Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.
(Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).
Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).
(Siden den bilen egentlig var et vrak, da.
For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.
Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.
Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.
Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.
At den bilen var ‘kongebilen’.
Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).
På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.
Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.
Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.
Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).
Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.
For den bilen, den var det jo så mye problemer med.
Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.
Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.
Så den bilen var et utgiftsluk, da.
Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.
Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).
Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.
Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.
Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.
Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).
For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).
Dette var jo en 1986-modell.
Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).
(Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.
Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.
Da jeg ble butikksjef.
Men jeg var så overarbeida, på den tida.
Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.
Så jeg slo til på den første og beste, liksom.
Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.
Siden den var svart metallic osv., da).
Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.
Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.
For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.
Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.
Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.
Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.
Som det gikk mye av da, på den her tida.
Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.
(Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.
Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).
Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.
Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.
(En gåtur på fem minutter, kanskje).
Hver dag liksom.
For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.
For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.
Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.
For å si det sånn.
Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).
Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.
(For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).
Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.
Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.
(Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.
(Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).
Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.
Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.
Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).
Det var at det stod to folk, i disken der.
Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.
(Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).
Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.
Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.
Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.
Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).
(Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.
Som tidligere butikksjef, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.