johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Min Bok 4 – Kapittel 85: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIV

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    (Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.

    Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.

    Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.

    (Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).

    For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.

    Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.

    Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.

    (For det var jo Elisabeth Falkenberg).

    Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.

    (For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).

    Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).

    (Jeg mener at det må ha vært den her gangen.

    Hvis det ikke var en annen gang).

    Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).

    (Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).

    Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).

    I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.

    Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.

    Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.

    Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).

    Men butikkstandarden var veldig bra, da.

    Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.

    Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.

    (Etter at alle varene var satt opp, da).

    Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.

    (Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.

    Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.

    (Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).

    Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.

    For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.

    Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.

    Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.

    Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.

    (Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).

    Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.

    For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.

    (Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).

    Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.

    (Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.

    Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).

    At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.

    (Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).

    Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).

    Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.

    Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.

    For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.

    En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).

    Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.

    Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.

    (Fra 60-tallet, eller noe).

    Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt melkebestilling.

    Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.

    (Til en bestemt dag, da).

    Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.

    Og så minus en halv dag til, liksom.

    (Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).

    Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.

    Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.

    Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.

    (Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).

    Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.

    Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.

    Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.

    Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.

    Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.

    Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.

    For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.

    Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.

    Siden de da har med melk for lørdagen og.

    (Siden de ikke leverer melk, på lørdager).

    Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.

    (For kundene bakte bløtkake, osv).

    Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.

    Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.

    For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.

    Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.

    Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.

    I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.

    Den feilen er vel ganske standard.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.

    Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.

    Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.

    Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.

    Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.

    Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.

    For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.

    Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.

    Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.

    Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

    Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

    At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

    Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

    Så dro han meg med, til butikken, da.

    På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

    Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

    Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

    Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

    For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

    (Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

    Noe sånt, kanskje).

    Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

    Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

    Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

    Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

    (Ifølge Thomas Sanne, da).

    Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

    Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

    Og der, så kjeda jeg meg litt.

    Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

    (I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

    Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

    Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

    Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

    (Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

    Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

    Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

    Hva vet jeg).

    Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

    Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

    Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

    Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

    (Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

    (Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

    Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

    Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

    (I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noen sketsjer, fra siste episode, av Min Bok 4

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående





    Gmail – Klage



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Klage


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM

    To:
    Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no

    Hei,

    da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til 2000, så dukka min tidligere kollega Henning Sanne opp der, og sa det, at eplene Golden Delicious, (også kjent som gule epler), de innehold absolutt ikke noe næring eller vitaminer, eller lignende.

    Disse eplene var bare laget for å selge, sa Sanne.
    Jeg har gått på NHI, også på Helsfyr.
    Og jeg har en halvbror, Axel Thomassen, som har gått på kokkelinja, hos dere.
    Der gikk også Henning Sanne, et par år, før Axel vel.

    Har Sanne lært det om de eplene hos dere?

    Stemmer det han sa, eller var det bare 'skrønings'?

    Har også bodd på Ungbo, og av medboerne der, det var Rune, fra Stovner vel.
    Han ble det sagt om, at var homo, men han var likevel sammen med Hildegunn, som bodde, på Ungbo.
    Rune sa at frossen kjøttdeig tinte raskere i kaldt vann.
    (Enn i varmt vann).

    Dette hadde han lært hos dere, fikk jeg inntrykk av.

    Lærer dere bare bort skrøner, på skolen deres?

    Med hilsen

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII

    En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).

    Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).

    Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen ‘Fader Jacob’, for meg.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.

    Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på ‘ei’, (husker jeg), da hu sang den sangen.

    Som at hu ikke skjønte den.

    ‘Hører du _ei_ klokka’.

    Jeg syntes at hu sang ‘ei’ som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til ‘ikke’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvorfor hu sang den sangen?

    Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?

    Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.

    Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.

    Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.

    (Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).

    At hu ‘alltid’ gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.

    Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1994, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å ‘ta’ svinnboka.

    Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.

    Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.

    Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.

    Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.

    Og året etter.

    (Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).

    Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.

    Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.

    Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.

    Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).

    Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.

    Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.

    Så det ble nesten som i det eventyret ‘Den syvende far i huset’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.

    Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.

    For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.

    At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.

    (Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).

    Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.

    Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.

    Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.

    (Må man vel si).

    Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.

    (Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).

    På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.

    For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.

    Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).

    Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.

    Så sa jeg det, at ‘skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller’?

    Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.

    (For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.

    Noe sånt).

    Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.

    For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.

    Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.

    Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.

    (Og som var ganske god, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.

    Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).

    Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.

    Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.

    Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.

    Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.

    Det er mulig.

    (For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.

    Så prøvde ganske ofte, å spise ‘ordentlig’ middag, da.

    Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Pizza med ost og skinke.

    Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.

    (Ihvertfall ute i Romerike der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 71: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo X

    En gang, vinteren 1993/94, (må det vel ha vært), som jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Hvis det ikke var vinteren etter).

    Så var det en stund, til T-banen, ned mot Brynseng gikk, (husker jeg).

    Og dette var om kvelden, og det var rimelig kaldt, da.

    Rundt ti kuldegrader, kanskje.

    Og det var vel bare halvtimes-ruter, (tror jeg).

    (Kanskje det hadde vært varetelling, (eller noe sånt), på jobben.

    Noe sånt).

    Så jeg bestemte meg for det, å gå fra Lambertseter T-banestasjon og bort til Karlsrud T-banestasjon, for å prøve å holde varmen litt, i vinterkulda, da.

    Men jeg venta på at T-banen skulle dukke opp, da.

    Og da jeg kom fram til Karlsrud T-banestasjon.

    (Etter en gåtur på kanskje ti minutter).

    Så var det ei tenåringsjente der, som prøvde å rappe den blå ‘nisselua’ mi, som jeg hadde fått av Magne Winnem, et år eller noe, før det her vel.

    (Den lua som jeg hadde hatt på meg, da jeg lette etter Pia.

    Vinteren 1993/94, da hu plutselig ble borte, fra Ungbo.

    (Hvor hu bodde, på gulvet, på rommet mitt, på den her tida)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det noen tenåringsgutter, som rappa en six-pack med øl, på Rimi Nylænde.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, assistent Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, og meg, vi stod i kassaområdet der da, på Rimi Nylænde.

    Jeg hadde ikke noe erfaring i hvordan man skulle oppføre seg mot butikktyver.

    Og jeg var ikke leder ennå, i Rimi.

    Så jeg lot butikksjef Elisabeth Falkenberg, ta seg av situasjonen, da.

    (Siden jeg ikke så hva som skjedde, helt i starten, på denne situasjonen heller, vel).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu stod og diskuterte, med butikktyven.

    (En ung mann, som stod flankert av noen jevnaldrende kamerater, vel).

    Og plutselig så reagerte butikksjef Elisabeth Falkenberg lynraskt, og prøvde å gripe tak i six-packen, med øl, som han butikktyven holdt i, da.

    Men hu klarte ikke å rive til seg six-packen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg la jo da merke til hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde reagert, da noen hadde stjålet øl, fra butikken, som hu var butikksjef i.

    Så jeg herma litt etter henne, da.

    Og jeg grep etter lua mi, (som tenåringsjenta hadde revet av hue mitt), på nesten den samme måten som butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde tatt etter den six-packen med øl da, som han butikktyven, hadde tatt.

    Og til forskjell fra butikksjef Elisabeth Falkenberg sitt angrep.

    Så ble mitt forsøk vellykket, da.

    Jeg bare angrep lynraskt, (på samme måte som jeg hadde sett Falkenberg gjøre det), og rev til meg lua mi, da.

    Og tok vel på meg denne igjen også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu tenåringsjenta, hu ga seg ikke med dette.

    Neida, hu begynte også å skulle sparke meg, husker jeg.

    Jeg løfta da på beinet mitt, sånn at skinnleggen hennes traff skinnleggen min, som hang i lufta, liksom.

    Så jeg parerte liksom sparket hennes, da.

    Og hu jenta hu prøvde også å slå meg, bakfra, i hode/skulder-regionen.

    Men jeg merka nesten ikke slagene hennes, må jeg si.

    Og til slutt, så la eller satt hu seg vel bare på en benk, og grein, ved siden av venninna si, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg var jo butikkleder, (eller ihvertfall butikkansatt), på en lokal Rimi-butikk.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med i noen slåsskamp, egentlig, da.

    Og jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, i et år, og lært nærkamp, osv., der.

    Så hvis jeg ville så kunne jeg nok drept hu tenåringsjenta, eller hevet henne ut på T-bane-skinnene, eller noe.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da.

    Jeg syntes at dette bare var flaut, egentlig.

    At en bøllete tenåringsjente skulle angripe meg sånn.

    Og jeg var jo en kjent Rimi-medarbeider, som jo hadde jobba på både Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og også på Rimi Karlsrud, som lå bare noen få hundre meter unna Karlsrud T-banestasjon, da.

    Så jeg måtte oppføre meg så pent som mulig, syntes jeg.

    Og jeg er heller ikke typen, som starter slåsskamper.

    Så jeg har vel heller aldri vært i noen ordentlig slåsskamp, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn at jeg brukte de nærkamp-triksene, som vi hadde lært, i Geværkompaniet, (eller noe), mot hu her jenta.

    Eller at jeg prøvde å slå tilbake, eller noe.

    Nei, jeg skjønte ikke hvorfor hu skulle rappe lua mi, (og sånn), så jeg prøvde bare å roe det her ned, da.

    Men jeg ville ikke miste lua mi, (som vel var den eneste jeg hadde), så den tok jeg tilbake, da hu her fæle jenta, reiv den av hue mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det stod også en gjeng, på 5-6 tenåringsgutter, ikke så langt unna, på T-banestasjonen der, da.

    Så jeg var litt redd for det, at jeg skulle få en hel gjeng med tenåringer, mot meg, liksom.

    Så derfor sa jeg heller ikke noe.

    Men jeg husker det, at jeg hørte det, at de gutta, som stod der, de snakka om hu jenta sitt angrep, på meg, seg imellom, da.

    Og sa det, at de trodde det, at hu hadde driti seg ut, den her gangen, eller noe, da.

    (Noe sånt).

    Så det var tydelig at dette her var ei kjent slåss-jente da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu slåssjenta, det mener jeg at var ei, som bodde like ved Rimi Nylænde der.

    For en gang, ikke så lenge etter denne episoden.

    Så husker jeg det, at jeg satt i kasse 1 der, på Rimi Nylænde.

    (Muligens mens avløste Solveig fra Vestlandet, og hu hadde lunsjpause, eller noe, da).

    Og da var hu slåssjenta innom i kassa mi, og kjøpte seg en sjokolade, eller noe, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men jeg vet ikke om hu kjente igjen meg.

    Men dette var ei som ganske ofte var innom Rimi Nylænde der da, mener jeg.

    Så hu bodde nok like ved Rimi Nylænde der, (et sted), med familien sin, vil jeg nok tippe på.

    Så hva hu gjorde borte på Karlsrud T-banestasjon der, om kvelden.

    Og slåss mot meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje sant, det som ei av venninnene til Maylinn sa en gang, på Ungbo der.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    At ‘Oslo nå var som New York’.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde der.

    (Altså før jeg ble leder, i Rimi da, antagelig).

    Mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobba på Rimi Nylænde, husker jeg.

    (Og hu slutta vel der, på slutten av 1994.

    Var det vel).

    Så var Kjetil, fra Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), innom, på Rimi Nylænde der.

    Da, så hadde jeg jo ikke sett han Kjetil, fra Abildsø.

    Siden den gangen, som Ragnhild fra Stovner og jeg, møtte han, nede på Jernbanetorget der, (da han fortalte at han hadde begynt å vanke på Blitz vel).

    Etter at Ragnhild fra Stovner og jeg, hadde møtt Andre Willassen og Magne Winnem, på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Siden Ragnhild fra Stovner, hadde ønsket å møte kameratene mine da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han var vel overrasket, over at jeg jobba, på Rimi Nylænde, (tror jeg).

    Jeg fikk vel ikke forklart det, at Magne Winnem, (som Kjetil fra Abildsø muligens visste hvem var, siden Magne Winnem var med meg, på en fest hos Anna Lene og dem en gang, og også vanka mye hos meg, den tida jeg bodde på Abildsø, spesielt før han dro i militæret, på begynnelsen av 1990, var det vel), hadde blitt butikksjef, på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, og ansatt meg, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, et år eller to, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han hadde besøkt ei dame, på Lambertseter, fortalte han.

    (Det tar bare cirka 10-15 minutter, å gå, fra Abildsø og til Lambertseter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han kjøpte mye forskjellig godteri.

    Og han prøvde liksom å signalisere til meg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg ikke skulle slå inn alt godteriet, på kassa mi, da.

    Men jeg tok jo min karriere, i Rimi, seriøst.

    Og jeg hadde jo planer om å bli butikksjef, (eller ihvertfall assisterende butikksjef).

    Så jeg hadde jo ikke noe interesse, av å bli med på noe lureri, da.

    Og han Kjetil fra Abildsø.

    Han gikk også inn i butikken enda en gang.

    Og kjøpte seg enda mer godteri, da.

    Men jeg slo inn alt på kassa, også den andre gangen, som han handla, da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg, siden at jeg ikke ble med på noe fanteri, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Og jeg mener også å huske det, at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, stod ikke så langt unna kassa, (opp mot platået der), og rydda hyller, og liksom fulgte med da, på hva Kjetil fra Abildsø og jeg, babla om, i kassa, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært kamerat med Kjetil fra Abildsø, (eller ihvertfall blitt litt kjent med han), da jeg bodde på Abildsø, (og gikk det første året på NHI), skoleåret 1989/90.

    (Og vi begge vanka utafor Abildsø-kiosken der, da

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men i 1993, (eller om dette var i 1994), så ble jeg rimelig overrasket, (må jeg si), over å se han Kjetil fra Abildsø, på Rimi Nylænde der, da.

    (For de hadde jo en egen Rimi, nede ved Abildsø der.

    Nemlig den som heter Rimi Ryen.

    Men som vel ligger nærmere Abildsø, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og Kjetil fra Abildsø, han hadde jo begynt å gå på Blitz og sånn.

    Sa han ihvertfall, i 1990, (eller om det var i 1991), da hu Ragnhild fra Stovner, og jeg, traff han, ved Jernbanetorget der.

    Og Blitz, det er et sted hvor jeg aldri har vært, (for å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg regna han Kjetil fra Abildsø, for å være en kamerat liksom, i 1993, (eller om dette var i 1994).

    For Rimi sin instruks, den sier vel det, at hvis noen du kjenner, dukker opp i kassa di.

    Så må du rope på en annen kasserer.

    Men det tror jeg at så og si aldri hendte, at kassereren ropte sånn.

    For det ville nok ha virka litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg jobba en vakt, på Rimi Manglerud, rundt 1996, (eller noe), vel.

    (For dem trengte visst hjelp til å sette opp varer der.

    For dem hadde visst mye sykdom, (eller noe).

    Mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa.

    Eller, det var vel det, at en leder der, skulle slutte, (tror jeg).

    Også hadde arbeidsstokken der, blitt urolig, av det her, da.

    Også trengte Rimi en der, som bare skulle hjelpe til, sånn at butikkstandarden ble bra, før helga.

    Sånn at kundene ikke skulle merke så mye til de her problemene, da.

    Noe sånt).

    Så da dreiv jeg og satt opp varer, på Rimi Manglerud der da, den vakta.

    En vakt jeg vel jobba ekstra, etter min vanlige vakt, da.

    Og det var vel ikke snakk om så mye som en full vakt heller, som jeg jobba, på Rimi Manglerud der, vel.

    Det var vel bare snakk om 4-5 timers jobbing, (eller noe sånt), en kveld, tror jeg.

    Og da var det visst noe slags opprør, (eller noe), på Rimi Manglerud der, (den dagen).

    For alle de andre ansatte der, (som jobba gølvet ihvertfall), hadde satt seg inn på spiserommet da, (var det vel).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg jobba rimelig aleine, på gølvet, på Rimi Manglerud der, og stabla varer, (som var lå spredd, i en ganske lav høyde, nederst ved en del av tørrvarehyllene, i butikken der, da).

    (En fredag, eller noe, var vel muligens det her.

    Så butikken var vel ikke helt i rute, da.

    For de hadde vel antagelig som mål, å få alle eskene med varer, som lå spredd rundt i butikken, opp i hyllene, før helga, vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.