johncons

Stikkord: Rimi Nylænde

  • Facebook-samtale med Morgan Lunde fra Rimi Nylænde, håndballandslaget og bandet Svidd Grevling. (In Norwegian)

    Heisann,

    Between
    Morgan
    Henrik Lunde

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    28
    January at 14:22

    er
    det Morgan fra Rimi Nylænde eller?

    Takk for sist på
    Blue Monk i såfall.

    Hvorfor er ikke Henning og dem, fra
    Rimi Nylænde, på Facebook?

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

     

    Morgan
    Henrik Lunde

    Add
    as Friend

    Today
    at 20:58

    Report
    Message

    Joda,
    det stemmer. Lang tid siden nå.
    Henning har jeg ikke sett
    siden den gang.

    Stå på

    Morgan

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 22:26

    Heisann
    Morgan,

    takk for svar!

    Husker du hva hun
    litteraturstudentinnen, som jeg hadde med meg, på Blue Monk den
    gangen het?

    Hun var vel noen år yngre enn meg, men vi
    hadde ihvertfall felles interesser, når det gjaldt norske bøker
    og filmer og sånn da.

    Selv om hun nok var mer glad i
    Kristoffer Joner, eller hva han heter, enn meg, vi så vel
    Villmark, tror jeg.

    Men men.

    Det var en av de sjeldne
    gangene jeg traff noen damer i Oslo som jeg hadde noe særlig
    felles interesser med.

    Men jeg var så overarbeida, på
    den tida der, det var mens i krigen på Rimi Kaldbakken, tror
    jeg.

    Jeg var butikksjef der, og hadde hele butikken mot
    meg.

    Og sånn var det nesten alle årene jeg jobbet
    som leder i Rimi, fra 1994 til 2004, at jobben tok omtrent all tid og
    krefter.

    Men jeg var litt deprimert på den tida der, for
    på Rimi Kaldbakken var det spesiellt ille.

    Så det
    gikk i vasken med hun litteraturstudentinnen.

    Men men, sånn
    er det.

    Hun var kanskje et par år for ung og det er
    mulig, selv om hun vel ikke gikk første året på
    universitetet, tror jeg.

    Men men.

    Det satt en gubbe ved
    siden av vårs, og han begynte å prate med vårs, om
    noe greier, mens vi så på dere.

    Og da sa han at
    det var Morgan som var vokalist i Svidd Grevling.


    lurte jeg på om det var Morgan Lunde, så var det søren
    meg det.

    Men jeg kjente deg ikke igjen, jeg så ikke så
    nøye på deg, for å si det sånn.

    For å
    fleipe litt.

    Og jeg var også veldig overarbeida, så
    øllen virka fort da som vanlig, siden jeg oftest var
    overarbeida, siden jeg brukte omtrent alt av mine krefter til å
    få butikkene til å bli bra.

    Men men.

    Men
    var det ikke fordi at du var kamerat med Hennig som du begynte å
    jobbe på Rimi Nylænde da?

    Jeg synes det var rart
    at han og Thomas Sanne, broren hans, ikke var på Facebook, men
    de har kanskje dratt i eksil, eller noe.

    Men men.

    Jeg
    overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’,
    så nå er jeg i England, og prøver å finne ut
    hva som foregår.

    Men det er ikke lett, for politiet
    nekter å gi noe informasjon, så livet blir litt som
    tortur da, synes jeg, man kan jo ikke da ha noe liv, når man
    ikke vet hva som foregår.

    Så folk burde passe seg
    for å bli forfulgt av den her mafian, da kan man like gjerne ta
    livet av seg omtrent, for man får ingen rettigheter eller
    informasjon av myndighetene.

    Så hvis man er en vanlig
    kar, som meg, som tror mafia er noe som er i Italia og USA, så
    sliter man, og skjønner ingenting av hva som foregår.


    sånn er det.

    Men du får ha takk for svar
    ihvertfall, og beklager klaging, og igjen takk for Svidd Grevling CD,
    jeg tror den ligger sammen med HV-tinga mine og de andre tinga jeg
    hadde igjen i Oslo, hos City SelfStorage.

    Det
    er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Her er det noen som sier, at det er lov å tulle, når jeg sjekker søk slik.

    Jo, det må man vel si at det er.

    Det er vel ikke noen lov som sier at det ikke er lov å tulle, når man søker på Google, det er det selvfølgelig ikke.

    Og disse StatCounter-postene, de er mest ment som en slags ‘gimmic’, på bloggen.

    Det er lett å få inspirasjon, til å skrive om hva som har skjedd i gamle dager osv., når man ser hva folk søker på, på Google da.

    For da er folk tydeligvis opptatt av disse temaene da.

    Og noen er kanskje seriøse enn andre, det er mulig.

    Men jeg skal kanskje gjøre det litt enklere å kommentere på bloggen.

    Sånn at man ikke må ha Blogger-konto, men også kan være anonym.

    Det skal jeg se om jeg får ordna.

    Så jeg synes det er bra hvis folk er seriøse, og prøver å forklare hva som foregår i Norge, for jeg får jo ikke rettighetene mine der, så det er tydelig at noe er galt da.

    Og det er jo egentlig hovedtemaet, på denne bloggen, ‘hva er galt i Norge’.

    Så hvis noen ikke tuller, så er det kjempefint.

    Men men, vi får se.

    Noen sier at jeg giftet meg med Christell i 2004, men det er ikke sant dessverre.

    Jeg har aldri vært gift med noen.

    Og hun Christell gifta seg med en svenske, Mathias fra Stockholm, ifjor.

    Han driver et hagefirma, i Stockholm, hvis jeg har forstått det riktig.

    Og kjører grønn BMW, mener jeg å huske, fra jeg kjørte opp til bryllupet til broren til Christell, Jan Snoghøj, (eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook), på Geilo, i år 2000, var det vel

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, noen sier at jeg har vært tigger i Oslo.

    Men det er ikke riktig dessverre.

    Jeg har alltid jobba, mens jeg har bodd i Oslo, bortsett fra det første året, men da fikk jeg studielån, for da studerte jeg på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Og jeg var mye på byen, på torsdagskvelder og i helgene, og også på hverdager, for jeg måtte bytte buss, ved Oslo City, for å komme meg til skolen, fra Abildsø.

    Og der jeg bodde, så tålte ikke kona, i etasjen over, matlukt, så jeg spiste på Burger King og Maliks og sånn.

    Så jeg ble ganske ofte utsatt for tiggere.

    Så jeg lærte at jeg bare måtte overse de.

    For det er så mange tiggere i Oslo.

    (I Drammen, (hvor jeg gikk på skole året før jeg flytta til Oslo), der var det ingen tiggere, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så det var en stor overgang for meg, å flytte til Oslo, med tiggere, sprøytenarkomane, innvandrergjenger og alkoholikere omtrent overalt, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Jeg, var jo fra et lite sted, Bergeråsen.

    Og der var det sånn, at hvis man gjorde noe galt, så viste nok farmora mi det, før middagstid, dagen etter, omtrent.

    For det var et nettverk av såkalte ‘sladrekjærringer’ da, som opererte, på det stedet.

    Så jeg var vant til det, at jeg alltid måtte tenke meg om, før jeg gjorde noe.

    En gang dro jeg og Christell og Gry Stenberg og Tom-Ivar i klassen, til Svelvik.

    Og da måtte Tom-Ivar låne penger av Christell og Gry og søstra mi.

    Og da fikk jeg høre det av farmora mi dagen etter, at det var helt fælt, så jeg fikk kjeft for det.

    For da hadde det sitti ei ‘sladrekjærring’ på bussen da.

    Så sånn var det.

    Men, jeg var litt fæl til å rappe i butikker.

    I Larvik og Oslo og sånn.

    For jeg hadde ganske mye innestengte aggresjoner og sånn, siden jeg måtte bo aleine og sånn, på Bergeråsen.

    Så jeg rappa ting i matbutikker og bokhandlere og sånn, og skøyt fugler med luftgevær, for å avreagere på at jeg ble mobbet og måtte bo alene og sånn da.

    Men, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå er jeg såpass gammel, så nå må jeg slutte med sånn stjæling, og sånn.

    Så da slutta jeg med det, og jeg slutta omtrent helt med å snike på trikken osv., da jeg var sånn 20 år.

    Så etter det, så har jeg prøvd å oppføre meg voksent.

    Så tigging, det var omtrent det siste jeg ville ha funnet på å gjøre, da jeg bodde i Oslo.

    Jeg kunne nesten ikke gå ut på byen, uten å treffe tidligere matvareforretning-kolleger, fra OBS eller Rimi.

    Så jeg måtte alltid tenkte på hvordan jeg oppførte, og ikke bli for full og sånn, spesielt etter at jeg begynte som butikksjef.

    Så det var litt døvt, husker jeg, jeg husker jeg savnet sånn det var, det første året jeg bodde i Oslo, at jeg ikke kjente noen i byen.

    Det var en fordel, syntes jeg, hvis jeg gikk på byen for å prøve å treffe damer f.eks.

    Etterhvert, så turte jeg nesten ikke gå på byen for å sjekke damer, for det var så flaut hvis jeg ble ferska av kolleger i Rimi osv.

    Så derfor prøvde jeg ofte å få med broren min på byen, for da syntes jeg ikke det var så flaut, hvis jeg var på byen sammen med han, for det var liksom greit å gå på byen sammen med broren sin, tenkte jeg da.

    Men han saboterte meg litt, hvis jeg prøvde å sjekke damer, så det var heller ikke noen suksessfull løsning.

    Så sånn var det.

    Men det kan være at noen sier at Erik, broren til Axel, tigger i Oslo.

    Det kan være.

    For Axel har også en stebror, som heter Erik Ancona Holter, tror jeg.

    Men det er altså ikke meg.

    Han er et par år eldre enn meg, og han har jeg sett tigge i Karl Johan.

    Det er den yngste sønnen til Mette, ste-moren til Axel.

    Men han kjenner ikke jeg så bra.

    Og jeg er altså ikke Erik Ancona Holter, jeg er Erik Ribsskog.

    Og jeg kjente ikke halvbroren min Axel, så bra, før jeg flytta til Oslo.

    Jeg bodde jo hos mora mi, i Larvik, da han ble født, i 1978.

    Men jeg flytta til faren min, i Svelvik, i 1979.

    Så jeg traff omtrent bare Axel, i ferier osv., før jeg leide et rom hos dem, Arne (faren til Axel), Mette og Axel, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Men selv om sønnen til Mette, som er stemoren til Axel, men ikke i familie med meg.

    Selv om han, Erik Anonca Holter, tigger i Karl Johan, så betyr ikke det at jeg har gjort det.

    Det har jeg nemlig aldri gjort.

    Jeg har aldri tigget der, eller noen andre steder.

    Det ville vært under min verdighet, for å si det sånn.

    Og jeg har heller aldri vært blakk.

    Jeg passer på, at lønninga rekker, fra en lønningsdag, til neste, så det aldri vært aktuelt, for å si det sånn.

    Men jeg har ikke bare sett Erik Ancona Holter tiggende i Karl Johan.

    (Jeg ga han til og med en tier).

    Neida, jeg har også sett søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, tiggende i Karl Johan.

    Det var i bursdagen til Magne Winnem, da han bodde i en Rimi-leilighet, ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Det var året før jeg dro i militæret, mener jeg å huske.

    Altså skoleåret før jeg dro i militæret.

    Jeg tenkte i skoleår da, siden jeg studerte, og førstegangstjenesten min fulgte også skoleåret, fra juli 1992, til juni 1993.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok i januar 1992.

    Da var det bursdagfest hos Magne Winnem, i Nylænde, på Lambertseter.

    Det var meg, og Tim Jonassen og Andre Willassen, fra skolen i Drammen.

    Gjerde videregående, 3. året.

    Vi var russ sammen da.

    Også var det en fra Oslo Unge Høyre, en litt snobbete/sossete kar, som Magne kjente, for han var en del på Unge Høyre-møter osv.

    Også var det en distriktsjef, eller noe, fra Rimi.

    Pluss Magnes da ganske nye dame, Elin Winnem, heter hun nå, fra et sted like ved Kongsvinger der, som heter.

    Hm., noe på S.

    Samme det.

    De hadde vel nettopp flyttet sammen, mener jeg å huske, og flyttet like etter til en større leilighet i General Ruges vei, eller noe, på Nordstrand, var det vel.

    Men men.

    Så tok vi t-banen ned til byen da.

    Søstra mi hadde da bodd i Oslo, to år mindre enn meg.

    For hun flytta også til Oslo etter videregående.

    Men ikke for å studere.

    Neida, hun skulle bo i kollektiv, sammen med noen jenter og gutter fra Røyken, i Gamlebyen.

    Og farmora vår, Ågot, hadde sagt at hu var sliten av Pia.

    Så jeg syntes det var greit.

    For hu fikk visst ikke lov å bo hos Haldis og dem heller, etter den aborten hun hadde, eller hva det var.

    Eller om det var søstra mi som ville flytte.

    Så jeg skjønte det sånn, at søstra mi hadde ikke så mange andre steder å bo.

    Så sånn var det.

    Så søstra mi flytta altså til Oslo, sommeren 1991.

    Og dette her var ca. et halvt år seinere da.

    Jeg pleide å dra å besøke søstra mi, i kolletivet, i Gamlebyen.

    Men en gang jeg dro dit, så var de så rare.

    Jeg måtte stå på gangen der, i 10-15 minutter.

    Jeg ringte på.

    Så sa de, Pia det er broren din.

    Også skjønte jeg at de gjorde noe, også måtte jeg vente i 10-15 minutter, til de var ferdig med noe greier da.

    Og ingen forklarte noe om det.

    Så det var litt rart.

    Så om det var noe narkotia-orgie de hadde,

    (for hun Monica, eller Monika, Lyngstad, som også bodde der, hun viste meg seinere en vekt hun hadde, som hun brukte når hun solgte hasj.

    Og da de flytta fra Christies gate, i 1993, så viste de meg også en vannpipe, som de hadde lagd av en 2.5 liters saftflaske vel, som de hadde dryppet stearin på osv.).

    Så det kunne ha vært noe hasj-greier.

    Hvis det ikke var noe slags sex-orgie, eller noe, som de hadde da.

    Hva vet jeg.

    Men det ble litt rart da.

    Etter den episoden der, så dro jeg ikke så ofte, å besøkte søstra mi der nede, i kollektivet til de Røyken-folka, i Gamlebyen, for jeg følte meg litt uønsket da.

    Og jeg hadde også studier på datahøyskole og butikkjobb på OBS Triaden, å passe på.

    Men på bursdagen til Magne, så møtte jeg og resten av bursdagsselskapet, som skulle ut på byen for å feire bursdagen til Magne da.

    Vi møtte Pia, og Glenn tror jeg, en lyshåret gutt fra Røyken, som tagg i Karl Johan.

    Og da ga jeg han gutten fra Røyken noen mynter da.

    Pia var aggresiv, og ‘slavedrev’, han Glenn, eller hva han het.

    Så hun hadde en streng og truende tone, som jeg husker det, overfor han gutten fra Røyken.

    Som jeg overhørte at hun Monica Lyngstad sa, at også hadde måttet begynne å selge platesamlingen sin, for å få penger.

    Så det virket nesten om at Pia kontrollerte han lyshårede gutten fra Røyken.

    Så om Pia var Illuminati-sjefen hans(?)

    Kan det ha vært sånn.

    Hun hadde ikke så fin tone mot meg heller.

    Og de andre folka i selskapet, de bare sa ‘fy faen’, eller noe sånt, og forsvant vekk.

    Men jeg tenkte jo først at dette var bare noe fylle-tulling, fra Pia og han kollektiv-samboeren hennes, fra Røyken.

    Men de andre i følget, de reagerte sånn at de bare forsvant, fort som fy.

    Og ingen ville vente på meg, sa Elin Winnem seinere.

    Bare Magne, og ikke Tim og ikke Andre og ikke unge-høyre lederen eller Rimi-distriktsjefen.

    Ingen av de andre brydde seg om meg, men de ville gå til et annet sted, uten å vente på meg da.

    Så kanskje de skjønte mer, av hva som foregikk, rundt den tigginga til søstra mi, og han gutten fra Røyken, enn jeg gjorde.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Så stebroren til halv-broren min Axel, Erik Ancona Holter, eller Erik Holter, eller Erik Ancona, eller hva han heter.

    Han har tigget i Oslo.

    Og søstra mi har vært noe slags slavedriver for en gutt fra Røyken, i 18-19 års alderen, som har tigget i Oslo.

    Men jeg har altså aldri tigget i Oslo, eller vært fristet til å gjøre noe sånt.

    Sånt tullball, har jeg nok alltid holdt meg for god til.

    Det er kanskje fordi, at jeg var så mye hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, under oppveksten.

    Mens søstra mi, hun var mest i huset til Haldis, og nesten aldri borte hos Ågot, før hun flyttet dit som 17-18 årig.

    Så jeg har nok fått en mye mer gammeldags oppdragelse.

    Eller jeg var jo ganske selvstendig, da jeg flytta til Berger, som niåring.

    Jeg var vant til å handle for mora mi, i hele Larvik, etter at broren min, Axel, ble født, i 1978.

    Så, jeg var ganske selvstendig og voksen for alderen, vil jeg si.

    Men jeg fikk jo mye innflytelse fra farmora mi da.

    At hun sa hva som var rett og galt og sånn da, og vi prata om alt mulig da, for jeg spiste jo middag der på Sand, etter skolen osv.

    Så da prata vi om tilstanden i familien osv. da.

    Og om ting som skjedde på skolen noen ganger osv.

    Selv om jeg holdt mesteparten av de problemene for meg selv, for jeg syntes det var dumt å bry andre med de tulleproblemene der.

    Så sånn var det.

    Men da fikk nok jeg en mye mer gammeldags oppdragelse, eller oppvekst da, enn søstra min, som vel gjorde som hun ville kanskje, i huset til Haldis, uten at noen fortalte henne, at det var litt galt og det var litt mindre galt og sånn da.

    Så derfor tenker jeg nok mer sånn, at det er galt å tigge i Karl Johan, enn det søstra mi gjør.

    Eller om jeg bare tenker sånn automatisk, jeg tenker nå ihvertfall på sånne ting.

    Men jeg skjønner det hvis noen vet hvem halvbroren min Axel er.

    Og bare har hørt noen rykter, om at jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Oslo da.

    Så har de hørt at en som heter Erik Ancona, og er stebroren til Axel, er en litt rabagast, som har vært omtrent i miljøet på plata der vel, ihvertfall ikke langt unna, tror jeg.

    Også har de trodd at jeg, halv-broren til Axel, også med navn Erik, var han andre Erik, når de hørte at jeg ble tulla med av politiet, som bare brukte meg som ‘target guy’, rundt halve Europa.

    Jeg skjønner jo at folk kan ta feil sånn.

    Men jeg har altså jobbet, fra 1990 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og så flyttet til Sunderland.

    1990: Norsk Hagetidend, Oslo.
    1990-1992: OBS Triaden, Lørenskog.
    1992-2004: Rimi Munkelia, Nylænde, Bjørndal, Kalbakken og Langhus.

    (Og jeg jobba også en del på andre Rimi-er, som Karlsrud osv).

    Så jeg har altså ikke tigget i Oslo dessverre.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg prøver å få kontakt med Morgan Lunde fra Rimi Nylænde, håndballandslaget og bandet ‘Svidd Grevling’. (In Norwegian).

    Heisann,

    Between
    Morgan
    Henrik Lunde

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 2:22pm

    er
    det Morgan fra Rimi Nylænde eller?

    Takk for sist på
    Blue Monk i såfall.

    Hvorfor er ikke Henning og dem, fra
    Rimi Nylænde, på Facebook?

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Er det politiet som er som en mafia? (In Norwegian).

    Jeg lurer litt på, om det kan være politiet som driver å tuller med meg.

    For eksempel hvis jeg går til printer-butikken, for å fikse scanneren, så kontakter politiet printer-butikken, og ber de ødelegge alt-i-ett printeren min.

    Og at det er det som foregår over hele linja, og at det er derfor ingen gir meg rettighetene mine.

    Så sier sikkert noen, at nei Erik, dette er noe du innbiller deg, politiet gjør ikke slik.

    Men grunnen til at jeg lurer på om det kan være sånn.

    Det var fordi at da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1998 til 2000.

    Da ble vi utsatt for en ransbølge, jeg tror det var høsten 1999.

    Og da ble jeg bedt om å møte på Grønland politistasjon, i Oslo, for å prøve å identifisere raneren.

    Dette var på fridagen min, husker jeg.

    Men jeg tok vel bussen, eller gikk ned til politistasjonen da, for jeg var ikke så vant til å kjøre nedi der.

    Men men.

    Det som skjedde, var at politi-etterforskeren.

    Han holdt tommelen på et bilde.

    Han knep bildet, må man vel si, mellom trerammen til boksen med bildene og tommelen sin.

    I den boksen var det jo hundrevis av bilder, av lyshårede ranere i 30-årene, var det vel.

    Og jeg så jo han raneren, ganske nærme.

    Men da var jo han raneren veldig intens, han løp forbi meg, på et par meters avstand.

    Men noen sa at han hadde kniv, så jeg prøvde ikke å stoppe han, da han løp ut av butikken med pengene.

    Jeg stod ved inngangen der, så jeg kunne ha stoppet han hvis jeg ville.

    For vi byttet frysedisker i butikken den dagen.

    Og han som var ansvarlig for å ta ut vinduene, for å få inn de nye, store frysediskene.

    Han klagde og maste, og gjorde meg stressa.

    Og han fortalte meg om ranet.

    Og han sa at han hadde kniv, hvis det ikke var en annen.

    Så jeg bare stod der og observerte raneren.

    Som vi hadde lært på ranskurs.

    Det var vel ikke verdt å få en kniv i magen for 2.000 av kronene til Rimi-Hagen, for å si det sånn, som han sikkert var forsikra for.

    Det var ihvertfall sånn vi hadde lært det på ranskurs.

    Men da så jo han så intens ut, i utrykket, han raneren.

    Og det bildet, som han politi-etterforskeren på Grønland.

    Det bildet som han knep mellom tommelen og ramma på bildeboksen.

    Mens han smånikka med hue mot det bildet han knep fast da.

    Han som var på det bildet.

    Det kunne sikkert ha vært raneren.

    Men han så så daff ut i utrykket på bildet.

    Mens raneren i butikken, han var full av liv i utrykket og så skikkelig våken ut i øya, i motsetning til på bildet da.

    Så jeg kunne ikke si at det var han, eller ikke.

    Det kunne sikkert ha vært han som politimannen knep fast bildet til.

    Men jeg, jeg likte ikke den metoden til politi-etterforskeren på Grønland.

    Enten skal man finne bildet i boksen selv, eller så finner man ikke bildet i boksen.

    Det skal ikke være sånn at politiet skal knipe et bildet og nikke mot det, og få en til å si, ‘ja, han var det’, liksom på en lureri-aktig måte.

    Nei, det likte ikke jeg.

    Han så så våken ut, han raneren, at de eneste jeg kunne se som han ligna på.

    Det var noen nynazister, eller skinheads da.

    Men jeg skjønte jo at han ikke var det egentlig.

    Fordi han så like våken ut, under ranet, som nynazistene på politibildene da.

    Så jeg skjønte at det var feil.

    Men jeg forklarte at de ligna mest da, fra sånn jeg huska raneren.

    Men jeg skjønte at det ble dumt selv, for han var jo ikke nynazist, eller han så jo ikke ut som en typisk nynazist da, han raneren, selv om han hadde kort hår.

    Men men.

    Han var bare kortklipt liksom, ikke ‘stylet’ som nynazistene på bildet var.

    Men men.

    Så her gjorde politi-etterforskeren på Grønland noe mafia-aktig, mener jeg.

    Er det sånn, at etter dette, så ville politiet ha tak i meg og?

    Og nå bruker de samme metoder mot meg, som de brukte mot han raneren da?

    Kan han raneren ha vært en som ble tullet med av politiet, og som måtte rane butikker for å få penger i det hele tatt?

    Hva vet jeg.

    Men det jeg vet, det er at han politimannen på Grønland, høsten 1999, etter det første ranet på Rimi Nylænde da.

    Han gjorde noe mafia-aktig, da han knep det bildet mot bilde-esken og nikka mot det, mener jeg.

    Det er ikke sånn det er ment å være.

    Det tørr jeg si.

    Hun dama i kassa, som var fra Rollag, (samme sted som farmora mi, husker jeg).

    En kristen dame, som ikke var vant til sånt som ran osv.

    Så hun ble litt skjelven, spesielt etter at hun også satt i kassa, under enda et ran, noen uker seinere.

    Og da fikk jeg klage fra distriksjefen, i mellomtida, på at vi tapte så mye omsetning, etter det første ranet, fordi vi da stengte butikken.

    Så jeg ga etter fra presset fra distriktsjef Graarud, og stengte da ikke butikken, etter det andre ranet.

    Men det var nok ikke så kult for de i kassa.

    Så det får jeg ta på min kappe, at jeg ga etter for presset, som jeg opplevde det, fra han Jan Grårud da, om at vi ikke burde stenge butikken ved ran, for vi tapte så mye omsetning, som jeg skjønte det.

    Det var nok dumt.

    For noen måneder seinere, da hadde begge de damene i kassa, som var flinke begge to må jeg si.

    Selv om hun mørkhåra klagde litt da, overhørte jeg, da jeg ba henne rydde hyller.

    Noen fortalte meg at hun hadde sagt, at ‘jeg jobber ikke på Rimi for å rydde hyller jeg altså’.

    Så det var visst mye fælere enn å sitte i kassa.

    (Jeg ba henne vel om hun kunne rydde i hyllene nærme kassa, i stille perioder da.

    Men det var visst ikke så aktuelt).

    Men men.

    Hva het hun da.

    Miriam?

    Noe sånt.

    Også hun lyse, som var hos politiet, hun het.

    Hm.

    Hun het vel noe hun og.

    Søren da.

    Ja, det kommer jeg ærlig talt ikke på nå.

    Men jeg tror hun spilte kirkeorgel, eller noe, på fritiden, mener jeg at jeg prata med henne om, en gang jobben var på Peppes for å spise pizza, etter at vi hadde vunnet noe konkurranse, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Begge de damene i kassa slutta da, etter at begge hadde vært med på to ran vel.

    For tippekassa var ved siden av kasse 1, så de rana vel både tippekassa og den vanlige kassa samtidig.

    Så jeg begynte å sitte i kassa selv jeg, etter disse ranene, på lørdager, for da var det oftest ran.

    Og jeg tror vi også hadde et tredje ran.

    Så vi fikk masse kamera i butikken.

    Og det var også et ransforsøk som jeg avverget, husker jeg.

    Men men.

    Da de observerte butikken.

    Og jeg bestilte et sånt blålys, fra Checkpoint, eller hva de het igjen, som de satt oppå monitoren til et av kameraene.

    Slik at alle som gikk inn i butikken, de så et blålys, som var koblet til strømmen da, og en monitor.

    For da la de merke til at de ble tatt opp på video da.

    I tilfelle det var derfor de ranet, at de ikke la merke til at vi hadde kamera.

    De i Checkpoint, de var ikke så smarte, for de satt ikke kamera i vindfanget.

    Så da ranerne ranet andre gangen, så gikk de ikke inn i butikken.

    Neida, de gikk bare rett til kassa, (som vel kanskje ikke var så overraskende).

    Og da hadde checkpoint-folka satt opp kameraene på en så dum måte, at de da ikke fikk filmet ranerne.

    Siden ranerne ikke handlet før de ranet.

    Så det var helt idiotisk.

    Så da måtte vi bestille enda et kamera.

    Enda de hadde satt opp en haug av kameraer allerede, etter det første ranet.

    Så det var så mye stress med de rana, så derfor bestilte jeg sånn blålys tilslutt da, for å skremme bort ranerne.

    Og da ble det slutt med ran, en stund.

    Og vi flytta fruktdisken, vi begynte med tipping, og alt mulig rart da.

    Og jeg var fersk butikksjef, det var den første butikken jeg var butikksjef i.

    Og jeg hadde fra starten av, et par skikkelig, eller ganske vrange assistenter.

    Jan-Henrik, som senere ble dørvakt på Onkel Donald, (der hvor Barock var før cirka), og Wenche Berntsen, som var litt stressa fremdeles kanskje, etter et ran som hadde vært de årene jeg jobbe på Rimi Bjørndal, som assistent der, i 96 og 97.

    Og som hadde fått sparken fra Rimi Manglerud, i 95, eller noe, pga. sexpress-krangling med en butikksjef der, som het noe polsk-klingende, mener jeg å huske.

    Hva het han da.

    Jeg lurer på om det var noe lignende av han direktøren til Rimi-Hagen.

    Hm.

    Ruzika?

    Jeg lurer på om han som Wenche Berntsen hadde sex-press krangling med på Rimi Manglerud, i 95, eller noe.

    Om det var en butikksjef som het Ruzika, eller noe.

    Hm.

    Det var ihvertfall et spesielt navn han hadde.

    Så der skjedde det noe altså.

    Om det var Wenche Berntsen som tulla, eller om det var butikksjefen, det skal ikke jeg si.

    Men jeg hadde problem med samarbeidet med hun Wenche.

    Men jeg var nok en ganske streng sjef i Rimi og, på 90-tallet ihvertfall.

    For jeg ble lært opp til å være det, av hun Hilde, som var assisten, på Rimi Nylænde, i 93 og 94.

    Hun la press på meg, for å bli strengere, sånn at ikke hun og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, blant medarbeiderne.

    Så jeg var ganske streng butikksjef i mange år i Rimi, etter den lederopplæringa, vil jeg nok tro.

    Så jeg får vel ta noe av de problemene med Wenche Berntsen på min kappe også.

    Selv om hun og Jan-Henrik, de fikk ei dame til å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg, like etter at jeg ble butikksjef.

    Det fortalte assistent Hilde meg.

    Og da fortalte jeg det til Anne Katrine.

    Som var distriktsjef.

    Så da fikk jeg litt overtaket, taket være at hun Hilde, som var låseansvarlig da, i 98, hun sa fra til meg om det.

    Så hun skylder jeg en tjeneste.

    Så sånn var det.

    Hun var litt skrullete hun litt eldre dama, hun var sånn at hun noen ganger kjørte handlevogna inn i konsulenter og Rimi-arbeidere osv., og jeg hadde egentlig ikke gjort noe galt.

    Men Jan-Henrik og Wenche fikk hun litt eldre ‘skrulla’ til å ringe Rimis hovedkontor for å klage på meg da.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på knærna og bønnfalt henne om å ringe da.

    Jeg visste ikke at jeg var så ille å ha som sjef, men kanskje de bare ville bli kvitt meg, hva vet jeg.

    Hun Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hun var alltid bleik, og hadde store ringer under øya.

    Og hu klagde på Rimi-møter, på Jan-Henrik og Wenche.

    Og da overhørte jeg at hun ble spurt av en kollega, om hvordan hun taklet å komme gjennom problemene.

    Hun måtte trene veldig mye, husker jeg at hun svarte.

    Så her var det noe som foregikk, også før mine dager, på Rimi Nylænde.

    Men jeg fikk litt overtaket der da, da det ble avslørt at Wenche og Jan-Henrik hadde tigget hun litt eldre skrulla om å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg da.

    Så sånn var det.

    Wenche Berntsen, hun fortalte meg også en gang, med en tone som ligner litt på den søstra mi pleier å ha.

    At ‘hun kunden der, hun sier til alle at hun er advokat og sånn, men hun er egentlig ikke det altså’.

    Uten noen foranledning.

    Hun bare fortalte meg det, en gang jeg satt i kassa, under noen pauseavløsning.

    Jeg tror det var da jeg var butikksjef der.

    Og hun dama, må det vært noe rart med.

    For da vi hadde det første ranet, høsten 99.

    Da stod hun dama utenfor Rimi Nylænde, og nekta å gå til en annen butikk.

    Så jeg måtte åpne butikken igjen, bare så at hu skulle få handla.

    Hun stod der sammen med en voksen kar, som bare stod og så på, som om dette var en helt vanlig dag.

    Som om han var en som jobbet for henne, en mann i 30-åra kanskje.

    Kraftig, kar, så ut som en som kunna ha vært i næringslivet, eller advokat, eller noe sånt.

    Så det var veldig rart.

    Så jeg lot hun dama handle da, mens sikkerhetsansvarlig Boye, var i butikken.

    Hun plagde nemlig personalet, hun rare dama.

    Når de gikk hjem, etter møte om ranet osv.

    Og jeg ville ikke at de damene som ble rana, Miriam og hun lyse fra Rollag.

    Jeg ville ikke at de skulle bli utsatt for kjeftinga fra hu rare dama, som Wenche Berntsen hadde fortalt meg tidligere, uten foranledning, at var sinnsyk, og fortalte alle at hun var advokat, men ikke var det.

    Men hvordan fikk hun dama med seg en voksen kar, som virka rolig og oppegående, med på det her tullet sitt?

    Jeg lot hu handle.

    Og da oppførte hu seg som om det var en vanlig handledag da.

    Ikke noe ekstra høflig smil, eller unnskyldning, eller noe da.

    Neida, bare helt vanlig handledag.

    Så det her var så rart.

    Men men, nå skrev jeg meg visst bort litt her.

    Hun lyse dama fra Rollag, hun var også nede på Grønland politistasjon, i forbindelse med det første ranet, høsten 99.

    Det var fordi at det var hun som satt i kassa da.

    Så hun så jo gjerningsmannen godt da.

    Men hun hadde heller ikke klart å finne bildet der.

    Og etter det andre ranet, da overhørte jeg hva regionsjef Jon Bekkevold og distriktsjef Jan Grårud prata om.

    Og Bekkevold sa til Grårud eller Boye, mener jeg det var, at politiet på Grønland, de hadde sagt, at de var så misfornøyd med oss Rimi Nylænde folka som hadde vært der etter det første ranet, (jeg og hun dama fra Rollag).

    Så vi, Rimi Nylænde-folka, vi var ikke ønsket nede på Grønland politistasjon, i det hele tatt, etter det andre ranet.

    Enda jeg bare oppførte meg oppriktig.

    Og jeg vet ikke hvordan hun dama fra Rollag oppførte seg der.

    Om han politi-inspektøren, tok det knepet sitt, med en sånn knipe-manøver, med bildet, mellom bildeboksen og tommelen sin.

    Jeg vet ikke om han tok det knipe-knepet på hun kirkeorgel-dama, som jobba i butikken vår, fra Rollag.

    Det vet jeg ikke om han gjorde.

    Men han var ikke fornøyd med henne ihvertfall.

    Kan det virke som.

    Siden de ikke ville ha noen av oss folka fra Rimi Nylænde ned dit igjen.

    Så hun Rollag-dama tror jeg må ha vært samvittighetsfull og fin, og hun gikk ikke med på noen av de mafia-sammensvergelsene til politiet nedpå Grønland der.

    Så den politistasjonen er nok et mafia-reir.

    Og det er sånne mafia-politifolk jeg har etter meg nå da.

    Som driver å finner på ting om meg, for å ødelegge livet mitt osv.

    Og gjør dette bak min rygg.

    Er det noe sånt som foregår?

    Jeg må bare gjette jeg, for ingen sier noe til meg.

    Men alle er vel så redde for den her mafian da kanskje.

    Det er mulig.

    At dem blir så redde at dem pisser i buksa, og ikke tørr å gjøre jobben sin, hvis jeg f.eks. vil ha advokat fra Fylkesmannen, eller har en klage på forvaltningen til Sivilombudsmannen.

    Da blir folka hos Fylkesmannen og Sivilombudsmannen så pisse-redde, at de ikke tørr å gjøre jobben sin, fordi de får en telefon fra noe mafia eller mafia-politi da, og da kødder de heller med meg, istedet for å stå opp for prinsippene, som de egentlig burde vite er riktige.

    Men da kan jeg være litt stolt da, siden jeg ikke gikk med på den mafia-dritten som politiet prøvde å få meg med på, med knipe-trikset sitt, med bilde av en mulig gjerningsmann, etter det første ranet på Rimi Nylænde, høsten 99.

    Kanskje det er derfor jeg blir tullet med nå.

    For politiet vil ødelegge navnet mitt.

    Sånn at hvis jeg skriver her nå, om de tvilsomme metodene som politiet på Grønland bruker.

    Så vil ingen tro meg, for politiet har fått noen til å sette opp hat-blogg mot meg osv.

    Så ingen bryr seg om hva jeg skriver her nå, om de tvilsomme politimetodene jeg så, i 1999, da jeg ble kalt ned på politistasjonen på Grønland der.

    For det var kødding med folks rettigheter.

    Det kan jeg ikke se at det er noen tvil om.

    Og den gangen var det faktisk ikke mine rettigheter, som ble kødda med.

    Da var det en kar som hadde bildet sitt i politiets bilde-boks på Grønland.

    Da var det hans rettigheter som ble kødda med.

    At noe mafia, som han politi-etterforskeren var i, ville ‘frame’ han, for det ranet da.

    Uansett om det var han som gjorde det, eller ikke.

    Men politiet brukte en metode for å få tak i han, som strider mot folks rettigheter da.

    De gjorde noe kriminelt da, vil jeg si, da de kødda med han karens rettigheter.

    Det skal jeg søren meg anmelde nå, til Spesialenheten.

    Da kanskje de får et sted å begynne, med å finne ut av korrupsjonen og snusket i politietaten på Grønland der.

    Det får man håpe på.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog lat, gjorde ikke jobben sin som butikksjef’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog lat, gjorde ikke jobben sin som butikksjef’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20lat%2C%20gjorde%20ikke%20jobben%20sin%20som%20butikksjef&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det er ikke sant, vil jeg si.

    Jobben til en butikksjef er å få bra resultater.

    Og jeg hadde bra resultater i alle de tre butikkene jeg jobbet i som butikksjef.

    (På Rimi Kalbakken var ikke resultatene så bra, men de var så dårlige fra før der, så man kunne nesten ikke vente at de automatisk skulle bli bra, på bare noen få måneder, men jeg fikk resultatene til å bli bedre ihvertfall, med høyere omsetning og mindre svinn, mener jeg å huske).

    Og på Rimi Nylænde, da jeg jobbet der, i år 2000, så fikk vi kjempebra resultater.

    Og vi fikk også veldig bra resultater, på Rimi Langhus, i 2001, hvor vi vant Rimi Gullårer-konkurransen mm.

    Så jeg vil si det var bra resultater for en fersk butikksjef.

    Men men.

    Men jeg kunne nok vært flinkere til å motivere de ansatte.

    Men jeg prøvde å lære mer om ledelse, og jeg fulgte med veldig på de kursene i praktisk ledelse, som vi butikksjefene var på, på Rimis hovedkontor, i 2001.

    Og jeg spurte også distriktsjef Anne Katrine Skodvin, om jeg kunne få ta et kurs i ledelse, på Varehandelsens Høyskole, siden jeg hadde hatt problemer med ledelse, i jobben på Rimi Kalbakken.

    Men Anne Katrine mente det fikk være nok ledelseskurs, med de kursene på Sinsen.

    Hun sa jeg kunne gå på et kurs, men ikke kurs i ledelse, av en eller annen grunn.

    Og da syntes ikke jeg det var så spennende å gå kurs, for det var jo ledelse som jeg hadde hatt problemer med, på Kalbakken osv.

    Så sånn var det.

    Og i årene før jeg begynte som butikksjef, i 1998.

    Altså fra 1992 til 98, I drøye fem år da.

    Da jobbet jeg som om jeg hadde strikkmotor omtrent, og fylte varer i hyllene og ryddet alle hyllene i butikken osv.

    Og jeg jobbet også på Rimi Bjørndal som assistent, hvor det var veldig hektiskt å jobbe.

    Og de første årene som leder, når jeg hadde tid til det, for jeg bodde på Ellingsrudåsen, hvor jeg ikke kjente så mange, da pleide jeg å dukke opp ihvertfall en time tidligere hver dag, for å få butikken til å bli bra osv.

    Og det var mens jeg hadde en årslønn på 140.000 osv., som Rimi-assistent.

    Og jeg jobbet alltid veldig hurtig og effektivt vil jeg si, i alle disse årene.

    Så jeg tviler på at det er noen medarbeidere, som Rimi har tjent så særlig mer på å ha ansatt, enn meg.

    Da jeg begynte som butikksjef, så skjønte jeg jo det, at jeg måtte ha kontrollen, når jeg jobbet i butikken.

    Så ikke det kom tyver og stjal alle varene i hyllene, f.eks.

    Så da jobba jeg meg ikke like ofte inn i komatåka som jeg gjorde som assistent.

    Men jobben min som butikksjef, mener jeg, var jo mer å få resultatene bra, enn å jobbe meg inn i komatåka, og miste kontrollen over meg selv og butikken.

    Men at jeg var lat, nei det var jeg langt ifra.

    Jeg prøvde alltid å gjøre mitt beste, i alle år på Rimi, for at butikken skulle bli best mulig og få best mulige resultater.

    Jeg var litt overarbeida, etter mange års slit i Rimi, de siste årene som butikksjef osv.

    Men at det skal bety at jeg er lat, det er jeg ikke enig.

    Sliten og lat, er ikke det samme, så det er jeg ikke enig i.

    Og selv om jeg var sliten så prøvde jeg alltid å få butikken til å bli best mulig.

    Så det her er ikke jeg helt enig i.

    Men han Kjetil, som var assistent, på Rimi Kalbakken, han angrep meg for dette.

    Han mente at jeg skulle bare jobbe og jobbe, med å fylle opp hyller og sånn.

    Og ikke bruke tid på å tenke.

    Men jeg var vant til, fra Rimi Nylænde, der jeg jobbet som butikksjef først, å prøve å bruke hue, for å få bra resultater.

    For jeg mener at butikksjefarbeid, er ikke bare å bruke kroppen, men også å bruke hue.

    Og jeg mener også at man burde ikke bare konsentrere seg om arbeide med varer osv., når man er butikksjef, men man bør også ha ører og øyner åpne, for hva som foregår i butikken ellers.

    Av tyveri og sånne ting.

    Så da kan man ikke bare jobbe seg inn i en komatåke, da mener jeg butikken og Rimi er mer tjent med å ha en butikksjef, som er årvåken og har kontrollen.

    Men jeg var ikke noe flink til å forklare dette til han Kjetil.

    Hvordan jeg tenkte.

    For jeg syntes han var litt aggresiv.

    Så jeg fikk aldri noe bra kommunikasjon med han.

    Men det må vel jeg ta mye på min kappe, siden jeg var hans sjef.

    Så derfor ville jeg gjerne lære mer om ledelse osv., etter at jeg begynte som butikksjef på Rimi Langhus, etter Rimi Kalbakken, for jeg skjønte at jeg hadde en del mer å lære på det området.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Erik forteller om livet sitt, fram til han overhørte, at han var forfulgt, av ‘mafian’. (In Norwegian).

    Quote:Originally Posted by Aleks
    Denne Dagga har jeg aldri hørt om, nei.

    Og jeg tenkte mer at vi kunne avslutte filmen med en slags håpesekvens hvor du ber om å få hjelp, men regnet bare plasker melodramatisk ned – åh, fantastisk – frysninger!

    Kan du gi meg en generell outline av livet ditt, så kan jeg kanskje begynne å jobbe med noe manus så får vi gjort av en kontrakt innen året er omme? Har den sikkert på kinoer landet rundt innen 2010 hvis vi blir antatt kjapt.

    Her er mer om han Dagga.

    Han har vært vokalist i Autopulver, et band fra Hamar:

    https://johncons-blogg.net/…kolen-som.html

    Livet mitt ja.

    70-tallet: Bodde i Larvik, hos muttern.

    80-tallet: Flytta til fattern, bodde aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år. Var mye i Larvik og hos besteforeldra mine på Sand. Bodde ved fjorden, var ute med båt, skøyt med luftgevær, spilte fotball etc., raidet garasjen til dama til fattern osv.

    90-tallet: Flytta til Oslo. Bodde et år på Abildsø, bodde i Uelandsgate noen uker, bodde et år på Furuset, hos familien til halvbroren min.

    Jobba på OBS Triaden.

    Var et år i infanteriet, i Elverum.

    Jobba i Norsk Hagetidend, et par måneder, som praksisplass.

    Flytta i bokollektiv, på Ellingsrudåsen, Skansen Terrase 23.

    Var en del på byen de første årene i Oslo.

    Kjøpte dress osv., det var i jappetida.

    Etter mliitæret, så trente jeg mye, fotball, tennis, badminton, klatring, svømming osv.

    Begynte å jobbe som leder i Rimi.

    Ble butikksjef i 98.

    Flytta til rimi-boligene på St. Hanshaugen, i 96, var det vel, i W. Thr. Gt.

    Hadde ekstra jobber hos Norsk Idrettshjelp, og hos Chinatown-expressen på Eiksmarka.

    Tok lappen for penger jeg tjente på den første ekstrajobben.

    Ble butikksjef i Rimi i 98.

    Jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Slutta som butikksjef i 2002, for å studere på ingeniørhøyskolen.

    Pga. problemer på Rimi Kalbakken, med distr. sjef pluss pluss.

    Var en del på byen, i årene jeg bodde på St. Hanshaugen, med bruttern, Axel Thomassen, som driver resturant Oskar Bråten, på Torshov.

    Og med David Hjort & Co., som jobba på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assisterende butikksjef 96-98.

    Jeg hadde to ekstrajobber, ved siden av datastudier på ingeniørhøyskolen (HIO).

    Jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    I desember 2003, så overhører jeg, av flere folk, på Rimi Bjørndal, i butikken og på bussen osv., at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Jeg fikk også tryne ødelagt på den tida.

    (Lang historie).

    Det får være nok.

    Etter det, så har det skjedd så mye, at det orker jeg ikke skrive om nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Originally Posted by Aleks
    Hva sier du til at vi kompresserer historien til å være en romantisk komedie som foregår under perioden du var rimisjef? Du kan bli forelsket i en ung barnehagetante som alltid kommer der for å kjøpe Dagbladet og smiler til deg, også kan vi senere gjemme inn litt sånn konspirasjonskremmeri som du liker. Er du med?

    Kan du forresten gi meg to spesifikke sekvenser fra ungdomsalderen og tiden du var i forsvaret? Er bra å ha i begynnelsen for å bygge opp båndet mellom seer og hovedperson

    Dette skal bli en god film altså!

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har kjent noen barnehagetanter.

    Jeg kjente en pen finsk dame, da jeg var en sommer i Brighton, sommeren 1989.

    Jeg var også i HV, forresten, ble overført dit, fra vanlig rep-soldat tjeneste, til noe elite HV, er det vel.

    Men men.

    Jeg studerte også på Norges Høyskole for informasjonsteknologi, de første årene i Oslo.

    På jobb, så pleide jeg å fokusere på jobb, og la damer være damer.

    Jeg var ganske fornøyd med hvordan vi klarte å få Rimi Nylænde til å bli, da jeg var butikksjef der, i 98 – 2000.

    Selv om da var jeg ny som butikksjef, og var sliten etter årene på Rimi Bjørndal, hvor jeg ble brukt som en slags slave, må man vel si, av butikksjef Kvehaugen.

    Men jeg var så motivert på å gjøre det bra, men det er ikke så lett for en person, å klare å få en stor butikk, som Rimi Bjørndal bra.

    Så jeg var sliten da jeg begynte som butikksjef, i 98.

    Det var også mye ran, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Så det var en stressende tid.

    Men alikevel fikk jeg og butikksjef-assistent Stian butikken ganske bra.

    Så det var litt artig også.

    Jeg hadde også en svart metallic ford sierra, som jeg kjøpte da, da jeg ble butikksjef.

    Og da pleide jeg å kjøre et par turer til Sverige, til Arvika-festivalen et år, med David Hjort & Co., og til Gøteborg, det året jeg slutta som butikksjef var det vel, i 2002.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Originally Posted by Aleks
    Jeg snakker om å dikte litt her for å gjøre historien din mer salgbar…

    Jaja, hvis du skal drive å dikte, så er vel ikke jeg den rette personen.

    Jeg har alltid pleid å ha det i bakhodet, hva jeg driver med, og å tenke meg om, før jeg gjør noe.

    Så jeg tror nok det finnes artigere folk å lage film om ja.

    Så du får nok heller prøve å finne lykken andre steder.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Ja, jeg ser folk kommenterer damene mine i Oslo osv.

    Jeg fant aldri noen dame det klaffa med, i Oslo.

    Jeg var ungkar, og litt sprellemann, må man vel si.

    På fritiden vel og merke, når jeg prøvde å koble av fra jobben.

    Selv om det ikke var så lett.

    Siden jeg jobbet som Rimi-leder, i Oslo, i ti år, så kunne jeg umulig gå ut på byen, uten å møte noen kolleger, eller folk jeg var eller hadde vært sjef for.

    Så det var litt nedtur.

    Men jeg lurer på, i Oslo, så er det vel mest enten Østkant, eller Vestkant-damer.

    Altså enten overklasse, eller arbeiderklasse.

    Mens jeg er en vanlig kar, fra Vestfold, med middelklasse-bakgrunn, må man vel si.

    Så det var kanskje derfor jeg ikke traff noen damer, i Oslo, som jeg gikk bra overens med.

    I England, hvor jeg har studert og jobbet, så har jeg klart å treffe noen damer i hvertfall.

    Selv om jeg har tenkt sånn, at jeg må få ordnet opp i problemene fra Norge først, før jeg kan prøve meg skikkelig på en dame.

    Jeg har ikke lyst til å dra noen damer inn i noe mafia-greier, for å si det sånn.

    Så derfor er det litt kinking, at politiet i Norge, ikke gidder å forklare hva som foregår.

    Så derfor er jeg litt irritert på de.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Nei, jeg driver ikke med pervo-sex jeg, dessverre.

    Jeg kjente en dame en gang, som het Siri Rognli Olsen, fra Ranheim.

    Og hun gikk på sex-klubber og sånn, da jeg møtte henne ti år senere, da hun hadde flytta til Oslo.

    Og hun tente på noe som het orgasme-kontroll.

    Hun ville at jeg skulle ha på meg noe slags kyskhetsbelte, og så skulle hu ha nøkkelen, og bestemme når jeg kunne ha orgasme osv. da.

    Altså, at jeg skulle være en slags sex-slave.

    Men det var helt utelukket for meg, en vanlig kar fra Vestfold.

    Det var helt uaktuellt.

    Samtidig så var jeg full, og det var lenge siden jeg hadde klart å sjekke opp noe dame.

    Og hu her, sa da, at sånne som gikk på sex-klubb, de kunne også noen ganger ha vanlig sex.

    Da kallte de det ‘vanlilje’.

    Så sånn var det.

    Så jeg er nok mer en vanilje-type jeg da.

    Jeg liker bare vanlig sex jeg.

    Mens sånn pervo-sex og orgasmekontroll og sex-klubber osv., det holder jeg meg litt unna.

    Så jeg er nok bare en kjedelig kar, fra landet, må man vel nesten si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    #6118
    johncons

    Quote:Originally Posted by Aleks
    Fortell meg alt du vet om Ian Curtis

    Takk.

    Var det han vokalisten som ble sinnsyk, eller noe?

    Jeg er ikke så inne i de bandene.

    Jeg fikk en maxi med New Order, av søstra mi, til jul, 1988.

    Det var ‘true faith’ og ‘1963’.

    De var fine sanger.

    Også ‘touched by the hand of god’, var fin.

    Og de hadde et album jeg kjøpte i 89, som muttern syntes coveret til var så fint, så hun ville gjerne ha det, og bruke til å lage et collage.

    Hun var på besøk hos meg og søsteren min, på Bergeråsen.

    New Order hadde også en nyutgivelse, på den tiden, som var ganske bra, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Fra Joy Division, så husker jeg klassikeren, som het ‘Love will tear us apart’.

    Den pleide jeg å høre på, da jeg så på MTV, post-modern, da jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse.

    Og da pleide jeg å få kjeft, av ‘rånerne’, som bodde der, og gikk på mc-klubber osv.

    Da likte ikke de musikksmaken min.

    Men da de så at jeg også hørte på Nine Inch Nails og Red Hot Chilli Peppers osv., da syntes de at smaken min var litt råere.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Og, for å følge opp.

    Problemet, sånn som jeg ser det.

    Det er at det ikke er åpenhet i samfunnet.

    Det er tydelig, at det finnes en slags ‘mafia’, i Norge.

    Men at politiet og pressen, ikke har noen som helst slags åpenhet, rundt dette.

    Så når da en vanlig person, som meg, (uvisst for meg, av hvilken årsak, men mulig pga. noen misforståelse).

    Når en vanlig person, som meg, overhører at han er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så skjønner ikke den personen noen ting som helst.

    Hvorfor ikke?

    Jo, fordi hverken politiet eller pressen sier noe om denne ‘mafian’.

    Man kunne like gjerne fortalt en, at en er forfulgt av marsboere.

    Og det er ment å være åpenhet i samfunnet.

    Demokratiet er avhengig av åpenhet og gjennomsiktighet, for å fungere.

    Her har både politiet en formell rolle, men også pressen har en rolle, som en slags selvutnevnt ‘fjerde statsmakt’.

    Så her svikter det, mener jeg.

    Så her ligger problemet, er min mening.

    Hvis jeg hadde lest om den her ‘mafian’, i avisa, før jeg hørte om at jeg var forfulgt, av den.

    Så hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre.

    Men når ikke politiet forteller hva som foregår, så hvor pålitelige er de da?

    Da blir det bare tull med en gang.

    Så jeg oppfordrer til mer åpenhet fra politi og presse, om hva som foregår.

    Det hadde gjort min situasjon mye enkelere, og jeg skjønner fremdeles ikke hva som egentlig har foregått, og fremdeles foregår rundt dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.spillegal.no/forum/showthread.php?p=421227#post421227