Stikkord: Rimi

Altså, det jeg lærte, av å drive mye med frukta på Rimi osv.

Og av å lære om biff og forskjellige kjøtttyper osv.

Jeg leste noen brosjyrer da, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen og jobba i Rimi, på 90-tallet.

Da trente jeg jo mye, så jeg ble jo litt interessert i hvordan mat man burde spise osv.

For jeg jobba med mye stabling av varer osv.

Så da merka jeg at all treninga og jobbinga var bra for appettiten osv.

Så da leste jeg om hvordan man skulle steike biff osv.

Og søstra mi hadde lært meg hvordan vi skulle steike kjøttdeig osv., når vi bodde på Ellingsrudåsen.

Da slapp hu vel å gjøre det sjæl hele tida.

Men jeg synes det var greit å kunne.

For sånne ting.

Å steike kjøttdeig osv.

Det var sånne ting som var omgitt litt av mysterier osv., for meg, fram til da.

Kokeplater og sånn, det var bare sånn man holdt seg unna.

Men etter å ha jobba mye med frukta i Rimi osv.

Og Rimi har/hadde jo ganske luselønn.

Så jeg handla en del kjøtt på butikker som Ica Tveita osv., på vei hjem fra Rimi.

Fordi det var mye stress og mas på jobben, og jeg synes det er bedre å handle i fred og ro.

Og da skjønner man jo det til slutt, at man skal ikke bare se på etikketten på varen.

Man kan se på kjøttet, hvis det er mørkt, så betyr det at det er mørt.

Man kan lukte på kjøttet og lukte om det er spiselig og sånn da.

Selv om man helst vel bør ha litt trening da.

Jeg bommer i hvertfall på det.

Så det er kanskje ikke en så pålitelig metode.

Men det er i hvertfall sånn, at man burde heller bruke øya sine, og luktesansen osv., for å finne ut av maten, enn å lese hva som står på pakka.

Og da, hvis man bruker den metoden videre, og ser på andre varer.

Så kan man kanskje få seg noen overraskelser, hvis man fortsetter å tenke sånn.

Fordi selv om det står på potetene at dem er holdbare til den og den datoen.

Så forutsetter det, at de er lagret kaldt nok.

De kan få groer før den datoen og.

Og melka kan bli sur før datoen, hvis den står varmt.

Og frukta kan være råtten, selv om den kommer rett fra fruktgrossisten.

Så det smarteste, tror jeg nok er å bruke øya man har i hue, og se på maten selv.

Og bruke nesa man har også f.eks.

Og det burde vel også gjelde frossenmat.

Men jeg tror særlig damer mye, skjønner dette her fra før av.

Det er mulig de skjønner det av seg selv.

Og at det er en grunn til at mange damer ikke spiser så mye grandiosa osv.

Bare at dem holder det her litt for seg sjøl.

Dem vil ikke fortelle det til andre, av noen anledning.

Sånn virker det i hvertfall litt for meg.

Men da kan man jo lure på hva forskjellige ting kommer av, det er sant.

Nå kaster de Lidl ut av Norge.

Og jeg har hatt delte erfaringer med Lidl i utlandet.

I Berlin, så husker jeg at jeg handlet i en veldig bra Lidl, hvor ølen kostet sånn 1.50 kr, for boksen osv.

Men i Liverpool, så har det vært mye tull på Lidl.

Men da jeg bodde i Sunderland, og studerte på University of Sunderland, da var studielånet mitt forsinka.

Men da var det en Aldi-butikk like ved der student-leilighetene var.

Og der var det skikkelig billig.

Man fikk 4 fulle bæreposer for 20 pund.

Med masse øl og biff og alt mulig.

Så det var under halv pris i forhold til i Norge.

Og jeg synes ølen og biffen var minst like god som i Norge.

Og man fikk masse brød og pålegg og godteri og snacks og juice og alt mulig.

Det hadde kanskje kosta 500 i Norge.

Så det hadde kanskje vært noe i Norge, å hatt Aldi.

Dem synes i hvertfall jeg er bedre enn Lidl.

I hvertfall her i England.

Dem har en Aldi i Walton og, og der virka det også som at det var ordentlig osv.

Så dem kan jeg anbefale.

Untatt at dem hadde noe kjøttdeig da, som det ikke ble så mye igjen av.

Man får kjøpt sånne poser, med ferdig frossen kjøttdeig.

Men kjøttdeigen er oppdelt i strimler.

Så man kan bare hele ut frossen kjøttdeig av posen, og rett i steikepanna.

Men da er det mye is osv. i kjøttdeigen da.

Så du må helle oppi ganske mye, for halvparten blir borte.

Men den smakte vel helt vanlig bortsett fra det vel.

Men et lite spørsmålstegn ved den kjøttdeigen.

Men biffen de hadde der, var i hvertfall veldig bra.

Og det var ikke sånn som i Norge, at noen biffer var bra og andre ikke så bra.

Som det virker som noen ganger.

Der var alle ganske bra, virka det som.

Men det jeg egentlig skulle skrive om, var en kommentar til en veggavis-artikkel:

Lidl er helt OK! Per 18/03 13:50 Til h…. med norsk varehandelmafia. Svinesund/Strømstad neste når Lidl drar inn årene. Har handla på Lidl siden starten. Lidl har meget bra kvalitet, i mange tilfeller bedre enn “handelsvare-Norsk” og til langt rimeligere priser. Det er tydelig pris-samarbeid mellom de forskjellige norske mafia-kjedene, REMA, RIMI, KIWI osv… på en rekke produkter. Det er en grunn til at familiene bak norske matvarekjeder er stinking rich. Mafia. Hvem har sponsa dem?

http://e24.no/naeringsliv/article2319053.ece

Hvem er den her mafiaen, som jeg har hørt at det har blitt refert til tidligere, flere ganger også.

Er ikke mafia noe de har i Italia og i USA da?

Er det en norsk mafia?

Hvorfor står det ikke om dette i avisa i såfall?

Er avisene så redde for denne norske mafiaen, at de ikke tørr å skrive om den?

Ja, jeg skal ikke si det her for sikkert.

Så det blir spekulasjoner.

Men det er i hvertall sånn det kan virke for meg.

Hvis noen har noen kommentarer, så kan dem skrive kommentar på bloggen, for eksempel.

Eller send eventuellt e-post til eribsskog@gmail.com.

Og skriv om det skal stå på bloggen eller ikke, eventuellt.

Det er vel kanskje ikke noen som er interessert i det her uansett.

Vi får se.

Jeg husker først året jeg bodde i Oslo.

Det var mens jeg studerte på NHI på Frysja.

Det var i 89/90 da.

En kamerat av meg fra Gjerdes VGS i Drammen, Magne, han hadde begynt å jobbe som assistent på Rimi Asker og så Nadderud vel.

Og jeg lånte først leiligheten til Haldis i Uelands gt.

Ovenfor Statoil stasjonen ved Kiellands plass der.

Selv om det muligens vel het Norol da.

Uten at jeg skal si det for sikkert.

Det er der hvor de har to statuer av ulver, på hver side av trappene opp til leilighetene.

Som er noen store gamle, ganske fine, steinbyggninger, med mange ganske små leiligheter i vel.

Der bodde jeg i to-tre uker vel.

Så flytta jeg til Abildsø.

Magne og jeg og noen andre i klassen, Andre osv., vi hadde jo festa en del i russetida.

Også en kar med briller fra parallellklassen, som jeg ikke husker hva heter.

Men som jobba på Dressman på Storgata i Oslo.

Jeg var også på en annen russebil noen ganger, med masse damer osv., uten at jeg helt skjønte hvordan jeg kom med der.

Men det var noe Tim i klassen ordna med vel.

Det var ganske mye drikking i russetida, som man skjønner.

Og jeg var også med noen i klassen som het Jarle og ei jente som het, hm.

Ja hva het hu da, hu var blond og var fra oppi dalom vel.

Cecilie, venninna til søstra mi, så russekortet til hu dama, og lurte på om hu var pen.

Og da, blei Cecilie med til Hokksund, tror jeg det var, på russetreff.

Enda jeg tror ikke Cecilie var russ.

Men men, sånn er det.

Jeg vet ikke helt hvordan det hang sammen.

Men Magne og jeg, vi festa en del i Oslo.

Og en gang så skulle Cecilie komme på besøk, så hu dukka opp en fredag jeg bodde i Uelands gate vel.

Men så dukka Magne opp samme helga, enda jeg ikke kunne huske å ha avtalt det.

Så dro vi på noe sted så lå like ved Youngstorget, om det kan ha vært der Sentrum Kino lå før da.

For Magne visste om det stedet da.

Det var en lørdag, og vi var vel 19, og jeg så såpass ung ut, at jeg sleit litt noen ganger, hvis det var 24 års grense og sånne rare ting, som det hendte det var på noen steder på lørdager.

Men vi fant jo ut at det var mange steder som ikke hadde det.

Så det var bare et sted jeg ble stoppa, og det var et som lå i samma gata som Klingenberg kino der.

Hu Cecilie hadde to venninne som bodde i Oslo og.

Lill, fra Svelvik, og Pia fra Svelvik vel, som var adoptert fra Korea tror jeg det må ha vært.

Hun Pia tror jeg hadde rappa penger fra russekassa til Sande VGS russen i 89, hvis jeg hadde skjønt det riktig.

Jeg møtte dem i Drammen en gang i russetida.

Men dette var det noen fra Sande VGS som må ha sagt da.

Men jeg kjente nesten ingen i Oslo, og jeg møtte de her to venninnene, en gang i blandt da.

Og jeg synes dem var helt greie.

Og det med russekassa var jo bare rykter da.

Så det hendte jeg dro på besøk til dem.

Men det var bare sosialt da, det var ikke noe sånn at jeg ble sammen med noen av dem eller noe.

Selv om jeg havna i senga til hu ene, etter at vi hadde vært på byen en gang, og hu virka grei nok på byen, men når vi kom hjem til hu, da var hu ikke så vennlig lenger.

Hm.

Så jeg måtte gi opp.

Men sånn er det.

Men dagen etter, da hadde hu besøk der husker jeg.

Ikke spørr meg.

Det var hu her Pia det her da.

Hu hadde samme navn som søstra mi, men hu var fra Korea, så jeg brydde meg ikke så mye om det, for det var ikke så høy fare for sammenblanding.

Men men.

Og hu venninna, Lill, hu lå med alle, eller veldig mange hu da. (Hu Pia sa noe om det og, vet du hvordan Lill er, så hu til meg.

Altså hu synes vel jeg var dum som prøvde å sjekke henne, etter at vi kom hjem fra byen, og ikke ga meg, fordi hun hadde oppført seg litt promiskuøs på byen da. At Erik blir med meg osv., til venninna si da.

Og da ble jo jeg helt med.

Så når hu plutselig ikke var så vennlig lenger, når vi lå i senga, da prøvde jeg meg noen ganger før jeg ga meg da.

Luremus, begynte de å kalle sånt senere).

Det hørte jeg dem prata om osv.

Men jeg var litt treig sånn sett, hu dreiv å henta og satt på ‘lets go to bed’ med The Cure osv., men jeg visste ikke det var navnet på sangen osv.

En annen gang, så viste hu meg et bilde fra en fest.

Da var det hu Lill, og kanskje hu Pia, men det var hvertfall ei som het Lise fra Sande eller Selvik.

Det var fire-fem damer på det fotografiet da.

Og da hadde alle de damene dratt opp genseren, så man så fordelene dems da.

Det bilde var vel tatt på kjøkkenet på leiligheten dems på Grønland.

I Sars gate eller noe sånt, ellers så var det den neste leiligheten dems.

Det var i noen gamle bygninger på Grønland, som skulle rives.

Og det var store reklameplakater på bygningene.

Og det lå en innvandrerforretning like ved.

Der var det sånn at damene fra Svelvik og Sande som var på besøk, slapp å betale for røyken osv, hørte jeg dem sa.

Men jeg var aldri der da.

Men hu Lise da, fra Sande eller Selvik.

Hu må vel ha gått i parallellklassen min på Sande VGS, et par år før.

Og hu hadde mørkt krøllete hår vel, og var slank og velformet og pen, må man vel si.

Og hun fortalte om arbeidsmarkedet i Oslo.
Hun hadde prøvd å få seg jobb.

Kameraten min Kjetil i Sande kjente også hu her forresten, han sa hu hadde fått seg unge, et par år etter.

Men hun hadde prøvd å få seg jobb da.

Og da hadde det vært sånn, at alle jobbene hun hadde søkt i Oslo, det hadde det vært noe sånn griseri med.

F.eks. så var det en kontrorjobb, i et vanlig firma.

Og da hadde dem sagt sånn på intervjuet, at det var noe kontorarbeid som sekretær, og hun kunne gjøre jobben stort sett sånn hun ville.

Untatt på fredager, da måtte hun sitte i bare undertøyet, for da likte sjefen der å ta seg en stille Anders, ble det vel kalt, mens han kikka på hu da.

Og dette skulle visst være et vanlig firma.

Og sånn var det visst over hele linja.

Så jeg vet ikke hvorfor hu sa det til meg, jeg var vel ikke vant til å så pene og sexy jenter, så kanskje jeg så litt for mye på hu, eller kanskje hu bare skulle fortelle, vanskelig å si.

Hu Lill da.

Hu blei sammen med noen utlendinger i Oslo.

Noen marokanere eller noe.

En som jobba på Costa, resturanten i samme gate som Klingenberg Kino vel.

Som het Roald Amundsens gate før, men den skifta vel navn etter at kong Olav døde.

Og hun skrøyt av de Marokanerne, at de var så velstelte og alltid så bra ut vel.

Noe sånt.

Det skjedde noe greier med disse utlendingene som hu ikke likte.

Dem hadde visst tulla med ei jente som var veldig ung, 14 år eller noe vel.

Det overhørte jeg vel, eller at hu sa det, når jeg var der på besøk en gang.

Dem hadde visst tulla med mange jenter, men det var ei som var spesiellt ung da.

Og hu her Lill var sammen med en av dem.

Og hu blei sur, jeg tror det var fordi hu jenta var spesiellt ung, og fordi han hadde vært utro, antagelig.

Så da hu til ei annen dame, så jeg hørte det, at dette her skulle hu ta igjen for.

Hu var såra og lei seg osv., husker jeg.

Fordi han og kamratene hans, hadde vel gjort noe mot henne da.

Det var i hvertfall noe hu hadde på han, som hu skulle fortelle politiet osv., var det vel.

Og det tror jeg var den gruppevoldtektssaken, som var på forsiden av alle avisene, i 1990, var det vel.

Men hu sa ikke noe om det til meg.

Men venninna hennes Pia, hu sa til meg, noe sånt som, vet du ikke om rettsaken.

Noe sånt.

Og, det stod i avisa, jeg leste jo avisene hele tida.

Noe om at hu jenta det handla om, hun hadde venninna, i retten sagt, hadde problemer og hadde, mer eller mindre, skamklipt seg.

Og det passa med hu Lill da, for hu hadde sånn ganske rar frisyre da.

Så jeg lurer på om det kanskje kan ha vært sånn det hang sammen.

Men jeg vil ikke si det her for sikkert da.

Så beklager at jeg begynte å skrive om det her, men det virker som om det er noe som foregår så, men jeg får kanskje skjerpe meg litt, og ikke skrive så mye.

Alle likte visst ikke hu Lill så godt, men jeg synes hu var helt grei.

Hu oppførte seg alltid veldig bra, synes jeg.

Jeg kan ikke huske at hu sa noe stygt om andre eller gjorde noe galt i det hele tatt egentlig.

Selv om de andre jentene, ble visst uvenn med hu.

Jeg gikk sammen med hu på Oslo City en gang, jeg hadde vel møtt hu byen.

Og da var det sånn at de andre jentene der, som var fra Oslo da, prata med hu, og støtta hu osv. da.

Så det var tydelig at det var noe som hadde foregått.

Jeg har tenkt i ettertid at det må ha vært hu som var i den gruppevoldtetssaken som var i media i 1990 da.

En norsk jente som hadde blitt voldtatt av fire utlendinger i en butikk eller noe sånt noe vel.

Og at grunnen til at hun ville ha hevn, var fordi han ene var kjæresten hennes da.

Og at dem også da, antagelig, virker det som for meg, må ha gjort det samme med noen yngre jenter, ei som var 14-15 eller noe sånt vel.

Men dette vet jeg ikke helt sikkert, det jeg skriver om rettsaken osv.

Men det var sånn det virker for meg, for jeg husker hu var sjokkert over hva dem hadde gjort mot ei yngre jente da.

Uten at jeg helt skjønte nøyaktig hva dem var sjokkert over.

Uten at det var noe sex-greier da.

Det skjønte man jo.

Han kameraten min, Magne, han dro i militæret, i begynnelsen av 1990 vel, og da hadde jeg ikke så mange jeg kjente i Oslo osv.

Og jeg hadde jo gått datalinja på Handel og Kontor osv.

Og hadde jo festa en del i russetida osv.

Og de første fagene på NHI, var jo ganske enkle for meg, som hadde hatt programmering som hobby siden jeg var 12 år vel.

Jeg fikk en Vic 20 datamaskin, men de solgte ikke kassettspillerne i Norge.

Så den måtte vi kjøpe i Danmark, et års tid seinere nesten vel.

I Aalborg, når jeg og Pia og fattern var i Danmark i romjula, for å levere en stol til en kollega av fattern i Danmark, som hadde møbelforretning.

Og man trengte jo kassettspiller, for å lagre programmene på Vic 20.

Den datamaskinen, var kjøpt på en dataforretning, som lå i en avlang bygning, i Oslo, jeg tror det må ha vært på Vika i Oslo.

En avlang bygning, med mange butikker, en av dem en dataforretning.

I 82 ca.

Og jeg ringte inn der mange ganger, men dem hadde ikke kassettspillere.

For å lagre spillene.

Og med Vic20 datamaskinen, så fulgte det med en bok, med spill man kunne taste inn selv.

Det var kanskje 20-30 programeringslinjer.

Det var mange spill og programmer.

Kanskje 20 programmer eller mer, noe sånt.

Og jeg tasta inn spillet da, for jeg hadde jo ikke noe kassettspiller, så den eneste måten å få brukt datamaskinen, var å taste inn.

Og fattern hadde hypa dette med datamaskiner så mye, og jeg synes også det var veldig kult på den tida.

Så jeg tasta inn alle spillene da.

Men det var ikke noe harddisk på Vic20.

Så når man skrudde av strømmen, så gikk programmet ut av minnet.

Så da måtte man taste inn et annet program på nytt.

Og jeg ble jo lei av de samme spillene.

Så jeg begynte jo å forrandre på disse programmeringslinjene jeg tasta inn da.

Det var enkle variabler.

Det gikk mye på streng-variabler.

Altså variabler som var en bokstav da.

$3 = “test”.

Noe sånt.

Streng 3 = ordet test.

Jeg tror det var noe sånt.

Også kunne man legge sammen flere variabler osv.

Det stod i boka, at dette tegnet: ” ble kalt gåseøyne da.

Og det var et viktig tegn i Basic.

Men jeg lærte basic veldig bra da husker jeg.

Og senere med en Sharp datamaskin og Commodore 128.

Jeg lærte det med streng-variabler og sånn, veldig bra.

Jeg lagde flere spill selv.

Jeg vekkeklokke-alarm, så skjermen blinka når klokka var det og det, og pc-en ulte.

Jeg lagde kronespill spill.

Sånn at en krone fløy over en rad med sånne luker da, så man kunne vinne 2, 3 eller 7 kroner da.

Krona fløy veldig hakkete, men likevel.

Den fløy direkte dit den landa, så det var ikke så profft.

Jeg lagde tippeprogram etter hvert, et på Bergeråsen, som var sånn at man tasta inn prosenter.

Så trykte man pluss eller minus, etter hvor mye penger man skulle spille for.

Så etterhvert som man trykte, så forrandra garderingene seg, på bakgrunn av prosentene da.

Så det var litt artig.

Det var ganske inviklet variabel programmering osv.

Jeg gidder ikke å forklare det nå.

Jeg lagde skytespill, ala space invaders nesten, som endte opp hos onkelen min i Son, for de kjøpte Sharp maskinen, når jeg kjøpte C128.

(Det spillet ble ikke ferdig da).

Øystein og Kjetil og jeg, vi så mye på Rambo og Cobra filmer og Rocky filmer og Commando og sånn da.

Så vi holdt med USA.

Så jeg lagde sånn loade-bildet, som dem hadde da, for et spill vi skulle lage, som het ‘Kill Kadaffi’.

Men det ble ikke ferdig da.

Også lagde jeg hesteveddeprogram.

Sånn at du kunne kjøre den ene hesten, hvis du trykka på tastaturet.

Så kunne du vedde på deg selv, eller en av de andre hestene.

Det var lagd i Pascal, mens jeg gikk på Gjerdes VGS osv.

Jeg lagde sikkert fler spill og.

Jeg klarte å lage noe windows-kopi greier, når jeg bodde på Ellingsrud, i Pascal da.

Veldig enkelt da, som jeg brukte i et prosent-tippeprogram.

Jeg lagde kryssord-kompilator program som semesteroppgave i 2 året på NHI.

Det var ganske komplisert, da fikk jeg bruk for alt jeg lærte om variabler fra Vic20 tida og VGS og NHI osv.

Og alt jeg kunne av strukturering osv.

Da måtte jeg virkelig vri hjernen husker jeg.

Og alikevel fikk jeg dårlig karakter.

Men jeg var i miltæret, når jeg skulle ha klagemøte.

Og troppsjefen min var sur, og ville ikke la meg ringe, må man vel si.

Han begynte å furte, og jeg orka ikke å begynne å diskutere med furtne troppsjefer jeg ikke likte, på bussen om å få ringe NHI.

Jeg tenkte bare at, i militæret, så bestemmer du ikke selv over livet ditt.

Bare dritt i å ha kontroll over sånt, når du er i militæret.

Ta og heller ordne med det, når du er ferdig i militæret, og fri igjen.

Sånn tenkte jeg.

At jeg var i noe fengsel eller noe, hvor idioter eller troppsjefer, bestemte over livet ditt.

Og jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni, så jeg var vant til å bestemme selv.

Så jeg bare bestemte meg for å bite tennene sammen til jeg ble ferdig, så kunne livet mitt fortsette.

Når det barnehagegreiene var ferdig.

Sånn tenkte jeg da.

At det militærgreiene med idiotiske troppsjefer osv., det er lite kompatibelt med den virkelige verden, så det er bare å gi opp.

Sånn tenkte jeg på bussen, når Frøshaug begynte å furte.

Men men.

Hva skulle jeg forklare nå egentlig.

Jo, jeg hadde jo gått datalinja på H&K, og jeg kunne jo masse grunnleggende programmering fra før, siden jeg hadde hatt programmering som hobby siden jeg var 12, og lagd flere spill osv.

Og jeg var rimelig skolelei.

Sånn i første og andre klasse videregående.

På Sande VGS, grunnkurs kontorfag og videregående kurs 1 markedsføring.

Da satt jeg for det meste alene hjemme, når jeg ikke var på skolen.

Jeg hadde ikke så mye liv egentlig.

Eller jeg hadde kamerater da og, Kjetil og Espen på Bergeråsen.

Og Øystein som kom ut fra Lørenskog i helgene og hang med meg og Kjetil, og hadde med de nyeste VHS-kopi filmene og spillene til C64/128.

Og jeg hadde noen kamerat på skolen og.

Trond og Kenneth fra Svelvik.

Dem kom til og med ut til Bergeråsen et par ganger.

Trond var vel der flere ganger.

Det var litt rart egentlig det, å ha kamerater fra Svelvik som kom ut der.

Men jeg kjente dem ikke så bra da, jeg hang mest med Øystein og Kjetil og dem.

Og jeg kjente noen folk i klassen fra Sande osv og.

Men for det meste, så satt jeg aleine hjemme på Bergeråsen, etter skolen osv. da.

Men i helgene, da kom jo ofte Øystein og Kjetil osv., og da var det full fart med grandiosa og cola og nye action-filmer og spill.

Så det var vel litt nerdete.

Men jeg hadde jo videokamera og VHS-video.

Og jeg fikk alltid penger av fattern og var flink til å spare.

Jeg fikk penger til mat, men jeg passa på å legge unna en del hundrelapper, sånn at jeg hadde penger til det jeg ville ha.

Så det var ikke noe problem for meg å kjøpe masse tomme videokassetter.

Og så kopiere fra Videokamera til fattern, over til VHS-videoen.

Så jeg var vel den i området, som hadde de nyeste Rambo og Cobra og Swartzeneger filmene osv.

Så jeg pleide å låne bort filmer til kamerater og sånn da.

Så det var artig synes jeg da, for det var gjevt på den tiden, å ha de nyeste filmene.

Men men.

Men i 89, så flytta jo søstra mi opp til meg.

Og venninna hennes Cecilia, flytta nesten mer eller mindre dit og.

Og dem hadde fester der, og jeg var med dem og festa i Drammen.

Og det var jo russetida, så jeg var på russekroer i Oslo, Drammen, Kongsberg, Holmestrand, Hokksund, sikkert fler og.

Så det ble ganske mye festing da egentlig.

Og jeg var i England om sommerne, fra jeg var 15 vel.

Og der dro jeg på utestedene i Brighton hele tida.

Det var for språkstudenter da, så man kom inn selv om man var 15.

Og det første stedet jeg bodde i Brighton, sommeren 85, der bodde en svensk kar, som dro meg ut sammen med alle kameratene og vennene hans.

Så jeg dro på fylla der, på sånne pub/utestedsrunder, må man vel kalle det, en god del ganger i Brighton i 85, og de neste årene, husker jeg.

Så jeg satt jo ikke bare hjemme.

Men i 89, så var det festing hele tida, og Danmarksturer og alt mulig sånt.

Og jeg hadde jobb på CC Storkjøp, og tok kjøretimer og sånn ved siden av skolen og festinga.

Så det året skjedde det ganske mye.

Så dro jeg til Oslo året etter.

Og da hadde jeg ikke jobb, ikke kjøretimer.

Og pensumet på NHI, hadde jeg vært igjennom mye, fra datalinja H&K, og fra at jeg kunne grunnleggende programmering bra, som jeg hadde lært selv, på 80-tallet.

Så da tenkte jeg, at jeg kunne ta det litt rolig, de første månedene.

Jeg husker det var sånn, at man likte å ha ferie på den tida.

Så jeg var antagelig sliten da.

Og jeg var vant til at det skjedde mye.

Og forelesningene, hadde ikke møteplikt.

Og jeg studerte på Fryja ved Kjelsås.

Og fattern, pleide jo å kjøre til Oslo og levere køyesenger og vannsenger.

Så han sa, at han skulle finne hvor i Oslo jeg burde få leilighet.

Og det var rundt Østensjø, sa han.

Det var like ved Frysja/Kjelsås.

Men det visste seg, at det var det ikke.

Fattern var litt sur, fordi jeg ikke begynte på BI.

Jeg prøvde å få til et møte med en rådgiver på Gjerdes VGS.

En med mørkt, krøllete hår.

Men han ville ikke gi meg noe informasjon om BI, han bare rodde, og ga ikke noe råd eller informasjon.

Så jeg var litt blank på BI.

Men jeg synes jo data var artig.

Vi hadde det fritt i datatimene på Gjerde.

Lærer Karlsen, han lot oss bare sitte der i fred, som om det var en jobb da.

Og det var veldig bra.

Det var ikke som vanlig skole i det hele tatt.

Så trivdes i hvertfall jeg veldig bra med.

Untatt når jeg lagde det hestespill-programmet der da.

Da ble det konfiskert av Karlsen.

Men da var han så sinna, så jeg fikk ikke sagt det, at jeg hadde lagd det selv.

Og jeg tror ikke han skjønte det.

Han likte ikke noe sånn spilling.

Men hvis man lagde spill selv, etter at man var ferdig med skoleoppgavene.

Så måtte det vel være greit.

Men da måtte man vel få lov å teste det spillet da.

Det spillet var omtrent som de heste-vedde-spilleautomatene, som stod i spillehallene i Brighton og Weymouth.

Bare at man kunne styre den ene hesten selv.

Det var noe innviklede random-rutiner.

Sånn at de forskjellige hestene, kjørte først fort, så sakte, og forrandra tempo, for hver 5 cm. over skjermen da.

Så det ble ikke kjedelig.

Og det var sånn jeg hadde sett at de spilleautomatene var i England og.

Og Magne Winnem, han la merke til den programeringa husker jeg.

Han kommenterte de innviklede random-prosedyrene, eller algoritmene, eller hva det var.

Jeg bare programmerte, jeg var ikke så god på terminologien.

Winnem lagde noe skikkelig kompliserte greier han og, noe spill greier vel.

Men det så litt komplisert ut for meg, og litt kjedelig, så jeg holdt meg til det veddeløps-programmet.

Men jeg husker jeg ble imponert og overraska over hvor profft det spillet Winnem hadde lagd var.

Karlsen, fortalte meg vel, at en i klassen hadde stryki på Engelsk-eksamen, på slutten av 3 klasse.

Det var når jeg jobba på CC, sommeren 89, i hallen der, og solgte sjokolade for Freia, eller CC solgte sjokolade for Freia.

Og jeg stod der når det var 10 kroners tilbud og.

Og Winnem, han innrømte, året etter, når jeg hadde flytta til Oslo.

At det var han i klassen som hadde stryki på engelsk eksamen.

Men det tok det mange måneder før han sa.

Og han sa først at han ikke hadde stryki.

Og en gang når vi prata engelsk i fylla i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

Jeg husker ikke hvem han prata med, det var en utenfor et jazz/blues sted, like ved St. Olavs plass tror jeg.

Da kom noen andre folk bort, og sa at engelsken hørtes ut som Thor Heyerdal osv.

Så sa jeg noen greier, at er det ikke vanlig engelsk da.

Så sa han, som jeg ikke ante hvem var, at jeg prata jo bra engelsk. (i fylla).

Det skulle bare mangle, siden jeg hadde vært så mye i England.

Selv om jeg har/hadde norsk aksent da og, også seinere.

Det er vanskelig for nordmenn å prate engelsk uten aksent, men det er visst enklere for dansker, husker jeg værtsfamilien min i England sa en gang.

Hm.

Men han forklarte at han mente Magne da.

At Magne prata jo engelsk som Thor Heyerdal.

Så det kan man vel kanskje begynne å lure på.

I disse tider, hvor man har folk etter seg bare man går ut døra, og rundt i Europa osv.

At det kanskje var litt snodig.

At han ikke skulle ha klart å plukke opp noe engelsk.

Han var jo smart og oppegående i de fleste fagene vel.

Og tillitsmann i klassen, og hovedtillitsmann i militæret osv.

Og butikksjef som 19 åring eller noe vel.

Yngste Rimi butikksjefen tror jeg.

Så det var kanskje litt rart, men sånn er det vel, at man kan ikke være like flink på alt.

Sånn er det vel.

Men nå blir det kjedelig å skrive her, så får jeg finne på noe annet.

Jeg husker første sommerferien, var det vel, som jeg ledet Rimi Nylænde aleine, mens butikksjefen Elisabeth var på sommerferie da.

Det var vel antagelig meg og Marianne som jobba da.

Det må vel ha vært sommeren 94 eller 95 eller noe, kanskje.

Og da hadde jeg holdt frukta fin hele sommeren.

Så kom Elisabeth tilbake fra ferie da.

Så stod jeg og la opp frukta osv. da.

Jeg hadde vært på fruktkurs hos Gartnerhallen på Økern, og det var ikke hverdagslig.

Så det synes jeg var artig da.

I begynnelsen der, så var det en konsulent som la opp frukta.

Men det ble slutt på det, så da måtte vi i butikken legge opp frukta da.

Og da synes jeg frukta så bra ut.

Men da sa hu Elisabeth ikke noe positivt.

Men hu tok den kurven med sitroner, som lå øverst til venstre der da.

Og den lå litt bortgjemt, og sitroner har bra holdbarhet.

Så jeg hadde ikke vært så flink til å rote oppi den kurven og snu på alle sitronene.

Men da fant hu den kurven med en gang.

Så fikk hu nesten anfall.

Tok ned kurven.

Også sa hu, nei, se på sitronene mine da.

For da var det en som var dårlig, som jeg ikke hadde sett.

Så det var jo hyggelig, jeg hadde jo stått på hele ferien.

Men sånn er det vel.

Og da jeg slutta som butikksjef, så skulle jeg jobbe som låseansvarlig for Irene på Bjørndal, sa Skodvin, siden jeg spurte om jeg kunne bli boende i Rimi-leiligheten.

Siden det var vanskelig å finne like billige leiligheter på det åpne markedet, da måtte det vel blitt bofellesskap eller noe, men jeg var litt deprimert og overarbeidet etter de fire årene som butikksjef, så jeg var litt skeptisk til bo sammen med andre på den tida, siden jeg ikke var helt meg selv.

Men, så trengte dem folk på Rimi Langhus og, så jeg begynte å jobbe der noen dager og, og siden fast en gang i uka.

Og da skulle jeg jobbe sammen med Trond, sønnen til Sølvi, igjen.

Og kameraten hans, han som var kaptein på bedriftsfotball-laget vårt, var det vel.

Og jeg hadde jo jobba en del med å ta over butikker i ferier osv., for Irene på Bjørndal osv.

Så jeg var litt vant til, at når folk spurte meg hva de skulle gjøre, så spurte jeg dem ofte hva dem pleide å gjøre.

For det var dem jo vant til å gjøre.

Og da sa dem noe dem synes var greit å gjøre.

Så da blei dem kanskje ikke sykmeldt og sånn, som kan skje, hvis det kommer en ny sjef og sjefer for mye.

Så det funka ganske greit.

Så spurte Trond meg hva dem skulle gjøre.

Så spurte jeg hva dem pleide å gjøre.

Så sa han, at dem pleide å sitte på pauserommet.

Så sa jeg bare, at da får dere gå å sitte på pauserommet da.

For jeg synes ikke det var min jobb, og drive å kjefte på myndige folk for å få dem til å gjøre jobben sin, det synes jeg var jobben til butikksjefen.

Så det burde vel bli løst med noe møter og sånn, tenkte jeg da.

Sånn at man hadde kontrollen.

Og ikke sånn, at man må jage dem rundt og banke dem opp for å få dem til å jobbe.

(Men selvfølgelig, hvis det ble kø i kassa og tippinga samtidig.

Da måtte man rope på dem til kassa.

Og da, hvis dem ikke kom da, da måtte kundene vente, så da hadde man noe konkret, som kunne tas opp, så da ropte man selvfølgelig.

Men å jage folk rundt, og overvåke dem, og klage på at dem ikke gjør det og det riktig.

Da får man jo ikke tid å gjøre jobben sin selv osv.

Så så detaljert, det synes jeg ikke man burde være som vikar-låseansvarlig, for da var det jo en del nytt for en selv og, så man burde vel konsentrere seg om at butikken ser ok for kundene osv.

Og ikke bare mase, for å opplæringens skyld.

For opplæringen av medarbeiderne, er vel butikksjefens ansvar.

Og det er vel ikke noe hensikt, i motiveringsøyemed, å henge over medarbeiderne og mase om ditt og datt hele tida.

Det virker vel mot sin hensikt like ofte antagelig da vel.).

Men da kom dem opp fra pauserommet gitt, og begynte å jobbe.

Dem var vel redde for at jeg skulle si fra til butikksjefen eller Skodvin at dem bare pleide å sitte på pauserommet da.

Men da synes jeg nesten det ble litt rart.

For da virka dem litt forfjamsa osv.

Så da var det nesten bedre når de gikk ned å satt seg på pauserommet igjen, synes jeg.

Men de jobba i hvertfall en del da.

Det var aldri sånn at dem bare satt på pauserommet.

Men dem satt vel alltid for lenge.

Men hun Neteland på Kalbakken, hadde lært meg, at man skulle nullstille seg, når man begynte i ny butikk.

Og det betyr vel da, at man skal høre hvordan de har pleid å gjøre det.

Høre hva som er butikksjef-oppgavene, og fortsette med de samme oppgavene som den forrige butikksjefen gjorde.

For da roer man vel ned butikken, sånn at de ansatte driver med de vanlige arbeidsoppgavene, og ikke føler seg fremmedgjort, og blir sykmeldt osv.

For da må man jobbe dobbelt, og blir skikkelig sliten, og får alle mot seg osv.

Og det hørtes fornuftig ut for meg.

Også sa hun, når jeg tok opp et problem, som jeg ikke husker i detalj.

Da sa hun, er dette noe som er alvorlig for driften av butikken.

Altså et alvorlig problem, som lager problemer for kundene osv. da.

Det var det jo kanskje ikke da måtte jeg innrømme.

(Men jeg skulle jo drive butikken på samme måte som jeg drev Nylænde sa Fjellhøy.

Og der hadde vi full kontroll pga. svinn-reduserings programmet.

Men det er mulig jeg misforstod da, at Fjellhøy mente noe annet enn det jeg mente med å drive butikken, det er vanskelig å si.

Det står jo i driftshåndboka, hvordan butikken skal drives osv.

Det er vel også styrt av distriktsjefen, som bestemmer ting ned til detaljnivå, som at jeg måtte ikke ta tape fra hylla, og bruke til å henge opp plakater, selv om den kunne man ha i lomma, og slapp å gå fram og tilbake til kontoret for å hente tape, for å henge opp en plakat, som man så hadde fallt ned.

Da måtte man i stedet lage en rutine da.

Gå rundt å sjekke alle plakatene.

For hvis man skulle gå fram og tilbake til kontoret, for hver plakat og label som fallt ned fra aktivitetene.

Så hadde man stort sett gått fram og tilbake til kontoret hele tida.

For dem brukte bare en liten tape-bit til plakatene, så dem datt ned hele tida.

Og dem hørte ikke på meg.

(Jeg hadde fått dem imot meg, bl.a. fordi jeg sa på en resturant dem ville ha ledermøte på, sånn biff-resturant i Paleet vel, Egons(?), det som Fjellhøy hadde sagt, at jeg skulle bestemme hvordan butikken skulle drives, sånn og sånn.

Og den lørdagen hadde jeg jobba 12 timer, og det var bare tull med flaskeautomaten hele tida, så jeg hadde nesten pipinga fra flaskeautomaten i hue, mens vi spiste biff der).

Untatt Carolina da, som bestilte det dyreste på menyen.

Det var kanskje noe biff det og.

Men jeg trodde hu kanskje ikke gikk så ofte på resturant osv.

Men Neteland tok opp dette senere, at vi hadde kjøpt det dyreste på menyen.

Men hvis man er på sånn resturant med Rimi, da burde du kjøpte Entrecote, eller noe,
fordi det er midt på treet prismessig, så da blir ikke butikksjefen sur, og ikke distriktsjefen sur.

Men, hvis du kjøper indrefilet, eller noe sånn fancy noe som Carolina kjøpte, da blir det tatt opp i møte.

Så det er greit å huske.

Og Rimi kan betale en øl til maten, men så må folk betale resten selv, hvis ikke så blir det tatt opp.

I allefall hvis det er utenom julebordet, da er det lov å skeie ut litt.

Og ledermøter i Rimi, det skal jo vanligvis ikke være på Egons.

Men dem foreslo det, og det var første ledermøte etter at jeg begynte der, så da sa jeg at det var greit, fordi det sosial-budsjettet, var ikke brukt av omtrent.

Det eneste, såvidt jeg husker, var vel en regninger på drinker osv, fra butikksjef-seminaret på Storefjell, et par uker før, i 2000.

Og det var butikksjef Kenneth som hadde kjøpt room-service drinker for et par tusen vel.

Men den regningen hadde Neteland lovet å plukke opp for han, så den lå bare i safen, til Neteland tok seg av den.

Men på samme seminar, så tenkte jeg, at jeg skulle prøve å prate med Neteland, for å få litt kommunikasjon, før jeg begynte på Kalbakken.

Siden det allerede var avtalt at jeg skulle begynne der, men ting som lønn osv., var ikke pratet om.

Så jeg tenkte at jeg kunne jo spørre om en øl-bong av henne, siden distriksjefene har de, og siden hun var distriksjef.

Jeg hadde jo masse penger, for jeg hadde alltid kontroll på utgifter osv., sånn at var aldri blakk, men jeg tenkte, at vi burde vel klare å prate et ord eller to sammen, siden hu skulle bli min linje-leder, eller hva det heter.

Jeg kjente jo til hu, fra da hu var butikksjef på Mortensrud, og jeg var assistent på Bjørndal.

Men jeg viste ikke hvordan hu var som sjef egentlig, så jeg var litt spent på det da.

Og da, at det var avtalt, at jeg skulle jobbe med hun som distriktsjef, uten at jeg kjente noe til hvordan hun var å jobbe med.

Det synes jeg var litt rart.

Så jeg prøvde å ta kontakt da, for å prøve å finne ut om hun var hyggelig eller sur, eller hvordan hun så på meg osv. da.

Men da fikk jeg ikke noe øl-bong gitt, da var det bare, at det måtte jeg spørre PØF om.

Men det gadd jeg ikke, for jeg kjente nesten ikke han heller.

Så da kjøpte jeg vel heller en øl selv antagelig.

Og sikkert noen til og, men ikke så mange at jeg ikke fant tilbake til rommet.

Eller hvordan man skal forklare det.

Ja, tilbake til det om dette var et alvorlig problem.

Det var jo mer et motiveringsproblem, at dem satt på pauserommet, og ikke jobba.

Men, jeg kunne jo ikke som vikar, begynne å finne ut av hvorfor dem alltid satt på pauserommet.

Det var vel et såpass dyptgående problem, at det burde tas i samarbeid med noen.

Sånn at f.eks. butikksjefen og assistenten, tok det opp da, og ble enige om hvordan man skulle presantere dette osv.

Eller at man ble enige om det på ledermøte.

Og det ble tatt opp av Morten, verneombudet, husker jeg.

Men butikken gikk jo rundt.

Og Trond var jo sønnen til assistenten, Sølvi, og hu kjente jo alle medarbeiderne, siden det var et ganske lite sted.

Så, jeg må innrømme at jeg var kanskje ikke så flink til å ta opp det.

Det var alltid masse annet, som var ganske viktige ting ofte, så jeg kom aldri så langt.

Og jeg var litt var, for at Sølvi skulle f.eks. begynne å steile, eller sykmelde seg f.eks. da, hvis man begynte å klage på sønnen hennes osv.

Dette var da jeg jobba som butikksjef der.

Men jeg burde kanskje tatt det med distriktsjef Skodvin da.

Og jeg tok med hu på slutten, da Sølvi ville at Trond skulle få en vakt til i uka.

Og da sa Skodvin at hvis Trond skulle jobbe mer enn en dag i uka, så kunne han jobbe på en annen butikk, siden han var sønnen til assistenten.

Og det hørtes jo smart ut.

Så fikk David den vakta tror jeg.

Jeg vet ikke om det var noe smartere, men det skal vel helst ikke være for mange, i for nær familie som jobber et sted.

Nå mangla jeg folk en sommer der da, det må vel ha vært 2001, så jeg fikk fettern min, Øystein, som jeg nesten ikke kjenner men, til å sitte i kassa der.

Siden vi mangla folk som var over 18 år, til å sitte i kassa.

Og det funka bra, for når man sitter i kassa, som eneste kasserer, så må man nesten gjøre jobben sin.

Og han gjorde ikke noe tull han, såvidt jeg kunne se i hvertfall.

Så det gikk vel greit, men det var kanskje ikke helt lov det heller.

Siden han var fettern min mener jeg.

Men jeg tror det var i en ferie, og vi var helt tomme for folk, og noen hadde sagt at han trengte jobb vel, og han bodde en del mil unna, 45 min. å kjøre eller noe, men han hadde vel ikke så mye annet å gjøre, så da passa det vel greit.

Men tilbake igjen til om det var et alvorlig problem.

Man må vel ha en god grunn, før man kan ta det opp.

En målbar grunn.

Man kan jo ikke fly og ta tida, på hvor lang tid dem bruker på pausen hele tida, synes nå jeg da.

Da er man mer som politi da.

Og man skal jo være butikksjef, eller leder, og ikke politi.

Det stod i Rimi-nytt, som alle butikkene får, i 2001, like etter at jeg begynte som på butikksjef på Langhus, at butikklederne, skal ikke være ‘politi’.

Så da, da må det være en reell situasjon, som man kan ta opp.

F.eks. hvis Trond har tippinga.

Og det blir ropt tipping.

Og Trond bare satt nede på pauserommet.

Da kunne man tatt det opp.

Men da kom dem opp.

Det skjønte dem.

Noe sånt, måtte det nesten være, ellers var det vanskelig å få gjort det på en ordentlig måte.

Eller bare tatt det opp som et generelt tema på personalmøte, som Morten gjorde.

Vi kunne tatt det på ledermøte, og så personalmøte.

Men Sølvi, hadde jo bra kontroll der, fordi hun kjente ‘alle’, og man ville ikke ha henne mot seg, og hun hadde vært sykmeldt osv., så da blir det mye jobbing, hvis hun hadde sykmeldt seg igjen.

Og hun likte ikke distriksjef Skodvin.

Jeg tror ingen der likte Skodvin.

Så hvis jeg nevnte Anne-Katrine, så fikk dem nesten sjokk der.

Så hvis jeg hadde prata for mye med hun, så tror jeg dem hadde blitt litt mistenkelige der.

Og Skodvin var sånn at hu var ikke så flink med mennesker egentlig vel, må man vel si, hun var sånn at hun prøvde å sjokkere deg omtrent, og psyke deg ned da.

Og da jeg begynte som leder i Rimi, i 94, på Nylænde, så ble særlig assistent Hilde, og også butikksjef Elisabeth, helt i sjokk hver gang Skodvin skulle dukke opp.

Nå kommer Anne-Katrine, osv.

Har Anne-Katrine gått?

Det var liksom panikk i hele butikken, blandt medarbeiderne, hver gang Skodvin dukket opp.

Så det var ikke så god kommunikasjon.

Og jeg prøvde også å ta opp problemene fra Kalbakken.

Det med at Fjellhøy hadde sagt at ‘vi’ ville at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.

Og at Neteland hadde klagd på at jeg ikke var noe flink til å nullstille meg, når jeg begynte i ny butikk.

Men Skodvin, ville ikke blandes inn i dette.

Hun ville ikke engang høre.

Og Rimi-direktøren, som jeg tok det opp med, noen måneder før, han sa bare at jeg hadde fått ny jobb jeg skulle begynne i på Langhus, så det var ikke noe vits i å klage.

Men jeg var ikke så flink til å forklare, og den nye regionsjefen, som jeg ikke likte, pga. oppførselen hans i noen butikksjefmøter, han var også der.

Det var gamle sjefen til Winnem på Rimi W. Thr. gt., i 1991 vel.

Og da kjente jeg Winnem fra russetida, og vi festa en del i Oslo, etter jeg begynte å studere i Oslo og Winnem begynte å jobbe som butikkleder i Rimi i Nadderud og Oslo.

Så da ble jeg med Winnem og en annen, med hjem til han regionsjefen, som da var butikksjef.

Og så ‘Bad Company’, som vi leide i videobutikken i W. Thr. gt., ved siden av apoteket der.

Men jeg vet ikke om han huska det i 2001, jeg spurte ikke heller men.

Og på et butikksjefmøte, så spurte han regionsjefen, eller han sa først, at butikksjefene har for lite tid, generelt, til alle oppgavene, viste en undersøkelse.

Hva ville vi butikksjefer, at Rimi kunne gjøre, for å lete vår hverdag.

Og da sa jeg, at vi hadde blitt bedt om å tusje prisplakater for tilbudene som var hver 14. dag.

En type tilbud skulle tusjes.

Men en annen type tilbud, fikk vi ferdigtrykte plakater for.

Og da lurte jeg på om vi kunne få ferdigtrykte plakater for den andre typen tilbud og.

Fordi, jeg husket fra Rimi Kalbakken også.

Den lå helt ved siden av en Meny butikk.

Og vi hadde ca. 100.000 i omsetning mandag til torsdag, og nesten 200.000 på fredager og lørdager.

Men, hvis vi satt to plaket utenfor inngangsdøra, med et bra tilbud.

F.eks. 4 x 1.5 liter Coca Cola, på tilbud da.

Da økte omsetninga kanskje 10-20.000 på en fredag eller lørdag da.

Uten at det er lett å si nøyaktig, siden sånt varierer.

Men jeg synes at jeg kunne se et mønster som kunne tyde på det.

At hver gang, hvis man hadde tilbud på varer som Coca Cola, eller f.eks. Grandiosa.

Og satt de, med ferdigtrykte, eller egenlagde plakater utenfor inngangsdøra.

Da stjal vi kunder fra Meny.

For Rimi var bedre enn Meny på pris.

Men Meny var vel bedre på det meste andre men.

Og på den tida her, rundt 2001, så hadde Rimi problem med omsetninga.

Men, jeg tenkte, at hvis man satt sånne ferdigtrykte plakater, med pristilbudene, utenfor butikkene osv.

Og ikke bare de kjedelige domino-tilbudene, eller hva de andre tilbudene var, for det var to typer.

Det er mulig det var domino-tilbud og partivare-tilbud.

Noe sånt.

Men hvis man satte de bra pris-tilbudene, på plakater utenfor butikkene.

Det var plass til plakater der fra før.

Sånne domino-plaketer osv. pleide å stå der.

Men hvis man satt vanlige, bra tilbud, på pris, på Coca-Cola osv.

For vi hadde jo tilbudene uansett.

Men hvis man satt sånne ferdigtrykte plakter, utenpå alle Rimiene.

Da tenkte jeg at det kunne hjelpe på problemet med den generelt lave omsetninga for Rimi da.

Og mange butikksjefer, hadde vel begynt de siste årene.

Og alle plakatene i Rimi, var lagd på PC-en, eller kom ferdigtrykte.

Så tusjede plakater, til frukta osv., det var det nesten helt slutt med.

Men så plutselig starter dem med å si at vi må lage tusjede plakater igjen, til partivare-tilbudene.

Dette må ha lagd mye kaos i de forskjellige butikkene.

For da har butikkene slutta med det her å tusje plakater.

Dem har stua bord bordet, som dem brukte før, å tegne plakater på.

Og de nye butikksjefene/lederne, har kanskje aldri lært å tusje plakater.

Og hvis man plutselig skal få en medarbeider til å drive med det her, så må man først sette på plass et bord til å tusje på, man må bestille plakater, man må passe på at tusjene har nok blekk, man må lære opp en medarbeider til å tusje fine bokstaver.

Man må ordne om på rutinene.

Fordi denne medarbeideren pleide å gjøre noe annet før, på denne vakta.

Og det er ikke alltid bare bare å gjøre om rutinene.

For det er masse annet som skal gjøres og, og det er tipping og retur og kunder som spørr hvor melka står hele tida.

Så da foreslo jeg om dem kunne kanskje sende plakatene ferdigtrykte da.

Fordi, jeg trodde ikke at alle butikkene, fikk til å tusje plakater.

Særlig kanskje de som hadde uerfarne ledere, og sleit nok med de tinga de skulle gjøre fra før.

Og da begynte han regionsjefen å bli litt sinna, og spurte meg om jeg visste hvor mye de plakatene kosta.

Og det visste jeg jo ærlig talt ikke.

Men jeg sa, at han hadde jo spurt om det var noe de kunne gjøre, sånn at vår hverdag ble enklere.

(Og jeg tenkte jo, at dette kunne jo hjelpe på de forskjellige butikkenes omsetning og, hvis man fikk ferdige plaketer, som det var bare å sette på veggen, eller i plakat-stativet).

Men det siste sa jeg ikke, fordi han var litt sinna, så da sier man heller litt mindre, enn litt for mye, hvis folk er i et affektert humør.

Hvorfor spør han da, hvis han blir sinna pga. svarene.

Det er ikke noe artig å være på møte da.

Sånn synes jeg det ofte var i Rimi.

Så da er det kanskje bedre å finne på noe annet.

Det er det kanskje bedre at jeg gjør nå og.

Men jeg tror omsetninga til Rimi økte litt etter det, om det var noe med plakatene, det skal jeg ikke si.

Men det virka som om plakater, på pris, hadde en bra effekt på Kalbakken i hvertfall.

Og da jeg gikk på markedsføringslinja, så hørte vi om et eksempel fra krigen.

I England eller noe vel, at et firma hadde fortsatt å reklamere for noe såpe-merke eller smør-merke eller noe, under krigen, selv om dette produktet ikke var i handelen da, pga. at forsyningen av råvarer hadde stoppet opp pga. krigføringen da.

Men etter krigen, så ble dette merket markedsleder.

Så det viser seg, at det lønner seg å reklamere.

Jeg husker på et annet møte.

Da sa regionsjefen, at nå har resultatet vært så dårlig i år, så i år kutter vi kundeavisa før jul, for å redusere kostnadene.

Det må vel ha vært i 2001 da.

Men det er vel litt feil holdning kanskje, for før jul, det er da man vil ha kunder inn i butikken.

Og å kutte ned på markedsføringa, i desember, som er den måneden man selger mye mer enn de andre månedene.

Da hadde det kanskje vært lurere å kutte ut avisa i januar.

Eller kanskje kutte på noe annet enn markedsføringa.

Dessuten, så synes jeg, at Rimi som har 500 butikker, eller hva det er, i hele landet.

Dem burde ikke ha sånn amatør-messige tusja av nybegynnere plakater utenfor butikken.

Det er vel det som er fordelen med å ha en kjede, at da kan man f.eks. masseprodusere plakater da.

Selv om den plakaten koster 12 kr. å lage for Rimi.

Så lager den plakaten så mye krongling kanskje i systemet i butikken, siden den er den eneste plakaten som skal tusjes.

Så da koster den kanskje 50 kr å tusje.

Og resultatet kan bli noe, som ser kanskje litt amatørmessig ut, som om det var en nystartet pølsebod eller kebabsted.

Men det er vel antagelig fordi jeg gikk på markedsføringslinja et år da, at det begynner å klage inni meg, når jeg hører om å kutte ut kundeavisa før jul, og at vi ikke fikk ferdige plakater på tilbudene osv, når vi fikk det på domino-tilbudene.

Noe sånt.

Men jeg tror jeg må begynne å jobbe i Rimi igjen her.

Kanskje dem skal starte med Rimi i England.

Det var en god ide, eller kanskje det er like smart å finne på noe annet.

Vi får se.

Og hvis noen lurte på hvorfor jeg slutta i Rimi, for å prøve å få en jobb innen data osv.

Så var det fordi jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en ‘slave’ i Rimi resten av livet.

Når man er butikksjef, så eier butikken deg nesten 365 dager i året.

Hvis noe skjer, så må du være der på så og så kort tid.

Men jeg har andre interesser enn bare å jobbe i butikk, så jeg synes det virka fristende å ha et liv utenom Rimi.

Altså, uten at Rimi eller Vaktservice osv, kunne ringe meg 24 timer i døgnet, og folk ble sykmeldt, og man måtte jobbe dobbelt i perioder.

Så man hadde ikke så mye kontroll over tiden sin, aktiviteter utenom jobb, var vanskelige å planlegge.

Så det gikk ann en stund, men det hvis det skulle være sånn i år etter år, og hele arbeidslivet, da synes jeg det ble litt mye.

Og i ferier, så var man gjerne så sliten at man bare måtte slappe av, og man måtte ofte tenke på jobben da og, og sjekke at ting var i orden på butikken, for den var jo ditt ansvar selv om du var på ferie.

(For hvis du hadde en uerfaren assisten, som man ofte hadde, av forskjellige årsaker, så kunne feilbestillinger i ferien osv., hvor omsetningen er lav, så kunne de bestillingene ødelegge for butikkens resultat det året, sånn at butikk gikk med tap da.).

Og hvis man da har andre interesser enn bare butikk, så blir det kanskje litt mye.

Så jeg ville ha en jobb som var mer fleksibel da.

Og jeg likte ikke sjefene oppover i systemet i Rimi, en ung butikksjef, som het Kristian, som var med meg og David og Erik Dahl og Linn, på Arvika-festivalen i 2000, og som var butikksjef på bl.a. Rimi Ryen.

På butikksjef-seminar på Storefjell i 2000, så dro han med meg ned i salen, på en seterad helt fremst, av en eller annen anledning, like ved der Johannes Hagen og dem satt.

Så vi satt der noen timer vel, og etterpå så beklage han at han hadde dratt meg med ned ’til ulvene’.

Så det var den stilen der.

Dessuten, så hadde broren min, i 2001 vel, klagd på at jeg som ‘var så smart’, ikke hadde klart å skaffe meg en 600, 700, 800.000 i året jobb.

Og jeg tenkte, at jeg hadde jo nådd målet mitt i Rimi. (Bli butikksjef og få det på CV-en).

Og det var jo ikke planen min å jobbe i butikk, jeg utdannet meg jo innen data på høyskolenivå, på begynnelsen av 90-tallet.

Det ble butikk, fordi arbeidsmarkedet var vanskelig etter militæret i 93, og jeg fikk ikke noe datajobb, enda jeg søkte på direktoratet for sivil beredskap osv., eller hva det heter.

Og søstra mi, hu skulle absolutt flytte opp til meg, til mitt rom i Ungbo kollektivet, siden hu var blakk, og fattern hadde hu kutta kontakten med, og bestemuttern orka ikke mer av Pia, husker jeg hu sa til meg.

Så jeg kutta ut ideen å studere mer, siden jeg nesten synes jeg måtte prøve å få meg jobb, siden jeg nesten synes jeg hadde ansvaret for søstra mi og.

Ellers hadde jeg nok tenkt mer på å ta ferdig de syv vekttallene jeg hadde igjen fra NHI, for å få en kandidat grad i informasjonsteknologi.

Men, pga. at Pia flytta til Ellingsrud, og ikke hadde noe jobb, så synes jeg at jeg måtte være ansvarlig, og prøve å få en jobb da, så jeg begynte å jobbe mer på Rimi Munkelia og Nylænde.

Jeg jobba fra før hver 14. dag på Rimi Munkelia ved siden av militæret, så det ble bare til at jeg tok på meg flere og flere Rimi-vakter.

Så Rimi var egentlig en nødløsning for meg.

Så at politiet skal bruke meg som target-guy osv, fordi jeg ville slutte i Rimi, som egentlig var en nødløsning, og prøve å få data-karriæren min på beina, 10-12 år forsinket, det synes jeg var litt ubegripelig og uakseptabelt.

Jeg var veldig sliten etter de siste årene i Rimi, og jeg følte at butikksjefen var en jobb med så mye ansvar, at man var nesten eid av Rimi.

Så jeg synes det virket som en god ide, og ta det litt roligere, med litt fritid osv, for å komme meg.

På Rimi Kalbakken, hvor jeg jobba som butikksjef, så klarte jeg å få alle medarbeiderne og lederne, mer eller mindre, mot meg.

Uten at jeg skal gå i detalj om det, men det er vel sånn som skjer noen ganger.

(Jeg tar det ikke personlig, for man spiller jo en rolle på jobb).

Og, da jeg fikk jobben som butikksjef på Rimi Kalbakken, så trodde jeg det betydde at Rimi endelig satset skikkelig på meg, karriæren der hadde jo ikke gått så raskt.

Men, det var jo bare problemer med distriktsjefen der og lederne og de ansatte.

Så Rimi Kalbakken, virket mer som en felle.

Og jeg visste at butikksjef Kenneth, hadde hatt 300.000 i lønn der.

Men jeg fikk bare 260.000.

Så da skjønte jeg at de ikke satset på meg alikevel.

Men det var jo litt flaut, å f.eks. skulle miste jobben da, sånn at bekjente og venner og familie, hørte at Erik hadde fått sparken osv.

Dem skjønner jo ikke automatisk hva som skjedde, at det var mer som en felle.

Så det var litt flaut.

Så jeg ga meg ikke, jeg stod på og prøvde å få butikken i ok stand, selv om det var vanskelig å få med medarbeiderne.

For jeg visste ikke om de kanskje finne på en grunn til å gi meg sparken ellers.

Men jeg begynte på Rimi Langhus etter en 8-9 måneder på Kalbakken da.

Og da hadde jeg allerede bestemt meg for å slutte i Rimi.

Så jeg ville bare spare opp litt penger, og få ny leilighet kanskje, sånn at jeg ikke leide av rimi.

Og få en ny jobb/utdannelse.

Men da hørte jeg at dem sa, medarbeiderne, at nå skulle det bli så bra der, med meg som butikksjef osv., siden jeg var med å fikk Nylænde ganske bra, hvertfall butikksmessig vel, antagelig.

Så da jobba jeg hardt på Langhus og, for jeg ville ikke skuffe de folka der.

At jeg bare kom inn der og ‘dassa’ i et par måneder og slutta i Rimi.

Så da prøvde jeg å få bra resultater der.

Og da vant vi Rimi Gullårer også til og med, i 2001.

Og det var bare tre butikker i stor-Oslo vel, som klarte de kravene det året.

Men da måtte man jo stå på, for å få opp fruktandelen osv.

Og jeg prøvde å gå foran som et eksempel der da, og jobba masse, jeg orka mer konflikter som på Kalbakken, det var så mye konflikter på Kalbakken, så det var ikke sånn at jeg kjørte samme lederstilen på Langhus. (Som jeg hadde blitt bedt om å kjøre på Kalbakken).

Men jeg prøvde å være litt mer smidig, jeg prøvde ikke å finne opp kruttet på nytt, som jeg var blitt fortalt at, av distriktsjef Fjellhøy, at de ventet jeg skulle gjøre på Kalbakken.

Dvs. at Fjellhøy insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken, på samme måte som Nylænde.

Men på Nylænde, så hadde det vært en ransbølge, så der hadde vi veldig kontroll, jeg og assistent Stian.

På at alt var etter driftshåndboka, personalhåndboka, svinn-reduserings-programmet osv.

Så sånn sett var det veldig kontroll der.

Og sånn var det, at det virket klart for meg, at Fjellhøy ville at jeg skulle drive Kalbakken.

‘Vi vil det’, sa han, at de (han sa ikke hvem), ville at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Jeg trodde han mente regionsjefen osv, på måten han sa ‘vi’ på.

Men på Kalbakken, der var det jo sånn at personalhåndboka ikke ble fulgt.

Det stod i personalhåndboka, at medarbeiderne kunne ta en halvliter melk fra melkedisken, og drikke i lunchen, gratis.

Og da skulle melka egentlig skrives opp på et skjema, for svinn.

Men, på Kalbakken, der tok medarbeiderne halvlitere av appelsinjuice i pausen.

Og ei dame, tok også battery.

Og de betalte ikke.

Og de skreiv ikke opp dette på svinn-lista.

Og de varene er jo dyrere enn melk.

Og dette var en ordning, som forrige butikksjef Kenneth hadde godkjent.

Enda de meieri-juicene, kosta jo nærmere 10 kr vel, og battery mellom 10 og 15.

Og det er jo sånn man lærer på Rimi sikkerhets kurs, det er vel naturlig, men jeg husker de brukte det som eksempel.

At hvis noen drakk en halvliter brus, og ikke hadde kvittering, så skulle man ringe vaktservice f.eks., husker jeg de brukte som eksempel på kurs.

Men hvor er grensen da?

Melk er ok.

Så er juice ok plutselig.

Og battery trodde dem var ok.

Da må brus vel være ok da?

I hvertfall så skulle vel Kenneth ha sagt fra til meg om denne ordninga, men han fortalte bare at den lagrede synnøve osten solgte mye der, den dagen vi jobba sammen der.

Den hadde dobbel eksponering.

Og den solgte ikke mye i det hele tatt, og jeg mistenkte han jugde da han sa det.

Jeg mistenkte han hadde blitt smurt eller var kamerat med en i Synnøve-firma, da han sa det, for jeg var så vant til å bestille kjølevarer, så jeg synes det var rart at den hadde dobbel eksponering.

Og dem hadde også en micro med grill-funksjon der.

Så storslageren i pausen var Grandiosa.

Og dem satt der gjerne i nærmere en time med Grandiosaen da, hun assistenten Monica og Azisa, eller hvordan man skriver det.

(De spiste kanskje noe annet, men de satt der lenge).

Og det gjorde dem ikke på Nylænde, så da reagerte jeg, husker jeg.

Og når dem satt der så lenge, begge to, så fikk jo ikke jeg gjort mitt arbeide, som var å legge opp kjølevarene.

Fordi da kom alle kundene og spurte meg om alt mulig hele tida, og det var retur osv.

Så jeg var ikke vant til det her, jeg var vant til at man tok pause en av gangen, for at butikk-driften skulle være mest mulig jevn.

Alstå sånn at det var folk i butikken, som kundene kunne spørre.

Men dem var vel vant til det, og på Langhus, så blanda jeg meg ikke i sånt, på den måten.

Jeg lærte på Kalbakken, at hvis det var sånne problemer, (jeg overhørte assistent Kjetil, som gikk på Varehandelens Høyskole en eller to ganger i uka vel, prate om det til assistent Monica).

At hvis det var ting du irriterte deg over som leder, så burde du ikke ta det opp der og da.

(En kar jeg var på HV-rep med, og som jobba på Meny Carl Berner, tror jeg det var, som leder for kjøtt/fisk avdelinga, han sa også noe lignende husker jeg.

At hvis du ville spørre medarbeiderne om noe, og få et ærlig svar, som leder.

Så burde du spørre dem, når dem var to stykker sammen, for da turte dem å si hva dem egentlig mente, og ikke det dem trodde du håpte at dem ville si).

Men hvis du skulle ta opp noe, så var det best å ta det opp utenfor selve driften av butikken.

Du burde ta det opp på personalmøte.

For hvis ikke, så kan vel personlaet få negative følelser, siden de blir ‘hakka på’, og får fred, mens de jobber.

Og da kan de føle seg utrykke, og på den måten at de kan bli hakka på når som helst av sjefen da.

Da er man en sjef.

Men hvis man istedet presanterer det på personalmøte, og prøver å bruke metoder du har lært på kurs f.eks. for å forklare, da er man en leder da.

Så det skjønte jeg fra å jobbe på Kalbakken.

Men jeg burde egentlig ha lært det, på en eller annen måte, før jeg begynte på Kalbakken.

For dette, at man ikke skal mase på medarbeiderne og hakke på de, det passer ikke med det som jeg oppfattet som den tradisjonelle Rimi kultur ledelses-stilen.

Som jeg ble fortalt av assistent Hilde, på Nylænde, i 94 vel, at jeg måtte følge, (for ellers ble hun og butikksjef Elisabeth upopulære, hvis jeg ledet som en leder, og de ledet som sjefer).

Så det hadde sikkert hvert smart å lære før man ble butikksjef, men vi fikk kurs i praktisk ledelse, på Sinsen, i år 2001 vel, men det var etter at jeg hadde begynt på Rimi Langhus.

(Dette er eksempel på hvordan det var da, det var mange andre ting også, som jeg ikke tar i detalj).

Og jeg har alltid prøvd å gå etter boka.

Så da reagerte jeg da, siden Fjellhøy også hadde sagt, at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.

Men distriktsjefen på Kalbakken, Neteland, hun sa, etter et par måneder, at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så Fjellhøy, insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så her har det vært null kommunikasjon, mellom distriktsjefene.

Og jeg og Neteland, hadde ikke noe møte, før jeg begynte på Kalbakken, for å ta opp sånne ting og lønn osv.

Så jeg trodde det Fjellhøy sa, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, var noe som var tatt opp med regionsjefen, og Kalbakken distriktsjef Neteland.

Men det var det altså ikke.

Da skjønte jeg, når Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg, at her var noe galt, i Rimi.

Og da bestemte jeg meg for å slutte i Rimi.

Men jeg tok det ikke opp med Neteland, siden hun, som jeg oppfattet det, prøvde å lure meg med lønnen, så jeg stolte ikke på henne.

Og jeg var vel egentlig, ikke helt meg selv, når jeg begynte der, for det hadde vært mye ran og ting som skjedde på kort tid på Nylænde.

Jeg var ny butikksjef der, men alikevel, så var det flytting av fruktavdelingen, nye frysere/kjøledisker, start med tipping.

Og det var problemer med personalet osv., siden jeg ikke hadde noe kurs i praktisk butikkledelse, men fulgte Rimi-kultur ledelses-stilen, som jeg var blitt fortalt å følge, når jeg begynte som leder i Rimi, av Nylænde assistent Hilde.

Så det var mye problemer og prosjekter og ran på Nylænde, så hadde ikke helt kommet meg, når jeg begynte på Kalbakken.

Men jeg klagde til Rimi-Direktøren, jeg husker ikke navnet, men jeg tror han er vestlending, og bor på Mortensrud eller noe, når han og den nye regionsjefen var innom Kalbakken, rundt påsketider 01.

Så at jeg slutta i Rimi, det var fordi jeg trodde det var mer fornuftig å fortsette andre steder.

Istedet for å drive å stange med de lederne som var sentralt i Rimi, resten av livet, siden jeg trodde noe måtte være galt oppover i systemet.

Siden Kristian, butikksjef fra Rimi Ryen, kalte de ulver.

Siden de lurte meg i en felle på Rimi Kalbakken.

Siden regionsjef Bekkevold, var en veldig aggresiv type, som virka litt truende synes jeg.

Siden Rimi-Hagen oppførte seg rart på Oslo Plaza møte, i år 2000 vel, når han holdt minnetale, var det antagelig, for hun eldre dama som var sjef på Rimi Ryen, før Kristian da.

Så jeg synes rett og slett det virket mest fornuftig å komme seg ut av Rimi.

Og det synes jeg vel egentlig enda, selv om ting ikke gikk helt etter planen med utdannelse osv.

Men men, sånn er det vel kanske.

Det blir vel en annen sak.

Men jeg hadde ikke jobbet på samme måte på Langhus, altså slitt meg ut, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å slutte i Rimi.

Da hadde jeg nok prøvd å holdt litt mer tilbake.

Så jeg kunne nok ha fortsatt i Rimi hvis jeg ville, hvis ingen hadde lurt meg i en ny felle da.

Men jeg synes altså det var mest fornuftig å slutte da.

Bare i tilfelle det var noen som hadde det som tema i noen sammenheng.

Men sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Kanskje jeg skal flytte tilbake til Norge om noen år, når jeg vet om det er trygt å returnere til hjemlandet mitt, som de sier, og jobbe i Rimi igjen.

Vi får se.

PS:

Men det spørrs vel, ser jeg nå, selv om jeg har jo tenkt på dette før og, om jeg ikke har blitt brukt som en sjakkbrikke, for å få noe mafia etter meg, av noen oppe i systemet.

Og så flyttet rundt og rundt, og overvåket av politi osv. da.

Og at familie osv. har vært med på dette.

Siden jeg begynte i Rimi kanskje.

Hvem vet.

Og etterpå, så har de bare jagd meg ut av landet da, eller, de prøvde vel å drepe meg.

Noe sånt, må det vel ha vært som har foregått.

Etter militæret f.eks., så fortalte butikksjef Winnem, på Munkelia, til distriktsjef Skodvin, at jeg trengte jobb.

Og det gjorde jeg jo, for søstra mi hadde flytta inn på Ellingsrud, og arbeidsmarkedet var vanskelig.

Og da gjorde Winnem, et poeng ut av, at jeg hadde hatt problemer med familien min osv.

Winnem kjente jo meg fra Gjerde VGS i Drammen, og russetida osv., så han viste at jeg hadde bodd for meg selv på Bergeråsen siden jeg var ni år, og hadde hatt problemer med familien i forbindelse med dette osv.

Og det var vel dette han mente da, at jeg, mer eller mindre, ikke hadde noe familie jeg kunne be om hjelp, hvis noe skjedde, og at jeg derfor var i en vanskelig situasjon.

For da husker jeg at Winnem sa til Skodvin at jeg hadde noe problemer med familien som han ikke skjønte noe av.

Skodvin sa at jeg hadde bra karakterer, og det hadde jeg jo.

Men om hun da kan ha tenkt at, ja her har vi sannelig en mulig sjakkbrikke, som jeg og slektningen min som er i etterettning, kan flytte rundt og bruke som agn for mafiaen.

Om det kan ha vært noe sånt da.

Og nå tenkte jeg også sånn.

At hvis politiet har spionert på meg.

Så ble de kanskje sure, og misunelige, fordi jeg ville ha en mer fleksibel jobb, hvor jeg disponerte mer av tiden selv.

I motsetning til Rimi, hvor jobben styrte livet ditt, mer eller mindre, sånn at du ikke hadde kontroll over tiden din selv.

Sånn er det vel kanskje å jobbe som politi og.

Kanskje de ble misunnelige.

Også har de tatt ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og projektert den over på meg, siden jeg ikke følte butikksjef-jobben som et kall, men bare som en jobb.

Og likte å styre livet mitt og tiden min mer selv da.

Jeg sier ikke at det var sånn, men at det kan ha vært en mulighet, for hvorfor jeg har blitt jagd rundt og tulla med de siste åra.

At det kan være politiet som vil ta ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og prosjekterer den over på meg, eller noe sånt.

Det høres sykt ut.

Men noe er det i hvertfall.

At de hater sin egen situasjon, og vil hevne seg på andre, fordi de ikke liker situasjonen sin.

Kan det tenkes at noen kan ha en sånn logikk da?

Det høres rart ut, men det virker jo som om politiet i England er mer eller mindre facistiske, (se en annen post fra i går på bloggen).

Så det virker ikke som om politiet er helt normale synes jeg.

Så at det kan være noe sånt, det vil jeg ikke se helt bort i fra.

Ikke si dette på jobben!
Disse ti tingene må du aldri fortelle eller diskutere med kollegaene dine.

Tekst: Anne-Christine Jakobsen
Foto: Bulls Press

De fleste av oss kan vel til tider lide av munndiaré. Men du skal være klar over at snakkesaligheten kan by på flere problemer avhengig av hvilke omgivelser du er i. Ifølge karriereekspert Linda Lopeke er jobben ett av stedene du virkelig ikke burde la ord og tanker få flyte fritt. TV-personlighet og forfatter Susan Solovic er enig. Hun tror mange har problemer med å skille mellom jobb- og privatliv, og at folk som røper for mye lett kan oppfattes som inkompetente, uproduktive og uverdige en forfremmelse.

For at du skal unngå de ubehagelige ettervirkningene har CareerBuilder.com laget en liste over ti ting du aldri bør fortelle eller diskutere med kollegaene dine:

1. Lønn
– Hva du tjener er mellom deg og regnskapsavdelingen, sier Solovic.
Lønn er virkelig fy-fy å diskutere med kollegaer. De kan tolke lønnssnakk som om du ikke klarer å holde viktig informasjon for deg selv. Og det vil du vel ikke?

2. Sykdomshistorier
– Ingen bryr seg egentlig om leddene dine som verker, om hodepinen som dundrer i pannen din eller om pilleutvalget du har i medisinskapet hjemme, forteller Lopeke.
Syting og klaging i tide og utide kan gi kollegaene dine inntrykk av at du kommer til å nyte godt av sykedager og legeerklæringer.

3. Sladder
Om du sprer rykter om kollegaene dine, må du huske at det alltid vil komme for en dag at det var du som startet rykteflommen. Hvis du har innvendinger mot en kollegas livsstil, klesstil eller arbeidsinnsats anbefaler Lopeke at du konfronter ham eller henne direkte. Eller at du rett og slett holder meningene dine for deg selv.

4. Jobbsyting
Ifølge Solovic er det ikke lurt å syte for mye over hvor mye du har å gjøre eller hvor stresset du er. Om du alltid henger med nebbet kan du faktisk risikere at kollegaer ikke orker å spise lunsj med deg. Hvis du likevel vil klage, gå direkte til overordnede eller finn deg en ny jobb.

5. Pengebruk
Om du ikke vil at kollegaene dine skal spekulere over hva slags livsstil du lever, så ikke fortell dem hvor mye f. eks. hjemmekinoen eller Asia-turen kostet.

6. Intimdetaljer
Ikke del intime detaljer om privatlivet ditt med kollegaer. De trenger f. eks. ikke vite om dumme ting du har gjort i fylla eller om arvelige sykdommer i familien.
– Det vil ofte ende opp med at de bruker informasjonen mot deg, sier Solovic.

7. Politikk og religion
Siden de fleste gjerne har sterke meninger om både politikk og religion anbefaler Solovic at du ikke diskuterer temaene på jobben. Hun tror nemlig du lett kan fornærme folk eller i verste fall påvirke mulighetene dine for forfremmelse.

8. Livsstilsendringer
– Brudd, skilsmisser og babyplaner bør du kun dele med kollegaene dine om det er helt nødvendig, sier Lopeke.
Hun tror at for mange detaljer om privatlivet kan påvirke deres syn på jobbinnsatsen din. Dessuten kan problemer i privatlivet lett misforstås av utenforstående.

9. Bloggfella
Hva du velger å dele av informasjon i bloggen din eller på f. eks. Facebook er selvfølgelig opp til deg. Men Solovic mener det er viktig å være klar over at hvis du deler dårlige arbeidserfaringer i bloggen, så er sjansen stor for at kollegaene dine også kan få snusen i det. Og da kan informasjonen virke mer eksplosiv enn om du deler den ansikt til ansikt.

10. Ville weekender
Selvfølgelig er det lov til å slå ut håret i helgene, men ifølge Solovic er det ikke et sjakktrekk å dele røverhistoriene på jobben. Det er heller ikke lurt å fortelle kollegaene dine sannheten hvis du er fyllesyk midt i uken. Det kan lett gi deg et uprofesjonelt stempel.

http://www.inside.no/Nyheter/Ikke-gjor-dette-pa-jobben.aspx

Bra! Luring på Rimi Nylænde
Skrevet av cons 29.02.2008 kl. 19:56

Jeg husker når jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde fra 98 til 2000.

Da, like etter at jeg hadde begynt der, så ble det en ransbølge på Lambertseter.

Det var i hvertfall et ran på Rimi Munkelia, jeg husker Thomas som var butikksjef der, var oppgitt på telefonen, angående hvordan han skulle få roa ned medarbeiderne.

Så ble det vel tre ran på Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef. Det var i hvertfall to først, og så mener jeg å huske at det var et til senere, men det husker jeg ikke helt hundre prosent.

Men etter det første ranet, så fikk vi videokamera.

Og jeg var bekymret, for jeg husket jo at Thomas på Rimi Munkelia hadde sagt at han var bekymret for at medarbeiderne kanskje ville slutte eller bli sykmeldt osv.

Så da ble jeg ganske stressa.

Ranet var jo samme dagen som vi skulle få nye frysere også.

Det må ha vært høsten 99.

Så jeg begynte å sitte i kassa selv, de siste timene på lørdagene.

Så var det ran nr. 2.

Det var vel tidligere på lørdag kanskje, ellers så var det sent en fredag.

Og da hadde vi tipping og, så begge kassene ble rana.

Jeg husket jo, at distriktsjef Jan Graarud, var sur, eller bekymret, over den tapte omsetningen, pga. det første ranet høsten 99.

Vi stengte jo butikken tidligere, så vi tapte vel litt omsetning da.

Men det ranet var vel ganske sent på lørdagen, så det kan vel ikke ha vært så mye tapt omsetning, det er mulig han sa dette i en annen sammenheng.

Men da, når det andre ranet kom, så stengte jeg ikke butikken.

Eller vi stengte butikken til politiet kom, også spurte jeg de jentene som satt i kassa og tippekassa, om det var greit at vi fortsatte (siden Jan Graarud var engstelig pga. tapt omsetning, hadde han sagt før).

Og de damene i kassene hadde vel kanskje egentlig ikke så mye valg da, når jeg spurte på den måten(?)

Så jeg burde vel egentlig ha stengt butikken, og heller stått opp mot presset, som jeg opplevde det som, fra distriktsjefen.

Mener jeg vel nå i ettertid.

Men jeg var fersk som butikksjef, og det er ganske mye press ovenfra, når man er butikksjef i Rimi.

I allefall opplevde jeg det sånn, med de fleste av de distriksjefene jeg hadde.

Men jeg burde vel ha klart å bruke hue, men man blir veldig opptatt av tall osv., når man jobber som butikksjef.

Omsetning, snitthandel, antall kunder, svinn i prosent og kroner, lønnsprosent osv.

Så etter det andre ranet, så bestilte jeg blålys, til å ha oppå monitoren, som kundene kan se på seg selv i, når de kommer inn i butikken.

Pluss at vi fikk et ekstra kamera ved inngangen, fordi det kamera som firma hadde satt opp, det gikk det ann å snike seg forbi, som den andre raneren gjorde.

Så fikk vi noe ranskurs for butikksjefer osv.

Og da lærte vi at vi skulle se på alle kundene som kom inn i butikken, og at vi skulle spørre de, om de trengte noe hjelp.

Så en dag jeg holdt på med spis-bestillinga, var det vel.

Så det var vel tirsdag eller fredag da antagelig, hvis jeg husker riktig.

Så kom det en kar, og stod inni butikken, og stod å speida og så ut som han planla eller noe, mot kassaområdet da.

Det var en ganske kraftig kar i 30-åra vel.

Så jeg var ganske stressa for jeg skulle bli ferdig med bestillinga, og også prøve å få den riktig, for å begense svinnet.

Det var en ganske liten butikk, så den var sårbar for svin, og man må være nøye på svinn, hvis man skal få en sånn butikk til å få bra resultater, så bestillingene er veldig viktige for resultatet til butikken generelt.

Og da tok han luring opp en pakke Maryland Cookies, som stod på tilbudstorget.

Og sa han at han skulle bare ha den han.

Men hvis noen går inn i en butikk, for å kjøpe en ting.

Da går man til hylla.

Man går til kjekshylla da.

Man står ikke ved tilbudstorget, ved hermetikken osv., og speider mot kassa.

Og så sier at han skulle bare kjøpe Maryland Cookies, som han da fant på tilbudstorget.

Det betyr at det er noe som ikke stemmer.

Så jeg fulgte etter han karen ut.

Og han gikk bort forbi kiosken, og ca 50 meter lengre bort, og der hadde kameraten hans parkert en litt eldre bil vel.

Og så kjørte dem.

Enda det var stille i butikken, og flere ledige parkeringsplasser rett utenfor butikken.

Så det var ingen grunn til å gjemme bilen, med kamerat i, 50-100 meter unna butikken.

Så det var nok enten et ransforsøk, eller planlegging til ran.

Jeg er ikke så ekspert på det, jeg vet ikke om de driver å speider først.

Men men, samme det.

Men da var jeg så sliten, husker jeg, av å jobbe hver lørdag i kassa ekstra, med fryserne som var bytta, tippinga vi hadde fått, og ranene da selvfølgelig.

Særlig det første ranet var slitsomt.

For da jobba jeg først fra 7 til 19.

Så var det ran kl. 17.45 eller noe vel.

Hele butikken var full av masete arbeidere, fordi vi skulle bytte frysere.

Det var en luring som maste skikkelig høl i hue på meg, på en måte som jeg vel omtrent aldri har opplevd før eller siden.

Det var han som var ansvarlig for å fjerne vinduene, for fryserne skulle ut dem.

Og han klagde på at det stod noen gamle sensorer på vinduene, til et gammelt alarmsystem.

Så klagden på at’n måtte jobbe helga var det vel da.

Også klagden på at dem hadde fått pizza i den forrige butikken dem hadde fjerna vinduene i.

Osv, osv.

Så jeg tror jeg måtte bestille pizza jeg, for å få dem til å gjøre jobben sin dem fikk bra betalt for.

Sikkert tre ganger så mye i timen som meg.

Men men.

Så var det bytte frysere, fram til kl 23 eller 24 da.

Jeg fikk ikke noen til å bytte den vanlige vakta mi den dagen, så da måtte jeg ta hele dagen sjæl.

Og det var jo poltiet som skulle prate med de som ble rana osv.

Og Boye fra Rimi sikkerhet, dukka vel opp og, mener jeg å huske.

Så de som jobba i firma som bytta fryserne, og kjøledisken vel.

De spurte om de skulle hjelpe å tømme kjøledisken.

Så de putta noen esker ost og smør i noen vogner.

Og satte dem på melkerommet.

Og da fakturerte dem 5000 eller noe, sa Graarud seinere.

Jeg husker ikke hva firma heter, men dem var fra Østfold, eller i retning Østfold.

Norild muligens.

Det var fordi vi ble forsinka pga. ranet da, så da tok det litt tid å få tømt diskene.

Men vi burde kanskje ha tømt dem før stengetid.

Men det var jo lørdag, så kundene hadde vel klagd.

Og butikken var stapp-full, like før stengetid, når ranet var.

Og han vindufjerne-firma karen, tror jeg det var, sa til meg at, han har kniv osv.

Så jeg bare stod og obeserverte han karen, når han løp ut.

Jeg kunne jo ha prøvd å slå han ned eller noe, men jeg hadde ikke noe å slå med.

Så det ville vel kanskje vært dumt, i tilfelle han begynte å stikke noen med kniven osv.

Selv om jeg overhørte regionsjef Bekkevold, si til Graarud, etter det andre ranet.

At endelig var det noen ran, når butikksjefen var på jobb, og alikevel, så fikk vi ikke stoppa dem.

Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, når jeg hørte han sa det til Graarud, mens dem var i butikken.

Det var vel en klage på meg, såvidt jeg kunne bedømme det.

Men vi lærte jo på ranskursa, at vi bare skulle la ranerne gå ut av butikken, sånn at de ikke begynte å være voldelige mot kunder eller ansatte.

Så det er vel smartest det, å ha bra videokameraer osv.

Digitale kamera osv.

Men jeg synes det var litt rart, at Checkpoint, var det vel antagelig, klarte å sette opp kameraene sånn, at ved det andre ranet, så klarte raneren, og snike seg vekk fra kameraene.

Fordi han gikk bare rett bort til kassa.

Så da fikk vi kamera som dekket inngangsdørene, så da ble vel sikringen bedre.

Men det var rart dem ikke tenkte på det, men dem hadde vel mye annet i hue da.

Men samme det.

Men assistenten min Stian, han var klar i hue, når han luringen var der.

Jeg var sliten og orka ikke mer ran greier, etter to ran på kort tid.

Men han Stian ringte vaktservice, eller hva dem het da, og da hadde dem visst sett den bilen oppå på Lambertseter senteret og.

Og etterhvert, så fikk jeg og Stian, såpass kontroll på butikken, at det ikke ble noe mer ran i år 2000, såvidt jeg husker.

Vi i hvertfall kontroll på svinnet.

Men jeg hadde ikke lært noe om medarbeider-samtaler osv.

Men jeg tror Stian hadde litt mye arbeidsoppgaver.

Og at han hadde veldig høyt tempo.

Men han sa ikke noe da.

Men han hadde nettopp vært i militæret, så han så kanskje på Rimi på samme måte som jeg gjorde, når jeg var ferdig i militæret.

At jeg ville ha jobb, og jeg var vant til å stå på fra infanteriet osv.

Men det ble kanskje litt vel mye ja.

Så vi skulle kanskje ha satt opp noen andre, en vakt eller to ekstra i uka, sånn at det ble litt mindre på Stian f.eks. da.

Det er mulig.

Han datt ned trappa en gang husker jeg.

Og da hadde vi ikke noe ekstra bemanning.

Og han ville ikke til legen.

Men jeg var så sliten etter all jobbinga da, fra Rimi Bjørndal vel særlig, og muttern hadde nettopp død også, så jeg orka ikke å drive butikken aleina.

Så jeg spurte om det gikk greit å jobbe.

Og han sa ja.

Men jeg burde vel egentlig sendt han til legen.

For jeg huska når han ble butikksjef på Rimi ved togstasjonen i Ski, et par år seinere.

Og da fløy han rundt og var skikkelig stressa, selv om det er helt stille.

Så det er mulig jeg lærte bort det å drive butikken litt feil.

Men det er jo mye å gjøre i butikken, selv om det er stille.

For det er jo bemanningen lavere, og det er kanskje rutiner på lageret som skal gjøres før den og den tida da.

Men det ser jo rart ut, hvis noen stresser skikkelig, når det er tomt for kunder omtrent.

Men jeg gjorde vel det selv også, i hvertfall når jeg jobba som assistent, så jeg skjønner jo egentlig at det er mulig.

Men når jeg jobba som butikksjef, da prøvde jeg vel egentlig å ha kontroll.

For la oss si, at du jobber som en propell da, og mister kontrollen.

Så rapper noen ti esker 200 g. freia sjokolade, siden du svirrer rundt, og ikke har oversikten.

Da sparer du kanskje 100 kr, på å ikke ansette en annen til å jobbe, siden du jobber dobbelt selv.

Men du taper 1000 kr., på at noen stjeler melkesjokoladene og firkløverne osv., og selger dem i sånne lugubre butikker, må man vel kalle dem.

Og samme med bestillingene.

Hvis man bestiller nøye, og bruker 30. minutter ekstra, på å få helt oversikten over lagerbeholdning av kjøttpålegg og koteletter og biff osv, og sjekker salget fra forrige uke osv.

Da trenger man kanskje 50 kroner i ekstra lønnsutgifter, for å få noen til å passe flaskebordet og tippinga, mens man tar bestillinga.

Men man sparer kanskje 500 kroner, på at man ikke bestiller for mye, sånn at man må kaste mye.

Og samme når man setter opp varene.

Hvis man ikke rullerer nøye, men setter de nyeste varene foran de gamle, fordi man må rydde hyllene i butikken, eller at man må legge opp frukta.

Da taper man ofte mye penger på svin, for da må man jo ofte kaste alle de gamle varene, som man la de nye varene oppå.

Folk, som tenker at, vi har jo 50-100.000 i omsetning hver dag, så det spiller nesten ingen rolle.

Dem hadde vel kanskje lagt opp varene sånn.

Men overskuddet av disse 50-100.000, det er kanskje bare 500-1000 kr, pr. dag.

Så hvis man har mye svinn, så er det gjerne 500 eller 1000 hver dag, så da tjener ikke butikken noe penger.

Men det er ikke alle som vet hvor mye overskuddet er.

Men kjedene har også leverandøravtaler, med innebygde bonuser osv.

Og de kommer ikke med på regnskapet, som butikksjefene får se, mener jeg i hvertfall at jeg husker at Graarud eller noen andre sa.

Så det er mulig at det er noe lureri fra Rimi, og at overskuddet egentlig er større.

Sånn at en butikk, som går i underskudd på regnskapet som blir sendt til butikkene, og som står i info-skrivet hvor alle butikkene står rangert, og som blir sent på intranett nå vel.

Det er mulig at det kan stå i de statestikkene, at butikken går med tap.

Men at butikken, i virkeligheten, går i overskudd, ettersom det er noen leverandøravtaler vel, som ikke er med i de statistikkene, som butikkene får se.

Dette har jeg hørt av en distriksjef, at det nok er noen leverandøravtaler osv. inne i bildet, som ikke kommer med på den offesielle statestikken, som butikkene får se.

Men dette var bare noe som ble sagt i en setning, på en sånn måte som, ‘ja men så er det jo leverandøravtaler osv. i tillegg til det’.

I en sammenheng hvor jeg f.eks. komenterte at det var ikke mye penger som butikken tjente, kanskje den blir lagt ned f.eks.

Så da svarte dem sånn at, ja men det er leverandør-avtaler osv. på toppen av det.

Det er mulig dem mente sånn at, at kjeden ville ha mye omsetning, og at de derfor kunne ta litt tap på den enkelte butikk.

Siden de stod sterkere ovenfor leverandørene, hvis de har mye omsetning.

Så at det derfor ikke alltid lønner seg å legge ned en butikk, selv om den går med underskudd.

Men å regne på dette, det blir vel rimelig vanskelig.

Det var del 1 i Rimi butikksjefkurs.

Som jeg ikke fikk, før jeg begynte som butikksjef.

Men jeg lærte å ta bestillinger og tipping og alt sånt da.

Men praktisk butikkledelse, og praktisk butikkøkonomi.

Dvs. lære om hvor mye svinn man kan ha i butikken, og hva LIS brutto er, var det vel de kalte det.

Det er brutto fratrukket beregnet svinn vel.

Det kunne jeg ikke så mye om.

Han Kristian Kvehaugen på Bjørndal, han lærte vel mest bort til Irene vel.

Også jobba jeg alle seinvaktene og spredde tørrvarer, og stabla kjølevarer osv.

Og tok tippeoppgjøret, og organiserte arbeidet osv.

Men det får være nok skriving, fingra bare går av seg selv, jeg tenkte egentlig at jeg bare skulle skrive om han luringen som skulle rane Rimi Nylænde, men da kommer man på alt mulig annet, så jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg litt å bare skrive om tema.

Så beklager at jeg ikke klarte det.

Så får vi heller se om jeg klarer det neste gang.

Det får vi se.

Nytt innlegg Svar på innlegg Varsle 0
anbefalingerBra! RE: Luring på Rimi Nylænde
Skrevet av fan 29.02.2008 kl. 21:21

Du burde starte en blogg!

Nytt innlegg Svar på innlegg Varsle 0
anbefalingerBra! RE: Luring på Rimi Nylænde
Skrevet av cons 29.02.2008 kl. 21:55

http://johncons.blogg.no/

https://johncons-blogg.net/

http://johncons.angelfire.com/blog/

http://johncons.blog.com/

http://johncons.trykker.com/

http://blog.dk/johncons

http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080

Det er ikke alle av bloggene som virker nå da.

For de har en tendens til å bli sletta.

Av politet som har brukt meg som spion/target-guy mot mafiaen.

Mot min vilje og viten.

https://johncons-blogg.net/2008/02/e-mail-to-amnesty-282.html

Jeg prøver å få kontroll, for jeg mistenker at politiet er innvolvert.

I allefall, så er de noen skikelige facister, som ikke bryr seg det grann om folks rettigheter.

Så jeg skal gå til rettsak mot de, hvis jeg får sjangsen.

Intill videre, før noen opplyser meg nøyaktig hva som skjer, så lever jeg i spenning, om jeg blir drept av noe polti eller mafia, før det kommer ut i media hva som foregår.

Så vi får se hva som skjer, det er nok ganske mange som vet hva som foregår, men dem synes visst det artig å drive å pine folk, og ikke bry seg om rettighetene deres.

Så jeg ville vært litt skeptiskt til de metodene poltiet bruker.

Hvis folk hadde visst hva politiet driver med, og senere dekker over, så tror jeg nok det er mulig at en og annen hadde fått en overraskelse.

For jeg tror ikke dette passer så mye med folks rettigheter osv.

De regiserer nok, at den og den skal bli drept, og den og den skal få den skjebnen osv.

Og til og med Amnesty er med på det.

Så hvem som bryr seg om vanlige folks rettigheter om dagen, dvs. at folk ikke skal bli herjet fritt med av politiet og kriminelle, det er jeg jammen ikke helt sikker på gitt.

Men man kan vel ikke vite alt.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/29/528356.html?commentId=1807502#comments_container

Jeg husker når jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde fra 98 til 2000.

Da, like etter at jeg hadde begynt der, så ble det en ransbølge på Lambertseter.

Det var i hvertfall et ran på Rimi Munkelia, jeg husker Thomas som var butikksjef der, var oppgitt på telefonen, angående hvordan han skulle få roa ned medarbeiderne.

Så ble det vel tre ran på Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef. Det var i hvertfall to først, og så mener jeg å huske at det var et til senere, men det husker jeg ikke helt hundre prosent.

Men etter det første ranet, så fikk vi videokamera.

Og jeg var bekymret, for jeg husket jo at Thomas på Rimi Munkelia hadde sagt at han var bekymret for at medarbeiderne kanskje ville slutte eller bli sykmeldt osv.

Så da ble jeg ganske stressa.

Ranet var jo samme dagen som vi skulle få nye frysere også.

Det må ha vært høsten 99.

Så jeg begynte å sitte i kassa selv, de siste timene på lørdagene.

Så var det ran nr. 2.

Det var vel tidligere på lørdag kanskje, ellers så var det sent en fredag.

Og da hadde vi tipping og, så begge kassene ble rana.

Jeg husket jo, at distriktsjef Jan Graarud, var sur, eller bekymret, over den tapte omsetningen, pga. det første ranet høsten 99.

Vi stengte jo butikken tidligere, så vi tapte vel litt omsetning da.

Men det ranet var vel ganske sent på lørdagen, så det kan vel ikke ha vært så mye tapt omsetning, det er mulig han sa dette i en annen sammenheng.

Men da, når det andre ranet kom, så stengte jeg ikke butikken.

Eller vi stengte butikken til politiet kom, også spurte jeg de jentene som satt i kassa og tippekassa, om det var greit at vi fortsatte (siden Jan Graarud var engstelig pga. tapt omsetning, hadde han sagt før).

Og de damene i kassene hadde vel kanskje egentlig ikke så mye valg da, når jeg spurte på den måten(?)

Så jeg burde vel egentlig ha stengt butikken, og heller stått opp mot presset, som jeg opplevde det som, fra distriktsjefen.

Mener jeg vel nå i ettertid.

Men jeg var fersk som butikksjef, og det er ganske mye press ovenfra, når man er butikksjef i Rimi.

I allefall opplevde jeg det sånn, med de fleste av de distriksjefene jeg hadde.

Men jeg burde vel ha klart å bruke hue, men man blir veldig opptatt av tall osv., når man jobber som butikksjef.

Omsetning, snitthandel, antall kunder, svinn i prosent og kroner, lønnsprosent osv.

Så etter det andre ranet, så bestilte jeg blålys, til å ha oppå monitoren, som kundene kan se på seg selv i, når de kommer inn i butikken.

Pluss at vi fikk et ekstra kamera ved inngangen, fordi det kamera som firma hadde satt opp, det gikk det ann å snike seg forbi, som den andre raneren gjorde.

Så fikk vi noe ranskurs for butikksjefer osv.

Og da lærte vi at vi skulle se på alle kundene som kom inn i butikken, og at vi skulle spørre de, om de trengte noe hjelp.

Så en dag jeg holdt på med spis-bestillinga, var det vel.

Så det var vel tirsdag eller fredag da antagelig, hvis jeg husker riktig.

Så kom det en kar, og stod inni butikken, og stod å speida og så ut som han planla eller noe, mot kassaområdet da.

Det var en ganske kraftig kar i 30-åra vel.

Så jeg var ganske stressa for jeg skulle bli ferdig med bestillinga, og også prøve å få den riktig, for å begense svinnet.

Det var en ganske liten butikk, så den var sårbar for svin, og man må være nøye på svinn, hvis man skal få en sånn butikk til å få bra resultater, så bestillingene er veldig viktige for resultatet til butikken generelt.

Og da tok han luring opp en pakke Maryland Cookies, som stod på tilbudstorget.

Og sa han at han skulle bare ha den han.

Men hvis noen går inn i en butikk, for å kjøpe en ting.

Da går man til hylla.

Man går til kjekshylla da.

Man står ikke ved tilbudstorget, ved hermetikken osv., og speider mot kassa.

Og så sier at han skulle bare kjøpe Maryland Cookies, som han da fant på tilbudstorget.

Det betyr at det er noe som ikke stemmer.

Så jeg fulgte etter han karen ut.

Og han gikk bort forbi kiosken, og ca 50 meter lengre bort, og der hadde kameraten hans parkert en litt eldre bil vel.

Og så kjørte dem.

Enda det var stille i butikken, og flere ledige parkeringsplasser rett utenfor butikken.

Så det var ingen grunn til å gjemme bilen, med kamerat i, 50-100 meter unna butikken.

Så det var nok enten et ransforsøk, eller planlegging til ran.

Jeg er ikke så ekspert på det, jeg vet ikke om de driver å speider først.

Men men, samme det.

Men da var jeg så sliten, husker jeg, av å jobbe hver lørdag i kassa ekstra, med fryserne som var bytta, tippinga vi hadde fått, og ranene da selvfølgelig.

Særlig det første ranet var slitsomt.

For da jobba jeg først fra 7 til 19.

Så var det ran kl. 17.45 eller noe vel.

Hele butikken var full av masete arbeidere, fordi vi skulle bytte frysere.

Det var en luring som maste skikkelig høl i hue på meg, på en måte som jeg vel omtrent aldri har opplevd før eller siden.

Det var han som var ansvarlig for å fjerne vinduene, for fryserne skulle ut dem.

Og han klagde på at det stod noen gamle sensorer på vinduene, til et gammelt alarmsystem.

Så klagden på at’n måtte jobbe helga var det vel da.

Også klagden på at dem hadde fått pizza i den forrige butikken dem hadde fjerna vinduene i.

Osv, osv.

Så jeg tror jeg måtte bestille pizza jeg, for å få dem til å gjøre jobben sin dem fikk bra betalt for.

Sikkert tre ganger så mye i timen som meg.

Men men.

Så var det bytte frysere, fram til kl 23 eller 24 da.

Jeg fikk ikke noen til å bytte den vanlige vakta mi den dagen, så da måtte jeg ta hele dagen sjæl.

Og det var jo poltiet som skulle prate med de som ble rana osv.

Og Boye fra Rimi sikkerhet, dukka vel opp og, mener jeg å huske.

Så de som jobba i firma som bytta fryserne, og kjøledisken vel.

De spurte om de skulle hjelpe å tømme kjøledisken.

Så de putta noen esker ost og smør i noen vogner.

Og satte dem på melkerommet.

Og da fakturerte dem 5000 eller noe, sa Graarud seinere.

Jeg husker ikke hva firma heter, men dem var fra Østfold, eller i retning Østfold.

Norild muligens.

Det var fordi vi ble forsinka pga. ranet da, så da tok det litt tid å få tømt diskene.

Men vi burde kanskje ha tømt dem før stengetid.

Men det var jo lørdag, så kundene hadde vel klagd.

Og butikken var stapp-full, like før stengetid, når ranet var.

Og han vindufjerne-firma karen, tror jeg det var, sa til meg at, han har kniv osv.

Så jeg bare stod og obeserverte han karen, når han løp ut.

Jeg kunne jo ha prøvd å slå han ned eller noe, men jeg hadde ikke noe å slå med.

Så det ville vel kanskje vært dumt, i tilfelle han begynte å stikke noen med kniven osv.

Selv om jeg overhørte regionsjef Bekkevold, si til Graarud, etter det andre ranet.

At endelig var det noen ran, når butikksjefen var på jobb, og alikevel, så fikk vi ikke stoppa dem.

Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, når jeg hørte han sa det til Graarud, mens dem var i butikken.

Det var vel en klage på meg, såvidt jeg kunne bedømme det.

Men vi lærte jo på ranskursa, at vi bare skulle la ranerne gå ut av butikken, sånn at de ikke begynte å være voldelige mot kunder eller ansatte.

Så det er vel smartest det, å ha bra videokameraer osv.

Digitale kamera osv.

Men jeg synes det var litt rart, at Checkpoint, var det vel antagelig, klarte å sette opp kameraene sånn, at ved det andre ranet, så klarte raneren, og snike seg vekk fra kameraene.

Fordi han gikk bare rett bort til kassa.

Så da fikk vi kamera som dekket inngangsdørene, så da ble vel sikringen bedre.

Men det var rart dem ikke tenkte på det, men dem hadde vel mye annet i hue da.

Men samme det.

Men assistenten min Stian, han var klar i hue, når han luringen var der.

Jeg var sliten og orka ikke mer ran greier, etter to ran på kort tid.

Men han Stian ringte vaktservice, eller hva dem het da, og da hadde dem visst sett den bilen oppå på Lambertseter senteret og.

Og etterhvert, så fikk jeg og Stian, såpass kontroll på butikken, at det ikke ble noe mer ran i år 2000, såvidt jeg husker.

Vi i hvertfall kontroll på svinnet.

Men jeg hadde ikke lært noe om medarbeider-samtaler osv.

Men jeg tror Stian hadde litt mye arbeidsoppgaver.

Og at han hadde veldig høyt tempo.

Men han sa ikke noe da.

Men han hadde nettopp vært i militæret, så han så kanskje på Rimi på samme måte som jeg gjorde, når jeg var ferdig i militæret.

At jeg ville ha jobb, og jeg var vant til å stå på fra infanteriet osv.

Men det ble kanskje litt vel mye ja.

Så vi skulle kanskje ha satt opp noen andre, en vakt eller to ekstra i uka, sånn at det ble litt mindre på Stian f.eks. da.

Det er mulig.

Han datt ned trappa en gang husker jeg.

Og da hadde vi ikke noe ekstra bemanning.

Og han ville ikke til legen.

Men jeg var så sliten etter all jobbinga da, fra Rimi Bjørndal vel særlig, og muttern hadde nettopp død også, så jeg orka ikke å drive butikken aleina.

Så jeg spurte om det gikk greit å jobbe.

Og han sa ja.

Men jeg burde vel egentlig sendt han til legen.

For jeg huska når han ble butikksjef på Rimi ved togstasjonen i Ski, et par år seinere.

Og da fløy han rundt og var skikkelig stressa, selv om det er helt stille.

Så det er mulig jeg lærte bort det å drive butikken litt feil.

Men det er jo mye å gjøre i butikken, selv om det er stille.

For det er jo bemanningen lavere, og det er kanskje rutiner på lageret som skal gjøres før den og den tida da.

Men det ser jo rart ut, hvis noen stresser skikkelig, når det er tomt for kunder omtrent.

Men jeg gjorde vel det selv også, i hvertfall når jeg jobba som assistent, så jeg skjønner jo egentlig at det er mulig.

Men når jeg jobba som butikksjef, da prøvde jeg vel egentlig å ha kontroll.

For la oss si, at du jobber som en propell da, og mister kontrollen.

Så rapper noen ti esker 200 g. freia sjokolade, siden du svirrer rundt, og ikke har oversikten.

Da sparer du kanskje 100 kr, på å ikke ansette en annen til å jobbe, siden du jobber dobbelt selv.

Men du taper 1000 kr., på at noen stjeler melkesjokoladene og firkløverne osv., og selger dem i sånne lugubre butikker, må man vel kalle dem.

Og samme med bestillingene.

Hvis man bestiller nøye, og bruker 30. minutter ekstra, på å få helt oversikten over lagerbeholdning av kjøttpålegg og koteletter og biff osv, og sjekker salget fra forrige uke osv.

Da trenger man kanskje 50 kroner i ekstra lønnsutgifter, for å få noen til å passe flaskebordet og tippinga, mens man tar bestillinga.

Men man sparer kanskje 500 kroner, på at man ikke bestiller for mye, sånn at man må kaste mye.

Og samme når man setter opp varene.

Hvis man ikke rullerer nøye, men setter de nyeste varene foran de gamle, fordi man må rydde hyllene i butikken, eller at man må legge opp frukta.

Da taper man ofte mye penger på svin, for da må man jo ofte kaste alle de gamle varene, som man la de nye varene oppå.

Folk, som tenker at, vi har jo 50-100.000 i omsetning hver dag, så det spiller nesten ingen rolle.

Dem hadde vel kanskje lagt opp varene sånn.

Men overskuddet av disse 50-100.000, det er kanskje bare 500-1000 kr, pr. dag.

Så hvis man har mye svinn, så er det gjerne 500 eller 1000 hver dag, så da tjener ikke butikken noe penger.

Men det er ikke alle som vet hvor mye overskuddet er.

Men kjedene har også leverandøravtaler, med innebygde bonuser osv.

Og de kommer ikke med på regnskapet, som butikksjefene får se, mener jeg i hvertfall at jeg husker at Graarud eller noen andre sa.

Så det er mulig at det er noe lureri fra Rimi, og at overskuddet egentlig er større.

Sånn at en butikk, som går i underskudd på regnskapet som blir sendt til butikkene, og som står i info-skrivet hvor alle butikkene står rangert, og som blir sent på intranett nå vel.

Det er mulig at det kan stå i de statestikkene, at butikken går med tap.

Men at butikken, i virkeligheten, går i overskudd, ettersom det er noen leverandøravtaler vel, som ikke er med i de statistikkene, som butikkene får se.

Dette har jeg hørt av en distriksjef, at det nok er noen leverandøravtaler osv. inne i bildet, som ikke kommer med på den offesielle statestikken, som butikkene får se.

Men dette var bare noe som ble sagt i en setning, på en sånn måte som, ‘ja men så er det jo leverandøravtaler osv. i tillegg til det’.

I en sammenheng hvor jeg f.eks. komenterte at det var ikke mye penger som butikken tjente, kanskje den blir lagt ned f.eks.

Så da svarte dem sånn at, ja men det er leverandør-avtaler osv. på toppen av det.

Det er mulig dem mente sånn at, at kjeden ville ha mye omsetning, og at de derfor kunne ta litt tap på den enkelte butikk.

Siden de stod sterkere ovenfor leverandørene, hvis de har mye omsetning.

Så at det derfor ikke alltid lønner seg å legge ned en butikk, selv om den går med underskudd.

Men å regne på dette, det blir vel rimelig vanskelig.

Det var del 1 i Rimi butikksjefkurs.

Som jeg ikke fikk, før jeg begynte som butikksjef.

Men jeg lærte å ta bestillinger og tipping og alt sånt da.

Men praktisk butikkledelse, og praktisk butikkøkonomi.

Dvs. lære om hvor mye svinn man kan ha i butikken, og hva LIS brutto er, var det vel de kalte det.

Det er brutto fratrukket beregnet svinn vel.

Det kunne jeg ikke så mye om.

Han Kristian Kvehaugen på Bjørndal, han lærte vel mest bort til Irene vel.

Også jobba jeg alle seinvaktene og spredde tørrvarer, og stabla kjølevarer osv.

Og tok tippeoppgjøret, og organiserte arbeidet osv.

Men det får være nok skriving, fingra bare går av seg selv, jeg tenkte egentlig at jeg bare skulle skrive om han luringen som skulle rane Rimi Nylænde, men da kommer man på alt mulig annet, så jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg litt å bare skrive om tema.

Så beklager at jeg ikke klarte det.

Så får vi heller se om jeg klarer det neste gang.

Det får vi se.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/29/528356.html