http://berthalou.blogg.no/1258996407_im_bored.html
PS.
Enni Wanja Katia Kärkkainen Larsen er visst støttekontakt og adoptert, (eller noe i den duren):
Stikkord: Risto Ingebrigtsen
-
Mer fra Facebook
PS.
Jeg prøvde å sende et svar, men da kom det opp, en feilmelding:
PS 2.
Her er den meldingen, som jeg prøvde, å sende:
Hei,
takk for svar!
Ja, det skulle man vel tro, at Rimi hadde, disse papirene.
Men jeg kontaktet de om dette, da jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Og ei Kvehaugen-dame, hos Rimi, begynte bare å kveme, (og dreit meg ut, og kalte dette, et ‘diplom’).
Så det er ikke så lett.
Jeg har kontaktet andre hos Rimi/Ica om dette, og også Stein Erik Hagen/Canica.
Men til ingen nytte.
Så dette at jeg kontakter dere Ingebrigtsen, om dette, er liksom plan C, eller noe sånt.
(For det var en del rare ting, som hendte, på den gården, i 2005.
For å si det sånn).
Jeg visste ikke at Andrea kun var halvsøster, av Risto og Isa.
Men Risto og Isa hang mye sammen, da jeg bodde på Løvås, (husker jeg).
Men jeg trodde det var fordi, at Andrea var eldst.
Jeg visste at Isa sin far, var halvt finsk, (for jeg Isa publiserte om det, på nettet, mens jeg bodde, i England).
Men hu skrev også at han var halvt russisk.
Så det var kanskje derfor, at jeg ble nysgjerrig, da.
Kult hvis du kan høre, med Grethe, om dette.
Igjen takk for svar!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Har forresten også sendt Facebook-melding til deres mor, (siden at jeg er fra Svelvik).
Og også til deres far, (som jeg møtte, i konfirmasjonen, til Andrea).
PS 2.
Da jeg bodde, i Nord-England, så fikk jeg, et tulle-brev, (var det vel), fra Sør-England.
Og det var etter, at Andrea, hadde flytta, til England, etter meg, (må jeg nesten si, for jeg flytta dit, i 2005, og Andrea flytta vel dit, mer enn fem å seinere).
Men det kan jo bare ha vært tilfeldig, (at det tulle-brevet ble sendt, fra like ved der Andrea studerte, i Dorset).
Igjen takk for svar!
PS 3.
Isa har forresten skrevet til meg, på Facebook, at hennes kjæreste, har kontakter, i Bandidos, og at de skulle besøke meg, der jeg bodde, i England, osv.
Så det er mye rart.
Beklager at det blir mye tull/dårlige nyheter!
Grethe forklarte ikke om deg, (de månedene jeg bodde, på Løvås), sånn som jeg husker det, men hu nevnte en veldig outert venninne, (med masse piercinger osv., var det vel), som tok selvmord.
Min søster Pia sa, rundt årtusenskiftet, at både Martin og Grethe, hadde psykisk diagnose.
(Uten at jeg vet, hvor Pia hadde det fra).
Jeg vet ikke om det stemmer, og hva det isåfall innebærer.
For så langt kom jeg ikke liksom, (for å si det sånn).
Og det endte med, at Martin dro meg med, til en lege Næss, i Helgeroa, (muligens i deres slekt, siden at deres halvsøster vel heter Gro Kari Hagen Næss).
Og den legen sendte meg til ei tysk psykolog, ved navn Silke Gjetrang, i Larvik.
Så det er mye rart.
Igjen takk for svar!
-
Sånn som jeg husker det, så var det et mye lavere beløp, som Grethe Ingebrigtsen sa, at hu hadde betalt, for Løvås, (under et av mine besøk der, som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene). Men det er mulig, at jeg blander, med den gården de hadde før dette, i Askim
PS.
‘Hytta til Tor’, sa mine slektninger, at hadde fulgt med, da de kjøpte gården, (men dette er egentlig noe de har kjøpt seinere, står det her):
PS 2.
De som hadde hytta, over Tjernet, sa Risto og Martin, at var ‘nazister’, i 2005, men de fortalte ikke, at det var disse, (Berglund), som de hadde kjøpt gården av:
-
Min Bok 8 – Kapittel 58: Fler erindringer fra Løvås III
En av de første arbeidsoppgavene, som jeg fikk, på Løvås.
Det var, å kveile ut, et cirka hundre meter langt, (må det vel ha vært), synketau, (som onkel Martin kalte det).
Dette var et tau, som hadde ligget på låven vel, (av en eller annen grunn).
Og dette var en tung jobb, siden at det var metall, innerst i tauet, (husker jeg).
(Og tauet, var også rimelig møkkete, husker jeg.
Som om det hadde ligget, under vann, eller noe i den duren.
Så jeg brukte vel arbeidshansker, mens jeg drev, med dette arbeidet.
Noe sånt).
Og jeg måtte legge dette tauet, bortover i ‘Enga-veien’, mens jeg kveilet det ut, (siden at det var, som noe spagetti da), husker jeg.
(Før jeg kveilet tauet sammen igjen, på ‘ordentlig’ vis, (må man vel si), etter at jeg hadde løsnet, ut flokene, i det).
Og onkel Martin, la vel så det tauet, tilbake igjen, på låven.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var naboen, som bodde over enga, (en kar, i 60-åra, eller noe sånt vel, som også muligens var nazist, (lurer jeg på, om onkel Martin sa)), på besøk, på gården, da jeg stod opp, (mener jeg å huske).
Han satt sammen, med onkel Martin og Grete, på en ‘ute-plass’, like ved hytta/’skuret’ mitt, (husker jeg).
(Og dette var vel en nabo, som brukte boligen, som fritidsbolig.
Mener jeg å huske, at onkel Martin, en gang sa.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til gården, så hadde virka som, (for meg), at alle de tre ungene til Grete, liksom var en ‘gjeng’, da.
Men etterhvert, så ble det vel mer sånn, (muligens fordi at Andrea, (som var eldst av ungene til Grete), ble konfirmert), at Isa og Risto, liksom ble, et ‘radarpar’, da.
(Noe sånt).
En av de første dagene, som jeg bodde, på gården, (var det vel muligens).
Så var jeg, borte på/ved enga, (husker jeg).
Og det var varmt, i sola, (sånn som jeg husker det).
Så jeg kunne ligge, og slappe av litt der, vel.
(Noe sånt).
Og Risto og Isa, dukka plutselig opp der, da.
Med noen pølser, (eller om det var noe annen mat), fra Grete, (var det vel).
Og da, så måtte jeg, få fyr på et bål der, (ved enga), husker jeg.
(For å få varmet maten, da).
Og dette hadde jeg noen ganger gjort, mens jeg var, i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), så dette husket jeg enda.
Og det var vel sånn, at Isa og Risto, også spiste noen pølser, (eller hva det var), sammen med meg, (på/ved enga).
(Noe sånt).
Og Isa, (som gikk i femte-sjette klasse vel, men så yngre ut, må man vel si), begynte og hoppe opp og ned, (eller om hun viftet med armene, eller noe i den duren), mens hu sa til Risto, at hu ville bli der lenger, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
(For hu trivdes vel, i sola, da.
Noe sånt).
Før disse ‘småttingene’, forsvant bort igjen, til gården, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, mens jeg jobba, borte på/ved enga.
Så ringte jeg, til Magne Winnem, (på mobilen), om et eller annet, (husker jeg).
Og da var det sånn, at jeg plutselig så/hørte, at dette ‘radarparet’, (Isa og Risto), dreiv og gikk bortover, nesten i toppen, av åsryggen, (over enga), mens de prata sammen, og vel spionerte, på meg, (kunne det virke som).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Grete og Martin og dem, en gang, (våren/sommeren 2005), dro meg med, for å grille pølser, oppå en høyde, som lå på eiendommen.
Og det var muligens, fordi at det var pinse, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Grete og Martin, en gang, (sommeren 2005), kjøpte rottegift, (mener jeg å huske).
Og så ville Martin drikke kaffe, sammen med meg, i hagen, (bak ‘hoved-huset’), da.
Men så gikk Martin inn i huset.
Og kaffen smakte litt rart, (husker jeg, at jeg syntes).
Så jeg bare helte ut kaffen, og lot som, at jeg hadde drukket den da, (husker jeg).
(For jeg mistenkte nok, at Grete og Martin, muligens hadde hatt rottegift, oppi kaffen min, da.
For det var liksom, en ganske anspent stemning, på gården, i perioder, (for å si det sånn).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, som Grete og Martin, ikke var på gården, (av en eller annen grunn).
Så kom Andrea, (var det vel), på døra, (i hytta/’skuret’ mitt).
Og sa fra, om at det var mat, da.
Og da hadde ungene til Grete, (nemlig Andrea, Isa og Risto), som alle var, i alderen 12-15 år, vel.
De hadde da, laget middag selv, (mener jeg å huske).
Og de hadde også, laget mat, til meg da, (sånn som jeg husker det).
Så disse ungene til Grete, kunne også være flinke, (og oppføre seg ganske voksent da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at psykolog Silke, hun spurte meg, (noen ganger), om det hendte, at jeg tok pauser, mens jeg jobba.
(Noe sånt).
Og det hadde jo hendt mye, under ‘Min Bok 7-tida’.
Så jeg måtte innrømme, at det var sånn, at jeg noen ganger, tok pauser, i det kjedelige ‘idiot-arbeidet’, på gården.
For jeg fikk kanskje, noen slags ‘flashbacks’, fra ‘hotell-tida’, (i Min Bok 7), da.
(Noe sånt).
Og det var vel også sånn, at jeg også tenkte på, den alvorlige situasjonen, som jeg var oppi.
(Jeg hadde jo overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.
Og jeg skulle jo egentlig finne ut, hva jeg skulle gjøre, fremover.
Og ikke drive, med masse ‘idiot-arbeid’, liksom).
Men det er mulig, at psykolog Silke, er så ‘tysk’, liksom.
At hu mente, at dette med å jobbe, på gården, liksom var det, som jeg alltid hadde drevet med.
(Noe sånt).
Og ville ha det til, at det da, var noe galt med meg, siden at jeg ikke alltid tok, dette arbeidet, (på gården), like seriøst da, (for å si det sånn).
(Selv om jeg vel også tenkte på det, at jeg hjalp Grete og Martin og dem.
Med å få rydda/fiksa gården/eiendommen.
Noe som vel, har medvirket til, at Grete, fikk mye mer penger, for gården, da hun solgte den, (enn det hun betalte for den, ikke så mange år tidligere).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Psykolog Silke, spurte meg også, (av en eller annen grunn), om jeg hadde lyst til å bo litt, på et sted, (muligens et slags feriested), som Psykiatrien i Vestfold, eide/disponerte.
Men det syntes jeg, at ble som noe institusjonelt.
Så det hadde jeg ikke lyst til, (forklarte jeg, til psykolog Silke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 8 – Kapittel 57: Fler erindringer fra Løvås II
Det nazist-paret, (noe de var, ifølge onkel Martin, sånn som jeg husker det), på den hytta, over tjernet.
De var på hytta si, en del, sommeren 2005, (husker jeg).
Da kunne man høre, at de prata sammen, (på verandaen antagelig), i den stille ‘Løvås-grenda’, (eller hva man skal kalle, dette stedet).
(Selv om det ikke alltid, var lett å høre, hva dette paret prata om.
Men noe slags ‘babling’ derfra, kunne man høre, nå og da ihvertfall, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens disse nazistene var, på hytta si.
Så dro onkel Martin med, Risto og meg, ned til tjernet, (husker jeg).
Dette var muligens, mens jeg drakk.
(For det var ganske kjedelig, på denne gården.
Og onkel Martin, pleide å kjøpe øl, mer eller mindre automatisk, for meg, (på mitt Visa-kort), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Martin og Risto, begynte å gå, (ned mot tjernet), før jeg fikk tatt på meg skoa ordentlig, (sånn som jeg husker det).
Og etterpå, så forta Martin og Risto seg, vekk fra tjernet, før jeg hadde kommet opp, da.
(Noe sånt).
Antagelig for å få meg, til å se dum/treg ut, (for de nazistene, på den hytta), kunne det vel kanskje være.
(Noe sånt).
Og jeg mener å huske, at hu nazi-dama da sa, til nazi-mannen sin, (om meg vel), at: ‘Han er ikke homo han’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Thor Borgersen, hadde en gummibåt, (husker jeg).
Og en gang, som Martin og Thor satt, i den gummibåten.
Så dreiv jeg, og svømte i tjernet, (i fylla vel), husker jeg.
(Jeg hadde jo trent en del svømming, i Sunderland, (siden at de ikke hadde tredemøller, på the Sports Centre).
Så jeg hadde ok svømmeferdigheter, (må man vel si)).
Og da, så var det sånn, at jeg prøvde å dykke, for å se, om jeg klarte, å komme meg helt ned, til bunnen, av tjernet, husker jeg.
Men jeg måtte gi opp, etter å ha svømt, noen meter nedover, (husker jeg).
(For det var en stund siden, (det var vel på 80-tallet), at jeg hadde øvd på, å holde pusten, husker jeg).
Og grunnen til, at jeg dukka.
Det var fordi, at jeg var litt redd for, at Martin og Thor, ville slå meg, i hue, med årene, til gummibåten, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 8 – Kapittel 53: Og enda mer fra Løvås
Mens jeg jobba, på enga.
Så var det sånn, at det noen ganger, begynte å regne, ganske så mye, (husker jeg).
Og da, så kunne jeg nok, gå tilbake, til gården.
(En avstand på en halv kilometer, kanskje.
Noe sånt).
Men det var sånn, (husker jeg, at onkel Martin fortalte), at denne gården, hadde vært, en grisegård.
Og mellom enga og noen beiteområder ved Farrisveien/tjernet.
Så stod det fortsatt noen ubrukte trebygg.
Som grisene muligens har oppholdt seg i, mens det regnet, da.
(Noe sånt).
Og en gang, som det begynte, å regne.
Så satt jeg bare, (på gulvet vel), i et sånt skjul, i et kvarter kanskje, mens det regnet som værst, (istedet for å dra tilbake, til gården da), husker jeg.
Og dette fortalte jeg om, til Grete, (var det vel), seinere på dagen.
(Noe sånt).
Og da svarte hu ikke noe, (sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg tenker mer, på dette.
Så var det ingen rester, etter gjerder, (sånn som jeg husker det), ved enga.
(For eksempel, der hvor hunden Gunnar, en gang stakk av, inn mot Mille-Marie Treschow sine skoger.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Men det gikk noen hester, og beita, på enga, (mens jeg jobba der, husker jeg).
Og de gikk vel fritt, helt ned til Farrisveien, (hvor det var noen gjerder), vel.
(Noe sånt).
Men de hestene, stakk ikke av, bort til nabodama Mille-Marie Treschow, (sånn som hunden Gunnar, hadde gjort).
Så skogen fungerte antagelig, som et slags gjerde, (for hestene), da.
(Noe sånt).
Men noen griser, de ville nok bare, ha gjort som hunden Gunnar, og besøkt Mille-Marie Treschow litt, (vil jeg nok tippe på).
(Noe sånt).
Så de grisene, som var på gården.
De var nok ikke ‘frittgående’, (hvis jeg skulle tippe).
Men onkel Martin viste meg, (en gang), at grisene, som de hadde, på gården.
De holdt til, i første etasje, (eller om man skal si kjelleren), på låven.
(Og der var de nok, de meste, av sine liv, (i noen slags ‘metall-båser’ vel), hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hva de ‘bodene’, ved enga, ble brukt til, i sin tid.
Det kan man kanskje lure på.
Men i gamle dager, så var det jo noe, som het: ‘Svin på skogen’.
Så kanskje det hadde foregått hemmelig svineoppdrett der, (under krigen), for eksempel.
Hva vet jeg.
Eller hjemmebrenning kanskje, (i gamle dager).
Eller noe mer uskyldig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin og dem, satset på sauer, (istedet for griser), husker jeg.
Og disse sauene, holdt til utendørs, (mellom ‘hoved-huset’ og Farrisveien, var det vel).
Og jeg mener å huske, at disse sauene, også ble klippet, (av Grete vel), nå og da.
(Noe sånt).
Men når de foret sauene, osv.
Og når de lot de beite.
Sånne ting, det fikk jeg aldri noe opplæring i, (husker jeg).
Jeg hadde så lite, med sauene, å gjøre, at jeg aldri lærte navnene, på noen av de, for eksempel.
Og jeg klappet de vel, for eksempel heller aldri, (som man vel muligens kan gjøre), sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare sånn, at det var grevling, under hytta/’skuret’, som jeg bodde i, på Løvås.
En gang, som onkel Martin og jeg, hadde vært ganske lenge, nede hos Thor, (på hytta hans), en kveld/natt.
Så så jeg en grevling, (ikke så langt unna postkassene, var det vel), når jeg gikk, (om Farrisveien), tilbake til gården, (husker jeg).
(For man kunne velge, om man ville gå langs Farrisveien, tilbake til gården.
Eller om man ville gå, over noen gjerder og beiteområder, (for sauene og/eller hestene), tilbake, til gårdstunet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det var kanskje i bakken ned, fra parkeringsplassen, (som lå, cirka rett over Farrisveien, for postkassene, vel).
At jeg så den grevlingen.
(Noe sånt).
Så det var, en slags endring, i landskapet, der gården Løvås lå, (må man vel si).
Siden at parkeringsplassen, lå en god del meter høyere, enn selve gårdstunet, da.
(For å si det sånn).
Og enga, lå også, i en slags dal.
Med dalsider langs begge sidene, (må man vel si).
Og den ene dalsiden, (ved enga), var da, den samme dalsiden, som parkeringsplassen lå på.
Men ved hovedhuset, så forsvant den andre dalsiden, (den mot Farris).
Så om den andre dalsiden, bare var en slags voll, (eller noe lignende).
Det kan godt hende.
(For jeg gikk ikke, så langt oppover, i den ‘dalen’, (til Mille-Marie Treschow), som hunden Gunnar gjorde, (da han rømte), må jeg innrømme.
Så dette vet nok, den hunden mer om, (hvordan var), vil jeg nok tippe på.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg så litt, på Google Maps nå.
Så la jeg merke til det, at det nå, også finnes noen gjerdestolper, (nede ved tjernet/hytta til Thor), på den andre siden, av Farrisveien.
Og det var vel sånn, (hvis jeg husker riktig), at onkel Martin, (og muligens Risto), satt opp dette gjerdet, (mens jeg jobba, på/ved enga), sommeren 2005, (hvis jeg ikke tar helt feil).
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 8 – Kapittel 43: Mer fra Løvås
Det var også sånn, (husker jeg), at onkel Martin, ønsket å sette opp, noen pil-trær, (eller noe i den duren), hjemme hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn).
(På grensen mellom bestemor Ingeborg og nabodamen sin eiendom, var det vel.
Noe sånt).
Men dette, (med piltrærna), virka ikke bestemor Ingeborg, så klar for da, (mener jeg å huske, fra et besøk, som Martin og jeg var på, (hjemme hos bestemor Ingeborg), våren/sommeren 2005).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås).
At Grete ville det, at jeg skulle finne noen bilder, for hennes yngste datter Isa, på nettet.
For dette var noe, som Isa skulle bruke, til en skoleoppgave, da.
(Noe sånt).
Og dette var bilder, som liksom skulle representere, forskjellige europeiske land, da.
(Noe sånt).
Så for Frankrike, så fant jeg vel for eksempel, et bilde av Eiffeltårnet, (som jeg så printet ut), kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at de etterhvert, også fikk en hvit hest, på gården.
Og det var en hingst, (som ei dame, betalte for, å ha på gården, vel).
Og den hingsten, skulle muligens, liksom parre seg, med en av gårdens hester, da.
(Noe sånt).
Så det er mulig, at de hadde en hingst og ei hoppe, på gården, (til vanlig).
Og at Dalmann, var en hest, som de hadde hatt der tidligere, (eller noe i duren).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Grete en gang klipte meg, (på Løvås), husker jeg.
Og da sa Risto det, (mens Grete klipte meg), at jeg ligna, på John Arne Riise, (husker jeg).
Og da ble jeg litt skuffa, (husker jeg).
For jeg syntes kanskje ikke det, at John Arne Riise, så så veldig kul ut, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i den neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 8 – Kapittel 41: Enda mer fra Løvås
Det var også sånn, at en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås.
Så hadde jeg drukket, en del øl, kvelden før.
Og så våkna jeg, rimelig tidlig.
Og så var jeg fyllesjuk, da.
Så jeg hadde ikke lyst på, noe øl, som jeg hadde, i hytta/skuret mitt.
Men jeg hadde lyst, på vann, da.
Så jeg gikk, i retning av ‘hoved-huset’.
(For jeg tenkte, (mens jeg var fyllesjuk), at de kanskje hadde, en vannkran, på utsida av huset.
En sånn kran, som er, til hageslangen, liksom).
Og på tunet, (på vei ned til ‘hoved-huset’), så møtte jeg, onkel Martin, (i grålysninga, må man vel kalle det).
Jeg spurte onkel Martin, om det fantes, noen vannkran, på utsida, av huset.
Men onkel Martin svarte ikke, (av en eller annen grunn).
Han ba meg istedet, om å bli med han, ned til bekken.
(Noe sånt).
Og da vi kom dit.
Så gikk vi videre, (langs bekken), bortover mot Enga.
(Av en eller annen grunn).
Og da vi kom fram, til Enga, (hvor jeg hadde vært tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5), og drevet, med øvelsesskyting).
Så spurte jeg onkel Martin, (for jeg var fortsatt tørst), om det gikk an, å drikke, vannet i bekken.
Og det sa Martin, at gikk an, da.
Så da fylte jeg, en tom ølflaske, (som jeg hadde med meg), med vann, da.
Og så gikk jeg tilbake, til hytta ‘mi’, (på en vei, som gikk, fra Enga til gården), da.
(Mens Martin, ble værende, på Enga, (sånn som jeg forstod det), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hva grunnen var, til at onkel Martin, ikke bare kunne forklare meg, hvor nærmeste vannkran var, liksom.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at ungene til Grete.
De begynte, å bygge en hytte, (oppi et tre, eller noe i den duren), hvis jeg ikke husker helt feil.
Mellom hytta/skuret mitt og Løvås leirduebane.
(Noe sånt).
Og da brukte de muligens, de plankene, som jeg hadde båret opp, fra rundt hjørnet, for under låvebrua.
(På den isete stien.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ungene til Grete, jobba med å bygge, den hytta si.
Så var det Andrea, som liksom var ledersken, (sånn som jeg forstod det).
Hu dreiv og liksom kommanderte, (eller ihvertfall ledet), sine to yngre søsken, (Isa og Risto), da.
(Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 8 – Kapittel 32: Og enda mer fra Løvås
Det var også sånn, (da jeg bodde, på Løvås), at onkel Martin, noen ganger pleide å klage.
(Når vi hadde de nevnte ‘øl-drikking-seansene’, (som jeg som oftest ‘sponset’), på gården).
Over det, at tante Ellen, hadde kjøpt seg eiendom, i Finnmark.
(Av en eller annen grunn.
For tante Ellen bodde jo, i Sveits, på den her tida.
Og avstanden fra Sveits til Finnmark, må vel ha vært lenger, enn avstanden fra Sveits til Afrika, hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt).
Onkel Martin, syntes nemlig det, (sa han), at tante Ellen, heller burde ha kjøpt eiendom, i Nordland.
(Hvor Ellen, Martin, min mor Karen, og deres foreldre Ingeborg og Johannes bodde, på 50/60-tallet.
Da min morfar Johannes, jobbet som rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen).
Når hu først, skulle kjøpe eiendom, ‘oppi der’, (av en eller annen grunn), liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at onkel Martin, en gang sa til sin stesønn, (må man vel kalle han), Risto.
(Ved matbordet, var det vel).
At han syntes, at Risto, (som vel fortsatt gikk på barneskolen, på den her tida), hadde vært så mye borte, fra gården.
(Noe sånt).
Og da svarte Risto det, (hvis jeg husker riktig), at han pleide å være, på besøk, hos nabogutten.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Foreldrene til nabogutten, (sånn som jeg forstod det ihvertfall), var ihvertfall en gang, på besøk, på Løvås, (mens jeg bodde der), husker jeg.
Og det var et fortsatt ganske ungt par, vil jeg si.
Det var en kraftig bonde, (må man vel si), og ei kone, da.
Og disse satt, på en ‘ute-plass’, (på Løvås), uten å gjøre så mye vesen av seg, (sånn som jeg husker det).
(Noe sånt).
Og de satt vel muligens der, en stund, uten å bli vartet opp, hele tida og.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette naboparet, (som jeg skrev om ovenfor), det var de, som var de nærmeste naboene, til den skytebanen, (Løvås leirduebane), som det var drama rundt, den første tida, som jeg bodde, på Løvås, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
