johncons

Stikkord: Romerike

  • Min Bok 3 – Kapittel 24: Mer fra Terningmoen

    Mer jeg husker fra Terningmoen, det er at jeg overhørte det, at lagfører Quigstad, (fra Oslo), på lag 1, prata om det, at han og noen kamerater, pleide å gå rundt i Oslo, og banke opp folk, i helgene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, på lag 3, han prøvde å bli marinejeger, (eller noe sånt).

    Og da babla 10 Torp, (fra Romerike muligens vel), om han, og sa at han ikke trodde at Warming hadde psyken, til å klare den opptaksprøven.

    (Som vel inkluderte en helvetesuke, osv.).

    Og Torp fikk ihvertfall rett i at Warming, (og også muligens Furuset og Andersen på lag 3 vel), kom tilbake igjen, uten å klare det, å bli jeger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Randen, han slutta plutselig i Geværkompaniet, da han hadde igjen to-tre måneder, av tjenesten sin kanskje.

    Og Warming, (lagføreren til Randen), fortalte meg det, at han trodde at Randen hadde hatt fått noen problemer med psyken, (eller noe).

    Og jeg husker også at Randen oppførte seg litt rart der, like før han dimma.

    For han sa til meg at det lukta sæd, på doen, på brakka vår, husker jeg, en gang som jeg skulle på do der, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte Øverland, Løvenskiold, Frydenlund, og noen andre Oslo-gutter vel, om jeg ville sitte på med dem, i en ganske liten bil, tilbake igjen til Oslo, (etter endt tjeneste, en fredag da).

    Jeg kunne ikke takke nei til det, syntes jeg.

    Men jeg hadde ikke lyst til å handle mat, i den litt kjedelige Prix-butikken, på Ellingsrudåsen da.

    Så jeg ba dem om å slippe meg av, ved Furuset-senteret, sånn at jeg kunne handle noe mat, (Pizza Grandiosa osv. da, som jeg var glad i da, når det var helgeperm osv.), på Rema-butikken der da.

    (Hvor Helene og Carmen, fra OBS Triaden, jobba, blant annet).

    ‘Bor du her altså Ribsskog’, sa Løvenskiold til meg, da jeg gikk ut av bilen, ved Furuset Senter der.

    Jeg svarte ‘ja’, for jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, siden jeg jo bodde på Ellingsrudåsen, like ved, og siden jeg hadde bodd i Høybråtenveien, og tatt T-banen fra ved Furuset Senteret der, når jeg jobba i Norsk Hagetidend, osv., da.

    (Men Løvenskiold var skikkelig nedlatende da, (må man vel si), siden jeg bodde i Oslo Øst da.

    Han trodde kanskje at jeg var derfra og.

    Jeg tror ikke han visste at jeg bare hadde bodd i Oslo, i tre år, som student, og at jeg egentlig var fra Larvik og Berger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sundheim, Skjellum og meg, vi begynte å henge litt sammen, på fritida, de siste par månedene, på Terningmoen.

    Dem dro meg med på kino, for å se ‘Bram Stoker’s Dracula’, (var det vel), i Hamar.

    (For kinoen i Elverum hadde brent ned, var det vel).

    Og vi dro også for å sole oss, ved et tjern, (som var en kjent badeplass da), i Elverum.

    (Hvor vi også dro litt for å se litt på damene og sånn vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi tre, kjørte rundt i Elverum, i bilen til Sundheim eller Skjellum vel.

    Så spurte noen engelske folk oss, om veien, til hotellet, i byen.

    Og jeg, (som satt i baksetet), jeg måtte svare da, for det klarte ikke Sundheim eller Skjellum å gjøre, på engelsk da, (virka det som).

    Og Skjellum måpte vel litt, (tror jeg), når han hørte engelsken min da.

    (Hvis jeg ikke misforstod da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo fått meg til å begynne å digge sånne skrekkfilmer og zombie-filmer, og sånn, på slutten av 80-tallet.

    (Selv om jeg hadde sansen får skrekkfilmer før det og.

    Jan Snoghøj pleide å ta med skrekkfilmer og actionfilmer, opp til meg, i Leirfaret 4B, noen ganger, tidligere på 80-tallet.

    Og da ville ofte Christell, (og Pia etter at hu flytta dit), og noen kamerater av Snoghøj, også sitte i stua mi og se de filmene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høsten 1992, (var det kanskje), så skulle filmen Evil Dead 3, (eller noe), bli vist, på Rockefeller.

    Og Øystein Andersen, han spurte om jeg skulle være med, (siden vi hadde pleid å se på de tidligere Evil Dead-filmene da, og Øystein Andersen var en stor fan av Evil Dead 2, blant annet da).

    Og Kjetil Holshagen, (fra Sande), var vel også med, (mener jeg å huske).

    Og muligens fler av Øystein Andersen sine kamerater da.

    Og på kinoen der, på Rockefeller, så traff vi faktisk Berget, fra lag 3, i troppen min, på Terningmoen, husker jeg.

    (Og dette var vel en av de siste gangene forresten, som jeg fant på noe, sammen med Øystein Andersen og dem da.

    Som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg hadde vakt, på Terningmoen, etter jul engang vel.

    Så måtte jeg plutselig ha vakt, to dager på rad.

    For nettopp Berget, han hadde plutselig tatt tyvperm, (må man vel kalle det), og dratt inn til Oslo, (av en eller annen grunn da).

    Og jeg var også oppført som reserve, på vaktlistene, for den neste dagen.

    Så jeg måtte ha vakt 48 timer i strekk da.

    Og fikk liksom ikke sovet ut da.

    For når man hadde vakt, så ble man vekket, hver fjerde time, (eller noe), for da måtte man gå streifvakt eller sitte i vaktbua da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var ferdig med å ha vakt, (i to dager i strekk da), så hadde jeg en ‘kræsj’ med sersjant Dybvig, husker jeg.

    Og sa noe sånt som at, ‘det skjønner kanskje du og, hvis du tenker deg om’.

    At jeg ble sur, siden jeg måtte ha vakt, to dager på rad da.

    (Jeg var i litt dårlig humør da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

    Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

    De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

    Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

    Det var bare 5-10 minutter med bussen.

    Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

    Nemlig i desember 1990.

    Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

    At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

    At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

    Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

    Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

    (Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

    Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

    Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

    Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

    Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

    At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

    Uten at det skjedde så mye der.

    Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

    Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

    Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

    Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

    Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

    Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

    Og studert media der.

    Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

    Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

    Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

    Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

    Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

    Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

    Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

    Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

    Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

    Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

    Alt var bare MTV for meg liksom.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

    Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

    Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

    På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

    Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

    Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

    Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

    Og sa at det gjorde også broren hennes.

    Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

    Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

    Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

    Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

    Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

    Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

    For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

    Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

    Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

    Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

    Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

    (Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

    Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

    Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

    Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

    De jobba på lørdagene, var det vel.

    Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

    At det tok seg bra ut da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

    Og det var ei blond og ei mørkhåra.

    Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ikke hva hu heter.

    Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

    Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

    Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

    Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

    Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

    Og da hadde jeg jobba der, en stund.

    Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

    Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

    At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

    For å få med seg tingene sine.

    Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

    Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

    Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

    Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

    Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

    (Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

    Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

    Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

    Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

    Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

    Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

    Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

    At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

    Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

    Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

    Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

    (Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

    Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

    Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

    Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

    Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

    Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

    For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 52: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.

    (Til Arne og Mette og dem da).

    Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.

    (Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.

    Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det visste seg at den her gamle gubben.

    Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.

    Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.

    Ute i Asak der.

    Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.

    Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.

    Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.

    (Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.

    Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.

    Som jeg kan komme på ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.

    Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.

    Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).

    Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.

    Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.

    Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.

    Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.

    Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).

    En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.

    (For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).

    Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.

    Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.

    Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.

    Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.

    Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.

    For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.

    For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.

    Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.

    Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.

    Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.

    Det var det eneste som hjalp omtrent.

    Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.

    Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.

    Mens dem la tarot-kort vel.

    Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.

    (Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).

    Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.

    Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.

    Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.

    Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.

    (Som han selv gikk i da).

    Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.

    Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.

    Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.

    For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.

    (Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.

    Eller noe sånt).

    Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).

    Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.

    Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.

    Det er mulig.

    Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.

    Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 48: Ragnhild fra Stovner

    Jeg fikk ikke sove her nå, så jeg tenkte at jeg kunne skrive et nytt kapittel, av Min Bok 2.

    Like etter at jeg hadde begynt å jobbe på OBS Triaden, så dro Magne Winnem og jeg, ut på Radio 1 Club igjen.

    (Hvor jeg jo hadde møtt hu Laila Johansen, fra Skøyen, et snaut år tidligere).

    Igjen, så forsvant Winnem hjem tidlig.

    (Uten å si hadet engang, når han plutselig forsvant, (sånn som jeg husker det, ihvertfall)).

    Og igjen, så fant jeg ei dame der da.

    Dette var ei lyshåra og frodig dame, i begynnelsen av 20-åra vel.

    Jeg gikk litt rundt der, på Radio 1 Club, og hu Ragnhild, hu satt ved et rundt bord der da, (var det vel), i overetasjen der da.

    Og man hadde utsikt, ned til dansegulvet og barene osv., i etasjen under, fra det bordet, der hu satt, da.

    Hu satt vel der og drakk en drink eller en øl vel.

    Mens jeg sikkert gikk rundt og bar på en halvliter da.

    Og jeg spurte henne kanskje om hun hadde fyr, eller noe.

    Hvis ikke hun spurte meg om det da.

    (Siden dette var cirka 14-15 år før røykeloven kom, eller noe).

    Det visste seg at Ragnhild, hun var en rimelig uskikkelig jente.

    Det varte ikke lenge før hu hadde hånda si, inne i underbuksa mi, og klemte og dro i penis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt ganske ‘øde’ til der.

    Og det var ganske mørkt.

    Så ingen la vel merke til denne sex-en, (må man vel kalle det), som vi hadde, inne på Radio 1 Club der da.

    Selv om jeg lurte på om en rydde-ansatt, (var han vel), som gikk forbi oss, en del ganger, skjønte hva vi dreiv på med da.

    (Det er mulig).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg svarte jo med samme mynt, (hadde jeg nær sagt), når hu Ragnhild begynte å kjæle med snurrebassen min, mens vi sikkert også klina da, samtidig.

    Så hånda mi fant også etterhvert veien inn i trusa hennes, noen ganger, mens vi satt ved det her bordet, i overetasjen, på Radio 1 Club der da.

    Og vi kjøpte vel også en del øl og sånn, som vi drakk på da, de siste timene, mens diskoteket der var åpent.

    Mens vi råklina og ‘grise-klådde’ skikkelig på hverandres intime deler da, (må man vel si), mens vi satt ved det her bordet, ikke så langt fra garderoben, på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble rimelig full etterhvert, husker jeg.

    Jeg hadde vel drikki rimelig mange halvlitere, vil jeg tippe på.

    (Det var kanskje derfor at Winnem dro tidlig hjem, fordi at det ble for mye drikking, for han.

    Hva vet jeg).

    Men da diskoteket stengte, så ble Ragnhild og jeg enige om da, at jeg skulle bli med, og ta nattbussen, sammen med henne, til der hu bodde, på Stovner.

    Ragnhild hadde ganske nylig flytta til Oslo.

    Og hu hadde flytta inn hos bestefaren sin, var det vel.

    I en to-roms leilighet, (var det vel), i en blokk, på Stovner da.

    Men så hadde bestefaren hennes død, ikke så lenge før jeg traff henne da.

    Og da hadde hu Ragnhild overtatt bestefarens leilighet, alene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at på nattbussen, til Stovner, så var jeg litt sånn salig og full da, (etter all den runkinga, fra hu Ragnhild, på Radio 1 Club, og etter all drikkinga mi da), så jeg husker at jeg klarte å gjøre noen sånne nesten slags grimaser, der jeg satt, nesten helt bakerst, på nattbussen, sammen med hu Ragnhild da.

    Og da husker jeg det, at noen lokale Stovner-ungdommer, slengte noen kommentarer om, at ‘sjekk han der da’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til leiligheten til hu Raghhild.

    Så var jeg rimelig full og også ganske så trøtt og sliten, husker jeg.

    Så jeg sovna på senga hennes, husker jeg, naken vel.

    Og da våkna jeg, (husker jeg), av at hu Ragnhild dreiv og sugde tissen min da, selv om den var maks halvstiv vel.

    Og da sugde hu Ragnhild meg skikkelig godt, husker jeg.

    Og uten å bruke noe kondom, eller noe, vel.

    Så hu var nok rimelig kåt, vil jeg tippe på.

    Og begynte nok å suge meg, for at jeg skulle våkne opp igjen, og ha sex med henne da.

    For hu Ragnhild, hu var flink når det gjaldt sex og sånn, men hu var kanskje ikke verdens slankeste og mest sexy dame da, (for å si det sånn).

    Hu var vel heller litt lubben eller kraftig kanskje.

    Nesten som hu Siri Rognli Olsen, mer eller mindre, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og jeg våkna jo skikkelig opp, av den her suginga, til hu Ragnhild, etter at jeg hadde sovna der, (på en seng hu hadde der vel), i stua hennes da.

    Så etter det, så hadde vi skikkelig mye sex, hele natta omtrent da.

    Jeg lå oppå henne, i et par timer vel, i stua hennes da, hvor vi hadde samleie i misjonærstillingen da.

    Og jeg kjente etterhvert, (med penis), at livmorhalsen, (eller hva det var), til Ragnhild, begynte å trekke seg sammen, (gjentatte ganger), og lage skikkelig med bølger da, inne i bunnen av vaginaen hennes der.

    Så hu fikk nok sin del av orgasmer, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og dette skapte også en deilig følelse, for penis, (husker jeg), når hu Ragnhild begynte med de her livmorhalssammentrekningene sine da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde hatt sex, i en del timer, inne i stua der.

    Så dro hu Ragnhild med meg, inn på soverommet i leiligheten hvor der, husker jeg.

    Og der sov vi nakne, (muligens etter å ha hatt enda mer sex), på en madrass på gulvet der, (husker jeg).

    (Var det vel).

    Og når jeg våknet noe timer senere.

    Så husker jeg det, at jeg ble kåt, av å tenke på, at jeg lå ved siden av en naken dame der da.

    Så da hadde vi enda mer sex, (i misjonærstillingen igjen), husker jeg.

    Og da var det ekstra deilig, (husker jeg), siden jeg hadde blitt litt mer edru vel, siden kvelden før.

    Og da, så brukte vi vel ikke kondom heller, mener jeg.

    Men om vi brukte kondom, når vi hadde sex i stua hennes der, det husker jeg ikke.

    Men jeg hadde ihvertfall ikke kondom på meg, når hu sugde meg, i søvne der, husker jeg.

    For det var liksom før vi begynte å ha ‘ordentlig’ sex der liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det viste seg det, at hu Ragnhild, hu var fra ‘Dalom’.

    Så akkurat like etter at det hadde gått for meg, etter at vi hadde pult, på soverommet hennes, søndag morgen.

    Så ringte det på døra hennes.

    Og inn kom så fire-fem ungdommer, fra ‘heimbygda’ hennes da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhild sa noe til meg, om at hu egentlig kunne ha tenkt seg å ta en dusj.

    Og da svarte jeg, at ‘det skjønner jeg’, eller noe.

    For hu Ragnhild, hu var ei rimelig kåt dame da.

    Så jeg hadde jo fullt av fittesaft, på pikken min og området rundt, for å si det sånn.

    Men når denne patruljen, fra heimbygda hennes, overraskende dukka opp der da.

    Så måtte jo hu Ragnhild plutselig være en flink vertinne da.

    Så jeg bare tok på meg ‘disco-klærna’ mine igjen.

    Som denne helgen var en ‘the Clash/London Calling’ t-skjorte.

    Og en svart bomullsbukse, (som jeg hadde kjøpt i den klesforretningen, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, mens jeg bodde på Abildsø da).

    Og en dressjakke, (som jeg hadde kjøpt, like etter at jeg flytta til Oslo, som del av en dress), på Cubus vel, på Oslo City. Men jeg hadde jo brukt denne dressen ganske så mye, som student, det første året mitt i Oslo, så den dressbuksa, den var rimelig slitt da, hvis jeg husker det riktig, og dressjakka, den var også rimelig slitt, så jeg pleide å få den renset ganske ofte, på renserier, osv., i Oslo, etter råd fra Magne Winnem vel, etter at mine mange byturer, i Oslo, hadde begynt å sette sine spor, på denne ‘party/jappe-dressen’ min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at noen av kara, fra heimbygda, til hu Raghnhild.

    De sa til henne, at jeg ikke var noe til kar, (eller noe), da.

    Men at Ragnhild da svarte, at jeg var vel ‘grom’, eller noe, da.

    Men hvorfor disse bygdefolka prata dritt om meg, det veit jeg ikke.

    Jeg kjente jo ikke noen av dem fra før.

    Og jeg husker ikke engang hvilken bygd dette var, som hu Ragnhild var fra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne søndagen, så måtte jeg også dra rett på smilekurs, på et hotell som het Olavsgård, (som lå ute i Skedsmo/Romerike der), med Matland/OBS Triaden.

    Siden Matland skulle bytte navn til OBS Triaden da, like før jul, dette året, (var det vel).

    Og Arne Thomassen, han satt i stua der, (i leiligheten til Mette og han), når jeg kom hjem.

    Så jeg lurte vel litt på hvorfor han gjorde det, husker jeg.

    Men han var kanskje bare litt tidlig oppe da.

    Og jeg var vel kanskje litt døgnvill bare.

    Det er mulig.

    Jeg fikk ihvertfall ikke rota meg til å dusje, husker jeg, før jeg dro på det her smilekurset, til Matland/OBS Triaden, da.

    For jeg var også rimelig sliten og fyllesyk da.

    Så jeg tror at jeg må ha lukta rimelig av fittesaft, når jeg var på det smilekurset, ute på Olavsgård der da.

    Jeg mener å huske at noen av de Matland/OBS Triaden-damene, begynte å reagere litt, på meg der ihvertfall.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Kanskje siden jeg sikkert lukta rimelig mye av den fittesaften til hu Ragnhild da).

    Og jeg var vel også litt sånn ‘nummen’ da, etter all den her sex-en, med hu rimelig kåte Raghhild da, som også var god i senga da, må jeg vel si.

    (Så jeg oppførte meg kanskje litt spesielt der, på det smilekurset, det er mulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvordan det gikk videre, mellom Ragnhild og meg, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Ragnhild, hu var forresten datter av en tysk cruiseskip-kaptein, fortalte hu meg, en gang seinere.

    (Mens mora var norsk da).

    Og hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at hu hadde vært på cruiseskip, flere ganger, som jente da.

    Hvor hu hadde møtt mange mannlige, rike passasjerer da, (var det vel).

    (Uten at jeg helt klarte å tolke det helt, hvor hu ville hen).

    Men det var kanskje at hu var rimelig kravstor, i senga, som hu ville ha fram da.

    (Mens jeg nok fortsatt var ganske uerfaren da.

    Etter å bare ha knulla Nina Monsen og Siri Rognli Olsen, før det her da).

    Så hu var litt sånn ‘kvinner er fra Venus’ kanskje, hu Ragnhild fra Stovner da.

    (Noe var det ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg glemte en ting.

    Og det var at mens hu Ragnhild, og jeg, lå og hadde sex, i senga, (eller om det var sofaen), i stua hennes, på Stovner der.

    Så var det ganske heftig sex, (må man vel si).

    Og ‘snabelen’ min, den datt ut en gang eller to da, under denne flere timer lange sex-en da.

    Og da jeg skulle putte inn snabelen igjen.

    Så ville plutselig ikke tissen inn da.

    Og etter at jeg hadde prøvd noen ganger, og tissen ikke gikk inn da.

    Så kom det fra hu Ragnhild da, at det var ‘feil hull’.

    Så jeg har faktisk også nesten prøvd analsex.

    Så da var det ikke så rart, at ikke tissen min gikk inn, for å si det sånn.

    (Og vi hadde vel kanskje en dyne, (eller noe sånt), som kanskje gjorde det litt vanskelig for meg, å ha den fulle oversikten da.

    Dessuten, så var jeg jo ikke helt edru da.

    Og jeg var også rimelig sånn salig og nummen da, (eller hva man skal kalle det), siden hu Ragnhild var såpass god i senga da, så jeg var liksom nesten i ekstase da, (må man vel si), da dette ‘feilskjæret’ oppstod da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 40: Det Norske Hageselskap

    Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).

    Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.

    Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.

    (Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.

    Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).

    Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.

    Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.

    Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.

    Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.

    Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.

    Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.

    Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.

    Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.

    Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.

    Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.

    Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.

    Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.

    Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden det var statsstøtte inne i bildet.

    Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.

    Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.

    Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.

    Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.

    Noe sånt.

    Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.

    Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).

    Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.

    Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.

    Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.

    Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.

    For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.

    Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.

    Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.

    Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.

    Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.

    Det er mulig.

    Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.

    Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.

    Lederne spiste lunsj ved et bord.

    Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.

    (Noe sånt).

    Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).

    Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.

    For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.

    Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.

    Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).

    Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

    Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.

    Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).

    For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.

    Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.

    Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.

    (Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.

    Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.

    Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.

    Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.

    Og jeg var jo Høyre-mann.

    Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.

    Nemlig Kaci Kullmann Five.

    Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.

    Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.

    Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.

    Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.

    Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.

    Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.

    Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.

    Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.

    Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.

    Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.

    Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.

    For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.

    Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).

    Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).

    Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.

    Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.

    Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.

    Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.

    Med et tall, midt på blomsten da.

    Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.

    Så da blei jeg litt flau, må jeg si.

    Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.

    Når et av de så dumme ut, liksom.

    Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.

    Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.

    Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.

    Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).

    Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.

    Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.

    Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.

    Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.

    Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.

    Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.

    Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.

    (Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).

    Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.

    Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.

    Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.

    (Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).

    Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.

    Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.

    (Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.

    Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.

    Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.

    Så jeg ble sendt til Stortinget da.

    Og etter å ha surra litt.

    (For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.

    Noe sånt).

    Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.

    At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.

    Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.

    Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.

    Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.

    Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).

    I en bag eller pose da.

    Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.

    Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.

    Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.

    For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.

    Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.

    Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.

    Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).

    Ved hver leserundersøkelse.

    Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.

    De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.

    Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.

    Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Matland, hvor jeg begynte høsten 1990, var som en kjempestor amerikansk matbutikk. Men Forbrukersamvirket kjøpte butikken og standarden gikk litt ned

    80-talls butikk

    https://docs.google.com/viewer?a=v&q=cache:y-Wtj4ZsPV8J:www.akersmus.no/xmd-file.php%3Ffid%3D5255+matland+triaden&hl=no&gl=no&pid=bl&srcid=ADGEESiB26nmzBZRMO-2ilFGTB_buo6c2M2gBo-87QA5yCWyqxx2BY1w4xLKuMms3vIhYBGfZAMUGYs7E2hEDBWhCD7UCZZdgT2_X_6jxP568woRX990ObcXNTDI54-bAne3Upy0xzKz&sig=AHIEtbQtBDHMlE7rgXZQ1xtfsgad61KbmA

  • Min oldemor fra Romerike, Helga Ribsskog, er nevnt i hennes bror, Asbjørn Dørumsgard, sin bok, ‘Skytilen går’. Johannes Ribsskog er min avdøde morfar

    oldemor fra romerike

    http://books.google.com/books?id=QVYQAQAAIAAJ&q=johannes+ribsskog&dq=johannes+ribsskog&hl=no&ei=j8AgTq2GEI7CswaZ9uX1AQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA

    PS.

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, nevnte også det forresten en gang, på 80-tallet vel, om min da nettopp avdøde morfar, Johannes Ribsskog, sin slekt.

    At det var visst ofte sånn, at det som ble publisert under Asbjørn Dørumsgaard sitt navn.

    At det ofte kunne være skrevet av hans søster, (min oldemor), Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

    Helga Ribsskog hadde også skrevet et dikt, som har stått i et ukeblad, eller noe, om hennes mann, (min oldefar, fra Trøndelag), Johan Ribsskog, som lengtet så tilbake, til Trøndelag.

    (Fortalte min mormor da).

    Til Flatanger, hvor han var fra.

    (Uten at jeg har klart å finne det diktet nå.

    Men bestemor Ingeborg, leste vel det for meg og min søster Pia, mener jeg å huske, på 80-tallet en gang, var det vel.

    I det gamle huset i Nevlunghavn.

    (Det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    Der hvor jeg fant mange russiske fotoapparat på loftet, (en sommer eller to før, eller noe, mens bestefar Johannes fremdeles levde), fra like etter krigen vel.

    Noe sånt).

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, var vel det.

    Noe sånt.

    Og hun nevnte da også komponisten Arne Dørumsgaard, som var min morfars kjente fetter vel.

    Men min mor, Karen Ribsskog, hun nevnte aldri disse.

    Selv om hun en gang gjorde et ganske stort nummer ut av det, (mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, på slutten av 70-tallet), ovenfor min søster Pia og meg selv, at hun var så fin, at hun måtte ha tre navn, Karen Margrethe Elisabeth.

    (Det var muligens sånn, at hun var så fin, at hun måtte være oppkalt etter både dronningen i Danmark og dronningen i England.

    Noe sånt.

    Men men).

    Mens hun smilte og var stolt da, (og kanskje også litt hemmelighetsfull vel, og hun hadde kanskje et slags nesten salig, eller ihvertfall høytidelig vel, uttrykk, i øynene. Noe sånt), sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min morfar var visst også på en eller annen politisk liste, i forbindelse med et stortingsvalg, eller noe.

    Men hva ‘1942’ og ‘H’ skal bety, i den sammenhengen, det skal jeg ikke påstå at jeg skjønner noe av.

    Hm.

    Men men.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut.

    Hadde jeg hatt noen penger, så kunne jeg jo prøvd å fått tak i denne boken.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    min morfar også på noe politisk liste

    http://books.google.com/books?id=xbIcAQAAMAAJ&q=%22johannes+ribsskog%22&dq=%22johannes+ribsskog%22&hl=no&ei=b8kgTsWEE4zEswb67_iJAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC0Q6AEwAQ