Erik Ribsskog sa, 3 minutter siden:
RE: Blod på milliardene til Hagen?
Jeg vet ikke helt hvor ‘råttenskapen’ i Rimi var.
Men Rimi var mer som en forvokst familiebedrift, enn som et konsern.
Det var sånn, da jeg ringte om parkeringsplasser i kjelleren, for Rimi-leilighetene i W. Thr. gt., så var det ei dame som virka litt kuet, som sa at ‘Stein Erik hadde lovet to gutter (jeg husker ikke navna), å ha parkeringsplass i kjelleren’.
Så Rimi var mer som en familiebedrift mer streng kontroll, enn som et konsern.
Det har jeg også lest om i avisene, at det ble holdt så streng kontroll på alt fra bruk av kulepenner og diverse, i butikkene.
At butikkene var detaljstyrt.
Det som telte, var heller ikke hvor dyktig man var, eller hvilke resultater man fikk, det som telte, for ens karriære, var trynefaktoren, altså hvor godt man kom overens med regionsjefen og distriktsjefen osv.
Og hvis man ønsket å ta opp noen problemer i firmaet, så var det ingen som var interessert i å høre, uansett om man kontaktet driftsdirektøre, regionsjefen eller distriktsjefen.
Så Rimi var ikke drevet som et profesjonelt konsern ihvertfall, og jeg havnet i en felle.
En distriktsjef sa at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, en stor Rimi-forretning i Oslo, med ca. 800.000 i omsetning i uka, hvor jeg begynte som butikksjef i år 2000.
Distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, fra det gamle distriktet sa at jeg skulle drive den butikken, som den forrige butikken jeg drev, Rimi Nylænde.
Men den nye distriktsjefen, Anne Neteland, hun hadde ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben.
En viktig jobb, må man vel si, som butikksjef på Rimi Kalbakken, en stor Rimi, som pleide å være ICA supermarked.
Der hvor kinoen på Kalbakken pleide å være, Symra eller hva den het igjen.
Og Neteland prøvde også å lure meg på lønna, jeg gikk fra en liten Rimi, Rimi Nylænde, hvor jeg hadde 260.000 i året, som butikksjef i år 2000.
Jeg hadde gode resultater, så jeg ble spurt om jeg ville prøve meg på en stor butikk, Rimi Kalbakken, med dobbelt så høy omsetning, som Rimi Nylænde.
Men distriktsjefen, Neteland, ville ikke ha noe møte med meg, før jeg begynte der.
Så lønnsøkning, var ikke et tema, enda jeg begynte i en dobbelt så stor butikk.
‘Det er ikke noe automatikk i det, at man går opp i lønn, selv om man bytter butikk’, sa Neteland.
Nei, det var kanskje ikke det, men når man begynte i en dobbelt så stor butikk, så burde det ha vært selvfølge, at dette temaet ble tatt opp, mener jeg.
Så jeg ble forsøkt lurt på lønn, og inget møte ble holdt, om hvordan jeg skulle lede Rimi Kalbakken.
Så etter to måneder, så sier plutselig Neteland, at jeg var dårlig til å nullstille meg, når jeg begynte i en ny butikk.
Men Fjellhøy hadde jo bedt meg om å _ikke_ nullstille meg.
Og Neteland, ville ikke ha noe møte, når jeg begynte i den store butikken, kanskje en av de ti største Rimi-butikkene i Oslo.
Så her var det noe felle, for da kom jeg helt galt ut, og da Neteland begynner å si hvordan jeg skulle lede butikken, etter to måneder, så var det for sent, for da hadde jeg fulgt Fjellhøys direktiver.
Så det var så elendig ledelse, fra distriktssjefene, at det bare kan kalles en felle, mener jeg.
Så prøver jeg å ta opp dette da, med driftsdirektøren osv., men han ville ikke engang høre hva som hadde foregått.
Jeg kunne sikkert fortsatt hele kvelden, men det er tydelig at han Jon Bekkevoll, ihvertfall, regionsjefen, var noe mafia, vil jeg si.
Da Hagen holdt minnetale, for butikksjefen på Rimi Ryen, på Oslo Plaza, så stod han Bekkevoll opp og prata høyt midt i talen, om at hu var ikke butikksjef nå lengre.
Og jeg hadde overhørt, at Bekkevoll ikke likte henne.
Det samme sa distriktsjefene Skodvin og Grårud, rett ut til meg, i 1998, på Rimi Nylænde, da jeg var fersk som butikksjef, at hun på Rimi Ryen, ei eldre dame, med navn Kjersti, eller noe, var så vanskelig.
Jeg lurer på om Bekkevoll & Co., kvitta seg med henne, på noen måte.
Jeg har mye annet på han Bekkevoll og.
Han oppførte seg truende, på butikksjefmøter, da han ønska oss velkommen, merkelig nok, i gangen utenfor møterommet, på Sinsen, med hardt håndtrykk og truende blikk.
Jo, og han lot også en gjeng butikksjef-aspiranter, drikke på hans kredittkort, (ikke alle som var med på møte, men en del av de), på en pub som het the Dubliner, i Oslo, i 1996, var vel det her.
Og da sang hele den gjengen, ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på, han ligner litt på nissen igrunn, det er ikke han det er Jon Bekkevoll, han besøker store og små’.
Så jeg vet ikke helt jeg.
Jeg sjekka opp ei dame som spilte på the Dubliner, fløyte, eller noe.
Så dukka Thomas Sanne og de andre aspirantene opp da, og sa at de skulle på Thors Hammer, og om jeg skulle være med dit.
Og da ville ikke hu dama snakke med meg mer, for hu likte ikke Thors Hammer da.
Så gikk jeg til Thors Hammer, men da var ikke Thomas Sanne og de der.
Så her var det nok noe ‘lurings’, mot meg, vil jeg si.
Men jeg tok med det her som noen anektoder, mens jeg skrev her.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/fremskrittspartiet/innenriks/politikk/stein_erik_hagen/7331193/#comments_container
