25
March 2009
22:12
25
March 2009
22:12
23
March 2009
13:31
Det er nok hun som tuller med meg, tror jeg.
At hun og Elisabeth Falkenberg, butikksjef Rimi Nylænde, på samme tiden, er i noe ‘mafian’.
Og myndighetene vil ikke hjelpe meg, fordi min morfar Johannes, visstnok hadde fornærmet Stoltenberg og/eller Gerhardsen-familiene, på 50 eller 60-tallet.
Hun Hilde, hun stjal Rimis varebok, i 1994, var det vel, om høsten tror jeg, da hun istedet begynte som assisterende butikksjef i Rema, hvor jeg hørte av Ringnes-konsulent Kjell vel, at hun ble butikksjef ganske raskt.
Så sånn var det.
Rimis varebok, var der det stod hver enkelt vare, som Rimi hadde.
Også stod det en bokstav, A til E, tror jeg, hvor A betydde veldig bra fortjeneste og E betydde dårligst fortjeneste.
Når Rema da hadde den boka, så var det bare å sjekke prisene i butikken og sine egne innkjøpspriser, så kunne de eventuelt tolke på hvilke varer det var, som Rimi fikk mer rabatt fra leverandør, enn Rema.
Og dette kunne vel da Rema bruke som noe slags pressmiddel kanskje, for å få lavere priser, fra leverandørene.
Hvis jeg skulle gjette, så må det ha vært det.
Dette visste også Elisabeth Falkenberg om.
Dem prata nesten åpent om dette rundt meg.
Og jeg prata med Elisabeth om det her.
Såvidt.
Jeg tok det opp såvidt, og Elisabeth sa at hun hadde sagt at det var greit.
Så sånn var det.
Og jeg hørte at Hilde sa til Elisabeth, en av de siste dagene, at hun var bekymra siden jeg visste om det her med vareboka.
Så det er nok derfor jeg har blitt forfulgt av noe ‘mafian’.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo, folk lurer sikkert på hvorfor jeg ikke tok opp dette med distriktsjef Anne Katrine Skodvin.
Men det var fordi, (som jeg også har tatt opp med Anne Katrine i ettertid, da jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, i 2001), at hver gang hun var i butikken, så fikk Elisabeth og Hilde og kanskje delvis Solveig, panikk.
Så det smitta litt over på meg og, som var ny som butikkleder.
Og Anne Katrine har en tøff lederstil, så jeg har ikke vært så på bølgelengde med henne, i alle år.
For hun er litt sånn at hun gjør seg til for å være tøff da.
Og hun hadde en sånn skjennepreken, nærmest, ovenfor meg, om at jeg så ned, og ikke så folk i øya og sånn, på den her tida.
(Noe som jeg ble litt paff av, må jeg si, på den her tida).
Så jeg følte meg litt sånn, hva heter det, jeg følte meg litt sånn nedlatende behandlet av Anne Katrine.
Og hun sa at jeg måtte si fra om hva som skjedde i butikken og sånn til henne.
Men jeg var ikke helt på bølgelengde med henne heller, jeg synes hun behandlet meg nedlatende i det møte blant annet, og var litt vel tøff da.
Så vi var ikke så på bølgelengde.
Jobben var det eneste jeg hadde, omtrent, på denne tida, så jeg trådde ganske varsomt da, for å ikke drite meg ut.
Jeg var ikke vant til å jobbe i et stort firma, så det var ikke sånn at jeg automatisk gikk bak Elisabeths rygg, som var butikksjef, ihvertfall ikke på den her tida, da hun Anne-Katrine hadde kjefte på meg.
Hun Hilde sa også det, at jeg burde være sur på Solveig, for hun hadde sagt noe dritt om meg til Anne-Katrine, som visstnok ødela mine sjanser i butikken da.
Så hun Hilde prøvde kanskje å sette opp meg mot Solveig, som var kassadama, fra Vestlandet, Sogndal kanskje, eller Stryn kanskje.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, en gang så jeg hun Hilde og søstra vel, i Bogstadveien, og da så dem meg og, og Hilde sa til søstra at der er han, også gikk dem over gata.
Dem gikk som et par nesten.
Dem gikk over gata for å ikke si hei til meg.
Og Hilde fikk personsøker, da hun begynte i Rema.
Av Rema da.
Så viste hun sin personsøker.
Og da hadde jeg nettopp kjøpt personsøker selv, siden jeg da ble nestleder i butikken.
Og ikke hadde telefon.
(Jeg ville prøve å spare penger, så jeg hadde ikke mobil).
Jeg hadde vel ikke råd til mobil heller da, for lønningene i Rimi var ikke så høye.
Men men.
Så viste hun Hilde meg den nye personsøkeren sin fra Rema da, for å skryte.
Og så viste jeg henne den nye personsøkeren min.
Så ble hun forbanna og sverta, for hun hadde bare fått noe dritt av Rema, mente hu.
Hun klagde også på at hun var i Jehovas Vitner, før, og at de plagde henne etter at hun ville slutte.
Mer da.
Jo, hun sjefa så mye med meg.
Så på det andre julebordet, med Rimi Nylænde, (det første jeg var med på i Bekkelagshuset), altså i 1994 vel, så tok jeg henne til side, og kjefta på henne.
For hadde oppført seg dårlig mot meg i butikken da.
Thomas Sanne spurte hva vi hadde gjort.
Så forklarte jeg det at jeg hadde kjefta på Hilde da.
Så det syntes dem var artig.
Men jeg drakk ikke så ofte på den her tida, så jeg var kanskje litt brisen, det er mulig.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Flere jeg tror er med i den her ‘mafian’:
– Elisabeth Falkenberg og hennes samboer Liv(?) som er i LO.
– Hun Hilde fra Lindeberg/Haugerud, som var assisterende butikksjef i Rimi før hun begynte i Rema i 1994 vel.
– Falkenbergs venninne/kollega også i Hakon Raiders (Rimis MC-klubb), Bellina (eller noe sånt), som var butikksjef i Rimi Askergata (da sjef for Elin Winnem), senere butikksjef Rimi Ringen.
– Magne og Elin Winnem.
– Deres nabo på Bergkrystallen, på 90-tallet.
Hva heter han da. Morten Jenker.
Og han er gift med ei Kvehaugen, som enten er søstra til hun Therese Kvehaugen, eller er henne.
– Kristian Kvehaugen(?).
– Irene Ottesen(?).
– Johan (Rimi Bjørndal, butikksjef 2003).
– Songül(?) (Rimi Bjørndal)
– Thomas Bruun(?) (Butikksjef Rimi Langhus, 2003).
– Jon Bekkevoll.
– Kjetil Prestegarden.
– Thomas Sanne(?)
– Jan Grårud(?)
– Kenneth (Butikksjef Rimi Kalbakken og Rimi Ljabru, bl.a.)
– Ambulerende til hun Anne Neteland, i år 2000 og 2001 vel, seinere butikksjef på Rimi Ammerud vel.
– (Morten Jenker er nok noe Illuminati, tipper jeg, noe sånt).
Han Thomas Kvehaugen tror jeg er noe slave kanskje.
Bare noe jeg kom på det her nå.
Jeg må på noe møte så, på the Jobcenter, så jeg får ikke forklart det her så i detalj nå.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Rune Gerhardsen om Johannes Ribsskog og ‘mafian’ i Oslo/Fwd: Problems back in 1983
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Mar 10, 2009 at 7:38 PM | |
|
To: rune.gerhardsen@oslobystyre.no | ||
| ||
I den etterlysningen, som noen, av en rar grunn, sendte meg på e-post igår.
Fra da mora mi forsvant, fra Larvik, da jeg bodde hos faren min i Svelvik, i 1983.
Der stod det at mora mi var spinkel, og det var hu.
Og jeg var også veldig spinkel som barn og ungdom.
Jeg spilte fotball, men treneren, Skjellsbekk, klagde på at jeg trengte mer kjøtt på beina.
Men jeg fikk ikke så mye kjøttmat og sånn, fra farmora mi.
Selv om hu lagde kjøttkaker og sånn, noen ganger da.
Men jeg spiste vel for mye potetgull og cola om kveldene.
Det er mulig.
Og Pizza Grandiosa.
Men da jeg kom i infanteriet, som 22-åring, da la jeg på meg litt muskler.
Selv om jeg ikke var så kraftig etter infanteriet heller, men da fikk jeg grunnlaget da.
Så jobba jeg hardt i alle år på Rimi.
Jeg var ofte den som la opp kjølevarer, som vel er de tyngste varene.
Så nå, hvis jeg ser meg i speilet nå, så minner jeg mer om en bjørn, enn spinkel person, vil jeg si.
Det er fordi at jeg jobbet hardt og pliktoppfyllende i alle år på Rimi.
Jeg har trent litt, men grunnlaget er fra Rimi.
Jeg er så vant til å jobbe hardt og pliktoppfyllende på Rimi, så da bare trener jeg på samme måte, og da får jeg resultater med en gang.
F.eks. da jeg var i Sunderland, så kunne jeg svømme non-stop, i timevis, hvis jeg ville, uten å bli sliten.
Det er nok pga. alt det harde og jevne arbeidet jeg gjorde i infanteriet og i Rimi.
Likevel, så fikk jeg høre bak ryggen min, da jeg ble butikksjef, at jeg jobba dårlig.
Det var vel kanskje fordi, at hvis jeg tok tid, og hjalp en kunde, (som man skulle gjøre), så trodde kanskje kassapersonalet, at jeg ikke jobba ordentlig da.
Jeg kan ikke skjønne noen andre grunner.
Jeg dusja hver dag før jeg dro på jobben, og hadde alltid nyvaska skjorte.
Kanskje det var derfor de trodde at jeg ikke jobba.
Jeg var også nøye med frukta, og sorterte bort all den dårlige frukta i disken hver morgen.
Og det er det vel ikke alle som er like flinke til.
Så det er mulig at jeg fikk litt ekstra tyn, siden jeg var grundigere med ting som å ta bort den dårlige frukta osv.
Men på Rimi Langhus, så sa dem at det var bra at jeg brukte lang tid i frukta.
Men det syntes ikke kollegene mine på Rimi Kalbakken, husker jeg.
Men jeg var jo egentlig butikksjef, så jeg skulle jo egentlig bli dømt fra mine resultater, mener jeg da.
Og ikke på bakgrunn av noe sladder.
Jeg burde kanskje tatt med de som klagde, og latt de fotfølge meg i butikken en dag, så hadde de jo fått sett hva jeg gjorde.
Ei som het Ida, da jeg var butikksjef på Nylænde.
Hun spurte meg på det første personalmøte jeg hadde som butikksjef omtrent.
‘Hva gjør du da’, på en sånn lur måte.
Akkurat som om jeg ikke gjorde noe.
Det syntes jeg var ekkelt.
Så jeg ble paff, og visste ikke hva jeg skulle svare.
Jeg var ikke vant med så uhøflige folk fra Rimi Bjørndal.
Men det har jeg tenkt i ettertid, at jeg kunne lat henne gått sammen med meg en dag i butikken da, så kunne hun fått sett hva jeg gjorde.
Jeg vet ikke hva hun tenkte på, hun satt i kassa og trodde at jeg ikke gjorde noe da kanskje.
Det er mulig.
Det er mye rart.
Når man jobba som butikksjef i Rimi, så skulle man prøve å få kundene fornøyd, sjefene fornøyd og de ansatte fornøyde.
Jeg fokuserte mest på kundene jeg da, at de skulle bli fornøyde med butikken.
Men jeg hadde ikke noe praktisk lederutdannelse, så jeg kunne kanskje vært flinkere med personalet.
For det kan nok tenkes at jeg feilaktig fikk rykte på meg for å ikke jobbe bra nok.
Det mener jeg at jeg hørte at hun Hilde, låseansvarlig på Rimi Nylænde, også prata om, bak ryggen min.
Helt til en dag hvor vi jobba sammen, med å fylle opp platået på Rimi Nylænde, med noe såpe.
Og da så hun at jeg jobba bra, og da fortalte hun vel det videre.
Men det er vanskelig å måle dette, hvor mange kalorier hver enkelt bruker, på å jobbe, hver dag.
Jeg var jo forsiktig med ryggen, og jeg var ikke sånn at jeg stønna hver gang jeg tok et løft.
Så det kan ha vært at vi burde ha hatt noen slags kalorimålere da på jobben, for å registrere hvor mange som brukte hvor mange kalorier.
Jeg bare tuller.
Men jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal dømme en butikksjefs arbeid, annet enn ut fra resultatene.
Man kan vel ikke ha en som går i hæla ens, og registrere og skrive opp alt man gjør i løpet av en dag?
For jeg tror ikke jeg hadde kommet så dårlig ut da, for jeg er ganske disiplinert og hardtarbeidende egentlig.
Ellers så hadde jeg vel ikke gått fra å være veldig pinglete i 1992, til å bli ganske kraftig 10-12 år seinere.
Det skulle ikke jeg tro selv ihvertfall.
Jeg veide kanskje litt i underkant av 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo og studerte.
Og nå veier jeg vel over 90 kg, tror jeg.
Og det er ikke så mye fett.
Så mye av de kiloene er nok pga. hard jobbing blant annet i Rimi og infanteriet da.
Så det er ikke umulig at jeg fått litt urettferdig tyn, i Rimi, for å ikke være hardt-arbeidene da.
Fra folk som kanskje ikke så hele bildet, og bare dømte det fra det de så selv.
Det er mulig.
Men men, man kan ikke være like heldig med alt.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå skreiv jeg jo det, i den forrige bloggposten, at i 1999, så overhørte jeg at Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef, at skal vi nå få en ny butikksjef, som har grodd fast i en butikk, og som er vanskelig.
For jeg vet at hun nede på Rimi Ryen, hun ble sett på som vanskelig av Rimi-sjefene Anne Katrine Skodvin og Jan Graarud osv., for det husker jeg de sa til meg, i et møte på Rimi Nylænde, på slutten av 1998.
Så sånn var det.
Og jeg husker at Rimi-Hagen holdt tale, om hun Kristin, eller Kirsten eller Kjersti, eller hva hu het, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, på slutten av 1999.
Kan han Bekkevoll ha fått hun Rimi-sjefen på Rimi Ryen kverka, siden hun var en vanskelig Rimi-medarbeider, i deres øyne?
Jeg satt jo ved samme bordet, eller ved nabobordet var det vel, som Bekkevoll, på Oslo Plaza, siden regionene satt samlet.
Så jeg så at Bekkevoll stod oppreist under hele talen til Rimi-Hagen.
Og så sa Bekkevoll, på slutten av talen til Rimi-Hagen, at ‘hu er ikke det nå lenger’, eller ‘hun gjør ikke det nå lenger’, altså ledet Rimi Ryen.
Så her er det tydelig at noe har foregått.
Var det en minne-tale, som Rimi-Hagen holdt om hun sjefen fra Rimi Ryen?
Og har han Jon Bekkevoll vært noe ‘mafian’, og fått henne kverka, siden han ikke likte å jobbe sammen med henne?
Og jeg husker jeg overhørte at Bekkevoll sa, til Jan Graarud, at jeg også var vanskelig å jobbe med.
Er det derfor jeg ikke får rettighetene mine nå, fordi at Bekkevoll er i en mektig ‘mafian’ i Norge, som også er stor innen politiet osv., så derfor blir jeg nektet rettighetene mine.
Er det sånn det henger sammen?
Noe var det ihvertfall i forbindelse med hun sjefen på Rimi Ryen, det skjønte jeg fra Bekkevolls reaksjon på Rimi-Hagens minnetale, eller hvordan type tale det egentlig var.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
For det var sånn på Rimi Nylænde, som jeg fortalte i den forrige posten, at distriktsjefene og regionsjefene, de bare pøste på med prosjekter, da jeg ble butikksjef der.
Det var Anne Kathrine Skodvin det, som sa til meg, at jeg var flink til å organisere prosjekter.
Så selv om det var det første året mitt som butikkksjef, så pøste de på.
Det var flytting av frukta, det var at vi skulle begynne med tipping, det var at vi skulle bytte fryserne osv., osv.
Og, jeg ble også tilbudt butikksjef-jobben, på Rimi Manglerud, en Oslos største butikker, i 1999.
Da jeg hadde vært butikksjef i ca. et halvt år.
(Jeg vet at hun assistenten, Wenche Berntsen fra Manglerud, hun overhørte dette, at Graarud hadde tilbudt meg den jobben, for hun sa det videre til noen andre, mens jeg hørte det).
Så det var tydelig at Rimi-sjefene, viste hvor flink jeg var til å lede butikker og arbeide strukturert og beholde kontrollen da.
Men jeg kunne nok ikke så mye butikk-ledelse, så på den neste butikken, så fikk jeg problemer med personalet.
Men jeg var flink til å jobbe strukturert og beholde kontrollen da.
Og dette utnyttet nok Rimi-sjefene, ved at de pøste på med fler og fler prosjekter.
Så jeg jobba ganske mye for de 230.000 kronene jeg fikk i året, vil jeg si.
Men jeg hadde ikke tenkt å jobbe så lenge som butikksjef egentlig.
Jeg hadde jo ‘slava’ rundt i Rimi, i 4-5 år som assistent, hvor jeg ikke leda butikken, men hvor jeg bare jobba som en maskin, omtrent.
For jeg var i bra form etter et år i infanteriet.
Jeg løp 3000 meter, på 11 minutter vel.
Og etter infanteriet, så slutta jeg å røyke og.
Jeg løp Oslo-løpet, i 1993, med Rimi Munkelia, på ca. 15 minutter vel.
Det var 5 kilometer.
Og da slo jeg to fotballspillere, som også var med på laget vårt, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter militæret, så slutta jeg å røyke, så da ble nok kondisen enda bedre, ihvertfall utholdenheten når det gjaldt å fylle opp varer og rydde hyller, som var hoved-arbeidsoppgavene mine, disse årene etter militæret, før jeg ble butikksjef.
Mer da.
Jo, men jeg var litt knyttet til Rimi Nylænde.
Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe i data, på slutten av 90-tallet, for det var det mange som begynte med.
Og jeg hadde data-utdannelse, på høyskole, fra begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg søkte en datajobb, i 1998.
Men da sa jeg det til Skodvin og Kristian Kvehaugen i Rimi.
Og da tilbudte de meg også butikksjef-jobb.
Jeg syntes det hørtes artig ut, å ha det med på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef i Rimi, når jeg først hadde jobbet der så mange år.
Så jeg slo til på butikksjef-jobben.
Men jeg hadde ikke planer om å jobbe i Rimi i resten av livet akkurat.
Men så tok dot com-bølgen slutt, så da ble det litt vanskeligere å få jobb i data, men da begynte jeg heller å studere data, da jeg hadde fått nok av Rimi.
Så sånn var det.
Men jeg ville prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta.
Og i 1999, da jeg ble tilbudt Rimi Manglerud, av Jan Graarud, så var jeg ikke helt fornøyd med Rimi Nylænde.
Jeg ville gjerne prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta, siden jeg hadde jobba på Rimi Nylænde, i tre års tid, etter militæret.
Det var på Rimi Nylænde, at jeg begynte å jobbe som leder i Rimi da, så jeg hadde et spesielt forhold til den butikken, pga. dette da.
Så da ville jeg heller vente til jeg hadde blitt litt mer varm i trøya, som butikksjef, før jeg flyttet til en større butikk.
I år 2000, på høsten da, så hadde jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, i to år.
Så da syntes jeg, at jeg kunne begynne i en større butikk.
Det var jo også press fra Rimi om dette, allerede i 1999.
Og jeg skjønte det, at Rimi ikke ønsket å ha folk som ‘grodde fast’ i en butikk.
Som hun som var butikksjef på Rimi Ryen, i mange år.
Og som jeg tror kanskje døde, fordi Rimi Hagen holdt minne-tale, eller noe, om henne, på et Rimi-møte på Oslo Plaza, i 1999, eller noe.
Like etter at moren min døde.
Søstra mi ringte meg, like etter at jeg ble Rimi butikksjef, og fortalte meg at mora mi hadde fått kreft.
Det var da jeg var på Rimi-seminar på Storefjell, første uka jeg var butikksjef.
Så sånn var det.
Så jeg ble nok sett på som å være dyktig til å organisere butikker og prosjekter osv., innad i Rimi.
Og dette ble nok utnyttet litt, av Rimi-sjefene og, at de pøste på med fler og fler prosjekter.
Mer da.
Jo, og de ville ha meg til en stor butikk.
Men jeg ville liksom gjøre ferdig jobben min, på Rimi Nylænde, og bli litt varm i trøya, før jeg begynte i en stor butikk.
Fordi jeg hadde ingen kursing i personal-ledelse osv., fra Rimi.
Og jeg hadde ikke lært å skrive lønninger engang, fra Kristian Kvehaugen, som var sjefen min på Rimi Bjørndal.
Og ingen hadde forklart meg hva ‘LIS-brutto’, betydde, da jeg ble butikksjef.
Jeg skjønner jo hva det betyr nå, men jeg kan ikke akkurat definisjonen på rams.
For den har jeg aldri fått.
Det betyr hvilken fortjeneste-prosent butikken er beregnet å ligge på etter svinn, ifølge budsjett.
Og det hadde ingen pratet med meg om, før jeg ble butikksjef.
Sånne ting var jeg helt grønn på.
Jeg ble brukt som en slags slave, som måtte fylle opp varer, (spesielt kjølevarer, som var en ganske tung jobb), på raskt tid, hver kveld, på Rimi Bjørndal.
Jeg lørte ikke noe om sånne butikksjef-greier der.
Så sånn var det.
Bare for å ta med litt mer om hvordan det var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.
Så sånn var det.
Nå har jeg sovet et par timer på sofaen.
Og det som er i huet mitt nå, når jeg våkna, det er at jeg husker jo at Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg leda butikken, Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.
Han sa til en distriktsjef, Jan Graarud vel, at skal vi få en ny sånn butikksjef som ikke hører på hovedkontoret nå da.
Noe sånt.
Men jeg var jo ny som butikksjef, det her var jo første året mitt som butikksjef.
Og jeg prøvde jo bare å si hva jeg mente da.
At det var ikke ro nok i butikken til å starte med tipping, for jeg hadde ikke helt kontrollen, etter å ha flytta frukta osv.
Men at vi måtte vente til vi fikk kontroll på frukta.
Det var min mening da.
Han tok jo ikke det opp noe videre da, han Bekkevoll.
Så han hadde ikke noe møter eller noe, om at jeg som ny butikksjef, hadde egne meninger.
Det var visst ikke lov å ha egne meninger som butikksjef, skjønte jeg.
Jeg hadde jo et hue jeg og, og inni der så hadde jeg meninger.
Og når dem spurte meg hvordan meninger jeg hadde, så svarte jeg hva jeg mente da.
Men det ble tydeligvis for mye for han regionsjefen Bekkevoll, husker jeg at jeg overhørte, en gang, i 1999, må det vel ha vært.
Da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.
Kan det være sånn, at politiet og næringslivet, samarbeider om å tulle med folk da?
Sånn at Rimi da kunne si til politiet, at tull med han der, på Rimi Nylænde, for han har egne meninger.
Kan det være sånn det fungerer i et demokrati da?
Det er jo ikke et demokrati da.
Vanlige folk, som meg, er jo ment å ha rettigheter dem og.
Er myndighetene og stor-kapitalen så godslige at dem bare kjører over vanlige folk som meg, og har så mye samrøre, at dem driter i vanlige folks rettigheter?
Det var det jeg hadde i hue når jeg våkna her nå.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Hei
Wenche,
Between
Wenche
Berntsen
and You
Today
at 00:04
sorry
at jeg skriver litt seint her.
Jeg har sovet på sofaen
her skjønner du, også våkna jeg nå, med en
tanke i hue, til en forrandring.
Og da må jeg
forklare.
Jeg jobba jo som assistent i Rimi, fra 94 til
98.
Og da ble jeg litt ‘fucka opp’, vil jeg si, av de sjefene
som lærte meg opp.
Da du begynte på Rimi Nylænde,
så var det en nestsjef der, som het Hilde, som seinere begynte
i Rema.
Og hun sa jeg måtte være streng mot
bemanningen.
Og jeg har jo ikke hatt så mye nær
familie og venner, de årene jeg bodde i Oslo, så jobben
var egentlig alt jeg hadde omtrent.
Så jeg tilpasset meg
litt, for jeg ville ikke miste jobben.
Så jeg ble streng
sjef da, siden hun Hilde sa at ellers så ble hun og Elisabeth
upopulære.
Og jeg jobbet jo på Bjørndal,
fra 96 til 98.
Og der også jobbet jeg jo veldig
hardt.
Jeg var i god form etter militæret, og jobbet som
en maskin vil jeg si, hver seinvakt.
Så i 98, så
var jeg egentlig veldig overarbeida.
Det var Falkenberg på
Nylænde og Kristian Kvehaugen på Bjørndal, som
kjørte meg så hardt som assistent da.
Samtidig så
ville jeg at butikken skulle få bra resultater, sånn at
jeg fikk bra rykte som medarbeider, for jeg ville gjerne stige i
gradene da, siden jeg manglet noen få vekttall på
utdannelsen min, en toårs-grad fra NHI, Norges Høyskole
for Informasjonsteknologi, som jeg tok fra 1998 til 92, med et
jobbeår innimellom studieårene.
Så sånn
var det.
Og jeg var jo også veldig bortskjemt på
en måte fra Rimi Bjørndal.
Og det var at det var
så mange pene, unge damer, som jobba seinvaktene der, sammen
med meg.
Og de gjorde alltid som jeg sa.
Så det
var nesten som narkotika, at man ble avhengig av å jobbe sammen
med 4-5 pene, unge damer, hver kveld.
Og jeg pleide jo et par
år, å kjøpe restplass til Syden, i
sommerferien.
Og det gjorde jeg også sommeren 98.
Og
da ble jeg sendt til Aiya Napa, som jeg ikke visste noe om.
Og
der var det jo også veldig mye pene, unge damer.
Så
jeg var kanskje litt for vant til å ha pene damer rundt meg, da
jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, høsten
1998.
For jeg fikk jo problemer med Benedicte og Ida, som
begynte å være noen hurper, vil jeg si.
Og hun
Ingunn, hun var i kassa, eller ved kassa, en dag.
Og da kom
hun Ungbo-dama, fra da jeg bodde på Ellingsrudåsen.
Og
spurte hvor jeg bodde.
Jeg leide av Rimi, og hun syntes jeg
hadde gjort det så bra.
Men hun likte ikke at jeg leide
av Rimi, for da var jeg avhengig av de.
Og da begynte hun
Ingunn å spre det, at jeg hadde bodd på noe hjem,
overhørte jeg at hun sa bak ryggen min.
Men det hadde
jeg jo ikke gjort.
Jeg hadde jo bare leid rom av kommunen, i
bofelleskap, Ungbo, som var helt vanlig boliger, bare at man hadde et
møte med en Ungbo-dame, en gang i måneden, som passa på
at det gikk greit der.
Men det var ikke noe hjem akkurat da,
det var bare tilfeldig at jeg leide av Ungbo.
Det var for at
jeg trengte et ganske billig sted å bo mens jeg studerte.
Men
jeg kunne jo like gjerne ha leid privat, jeg holdt på å
flytte inn sammen med to Rimi-damer på Grunerløkka,
husker jeg, samme året som jeg flyttet inn på Ungbo.
Det
eneste kravet for å leie av Ungbo, var at man var ung, og hadde
en tilknytning til Oslo.
Og jeg var bare 21 år vel, da
jeg flyttet inn der og jeg hadde jo studert i Oslo, og jeg hadde jo
halvbroren min, Axel Thomassen boende i Oslo, så jeg
kvalifiserte da til å bo i Ungbo.
Men jeg visste ikke
hvordan jeg skulle takle disse ryktene som hun Ingunn spredde, for
det var ikke sånn, at noen tok opp dette med meg, de snakket
bare om meg, bak ryggen, at jeg hørte at hun Ingunn pratet om
meg, til Ida eller Benedicte, eller noe.
Og en annen gang, så
hørte jeg at hun Ingunn, sa at jeg var bare en flørt,
til Hilde eller Ida eller Benedicte.
Men jeg var jo ny som
butikksjef, så jeg visste ikke hva medarbeidersamtaler var, for
eksempel.
For det var det aldri noen som hadde hatt med meg,
for eksempel.
Og jeg prøvde bare å være
hyggelig og komme på bølgelengde med folka som jobba på
Rimi Nylænde der.
Men jeg var kanskje litt bortskjemt
fra Rimi Bjørndal, at alle de unge damene som jobba der, var
så hyggelige og vennlige der, i forhold, uten at vi gikk for
langt, på noen måte, i å være vennlige på
jobben.
Men men.
Så jeg lurte bare på, når
jeg våkna her, om du veit noe om hva Ingunn og Hilde (Ikke hun
som begynte på Rema, men hun fra Nordstrand, var det vel),
Benedicte og Ida og Jørn og dem driver med.
Og også
Henning oppførte seg rart, når jeg tenker tilbake
nå.
For nå har jeg noen folk på nakken,
merker jeg.
Som har laget en hat-blogg mot meg osv., som jeg
tar sterk avstand fra, det som står der, for det er bare
jug.
Så jeg lurer på om du har noe greie på
hva de her folka driver med nå?
På
forhånd takk for eventuelt svar!
Med vennlig
hilsen
Erik
Heisann
Linn,
Between
Linn
T. Korneliussen
and You
5:20pm
Feb 5th
har
du noe kontakt med David og Erik Dahl og dem for tida eller.
Bare
lurte.
Jeg har ikke hatt så mye kontakt med dem sjæl
må jeg si, det virka som om det var noe som foregikk i Oslo,
med noe mafia-greier, eller noe sånt noe, før jeg dro
til utlandet, så jeg vet ikke om du har hørt noe om det
f.eks.?
Mvh.
Erik
Today
at 2:56pm
hei,nei
jeg har ikke snakka med Erik siden vi jobba sammen, og David snakka
jeg sist med i 2001 eller 2002…Han hadde en fest en gang når
vi var sammen der d var noen fra A-gjengen eller B-gjengen…tror
jeg. Abba het han ene…
Linn
Today
at 3:04pm
Hei,
var
det den festen på Bjørndal, hos David og Roger vel, når
du hadde egentlig flytta til Bergen eller noe?
Jeg viste at de
folka var noe kriminelle osv., men jeg visste ikke at dem var i
A-gjengen eller B-gjengen.
Jeg husker David sa at vi måtte
oppføre vårs ordentlig der, og de folka på festen
begynte å si sånn at, dem sjekker opp dama di osv., til
David, når jeg og Erik Dahl prata med deg, så det var vel
litt ampert der da.
Jeg dro til byen husker jeg, dere ble vel
igjen og festa.
Men men samme det.
Jeg har hatt noe
problemer med noe mafia greier i Oslo, overhørte jeg på
Bjørndal i 2003 bl.a., og jeg mistenker at David kan ha vært
involvert, på den måten at han skulle hjelpe de folka å
få tak i meg da.
Men jeg vet jo ikke sikkert hva som
foregikk da, men David begynte plutselig å ringe mange rare
telefoner til meg, i desember 2003, og skulle ha meg med i en bil
nede ved Gunerius bl.a., samme dagen, var det vel, som jeg overhørte
at jeg var forfulgt av ‘mafian’ da, som dem sa.
Og seinere så
skulle David absolutt møtte meg, når han skulle plukke
opp en julegave til Melina, var det vel han sa.
Og også
en fest en fredag, i februar eller mars eller noe, som han ringte og
skulle ha meg med på, synes jeg hørtes litt rar ut.
Men
men, det er sånn det er.
Det er jo mye som har
skjedd.
Jeg fikk en e-post av David for en del uker siden, men
jeg har ikke svart, men jeg får se hva som skjer.
Det
var vel kanskje en del som foregikk i Oslo, på den tiden vi
jobba på Rimi Nylænde og, men jeg var vel ganske stressa
rundt den tida, så jeg fikk vel ikke med meg alt som
skjedde.
Men nå får jeg se om jeg får gjort
noe jobb her.
Jeg har sent e-post til SMK osv., så det
blir spennede å se om dem får ut fingeren, eller hva man
skal kalle det, i forbindelse med å si hva som foregår
osv.
Så det blir spennende å se, skal jeg se om
jeg finner link:
Today
at 3:22pm
d
var en fest hos mora t David. David Toska var på en fest også,
men jeg husker ikke hvor vi var…Alt skjedde i høsten 1999 og
våren 2000.David ble mer og mer voldelig og han var jo sykelig
sjalu, så jeg orka ikke mer.Han trua med å drepe meg når
jeg flytta, men han mente d nok ikke.Men han va ustabil og hadde nok
problemer med masse rart.
Håper alt ordner
seg for deg.
Linn
Today
at 3:28pm
Ok,
jeg trodde det var noe lureri her jeg, så klarte å legge
de forrige postene på bloggen.
Det var kanskje ikke så
smart det, men nå er det vel litt sent, så nå tar
jeg med alle de her postene på bloggen jeg.
Selv om det
kanskje ikke var så smart, men vi får se hva som
skjer.
Kanskje myndigheten osv. får ut
fingeren.