johncons

Stikkord: Rimi leilighetene i Waldemar Thranes gt.

  • Min Bok 5 – Kapittel 173: Mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som David Hjort, var sammen med Linn Korneliussen.

    (Det vil si fra 1999 til år 2000, vel.

    Noe sånt).

    Så dukka begge disse en gang opp, på døra mi, (i Rimi-leiligheten min), på St. Hanshaugen.

    De virka litt opprørte, (må man vel si).

    Og de begynte å ‘bable’ om hvilket land i verden, som var mest rasistisk.

    ‘Danmark er mest rasistisk’, sa Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    ‘Nei, Tyskland er mest rasistisk’, sa David Hjort da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor de begynte å bable om det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe som foregikk, da.

    Som de bare ville si ‘A’ om, men ikke ‘B’.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kunne kanskje ha noe med en forsnakkelse, som Linn Korneliussen kom med, på et sikkerhetskurs, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    Linn Kornelussen, hu jobba jo som kassadame, i den butikken, (Rimi Nylænde), hvor jeg var butikksjef.

    Og David Hjort satt vel også på med meg, til dette kurset, som for det meste var, for nye ansatte, vel.

    Selve kurset, det foregikk i et slags auditorium, (må man vel kalle det), som befinner seg like ved resepsjonen, (hvis jeg husker det riktig), i Hakon-gruppen, (som nå er eiet av ICA), sitt hovedkontor, i Sinsenveien.

    David  Hjort og jeg.

    Vi hadde jo vært på sikkerhetskurs, (husker jeg), da vi jobba på Rimi Bjørndal.

    (Sammen med hu assistent Merethe, fra Ski).

    Et kurs som ble avholdt, på Rimi Prinsdal, (eller om det var ICA Prinsdal), ikke så langt unna Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så dette kurset, det var vel mest repetisjon, for oss.

    Men jeg husker det, at det var litt stress for meg, likevel.

    For jeg måtte vel ordne med transport, av Rimi Nylænde sine medarbeidere.

    Fram og tilbake til Sinsen, da.

    Og i en pause, fra det her sikkerhetskurset.

    Mens Linn Korneliussen, David Hjort og meg, stod utafor Rimi sitt hovedkontor der.

    Og muligens tok oss en røyk, (eller ihvertfall fikk oss litt frisk luft).

    Så henvendte plutselig Linn Korneliussen til meg.

    (Mens hu så litt sjokkert ut nesten, vel).

    Og så forklarte hu det, at hu hadde kalt sin Rimi Nylænde-kollega Warsan, (fra Somalia vel), for ‘Warszawa’.

    Jeg ble litt oppgitt, siden hu Linn Korneliussen hadde klart å si noe så dumt, (for det syntes ihvertfall jeg at det var).

    Men jeg sa vel ikke noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ansatte hun Warsan, forresten.

    Det var fordi at Rimi sendte en organisasjon, (som jeg ikke husker akkurat hvilken var nå, men det er mulig at det kan ha vært en håndballklubb, eller noe sånt).

    For å hjelpe til, under en av våre varetellinger, mens jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og det var mest foreldre, som dukket opp, for å telle varer.

    Og mora til Warsan, hu var initiativrik, (sånn som jeg husker det).

    Og spurte hva som var igjen å telle, osv.

    Så dette var ikke en sjenert dame, (husker jeg).

    Og hun sa at jeg kunne få ha datteren hennes, jobbende, i butikken.

    Og da ble det litt vanskelig for meg, å si nei, til dette.

    (Husker jeg, at jeg syntes).

    Siden at hu mora til Warsan, var en litt sånn dominerende og voksen dame da, (må man vel nesten si), som var med i en lokal organisasjon, osv.

    Og Warsan var vel bare 17 år, (eller noe sånt).

    Men dette var på slutten av 90-tallet, mens det var oppgangstider.

    Så det var vanskelig å få tak i nok folk, i butikkene, da.

    Så jeg kunne bruke Warsan til å sette opp varer osv., (forestilte jeg meg, ihvertfall), for Rimi hadde nettopp kastet ut industrien av butikkene, (på den her tida).

    (Selv om dette kanskje virker litt rart nå.

    Rimi kastet ut industrien, for å få kontroll, i butikkene.

    Og på den samme tida, så begynte Rimi å bruke utenforstående organisasjoner, som billig hjelp, under varetellinger.

    Det virker kanskje litt som at den ene hånden, ikke viste hva den andre hånden gjorde, i Rimi, da.

    Noe sånt).

    Og Warsan hadde også mange venninner, som trengte jobb.

    (Som ekstrahjelper, da.

    (Som vanligvis jobbet et par vakter i uka, ved siden av skolen).

    Noe også Warsan jobbet som.

    Før hun fikk sparken, (for å stjele røyk), som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og på slutten av 90-tallet, (og vel også tildels på begynnelsen av 2000-tallet).

    Så var det vanskelig å få tak i nok folk.

    Og jeg lot alle de nye medarbeiderne, få lese personalhåndboka og et hefte, som Rimi hadde laget, for nye medarbeidere.

    Før de fikk begynne å jobbe, oppe i butikken, da.

    Og jeg tenkte det, at Rimi var jo en kjede, (og ikke bare Rimi Nylænde).

    Så jeg lærte også opp ei venninne av Warsan, som begynte å jobbe på Rimi Munkelia, (husker jeg).

    (Hvor butikksjef Thomas Kvehaugen, også hadde mangel på folk, da).

    Siden mange av venninnene til Warsan kunne jobbe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort en eller to ganger, i løpet av den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Plutselig ville si til meg det, at han og noen kamerater, hadde planlagt å flytte til Danmark.

    For å liksom komme seg bort fra Oslo, da.

    Og da kunne jeg få bli med dem, og flytte dit, hvis jeg ville, sa David Hjort.

    Et prosjekt som aldri ble noe av, vel.

    Og jeg forstod ikke helt hva det var, som gjorde David Hjort så nedtrykt, over å bo, i Oslo.

    Men søstera til David Hjort, (nemlig Venevil), hu sa også noe sånt en gang, som at Oslo var et jævla drittsted, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Og hu flytta jo etterhvert til ut Ås, i Follo, da hu begynte å nærme seg 20 år, vel.

    (Nemlig det samme stedet, som onkelen min Runar, jobber som tannlege, og er deleier i blant annet et lite senter, som heter Åstunet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996, like etter at jeg hadde kjøpt meg PC, (fra Vision), og fått meg internett.

    Så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å prøve internett, da.

    Og Google, fantes ikke ennå, på den her tida.

    Men det fantes søkemotorer, som Lycos og Yahoo!, da.

    Så istedet for å vise Glenn Hesler en bok, med linker i, (som Magne Winnem hadde gjort, da han skulle lære meg om internett, året før, (på gjesterommet, til han og kona hans Elin), på Bergkrystallen).

    Noe som jeg husker at jeg syntes, at ble litt kjedelig, da.

    Å taste inn kolon og dobbelt-slash osv., (fra en bok), for å se på diverse litt trøtte nettsider, da.

    (Det var jo ikke før Magne Winnem, våren 1996, (var det vel), dro meg med på BI, (hvor han studerte, på den tida).

    At jeg fikk dilla, på internett.

    Siden BI hadde linket til så mange artige, utenlandske web-chatter, fra sin startside, på maskinene, i datasalen deres, da).

    Istedet for å gjøre det, på den litt kjedelige måten, (syntes jeg), som Magne Winnem hadde gjort det, (året før).

    Så viste jeg bare Glenn Hesler hvordan de søkemotorene, (Lycos og Yahoo! osv, som det hadde stått om, i Schbsted Nett sin internett-manual vel),  fungerte, da.

    Og sa at han bare kunne søke på det han var interessert i, også dukka det opp linker, på skjermen, da.

    (Jeg tenkte at han kanskje ville søke om fotball osv., da.

    Siden han holdt med Nottingham, da.

    For jeg pleide å søke en del om Everton, på nettet, på den her tida, husker jeg).

    Men jeg syntes at det ble litt kjedelig, å bare se på at Glenn Hesler, søkte på nettet, da.

    Så jeg gikk på Shell, som lå cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, da.

    (For dette var vel antagelig en søndag, vel.

    Og Rimi-butikken, i første etasje, i det bygget, (Waldemar Thranes gate 5), som jeg bodde i.

    Den butikken var bare åpen, fra mandag til og med lørdag, da).

    For å kjøpe noe cola og noe potetgull, (eller noe sånt), vel..

    Og da jeg låste meg inn i leiligheten min igjen.

    Så hadde Glenn Hesler et forskrekka ansiktsutrykk, (husker jeg).

    Og det var fordi, at den internettlinja, som jeg hadde, (og som var vanlig på den her tida), var ganske treig.

    For dette var bare et modem da, som var kobla til telenettet.

    (Et 28.8-modem, heter det vel.

    Noe sånt.

    Som var vanlig på den her tida, da).

    Så det tok lang tid, noen ganger, å få bort noe fra skjermen, da.

    Hvis det var problemer med datakommunikasjonen, for eksempel.

    Noe vi lærte om på NHI, forresten.

    Det var noe som het Manchester-kode, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og det var masse lag, i datakommunikasjon, da.

    Lag som var abstrakte, vel.

    Og som gjorde at man kunne ha sikker dataoverføring, på en usikker linje.

    Som vel telenettet må sies å være.

    (Noe sånt).

    Men da vil det noen ganger ta lang tid, for dataene, å overføres.

    Og akkurat da jeg kom tilbake fra Shell, så var det problem, med det fysiske laget da, (eller noe sånt).

    (Som vi hadde lært om, på NHI).

    Ihvertfall, så hadde skjermbildet, på Lycos, (eller om det var Yahoo!), liksom frosset, da.

    (Fordi at internett-linja av en eller annen grunn var veldig treig, da.

    Akkurat mens jeg gikk inn døra).

    Og jeg kunne se at Glenn Hesler satt foran PC-en min, med et rimelig forskrekket ansiktsuttrykk, mens søkeordene ‘child porn’, stod på skjermen, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, (må man vel si).

    Men om Glenn Hesler er pedofil.

    Eller om han bare kødda.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var det her som skjedde, ihvertfall.

    Og dette var jo som noe rimelig pinlig, (må man vel si).

    Så det er ikke sånn at jeg har diskutert denne episoden, med Glenn Hesler, (eller noen andre vel), i ettertid, (må jeg inntrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det var rett rundt hjørnet her, (inn en bakgård og opp en trapp), at jeg bodde, under Min Bok 5-tida

    parslll gata

    http://www.dagbladet.no/2012/11/24/nyheter/slagsmal/innenriks/oslo/24526259/

  • Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg

    Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.

    Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.

    Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.

    (For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).

    Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).

    Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).

    (For jeg hadde bensin på bilen.

    Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).

    Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).

    (For jeg hadde penger i lommeboka, da).

    Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).

    Så det var jo nesten komisk, må man vel si.

    Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg nærmet meg Gøteborg.

    Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).

    Ei pen, svensk dame.

    (I slutten av tenårene, vel).

    Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.

    Og så veiva hu med begge armene til meg, da.

    Som for å hilse, (eller noe sånt), da.

    Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.

    Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).

    Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.

    (Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.

    Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).

    Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).

    Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).

    For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.

    Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.

    Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.

    Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.

    Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.

    Så som den økonomen jeg er.

    Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.

    Når jeg først var innom der, liksom.

    Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).

    Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.

    Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.

    Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).

    For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.

    (Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).

    Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.

    Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.

    Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.

    Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.

    (Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.

    For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.

    (Noe sånt).

    Men som den økonomen jeg er.

    Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.

    Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.

    Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).

    Det kosta tre-fire hundre kroner, da.

    Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.

    (Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.

    (For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).

    Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.

    Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.

    Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).

    Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.

    Men det var kjedelig, husker jeg.

    Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg kjeda meg litt der, da.

    Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.

    Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).

    Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).

    Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.

    Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).

    Som tok av meg jakka mi, da.

    På fransk maner, vel.

    Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.

    Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.

    Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).

    Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).

    Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.

    Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).

    Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.

    Så dette var vel kanskje en klubb, da.

    Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og det var visst ikke lov å røyke der.

    (For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.

    Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).

    Så da jeg begynte å røyke der.

    Og tippet asken fra røyken, på gulvet.

    (Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).

    Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.

    (Med trikken muligens, vel).

    Uten å bli kjent med noen, da.

    Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.

    Så jeg bare pissa i vasken der, da.

    (Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).

    Hu kom inn på rommet mitt, da.

    (For å rydde, eller noe sånt, vel).

    Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).

    Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).

    Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).

    (Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).

    Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.

    I Gøteborg.

    (Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).

    Og jeg gikk også i en klesbutikk der.

    Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).

    Som jeg aldri brukte, vel.

    Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.

    Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.

    Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.

    Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.

    En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).

    Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.

    Så kom det noen bak meg, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.

    Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.

    (For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).

    Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).

    (Eller hva man skal kalle det).

    Like etter at den døra gikk i lås, da.

    Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

    En gang, våren 1997.

    (Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

    Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

    Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

    Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

    (For jeg vaska hele leiligheten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

    Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

    At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

    Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

    Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

    Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

    (Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

    Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

    (Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

    For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

    Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

    (‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

    Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

    (Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

    Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

    For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

    Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

    Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

    Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

    Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

    Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

    (En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

    Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

    Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

    Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

    Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

    Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

    Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

    (Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

    Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

    Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

    Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

    (Det er mulig).

    Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var muligens der.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

    Men jeg hadde ikke så bra råd.

    (For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

    Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

    (Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

    Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

    (Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

    Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

    For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

    For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

    På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

    Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

    Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

    Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

    Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

    (Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

    Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

    For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

    For han syntes at det ble for flaut, da.

    Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

    Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

    En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

    For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

    Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

    Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

    Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

    Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

    Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

    Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

    Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

    (Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

    For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

    Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

    (For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

    For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

    Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

    Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

    Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

    (For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

    Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

    Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

    (For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

    Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

    Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

    (Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

    Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

    Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

    Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

    Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

    Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

    Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

    Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Njål Kristiansen, fra Rimi, sendte en Facebook-melding

    njål kristiansen sendte melding

    PS.

    Her er mer om dette:

    melding til njål

    PS 2.

    Jeg visste ikke at Njål var så kunstnerisk, (eller hva man skal kalle det):

    njål naken

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=3675384693376&set=a.3675378013209.160110.1537719017&type=3&theater

    PS 3.

    Det er visst en med navn Riedl som står bak disse flotte kunstverkene:

    riedl er kunstner

    http://www.facebook.com/media/set/?set=a.3675378013209.160110.1537719017&type=3

  • Da jeg bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, så kunne jeg bare gå ned en ganske lang bakke, så var jeg i Akersgata

    bodde st hanshaugen

    http://e24.no/naeringsliv/akersgata-butikkene-i-krise-etter-22-juli/20256160

  • Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen

    Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).

    Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.

    Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.

    For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.

    Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.

    Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).

    Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.

    (Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.

    Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.

    (I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).

    Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).

    Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.

    Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.

    For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.

    Og det var også ganske dårlig plass der.

    Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).

    Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.

    Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.

    Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.

    Noe som ikke gikk helt uten problemer.

    For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.

    Så jeg fortsatte å pakke da.

    Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.

    For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.

    Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.

    Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.

    Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.

    For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.

    (Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).

    Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.

    Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.

    Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.

    Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.

    Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.

    Enda han ikke hadde lappen selv.

    (Og vel ikke har fått det, til dags dato).

    Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.

    For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.

    Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.

    Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.

    (Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).

    Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.

    Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.

    Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.

    Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.

    For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).

    Og en del sånne ting, da.

    Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.

    Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.

    Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.

    Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.

    Men da svarte jeg ‘nei’, da.

    For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.

    For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.

    Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).

    Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.

    En gang før jeg flytta inn der, i 1991.

    Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.

    Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.

    (For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.

    Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.

    Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).

    Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.

    (Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.

    For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).

    Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.

    Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.

    For det var bare tull og tøys da, mente han.

    (Noe sånt).

    Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.

    Og det kunne jeg bekrefte, da.

    Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.

    Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.

    Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).

    Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.

    (Og hu var vel ikke heller akkurat min type.

    For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).

    Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.

    Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.

    Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.

    Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det.

    Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).

    Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.

    Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.

    Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.

    Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.

    Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.

    Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.

    Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.

    (Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.

    Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.

    Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.

    Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.

    Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.

    Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.

    Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).

    Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.

    Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.

    Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.

    Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.

    ‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).

    ‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.

    Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.

    Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.

    Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.

    Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.

    Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.

    For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).

    Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.

    Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.

    (Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.

    ‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.

    Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.

    Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.

    Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.

    Så jeg dro ut derfra igjen.

    Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.

    Men når Hyde ikke ville prate engang så.

    Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.

    Så jeg bare stakk derfra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år etter dette igjen forresten.

    Rundt 1996 kanskje.

    Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.

    At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.

    Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.

    (Eller ihvertfall bifil).

    Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.

    (For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.

    Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.

    Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.

    En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.

    Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.

    Sommeren 1991 kanskje vel.

    Og hu ikke hadde noe sted å sove over.

    Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.

    Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.

    Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.

    Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.

    Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.

    Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.

    Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.

    Men han fortalte ikke hvorfor.

    Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.

    Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.

    Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.

    (Ved Beach Club der, eller hva det heter).

    Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.

    Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.

    Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.

    Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.

    Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.

    Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.

    (De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.

    Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).

    Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.

    Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.

    Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.

    Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.

    (Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).

    At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.

    Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.

    Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.

    Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.

    Fortalte Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.

    Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.

    At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.

    Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.

    Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.

    Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.

    (Til Lanzarote, var det vel kanskje).

    Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.

    Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.

    Så hadde han rota bort solbrillene mine da.

    Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.

    Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.

    Men Axel var ikke interessert da.

    Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.