johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner

    Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.

    Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.

    (Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).

    Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.

    Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.

    Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.

    Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.

    Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.

    Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.

    (For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).

    Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.

    (For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).

    Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.

    Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.

    (Men kjørelæreren sa ingenting, da).

    Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.

    Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.

    For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).

    At, ‘du burde finne deg en rik dame’.

    Men det ga ikke noe særlig mening for meg.

    Så da svarte jeg vel ikke noe.

    (Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.

    Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.

    Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.

    Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.

    Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.

    Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.

    Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.

    For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.

    For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.

    Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.

    Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.

    Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.

    Så derfor gjorde jeg det, da.

    Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.

    Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.

    Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.

    Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.

    Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.

    Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.

    Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.

    Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.

    For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.

    Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.

    Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.

    Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.

    For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.

    For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.

    (Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).

    Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.

    For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.

    Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.

    Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.

    Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.

    Og jeg fikk nesten ingen feil.

    Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.

    Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.

    Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.

    (For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.

    Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.

    For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.

    Så jeg bare kjørte vanlig, da.

    Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.

    Så jeg var litt slem og tulla, da.

    For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.

    Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.

    (Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.

    Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.

    For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.

    Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.

    Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.

    Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.

    Og da var litt heldig, syntes jeg.

    For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.

    Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.

    Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).

    For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.

    Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.

    Og det gikk vel greit til slutt vel.

    Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.

    Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).

    Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.

    Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.

    Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.

    (Etter oppkjøringa mi, da).

    Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).

    Noen få dager før julaften da, i 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.

    Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.

    For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).

    At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.

    Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).

    For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.

    Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.

    (Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner

    Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.

    (Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).

    For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.

    Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.

    Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.

    Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.

    Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.

    Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.

    Men det var jo i 1988 og 1989.

    Så det var jo mer enn fem år før det her, da.

    Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.

    Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.

    (Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).

    Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.

    Det er mulig.

    Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.

    Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).

    Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.

    Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).

    Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.

    Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.

    (Like før den her kjøretimen, da).

    Og så spilte de to, på lag, mot meg.

    Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).

    For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).

    Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).

    Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.

    Og det syntes jeg at var farlig spill, da.

    Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).

    Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.

    Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).

    (Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.

    Med T-banen sikkert, da).

    Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    (Men det veit dem vel selv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.

    Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.

    Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).

    (Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.

    Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).

    Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.

    Men da han slo et ganske langt slag.

    Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.

    Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.

    Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.

    Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.

    (For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.

    Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).

    Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.

    Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.

    Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).

    Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.

    De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.

    De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.

    Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.

    Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.

    Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?

    Det gjorde de ikke.

    Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.

    Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dro jeg ned til Legevakta, da.

    Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.

    Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.

    Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Charlotte fra Rimi Nylænde

    charlotte åman facebook

  • Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995

    Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.

    (For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).

    Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.

    Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.

    Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).

    Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.

    Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.

    Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.

    Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.

    Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.

    Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.

    Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.

    Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.

    For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.

    For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.

    Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).

    Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.

    Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.

    Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.

    Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).

    Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.

    For jeg var litt redd for det, da.

    For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.

    Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.

    Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.

    Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.

    (For jeg regna med at det var greit, da).

    Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.

    Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).

    Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.

    Og da var bakken så hard der, husker jeg.

    At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.

    (Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).

    Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.

    (Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).

    Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.

    Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.

    Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.

    Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.

    Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.

    Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.

    Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).

    Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.

    Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.

    Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.

    (Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.

    (Og som seinere også ble leder i Rimi).

    Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo

    Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

    Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

    De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

    Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

    For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

    Hvis ikke det varierer da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

    For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

    (Noe sånt).

    Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

    Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

    Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

    Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

    Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

    Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

    Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

    Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

    Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

    Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

    Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

    Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

    Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

    Som jeg bare spiste uten å varme, da.

    For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

    Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

    (Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

    For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

    Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

    Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

    Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

    For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

    Og to uker seinere.

    Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

    For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

    I TV-stua der, da.

    For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

    Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

    Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

    Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

    Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

    For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

    Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

    Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

    For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

    Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

    Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

    For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

    Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

    Etter kanskje lite søvn også, da.

    Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

    Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de danske damene flytta ut.

    Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

    Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

    Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

    Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

    Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

    For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

    Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

    Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

    Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

    For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

    Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

    Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

    Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

    Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

    Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

    (Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

    Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

    Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

    Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

    Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

    Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

    Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

    Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

    Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

    For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

    Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

    Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

    For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

    Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

    Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

    Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 49: Mer fra Rimi Nylænde

    På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.

    Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.

    Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.

    Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).

    Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.

    (Noe sånt).

    På Rimi Manglerud, da.

    Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).

    Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.

    For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    (En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).

    Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.

    (Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).

    Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.

    Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.

    Og sikkert også mange fler.

    Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.

    (På Stena Saga, var det vel).

    Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.

    Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.

    Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).

    Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.

    Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).

    (Eller ihvertfall de to første av dem).

    De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.

    For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.

    Men fra andre dagen, så husker jeg det.

    At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.

    Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.

    (Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    For Charlotte hadde blitt så full, da.

    ‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.

    (Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).

    For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).

    Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.

    Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.

    Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.

    (Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    (For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.

    Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.

    Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).

    Om de visste hva det godteri var laget av, da.

    (Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.

    Noe sånt).

    Men ingen svarte noe, da.

    Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.

    For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.

    (På vei tilbake igjen til Oslo, da).

    Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.

    For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.

    Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.

    Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.

    (Noe sånt).

    Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.

    Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.

    Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.

    Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).

    Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.

    (Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).

    Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).

    Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp

    Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.

    For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.

    Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.

    For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.

    Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.

    (En som levde for ti kroner om dagen, da.

    Eller noe).

    Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.

    Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.

    Til et par, i 30-40-årene vel.

    Som hadde svart på min annonse, eller noe.

    De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.

    Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.

    Til bekjente eller fra en stand på gata, da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.

    For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.

    For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.

    Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.

    Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.

    Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.

    Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.

    Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.

    Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.

    De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.

    Så jeg skilte meg litt ut der, da.

    For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.

    Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.

    Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.

    (Eller noe sånt).

    Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.

    Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.

    Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.

    (Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.

    Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).

    Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.

    Vi satt jo i samme rom der.

    Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.

    (For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).

    Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.

    At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.

    (Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.

    Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.

    For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.

    Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.

    Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.

    Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.

    For vi fikk bare provisjonslønn der, da.

    Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.

    Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).

    Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).

    Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.

    (For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.

    De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.

    For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).

    (Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.

    Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.

    Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).

    Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.

    (For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).

    Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.

    Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.

    (Husker jeg at han viste meg, en gang).

    Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.

    Men jeg beit det i meg, da.

    For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.

    For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.

    Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).

    (Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.

    Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).

    Siden det kosta mer penger da.

    Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).

    Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.

    (Som var en sidegate, til Karl Johan).

    Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).

    Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.

    Ihvertfall så satt vi der og prata da.

    Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.

    Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.

    Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.

    Og begynt å prate med henne, da.

    Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).

    Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.

    Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.

    Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.

    For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.

    Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.

    (På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).

    Må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.

    At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.

    For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.

    Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.

    Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.

    Noe som kosta 300-400 kroner, vel.

    Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).

    Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.