johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Min Bok 5 – Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen

    På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.

    Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.

    Hu pleide noen ganger å gi meg råd.

    En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.

    Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.

    (For jeg var kanskje litt stressa, da).

    Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).

    I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.

    Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.

    Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.

    Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.

    Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.

    Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.

    Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).

    Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.

    (For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).

    Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.

    Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.

    Og det dem egentlig trengte meg til der.

    Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.

    Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.

    (Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).

    Og den oppgaven klarte jeg greit, da.

    (Synes jeg selv, ihvertfall).

    For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.

    Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.

    Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.

    For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.

    Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.

    Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.

    Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).

    Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.

    Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.

    Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.

    (Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).

    For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.

    For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.

    For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).

    Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.

    For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.

    Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).

    At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.

    For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.

    Og det likte jeg ikke da, husker jeg.

    (Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.

    Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.

    Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).

    Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).

    Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.

    Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.

    Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).

    (Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.

    Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).

    Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.

    Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.

    (Mest for å ha noe å si, da).

    Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).

    Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.

    (Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.

    For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la også merke til det, (husker jeg).

    At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.

    De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.

    Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).

    For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.

    Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.

    (Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.

    Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.

    (For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).

    Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.

    Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.

    Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).

    De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.

    Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.

    Men jeg jobba der jo bare på søndagene.

    Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.

    Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.

    Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).

    Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.

    Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.

    Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.

    Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).

    Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.

    Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.

    Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.

    Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.

    Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.

    Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.

    Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.

    Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.

    (Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.

    Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).

    (For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).

    Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.

    Så det stedet klarte jeg å finne, da.

    Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.

    Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.

    Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.

    (Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).

    Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).

    Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.

    Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.

    Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.

    (Og heller satse på å gjøre det bra der, da.

    Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).

    Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.

    Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Da jeg holdt på å fryse ihjel.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.

    (Etter det her HV-møtet, da).

    For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.

    For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.

    For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.

    Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.

    (For sikkerhets skyld, liksom).

    For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).

    Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).

    Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.

    (Noe sånt).

    Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.

    (Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).

    Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.

    Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).

    Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).

    (Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.

    Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.

    Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.

    For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.

    Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.

    (Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).

    Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.

    Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.

    Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.

    Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.

    Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.

    Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.

    Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.

    Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.

    Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

    På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

    En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

    For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

    For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

    Fritiden min var min, mente jeg.

    Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

    Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

    Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

    Så jeg ble rimelig satt ut, da.

    Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

    Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

    Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

    Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

    Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

    (Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

    Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

    For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

    Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

    Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

    Og de ville liksom på besøk til meg, da.

    Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

    Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

    Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

    Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

    For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

    Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

    (Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

    Ihvertfall på fester.

    Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

    Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

    Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

    Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

    (For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

    En av de første dagene, som jeg bodde der.

    Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

    Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

    Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

    (For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

    Da ringte vel alltid folk først).

    Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

    For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

    Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

    Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

    Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

    Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

    (Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

    Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

    Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

    Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

    (Som leder, i Rimi, da).

    Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

    Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

    Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

    Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

    (Mens han nesten gliste litt, vel).

    Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

    Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII

    Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.

    At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.

    (Sommeren 1995, må det vel ha vært).

    For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.

    (Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.

    For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).

    Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.

    Noe sånt).

    Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.

    Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).

    For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.

    Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.

    (Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).

    Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.

    (Noe sånt).

    Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.

    Så ved å ha sånne her rutiner, så ‘temte’ vi egentlig butikken, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.

    Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.

    Og sa noe sånt som, at ‘skriver du lapper til Erik, du da?’.

    Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.

    Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.

    Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.

    Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.

    Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.

    (Om ‘ståa’ i butikken, osv.

    Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.

    Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).

    Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.

    Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.

    (Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.

    Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).

    Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.

    For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye ‘dritt’, som de putta oppi pølsene der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk også et sånn ‘mat-kick’, (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.

    Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).

    Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.

    Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).

    Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.

    Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.

    (Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).

    Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.

    For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.

    Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.

    For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.

    For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.

    Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.

    (Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).

    Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.

    For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.

    (Og ikke bare på ‘ståa’, i butikken).

    Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).

    Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.

    (For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.

    For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.

    Hele dagen gjerne).

    Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.

    Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

    (Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.

    Eller, det var kanskje selvsagt).

    Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.

    Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

    Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.

    Fra klokka 12-13 cirka, da.

    Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.

    (Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).

    Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.

    Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.

    Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.

    Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.

    Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).

    Hu snakka ‘dritt’ om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.

    Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.

    Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.

    Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.

    Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).

    Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.

    Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).

    Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.

    Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.

    Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).

    Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.

    Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).

    Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.

    Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.

    Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).

    Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).

    Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.

    Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde ‘bestilt’ hu demonstrasjonsdama.

    (Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.

    Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.

    (For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.

    Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.

    Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).

    Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en ‘haug’ av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg’s, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).

    Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).

    Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.

    (Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).

    Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.

    (Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).

    Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.

    Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.

    Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

    Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

    (Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

    Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

    (En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

    Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

    Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

    (Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at denne nye safttypen.

    Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

    (For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

    Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

    Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

    Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

    Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

    For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

    (Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

    Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

    Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

    Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

    Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

    Men jeg mener å huske at det var sånn.

    Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

    Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

    Enda jeg bare var assistent der, da.

    For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

    Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

    Før jeg lot de få mindre plass.

    For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

    Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

    (Selv om de ble billigere for kundene, også.

    Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

    Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

    Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

    Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

    Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

    Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

    (Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

    For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

    Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

    Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.

    Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

    Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

    Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.

    Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med det.

    At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

    Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).

    Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

    Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.

    Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

    Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

    Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

    (Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

    Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

    Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.

    For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

    Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

    Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

    Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

    (For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

    Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

    (Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII

    Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.

    (Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).

    Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.

    Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.

    Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).

    Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).

    (For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.

    De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Han mente at det var onsdag, som var ‘lille lørdag’, (hvis jeg husker det riktig).

    (Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).

    Det sa Henning Sanne ‘utenom sammenhengen’ da, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).

    Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.

    For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.

    Men jeg prøvde vel å være litt ‘normal’, når jeg flytta inn på Ungbo der, da.

    (Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.

    Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.

    For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).

    (Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.

    Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok nesten litt ‘under pisken’, da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.

    Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at ‘har hesten bursdag, eller?’.

    Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.

    Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.

    Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.

    Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.

    Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.

    (Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).

    Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.

    Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.

    Men hva spiller det for noen rolle, liksom.

    Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.

    Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.

    Hva angikk dette henne, liksom.

    Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.

    Og hver vår husholdning, da.

    Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.

    Så hvorfor hu fikk et sånt ‘anfall’, på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.

    Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.

    (Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).

    Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.

    Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.

    Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.

    Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.

    (For han var liksom en skøyer og en luring, da.

    Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.

    Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et ‘halvkvedet’ eller gåtefullt vis, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.

    Og jeg hadde jo ‘dilla’ på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.

    Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).

    Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.

    Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.

    Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.

    Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.

    Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.

    Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.

    (Noe sånt).

    Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).

    Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).

    For den isen, som er like billig, her i England.

    Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).

    Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.

    Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).

    Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).

    De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.

    Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.

    Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.

    Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.

    Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.

    Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.

    For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.

    Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.

    De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).

    For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).

    Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).

    Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.

    (For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.

    Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den ‘finurlige’ mekanikken, på den ‘rare’ flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.

    Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Rimi Nylænde, (som jeg skriver om, i Min Bok 4), ble gjort om til ICA Nær, like etter at jeg sluttet der, i 2000. Og nå blir ICA Nær gjort om til Rimi

    13 ica nær

    http://www.aftenposten.no/okonomi/Norsk-fiasko-svir-for-svenskene–6971105.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 87: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVI

    En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.

    Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).

    Noe som jeg vel stusset litt på.

    Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.

    Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.

    Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.

    Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.

    Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.

    Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.

    Så sparte man de pengene, liksom.

    Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.

    Nei, det var vel litt spesielt vel.

    Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.

    (Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).

    Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    For da skulle vi selge pinne-is igjen.

    Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.

    Men de fryserne var det ofte problem med.

    Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.

    Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.

    Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.

    (På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).

    Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).

    Og jeg fant en ny plass, da.

    Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).

    Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).

    Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.

    Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.

    Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).

    Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.

    Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.

    Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.

    Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Hva vet jeg).

    Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.

    For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.

    (Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.

    Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).

    Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.

    (For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.

    Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.

    Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.

    For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).

    Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.

    Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?

    Det var jo veldig rart.

    Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.

    Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.

    Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.

    (Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).

    Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.

    Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.

    Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.

    For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.

    For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.

    For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.

    For da trengte man returnøkkel.

    Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.

    Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.

    For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.

    Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    For eksempel på en lørdag.

    Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.

    Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.

    Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.

    For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.

    Det viktigste er at man drikker.

    (Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).

    Man klarer seg lenge uten mat, liksom.

    Men drikke er det viktigste, da.

    Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.

    Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).

    Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.

    Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.

    For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.

    Og være litt en strikkball liksom da.

    Og være overalt og fikse ditt og datt, da.

    Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).

    Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.

    (For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.

    Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.

    Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).

    Mens jeg nesten lo litt vel.

    For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.

    (Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).

    Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.

    Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.

    Og ikke mat.

    (Eller for å si det på en annen måte.

    Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.

    Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.

    Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).

    Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).

    (Siden jeg jobba så hardt, da.

    Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).

    Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.

    Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.

    Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).

    Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).

    I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.

    Og da må man dømmes etter noe som kan måles.

    Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.

    Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det lurer jeg litt på nå.

    Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).

    (Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.

    Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er b-menneske, da.

    Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).

    Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.

    Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.

    Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.

    Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).

    Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.

    Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.

    Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.

    Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.

    Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.

    Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.

    Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.

    For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).

    Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).

    Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.

    (Og jeg trente jo også en god del, på fritida).

    Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.

    (Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).

    Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).

    Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).

    For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.

    Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.

    (Altså, hjemme på Ungbo, da).

    Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.

    Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.

    Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?

    Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.

    Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.

    Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.

    Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.

    Selv om jeg hadde god appetitt, da.

    Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.

    For det var jo en lesbisk butikksjef der.

    (Nemlig Elisabeth Falkenberg).

    Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.

    Hu var jo feminist.

    Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).

    (Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).

    Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.

    Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.

    Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

    En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    Det var en kveld, like før stengetid.

    Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

    Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

    (Eller noe sånt).

    Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

    Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

    Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

    Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

    Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

    Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

    Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

    Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

    Innom butikken, da.

    (I 1999, eller noe, vel).

    Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

    Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

    Så jeg måtte gi meg, da.

    Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

    (Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

    For det var sånn, i Rimi.

    At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

    Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

    Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

    Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

    Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

    (Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

    Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

    Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

    For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

    Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

    Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

    Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

    For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

    (Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

    Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

    Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

    Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

    (Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

    Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

    (Noe sånt).

    For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

    Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

    Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

    Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

    Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

    (For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

    Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

    Og også ambisiøs, må man vel si).

    For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

    (Eller utbygningen, må man vel kalle det).

    Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

    For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

    For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

    For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

    For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

    (Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

    Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

    Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

    (For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

    For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

    (Når det gjaldt frukta).

    Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

    Noe sånt).

    Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

    Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.