Stikkord: Rockefeller
-
Min Bok 5 – Kapittel 168: Mer fra Oslo’s partymiljø
Siden at Rimi Bjørndal hadde to karer, som var velkjente, (må man vel si), i Oslo sitt partymiljø.
(Nemlig Thor-Arild Ødegaard aka. Toro og David Hjort).
Så ble det nesten sånn, at vi istedet for å ha fredagspils, (på Rimi Bjørndal), møttes på kule techno-party-er osv., på lørdagskveldene.
Ihvertfall så ble det sånn, at Toro, David Hjort og jeg, vil pleide å dra ut, på de samme utestedene, på lørdagskveldene, i en del måneder, på slutten av 1997 og begynnelsen av 1998.Og dette var diverse techno-utesteder, da.
Og jeg likte best alternativ rock, osv.
(Sånn musikk som de spilte på So What, osv).
Så jeg må si at disse techno-club besøkene, var noe jeg ble dratt med på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første techno-partyet, som Toro fikk meg satt opp, på gjestelista til.
Det var et techo-party, på Rockefeller, (husker jeg).
(Der hvor jeg hadde prøvd å ‘ta kassa’, (altså å drikke en kasse øl, på et døgn), og endt opp med å kline med ei stygg blondinne, i russetida.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og det var også der hvor jeg hadde vært på masse studentkroer, (og også en Sugarcubes-konsert), osv.
Mens jeg gikk det første året, ved NHI.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
På Rockefeller, så var det sånn, at det var flest folk, i ‘hoved-rommet’ der.
(Nemlig det rommet, hvor Sugarcubes hadde hatt konsert, da.
For å prøve å forklare det sånn).
Men det var også et mindre rom der, på Rockefeller.
Og da gikk inn der, så stod Toro bak platespillerne der, (husker jeg).
Og var DJ, da.
Og Toro lagde faktisk hakk i plata, akkurat da jeg gikk inn der.
Så han fikk kanskje sjokk, da han så at en av sjefene hans, fra Rimi Bjørndal, (nemlig meg), dukka opp der, da.
(Enda det var jo Toro som hadde fått meg opp, på gjestelista der.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og de mest ‘hardbarka’ techno-folka.
De var nok i det rommet, hvor Toro spilte.
(Og ikke ute blant ‘massene’).
For Toro spilte som en gud, (må man vel nesten si).
(Med unntak av at han lagde hakk i plata, da).
Og Toro fikk disse hardbarka techno-folka, (som jeg nevnte ovenfor), til å begynne å plystre, nærmest i ekstase, (må man vel si), over den her flotte og nesten hypnotiserende techno-musikken, da.
Men Toro så ikke engang på meg, husker jeg.
Han bare så ned på platene, og lot som at han ikke så meg.
Eller kanskje han ikke så meg?
Hva vet jeg.
Det var jo et ganske lite rom, og da jeg gikk inn der, så så jeg med en gang Toro, som spilte plater, da.
Så at han ikke skulle ha sett meg, det ville ha vært litt rart, vil jeg si.
For Toro var vel ikke full, når han jobbet som DJ, liksom?
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det mest spesielle, fra disse to-tre årene, som jeg noen ganger var med David Hjort, (og noen ganger også Toro), litt rundt, i Oslo’s party-miljø.
Det var vel den nyttårsaftenen.
(Muligens nyttårsaftenen år 1998).
Som David Hjort dro meg med, på et ‘ulovlig techno-party’, (var det vel han kalte det).
Dette var en fest, som var i en leilighet, i Skippergata, (som er en sidegate til Karl Johan).
Og David Hjort dro meg med dit, da.
Og David Hjort sin kamerat Roger, (fra Sagene), var også med dit, (husker jeg).
Og denne festen, den var i en vanlig leilighet, som hadde blitt provisorisk bygget om, til et slags diskotek, da.
(Noe sånt).
Og en gjest, på denne festen, hadde på seg lege-kostyme, og drakk absinth, (husker jeg).
Noe som David Hjort gjorde et poeng av, (husker jeg).
Men når jeg går på Asda, (for å handle mat), nå.
Så kan jeg også få kjøpt absinth, (siden de selger det, i sprit-hylla der), for å si det sånn.
Men dette er nok ikke snakk om den farlige versjonen av absinth, (som inneholdt malurt, (mener jeg å ha lest), som gjorde folk sinnsyke), som fantes i gamle dager.
Og dette hadde jeg vel lest om, i avisene, på den her tida, også.
Så hva som var så morsomt, med han lege-karen, som drakk absinth, det veit jeg ikke.
Men dette sa jeg ikke noe om, til David Hjort da, (husker jeg).
For det var vel ganske høy musikk der, osv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter den her nyttårsfesten.Så sa David Hjort det til meg, (husker jeg).
At politiet hadde hatt razzia, på det ulovlige nyttårspartyet.
Etter at vi hadde gått derfra, da.
Men hva som var ulovlig, med den her festen.
Det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det utestedet, som jeg var oftest med til, under den her ‘fredagspils-tida’, med Rimi Bjørndal.
Det må vel ha vært et techno-utested, (som vel ikke hadde noe navn, tror jeg), som lå cirka der som utestedet Blå ligger nå.
Nemlig nederst i Maridalsveien, (blir det vel).
(Et utested som lå litt nærmere Maridalsveien, mener jeg å huske.
Enn det utestedet hvor Toro hadde denne club-en sin, (som lå i den samme sidegata, til Maridalsveien), hvor han hadde solgt ølet Red Stripe.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Dette andre utestedet, det var ikke Axel med på.
Og der var det snakk om hundrevis av gjester.
Og ikke titalls gjester, liksom).
Og på dette utestedet, (som ikke Axel var med på).
Så møtte jeg engang ei svensk kollega-dame, fra den tida jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Dette var ei litt anonym dame, i begynnelsen av 20-årene.
Som het Linda, (eller noe sånt), vel.
Hun jobba vel mest tidligvakter, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba der, som assisterende butikksjef.
Mens jeg jobba nesten utelukkende seinvakter, på den her tida, da.
Og det her var ei dame, som var litt som en grå mus, (heter det vel).
Altså, hu så ikke ut som Marilyn Monroe, liksom.
Hu så vel mer ut som hushjelpen til Marylin Monroe, kanskje.
(Noe sånt).
Og hu anonyme, svenske dama.
Hu tok tak rundt Toro og meg da, (husker jeg).
(En gang jeg var med David Hjort og Toro ut på byen..
En stund etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).
Men David Hjort, han fortsatte likevel å be meg med ut på byen, da.
Noe som jeg jo hadde tradisjon, for å bli med på, fra den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og var kollega, med Toro og David Hjort, der).
Og så. (mens hu holdt rundt Toro og meg), så sa hu anonyme, svenske, Rimi Bjørndal-dama: ‘Gutta mine’, (husker jeg).
(Noe sånt).
Enda jeg ikke kjente hu svenske dama omtrent, (i det hele tatt).
Siden vi pleide å jobbe forskjellige skift, på Rimi Bjørndal, da.
Men dette var kanskje ei dame, som Toro.
(Som fortsatt jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida).
Hadde bedt med ut på byen, som noe slags ‘fredagspils-greier’ da, (på Rimi Bjørndal).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 24: Mer fra Terningmoen
Mer jeg husker fra Terningmoen, det er at jeg overhørte det, at lagfører Quigstad, (fra Oslo), på lag 1, prata om det, at han og noen kamerater, pleide å gå rundt i Oslo, og banke opp folk, i helgene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, på lag 3, han prøvde å bli marinejeger, (eller noe sånt).
Og da babla 10 Torp, (fra Romerike muligens vel), om han, og sa at han ikke trodde at Warming hadde psyken, til å klare den opptaksprøven.
(Som vel inkluderte en helvetesuke, osv.).
Og Torp fikk ihvertfall rett i at Warming, (og også muligens Furuset og Andersen på lag 3 vel), kom tilbake igjen, uten å klare det, å bli jeger da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Randen, han slutta plutselig i Geværkompaniet, da han hadde igjen to-tre måneder, av tjenesten sin kanskje.
Og Warming, (lagføreren til Randen), fortalte meg det, at han trodde at Randen hadde hatt fått noen problemer med psyken, (eller noe).
Og jeg husker også at Randen oppførte seg litt rart der, like før han dimma.
For han sa til meg at det lukta sæd, på doen, på brakka vår, husker jeg, en gang som jeg skulle på do der, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spurte Øverland, Løvenskiold, Frydenlund, og noen andre Oslo-gutter vel, om jeg ville sitte på med dem, i en ganske liten bil, tilbake igjen til Oslo, (etter endt tjeneste, en fredag da).
Jeg kunne ikke takke nei til det, syntes jeg.
Men jeg hadde ikke lyst til å handle mat, i den litt kjedelige Prix-butikken, på Ellingsrudåsen da.
Så jeg ba dem om å slippe meg av, ved Furuset-senteret, sånn at jeg kunne handle noe mat, (Pizza Grandiosa osv. da, som jeg var glad i da, når det var helgeperm osv.), på Rema-butikken der da.
(Hvor Helene og Carmen, fra OBS Triaden, jobba, blant annet).
‘Bor du her altså Ribsskog’, sa Løvenskiold til meg, da jeg gikk ut av bilen, ved Furuset Senter der.
Jeg svarte ‘ja’, for jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, siden jeg jo bodde på Ellingsrudåsen, like ved, og siden jeg hadde bodd i Høybråtenveien, og tatt T-banen fra ved Furuset Senteret der, når jeg jobba i Norsk Hagetidend, osv., da.
(Men Løvenskiold var skikkelig nedlatende da, (må man vel si), siden jeg bodde i Oslo Øst da.
Han trodde kanskje at jeg var derfra og.
Jeg tror ikke han visste at jeg bare hadde bodd i Oslo, i tre år, som student, og at jeg egentlig var fra Larvik og Berger da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sundheim, Skjellum og meg, vi begynte å henge litt sammen, på fritida, de siste par månedene, på Terningmoen.
Dem dro meg med på kino, for å se ‘Bram Stoker’s Dracula’, (var det vel), i Hamar.
(For kinoen i Elverum hadde brent ned, var det vel).
Og vi dro også for å sole oss, ved et tjern, (som var en kjent badeplass da), i Elverum.
(Hvor vi også dro litt for å se litt på damene og sånn vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens vi tre, kjørte rundt i Elverum, i bilen til Sundheim eller Skjellum vel.
Så spurte noen engelske folk oss, om veien, til hotellet, i byen.
Og jeg, (som satt i baksetet), jeg måtte svare da, for det klarte ikke Sundheim eller Skjellum å gjøre, på engelsk da, (virka det som).
Og Skjellum måpte vel litt, (tror jeg), når han hørte engelsken min da.
(Hvis jeg ikke misforstod da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo fått meg til å begynne å digge sånne skrekkfilmer og zombie-filmer, og sånn, på slutten av 80-tallet.
(Selv om jeg hadde sansen får skrekkfilmer før det og.
Jan Snoghøj pleide å ta med skrekkfilmer og actionfilmer, opp til meg, i Leirfaret 4B, noen ganger, tidligere på 80-tallet.
Og da ville ofte Christell, (og Pia etter at hu flytta dit), og noen kamerater av Snoghøj, også sitte i stua mi og se de filmene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og høsten 1992, (var det kanskje), så skulle filmen Evil Dead 3, (eller noe), bli vist, på Rockefeller.
Og Øystein Andersen, han spurte om jeg skulle være med, (siden vi hadde pleid å se på de tidligere Evil Dead-filmene da, og Øystein Andersen var en stor fan av Evil Dead 2, blant annet da).
Og Kjetil Holshagen, (fra Sande), var vel også med, (mener jeg å huske).
Og muligens fler av Øystein Andersen sine kamerater da.
Og på kinoen der, på Rockefeller, så traff vi faktisk Berget, fra lag 3, i troppen min, på Terningmoen, husker jeg.
(Og dette var vel en av de siste gangene forresten, som jeg fant på noe, sammen med Øystein Andersen og dem da.
Som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 4).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg hadde vakt, på Terningmoen, etter jul engang vel.
Så måtte jeg plutselig ha vakt, to dager på rad.
For nettopp Berget, han hadde plutselig tatt tyvperm, (må man vel kalle det), og dratt inn til Oslo, (av en eller annen grunn da).
Og jeg var også oppført som reserve, på vaktlistene, for den neste dagen.
Så jeg måtte ha vakt 48 timer i strekk da.
Og fikk liksom ikke sovet ut da.
For når man hadde vakt, så ble man vekket, hver fjerde time, (eller noe), for da måtte man gå streifvakt eller sitte i vaktbua da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var ferdig med å ha vakt, (i to dager i strekk da), så hadde jeg en ‘kræsj’ med sersjant Dybvig, husker jeg.
Og sa noe sånt som at, ‘det skjønner kanskje du og, hvis du tenker deg om’.
At jeg ble sur, siden jeg måtte ha vakt, to dager på rad da.
(Jeg var i litt dårlig humør da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo
Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.
Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.
Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.
Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.
Den filmen hadde jeg ikke sett før da.
Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.
For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.
(Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).
Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.
(Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).
Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.
Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.
Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.
Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.
Men Øystein ville ut da.
Han ville ikke så på denne filmen.
Enda den filmen var gratis.
Og enda Øystein liksom var film-frik da.
Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.
Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).
Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.
Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?
Det er mulig.
Hvem vet.
Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.
Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.
Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).
Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.
Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.
Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.
Men jeg lot han slippe unna.
Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).
Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.
Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.
Vi visste jo hvem han Percy var liksom.
Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.
Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.
Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.
For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.
For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).
Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.
Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.
(Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).
Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.
Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.
(Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.
Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.
Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.
Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.
Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.
Men jeg hadde litt dårlig råd da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.
Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.
Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.
Noe sånt.
Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.
Og ville inn og si hei da.
Og han var tydelig opprørt.
Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.
Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.
(Eller noe).
Og ha egen hybel, osv., da.
Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.
Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.
På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.
Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.
Det er mulig.
(Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.
(Uten at jeg er helt sikker på det da).
Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.
Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.
Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.
Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.
For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).
Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.
Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så jeg satt på en maxi med de da.
Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.
Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.
Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.
Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.
I Oslo Sentrum der.
(Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).
Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.
Ved Jernbanetorget der.
(Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).
For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.
For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.
Jeg svarte vel det, at det visste jeg.
Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.
Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.
For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.
(Skoleåret før).
For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.
Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.
Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.
Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.
Jeg er vel liberal da, (heter det vel).
Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.
Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.
For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.
For å argumentere mot den, for eksempel.
Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.
Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.
Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.
Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.
Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.
Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.
Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).
Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.
Jeg tror ikke at det er sånn.
Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.
De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.
Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.
Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).
Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).
Ved Egertorget der cirka vel.
Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.
At Levis også hadde leid nabo-rommet.
Og der satt det noen og filmet oss da.
(Fikk vi bekreftet etter pausen da).
Mens vi var på møte der da.
Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.
Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.
Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.
(Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).
Dette var nok antagelig i 1990 da.
Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.
Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.
For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.
For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.
(Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).
Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.
Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.
For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.
Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.
(Av gammel vane, fra skolen nærmest).
Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.
En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.
Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.
Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.
Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.
Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.
Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.
Og en stripe på den andre sida vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.
At Paula Abdul hadde så rar nese.
Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.
Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.
Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.
Colin studerte data, på UIO.
Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).
Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.
(Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.
Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.
Siden det liksom var favorittølet mitt da.
Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.
Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.
Ei norsk dame da.
Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.
Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.
‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.
(Noe sånt).
‘Ja’, svarte vel jeg.
(Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).
Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.
Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.
Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).
Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.
Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.
Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.
Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.
(Nesten som porno kanskje).
Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.
Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.
(Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.
Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.
(Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).
Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.
(Dette var en Prix-butikk vel).
Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).
Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.
Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.
(Noe sånt).
Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.
Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.
Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.
Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.
Men jaggu klarte han ikke det.
Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).
Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.
Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).
Og det dro Winnem meg med på da.
Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.
Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).
Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.
Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.
(Noe sånt).
Noe vi ikke gjorde.
Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.
Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).
Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.
Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.
De delte kjøkken og bad der da.
Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.
Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).
Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.
At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kar, som også bodde i det bofellesskapet.
Han begynte å se opp og ned på meg da.
Også lurte han på om genseren min var ny.
Om så om buksa mi var ny.
(Og så videre da).
Han skjønte at det var noe spesielt da.
(Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).
Men han skjønte ikke hva det var da.
Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.
Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.
Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.
Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.
Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).
Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.
Men da ble han sur, husker jeg.
Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.
Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.
Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.
Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.
(Av nysgjerrighet da).
Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.
Så hadde han vært innom en kiosk.
Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.
(Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).
Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.
Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.
Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.
Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.
(Siden jeg hadde video da.
Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.
Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.
Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.
Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.
(Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).
Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.
Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.
Noe sånt.
Men den sangen likte ikke Colin da.
Så da begynte han å klage, husker jeg.
Jeg husker ikke om han slo av musikken.
Men han klagde ihvertfall da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.
Så dro jo Winnem i militæret.
Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.
Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.
For han hadde ikke tid til å feste så mye.
(Var det vel).
Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.
Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.
Så var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.
Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.
På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.
Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.
For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.
(Hadde vi avtalt).
For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.
(For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).
Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.
(Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.
Det er mulig).
Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.
(Når jeg fant dem da).
For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).
(For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.
Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.
Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.
Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).
Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.
For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).
(Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).
Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.
Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.
Noe sånt.
(Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.
(Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).
Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.
For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.
For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.
(Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).
Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).
Enda jeg var 1.85 høy da.
(Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.
Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.
Må man vel si
Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.
(Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).
Altså 2-3 år etter Winnem da.
Som dro i militæret, i januar 1990 vel.
Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).
Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.
Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.
For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.
Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.
(Til etter at jeg var ferdig på NHI).
For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.
Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.
(Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.
Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).
(Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).
Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.
En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.
Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.
(En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.
I 1990 en gang vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.
Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.
Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.
Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.
Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.
Annenhver lørdag.
Mens jeg var i militæret.
For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.
(Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).
Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.
Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.
Men jeg sa at det var greit da.
Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.
Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.
(Uten at han forklarte noe grunn for dette da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.
Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).
Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.
En video, fra bryllupet til Colin.
Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.
Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.
Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).
Som en slags ekstrajobb vel.
(Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.
(Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).
Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.
(Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).
Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).
Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).
Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.
(På Rimi Munkelia der da).
Så det var litt spesielt, husker jeg.
For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).
At jeg kjente noen av de, som vaska der.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.
Hvis jeg får til det da.
Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.
Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.
Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.
For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.
Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.
Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.
(Jill).
Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.
Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).
Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).
For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.
Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.
Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.
Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.
Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.
Vi får se.
-
Ingvill Storø fra Rimi Langhus får rare mailer fra ‘Kari Nordmann’, som driver å leser på bloggen her. (In Norwegian).
Add
as FriendToday
at 12:08pmHei
igjen!Jeg fikk en rar melding her fra "Kari Nordmann"
der det stod at du siterte meg i en eller annen blogg. Det var en
masse virusmeldinger etc., så jeg har ikke turt å klikke
på linken. Vet du hva det er snakk om? (eller, det regner jeg
med du gjør)Jeg ble bare litt nysgjerring på hva
det var.Today
at 6:03pmHei
Ingvill,ja, jeg glemte kanskje å skrive, at jeg driver
å skriver blogg, ettersom, som jeg forklarte at rettighetene
mine blir tullet med av politiet osv. i Norge og England.Jeg
vet ikke om jeg skrev, at jeg overhørte, i 2003, at jeg var
forfulgt av noe ‘mafian’, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.Jeg
tror det er sånn, at fordi jeg ikke var så flink til å
danse på linje, etter detaljordrer fra direktører og
sjefer i Rimi, da jeg var butikksjef, så har frimurere e.l. i
politiet, drevet og køddet med meg, og brukt meg som noe
target guy, mot noe mafian osv.Så Sten Erik Hagen har
nok viktige venner, som får politiet til å kødde
med meg, og bruke meg som noe levende mål, mot noe mafia
osv.Så sånn er det.
Så skriver jeg
blogg da, for å prøve å få oppmerksomhet, om
hva som foregår.Fordi, dette er nok knyttet opp mot
pengekrefter i USA osv.(Hvis du så at Stein Erik Hagen
besøkte Bush osv., så kan man få et bilde av det,
vil jeg tro).Så da skriver jeg om forskjellig ting på
blogg, for å prøve å få rettighetene
mine.Så hun ‘Kari Nordmann’, det er nok mer sannsynlig
et dekknavn for noe innen Bilderberger og de 12 familiene som styrer
verden.Rockefeller og Rotschields og de.
Så Kari
Rockefeller hadde kanskje vært et riktigere navn på denne
pesonen enn Kari Nordmann, hvis jeg skulle gjette.Jeg skriver
om alt som skjer på bloggen for jeg regner med at dette er
ganske viktig.Jeg synes ikke at det er riktig at norske folk
skal bli tulla med i Norge, av noe USA/jødisk-kontrollert
nettverk/mafia/etterettning, sånn som det virker nå.Så
jeg håper det er greit at jeg skriver om dette på blogg,
og beklager hvis jeg glemte å si fra om dette.Med
vennlig hilsenErik Ribsskog
