Stikkord: Rimi Nylænde
-
Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så husker jeg det, at Irene Ottesen.
(Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.
Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).
Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.
(En kar med tynt hår, vel.
Og som vel også muligens hadde bart.
Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).
Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.
Det mener jeg rimelig sikkert å huske).
Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).
Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.
(Noe sånt).
Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.
Noe sånt.
Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.
(På jobb, på Rimi Bjørndal).
På grunn av han her spretten, da.
Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.
Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.
(Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).
For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.
Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).
Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.
Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.
(Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.
Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).
Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.
De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.
(På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).
Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.
Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.
(Må man vel si).
Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.
Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).
(Noe sånt).
Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.
Noen år seinere.
På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.
Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).
Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.
(Av en eller annen grunn.
Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.
Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).
Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.
For det er jo noen år siden, for å si det sånn).
At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.
Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.
Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.
Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.
For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.
(I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).
Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).
Så å bli prata dritt om av en kriminell.
Hvem bryr seg om det, liksom.
Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.
Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.
Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.
(Noe sånt).
Men jeg mener å huske det.
At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).
Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.
(Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.
Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.
Mellom han spretten og meg, da).
Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.
(Muligens vår lederkollega Fredrick).
At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).
Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.
Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).
Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.
For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).
(Altså i 6-7 år, på den her tida, da).
Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).
Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.
Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.
(Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
Fra sommeren 2002 til desember 2003).
For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).
Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.
Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.
Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.
Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.
(Enn det hadde gjort, for meg).
Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.
Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.
Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.
Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.
(Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).
Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.
Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.
Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.
Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.
Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.
(Noe vel også Magne Winnem mente.
Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).
Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.
(Sånn som det virka som, for meg).
Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.
Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.
(Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.
Av butikksjef Kristian Kvehaugen.
Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.
Må det vel ha vært).
Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.
Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.
(På den tida, som jeg jobba, i Rimi).
Og det er jeg vel egentlig ikke enda.
Toro har nok mange sider, (vil jeg si).
Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).
Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?
Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?
Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.
Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro mye fravær.
Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).
(Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.
Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).
Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.
(Hva vet jeg).
Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).
Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.
(For å bli butikksjef.
På Rimi Nylænde).
At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.
Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.
Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.
(For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.
(Hva vet jeg).
Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).
Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).
(Nemlig fra 1998 til 2002).
Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.
(Det er mulig).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Toro sa det en gang.
(Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).
På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.
(Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).
At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.
(Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.
Ikke en så mye som en eneste gang.
Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).
For de burgerne hadde så godt rykte.
Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.
Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.
Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).
Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.
(Da jeg nesten var tredve år).
Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.
Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.
Så de ufarliggjorde hasj, da.
Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.
Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.
(Rundt 1998).
Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.
Men jeg har aldri lagd en joint selv.
(For det veit jeg ikke hvordan man gjør).
Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.
Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.
(Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).
Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.
(Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.
Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).
Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).
Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.
Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).
For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.
Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.
Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).
Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.
Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).
Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.
Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.
Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.
Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.
Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.
Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).
Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.
For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.
Og karrieren min ikke tok helt av.
Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.
(Av en eller annen grunn.
Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).
Så jeg kjedet meg en del, da.
Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.
For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.
Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.
(I 1999, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Problemer med matbutikkene i England
Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.
(Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.
Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.
Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).
Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).
Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.
Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.
Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.
Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.
For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.
En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.
Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.
Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.
Og prisene er også lave der.
Og utvalget er veldig bra, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.
(Se bildet ovenfor).
Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).
For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.
Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.
Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.
(Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).
Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).
For jeg var der cirka 21.35, da.
Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.
En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).
Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).
Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.
Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.
Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.
Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.
(For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.
Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).
Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.
Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.
(Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).
Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.
(Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.
Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).
Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.
(Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).
At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?
For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).
Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.
Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).
For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.
Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.
(Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.
Vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:
-
Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud
Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).
Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.
Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.
(En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.
Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.
Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).
Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.
(Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.
Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).
Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.
Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.
(Som jeg jobba sammen med, på den tida).
For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.
Men David Hjort ba meg alltid med på fester.
(Av en eller annen grunn).
David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).
Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).
Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.
For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.
Og han var jo åtte år yngre, enn meg.
(Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).
Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.
Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.
Så slo jeg ofte til på det, da.
Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.
Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.
Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.
Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.
For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.
Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.
Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.
For David Hjort er også flink til å overtale.
Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.
Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).
Men da sa jeg nei takk.
For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.
(Som ny butikksjef).
Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.
For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.
Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.
Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.
At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.
For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.
Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.
Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.
Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.
Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.
Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.
Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).
(Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.
Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).
Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.
Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt full, på denne gåturen.
(Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.
Hvem vet).
Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.
Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.
Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.
Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.
Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.
Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.
Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.
(Så hu kom seg i sikkerhet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.
David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).
Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.
Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).
(Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).
Og da.
(Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.
På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).
Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.
Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.
Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.
Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).
Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.
Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.
Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).
Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).
Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.
(Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).
Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.
For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).
Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).
Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).
Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu dukka opp der vel.
Og både hu og jeg.
Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.
Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.
Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn.
Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.
Regner jeg med, ihvertfall.
Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).
Og da ble jeg litt flau, husker jeg.
For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.
Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).
Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.
Det er en slags standard personbil, liksom.
Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.
Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.
Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.
Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.
Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.
(Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).
Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal
Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).
Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.
Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).
Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.
(Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.
Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).
Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.
(At jeg skulle få denne jobben).
For jeg tok jo ikke frysebestillingene.
(Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.
Så jeg var kanskje en slags ‘frysesjef’, på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.
Selv om jeg ikke jobba der så mye.
(Jeg jobba først to vakter i uka der.
Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.
Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.
Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.
(Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.
Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).
Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).
Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).
Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).
(Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.
Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.
Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.
Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.
Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).
Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.
Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.
En dag de hadde fri, liksom.
Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).
Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.
Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).
Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.
Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.
Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.
Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.
Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.
Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.
Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).
Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.
(Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.
Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).
Så vi fiksa vel dette ganske greit.
Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.
For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.
For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.
Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).
Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.
(Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).
Så pleide Fredrick å svare ‘Roger’, da.
Og det betydde liksom at det var greit, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette ‘Roger’.
For da sa jeg bare at: ‘Heter ikke du Fredrick, da?’.
(Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).
Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).
Om hvorfor han het Fredrick, med ‘c’.
Og ikke ‘Fredrik’, liksom.
For Fredrick med ‘c’, det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.
Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.
Men da svarte bare Fredrick at: ‘Det vet jeg ikke’, (eller noe lignende), husker jeg.
Så det var kanskje litt rart.
(At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe av det rareste Fredrick gjorde.
(Som jeg vet om, ihvertfall).
Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).
(Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.
Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).
Og dette som Fredrick sa.
(Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).
Det syntes jeg at var så ‘far out’.
Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).
Og noen dager etter dette igjen.
Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).
Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.
(For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.
Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).
Og jeg tok det ikke så seriøst, da.
For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het ‘Kunsten å sjekke damer’, (eller noe sånt).
Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.
(Altså 12-13 år tidligere).
Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.
(Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).
For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.
Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.
(Det er mulig).
Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det ‘nedlastingsprogrammet’ E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.
Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.
For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, ‘So What-dama’, ‘Bærumsdama’ samt et par-tre horer), på den her tida.
Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).
Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.
Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.
Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).
Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.
Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.
Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.
(Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.
Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).
Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.
Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.
Og han hadde jo en ‘barnslig’ sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.
(Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).
Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.
Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.
Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.
Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe’s Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).
Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.
Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).
Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).
Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.
(Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).
Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.
Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.
Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).
Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.
(Og han har/hadde vel også litt bollekinn).
Men han er en person med mange sider, vil jeg si.
(Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.
Det er mulig.
For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.
Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.
Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.
Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.
Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).
For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.
Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.
Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.
Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.
Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.
(Hvem vet).
Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.
Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.
Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).
Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg
Etter at mora mi døde så uventet.
Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.
Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).
(Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).
For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.
Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).
Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).
Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).
Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.
Før hu døde så brått, da.
Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.
(For jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.
Noe sånt.
For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).
Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.
(Høsten 2002.
Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).
Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.
Det husker jeg ikke.
Men Pia sin etiopiske samboer Negib.
(Som jobba for Tiny Budbiler).
Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.
For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.
Så han lånte 20-30.000 av meg, da.
Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.
Og når jeg endelig fikk de tilbake.
(Mange måneder for seint).
Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.
Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.
Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).
Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).
For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.
Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.
Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.
Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).
For å ta toget ned til Larvik, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Larvik.
Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.
Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.
Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.
(Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.
Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.
Det vil si våren 1980, vel.
Altså cirka 22 år før det her, da.
Noe sånt).
Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.
(Det som hadde så gode moreller.
Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.
Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).
Men akkurat da jeg skulle sjekke det.
Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).
(Men som da var hovedinngangen, vel).
Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.
Men det visste jeg at var feil.
For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.
Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.
Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.
Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.
Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.
For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).
Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.
Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.
Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.
Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.
(For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.
Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.
Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.
Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.
Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.
Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.
Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.
Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).
Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.
Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.
Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.
Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.
Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.
Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).
(Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.
Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).
Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.
Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).
(Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.
Noe sånt.
Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).
Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).
Hu fortalte det, da.
At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.
(Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).
Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.
Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.
Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.
Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.
(Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).
Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.
For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).
(Syntes jeg, ihvertfall).
Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.
Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.
Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).
Så det orka jeg ikke, da.
(Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.
Som grensa til terror, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.
Men han faren til Axel’s kamerat.
Han ble kalt for ‘Majoren’, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.
Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.
Så jeg ble bare liggende lenge, da.
For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).
Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.
Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.
At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.
Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.
Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.
(Før Axel ble født).
For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).
Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.
Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.
Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.
For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.
Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).
Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.
Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.
(Noe sånt).
Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.
At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).
Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.
Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.
Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.
Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.
Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.
Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).
En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).
Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.
Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.
Det var min ide, da.
Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.
(Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).
Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.
Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.
Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.
Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).
Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.
Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor
Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.
Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.
Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).
For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.
Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.
Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.
Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.
Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.
(For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.
For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.
Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.
Og ikke jobbe i butikk.
Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).
Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.
(For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).
At det ikke var så farlig med det kursbeviset.
Så det kunne bare ligge der.
(På Rimi Karlsrud, da).
Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).
Men det var ikke jeg helt enig, da.
For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.
Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.
For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.
Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).
Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.
For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.
Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.
Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.
Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).
At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.
For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.
Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.
(Noe sånt).
Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.
Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.
Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).
Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.
Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.
Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.
Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.
Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).
Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).
Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).
Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.
Så når det gjaldt kommunikasjon.
Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.
Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.
(Noe sånt).
Så hvis dette ble surret med.
Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.
Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.
Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.
(Noe sånt).
Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.
(Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.
Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.
(Noe sånt).
Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.
(Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).
Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).
Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).
Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.
(Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.
Det er mulig).
Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
At jeg ville ut av Rimi, da.
På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.
(Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.
Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.
Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.
Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.
(Noe sånt).
Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.
Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.
(Det var i den duren der, liksom).
For det var visst lov, da.
Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var personvern-loven, da.
Noe sånt).
Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.
Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.
(Noe sånt).
Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.
For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.
(Under butikksjef Cille der).
Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.
Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.
Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.
For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.
Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.
Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.
(Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).
Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.
For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.
Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.
Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.
Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.
Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.
Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.
(Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).
Noe som kanskje høres litt rart ut.
Men det var visst sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter disse to kursene/kursdagene.
Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).
Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.
Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.
Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.
(Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).
Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken
Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.
At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).
Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.
Da ville han heller ha drevet med noe annet.(Noe sånt).
Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.
Hvis jeg husker det riktig.
(Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og hu sa en gang det, (husker jeg).
At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.
Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.
Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.
Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.
Og det var ganske praktisk, egentlig.
For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.
De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.
Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.
Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.
Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.
(Det er mulig).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.
(For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).
Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.
(For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.
Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.
Som å helle salt i brusen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.
(For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).
Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.
(Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.
For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.
Noe sånt).
På lageret, rett ved døra inn til butikken der.
Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).
Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.
Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.
Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.
Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.
Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.
Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.
Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).
Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.
Selv om de bare var inne og handla mat, da.
Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.
Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
For det parkeringsvakt-firmaet der.
Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).
Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.
Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.
En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.
Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.
Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.
Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).
Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.
Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.
Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.
Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.
Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.
(Da hu begynte å prate om det her, da).
Men jeg klarte å styre meg, da.
Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.
I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.
(Noe sånt).
Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).
Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.
Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.
Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.
(Noe sånt).
Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.
For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.
Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.
Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.
(Syntes jeg selv ihvertfall, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken
Det var forresten sånn, husker jeg.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.
Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.
For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.
Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.
(Ihvertfall i en periode.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.
(Mente ihvertfall jeg, da).
Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.
(Og ikke bare gå rett forbi den, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.
Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.
For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.
Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.
Og begynte å smile og flørte og være harry, da.
Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.
Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.
For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.
(Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).
De var en gjeng med klovner, da.
(Må man vel si).
Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.
Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.
Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).
Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).
For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.
Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.
På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.
Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.
Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.
(De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).
Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.
Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.
Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.
Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Kalbakken.
Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.
Og vaska fruktdiskene, da.
Så det første vi måtte gjøre hver mandag.
Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.
Og jeg ble jo stressa av det her.
For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.
(Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).
For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.
Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.
Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.
(Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).
Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.
Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.
(Så godt som alltid, ihvertfall).
At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.
Og så to kasser med gule epler, i midten.
Og så to kasser appelsiner, til høyre.
(Noe sånt).
Bare for å ta et eksempel, da.
Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.
Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.
Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.
(Til for eksempel plommer eller sitroner, da).
I ‘hovedetasjen’, av disken, da.
Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.
For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.
Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.
Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.
Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.
Var det noen som sa.
Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.
Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.
Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.
Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.
Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.
Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.
For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.
På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.
Men det var jo bare baksida av fruktdisken.
Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.
(Men det var kanskje noen andre som skjønte det).
For jeg prioriterte jo forsiden av disken.
Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.
Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.
Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.
Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.
Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.
For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.
(Må man vel si).
Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.
Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.
For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.
For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken
Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.
Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).
(Iforhold til de andre lederne der, da.
Må det vel ha vært).
Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.
Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.
At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.
For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.
Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.
Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.
For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.
Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.
Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.
Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.
Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).
At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.
(Noe sånt).
Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).
Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.
Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).
Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).
Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.
(Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.
Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).
Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.
Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.
Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.
For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.
Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.
Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.
For å spise som dessert.
Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.
(Noe sånt).
Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.
Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.
Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).
For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).
Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.
Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.
Så jeg sa ikke noe mer.
Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.
Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.
(For å si det sånn).
Men det kunne være vanskelig, husker jeg.
For meg, i Rimi.
Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.
På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.
For da kom de jo et minutt seinere hjem.
(Noe sånt).
Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.
(For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.
Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.
I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).
Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).
Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).
Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.
Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.
(Tenkte vel jeg, da).
For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.
Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.
Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på henne, borte i fryseavdelingen, da.
Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.
Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.
Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.
Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.
Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.
Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.
Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).
Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.
Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.
Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.
(I et ledermøte, må det vel ha vært).
Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.
Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.
Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.
Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.
Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).
Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.
Så ville hu få mer selvtillit, da.
Og mer roen på seg, da.
Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.
(For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.
Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.
Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.
Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.
For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.
Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.
Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.
Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.
Når hu var lei av frysevarebestillinga.
Noe sånt).
For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.
Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.
Det hørtes veldig rart ut for meg, da.
(For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).
Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.
(Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.
Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.
Og jeg skulle bestille kjølevarer).
Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.
Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.
Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.
At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.
Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.
For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.
For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.
(Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).
Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.
For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.
Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.
Så det var bra service, må jeg si.
For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.
Hvor det hadde vært veldig mange ran.
Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.
Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.
Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.
Under det daglige arbeidet, i butikken.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på det samme personalmøtet.
Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.
Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.
Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.
(Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).
Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.
(Så han hadde kanskje nerveproblemer.
Det er mulig.
Et eller annet var det nok, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.