johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Min Bok 5 – Kapittel 96: Blink-dame fra Fredrikstad

    Selv om jeg sleit veldig, den tida jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så klarte jeg likevel å få blink, på Dagbladet sitt dating-nettsted Blink, (husker jeg).

    Dette var ei ung litteratur-studine, fra Fredrikstad, husker jeg.

    Og vi likte begge ny, norsk litteratur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene.

    Så pleide jeg å ha søvnproblemer, da jeg bodde, i Norge.

    Og for å få sove, om kvelden, så måtte jeg liksom lese et kapittel, (eller noe), i en roman, da.

    For å liksom få slappet av og klare å sovne, da.

    Og derfor, så hendte det at jeg var innom en bokhandler og kjøpte de nyeste norske eller oversatte romanene, da.

    (Når disse hadde kommet i pocket-versjon, da).

    For jeg hadde omtrent lest ut alt som jeg syntes var interessant, på hoved-Deichman da, (gjennom 90-tallet).

    Så på den her tida, så leste jeg blant annet den ‘Ute av verden’, av Knausgård, da.

    Og jeg leste også noen av bøkene til Lars Ramslie, (husker jeg).

    Blant annet ‘Mikrokaos’, (heter den vel).

    Og jeg leste også korsfarer-bøkene til Jan Guillo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Blink-dama, hu begynte jo å nevne noen nye, norske forfattere, som jeg ikke hadde hørt om, engang.

    Og som jeg vel ikke fikk lest noe særlig av, tror jeg.

    For jeg var jo en rimelig travel butikksjef, på den her tida.

    Men vi likte begge to å se nye, norske filmer, da.

    Og hu her Fredrikstad-dama, hu var fan av Kristoffer Joner, da.

    Så hu ble med meg ut, og så på ‘Villmark’, på Saga kino, en gang, da.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Og etter filmen, så ble hu Blink-dama med til utestedet Blue Monk, (der hvor jeg var ute med hu SV-dama, Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), et års tid, før det her, var det vel).

    Og mens vi satt der, og drakk hver vår halvliter, vel.

    Så begynte en ganske gammel gubbe, som satt like ved der vi satt.

    Å begynne å bable om Morgan, som var vokalist, i bandet Svidd Grevling, som underholdte der, da.

    Så jeg spurte han ‘fan-gubben’, om denne Morgan var Morgan Lunde, da.

    (Håndballspilleren og Rimi Nylænde-medarbeideren, fra Grenland).

    Som var den vokalisten, som han gubben ‘babla’ om, i Svidd Grevling.

    Og det var faktisk Morgan Lunde da, (viste det seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at Svidd Grevling var ferdig med å spille, da.

    Så spanderte jeg en øl på Morgan Lunde også da, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde vært sjefen hans tidligere da, på Rimi Nylænde).

    Og jeg gratulerte han med å ha vært på landslaget som håndballspiller, da.

    Og med å også ha blitt vokalist, i et rocke-band.

    Og da fikk jeg en CD-singel, av Morgan Lunde, husker jeg.

    (Som jeg mener at jeg overhørte, at sa, til kameratene sine.

    At jeg så sliten ut, (eller noe sånt).

    Men at han likta dama mi, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu Blink-dama og jeg, hadde tatt oss en øl til vel.

    Så tok vi drosje hjem, da.

    Men hu Blink-dama, hu ville ikke bli med meg, inn i Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt såra og vonbråten, husker jeg.

    For jeg var jo langt nede, på den her tida, grunnet at jeg hadde problemer på jobben.

    Og jeg hadde også begynt å få en del rynker i trynet, og sånn.

    Etter sydenturen til Ayia Napa, i 1998.

    Og etter at jeg hadde brukt for mye kvisekrem, en dag, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Og hadde ligget på senga mi, og sett på TV.

    Og da jeg gikk på do, så så jeg plutselig det, at haka mi hadde fått en svær og dyp rynke, da.

    Noe som forandra utseendet mitt en del, vel.

    Og jeg fikk kanskje et mer karakteristisk utseende.

    Enn det kanskje litt mer kjedelige og rettskårne utseendet, som jeg hadde hatt, i tida før det her, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kontaktet ikke hu Blink-dama igjen, etter det her, da.

    For jeg var rimelig fornærma, da.

    (Og langt nede, liksom).

    Så jeg orka ikke å risikere å bli såra da, liksom.

    (For da hadde det kanskje blitt litt mye.

    Siden jeg hadde problemene, på jobben, i tillegg).

    Men jeg angra litt på det, (husker jeg), at jeg ikke hadde gitt den CD-singelen, til Svidd Grevling.

    Til hu Blink-dama, i drosjen, da.

    For da hadde hu kanskje blitt med meg inn, i Rimi-leligheten min.

    Og latt meg fått meg et nummer, da.

    Det er mulig.

    Men jeg chattet aldri noe mer, med hu her Blink-dama, etter den her litt mislykkede date-en, da.

    (Selv om den date-en også var litt morsom vel, siden vi møtte Morgan Lunde og Svidd Grevling, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

    Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

    Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

    For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

    (Og det var oppgangstider, på den her tida.

    Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

    Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

    For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

    Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

    Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

    (Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

    Må man vel si).

    Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

    På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

    Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

    Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

    Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

    Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

    Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

    Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

    At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

    Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

    (Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det her funka bra.

    Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

    Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

    Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

    Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

    (Må man vel si).

    Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

    Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    For jeg var mest i frukta.

    Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

    Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

    For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

    Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

    (For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

    Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

    Så under over alle under.

    Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

    Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

    Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

    Sammen med en kamerat, da.

    For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

    Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    (Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

    For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

    Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

    Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare ‘steppe in’ og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

    At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

    Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

    Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

    Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

    Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

    (Da jeg fortalte om det her).

    Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

    Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

    Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

    Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

    Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Men hva dette egentlig gikk på.

    Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

    I tiden som fulgte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

    Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

    For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

    Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

    Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

    Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

    (Siden han lukta så vondt på jobben, da).

    Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

    Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

    Han fortsatte bare å gå på jobben.

    (Noe som var bra, forsåvidt).

    Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

    (Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

    Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

    Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

    Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

    Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

    Uten å betale, da.

    Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

    Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

    Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

    Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

    Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

    (Som jeg pleide å si, i Rimi).

    Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

    Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

    Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

    Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

    Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

    Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

    Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

    Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

    Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

    Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

    Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

    (Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

    Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

    Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

    Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

    Så det var slurv der og, da).

    Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at folk tok så lange spisepauser.

    Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

    Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

    Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

    For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

    Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

    Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

    Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

    Enn kjølevarene, da.

    Likevel så skulle assistent Monika ‘alltid’ ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

    Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

    Når de la opp frysevarene.

    Mens jeg la opp kjølevarene.

    Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

    Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

    Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

    Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

    Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

    For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

    For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

    Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

    Men for å si det sånn.

    Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

    Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

    (For å ta i litt kanskje, men likevel).

    Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

    (Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

    Når de jobba med å sette opp varer.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

    For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

    Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

    For jeg kan jo bare se på meg selv.

    Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

    (Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

    Og det er noe jeg ikke finner.

    Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

    Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

    Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

    Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

    Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

    Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

    Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

    Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

    Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

    Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

    Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

    Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

    (Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

    Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

    Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

    Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

    Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

    I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

    Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

    Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

    (Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

    Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

    Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

    Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

    Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

    Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

    Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

    Siden søstera hans kunne jobb litt, i ‘min’ butikk, da.

    (Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

    Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

    Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

    Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

    Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

    På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

    Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

    Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

    Men utafor diskoteket der, da.

    Så ble det nesten slåsskamp.

    Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

    Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

    For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

    Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

    Når jeg prøvde å holde henne fast.

    Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

    Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

    (Nemlig Venevil).

    Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

    Men de lot kusina til David Hjort.

    (Nemlig Marion).

    Være i fred da, husker jeg.

    Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

    De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

    Ned mot Oslo S der, da.

    Og det var mye folk ute på byen.

    Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

    I sommerferien vel.

    (Noe sånt).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

    Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

    Ihvertfall en gang.

    Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

    For disse fire-fem tenåringsjentene.

    De var organisert på en nesten militær måte, da.

    Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

    Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

    Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

    Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

    Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

    Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

    Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

    Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

    (Noe sånt).

    Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

    De ble jo skikkelig banka opp, da.

    Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

    For dette her fortsatte jo bare.

    Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

    Vekk fra de andre.

    Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

    (Siden hu grein, da).

    Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

    Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

    Og så ut mot Karl Johan, da.

    For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

    Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

    At: ‘Der er David’.

    (Eller noe sånt).

    Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

    Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

    Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

    Og da stakk han slåsskjempen av, da.

    Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

    Og så kom politiet dit.

    Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

    Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

    (Noe sånt).

    Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

    Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

    Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

    Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

    Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

    Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

    Men da jeg kom på jobb, uka etter.

    Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

    At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

    Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

    Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker feil, da).

    Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

    Høsten år 2000, (var det vel).

    Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

    (Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

    Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

    For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

    Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

    Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

    Så det ble ikke noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

    At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

    For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

    Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

    (For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

    Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

    Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

    Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

    For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

    Og da svarte jeg at at det var det, da.

    For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

    Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

    Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

    Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

    (Nemlig ‘tørrvare-gjengen’, kan man vel kanskje kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

    For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

    Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

    Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

    (Ikke så lenge etter det her).

    Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

    Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

    (Siden han var låseansvarlig, da).

    Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

    Og sa det, at han ikke ville telle safen.

    Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

    For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

    Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

    Så dro Inthu hjem vel.

    Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

    Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

    Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

    For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

    Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

    Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 72: Enda mer fra Rimi Nylænde

    PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.

    Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.

    Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.

    For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.

    Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.

    Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.

    Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.

    Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.

    For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.

    For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.

    Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.

    Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.

    (Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).

    At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).

    Han jobba aldri i vår butikk, da.

    Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.

    Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.

    Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

    (Av en eller annen grunn).

    Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).

    Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.

    Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).

    Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.

    Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).

    Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og ikke så mye på budsjettet.

    (Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).

    Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.

    Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.

    Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.

    Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.

    På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).

    (Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).

    Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.

    Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.

    Og det hadde jo også vært mange ran.

    Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.

    Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.

    De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.

    Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.

    Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.

    For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.

    Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.

    Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.

    For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.

    (For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.

    Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.

    Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.

    For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.

    Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.

    Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.

    For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.

    Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.

    For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.

    Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.

    (Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.

    Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.

    Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da

    Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.

    Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.

    Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.

    Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.

    Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.

    Og han sa at han klarte det, da.

    Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.

    Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.

    I år 2000, på Rimi Nylænde.

    For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.

    Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.

    Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.

    Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).

    (Istedet for at Spis tok den, da).

    Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.

    For å få kontroll på svinnet.

    PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.

    Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.

    For leverandørene.

    De bestilte mye varer.

    Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.

    Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.

    (For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.

    Noe sånt).

    Sånn at det ble utgått dato og rot, da.

    Ihvertfall til en viss grad.

    (Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.

    Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.

    For røyk var jo omtrent som penger.

    For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.

    Noe sånt.

    Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.

    Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.

    Og som bestilte røyk, da.

    Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.

    Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.

    For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.

    Så kunne det være tomt for røyk, da.

    Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.

    Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.

    Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.

    Så noen stjal nok røyk der, da.

    Og det nevnte jeg for PØF.

    Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.

    For da fikk jeg oversikten, over røyken da.

    Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).

    Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.

    Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.

    For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.

    Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.

    Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.

    (Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det varierte kanskje litt).

    Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.

    Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.

    En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.

    Som oppførte seg mistenkelig, da.

    Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.

    Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.

    (Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).

    Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.

    Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.

    Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.

    Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.

    Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.

    Sånn at hvis noen stjal disse varene.

    Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.

    Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.

    For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.

    De ble ikke merket, når varene ble satt opp.

    Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.

    De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.

    Som en egen rutine, da.

    Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.

    En eller to ganger i uka kanskje, da.

    Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mot slutten av år 2000.

    Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.

    (For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.

    Mener jeg å huske at det var).

    Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.

    Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.

    Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.

    Så det funka greit.

    Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).

    Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).

    Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.

    Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.

    Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.

    Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.

    (Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.

    At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.

    Siden han hadde jobba så bra, da).

    I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).

    (For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).

    For år 2000, da).

    Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.

    Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.

    Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.

    Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.

    Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.

    Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).

    Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).

    Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.

    Det er mulig.

    Og det samme var det med lønningene.

    Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.

    Så sa PØF det, husker jeg.

    At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.

    Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.

    Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.

    (Som bodde på Abildsø, vel).

    Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).

    Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).

    Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.

    Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.

    (Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).

    Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.

    Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).

    Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.

    At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.

    Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.

    Fant vi ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.

    At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.

    Og Jon Bekkevoll, (var det vel).

    Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.

    (Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).

    I 15-16-tiden, på dagen.

    Når folk kom hjem fra jobb, osv.

    For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.

    De som handla i rushet, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.

    At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.

    Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.

    Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.

    Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.

    For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.

    Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).

    Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.

    Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.

    Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).

    For da kunne jeg jobbe sammen med.

    (Og liksom følge med litt på).

    Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Men etter at PØF begynte som distriktsjef.

    Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.

    Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.

    For sånn var det bare.

    For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.

    For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.

    Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.

    Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.

    Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).

    Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).

    Og sa bare at sånn skulle det være.

    Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.

    (Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).

    Sånn var det bare, sa PØF.

    Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.

    Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.

    Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999

    Nyttårsaften 1999.

    (Altså den siste dagen, på 1900-tallet).

    Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.

    Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.

    Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.

    (Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).

    Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.

    Hvis det ikke var med T-banen, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn på Rimi, forresten.

    At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).

    Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.

    Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.

    (Midt i år 2000-feiringa).

    Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.

    For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.

    For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.

    For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.

    Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.

    Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.

    Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.

    Men Nesodden-Heidi var der, da.

    Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.

    Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).

    Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).

    Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.

    Midt under middagen, da.

    For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.

    Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.

    Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.

    (Som muligens bodde hos foreldra sine.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).

    Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.

    Og lot den tørke på kroppen, da.

    For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.

    Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.

    Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).

    For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.

    Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.

    (Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.

    Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.

    Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en time før midnatt, (eller noe).

    Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.

    Vi dro ned mot sentrum, da.

    For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.

    Og vi tok vel T-banen tror jeg.

    Eller om vi tok taxi.

    (Det husker jeg ikke helt).

    Men det var så tjukt av folk.

    Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.

    Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.

    Bak Theaterkafeen cirka.

    (Noe sånt).

    Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.

    Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.

    To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).

    Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).

    For det var jo tross alt midnatt, år 2000.

    Og de damene så ut som at de var aleine der, da.

    Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.

    Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.

    Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.

    Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.

    Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.

    Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.

    En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.

    Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.

    Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.

    Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,

    For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.

    Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).

    Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.

    For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.

    (Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).

    Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.

    Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.

    Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).

    Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).

    For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.

    Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.

    Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.

    Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.

    Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.

    Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.

    Men hu hadde en type der.

    Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.

    (Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).

    Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.

    Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.

    Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.

    For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.

    Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.

    Siden jeg prata med dama hans, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.

    Så jeg bare lot dem være i fred, da.

    (Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).

    Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.

    (Noe sånt).

    Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).

    Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).

    Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.

    (Eller hvordan det her var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

    Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

    Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

    Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

    Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

    Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

    Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

    For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

    Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

    At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

    Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

    Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

    Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

    Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

    Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

    Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

    (Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

    Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

    Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

    For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

    Som var på mellom en halv meter og en meter?

    Nei, det skjønte ikke jeg.

    Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

    En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

    For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

    Så da fikk jeg viljen min, da.

    Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

    Med to 90-hyller.

    For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

    Som var på 1.20 eller 1.30, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den lørdagen, som ranet var.

    Så var butikken i rute, og sånn.

    Og alt på skinner da, må man vel si.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

    Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

    For den disken så rimelig bomba ut, da.

    For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

    Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

    Så ble det ran, da.

    Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

    Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

    For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

    Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

    Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

    Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

    Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

    Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

    Siden vi mista omsetning, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

    Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

    (Noe sånt).

    Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

    Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

    Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

    (Noe sånt).

    Og en nabo, av butikken.

    En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

    Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

    Så han sa fra til meg, om det her, da.

    For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

    For de detektivene gikk i sivile klær, da.

    Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

    Om å prate med han joggedress-gubben, da.

    Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

    Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

    Men så skjedde det noe rart.

    Ei dame, i 40-årene vel.

    Hu dukka opp, utafor butikken.

    Og ville ikke gå igjen.

    (Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

    Og jeg visste godt hvem hu dama var.

    For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

    Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

    Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

    For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

    Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

    Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

    For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

    (Eller hvem det her var igjen).

    Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

    Når de etterhvert også skulle gå hjem.

    For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

    For å bli kvitt henne, liksom.

    For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

    Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

    Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

    At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

    Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

    Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

    (Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

    Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

    Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

    Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

    Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

    Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

    Etter at hu hadde fått handle, da.

    Så hva som var i veien med henne.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

    Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

    Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

    Men det som var så dumt.

    Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

    Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

    Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

    Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

    Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

    Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

    Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

    Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

    Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

    Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

    (Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

    For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

    For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

    Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

    Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

    Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

    Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

    For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

    (Når han handla sammen med kona si, vel.

    Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

    At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

    Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

    Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

    (For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

    Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    For jeg satt i kassa, da.

    Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

    For å liksom skåne kassadamene, da.

    Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 63: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Et stykke ut på nyåret, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi svaret på våre deltids-kasserer-problemer, på Rimi Nylænde.

    Ida hadde nemlig en venninne, som het Ragnhild, (fra Sørlandet), som hu dro med seg, til Rimi Nylænde, da.

    Og som jeg ansatte, som deltidshjelp, i kassa, da.

    Ragnhild var ei pen blondinne, (må man vel si), med en litt sjarmerende sørlandsdialekt da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo som mål, å liksom komme meg på bølgelengde, med de ansatte, på Rimi Nylænde.

    Så derfor hadde jeg som taktikk, å prøve å være litt kompis liksom da, med de ansatte.

    (For jeg var redd for at de skulle slutte og sånn, da.

    For det var oppgangstider, på den her tiden.

    Så ikke så mange folk ville jobbe i butikk, da.

    Så hvis jeg ikke behandla de ansatte pent, så kunne jeg risikere å måtte jobbe fra klokken syv om morgenen til klokken ni om kvelden, hver dag, da).

    Så jeg gjorde noe som jeg huska at Magne Winnem hadde gjort en gang, mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    (I 1992 eller 1993, vel).

    Nemlig at han kjørte alle medarbeiderne hjem, etter jobb, (en lørdag), da.

    Så jeg husker cirka hvor alle medarbeiderne, på Rimi Nylænde, (fra den her tida), bodde, enda da.

    For jeg pleide ganske ofte å kjøre dem hjem etter jobben, da.

    Nordstrand-Hilde hu bodde et sted mellom Lambertseter og Nordstrand der, liksom.

    Og Jørn, han bodde først på Skullerud og så på Ullevål, vel.

    Og Benny og Ida, de bodde ut mot Kolbotn der cirka, (vil jeg si).

    Sånn at man måtte kjøre Mosseveien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Og Ingunn, hu bodde noen hundre meter nedenfor Rimi Munkelia.

    (Ned mot et ganske stort kryss, hvor det vel er en avkjøring til Skullerud, eller noe sånt.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og han berberen, (som Jan Henrik sa at hadde prata om ei ko, i kassa).

    Han bodde liksom en del nærmere fjorden, fra ved Mortensrud der, da.

    (Eller Klemetsrud, som det vel fortsatt pleide å bli kalt, på den her tida.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    Hu bodde på enten Smestad eller Slemdal.

    (Noe sånt).

    På Oslo Vest, da.

    Og jeg pleide ofte å kjøre Ringveien, (altså ring 3), til og fra jobben, da.

    Så når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet hjem, da.

    Så var det bare å kjøre Store Ringvei liksom, da.

    Litt lengre enn til Sinsenkrysset, hvor jeg pleide å ta av, når jeg skulle til eller fra jobben, da.

    Og en gang, så tok jeg av Ringveien ved Bryn Senter, (av en eller annen grunn), med hu Ragnhild fra Sørlandet i bilen, da.

    (Kanskje hu skulle ned til sentrum.

    Noe sånt).

    Og da, så hadde jeg brent en CD, med noen nye mp3-er, som jeg hadde lastet ned eller fått tilsendt, av folk jeg chattet med osv., da.

    Og akkurat da jeg tok av fra Ringveien og kjørte ned mot Bryn-senteret der, da.

    Så begynte en sang, som heter ‘Bobby Brown’, med Alex Rosen.

    Og da bare smalt det fra hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    At: ‘Han der har søstera mi ligget med’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så ba hu Ragnhild fra Sørlandet meg, om å ikke spre det hu hadde sagt, da.

    Om at søstera hennes hadde hatt liggi med Alex Rosen.

    Så jeg fortalte vel ikke om det her til noen, tror jeg.

    (Ihvertfall ikke på den her tida, vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Ragnhild fra Sørlandet, hu var forresten litt som et mareritt, å ha i bilen noen ganger, (må jeg vel si).

    For hu var liksom litt som hu Hyacinth Bucket, i den britiske komedie-serien, da.

    For hu Ragnhild fra Sørlandet, hu satt liksom sånn og kritiserte hvilket gir jeg kjørte i, og sånn, da.

    Så jeg ble kanskje litt irritert, når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet enten hjem eller til Oslo City, (hvor hu ville gå av ihvertfall en gang, husker jeg).

    Så jeg kjørte kanskje litt ekstra fort, de gangene hu satt på, da.

    (Siden hu var så irriterende, da).

    Så en gang, så holdt jeg på å kjøre ned noen fotgjengere nesten, (som til og med hadde en barnevogn), på veien fra Carl Berner til Oslo City, (ikke så langt unna den falleferdige bygården hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde, det første året, som jeg bodde, i Oslo), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så la jeg merke til det, at hu Ragnhild fra Sørlandet, liksom fikk noe slags raseriutbrudd, (eller noe), i butikken.

    Og jeg skjønte at det var et eller annet, da.

    Så derfor, så ringte jeg til butikken, fra bilen, på vei hjem, (var det vel).

    Og ba om å få prate med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

    Og da gjorde jeg det klart, at jeg prioriterte jobben, da.

    I tilfelle det utbruddet hennes kom av at jeg ikke sjekka henne opp, (eller noe).

    Og jeg lovte henne også at hu skulle få lære tippinga etterhvert, (siden vi skulle få tipping, da).

    I et forsøk på å roe ned hu Ragnhild fra Sørlandet litt, da.

    For det virka for meg, som at hu var rimelig lei, da.

    Men hu slutta vel ikke så lenge etter det her, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som både Ragnhild fra Sørlandet og Kristin, var på jobb.

    Så dukka Henning Sanne, (som hadde slutta i Rimi, et år eller to, før det her, vel), plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og lurte på hva som foregikk.

    Siden det plutselig jobba så mange pene blondinner, på Rimi Nylænde, da.

    Mens han nevnte Ragnhild, og vel også så på den faste sprettrumpa, (eller hva man skal kalle det), til hu unge Kristin, (som da vel var på vei inn heisen, med noe frukt, eller noe sånt, da).

    Men hvorfor Henning Sanne begynte å blande seg opp i det her.

    Og hva han plutselig gjorde, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.