På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.
Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.
Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.
Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).
Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.
(Noe sånt).
På Rimi Manglerud, da.
Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).
Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.
For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.
(En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).
Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.
(Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).
Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.
Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.
Og sikkert også mange fler.
Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.
(På Stena Saga, var det vel).
Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.
Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.
Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).
Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.
Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).
(Eller ihvertfall de to første av dem).
De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.
For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.
Men fra andre dagen, så husker jeg det.
At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.
Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.
(Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
For Charlotte hadde blitt så full, da.
‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.
(Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).
For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).
Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.
Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.
Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.
(Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).
Men det sa jeg ikke noe om, da.
(For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.
Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.
Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).
Om de visste hva det godteri var laget av, da.
(Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.
Noe sånt).
Men ingen svarte noe, da.
Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.
For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.
(På vei tilbake igjen til Oslo, da).
Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.
For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.
Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.
Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.
(Noe sånt).
Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.
Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.
Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.
Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).
Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.
(Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).
Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).
Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.
(Det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
