
I Stortinget, før han slutta i rikspolitikken, og ble fylkesmann, på Vestlandet, eller noe.
Men hvem var Høne?
Høne var en av gudene, eller personene, i Norrøn mytologi:
http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ne_(mytologi)
Skal vi tippe at det at Sponheim trakk seg fra rikspolitikken, har noe med at jeg ikke fikk rettighetene mine, i 2005, da bl.a. Sponheim var i regjering?
Eller at det på en eller annen måte var i forbindelse med hva som har foregått, dvs. grunnen til at jeg skriver denne bloggen?
Hvem vet.
Så Norge må vel da sies å være hemmeligholdelsens hjemmborg.
Men men.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Høne ble sendt som gissel fra æsene til vanene.
Det var spesielt.
Æsene må være Noah/Odin og de.
Og vanene er kanskje trønderne?
Hvem vet.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Faren min ville jo også at vi skulle flytte til Hønefoss en gang, på 80-tallet.
Og en gang, (etter at jeg hadde flytta til Oslo), som jeg slang meg med på en klassetur, med Gjerdes VGS., med Stena Saga, til Danmark, våren 1990 vel.
Da var det en dame, (i 50-årene vel), med Davidstjerne, i ørepynten, som dro med seg en haug med ungdommer fra Hønefoss, med danskebåten.
De fra Hønefoss, sa det, at hu dama lot ungdommene være hos seg.
(Typen til Eva Olsen fra Svelvik.
Han likte ikke de.
Så han sa at de hadde skrudd av fossen i Hønefoss, så nå var det bare høne igjen.
Hva nå han mente med det).
Uansett om det kanskje var i forbindelse med noe annet.
Men, kanskje Dørumsgaard er etter Høne da?
Også er Unse og de, i Danmark, etter vane-gislene.
Så Heegaard-familien har tulla.
Sånn var det kanskje?
At nå er æse, (de mørkhårede),-gislene og vane, (de lyshårede),-gislene, i samme slekt.
Forbundet av Ingeborg og Erik Anker Heegaard.
Min mormor og hennes storebror.
Kan det ha vært noe sånt som har foregått.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og da jeg jobba på Rimi Langhus.
Så sa hu Sølvi der, at jeg måtte sette ut egga.
(Som en fast oppgave).
Det må ha vært noe Høne-greier, tror jeg.
Hm.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://www.espentokerud.com/CV.aspx
PS.
Det var når vi skulle spille kamp mot McDonalds, og det var kamp, for jenter, i tenårene, på den andre banen.
Et eller annet sted i Oslo.
At Tokerud sa det her, til en på laget vårt, sånn at jeg overhørte det.
For han sa det ganske høyt.
Tokerud er en bekjent av Magne Winnem, for Winnem jobba også på IT-akademiet.
Jeg ble med å spille, for Winnem spurte meg om jeg kunne, siden IT-akademiet mangla folk.
Og jeg fikk også Glenn Hesler til å bli med, og Kjetil Furuset, fra Rimi Langhus, (hvor jeg jobba som butikksjef).
Siden IT-akademiet mangla folk da.
Så det var nesten halvveis mitt fotball-lag, på det værste.
Enda Rimi Langhus også hadde et fotball-lag, som spilte ute i Follo.
(Men det var ikke jeg ansvarlig for da).
Men men.
Jeg lurer på om han Tokerud fikk ordna det sånn, at jeg fikk skada kneet, i en treningskamp.
For de var så drilla, i minste detalj, så de kunne ha klart det.
På en kamp vi spilte i Valhall, så ble vi så detaljstyrt, at vi fikk bare lov å sentre til han foran oss på banen, (og ikke på skrått fremover, sidelengs eller tilbake).
(Og da var det bare fire utespillere).
Det var en egen coach, som var tatt med dit, vel av Tokerud da, for å coache oss i dette.
Mange var som hypnotisert, av han coachen, men jeg var kanskje litt laid-back.
Så jeg sentra faktisk på skrått fremover, en gang, siden han var dekka, han som spilte foran meg.
Men jeg tok fotballen som avkobling jeg da, og tok det ikke så kjempenøye liksom.
Det var avkobling fra jobb, for meg.
Det var jo ikke VM, eller noe, mener jeg.
Det skulle liksom være morsomt, å spille bedriftsfotball, mente jeg.
Men men.
Og han er jo hyper-intelligent, virker det som, han Espen Tokerud.
Samtidig som han har gått på Oslo Katedralskole, og studert noe med religion.
Så han er nok også kanskje litt sånn fanatiker.
Og litt underverdenen kanskje, siden ‘rødt kjøtt’ vel betyr norsk kjøtt da, på underverden-språket?
Eller mente han det enda mer vulgært?
(Uten at jeg skal si det sikkert).
Han har jobba mye på ungdomsskoler osv., så jeg, så det var kanskje derfor han hadde kontrollen, da han kalte de unge jentene, som spilte ved siden av oss, for ‘rødt kjøtt’.
Hvem vet.
Er han i Johanitterordenen tror, som min fars stedatter sin halvbror Bjørn Humblen.
Hvem vet.
Han har også interesse for japansk litteratur, så det er vel kanskje noe taoisme eller noe slikt inne i bildet og.
Noe jing og jang-greier kanskje.
Er det noe link mellom Johanitterordenen og taoismen/jing og jang?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.
Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.
Det er kanskje litt merkelig.
Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.
Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.
Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.
(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).
Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.
(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.
Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.
Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.
Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).
Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.
(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).
Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.
Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.
Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.
Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.
For jeg vet hvordan det egentlig var.
Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.
Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.
Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.
Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.
Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.
Og et ran, på Rimi Langbølgen.
Så Aftenposten har rota, mener jeg.
PS 4.
Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.
Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.
For jeg hadde ikke sett det i avisa.
Og ingen hadde sagt fra til meg om det.
Så sånn var det.
Men det var ganske ofte ran der.
Det var vel også et ran i år 2000.
Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.
Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.
Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.
Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.
Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.
For å roe ned bemanningen.
Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.
Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.
For han hadde gjeld osv.
Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.
Sånn var det ihvertfall for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.
Det var ranskurs og sånn hele tiden og.
Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.
Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.
Så den vanen la jeg til meg da.
Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.
Så det var en tung tid for meg.
Og moren min døde også i denne perioden.
Og farmoren min døde vel også i denne perioden.
Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.
Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).
Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.
Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.
For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.
Elisabeth Falkenberg, het hun.
(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).
Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.
Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.
Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.
Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.
For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.
Sa Falkenberg.
Men det var ikke noe som fristet meg.
Sitte der hele dagen, foran en skjerm.
Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.
Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.
Hvem nå de egentlig er.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.
Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.
For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.
At jeg så på damer og jenter, i butikken.
Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.
Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.
Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.
Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.
De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.
Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.
Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.
Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.
For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.
Og kundene stjal også mindre da, var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Offentlig skifte etter Karen Margrethe Ribsskog, død 13.09.1999
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jun 10, 2010 at 12:40 PM | |
|
To: follpost@domstol.no Cc: borgadm@domstol.no | ||
| ||