Stikkord: Rimi Ryen

Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

(Rundt juletider 1998, vel).

Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

At hu skulle bli som Benny, liksom.

Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

(Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

(Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

(Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

Noen måneder før det her).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

(Noe sånt).

Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

(Av en eller annen grunn).

Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

(Ved den brua, som går over motorveien der, da).

Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

(Han ringte meg vel på mobil.

Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

Og ba meg dukke opp, på Huk.

Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

(Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

Hvor Axel ikke var med, forresten.

Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

Hvem vet).

Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

(Noe sånt).

Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

Noe sånt.

Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

Og så på alle studentene, da.

Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

(Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

(Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

(Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

Og da var det litt rotete der, husker jeg.

Men det gikk vel greit, da.

Da brukte jeg litt mer penger til mat.

Og det her var like før jeg fikk lønning.

Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

(Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

Noe sånt).

Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

Sånn at de varte en stund, da.

(For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

Som jeg mente at lukta bra.

Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

Hu ville slutte igjen, etter en stund.

Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

(Noe sånt).

Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

Og jeg sa at det var greit, da.

Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

(Altså ei kurdisk dame).

Og ville sitte i kassa, da.

Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

(Noe sånt).

Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

(Noe sånt).

Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

(Som CNN og sånn, vel).

Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

(Noe sånt).

Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

(Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

Så var det problemet løst, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

Eller om det var Bøleråsen.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

For LO ringte meg.

For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

(For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

Det var vel heller ikke all verden.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

(Uten at jeg husker det her i detalj, da).

Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

(Noe sånt).

Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

For da ville det kanskje vært to mot en.

Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

(For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

At: ‘Det er flinke jenter’.

Noe sånt).

Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

(Noe sånt).

Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.