Stikkord: Rimi Nylænde

Min Bok 5 – Kapittel 59: Julebordet 1998

Det første julebordet mitt, som butikksjef.

Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.

Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).

Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).

Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.

Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.

Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).

Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).

Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.

(Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.

Men jeg prøvde å beherske meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.

Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.

Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.

På lørdagen, under seminar-helgen.

Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).

Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.

Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.

Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.

Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).

For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.

(Av en eller annen grunn).

Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.

Og så lo hu litt, vel.

Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.

Så jeg fikk si at det gikk greit, da.

Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til Bjerke travbane.

Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).

Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.

De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.

For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.

Etter middagen, vel.

Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.

Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.

(Noe sånt).

Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.

For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.

(Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.

Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.

Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.

Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.

Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.

(Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.

Selv om jeg var butikksjef.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.

Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.

(Noe sånt).

Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.

Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).

Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.

For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.

Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.

Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.

En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.

Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.

Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.

(Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.

Noe sånt).

Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.

Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.

For det var jo julebord, liksom.

Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.

Men så ikke, da.

(Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.

Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).

Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.

Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.

Og Jan Henrik var vel assistent, da.

(Noe sånt).

Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.

Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).

Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.

Og Benedikte aka. Benny.

Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.

For hu likte ikke vin, da.

(Var det vel, at hu sa).

Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.

Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.

(Istedet for en flaske vin, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).

Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).

Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.

Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).

For han kom på jobben.

(Sammen med Nordstrand-Hilde vel).

Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).

Og det reagerte jeg på, husker jeg.

For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).

For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.

Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.

(Etter stengetid en dag, vel.

Noe sånt).

Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).

For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.

Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.

(Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).

Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).

For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.

For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).

Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.

Og det sa jeg at var greit, da.

Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).

Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.

Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.

Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.

For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.

Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.

Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.

Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.

Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).

For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.

(Noe sånt).

Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.

For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.

(Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).

Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.

(Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.

(Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.

Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)

At de ble vaska fast, en gang i uka, da.

Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).

Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.

(Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.

En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.

Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.

Før hu begynte på Rimi Nylænde).

Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.

Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.

Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.

Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).

Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.

Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).

At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.

(Noe sånt).

Og hu ene av dem dukka opp, da.

Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).

Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).

Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.

Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.

Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.

Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.

For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.

(Fordi at vi mangla kasserere der, da.

Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.

Noe sånt).

At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).

Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.

For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.

Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).

Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.

For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.

(Med konflikter og sånn, da).

Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.

For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.

(Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.

Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).

Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.

Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.

Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.

Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.

En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

Og det var det, at han ikke likte David Hjort.

For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.

Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.

(Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).

Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.

Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.

I løpet av noen måneder, i 1999, vel.

Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.

At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.

For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.

Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.

Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).

Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).

Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.

Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.

(Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).

Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.

For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.

Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.

Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.

Det veit jeg ikke.

For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.

David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.

(Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.

Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.

Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.

For dette hadde vel ikke jeg noe med.

Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.

Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.

Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.

Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.

Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.

(Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).

Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.

Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.

For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.

For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.

Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.

Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

På Rimi Nylænde, da.

Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).

Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).

Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.

(Noe sånt).

Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.

Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).

Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.

Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.

Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).

(Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).

Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).

At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.

(Et sånt råd da, som hadde lest.

Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).

Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).

Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.

Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.

Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).

Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.

Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.

Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.

Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.

På den her tida.

For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.

Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.

Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.

Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.

Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.

(Noe sånt).

Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).

For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.

Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.

Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.

Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.

Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).

Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).

Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.

Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.

(For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.

Og det var ikke jeg noe interessert i, da.

For å si det sånn).

Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.

(At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).

At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.

Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.

Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.

En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

For å spørre om ditt og datt, liksom.

Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

(Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

Siden det var oppgangstider, da).

Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

(Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

(Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

(Noe sånt).

Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

Så skulle Jan-Henrik i militæret.

Men akkurat på den samme tida.

Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

(Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel muligens selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

(For å si det sånn).

For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

Og dette ble styrt av Jan Graarud.

Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

(De som lakk frysevæske, da.

Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

Men så ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

For dette var min jobb-lørdag, da.

Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

På den lørdagen.

Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

(Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

Og akkurat da, så ble butikken rana.

Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

(Lærte vi på det ranskurset, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

Noe som jo ble litt vanskelig.

Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

Siden Rimi-folka var opptatt, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

For de Norild-folka, de satt jo bare der.

Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

(For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

Rundt klokka 23, vel.

Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

Så ville de ikke prate med meg der.

Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, fredagen etter, (var det vel).

Så hadde jeg fri, da.

For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

Sånn som loven vel sier.

(Noe sånt).

Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

(Altså dagen etter ranet.

Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

Noe sånt).

For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

(For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

Rett etter at vi begynte med tipping.

Noe sånt).

Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

(Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

Som i Østfold, antagelig.

Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

Siden det var fridagen min, da.

Så gjorde jeg ikke det, da.

For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

(Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

Og jeg var litt død i kroppen, da.

Og dette var liksom fridagen min.

Så jeg ville vel ta det litt rolig.

(Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

Men da reagerte jeg, husker jeg.

For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

For å liksom å fakke forbrytere, da.

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

For det her så jeg på som snusk, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

(Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

Noe sånt.

Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

(Noe sånt).

Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

(Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

Hvis jeg ikke har glemt noen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

(Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

Hu sendte meg noen nye ansatte.

(For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

(For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

Som hu ikke trengte sjæl.

Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel), for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

(Etter noen få måneder da).

Så hvis du vil ha gode kasserere.

Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

Noe som funka greit egentlig.

Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

Virka det som.

Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

Og at han tok alle tidligvaktene.

Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

For hvis jeg hadde seinvakt.

Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

For det fortalte hu aldri, da.

Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

Og like etter at vi hadde flytta frukta.

Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

(Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

Fra Norgesfrukt, da.

(Må det vel ha vært).

For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

(Eller noe sånt).

I den appelsin-konkurransen, da.

Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

(Som Wenche Berntsen hadde gjort).

Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

(En flaske hvitvin vel).

Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, forresten.

At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

(Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Skjønner jeg nå.

Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

Men da ble jeg paff, husker jeg.

Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

Så jeg gikk inn dit, da.

Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

Men like etter dette igjen.

Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

(Og muligens andre prosjekt også.

Og julehandelen og sånn, da.

Sånne ting).

Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

Før vi begynte med tippinga, da.

Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

(Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

Så de uffa seg, over meg, da.

Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

Nemlig tipping, da.

For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

Men de bare prata seg i mellom, da.

Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

Så de klagde ikke til meg.

Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

Så det var litt spesielt da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så begynte vi med tipping.

Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

(Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

Og det sa jeg at var greit.

For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

Når vi skulle begynne med tipping, da.

For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

(For å liksom selge mer gambling, da).

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

27. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.

Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.

Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.

Mens alle så på, da.

For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.

Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

Oss Heimeverns-gutta.

Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

For å høre hvordan det gikk, i butikken.

(Siden han var ny som assistent, da).

Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

(Hvis jeg ikke husker feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

(Ned en svingete uasfaltert vei).

I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

Eller hovedkvarteret vårt, da.

Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

Og det fikk jeg lov til, da.

Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

Ved Vannsjø der, da.

For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

Og den veien var ganske oversiktlig, da.

Men Axel hørte ikke på meg.

Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

For Axel bare kjørte som en galning, da.

For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

Men det gjorde ikke Axel, da.

Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

Vi var utafor sykehuset der.

Og mora vår ville ha is, da.

Så jeg kjøpte en is til henne.

Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av visitten der.

Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

(Som etter et skjult signal nesten).

Av en eller annen grunn.

Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

Hvorfor der, spurte jeg.

Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

Og svarte ikke, da.

Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

(For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

Som skremte høns, må man vel nesten si.

Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

Inn på et rom der, da.

Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

Så da gjorde jo jeg det.

Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

(Noe sånt).

Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

I et hjørne av rommet der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

Noe sånt.

Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

(Noe sånt).

Etter at vi ringte han, vel.

Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi prata vel litt om ditt og datt.

Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

En eller to uker før det her, vel.

(For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

Siden jeg hadde en ny assistent.

Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

Så derfor tenkte jeg på det her, da.

Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

Siden jeg babla om den her kjolen, da.

Noe sånt.

Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

(Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

For det kom aldri så langt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

Han måtte et eller annet, da.

Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

For å få kabalen til å gå opp.

Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

Så det funka ikke, da.

Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

(Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

(Hvis ikke det her var en søndag, da).

Men det som ikke var i orden, det var Pia.

For Pia hadde prata med onkel Martin.

Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

Av onkel Martin, da.

Men da vi kom til Moss.

Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

(I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

Om hvor Moss krematorium lå, da.

Og en taxisjåfør.

(Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

Uten å kreve et øre i betaling, da.

Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

(Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

(Har jeg ihvertfall antatt, da).

Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

På den venstre sida, i krematoriumet, da.

Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

Og bestemor Ingeborg var også der.

Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

Før jeg hilste på presten.

Av en eller annen grunn.

(Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

(En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

Oppå kista til mora vår, da.

Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

Og da sa Pia at det var tante Ellen.

Og etter at seremonien var ferdig.

Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

(Var det vel.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

(Må det vel ha vært).

For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra Hennie Onstad-senteret.

Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

(Og ikke bare sinnsyk, da.

Eller hvordan jeg skal forklare det).

Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

(Noe sånt).

Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

Rahel dro også dit, husker jeg.

Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

(Pia, Axel og meg).

Det er mulig.

Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På gården til Grete i Askim der.

Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

Så det ble kanskje litt rart.

Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

Men det klarte jeg ikke så bra, da.

Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

(Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

(Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi hadde vært i Askim.

Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

I Blindern-området et sted, vel.

(Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien hjem fra Askim.

Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

(Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

Eller noe sånt.

Hva vet jeg).

Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

Det hadde jo vært en lang dag, og.

Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

Og om han var seg selv, liksom.

Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

(Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

Hva vet jeg).

Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

Sammen med søstera mi og Rahel.

(Og muligens Axel.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

(Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 54: Rimi Kalbakken

Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

Så jeg likte ikke han så bra, da.

Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’, flere ganger.

Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

Nemlig Anne Neteland.

Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

Men Hestenes virka ikke interessert.

Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: ‘Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef’.

Noe sånt.

Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

(For butikken ble bedre når jeg jobba der.

For jeg var en erfaren butikksjef.

Og han forrige sjefen var en trainee).

Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

Og dro for å studere ved University of Sunderland.

Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

(Og spørre om råd om den her ‘mafian’, da).

For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

(Nemlig brystkreft, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

(Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

(I baren nærmest seminar-salen vel).

Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

(Hennes tidligere sjef, da).

Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

Spesielt ungene var ille, mente hu.

Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

Uten å si så mye vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

(Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

Hvis jeg skulle tippe.

Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

(For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

Så rømme ble til sur krem.

Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

Så det var nytt for meg, da.

Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

At Audi-Monika satt der og der, da.

Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På lørdagskvelden, etter middagen der.

(Som var ganske formell, forresten).

Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

(Noe sånt).

Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

Så jeg klagde ikke, da.

Det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På bussen ned til Oslo igjen.

Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

Så de bare løp rundt i butikken, da.

Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

Men de klarte seg selv da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

(De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

Og hu satt i en kasse der.

Så satt jeg i kassa ved siden av.

Av en eller annen grunn.

(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

Ved døra til kontoret der, da.

Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

Da jeg låste butikken, en kveld.

Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

(Noe sånt).

Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

(Noe sånt).

Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

(Noe sånt).

Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

Alle de hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

Så jeg dro dit.

Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

Og opp til 230.000 i året, da.

Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

Uansett om de hadde bil, eller ikke.

Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

Og en dag eller to seinere.

Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

Og jeg dro og så på den.

Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

Siden den var svart metallic, osv.

Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

Hvor de også hadde bilen stående, da.

Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

For å få den butikken som jeg ville, da.

Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

Men jeg fikk ikke tak i noen.

Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

(Noe sånt).

Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

(Noe sånt).

Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

For jeg syntes det var like greit.

Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

For hu virka så utafor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Rimi Ryen-dama.

Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Og da vi skulle få ny distriktsjef.

Nemlig Jan Grårud.

Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

(For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

(For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

(Eller om hu stod der).

Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

(Noe sånt).

Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

(Til og med etter kneoperasjonen min).

For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

(Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

(Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

(At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

Han sa det, på en trening, en gang.

(På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

(Noe sånt).

Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

(Ihvertfall innimellom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

17. mai 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

(På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

I en bakgård der, da).

Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

(Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

Mens han nesten begynte å sippe, da.

(Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

Noe sånt).

Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

(Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

(Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

Hm.

Hvem vet.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at sommeren 1997.

Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

(Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

(For hu var så fersk som leder, da).

Så hu klarte bare å låse, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden dette var en søndag kveld.

Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

Til en annen bussholdeplass.

Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

Og på vei ned Slimeveien der, da.

Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

Som var rundt 20 år gammel, vel.

Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

(Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

(Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

Noe sånt).

Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

Så låste jeg butikken, da.

Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

(Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

Og jeg hadde jo et dårlig kne.

Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

Så hu gikk ikke i bakken, da.

Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

Siden hu var ganske rund og brei, da.

Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

Hva vet jeg.

Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

Som aerobic-instruktør, da.

Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

For det syntes jeg at virka for flaut, da.

For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

(Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

(Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

Siden dette var noe med Heimevernet, da.

Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

(Noe sånt).

For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

Og som hadde tatt mye tid, da.

(Noe som jeg ikke hadde så mye av).

Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

(Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

Fordi at hu ville det liksom.

Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

(Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

På nyåret 1995.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

Og tok med meg den hjem vel.

Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

På veien hjem fra jobben.

For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

Det ble vel omtrent den samme prisen.

Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

Og det var jo salat i kebaben og.

Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

Også er det Dundre-Hilde.

Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

(Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Men det skjønner jeg kanskje litt og.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

De klagde så mye på de ansatte, da.

På den tida, som jeg begynte der.

Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

(Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

(Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

Og hu lurte på hva det kom av, da.

Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

(Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

For jeg tenkte på karrieren min, da.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

(Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

Siden de trengte hjelp da, (sa de).

Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

(Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

Men jeg kjørte henne til toget, da.

Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

(Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

Så da klagde jeg, (husker jeg).

For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

(Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

Så da klagde jeg på det her, da.

Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

(En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

(Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

(Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

(Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

(For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

(For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

For det er så lav snitthandel der.

Og mye flaskepant.

Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

(Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

Noe sånt).

Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

(For jeg vaska klær på søndagene, da.

I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

(Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

(Ihvertfall om kveldene).

Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 12: Aker sykehus

Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.

(Av en eller annen grunn).

Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).

Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).

Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).

Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.

For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).

Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.

(Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.

På en enhet for ortopedi, heter det vel.

Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.

På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.

Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.

Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.

Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.

Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.

Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.

Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.

Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.

Så jeg leste litt i den her boken, da.

Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.

Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.

Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.

(Eller noe sånt).

Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.

For man kunne få infeksjoner, osv.

Så jeg ble litt nervøs nesten, da.

Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.

Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.

Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.

Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).

Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.

(For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.

For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).

Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.

Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.

Men det orka ikke jeg, da.

For ikke hadde jeg med arbeidstøy.

Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.

Og jeg uroet meg for operasjonen, da.

Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.

Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.

Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.

Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.

For det orka jeg ikke, da.

For jeg var urolig før operasjonen, da.

Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.

(Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.

Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.

Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).

Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.

For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.

Så sånn var det.

Bare jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. september 2012