Magne har forresten en storebror, husker jeg fra bryllupet til Magne, hvor jeg var forlover, faktisk, i 1993 vel.
Og det virker mer sånn, som at Magne er storebroren, enn at storebroren er storebroren.
Jeg lurer på om det er fordi at storebroren har lyst hår, og at familien er illuminister?
Dvs. at de tuller med de som har lyst hår, og sier at de er litt dumme eller rare?
Sånn som Magne sa om storebroren sin, i bryllupet sitt, og sånn som jeg har overhørt en gang, at Haldis Humblen, (min fars venninne), sa om meg en gang, i Drammenshallen, da de jobba med standen til Norske Vannsenger der, (før Drammensmessa åpna), og jeg bare gikk rundt og kjeda meg vel.
At jeg var litt rar, eller dum, mener jeg det var, at jeg overhørte at Haldis sa om meg, til en dame i et annet firma der, som også jobbet med noe i forbindelse med Drammensmessa, da.
Noe sånt.
Jeg overhørte ihvertfall det, at Haldis sa det.
Så sånn var det.
Så om Magne Winnem og Haldis Humblen er noe innen illuminatiet, og at agendaen deres er en krig mot blonde folk?
Jeg husker første året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1989/90.
Da hang han Magne Winnem fra skolen i Drammen, han hang hjemme hos meg, omtrent hver helg, for vi dro på byen og festa da, før han dro i militæret, på nyåret i 1990 vel.
Noe sånt.
Men han hadde en fetter, Colin, fra Swindon vel, som studerte ved universitetet i Oslo, og som da bodde på Kringsjå, i en studenthybel der.
Så sånn var det.
Så dro Colin tilbake til England, i juleferien, 1989.
Så da skulle Magne få lov å bo der, i hybelen til Colin.
Og da ville Magne, at jeg skulle besøke han, i bofelleskapet, på Kringsjå.
Han bodde der vel i en måned, eller noe, for det var visst snakk om lange juleferier, ved universitetet.
Noe sånt.
Den første gangen jeg var der, så fant jeg en pantelapp, på isen.
Og så en gang jeg og Magne dro i butikken, mens jeg venta på studielånet mitt, etter nyttår 1990.
Så fikk han de folka i butikken på Kringsjå, til å ta imot pantelappen jeg hadde funnet, enda den var mange uker gammel, og på kanskje 50 kroner, eller noe.
Så han kunne være myndig, han Magne Winnem.
Fetteren hans, Colin, han hadde bil, også mens han studerte i Norge.
Han fortalte oss, at grunnen til at han likte seg i Norge, det var fordi at hvis du var på en kiosk, litt ute på landet, om sommeren, så kunne det komme en pen, ung jente, gående inn i kiosken, kun i helsetrøye, sånn at man kunne se puppa, da.
Så det var derfor han ville bo i Norge, for sånt skjedde ikke i England.
Colin, han jobber med noe greier på Skibladner, på fritiden nå, eller om det var heltidsarbeid(?)
Og Magne viste meg fra bryllupet til Colin, at der dukka det opp et mannskor, fra Nord-Norge, som var veldig kjente da, (men som jeg ikke kommer på navnet på i farta, noen som har vært med i filmer).
Berlevåg mannskor, tror jeg det var.
Så sånn var det.
Jeg og Magne stakk også på en fest, som jeg tror var en afrikansk fest, på Kringsjå, like før jul da, i 1989.
Nyttårsaften 1990, altså den siste dagen av 1989, da var jeg og Winnem på Radio 1 club.
Magne skulle sove over på Kringsjå.
Men jeg hadde ikke noe mer igjen av studielånet mitt, så jeg skulle ligge over på Kringsjå jeg og da, siden jeg ikke hadde råd til taxi, (men jeg fikk nytt studielån, bare skolen åpnet).
Så ble plutselig Magne borte.
Så møtte jeg ei dame fra Skøyen, som het Laila Johansen kanskje.
Noe sånt.
Så måtte jeg bli med hu og venninna, til Skøyen, fordi Magne hadde stikki av til Kringsjå da, uten å si fra til meg.
Enda det vanligvis var sånn, at det var han som lå over hos meg.
Så det her var litt merkelig.
Men da måtte jeg bli med hu jente fra Skøyen da, som hadde vært skikkelig drita, den kvelden.
Jeg var ganske full jeg og.
Hu dro meg inn på damedassen, på Radio 1 club, uvisst av hvilken grunn, for hun ville ikke bli med på noe, inne på dassen.
Men men.
Og hu hadde med venninna si, så jeg lot de sove i dobbeltsenga, siden jeg trengte meg på, siden jeg ble med, fordi jeg ikke hadde noe sted å dra.
Så sånn var det.
Hu var også litt dum, hu jenta, for vi prata om ‘pirat taxi’, og da sa hu, at det het ‘privat taxi’.
Så det her var litt merkelig.
Men men, sånn er det.
Selv om det er mulig at vi sneik i køen, til taxiene, at vi fikk lov til å gå foran eller noe.
Men men, bare noe jeg kom på.
At han Magne Winnem han er en sånn myndig type da, som får butikker til å ta imot gamle pantelapper osv., uten at jeg skjønner hvordan han klarte det.
Men det er det kanskje noen andre som skjønner.
Det får man håpe på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og grunnen til at jeg ikke ville være på Abildsø, i hybelen min der, det var at jeg hadde lånt bort TV-en og videoen min, var det vel, til Magne Winnem da, som lånte de, i hybelen til han Colin da, på Kringsjå.
Jeg var på juleferie, med faren min og dem, til Geilo, på Highland hotell.
Så, da vi kom hjem etter jul, så dro jeg og søstra mi, til Axel og dem, på Furuset.
De skulle til Nordland, og besøke Arne Thomassens mor, var det vel.
Men Mette Holter, stemora til halvbroren vår, hun sa at jeg og Pia kunne låne leiligheten, alene, i noen dager.
Og se på Canal pluss osv., som de hadde, var det vel.
Så vi var der, i romjula.
Og så, så dro vi til byen da, på nyttårsaften.
Så dro vel Pia til Drammen, så dro jeg med Magne Winnem til Radio 1 Club, da.
Så da hadde jo jeg vært sammen med søstra mi, og sov på sofaen vel, i romjula, i leiligheten til Arne og Mette, på Furuset.
Så derfor var jeg ganske våken da, for å si det sånn, når jeg var på det diskoteket, på nyttårsaften.
Jeg hadde ikke fått sjangsen til å ha mye privatliv, i romjula.
Så når jeg fant hun der Laila Johansen, eller hva hun het, fra Skøyen, så rota jeg jo skikkelig med henne, og var overalt på henne omtrent, eller ikke overalt da, men jeg var ganske fin i farta, ihvertfall, og vi rocka også ganske mye ute på dansegulvet, hvor hu skulle ha meg til å gjøre noe disco-greier osv., ned på gulvet og opp igjen, i fylla.
Det var nyttårsaften da, og det var et av de kuleste stedene vel, i 1989.
Det var folk fra Drammen der også, husker jeg, ei dame med lyst hår, som jeg hadde sitti på med russebussen til, så mye, under russetida, året før, så jeg måtte betale penger for bensin.
(Enda jeg ikke ante hvem sin russebuss det var, men Tim Jonassen i klassen, fikk dem til å hente meg overalt, uten at jeg helt skjønte hvordan han klarte det.
Jeg bare ringte Tim, og hørte om han skulle på russekro.
Så spurte han hvor jeg var.
Så sa jeg Svelvik, hos Cecilie Hyde og søstra mi, for mormora til Cecilie Hyde, var på ferie, eller noe.
Og da sa Tim, ja da får jeg noen til å hente deg i Svelvik.
Okey.
Ikke spørr meg hvordan han klarte det, men han ringte rundt og ordna da.
Jeg hadde vel sånn løst prata med han om den russekroa før da, så derfor ringte jeg da.
Noe sånt.
Det var litt rart men, det må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Og det var også en kar som het Halvard der vel, fra CC Storkjøp, hvor jeg hadde jobba, året før.
Så sånn var det.
Men hun Laila Johansen, hun var veldig hot, men hun lot meg liksom ikke komme til mer enn nest siste post, eller hva det heter.
Og jeg var vel sammen med henne, i et par uker da, vi gikk på kino og ut på byen, når venninna var med.
For jeg fikk studielån, og da lagde jeg middag, hos hu, på Skøyen, kyllingsalat osv.
Men det var så lang kø på polet, så jeg fikk ikke kjøpt noe vin, men tror jeg kjøpte wine-cooler(?)
Noe sånt.
Mer da.
Jo, også gikk vi tur i Frognerparken, første nyttårsdag, med en bikkje, som hu lånte av en slags nabo vel.
Så viste hu meg en kinarestaurant på Majorstua og Majorstua skole.
Jeg skjønte ikke hva hu prøvde å gjøre, men nå lurer jeg på om hu skulle finne noe rom, hvor vi kunne kommet til siste base, for det turte hu visst ikke, om morgenen, den dagen, mens mora var hjemme da.
Men så langt kom vi aldri, for jeg ville ikke rote rundt inne på Majorstua skole, hvor hu dro med meg for å luske på noen folk, som holdt på der, første nyttårsdag, så vi bare dro hjem.
Så sånn var det.
Venninna hennes var en sånn gutte-jente, må jeg si.
Og de begynte å sjekke opp gutter, når vi var på et utested, som het Manhattan vel.
Og da sa de sånn, ‘vi pleier å være på Dokka, (eller noe), et sånt sted hvor alle kjenner alle, i feriene).
(Det sa de på Radio 1 Club, og, av en eller annen grunn.
Jeg var jo fra Berger, så jeg syntes ikke at det var så spesielt, at alle kjente alle).
Men men.
Mer da.
Jo, så da bare stakk jeg fra dem, for hu Laila hu begynte å sjekke opp andre, så da tok jeg bare nattbussen hjem.
Og da kom hu og ga meg tilbake halvparten av hundrelappen min, eller noe sånt.
Etter det, så har jeg ikke hørt noe fra henne.
Mora sa at hu var i England, en gang jeg ringte om noe greier.
En gang, på 90-tallet, så gikk jeg forbi hu og venninna, på Egertorget, og hørte jeg at venninna beordra henne, til å bare late som at hu ikke så meg.
Jeg husker at hu advarte meg litt for venninna, (kanskje fordi hu trente karate, eller det var vel noe mer alvorlig, antagelig).
Så hu var nok under kontroll, av hu karate-venninna, med ganske kort, lyst hår vel.
Så om de prøvde å få kontroll på meg og.
Og at det her var noe set-up, av Mette Holter, f.eks?
Hvem vet.
Siden hun lot meg og søstra mi låne leiligheten, mens dem var i Nordland, med bilen vel, sånn at jeg ikke skulle ha noe særlig privatliv, og være et lett bytte for de Skøyen-jentene?
Det passer med at Magne Winnem bare dro hjem, enda vi hadde avtalt, at jeg også skulle ligge over, på Kringsjå.
Kanskje Mette Holter ikke likte, at jeg flytta til Oslo.
Det vet jeg jo, at hu ikke likte, for hu har sagt det, at da følte hun seg ikke som mammaen til Axel lengre.
Men, jeg og faren min, vi hadde jo planlagt det, siden før ungdomsskolen, tror jeg, at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, etter videregående, sånn som onkelen min Runar gjorde, på 60-tallet da.
Jeg husker ihvertfall det, at det som gjorde at jeg klarte meg gjennom all mobbingen på ungdomsskolen i Svelvik og alt tullet fra familien min, med at jeg måtte bo alene osv., det var tanken på at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, når jeg ble myndig og var ferdig med videregående.
Det var derfor jeg aldri ga helt faen i skolen, samme hvor mye jeg ble mobba.
Og jeg visste det, at Handel og Kontor ga artium, hvis ikke så hadde jeg gått almenn.
Så jeg hadde kontrollen på det her, og fulgte alltid nøye med om sommeren, at det ikke ble noe tull, med at jeg glemte å bekrefte at jeg tok skoleplassen osv.
Eller at jeg kom inn da.
Så jeg og faren min hadde egentlig planlagt dette, i mange år, siden jeg var sånn 10-11 år kanskje, på begynnelsen av 80-tallet, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, på slutten av 80-tallet.
For faren min ville ikke at jeg skulle bli selvstendig næringsdrivende, for det var mye jobbing til alle døgnets tider da, sa faren min, en del ganger.
Så han ville at jeg skulle ha en karriære i næringslivet da, med startlønn fra 300.000 osv.
Nå ble det ikke helt det, for jeg ble vel litt tulla med i Oslo, skjønner jeg vel nå, når jeg tenker tilbake.
Og hovedpoenget for meg, var egentlig å komme bort fra mobbefolka, på Berger, og familien min, som lot meg bo aleine der.
Så jeg tok av litt, i Oslo, og var ikke bare fokusert på studier.
Jeg var glad for å bo for meg selv da.
Så sånn var det.
Men jeg tror jeg kanskje kan ha blitt tulla med av hu stemora til Axel, Mette Holter, som var i den italienske mafiafamilien, Ancona, i USA, under ‘hotpants’-tida, som hu vel kalte det.
Vel på 60-tallet da.
Eller hu sa at hu og Victoria, en stor amerikansk-norsk dame, bosatt i Trøndelag, med mørkt hår, hadde vært i Ancona mafia-familien, og gått med hotpants osv.
Det sa hu Mette Holter, i år 1990, var det vel, etter at jeg flytta inn hos dem, et år, og leide et rom der, i skoleåret 1990/91.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Så da jeg og hu Laila Johansen, gikk mot Majorstua skole der, første nyttårsdag, 1990, så gikk vi selvfølgelig forbi spesialskolen da, som broren min Axel gikk på da, som vel fylte 12 år da, i 1990.
Så da måtte jeg jo nesten si det da, at der går broren min på skole.
Å, er’n sånn.
Sa hu dama da.
Så sa jeg vel, at nei, han er vel ikke sånn, og drøyde litt da.
Jeg sa vel at han var ganske vanlig, bare at han gikk på spesialskole.
Noe sånt.
Men jeg tror ikke at hu jenta trodde helt på meg.
Hu trodde vel at han var noe ‘mongo’ eller ‘hemma’, eller noe sånt, tror jeg, hvis jeg skal gjette på hvordan det virka på meg, at hu trodde, på måten hu sa den setningen på, ‘er’n sånn’.
Noe sånt.
Men hu var ikke helt god hu der Laila Johansen heller, for hu hadde sett UFO, sa hu, en gang hu var ute med hesten sin.
Og den gangen vi gikk på byen, (hu var forresten bare 17 år, det samme som venninna, jeg var 19, men de sa først at de var 18, så jeg ble ganske skuffa da, siden de jugde på alderen, det var litt døvt å ikke ha dame som var 18, for det ble kronglete å komme inn på steder på byen osv).
Og hu brukte ikke truse, når hu gikk ut på byen.
Neida, hu satt i stua, mens mora var på kjøkkenet, eller noe, og gikk ut i spagatten, for å tøye ut strømpene, mens jeg var i nærheten da, og umulig kunne unngå å se, at hu ikke hadde truse da, for hu gjorde vel det her, før hu tok på seg skjørtet, tror jeg.
Eller hu hadde sånn svart minikjole, som hu bretta opp, var det vel.
Noe sånt.
Og når vi var på Manhattan da, så dansa hu og venninna, sånn at dem svetta, også tok hu Laila da, hånda mi under den svarte kjolen sin da, sånn at jeg fikk sjekke at puppa hennes var svette.
Og det var dem og, hun hadde fine og yppige vel, faste pupper, som virka som om dem var smurt inn med olje da.
Så jeg veit ikke hvorfor hu lot meg få kjenne på puppa hennes, samtidig med at hu innimellom, begynte å sjekke opp andre gutter, eller unge menn da, sammen med venninna si.
Det ble litt for rart for meg, så jeg bare stakk til slutt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Før vi dro dit, så prøvde de jentene å få meg opp i stry og.
For de skulle absolutt gå forbi noen utlendinger, vel pakistanere, som satt og så på, at jeg gikk forbi med to jenter, i en sidegate til Karl Johan vel.
Og da begynte dem å rope, at jeg hadde to jenter, og at det var urettferdig da.
Og den gangen vi var på kino, så skulle hu Laila, absolutt gå med min jakke, i Karl Johan, og jeg måtte da gå med hennes.
Så jenter som vi gikk forbi, som var yngre enn henne til og med, de lo jo da, husker jeg, i gågate-delen av Karl Johan der.
Så hu hadde nok sett for mye UFO, tror jeg, hu Laila Johansen.
Så en liten UFO-advarsel mot henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Så det første året jeg bodde i Oslo, da traff jeg ganske mange damer, på byen osv.
Men etter at søstra mi flytta til Oslo, så var det ikke så ofte jeg ble kjent med damer på byen.
Når broren min ble eldre osv.
Da måtte jeg gå på alternative steder som So What, f.eks., da hendte det at jeg ble kjent med noen damer.
Men men.
Men kan det ha vært fordi at Oslo-damene, visste hvem broren min og søstra mi var?
De er vel ganske kjente i Oslo.
Og både søstra mi og broren min, de omgåes mye kriminelle da.
Søstra mi hang mye på Jollys, i Storgate, hvor det vel var mye kriminelle utlendinger, og hun hang mye sammen med folk fra Somalia, som smattet når de spiste osv., og det var typen hennes, som smattet, mens han hadde visst noen kamerater, som var enda værre, og som bare spiste med henda, da visstnok.
Så søstra mi, hun er nå kanskje som en somalisk dame.
Hun skriker og hyler, når hun prater, og kommer med masse fakter og bærer seg, og sånn da.
Så jeg kan tenke meg, at vanlige norske damer, nok kan bli litt redde for søstra mi, for hun kan være så bestemt og manipulerende, til tider, når hun prater og sånn.
Og hyler mens hun prater da, så jeg ble litt satt ut, av søstra mi, da hun var på besøk hos meg, da jeg studerte i Sunderland, i jula 2004.
For ingen andre av de som var i Sunderland, skreik så mye når de prata, som søstra mi.
Søstra mi var helt klart den mest uhøflige personen, som jeg så mens jeg studerte i Sunderland, vil jeg si.
Så jeg fikk helt sjokk egentlig, og lurte på hva faen som hadde skjedd med søstra mi.
Jeg hadde ikke innbilt meg at hun var så ille, men hun var helt forfærdelig, med skriking og hyling og fakter, istedet for prating, på noe sånn gangster-aktig engelsk.
Så jeg kan skjønne det, hvis Oslo-damer skyr søstra mi.
Det samme med broren min, han kjenner jo en av lederene i A-gjengen, sier han.
Og han har serbiske kamerater, som kaster han ut av vinduer, for morro skyld.
Han kjenner dørvaktene i byen, og folk på utestedene, og kriminelle da som sagt, og har en tøff og barsk tone.
Så damene er kanskje litt redde for broren min og, og tørr kanskje ikke si i mot han, hvis han vil ha de med hjem, for eksempel.
Eller kanskje de synes det er spennende, at broren min kjenner så mange kriminelle osv.
Men jeg ville jo helst ha en ordentlig dame da.
Og de ville kanskje ha blitt litt skremt av søstra mi og broren min.
F.eks., da jeg var fortsatt var i tenårene, så ville de kanskje ha synes, som hun Laila Johansen.
De ville kanskje ha trodd, at jeg var litt dum, siden broren min vel er ganske kjent i Oslo, siden han har gått i alle år, fram til videregående, på spesialskole, på Majorstua, i Oslo sentrum.
Så vet kanskje folk i Oslo det da, så sier de at broren hans har gått på spesialskole, så tror de at jeg, er litt dum da, siden jeg har en bror som er kjent for å ha gått på spesialskole.
Så hvis jeg vil ha en ordentlig dame, så er kanskje best at jeg ikke har så mye med broren min og søstra mi å gjøre.
For de har nok rykte på seg, for å ha for mye å gjøre med kriminelle osv.
Og det var også sånn, de få gangene jeg traff noen damer.
At det var ikke sånn, at de første jeg visste de damene til, var søstra og broren min.
Nei, da møtte jeg heller kamerater da, f.eks. når jeg traff ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner, da møtte jeg Magne og Andre, fra klassen, i Drammen, på Burger King, nederst i Karl Johan, sånn at dem fikk prate med henne da.
Hun var ikke så hot som hun Laila Johansen f.eks., men hun var vel bedre i senga, vil jeg si.
Men men.
Men jeg ville ha ventet litt, før jeg introduserte noen damer, til søstra og broren min.
For de er så spesielle, så jeg måtte nesten ha forberedt damene på dem.
Og forklart hvordan søstra og broren min var osv.
Hvis jeg hadde funnet en fin dame, så ville jeg vært litt redd for at broren min ville prøve å rappe henne også.
For det er liksom hvordan broren min er.
At han alltid skal hevde seg, gjerne på min bekostning.
Og søstra mi, hadde kanskje begynt med manipuleringen sin, eller skrikingen sin, eller begynt å grine, eller noe spesielt da.
Så det var ikke så lett tror jeg, å ha dame, mens man har sånne søskener og familie som jeg har.
Jeg lurer på om dem er noe russisk mafia, eller noe, broren og søstra mi, og de andre i familien min.
Noe sånt.
Så da er det ikke så lett å ha et vanlig liv, da får man nok rykte på seg, pga. søskenene sine også, når man bor i den samme byen f.eks.
Så det kan også være derfor, at jeg ikke hadde noe særlig langvarige forhold, at damer ble skremt av familien min, og at familien min, (og/eller andre, f.eks. utlendingene i byen, som kanskje ikke likte at jeg hadde to damer med meg på byen en gang, hun Laila Johansen og hun karate-dama. For utlendingene visste vel det meste av hva som foregikk, i Oslo, ihvertfall i Oslo Øst, de har/hadde jo folk stående utafor Oslo City osv., som fulgte med på hva som foregikk da. Hvem vet.), tulla med damene jeg fant.
Hun her var med på Osloløpet og Manpower-stafetten, med Rimi Munkelia, i 1993, som jeg også var med på, siden jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, fordi han som var butikksjef der, det var en kar som het Magne Winnem, som gikk i klassen min, på Handel og kontor, på Gjerdes videregående, i Drammen, sisteåret der.
Han lurer jeg på om nok kan være noe ‘mafian’?
Fordi, da vi gikk i russetoget, så fikk vi gå hvor vi ville, husker jeg.
Så Magne og jeg og Raymond(?), vi flytta plass i toget, hele tida, så folk som så toget, var uenige, om hvor vi hadde gått.
Men men.
Mer da.
Hun som var assistenten til Magne, Liv, på Rimi Karlsrud, hun klagde på Winnem, på Storefjell, på Rimi-seminar der, for butikksjefer, til meg, høsten 1998.
Og på bussen ned, så klagde Kristian Kvehaugen på Winnem.
Så det er nok noe med Winnem.
Han hadde også noen kamerater, som var veldig tøffe, fra ute i Røyken der, var dem vel fra.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Ihne, var også assistenten til Winnem.
Mer da.
Jo, jeg husker at jeg så at hun Ihne, ‘gura’, to ganger.
Første gangen, det var da hun jobba som assistent, på Rimi Munkelia, i 1993.
Det kan også ha vært i 1994, for jeg husker det, at da Lillehammer OL var, da åpningssermonien var.
Det var kanskje en lørdag, den dagen, så jobba jeg på Rimi Munkelia, og vi hadde en liten TV, ved pantebordet, som jeg såvidt fikk lov å gløtte litt på, før assistent Leif Jørgensen, begynte å mase om noe.
Jeg dimma jo fra militæret, en fredag, sommeren 1993.
Og dagen etter, så skulle jeg jobbe.
Og da var jeg enda full, da jeg dukka opp på jobben, en time eller to forsinka.
(Jeg hadde sovet noen timer da, men var likevel litt full, tror jeg).
Så da tror jeg en kunde må ha ringt og klaget.
Jeg hadde vel dusja og sånn, men var ør i hue da.
Jeg satt i kassa, som jeg oftest gjorde.
Og da, så hørte jeg det, at hu Ihne, som var sjef den lørdagen, hun overhørte meg på callinga, for å høre hvordan jeg prata til kundene.
For den callinga, den lagde en lyd da, hvis noen gikk inn og skulle lytte på hva som ble sagt.
Men men.
Mer da.
Og jeg syntes jeg hørte hu si, gjennom callinga, i telefon, e.l., at det virka som at jeg prata ordentlig da.
For jeg konsentrerte meg, alt jeg kunne, på å prate ordentlig da.
Enda jeg var veldig fyllesyk, og ør i hue.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått 3-mila, i militæret.
Det er ikke bare å gå tre mil, du må også gå med tung sekk.
Så det er litt slitsomt.
Men men.
Og den gangen jeg hørte hu Ihne gura, i 94 vel, eller høsten 93, det var da hu eksploderte nesten og fikk et utbrudd, at hu ikke hadde lyst til å jobbe på Rimi Munkelia, eller Rimi, hele livet, som en slags fange av butikken der.
Det sa hu på jobb da, og begynte nesten å grine.
Hu sa det til Winnem, eller noe, vel, men jeg overhørte det da.
Så fikk hu jobb i Stabburet, var det vel, hvor hun vel jobba, og fikk sparken fra, da hu var i Robinson-ekspedisjone, leste jeg om, i år 2000.
Jeg pleide ikke å se på Robinson, for jeg var butikksjef, i år 2000, og jeg dreiv også mye med data, og hadde masse venner og bekjente, som jeg prata med på irc og icq, og det som var, og var også en del på byen, og jeg spilte bedriftsfotball, og dro på dater med damer jeg traff på nettet osv.
Så sånn var det.
Men men.
Men i 1998, da hadde jeg begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, som også var på Lambertseter.
Det samme stedet som Rimi Munkelia var.
Det var kanskje 5-10 minutter å gå, fra Rimi Nylænde, til Rimi Munkelia.
Munkelia hadde egen T-banestasjon, mens Nylænde lå i Lambertseterveien, veien som går fra Lambertseter og ned til Abildsø.
Så sånn var det.
På Lambertseter lå det også en tredje Rimi, Rimi Karlsrud, hvor Winnem ble butikksjef, i 1994 vel, etter å ha vært butikksjef på Rimi Munkelia.
Så i 1995, eller noe vel, så slutta Winnem i Rimi, og begynte å studere på BI.
Jeg ble butikksjef først i 1998, for jeg måtte ‘slave’, som assistent osv., i en del fler år før jeg ble butikksjef, enn Winnem.
Winnem hadde jobba flere år i Rimi, riktignok, mens han gikk på skole i Drammen, så jobba han på Rimi i Asker, blant annet.
Hvor han en gang, husker jeg han sa, så ei død kone, som lå i ei grøft, en gang han jobba og skulle hente handlevognene.
(Det pleide jeg alltid å gjøre, på CC Storkjøp, i Drammen, å hente handlevognene, som kunne være ganske mange, på parkeringsplassen der).
Men men.
Så hadde Winnem ringt politiet, om hu døde kona.
Så gjorde ikke politiet noen ting.
Så Winnem måtte ringe dagen etter også, eller hva det var.
Det var ei kone som hadde fått slag, etter å ha vært å handla på Rimi Asker, da sikkert.
Så politiet i Norge, de er på lavmål, virker det som.
Men men.
Mer da.
Jo, i 1998, så var jeg endelig butikksjef da.
Og hun Ihne, fra Rimi Munkelia, og seinere Robinson, virker det som, hun jobba da som kjent i Stabburet.
Også bodde hun sikkert på Lambertseter da.
Så hun handla noen ganger, på Rimi Nylænde, hvor jeg var blitt butikksjef da.
Hun hadde jo vært sjefen min, noen år tidligere, og Winnem sa at både Leif og Ihne, var dyktige, eller resurssterke ledere, husker jeg, til meg.
Så Rimi Munkelia, gikk så det suste, da både Winnem og Ihne og Leif Jørgensen, jobba i samme butikk.
Jeg jobba jo også der, men ikke så ofte.
Terje Sjølie, han nazisten, som er dømt for drapt, han jobba også der, men vi visste ikke at han var nazist.
Ingen fortalte meg dette, ihvertfall.
Og en som het Terje Olsen, jobba der, som seinere ble butikksjef, på den kiosken, som er ved nedgangen til t-banestasjonen, ved Oslo City der.
Han hadde en onkel som var fyllik, og som alltid hilste på meg, og som også noen ganger, pleide å dukke opp på Rimi Nylænde, og også sa hei til meg der, og huska meg da fra Rimi Munkelia, husker jeg.
Anna Lena, eller Anne Lene, Næss, jobba også der da, som gikk butikkfag på videregående vel, da, og var vel leder, tror jeg, og som seinere ble butikksjef på Bogerud Tekstil, husker jeg hun sa, i 1993 vel, da jeg jobba noen vakter på Rimi Skullerud, og hun var innom der.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det var ei jente, som var ganske hyggelig vel, som jobba der, som sa, på personalmøte, at hun pleide å henge nede i Nylænde der, da hun vokste opp, og hun sa Nylænde, med ‘æ’, istedet for med ‘e’, som andre pleide å si.
Hun ville at vi skulle ha personalfest, men ingen andre ville det, så jeg gadd ikke å si noe, jeg heller.
Jeg ble bedt om å slutte på Rimi Munkelia, etter at jeg hadde begynt på Rimi Nylænde, enda jeg bare jobba tre dager i uka, på Nylænde, var det vel.
Så det forstod jeg egentlig ikke noe av, det var vel Leif Jørgensen, som var butikksjef der da, og som sa jeg ikke kunne ha den vakta, hver 14. dag, på Munkelia lengre.
Forstå det den som kan.
Men jeg jobba en del vakter, på Rimi Karlsrud, hvor Winnem da var sjef, ved siden av jobbing på Rimi Nylænde.
Dette var kassavakter, for det meste, jeg begynte ikke med ledervakter, i Rimi, før sommeren 1994.
Men men.
Men hun Ihne da, hun dukka opp, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, høsten 1998.
Og da, så skulle jeg bare si hei da, for hun var jo sjefen min, på Rimi Munkelia, fem år før.
Så jeg kjente henne igjen da, når hun dukka opp i butikken, naturlig nok.
Så begynte hun plutselig å ‘gure’ da, og sa, at hun var innom så mange butikker, så hun ville ikke prate butikk med meg.
Hun ville bare være ifred, når hun handla på Rimi Nylænde.
Men jeg, jeg kjente jo ikke så mange, i bransjen, som jeg stolte så mye på, f.eks., så jeg syntes jo det hadde vært artig å veksla noen ord, med den tidligere sjefen min, fra Rimi Munkelia, om forskjellige butikk-greier da.
Men det ville hun ikke.
Så da bare lot jeg henne være i fred, men jeg fikk jo halvveis sjokk da, pga. måten hun oppførte seg på.
Jeg hadde ikke regna med å få en skyllebøtte, fordi jeg drista meg til å si ‘hei’, når hun dukka opp, i den butikken, som jeg jobba som butikksjef i, for å si det sånn.
Så da syntes jeg at hun var litt uhøflig.
Men jeg kjente vel bare henne, fra Osloløpet og Manpower-stafetten, annet enn som sjef, på noen vakter, jeg jobba, på Rimi Munkelia.
Så jeg kjente ikke hun Ihne, så særlig bra akkurat, må jeg innrømme.
Så derfor, så syntes jeg ikke det var så farlig, at hu ‘gura’, på den måten.
Det her var en person, som jeg så kanskje maks, en gang i året, og ikke det engang.
Så jeg så vel bare litt rart på henne, og sa ikke noe mer, og det var kanskje like før jeg rista litt på hue.
Men jeg sa ikke noe mer da, siden hun ville være i fred.
Så det var tydelig, at hu var stressa, pga. noe med butikkjobbinga da, i 1998, må vel det her ha vært.
Så sånn var det.
Men etter det her, så dukka hu vel ikke opp så mange ganger mer, på Rimi Nylænde, selv om hun nok kanskje bodde i nærheten.
Hun ble kanskje flau over oppførselen sin, i ettertid, det hadde jeg blitt ihvertfall.
Og jeg hadde nok sett rart på henne, hvis hun hadde dukka opp, som kunde, på Rimi Nylænde, igjen.
Så det hadde kanskje blitt flaut for henne, så hvis jeg var henne, så hadde jeg ikke gått tilbake til den butikken igjen da, etter å hatt en sånn ‘utblåsning’, eller hva man skal kalle det.
Så jeg tror ikke hun dukka opp så mange fler ganger, på Rimi Nylænde, da jeg jobba der, etter dette.
Det skoleåret, så hadde jeg sjakk og bordtennis valgfag, så da ble jeg kjent med noen folk fra Svelvik og, mest med en som het Kenneth Sevland, men også noen andre vel.
Og da prata sikkert jeg om, at jeg hadde vært på språkreise i Brighton, sommeren 1985 da.
Og det syntes jeg jo var artig osv.
Så skulle noen folk fra Svelvik, til Weymouth sommeren 1986 da, så da spurte han Kenneth om jeg skulle bli med dem, siden jeg synes det var så artig i England, og kanskje hadde tenkt meg over igjen neste sommer da.
Siden fattern sa det var greit at jeg dro til England om sommeren.
Og dem skulle til Weymouth, som er en litt mindre by enn Brighton, og som ligger i Dorset da.
En ganske rolig by vil jeg si, så det er vel fint å slappe av der, om sommeren.
Jeg lurer på om det er rundt der som fawlty towers er fra og, i hvertfall i Dorset.
De hadde en hest, på veien inn til Weymouth, skal jeg se om jeg finner den.
Jeg tror det var den her.
Det skulle forestille en konge, sa kurslederen.
Men da kongen kom til byen, og fikk se hesten, og folka fortalte at det skulle være kongen da.
Da ble kongen sur visstnok og dro visst ganske kjapt hjem igjen, siden hesten som kongen satt på, red vekk fra Weymouth da.
Så da mente kongen at han var uønsket da.
Så kongen var ikke så begeistret for den hesten da, kan man si, ifølge kurslæreren vår.
Så sånn var det.
Weymouth var kanskje en kjedelig by, for meg som hadde vært i Brighton, og stranda var vel ikke noe særlig der heller, ikke sand, men pebbles da, eller hvordan det skrives.
Men familien vi bodde hos, var ganske grei da, må man vel si.
De hadde en jobb, som gikk ut på å feste sammen noen trekuler, i en strikk, og hive dem oppi en sekk.
For en fabrikk da sikkert.
Dem er ganske kreative med jobber i England, og finne jobber som passer til alle osv., alstå, jobber er vel ofte mer spesialisert, i England, enn i Norge, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men samme det.
Jeg ble også lært opp til å feste sammen de her trekulene da, da jeg satt å så på tv der osv.
Og da kom hun kona i huset, hele tida, med potetgull og annet godteri da.
Så da følte jeg meg hjemme, for det var det jeg var vant til å spise på Bergeråsen.
Men samme det.
Dem hadde en sønn, i huset der, som var yngre enn meg og Kenneth.
Han var vel kanskje 12-13 år da, og likte a-ha, som var populære da, så det var derfor de ville ha noen norske til å bo der da.
Men jeg vet ikke om han gutten var homo selv om han likte a-ha, det var kanskje bare at han likte musikken, det er nok mulig.
Der hadde de også et supermarked, like ved der vi bodde.
Og der kosta f.eks. en boks cola, 16 pence, hvis jeg husker riktig, og nå koster nok de boksene to-tre ganger så mye, så prisene øker her og.
Også pleide jeg å kjøpe barbecue hoola-hops snacks, eller hvordan det skrives.
Også hadde de en kiosk der og, og der solgte de blant annet, Judge Dredd, eller hvordan det skrives.
Så jeg pleide å kjøpe de her tinga, og andre ting da.
De politifolka i Judge Dreed da, de hadde lov å dømme selv, og også straffe selv, jeg lurer litt på om politifolk, som jobber i politiet nå for tiden, også har lest det bladet, uten at jeg skal si dette for sikkert, i og med at jeg ikke nøyaktig vet hva som foregår, men noe er det ihvertfall, siden folks rettigheter ikke står så høyt i kurs, må man vel kunne si.
Men men.
Jeg pleide også å da inn til byen da, etter skolen osv.
Og der hadde de noen spillehaller, som var kjedeligere enn de i Brighton, selvfølgelig.
Men men.
De hadde en Dixons butikk da, som heter Curry Digital, eller noe, nå.
Og der hadde dem en Casio klokke, som jeg synes var kul.
Det var digitale visere, og også digitale tall da.
Så den så ganske kul ut, synes jeg.
Men den kosta kanskje 29 pund da.
Og jeg kom hjem, så sjekka jeg, på en klokkeforretning, ved Bragernes Torg der, på venstre side, av torget, hvis man ser mot kirka.
Og der kosta den samme klokka 600, mener jeg det var.
Så da ringte jeg først, og hørte om de hadde klokka enda.
Og så sendte jeg et brev, med sedler, 30 pund da sikkert, og at de skulle kjøpe noe godteri fra en kiosk der, for resten av pengene.
Det gjorde de ikke da.
Men de sendte i hvertfall klokka.
Så stakk fattern, på posten, og sa at det var gave, og da slapp jeg å betale toll.
Så fikk jeg klokka da, for 600 var litt mye for en klokke egentlig, men 30 pund, det gikk ann.
Noe sånt.
Og den klokka mista jeg i militæret, for reima røyk.
Og da spurte noen, jeg tror det var sersjant Johansen, om noen hadde mista en klokka.
Så merka jeg det da, at det hadde jeg, for reima var av svart plast, så den måtte byttes, sånn annenhvert år, eller noe.
Så spurte han hvordan merke da.
Casio da.
Jeg vet ikke om den finnes på nettet.
Det var samme klokka, som den her, bare at reima osv. var svart da.
Og den klokka brukte jeg til langt ut på 90-tallet, til jeg jobba som leder i Rimi.
Da hadde jeg også personsøker, fordi mobiler var litt dyrt enda, og vi hadde ikke fasttelefon, på Skansen Terrasse.
Og det var jo klokke på personsøkeren.
Men jeg ble nok drevet litt for hardt, som Rimi assistent, på Rimi Nylænde, i 1994-96, med Elisabeth Falkenberg, som butikksjef, som tok over etter Kristian Kvehaugen, som ansatte meg der, til å jobbe 3-4 dager i uka, i kassa, høsten etter militæret, ved siden av at jeg jobba noen vakter på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud.
For jeg orka ikke å bruke klokka lengre, for jeg ble stressa av alt stresset på Nylænde.
For alle hyllene skulle være shina hver dag.
Og det var også mye varer jeg måtte sette opp, og melka og brøda skulle telles, og det var kjølevarer som jeg måtte sette opp.
Så det var ganske mye egentlig.
Men jeg var i topp form etter militæret, hvor jeg løp 3000 meter på litt over 11 minutter osv., etterhvert, som var nesten fire minutter under kravet.
Og jeg løp vel 5 kilometer, på Osloløpet, på 15-16 minutter, eller noe, uten at jeg husker tida helt nøyaktig, men jeg slo noen som var elite idrettsøvere, som Magne Winnem kjente, som løp sammen med oss, var det vel.
Så jeg i bra form.
Og jeg trente også etter militæret, og slutta å røyke, så jeg jobba nok for to, kan man nok si, hvis ikke tre, uten å overdrive for mye.
Og lønna var kanskje 130 eller 140 tusen i året.
Så jeg tror nok ikke Rimi tapte på å ha meg ansatt som leder der, på Rimi Nylænde, med den lønna, og hvis man tenker på hvor hardt jeg jobba.
Så det var nesten slaveri, vil jeg si, sett på, i ettertid.
Så sånn er det.
Så tilslutt, så ble jeg så stressa, hvis jeg så på klokka, at jeg måtte bare slutte å bruke klokka, og da hadde jeg personsøker da, så var det jo klokke på personsøkeren, så da overlevde jeg.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er personsøkeren jeg hadde da jeg jobba på Rimi Nylænde.
Bare at min var mørkeblå da, (og ikke gjennomsiktig).
Og når det gjaldt mobiler, så kjøpte jeg en Alcatel mobil, som var ganske billig, i 1995, eller noe.
Så slutta vel den å virke, eller at jeg slutta å bruke den, jeg husker ikke hvordan det var.
Det var ganske luksus å ha mobil rundt 1995, det var nesten unødvendig, i hvertfall når jeg hadde personsøker også.
Så fikk jeg låne en sånn ‘murstein’-mobil, Sony Ericsson vel, hvis jeg husker riktig, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1998, kan det vel ha vært.
Så ble jeg butikksjef, seinere samme året da, og da kjøpte jeg en Bosch-mobil, som virka helt greit, jeg var ikke så opptatt av at mobilen skulle være kul osv., jeg var fornøyd så lenge mobilen funka.
Så døde muttern, i 1999, og da fikk jeg og søstra mi og Axel, over 100.000 hver, i noe dødsforsikring, som muttern visstnok hadde tegna.
Enda jeg ikke hørte noe om det, før hu døde.
Og hu hadde jo kreft, så det var kanskje rart, at hu skulle få lov å tegne sånn forsikring.
Men det var veldig snillt gjort av henne egentlig, hun hadde jo masse problemer å slite med selv, så at hun gjorde noe sånt, det hadde jeg ikke forventa, selv om jeg synes kanskje det der var litt rart, uten at jeg skal noe for sikkert.
Så da fikk vi sånn 108.000 eller noe da, i noe dødsforsikring, jeg og Axel og Pia.
Og da, når Bosch mobilen vel begynte å streike, så kjøpte jeg meg Nokia 3210 da.
Den veit vel alle hvordan ser ut, men alikevel.
De kosta ca. 2000, vinteren 1999/2000.
Så mista jeg den mobilen da, en dag det var mørkt, etter jobben, når jeg skulle kjøre hjem, jeg var vel litt sliten etter jobben.
Så tenkte jeg at jeg måtte jo ha mobil, siden jeg var butikksjef osv.
Så da kjøpte jeg meg en lik mobil til, en dag eller to seinere.
Jeg var litt stressa på den tida, med at det var mye stress som butikksjef, og muttern hadde nettopp død osv.
Så kom jeg på jobben da, så opplyste Jan Henrik, i kassa, og seinere assistent, meg om, at noen hadde funnet mobilen min, og sett at telefonnummerne til assistent Jan Henrik og assistent Wenche, var på mobilen, så hadde dem levert mobilen på Rimi Nylænde da.
Så da hadde jeg plutselig to Nokia 3210.
Og da kjente jeg David Hjort, fra Rimi Bjørndal.
Og han skulle absolutt ha meg med ut på byen, etter at muttern hadde dødd osv.
Jeg tenkte han var sånn at han alltid skulle feste osv., så han skjønte kanskje ikke at man skulle ta det litt rolig, etter at foreldrene hadde dødd osv.
Men da skulle han absolutt ta bilde av vårs, utafor Rimi, kameraten hans Roger, var det vel, eller noen andre, tok bilde, utafor tilbudsplakaten, til Rimi, for November 1999, husker jeg.
Og da lagde han sånn rar grimase vel, hvis jeg husker riktig, hva nå det kan ha vært i forbindelse med.
Men uansett da, han hadde ikke mobil da, så jeg sa han kunne få kjøpe den ene Nokia 3210 mobilen min, for tusen kroner da, som var halv pris av hva de kosta da.
Men jeg kan ikke si at han betalte det tilbake, for han skylder meg vel et par tusen enda, eller noe vel.
Noe sånt.
Men jeg har sagt til han, at det er nok smartest at vi ikke har så mye med hverandre å gjøre, siden han kjenner en del kriminelle folk osv., og jeg ikke får rettighetene mine av politiet og myndighetene, uten at jeg skjønner hva det kommer av.
Så de pengene har jeg nok egentlig avskrevet, som det heter, så det er ikke sånn at jeg regner med å få tilbake de.
Og det er vel ikke så smart å ha noe med folk som kjenner mange kriminelle å gjøre heller, særlig ikke etter forskjellige ting som har skjedd, så de pengene kan han David bare beholde, for min del.
Og det var fra, da jeg og Magne osv., var på bursdagfest, hos Geir, assistent, på Rimi Karlsrud, som senere fikk sparken, for han hadde tulla med safen, sa Magne, og begynte på Rema.
Dette var vel i 1994 vil jeg tro.
Jeg jobba på Rimi Nylænde, så ringte Magne, og spurte om jeg skulle være med på fest en lørdag.
Det var burdsdagfesten til Geir da, som sagt.
Og grunnen til at jeg og Magne fikk komme, det var fordi, at noen andre ikke kunne komme likevel.
På festen, var også Sophie, fra Rimi Karlsrud, og en annen dame fra Rimi Karlsrud, fra Nord-Norge, eller noe, muligens.
Noe sånt.
Og Morten Jenker.
Jeg tror kanskje Andre Willasen, fra klassen på Gjerde Videregående, i Drammen, var med.
For jeg husket at vi pratet om, om han så ut som Richard Gere, eller ikke.
Så sånn var det.
De hadde en sånn artig lek, at alle skulle tømme masse sneiper, og ekle ting, oppi et glass, og til slutt ville noen bli så fulle, at de drakk det glasset.
Og det var selvfølgelig meg.
Men men.
Noe mer da.
Jo noen spurte meg, om hvilken sang jeg ville høre, på ‘Achtung Baby’, og da ville jeg høre den her da.
Og da begynte hun Sophie, eller Sofie, fra Rimi Karlsrud, å prate om, at hvordan personer er det som har denne sangen som favorittsang osv.
Så det var feil da, skjønte jeg.
Jeg jobbet jo egentlig på Rimi Munkelia.
Det var Magne Winnem, fra klassen på Gjerde Videregående, som ansatte meg der, mens jeg var i militæret, ved juletider, 1992, var det vel.
Så etter at jeg var ferdig i militæret, så fikk jeg ikke noe ordentlig jobb.
Så begynte jeg å jobbe ekstra-vakter, på Rimi da.
På Rimi Karlsrud og Rimi Nylænde og Rimi Skullerud, og Rimi Askergata, (fordi dama til Magne, nå kona, Elin, hun jobba der, så skulle jeg jobbe for henne, en dag hun ville ha fri da, vanligvis, så jobba jeg ikke på noen av Rimiene i Oslo Sentrum, men sør, eller sør-øst for sentrum).
Men men.
Og da jobba hun Sophie, og Geir og hun som ble butikksjef senere, hva het hun da, jeg husker ikke nå, men hun ble butikksjef, på Rimi Grenseveien, tror jeg det heter, rundt år 2000, mener jeg å huske.
Rimi Hasle, eller noe, kanskje det heter.
Noe sånt.
Men men.
Og da hadde Magne, nettopp blitt butikksjef på Rimi Karlsrud.
Så da hendte det, at han ringte, og skulle ha meg til å jobbe da.
Søstra mi, hadde jo flytta inn hos meg, på rommet mitt de første månedene, før hun fikk seg rom, på Ungbo, på Skansen Terrasse.
Og hun var arbeidsledig, og jeg hadde jo bare noen få tusen i dimmepenger, etter militæret, så jeg var interessert i å jobbe mest mulig da.
Så på en uke, så jobba jeg kanskje en dag på Rimi Munkelia, og to-tre dager, på Rimi Nylænde, og kanskje en dag på Rimi Karlsrud.
Hun Sophie, hun glemte hva jeg het da.
Så hun pleide bare å si på callinga.
‘Kan den fremmede komme til kasse 2’, eller noe sånt, så jeg vet ikke om jeg følte meg så hjemme der.
Men en gang jeg skulle på jobben, så dukka hun opp på t-banen, og da var hun hyggelig.
Og jeg husker hun dreiv å lånte kåpa til venninna si osv., så det her må ha vært om vinteren.
Antagelig vinteren 93.
For jeg husker at hun hadde problemer, med at knappene, på de øverste lommene på kåpa, spratt opp, siden det ikke var hennes kåpe osv.
Så sånn var det.
Så jeg synes hun var fin da, hun var jo hyggelig da jeg møtte henne på t-banen osv., da hun vel skulle jobbe etter skolen, eller noe, da.
Så jeg prøvde å sjekke henne litt, på den festen, hos han Geir da.
Selv om de dreiv å flørta litt, det husker jeg, så om det var noe mellom dem, det er mulig, det veit jeg ikke.
Jeg husker jeg tok t-banen med de, en gang hjem etter jobben, og hadde gjorde han Geir et poeng av at hun Sophie hadde parfyme på seg osv.
Så det var litt rart det her.
Men men.
Men Rimi Karlsrud, var vel egentlig den artigste butikken å jobbe i, på den tida.
For jeg var jo vant, til å jobbe på OBS Triaden, hvor det jobba kanskje 20 folk samtidig, i butikken osv.
Så jeg synes vel det var litt kjedelig, på noen av Rimiene.
Så da var det artig å jobbe litt på Rimi Karlsrud, for der var det i hvertfall noen litt artige, eller kule folk da.
Noe sånt.
Og jeg var jo nettopp ferdig med militæret, så jeg var vel ikke så bortskjemt, med å jobbe sammen med pene damer osv., på den tiden da, det var vel ikke så mange av dem i militæret.
Samtidig, så hadde jeg jo ikke så god råd.
Og jeg hadde også ganske nylig studert, og også vært i militæret da, så klærna, som jeg hadde fra da jeg bodde på Bergeråsen, og jobba i Drammen, og som jeg kjøpte første året i Oslo, da jeg hadde litt penger, de var jo ganske slitt da.
Jeg hadde jo hatt, for det meste, student og soldat økonomi, de første årene jeg bodde i Oslo.
Og på Rimi, var det veldig lav lønn, vil jeg si, for ledere, på 90-tallet, så jeg har vel ikke vært bortskjemt med å ha god råd, i hvertfall ikke de ti første årene jeg bodde i Oslo, før jeg ble butikksjef.
Men da hadde jeg problemer med bilen.
Men nok om det da.
Jeg dro hjem fra den her festen da.
Jeg var vel litt flau, siden jeg ble så full, og drakk av det glasset dem hadde så mye ekle greier oppi.
Men men.
Så sa jeg hadet da.
Så hørte jeg ikke hva hun Sophie sa da.
Så smalt det fra Morten Jenker, at hun suge p*kken min, eller noe sånt.
At det var det hun hadde sagt.
Men det var det ikke, hun var ganske ordentlig hun her Sophie, så jeg tror ikke hun dreiv å sa sånt, på fester osv.
Så jeg ble litt forbanna, jeg synes han var så Harry, han Jenker.
Så jeg gikk vel tilbake inn, og sa hadet til alle folka untatt Jenker.
Et år eller to seinere.
Så spilte jeg og Magne, og Axel og Glenn, og hun Rimi-dama, fra Rimi Grenseveien, og Jenker, og noen fler vel.
Vi spillte fotball, på Lambertseter, ved tennisbanene der.
Det var liksom Rimi Karlsrud fotball, mener jeg å huske, i regi av Magne da.
Så jeg tror hun fra Rimi Grenseveien, Liv, heter hun vel, hun måtte bli med å trene, uansett om hun ville eller ikke, nærmest vel.
Noe sånt.
Det var vel i 1995 det her kanskje.
For jeg tror Magne slutta i Rimi, i 1995.
Noe sånt.
Men han spilte litt sånn rufsete, han Jenker.
Hvis jeg husker riktig.
Uansett, så svartna det litt for meg.
Da han stod med ryggen til, og dempa ballen, eller hva han gjorde.
Det var også en annen episode med han.
Og det var en gang vi skulle på en fest.
Det kan ha vært den festen hos Geir, eller en annen fest.
Da ba han meg, om å bære, en pose han hadde med øl, for han.
Uten noen grunn.
Og jeg var jo ganske kuet, fra militæret osv., og var vanlig medarbeider på Rimi.
Og de fleste folka, som jeg festa med, da, de var jo butikksjefer osv. i Rimi.
Så da gjorde jeg vel det da.
Uten at jeg helt skjønte poenget.
Men det er vel ikke sånn man gjør.
Å bare uten videre, be en kamerat, eller kollega, bære ølen sin for seg.
Så hva han mente med det, det veit jeg ikke.
Men jeg synes ikke det så bra.
Og med den oppførselen hans, på den festen i tillegg da.
Så da han stod der, med ryggen mot meg, og skjerma ballen, eller hva han dreiv med, da bare svartna det litt.
Så da bråkte det ganske bra, med ekko, fra Morten Jenker.
Så krøka han seg sammen, i et par minutter, eller noe, da, og minte meg på, at det ikke var krig.
Så sånn var det.
Men jeg svarte ikke.
Og ingen andre sa noe, selv om sikkert Glenn og Axel lurte litt, det er nok ikke umulig.
Jeg skyller han fortsatt for det med ølen, bare jeg skjønner litt mer av hvorfor han skulle ha meg til å bære ølen hans.
Om han så på meg som en slag slave da.
Noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, etterhvert, det var vel kanskje sommeren 1994 da, eller høsten kanskje, så hørte jeg med hun Sophie da, om hun skulle være med på kino osv.
For vi bodde, langs samme t-bane, furusetbanen.
Og vi jobbet jo, langs lamberseterbanen, begge to, på Karlsrud og Nylænde.
Og jeg spurte Magne, om jeg kunne få telefonnummeret.
Og da ringte jeg og prata med mora, eller søstra hennes, og dem sa at dem ikke kjente igjen jenta dems.
Så det var vel litt anstrengende det her.
Jeg var vel ikke så flink til å sjekke damer, antagelig.
Så da roa jeg det vel ned litt, siden mora, eller søstra, eller hvem det var, klagde osv.
Men hun dukka opp en par ganger seinere.
Hun kjente Pål og Line, som jobba på Rimi Nylænde, rundt 1995 vel.
Så det må vel ha vært julebordet 1995, tror jeg, på Bekkelagshuset.
Da dukka plutselig hun Sophie opp der, og jeg tror Line og Pål, må ha visst at hun skulle være der, eller noe, og dro meg inn der hun var, eller noe da, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Men jeg likte ikke, at dem to, Line og Pål, stod og så på at jeg prata med hun Sophie osv. da.
Jeg synes det var flaut at mora, eller søstra hennes, hadde klagd osv.
Og jeg tok det her med lederjobben på Rimi, ganske nøye, og da ville jeg blande inn for mye sånne ting.
Så jeg prøvde ikke å sjekke henne på nytt da.
Dessuten, det var egentlig værst.
Det var på julebordet, i Bekkelagshuset, i 1994, altså året før.
Da jeg gikk for å ta mat, fra bufeen da.
Så hørte jeg, at de andre damene, på Rimi Karlsrud, prata om at jeg hadde prøvd å sjekke opp hun Sophie.
Og dem klagde på meg osv. da.
For det var vel på grunn av det her da, at hun Sophie, ikke var med på julebordet da.
Så da ble jeg rimelig flau ja.
Så da bestemte jeg meg vel, for å være litt forsiktig, med å sjekke opp damer på jobb osv.
Så sånn er det.
Det var rimelig flaut ja.
Og en gang, når jeg, og Andre, og Magne, fra klassen på Gjerde Vgs. i Drammen.
Vi dro på byen.
Dette må vel ha vært sommeren 1996, kanskje.
Så dro vi på Head On, men der likte ikke Magne og Andre seg.
Og jeg kjente ingen der jeg heller.
Men jeg synes det var artig, å se om jeg kom inn på Head On, så jeg pleide å gå der noen ganger.
Fordi, dem var så strenge i døra.
Man måtte se så og så kule ut, for det var masse modeller osv., som gikk der da.
Men jeg huska navnet på en av dørvaktene.
Kristian, eller noe.
Så, jeg sa bare jobber Kristian i dag, og da slapp vi vel inn.
Noe sånt.
Sånn var det på Marylin og.
Som So What, het, før det ble So What, i 94-95, eller noe.
Nå heter det jo Garage, har jeg forstått.
Men det første året i Oslo, da rådet Magne meg, til å kjøpe dress osv.
Så kjøpte jeg dress, til 1000 kr., på H&M, på Oslo City, var det vel.
Så gikk vi på byen da, omtrent hver helg, og det ble gjerne flere ganger i uka, for det var studentfester på torsdager og.
Så det ble litt festing.
Og da, var det en gang, som vakta, på Marylin.
Vi pleide ikke å gå så ofte der.
Men vakta sa, at vi skulle bare hilse fra han, et eller annet navn.
Og da kom vi inn gratis der.
Så da begynte vi å si det hver helg, så da var vi ganske ofte der.
Men vi pleide å gå på steder som Manhattan, het det vel, i Karl Johan der.
Flere steder da.
Radio 1 club.
Den var populær.
Og Cats, tror jeg det var et sted som het.
Og La Vita.
Og Circus.
Dette var på slutten av 80-tallet.
Og vi var også en del på byen i Oslo, da vi gikk på skole i Drammen.
For det var russetid, og Magne, hadde gratisbiletter, mener jeg å huske, til et sted i Møllergata, som het La Vita, mener jeg å huske.
Ved siden av der Møllers er/var vel.
Så det hendte vi dro til Oslo, på byen, også før russetida, faktisk.
Det var en som het Raymond, som Magne kjente, som var med.
Han sa, at Magne var artig, for han fant alltid på, ting å gjøre, som å dra på byen i Oslo, og fikk tak i billige billetter til danskebåten osv.
For han var medlem overalt, og er veldig flink, til å vite når sånn billetter og sånn, er gratis, og sånn da.
Sånne medlemstilbud, og alt sånt.
Jeg tror Magne hadde et par aksjer, i et firma, som het Vard(?), eller noe sånt.
Noe sånt.
Og da fikk han billige billetter med danskebåten da.
Så sånne ting, er Magne veldig flink til, så tror han Raymond, hadde rett i det han sa da.
Men men.
Men jeg og Magne og Andre da, vi dro på So What da.
Det var vel like etter jeg hadde operert kneet, det her da.
Så da var jeg ikke helt på topp.
Og da dukka hun Sophie opp der og.
Jeg hadde vel nettopp flytta til St. Hanshaugen jeg da.
Så jeg leste vel Natt og Dag, osv., og skulle være kul osv.
Så jeg drakk sånn, den første rusbrusen som kom.
Zest, eller noe.
Noe sånt.
Men da jeg klarte å havne i Ayia Napa, på sydenferie, to år senere, da skjønte jeg på de engelske bartenderne der, at det var flaut å kjøpe.
Man kunne ikke drikke det, og se på fotball-VM.
Man måtte kjøpe øl.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg lurer på om det var noe lureri det her.
Med at vi traff hun Sophie der.
Det er mulig jeg driter meg ut.
Men noe av det rareste jeg har vært med på.
Det var, da Magne og Elin, fortsatt bodde, på Bergkrystallen.
I samme gata som Morten Jenker, forøvrig.
Hva het den gata da.
Avstikkern, eller noe sånt.
Det var et stykke å gå, fra t-banestasjonen der.
Men men.
Og de hadde fotballbane, utafor blokken der.
Og jeg var i så bra form, etter militæret, i 1994, om sommeren, et år etter militæret da.
Vil jeg gjette.
Hvis det ikke var sommeren 93 da.
Så da jeg og broren min, Axel, spilte mot, Magne og Glenn.
Så vant jeg og Axel 10-0.
Enda Axel, er født i 78, så han var vel bare 15 år, eller noe da.
Men han hadde jo trent mye karate osv., så han var vel like stor som meg, og større enn Glenn, sikkert.
Men han var ikke så vant til å spille fotball da.
Men vi klarte søren meg å vinne 10-0 likevel.
Så det var artig.
Det hjalp for meg, som var så pinglete, å være i infanteriet, i et år, da ble det litt muskler og kondisjon, på meg, selv om jeg røyka.
Jeg tror jeg løp 3 km, i militæret, på litt over 11 minutter, vinteren 92/93, hvis jeg husker riktig.
Og kravet var 15 minutter.
Og det var mens jeg røyka ca. 10 sigaretter om dagen osv.
Og Magne, dro med folk fra Rimi Munkelia osv., på Oslo-løpet, og Holmenkollstafetten osv.
Og da løp jeg fortere, på Oslo-løpet, enn noen som var aktive fotballspillere, eller noe, som Magne kjente.
Så det var rimelig tøfft for meg, i infanteriet.
Man måtte løpe og gå lange marsjer, og alt mulig.
Og gå langt i skogen osv.
Så det var skikkelig god, gammeldags militærtjeneste.
Så det var ikke noe sånn, at vi ble kjørt rundt, med beltevogner osv., som jeg tror infanteristene blir nå.
Men i 92/93, så var infanteriet, omtrent sånn som det hadde vært, siden krigen omtrent.
Så det var like tøft som i gamle dager, må men vel si, med at man måtte gå overalt, osv.
Og jeg, som var veldig pinglete, og veide kanskje 65 kg., eller noe.
Gikk vel opp til 75 kg kanskje, og jeg fikk vel også mye bedre kondisjon da.
Men dette var ikke frivillig.
Dette var værneplikt, og bare sånn man måtte gjennom.
Så jeg klarte vel å få noe av denne tøffeste værnepliktjenesten, som jeg kunne klare.
Jeg så vel ikke på meg selv, som en person, som pleide å gå mye turer i skog og mark, med ryggsekk osv.
Jeg var vel mer sånn urban type, som dreiv med programmering, og pleide å gå på byen osv.
Men jeg forrandra meg litt i militæret.
Da var jeg ikke så kul lengre, da militæret var ferdig.
For da hadde jeg ikke noen nye klær, eller penger.
For jeg tok jo med de vanlige klæra, på øvelser osv.
For jeg fikser ikke ull.
Så jeg brukte de vanlige t-skjortene mine osv.
Og når man henger dem opp, i et sånt lagstelt, for å tørke, over en vedovn osv.
Så blir ikke de t-skjortene like fine, etter et år.
Så jeg hadde nesten ikke noe klær, og ikke noen penger da, for jeg hadde bare en vakt hver fjortende da, på Rimi, da jeg dimma der.
Så jeg og Glenn, og Axel og Magne, vi pleide ofte å trene mye på begynnelsen av 90-tallet.
Vi spilte fotball, tennis, badminton, basket, klatring og svømming osv.
For jeg hadde ikke så mye penger, til å gå på byen osv., så det ble vel sånn, at jeg klarte å holde formen ganske bra, i hvertfall de første par årene, etter militæret.
Jeg tror hun stesøstra mi, Christell Humblen, hun mobba meg litt, da jeg var ferdig med militæret.
Hun, og søstra mi, fikk meg til å bli i leiligheten til Christell, en helg, sommeren 93 vel, ved Terningen matcafe der.
Og da sa Christell, at jeg burde se den, de elskende på Pont Nuff.
En film om to uteliggere, i Paris.
Så om det var en klage, på at jeg var fattig, etter studier og militæret da, det er mulig.
Søstra mi, ville så gjerne, at jeg og henne, skulle ta over den leiligheten, ved Terningen Matcafe, fra Christell, og Hege fra Rødgata, i Drammen da.
Men da måtte vi hatt 9000, i depostium, eller noe.
Men jeg fikk jo bare ca. 5000, i dimmepenger, fra militæret.
Og man måtte jo ha penger til mat og månedskort osv. og.
Og Pia hadde ingen penger.
Hun hadde jobba et år, i barnehage osv. vel.
Men det var vikariat da, så hun var vel arbeidsledig.
Så da var vi på møte der da, med eieren osv., men vi kunne jo ikke ta leiligheten, for vi hadde ikke råd til depostiumet.
Så da flytta søstra mi, inn på rommet mitt, på Skansen Terrasse, i Ungbo leiligheten der.
For hu sa, at hu ville bo sammen med meg, da jeg var i militæret.
Og jeg tenkte vel, at hu hadde jo ikke noe sted å bo, så jeg måtte vel la henne bo der, så det ikke skulle skje noe.
Så sånn var det.
Hege, fra Rødgata, var sammen med en kar, som jeg ikke husker navnet på, da hu og Christell, bodde i leiligheten, ved Terningen matcafe da.
Jeg var der et par-tre ganger, sammen med søstra mi, osv.
Og den ene gangen, så skulle han typen, til Hege, fra Rødgata, på Gullskogen da.
Dette må vel ha vært sommeren 93, vil jeg tro.
Da hadde dem grisa med noe, i trappa der.
Og da spute han meg, om jeg ville ta på meg jobben, med å vaske trappa for dem.
Fy faen.
Nei dem fikk vaske trappa sjæl, eller jeg sa vel bare nei, og lurte på om han var sinnsyk, eller noe.
Noe sånt.
Så hva det kan ha vært.
Hm.
Noe plot av noe slag, vil jeg vel kanskje tro.
Hm.
Men men.
Det som var rart med Magne og Elin da.
Det var, at vinteren 94/95, kanskje det var.
Så hadde dem bedt meg, på besøk hos dem, på Bergkrystallen da.
Og da, så skulle dem ha meg, til å se gjennom noen fotografier dem hadde, i et album da.
Og da, så scanna dem begge trynet mitt, da jeg kom til det bildet, med hun Sophie da.
Så hva det var.
Det kan man lure på.
Men jeg trodde det var noe dem dreiv med, som dem ikke forklarte om.
At dem skulle sjekke hvordan jeg reagerte osv.
Så det synes jeg var litt rart.
Men det er mulig jeg driter meg ut.
Det er mulig, at det ikke var sånn.
Det er mulig.
Men det virka litt rart husker jeg.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på mer om hun Liv, som var, eller er, butikksjef, på Rimi, i Grenseveien eller Hasle, like ved en sånn ubemannet bensinstasjon der, og en elektrisitetsforretning.
Jeg pleide å kjøre den veien hjem fra jobben, da jeg jobbet på Rimi Nylænde.
Jeg pleide å kjøpe bensin der, da jeg hadde HiAce’n, siden det var ganske billig bensin osv. der, siden Rimi-lønningene, ikke var så høye, på den tiden i hvertfall.
Men etterhvert, i 98, så ble til og med jeg butikksjef etterhvert.
Det var vel da, fem år, etter at jeg jobbet noen vakter, på Rimi Karlsrud, når folk var syke der osv., i 93.
Det var blant annet en jente som jobbet der, sa Magne, som hadde anoreksia.
Så hun prøvde man å oppføre seg høflig mot osv. da.
For hun var visst så syk, at hun ikke kunne jobbe noenganger osv., hvis jeg husker det riktig.
Men men.
Men ellers virka hun helt grei hun.
Hun tror jeg var den første jeg visste om, som hadde anoreksia.
Bortsett fra en av venninnene til Pia i Drammen, som også hadde det.
Og hun var sånn, at da jeg satt og spiste baguette, eller noe, på Lyche cafe vel, i Drammen.
Så var noen av vennene til Pia der.
Jeg jobba jo i Drammen, og da var det sånn, at etter skolen, så var det en time kanskje, til jobben begynte.
Så da dro jeg på alle cafene i Drammen osv., og kjøpte meg noe mat da.
Og prata med vennene til Pia og Cecilie Hyde.
Som kjente alle frikene og også flere andre, i Drammen.
Og jeg og en i klassen, som het Fred Bing, vi pleide også å gå å være litt sosiale og chille på de her cafeene da, og preike om alt mulig rart da.
En gang, på Risto cafe, også i gågata i Drammen, så var jeg og Fred der, og skulle ta en røkepause og drikke cola, eller noe.
Skolen vår, var like ved gågata, på Bragernes, midt i Drammen sentrum, så det var ganske artig å gå der.
Men skolen vår, hadde ikke noe kantine, det var derfor vi alltid endte opp på Risto cafe, og Lyche cafe, og det var vel en cafe på glassmagasinet og, men den var ikke så kul.
Dessuten var det en cafe, eller kafeteria, het kanskje de kafeene, i Strøket og.
Men det var lengre å gå, så dit hendte det, at jeg gikk, hvis jeg hadde en time til jobben begynte da.
Noe sånt.
Og da traff vi Monica Nebel, fra 2. klasse på Gjerde.
Hun var fra Svelvik.
Hun var sammen med en av arbeiderne til fattern.
Eirik Thorhaldson, som egentlig var fra Island, men som prata norsk, og bodde ved kafeen, på Berger, tror jeg.
Og som Heidi, venninna til søstra mi, i Drammen, sa at så ut som en gresk gud, da han dukka opp i leiligheten, til Jan Snoghøj, broren til stesøstra mi, da jeg og Pia, og vennene hennes, var der en gang, og han dukka opp der, med øl han hadde kjøpt for Pia.
Så sånn var det.
Men men.
Det er mye rart man husker.
Han, Eirik Thorhaldson, var sammen med Monica Nebel da.
Monica Nebel, gikk for å være veldig pen.
Og hun, og stesøstra mi, Christell, de hadde visst en slags konkurranse, sa en annen venninne av søstra mi, om å se penest ut osv., noe sånt, det var vel en gutt de var interessert i da.
En blond gutt, tror jeg, som var venn av Jan.
Hva het han da, han så som de i det bandet Bros.
Skal jeg se om jeg finner videoen.
Sånn så han gutten ut.
Bare at han gutten, var kraftigere, tror jeg, enn de her i Bros da.
Jeg hadde også sånn frisyre, på slutten av 80-tallet osv., fordi frisørene i Drammen, de sa at sånn frisyre var kul da.
Så sånn var det.
Jeg husker ikke hva han gutten, som det vel var de gjorde seg pene for, het igjen, men han het vel noe han og.
Det er vel sikkert.
Hun Monica Nebel, skulle egentlig, ha gått på skole i Sande, tror jeg.
Men hun dukka opp på Gjerde, etter 2-3 uker der, tror jeg.
Så her må noe ha foregått.
Da jeg og Fred Bing, dukka opp, på Risto-cafe.
Vi spilte vel noe kronespill, sikkert, for det var litt kjedelig i Drammen.
Og da, i 1988, så kunne man vinne 10 kr, på kronespill.
Og ikke bare syv kroner, som i 1978, da jeg bodde i Larvik.
Og et kronespill, det var sånn, at det hadde digitale tall.
LED-lys, heter det vel.
Så noen ganger, så kunne man vinne 10 kroner, på alle vinnersjangsene.
Og det varte kanskje i ti forsøk.
Så da kunne man vinne kanskje 50 kroner.
Men det var mest bare for å drepe tid, for jeg jobba så mye på CC, og fattern sa jeg skulle ta opp studielån, siste halvåret, i Drammen vel, så jeg hadde masse penger.
Men da traff vi Monica Nebel.
Og hun satt oppå en pute, for hun hadde fått livmorbetennelse.
Og jeg kjente jo også typen hennes, Eirik Thoraldsson.
Fordi han jobba for fattern, og var kamerat, med Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, dama til fattern.
Og jeg hang noen ganger, hos Jan, fordi han bodde på Gullskogen, og fattern, ville ikke at jeg skulle være for mye i Vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate, i Drammen, for jeg gikk ikke så bra overens, med Haldis.
Så han sa alltid, ja du får ligge over hos Jan.
Hvis jeg var innom der, etter skolen, og sa at jeg skulle jobbe tidlig lørdag, eller at jeg skulle på juleball med Gjerde, eller russekro, og sånne ting da.
Så jeg var en god del ganger, hos Jan, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen, eller Gulskogen, hvordan man skriver det.
Og en gang, så satt jeg på med fattern, husker jeg, og da var Eirik Thoraldsson, også med, siden han jobba for fattern.
Han Thorhaldsson, han var på min alder.
Eller et, eller to år eldre.
Og jeg var med han og fattern og ei jente som var på utplassering, med danskebåten, en gang.
Ei jente fra Svelvik.
Så hun fikk lov å jobbe på utplassering hos fattern, på Strømm Trevare.
Men jeg og Ulf, fikk ikke lov, et par-tre år seinere.
Så sånn var det.
Og hun jenta, hun traff noen folk fra Oslo, på danskebåten.
Hun var et par år eldre enn meg, så jeg hadde ikke noe sjangs på henne.
Men vi var litt snurtne vi da, jeg og fattern og Eirik Thoraldsson.
Da vi skulle kjøre hjem til Berger.
For da dukka det opp en annen bil, med noen gutter, som hun jenta hadde truffet, på danskebåten.
Og tuta osv.
Og da måtte fattern stoppe, så ble hun jenta med den andre bilen.
Så måtte vi kjøre tilbake til Berger, uten hun jenta fra Svelvik da.
Så det var litt kjedelig synes jeg.
Men da tror jeg han Eirik Thoraldsson, var litt sjenert, så han var ikke så flink til å sjekke opp henne tror jeg.
Jeg vet ikke om han prøvde heller.
Men samme det.
Men han sjekka opp Monika Nebel i hvertfall, og det er ikke dårlig, må man vel si.
Men fattern måtte kjøre Eirik Thoraldsson, til legen, i Drammen, et par uker, før vi traff Monica Nebel, som satt på puta, på Risto Cafe.
Og det var fordi, at Eirik Thoraldsson, hadde fått vridd noe greier, inni pungen, eller noe, så han måtte få hjelp av legen, med det her da.
Så hva Eirik Thoraldsson, og Monika Nebel, dreiv med, det vet ikke jeg.
Men det vet dem vel selv.
Det tror jeg nok.
Men men.
Anoreksia ja.
En dame på Rimi Bjørndal.
Gry, het vel hun.
Hun hadde også anoreksia vel.
Men meg, det er kanskje ikke så kult, å skrive om alle de damene på jobben som har hatt anoreksia.
Men hvis de plutselig lukter tannpasta, så har de antagelig anoreksia.
Men det er vel sånn som folk skjønner fra før.
Det vil jeg tro.
Men samme det.
Jo, hun Liv ja.
På butikksjef-seminar, på Storefjell, i 1998.
Da hadde jeg nettopp blitt butikksjef.
Så kjente jeg hun Liv litt, fra da hun jobba, på Rimi Karlsrud, og vi spilte fotball og sånn, organisert av Magne da.
Det er mulig hun var med på Oslo-løpet, og/eller Holmenkollstafetten, i 1993 da, det er mulig.
Men da hadde jeg vel drukket litt.
Det var vel fredagen antaglig det her, på seminaret.
Så så jeg henne da.
En av de få jeg kjente på Rimi-seminar, som ny butikksjef.
Så spurte jeg, om hun hadde noe mer å gjøre, med Magne Winnem, fra klassen, på Gjerde Videregående.
Nei, men fysj, det hadde hun i hvertfall ikke.
Så her har det nok vært noe som har foregått.
Men hun forklarte ikke.
Det var veldig mange butikksjefer der.
Jeg satt litt med Kristian Kvehaugen, butikksjefen min, fra Rimi Bjørndal.
Og en annen, og dem prata om elgjakta.
Og selv om jeg hadde vært i militæret, og på øvelse Elg, mange ganger, som værnepliktig, og på rep-øvelser.
Så synes jeg ikke elg-jakta, var så artig.
Men, han ene, som seinere, i år 2000, eller 2001, vil jeg tippe.
Som da var butikksjef på Rimi Ringen.
Jeg hadde en nabojente, i Waldemar Thranes gate, fra rundt 2001, tror jeg, til rundt 2004.
Hun hadde en katt, som het Chaplin.
Og en gang, så ferska jeg henne da hun slapp katta, ned på min veranda(!)
Jeg så henne ut vindu.
Så løp katta inn i min leilighet.
Så tok jeg katta, og heiv tilbake på hennes veranda.
Jeg var veldig deprimert, den tiden der, og hadde personlige problemer osv., så jeg synes det ble litt mye, å banke på døra hennes, og gi henne katta.
Jeg var ganske langt nede, det var mye problemer på jobb, og muttern døde, og farmora mi døde, og mye forskjellig.
Så sånn var det.
Men, hun, da jeg ble kjent med henne.
Jeg bare hilste på henne, i oppgangen, ved heisen.
Hun virka som en fin jente, eller dame da.
Så spurte jeg henne, om hvilken Rimi hun jobba på.
Så jobba hun på Rimi Ringen da, på Carl Berner.
Den gamle kinoen.
Så spurte jeg hvordan han sjefen var da, han som prata om elgjakta, på butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 1998.
Han het et dobbeltnavn, tror jeg.
Per- noe(?)
Noe sånt.
Samme det.
Men da svarte hun nabojenta, fra leilighet 304, da, at han var en jævel.
Eller djevel, sa hun vel.
Hun var vel fra Nord-Norge.
Og jeg måtte love å ikke si det til han, at hun hadde sagt det.
Og jeg synes hun virka veldig fin.
Hun var assistent, tror jeg.
Sikker en del år yngre enn meg men, som vel var nærmere 30 da.
Hun her var vel kanskje 20.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke noe grunn, til å fortelle noen, at hun synes at han var en jævel.
Så det fortalte jeg ikke til noen.
Siden hun sa jeg ikke skulle gjøre det.
Men, jeg kom på det nå da.
Så jeg synes det er litt rart, at hun Liv, tydeligvis, var veldig misfornøyd, med Magne Winnem, kameraten min, fra skole osv.
Og også at hun jenta, som hadde en katt som het Chaplin da, at hun skulle være så misfornøyd, med han sjefen sin, som prata om elgjakta, på butikksjefseminaret, i 98.
Så hva det var som foregikk i Rimi, det kan man lure på.
Jeg har prøvd å skrive brev, til Stein Erik Hagen.
Halla:) Skal høre med søss jeg. Ikke Shell på meg. Driver Rema-butikk jeg nå. Samme driten som alle andre kjeder har jeg funnet ut… så søker på andre jobber for tiden… Håper alt er vel
Det høres kult ut, det er noe brev fra Stein Erik Hagen der osv., som jeg fikk da jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, og vi vant noe sånn gullårekonkurranse, i 2001, vel, som jeg gjerne skulle ha hatt, og lagt ut på bloggen, for det er noe slags mafia-greier, som foregår, har jeg forstått, så kanskje det er mulig å få noe hjelp av myndighetene, hvis man har noen bra papirer, tenkte jeg da.
Rema-butikk var det ja.
Ja, jeg fikk jo nok, etter at jeg etter 8-10 år i Rimi, ble lurt, på lønna, da jeg bytta butikk, fra Rimi Nylænde til Rimi Kalbakken, som jo er dobbelt så stor i omsetning, og jeg distriktsjef Anne Neteland, ikke ville ha noe møte med meg, før jeg byttet butikk, og ikke engang tok opp temaet lønn, før jeg byttet.
Da bestemte jeg meg, for at jeg hadde hatt nok av Rimi, og ville prøve å få en karriære, i en mer sivilisert bransje, eller hva man skal kalle det.
En bransje hvor man ikke blir drevet rovdrift på i samme grad som i butikk da, eller hvordan man skal forklare det.
Da jeg gikk på skole osv., så var det jo ikke sånn, at jeg satt og leste lekser hele tida på fritida, jeg dreiv vel med andre ting som data, fotball og elektronikk osv., så det var vel egentlig aldri meningen min, å jobbe i butikk hele livet, altså, ettersom, at når man jobber i butikk, som butikksjef f.eks., så blir det ofte sånn, synes jeg, at man ikke får så mye tid til å drive med andre ting, og da blir det litt kjedelig for meg egentlig.
Så jeg bestemte meg for å slutte i Rimi da.
Og begynne å studere, men det gikk vel rett vest, det vil si, at jeg tror politiet brukte meg som noe ‘target guy’, mot noe mafia, eller noe.
Så det er vel mektige krefter i sving, hvis man ønsker å forlate butikkyrket, så bare for å advare om det.
Men men.
Ellers, så kom jeg på at Irene, da du måtte slutte som butikksjef, på Rimi Munkelia, fortalte rykter om deg, om at du hadde ‘tulla’ med safen der.
Jeg vet ikke hvorfor Irene fortalte det til meg, men det var vel ikke lov av henne å spre sånne rykter.
Så jeg synes dette var rart, og lurer på hva som har foregått.
Jeg lurer på om jeg legger det her på bloggen jeg, siden det kommer fram noen ting om hva som har foregått i Rimi osv.
Jeg har lagd website da forresten, www.johncons.com.
Du kan jo kikke der, hvis du har tid, så håper jeg det er i orden at jeg legger det her på nettet, og igjen takk for hjelpen med det brevet fra Stein Erik Hagen osv., da skylder jeg deg en tjeneste!
Dem klarte ikke å finne noen filer da, men takk alikevel, for bryderiet.
Jeg prata med Irene, fra Rimi Bjørndal, her forrige uke også.
Og hu forklarte mer, om hva hun hadde hørt var grunnen til at du fikk sparken på Rimi Munkelia.
Jeg prøvde å ringe deg om det her, men jeg fant ikke telefonnummeret ditt i telefonkatalogen online osv.
Det Irene sa da, var at faren din Kristian, som jo var sjefen min et par år på Bjørndal, da du også jobba der.
Irene sa, at Kristian, hadde sagt, at du fikk sparken der, fordi du hadde noen kamerater, som hadde fått deg til å låne dem penger.
Så hadde du tatt penger fra safen da, så hadde det vært feil i safen lenge, eller noe.
Og at det var hun Charlotte, eller noe, som jeg jobba sammen med på Rimi Nylænde, som hadde finni ut av det her, eller noe.
Men det var ihvertfall hva Irene sa, at Kristian hadde sagt osv.
Men det er vel litt rart, hvis faren din, driver å prater med Irene om sånt.
Og hu andre søstra di, er jo gift med Morten Jenker, skjønte jeg.
Og jeg husker jeg dreiv å sjekka opp litt, en dame, fra Rimi Karlsrud, som het Sophie, vel, og som studerte jus vel.
Så på en fest, hos en som het Geir, fra Rimi Karlsrud, i rimi-leilighetene i W. Thr. gt., så smeller det fra han Jenker, når jeg stakk, noe om han at hu skulle suge pikk, eller noe sånt no.
Så hva det var med han Jenker, det skjønner ikke jeg.
En gang så skulle han ha meg til å bære ølen for han, husker jeg.
Så om han trodde jeg var noe slave eller noe, jeg vet da søren jeg.
Men det er vel ikke mangelvare på litt ujavne folk, i Rimi, eller Ica, må man vel kunne si.
Så hva det er som kan ha skjedd med de papirene, det veit jeg ikke.
Og sorry hvis jeg skriver for detaljert om det som skjedde med safen der osv., men når sånne rykter går, så er det vel like greit å finne ut av det.
Jeg mener at jeg ble vel involvert i det her, da Irene sa fra til meg om det her, rundt år 2001, var det kanskje, uten at jeg skal påstå året nøyaktig.
Så da tenkte jeg, at noe kanskje kunne være galt, siden det gikk sånne rykter da, må man vel si.
Så tenkte jeg, at det kunne være noe løgn da.
At det var noe noen sa, som ikke var sant da, så det er derfor jeg begynte å tenke mer på det her igjen osv.
Så beklager hvis det ble dumt i forbindelse med det, men da er det kanskje noen som har trua deg eller noe, at det var derfor ble tull med safen på Munkelia, så det er vel ikke umulig, og da er vel du unnskyldt da egentlig, for det er vel ikke så kult med trussler osv., hvis man blir truet av noen gangstere osv., så er det kanskje ikke alltid at man har like mye man skulle ha sagt kanskje, uten at jeg kjenner til nøyaktig hva som skjedde.
Men da har jeg prøvd å forklare i hvertfall, så får jeg håpe at det var i orden.
Halla:) Skal høre med søss jeg. Ikke Shell på meg. Driver Rema-butikk jeg nå. Samme driten som alle andre kjeder har jeg funnet ut… så søker på andre jobber for tiden… Håper alt er vel
Det høres kult ut, det er noe brev fra Stein Erik Hagen der osv., som jeg fikk da jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, og vi vant noe sånn gullårekonkurranse, i 2001, vel, som jeg gjerne skulle ha hatt, og lagt ut på bloggen, for det er noe slags mafia-greier, som foregår, har jeg forstått, så kanskje det er mulig å få noe hjelp av myndighetene, hvis man har noen bra papirer, tenkte jeg da.
Rema-butikk var det ja.
Ja, jeg fikk jo nok, etter at jeg etter 8-10 år i Rimi, ble lurt, på lønna, da jeg bytta butikk, fra Rimi Nylænde til Rimi Kalbakken, som jo er dobbelt så stor i omsetning, og jeg distriktsjef Anne Neteland, ikke ville ha noe møte med meg, før jeg byttet butikk, og ikke engang tok opp temaet lønn, før jeg byttet.
Da bestemte jeg meg, for at jeg hadde hatt nok av Rimi, og ville prøve å få en karriære, i en mer sivilisert bransje, eller hva man skal kalle det.
En bransje hvor man ikke blir drevet rovdrift på i samme grad som i butikk da, eller hvordan man skal forklare det.
Da jeg gikk på skole osv., så var det jo ikke sånn, at jeg satt og leste lekser hele tida på fritida, jeg dreiv vel med andre ting som data, fotball og elektronikk osv., så det var vel egentlig aldri meningen min, å jobbe i butikk hele livet, altså, ettersom, at når man jobber i butikk, som butikksjef f.eks., så blir det ofte sånn, synes jeg, at man ikke får så mye tid til å drive med andre ting, og da blir det litt kjedelig for meg egentlig.
Så jeg bestemte meg for å slutte i Rimi da.
Og begynne å studere, men det gikk vel rett vest, det vil si, at jeg tror politiet brukte meg som noe ‘target guy’, mot noe mafia, eller noe.
Så det er vel mektige krefter i sving, hvis man ønsker å forlate butikkyrket, så bare for å advare om det.
Men men.
Ellers, så kom jeg på at Irene, da du måtte slutte som butikksjef, på Rimi Munkelia, fortalte rykter om deg, om at du hadde ‘tulla’ med safen der.
Jeg vet ikke hvorfor Irene fortalte det til meg, men det var vel ikke lov av henne å spre sånne rykter.
Så jeg synes dette var rart, og lurer på hva som har foregått.
Jeg lurer på om jeg legger det her på bloggen jeg, siden det kommer fram noen ting om hva som har foregått i Rimi osv.
Jeg har lagd website da forresten, www.johncons.com.
Du kan jo kikke der, hvis du har tid, så håper jeg det er i orden at jeg legger det her på nettet, og igjen takk for hjelpen med det brevet fra Stein Erik Hagen osv., da skylder jeg deg en tjeneste!
