johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Terje Sjølie

    ny facebook melding til terje sjølie

  • Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs

    Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.

    For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.

    (Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.

    For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.

    Noe sånt).

    Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).

    Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.

    Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.

    Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.

    Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.

    (Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.

    Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.

    For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).

    Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.

    Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.

    Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.

    (Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).

    Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.

    Under butikksjef Leif Jørgensen der.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).

    Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.

    For at frukta skulle holde seg lenger, da.

    Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.

    Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.

    Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.

    Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.

    For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.

    Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.

    Og da skulle ikke tomatene stå først.

    (Eller ved siden av noe annet rødt).

    Men de skulle stå som rekke to liksom, da.

    Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.

    Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.

    Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.

    (Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).

    For da ville fruktdisken selge mer, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.

    For da, så holdt disken en bra standard, da.

    For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).

    Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.

    Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).

    Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).

    Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.

    Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.

    Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.

    For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.

    Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.

    Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.

    Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.

    Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.

    Og selge de der.

    Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.

    For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.

    Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.

    (Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.

    Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.

    Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.

    Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vei hjem fra fruktkurset.

    Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.

    Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.

    Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.

    Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den andre dagen, av fruktkurset.

    Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.

    For dette var uka etter, (eller noe).

    Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.

    Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.

    Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.

    Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.

    Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.

    (Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).

    For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.

    (For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.

    Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Det husker jeg ikke helt.

    Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).

    Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.

    Så vi var kanskje litt leie, da.

    (Og ble kanskje litt stressa, da).

    Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.

    Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.

    (For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.

    Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.

    Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

    Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

    Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

    (Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

    Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

    Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

    Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

    (Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

    Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

    Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

    For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

    Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

    Neida.

    Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

    Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

    Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

    (For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

    Og hadde mye fritid, da).

    Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

    (Og ikke første etasje).

    Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

    (Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

    Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

    At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

    Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

    For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

    Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

    Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

    Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

    (Siden Pia også bodde der, da).

    Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

    At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

    (For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

    Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

    For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

    Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

    (Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

    Vi prata nesten ikke med hverandre.

    Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

    Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).

    Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

    Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

    Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

    Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

    Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

    (Eller hva det firmaet het, på den tida).

    Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

    Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

    Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

    (Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

    Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

    Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

    Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

    Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

    Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

    Noe jeg hadde gleda meg til.

    Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da ble jeg skuffa husker jeg.

    Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

    Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

    De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

    Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

    Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

    Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne fadesen.

    Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

    Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

    Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

    Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

    Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

    For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

    For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

    For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 36: Mer fra Ungbo

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud slutta, på Rimi Nylænde, og vi bare ble to ledere der, (butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, som ble forfremmet til assisterende butikksjef), fra november/desember 1994.

    Så ble det jo problemer med Glenn Hesler, siden han dukka opp, på Rimi Nylænde, og klagde på at jeg ikke rydda ostedisken der like bra, som før jeg ble forfremmet da, og fikk mer ansvar.

    Men Glenn Hesler hadde kanskje ikke fått med seg det, at jeg ble forfremmet hele tida, på Rimi Nylænde der.

    Det er mulig.

    For jeg var jo først ringehjelp, (utlånt fra Rimi Munkelia), og så fast ansatt, og så ansvarlig for ostedisken, (med mere), og så låseansvarlig, og så aspirant og så assisterende butikksjef.

    Alt dette i løpet av et drøyt år da.

    Fra høsten 1993 til januar 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på Ungbo, så ble jeg også angrepet av Glenn Hesler da, husker jeg.

    Jeg lå og halvsov, i sofaen, i stua, etter jobb, en gang.

    Og personsøkeren min lå på salongbordet der da.

    Mens Glenn Hesler og Øystein Andersen gikk ut, av Ungbo, etter å ha vært på Glenn Hesler sitt rom der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg sov ikke, jeg bare hvilte liksom, etter å ha hatt en tidligvakt antagelig, på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, (mens de gikk ut av Ungbo-leilighet), at han skulle kødde med meg, da.

    (Siden Glenn Hesler ikke likte at jeg lå på sofaen der, da.

    Eller noe sånt.

    Av en eller annen grunn).

    Og like etter at de gikk ut døra, så ringte personsøkeren min.

    Fra et ‘tulle-nummer’, da.

    Så det var nok Glenn Hesler da, skjønte jeg.

    (For Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde mobiltelefon, i bilen sin, som de brukte når de jobba, for automatfirmaet sitt, da).

    Så jeg bestemte meg for å ta igjen, på Glenn Hesler, da.

    (For jeg mente det at jeg hadde lov til å ligge å slappe av på sofaen der.

    For det hadde jeg pleid å gjøre fra før han flytta inn der, for å si det sånn).

    Jeg tok hans Super VHS-video, (var det vel).

    Som stod i stua der.

    Og låste den inn i Ungbo sin bod, i gangen, bort mot vaskekjelleren der.

    Så da Glenn Hesler kom hjem, ut på kvelden.

    (Var det vel).

    Så ‘gura’ han da, (overhørte jeg), og skreik til Øystein Andersen, at videoen hans hadde blitt stjålet da, (eller noe).

    Og da lo jeg litt, (ihvertfall inni meg), inne på rommet mitt da, (husker jeg).

    Og så, mens Glenn Hesler og Øystein Andersen var inne på rommet, til Glenn Hesler.

    Så henta jeg videoen til Glenn Hesler igjen, i kjellerboden, og satt den tilbake igjen i stua, da.

    Og da husker jeg at jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, at ‘det her skal jeg aldri prata med han om’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og et år eller noe, før det her igjen.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, prata om meg, utafor rommet mitt.

    Og da sa Øystein Andersen, (var det vel), at han trodde det, at jeg ville prøve å gjøre det sånn, at jeg først fikk lappen og så bil, osv.

    Altså at jeg ville bli en sånn ‘standard rat-race fyr, da’, hadde jeg nær sagt.

    Så jeg skjønte det, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de prøvde å fundere seg fram til, hvordan jeg ville prøve å få suksess i livet, da.

    Så Glenn Hesler og Øystein Andersen må nok ha vært i noe slags undergrunn, tror jeg.

    (Jeg husker jo også måten de prata seg imellom om, at alle vinduene på SIA, hadde blitt bytta ut, (noen år før det her igjen, da).

    Som jeg har skrevet om i en av de tidligere Min Bok-bøkene.

    Da ville de ikke forklare for meg, hva det var, som var grunnen, til at de måtte bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, (som lå i Lørenskog), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så var Magne Winnem, Glenn Hesler og jeg, ved friidrettsbanen, på Lambertseter der.

    (Hvor vi vanligvis spilte tennis, på de gratis, kommunale tennisbanene like ved, da).

    En søndag var vel dette, antagelig.

    Og det er mulig at Axel var der og.

    Magne Winnem ville at vi skulle løpe 800 meter, husker jeg.

    Og jeg vant med nesten en hel oppløpsside da, foran Magne Winnem.

    Og jeg husker ikke om Glenn Hesler var med.

    Men hvis han var med, så kom han på tredjeplass da, (i såfall).

    Og jeg husker ikke heller helt sikkert, om Axel var der.

    Men hvis han var der, så bare så han på da.

    (Jeg tror ikke han var med å løpe, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i løpet av den tida, som både Glenn Hesler og jeg, bodde på Ungbo.

    (Som må ha vært i snaut et og et halvt år vel, fra begynnelsen av 1994, kanskje.

    Noe sånt).

    Så var det sånn, at jeg ble med Glenn Hesler og Øystein Andersen, på jobb, for spilleautomatfirmaet deres, en gang, (husker jeg).

    Og da, så satt jeg på med den hvite varebilen, til Glenn Hesler, (husker jeg).

    (En Ford Transit, eller noe, kanskje).

    Og Øystein Andersen kjørte vel kanskje den røde Toyota Hi-Ace-en deres da.

    Som var den første firmabilen deres, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så skulle vi, til en videosjappe, (eller noe), ute i Follo, et sted, (husker jeg).

    Og det var litt rart, (synes jeg nå, ihvertfall), at Glenn Hesler og Øystein Andersen plutselig skulle dra meg med dit, en dag.

    Og det var også noen ungdommer der, som så litt rart på meg vel, (syntes jeg at jeg merka, ihvertfall).

    Så det er mulig at det var noe galt, i forbindelse med det her, at Glenn Hesler plutselig ville at jeg skulle bli med han og Øystein Andersen på jobb, en dag, da.

    For det var et engangstilfelle, for å si det sånn.

    (Hvis man ser bort fra TG94, ihvertfall).

    Og det var ikke noe spesiell anledning, (som jeg kunne skjønne, ihvertfall), til at jeg skulle bli med dem på jobben, akkurat den dagen.

    Så det var vel ihvertfall litt underlig dette, at jeg ble dratt med dem på jobb, den her dagen da, (må man vel si).

    (En dag jeg hadde fri fra Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var denne dagen, i 1994 vel.

    At jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til spillbutikken Spiderman, i Kirkegata, i Oslo, der.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de hadde spilleautomater, satt ut, i den butikken.

    Og de hadde også et kombinert lager og verksted, i nabolokalet, (eller om det var kjelleren), til Spiderman der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Glenn Hesler han fortalte det, (husker jeg).

    At noen albanske dørvakter, på et utested, litt nærmere Karl Johan, enn der Spiderman lå.

    De pleide ofte å dra med seg noen fulle gjester, inn i et smug, i Kirkegata der, og banke de opp.

    Sa Glenn Hesler, at han og Øystein Andersen ofte pleide å se, når de kjørte forbi det utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til en videosjappe, på Bislett der, hvor en de kjente, som het Henning vel, jobba.

    Det er mulig at det var den samme dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.

    Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.

    (For ingen av oss hadde bil.

    Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.

    Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.

    For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.

    Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).

    Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.

    Det var slipsknuter da.

    Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.

    Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.

    (Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).

    Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.

    Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.

    Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.

    For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.

    Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.

    Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.

    Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.

    Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.

    For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.

    Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.

    Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.

    Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.

    Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.

    Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.

    Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.

    Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.

    Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).

    Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.

    Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.

    For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.

    (Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.

    Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.

    Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.

    At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.

    Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)

    Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.

    For vi fant ikke på noe annet.

    Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).

    Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.

    Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.

    Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.

    (Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.

    Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.

    Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).

    Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.

    Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.

    Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.

    (Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.

    Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.

    Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.

    For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.

    (Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).

    Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.

    Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.

    Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.

    (For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.

    Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe

    Det er mulig).

    Så det var veldig flaut da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.

    Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).

    (Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).

    For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).

    Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.

    (For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.

    Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.

    Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).

    Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.

    Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).

    Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.

    (Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.

    Var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 26: Mer fra Rimi

    Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

    Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

    Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

    Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

    For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

    (Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

    Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

    Vi får se om jeg klarer det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

    Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

    Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

    Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

    Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

    Kanskje en eller to dager.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

    Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

    At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

    Sånne ting).

    Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

    Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

    Og det var jeg enig i.

    Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

    Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

    Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

    Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

    Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

    Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

    For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

    Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

    Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

    Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

    Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

    Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

    Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

    Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

    Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

    (Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

    At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

    Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

    Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

    Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

    (Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

    Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

    For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

    Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

    Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

    Noe sånt).

    Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

    Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

    For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

    Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

    Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

    Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

    At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

    Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

    Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

    Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

    Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

    Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

    Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

    Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

    Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

    For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

    Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

    For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

    Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

    For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

    Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

    Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

    Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

    Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

    Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

    For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

    Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

    Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

    Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

    Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

    Og ville ikke mislykkes da.

    For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

    (Istedet for å studere, da).

    Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

    (Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

    F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

    Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

    Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg la det her på minnet, da.

    Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

    Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

    Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

    (Var det vel).

    Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

    Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

    (Det er mulig).

    Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

    (Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

    Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

    Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Altså det med vareboka, det var sånn.

    At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

    Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

    Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

    (Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

    For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

    Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

    Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

    Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

    Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

    Så det her var nok noe som undret meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 23: Sommeren 1994

    Sommeren 1994, så skulle jeg jobbe som leder, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde fått en del opplæring, som bestod i å bestille melk, brød og Hakon-varer, (var det vel), og etter at jeg først hadde jobbet et par-tre tidligvakter, (fra klokken 7), sammen med Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, da.

    Dagen før jeg skulle jobbe min første lørdagsvakt, alene, så hadde jeg problemer, med å få sove, husker jeg.

    Og det ble ikke bedre av at Pia, (som hadde vært ute på byen, sammen med Keyton), klatret opp, på den barnehagen, som var utenfor vinduene våre der, og banket på vinduet mitt, midt på natta, for å få låne nøkkelen min, siden hu hadde glemt sin egen nøkkel, da.

    Da ble jeg sur, for jeg syntes det, at Pia ødela for min karriere, i Rimi, siden det var veldig tungt, å jobbe en tolv-timers ledervakt der, (fra 7 til 19), på lørdager, (siden det kun var en leder, som jobbet, på lørdagene, i Rimi).

    (For dette var vel etter de andre episodene, som hadde gjort meg sur, på søstera mi, fra før av, og.

    Som at hu rappa røykpakker på rommet mitt, uten å spørre.

    Hu lot noen afrikanere sove over i stua der, uten å si fra, på forhånd.

    Hu lot Keyton få låne joggeskoa mine, uten å spørre.

    Hu sa merkelige ting, som at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Hu lot tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, uten å ta det ut, etter at hu hadde vaska klær, (sånn at ingen andre fikk vaska klær), og ble sur når jeg poengterte dette.

    Osv., osv.

    Ting som jeg har skrevet om i Min Bok 4, tidligere).

    Så jeg tenkte det, at nå har Pia, (og Keyton), fortjent å få ‘vannseng’.

    (Sånn som Bricen fikk av Furuset, i militæret, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg gikk på badet, (var det vel), og fylte opp en bøtte med vann, da.

    Men Pia og Keyton hadde låst døra, til rommet sitt, så jeg fikk ikke gitt dem den vannbøtta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra sommeren 1994, så husker jeg også det, at jeg var hos bestemor Ågot, samtidig med at en ‘haug’ andre folk, i slekta til min far, også var der.

    Jeg husker at Pia var der.

    Så det er mulig at det var hu som dro meg med dit da, for etter at jeg flytta til Oslo, så fikk jeg gradvis et dårligere forhold, til min fars slekt.

    Likevel, så var det sånn der, hos bestemor Ågot, at min fetter Ove og min fetter Tommy, de ville besøke Pia og meg, på Ungbo, i Oslo.

    Og Pia ble også med på dette.

    Derfor trodde jeg det, at Pia ville ta ansvar, når denne festen skulle være, seinere sommeren 1994, (husker jeg).

    For dette var den samme uka, som jeg jobba min første hele uke, som leder i Rimi.

    (På Rimi Nylænde, når enten Hilde fra Rimi Hellerud eller Elisabeth Falkenberg, hadde ferie).

    Jeg jobbet en seks-dagers uke da.

    Og siden dette var min første uke, som leder, så fokuserte jeg vel omtrent bare på jobben, da.

    Og var sliten når jeg kom hjem fra jobben.

    For jeg jobba vel mye ekstra, da antagelig, siden jeg satset på å få meg en karriere, i Rimi, osv., da.

    Så stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde vært alene, hele denne uka, husker jeg, siden de andre var på ferie, eller noe, vel), den så ‘bomba’ ut, da.

    Og jeg jobba hele lørdagen, fra 7 til 19.

    Men jeg regna med det, at Pia ville gjøre i stand til festen, på Ungbo der, da.

    For hu ble jo med på å arrangere den festen, hos bestemor Ågot, på Sand, noen uker før.

    Men Pia hadde bare dratt til Monika Lyngstad, i Røyken.

    Så jeg møtte Tommy, Ove, Lene og Pia, (var det vel), på T-banen, på vei til Ellingsrudåsen, da.

    Så ingen hadde rydda der, før vi kom til Ungbo, da.

    Men jeg hadde ihvertfall kjøpt jordbær, men de hadde blitt litt knust, (nedi en av bæreposene mine), på T-banen, da.

    Siden jeg var litt stressa, kanskje, den her uka, da.

    Så Pia svikta igjen da, (syntes jeg), fordi hu skulle jo liksom være med å arrangere festen, da.

    Likevel så gjorde hun ingenting for å forberede festen liksom, da.

    Det var ikke sånn at hu lagde pønsj, eller pizza, eller noe sånt, (for eksempel).

    Neida, hu bare kom ‘dassende’ med T-banen samtidig med gjestene, liksom.

    Selv om hu vel hadde ferie selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rydda i stua, så fort jeg klarte, på Ungbo der, på.

    (For Pia ville vel ikke hjelpe, siden det var mitt rot, da).

    Og vi så vel bronsjekampen, i fotball-VM, som Sverige vant eller tapte, med mange mål vel.

    (Jeg sjekka det på nettet nå, og det var vel 16. juli 1994, at den kampen ble spilt, ifølge Wikipedia).

    Og jeg prøvde å sette fram jordbæra, som var litt knust, vel.

    Og Tommy sa vel noe sånt som at ‘Erik prøver ihvertfall, han’, (mener jeg at jeg overhørte).

    (Så det var kanskje litt rart, at Tommy prata sånn om meg, mens jeg var der.

    Men men).

    Og Tommy, (var det vel), han likte også en sang, som vi så på TV, (etter fotballkampen vel), som het ‘Mmm Mmm Mmm Mmm’, med Crash Test Dummies, (mener jeg å huske).

    (En sang som Ove også likte, vel.

    Og som jeg også hadde hørt før, men ikke huska helt hva het, vel.

    For jeg levde kanskje litt vel mye i ‘Rimi-verdenen’, på den her tida, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle også på byen, og havna på Marilyn, (som seinere ble So What).

    Et sted som søstera mi foreslo vel.

    Og der var det ganske kjedelig, mener jeg å huske.

    (Og jeg var vel trøtt kanskje, etter å ha jobba i tolv timer, på Rimi, fra syv om morgenen.

    Og jeg hadde også jobbet min første lederuke, i Rimi, noe som var nytt for meg, og vel også rimelig slitsomt, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker det, at dette var vel den første gangen, som jeg så sånne ‘babes’, (må man vel kalle det), i Oslo.

    Det hadde jo nettopp vært ‘grunge-tid’, i musikk-verdenen, og vel også i mote-verdenen, (virka det som, i Oslo, ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Men på Marilyn, så gikk det rundt noen sånne tenåringsjenter, i korte topper, og med magene bare, sånn at de viste fram navlene sine da, (husker jeg).

    Og det hadde jeg ikke sett i Oslo før, at damene gikk så lettkledd, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da skjønte jeg vel det, at det nok var en ny tid på gang, i moteverdenen.

    Etter grunge-tiden, hvor vel damene hadde gått mye i store, vide gensere, og sånn, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi fem, skulle ta nattbussen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Så dreit Ove seg noe så jævlig ut, husker jeg.

    Vi stod på fortauet, bak Stortinget, og venta på 85-bussen, (var det vel), husker jeg.

    Så kom det en ‘falsk’ roseselger bort til Ove, (husker jeg).

    Han hadde bare en rose, som han kanskje hadde kjøpt til dama si, (mistenkte jeg).

    Men så hadde han kanskje funnet ut, at han ikke hadde nok penger, til nattbussen, (eller noe).

    Så derfor prøvde han å selge den her rosa si, da.

    (Noe sånt).

    Men Ove ville ikke kjøpe rosa hans, men han ble liksom sånn sjefete da, og beordret han ‘roseselgeren’, til å gå bortover den motsatte veien i Akersgata, enn der dama hans stod.

    Det eneste problemet med dette, det var det, at han roseselgeren, han var mye større, enn Ove, da.

    Og Ove, han hadde skrytt til meg, om at han hadde blitt norgesmester, i amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, osv.

    (Og Ove hadde også trent en god del amerikansk fotball, mens han gikk på high school, eller noe sånt, i USA, da).

    Så Ove var en god del kraftigere enn meg igjen, (må man vel si).

    Og Ove hadde også vært MP, (militærpoliti), under førstegangstjenesten, (var det vel), hadde han fortalt meg, da.

    Og Ove var også veldig overlegen da, (og ovenpå), ovenfor den her ‘rose-bølla’, da.

    Men han rose-selgeren, han skjønte vel kanskje det, at Ove ikke var fra Oslo, siden han ikke skjønte det, at dette ikke var en roseselger egentlig, men egentlig bare en busstrafikant, som trengte penger, til billetten sin, kanskje da.

    (Roseselgeren hadde jo bare en rose og.

    Og de som solgte de her rosene vanligvis, det var små, asiatiske damer, (eller noe), mener jeg å huske, (jeg som hadde gått en del på byen, i Oslo, under studietiden, og sånn, da).

    Så han ‘rose-bølla’, han begynte jo da å banke opp Ove.

    Han tok løpefart, og klinte til Ove, som hadde vært veldig overlegen, på trynet, da.

    Og Ove han ville ikke si unnskyld, så han måtte ta imot, cirka fem-seks sånne slag, (med løpefart), da, (eller noe).

    For det var ikke noe jeg kunne gjøre, mot han svære bølla, sånn som jeg så det.

    For han var jo dobbelt så stor som meg.

    Og Ove selv, (som jo var mye større enn meg), han gjorde jo ikke noe motstand selv, da.

    Og dette var noe bråk, som Ove selv hadde startet.

    Og som jeg ikke var innblandet i.

    Så jeg valgte bare å stå der, og observere hva som skjedde, da.

    Og det samme gjorde Pia, Tommy og Lene, (som er døv), da.

    Pia, Tommy og Lene, de stod bare og gjemte seg liksom, mellom meg og Karl Johans gate, (i Akersgata, bak Stortinget der), da.

    Så jeg tror ikke at han bølla skjønte det, at Ove og jeg egentlig var i lag med Pia, Lene og Tommy der.

    Men Tommy sa seinere, til Ove, (husker jeg), at han ikke klarte å gjøre noe, for han liksom ‘frøys’ da, (eller noe).

    Og Lene var jo døv, så hu sa ikke noe.

    Og Pia sa vel heller ikke noe, tror jeg.

    Og det var til slutt en ikke så utrolig svær Oslo-kar, som gikk imellom, og holdt rundt han bølla, sånn at han slutta å slå Ove, da.

    Og Ove måtte si unnskyld, til dama, til han rose-sværingen, for Ove hadde kalt han rose-bølla, for ‘homo’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg huska ihvertfall på det, som han Brisner, (eller hva han het igjen), hadde sagt, i militæret.

    Om at han hadde blitt slått ned to ganger, rett etter hverandre, på Marilyn, (eller noe), da, (en gang).

    Så da Ove gikk på nattbussen, og fikk mer bråk der, (når han skulle kjøpe billett, av busssjåføren), så måtte jeg nesten svare for Ove da, at det gikk greit med oss, (eller noe sånn), da.

    For da hadde Ove nesten havna i bråk igjen, på nattbussen, da.

    Og jeg måtte sitte på setet mellom Ove sitt sete og midtgangen, på bussen, og liksom passe på Ove da, på nattbussen, da, (husker jeg).

    Sånn at Ove ikke skulle havne i bråk to ganger, han og, sånn som Brisner hadde havnet da, (sånn som jeg overhørte at han babla om, i militæret), en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk av nattbussen, ved Torgbua der, på Ellingsrudåsen.

    Så var det noen hasjiser, (må man vel kalle dem), som gikk av bussen, på den samme holdeplassen, som oss.

    Og det visste seg det, at dette var naboene, til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der, da.

    Om de prata om hasj da, (mener jeg), hvis ikke så var dette noe jeg huska fra før, at dem røyka hasj, (eller noe da), mener jeg.

    Men jeg husker det, at han nabokaren, han begynte å bable om det, da vi alle fra nattbussen, gikk inn i Skansen Terrasse 23 der, at alle som gikk av bussen, bodde i den samme etasjen.

    (Noe sånt).

    Og at det var ‘far out’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så sa jeg vel unnskyld til Ove, fordi at jeg ikke hadde klart å finne på noe, for å stoppe han rose-sværingen, dagen før, mens vi venta på nattbussen da.

    Og Ove virka som at han klarte seg overraskende bra, etter all den her bankinga, som han hadde fått, da.

    Så Ove, Tommy og Lene, de dro vel tilbake til Berger og Son, ganske tidlig, dagen etter, (mener jeg å huske).

    Og det var vel ikke sånn, at noen av dem besøkte hverken Pia eller meg igjen, på Ungbo, på Ellingsrudåsen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993

    Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).

    Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.

    (Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).

    Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.

    Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.

    (Hvis det ikke var en svart sløyfe da.

    Det er mulig.

    For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.

    ‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de jeg husker som var på det her julebordet.

    Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.

    Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.

    Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.

    Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.

    Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.

    Hvem vet.

    Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.

    Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.

    Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.

    Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).

    Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.

    (Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).

    Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.

    Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).

    Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.