johncons

Stikkord: Rimi Ryen

  • Mer om Hanna Østberg fra Rimi Bjørndal. (Fra Aftenposten 13. februar 1991)

    hanna østberg

    PS.

    Som jeg blogget om her om dagen.

    Så jobba Hanna også en del på Rimi Ryen.

    (På Abildsø).

    Fortalte hu meg, like før jeg slutta som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For å begynne som butikksjef på Rimi Nylænde.

    (Høsten 1998).

    Og på Rimi Ryen hadde det vært så skøy å jobbe, sa Hanna.

    (Noe jeg vel har skrevet om i Min Bok 5).

    For der bare tulla de.

    (Var det vel).

    Så det var kanskje ikke så rart, hvis hu som var butikksjef der (Kristen Sørhagen) ble mer eller mindre skrullete.

    (For å si det sånn).

    For når hu gikk hjem, om ettermiddagen.

    Så ble det visst ikke gjort så mye der, resten av dagen.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Så sånn var visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    wenche facebook 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    facebook wenche 2

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    wenche facebook 3

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

    sørhagen facebook 4

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

    En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    Det var en kveld, like før stengetid.

    Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

    Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

    (Eller noe sånt).

    Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

    Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

    Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

    Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

    Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

    Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

    Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

    Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

    Innom butikken, da.

    (I 1999, eller noe, vel).

    Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

    Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

    Så jeg måtte gi meg, da.

    Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

    (Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

    For det var sånn, i Rimi.

    At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

    Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

    Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

    Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

    Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

    (Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

    Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

    Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

    For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

    Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

    Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

    Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

    For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

    (Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

    Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

    Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

    Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

    (Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

    Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

    (Noe sånt).

    For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

    Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

    Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

    Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

    Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

    (For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

    Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

    Og også ambisiøs, må man vel si).

    For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

    (Eller utbygningen, må man vel kalle det).

    Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

    For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

    For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

    For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

    For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

    (Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

    Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

    Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

    (For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

    For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

    (Når det gjaldt frukta).

    Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

    Noe sånt).

    Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

    Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sende en Facebook-melding til Hanna Østberg fra Rimi Bjørndal

    facebook melding hanna østberg rimi bjørndal

    PS.

    Her er mer om dette:



    Erik Ribsskog

    for 2 sekunder siden

    Erik Ribsskog


    • Hei Hanna,

      det er jeg som var sjefen, på vaktene du jobba, (seinvaktene), på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

      (Eller om du begynte der i 1997).

      Jeg husker du fortalte det, at du også jobba noen seinvakter, på Rimi Ryen, hos hu 'gamla' Kjersti vel.

      Men du jobba sammen med en ung assistent.

      Og dere bare tulla og det var ikke så alvorlig der, som på Rimi Bjørndal, når jeg var sjef, sa du.

      Du klagde litt da.

      Men, hu ringte jo meg, hu Kjersti, og ville at jeg skulle hjelpe henne med butikken, for hu sleit fælt, med assistenter osv. vel, etter mange år i Rimi, og enda butikken ikke var så stor.

      Det ble vel mye forrandringer kanskje.

      Jeg hjalp henne på en vakt, men jeg hadde jo min egen butikk og drive, jeg synes ikke det ble riktig, å drive to butikker.

      Og jeg var på møte, på Oslo Plaza, hvor Rimi-Hagen holdt tale, i forbindelse med 25 års jubileet for Rimi, eller hva det var igjen.

      Og da kommenterte han, i den talen om hu fra Rimi Ryen, hu litt eldre dama.

      Noe hadde skjedd, hu måtte pensjonere seg, eller hadde blitt sjuk eller død, eller noe.

      (Jeg hørte ikke helt, for det var ikke høytaler der vel).

      Regionsjef Jon Bekkevoll, stod opp, under talen til Rimi-Hagen, og sa 'hu er ikke det nå lenger', (eller noe), ut i lufta, mot Rimi-Hagen, da Rimi-Hagen sa at hu Kjersti hadde vært butikksjef i mange år.

      Så det var 'krig' mellom Bekkevoll og Rimi-Hagen virka det som for meg.

      Hva het hu Rimi Ryen-dama og hva skjedde med henne, veit du det?

      Dere hadde det visst bare morsomt der, så hu fikk vel masse slit da, siden dere ikke gjorde jobben deres?

      Og til slutt så tok hu sjælmord.

      Var det dette som skjedde?

      Bare lurte.

      Har sent til Therese og, for en del dager siden.

      Fant dere på vår kollega Karl Henrik Burud vel, sin Facebook-side.

      Håper du kan svare, det er ikke meninga å kjefte, er bare nysgjerrig på hva som foregikk i Rimi.

      Jeg hørte en gang Bekkevoll si at jeg var like sær som hu Rimi-Ryen dama.

      Så jeg har kanskje blitt angrepet av han, for jeg har arbeidssak mot Rimi, etter å ha vært butikksjef, på Rimi Kalbakken, etter Rimi Nylænde, og på Kalbakken så ble jeg lurt opp i stry, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, vil jeg si.

      Har siden hørt, i 2003 og 2004, at jeg er forfulgt av 'mafian', (hvem nå de er), og ble forsøkt myrdet, i Kvelde, i 2005.

      Politiet gir ingen hjelp, vil ikke etterforske mordforsøk og vil ikke si hvem denne 'mafian' er.

      Så jeg lever som flyktning i England da, siden 2004 først og siden fra 2005 igjen.

      Mvh.

      Erik Ribsskog