johncons

Stikkord: Røyken

  • Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)

    En gang, på jobben, på CC Storkjøp.

    Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.

    Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.

    Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.

    Men hu bare følte det sånn da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.

    Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).

    Og da ble det to kroner mer, eller noe.

    Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.

    Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.

    Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.

    Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).

    For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.

    Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.

    Så noen priser måtte man kunne i hue.

    Og noen ganger så økte jo prisene og.

    Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.

    Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.

    For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.

    Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.

    (Dette var en som hadde en katte, husker jeg.

    For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.

    Og lekt med en katte, i stua der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk ned Sandsveien da.

    Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.

    (Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).

    Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.

    Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.

    Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.

    De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.

    Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.

    Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.

    Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.

    (Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).

    Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.

    En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.

    Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.

    Sammen med Ågot da.

    Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.

    (Eller noe).

    Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.

    Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.

    Jeg svarte ikke noe ordentlig.

    Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.

    For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.

    Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).

    Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.

    Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanksje det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.

    At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.

    De beklagde det her da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.

    (Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.

    Utafor huset til Ågot da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.

    (Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).

    Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.

    (Siden jeg var fra Larvik da).

    Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.

    Sa Kølner da.

    Uten at han fortalte meg hvorfor.

    Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik.

    Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.

    Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.

    Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.

    Det var litt spesielt vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Under russetida.

    Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.

    Jeg var jo fra Berger.

    Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.

    Hva var det som var så kult med det liksom.

    Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.

    Bak et mål eller noe vel.

    I den blåruss-dressen min da.

    Under den her fotballkampen da.

    (For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.

    (1988/89 da).

    Pia hadde jo mange ekstreme venner.

    Og disse ‘slo til’ nå også.

    Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.

    (Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.

    På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).

    Hu, og en del andre folk, fra Røyken.

    De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.

    Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.

    Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.

    For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.

    Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.

    Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.

    I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.

    Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.

    ‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En neger som runker’, sa søstera mi.

    Og det var flere sånne vitser.

    ‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En vrengt neger’, sa søstera mi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også flere sånne vitser.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.

    ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.

    En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.

    (Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.

    For noen barn i Afrika, eller noe vel.

    Men nesten ingen ville gi.

    Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.

    Hu så kjempebleik ut, husker jeg.

    Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.

    Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).

    Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.

    Så hu var kanskje sur på meg.

    Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.

    Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.

    Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.

    Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.

    Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.

    Så jeg sa vel ikke noe negativt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.

    For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.

    Geri mente at jeg gikk som han da.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.

    Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.

    Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.

    Og man håper at man slipper å møte dem.

    Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.

    Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.

    Og jugde da, må jeg vel si.

    Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.

    Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.

    Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.

    Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.

    Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.

    Han var kanskje pensjonist da?

    Han ba meg inn i stua si.

    Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.

    Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.

    Og det lå så nærme Sandsveien.

    Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.

    Det hadde jeg aldri prata med noen om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.

    Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.

    (Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).

    Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel

    Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.

    For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.

    (Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg jobba vel nok ellers.

    Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.

    (Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).

    Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.

    Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.

    Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.

    For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.

    Ved siden av stereoanlegget.

    Lent mot inner-coveret vel.

    ‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.

    Også ble hu sur da.

    Og tok med seg plata hjem igjen da.

    Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.

    Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.

    Ikke var det noen stoler der heller.

    Bare to senger/madrasser da.

    Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).

    Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.

    Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.

    Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.

    Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.

    Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.

    Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.

    Til Erik Thorhallsson og faren min da.

    Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.

    (Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).

    Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.

    Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.

    Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.

    Så det har blitt litt surr, i notatene her.

    Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.

    Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 68: Mer fra russetida

    Jeg hang, (som nevnt i tidligere kapitler), også en del med Magne Winnem, i russetida.

    Han kjørte rundt i en pastellfarget blå Volvo bybil, (som han mente at kunne passere som russebil da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde jo hverken lappen eller bil selv.

    Så jeg var bare glad for å få lov til å sitte på med forskjellige russebiler/van-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En natt, etter at Winnem, Raymond og meg, (var det vel), hadde vært på en russekro, i Oslo vel.

    Så lå jeg over hos Winnem og dem, i Røyken.

    Mora til Winnem stod opp vel, og hilste på meg da.

    (Hvis hu ikke var våken da).

    Jeg var rimelig full, husker jeg.

    Og Winnem slang inn en Grandiosa, (som de hadde i fryseren vel), i steikovnen da.

    (Men det var vel bare meg som spiste, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem bodde på et byggefelt, i Røyken.

    Og en gang, når jeg var med Winnem dit, i russetida.

    Så dukka det opp en gutt der, som kjørte rundt i en elektrisk rullestol.

    Som var formet nesten som en bil, (eller noe), må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Det var kanskje det, at jeg ikke likte tonen hans.

    Men jeg ga ikke noe russekort da, til han gutten, i den elektriske rullestolen.

    ‘Akkurat han der, synes jeg at fortjener et russekort’, sa Winnem.

    Jeg sa bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Jeg var kanskje i dårlig humør da.

    Han gutten i rullestolen kom kanskje litt brått på meg.

    Og han maste vel bare på meg, og ikke på Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Winnem hadde også en elektrisk sirene, i bilen.

    (Siden det liksom var en russebil da).

    En gang, som vi kjørte fra Røyken til Drammen.

    (For å dra på noe undervisning, muligens, på Gjerdes Videregående, i russetida da.

    Siden vi hadde undervisning, som vanlig, i russetida.

    Men vi pleide å dukke opp på skolen i russedressene våre da).

    Så satt Winnem på den sirena, når vi var ved Lier der, (mellom Røyken og Drammen vel), tror jeg.

    Og en bil stoppa.

    Så dem trodde nok at vi var sivilpoliti da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg kjørte med de russejentene, (Giske og dem), inne i Oslo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Vi skulle til en russekro på Circus, tror jeg det var.

    Jeg husker også at jeg var et par ganger på Tryvann.

    Winnem og jeg gikk rundt og så på russebussene der.

    Men vi kom ikke i snakk med noen russejenter, eller noe, (tror jeg).

    En gang, da jeg hadde blitt med Winnem og noen andre Røyken-folk, på en russekro, i Oslo.

    Så dro dem med meg på Burger King, nederst i Karl Johan, (var det vel).

    For å hilse på ei dame som het Snøfrid, mener jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natt til 16. mai, så var det vekking av lærere osv., i Drammen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Men vi var oppe hos norsklærerinna vår, Inga-Lill Høstmælingen, som bodde i en åsside, (Åssiden?), ikke så langt unna sentrum i Drammen da.

    Dem henta meg, i Svelvik, tror jeg.

    (Hos Cecilie Hyde da sikkert).

    For jeg husker at vi var på bensinstasjonen, på Rundtom, i Drammen.

    Jeg tenkte meg ikke om.

    Siden jeg var russ.

    Og tente på en røyk, inne på bensinstasjonen der.

    Så våkna jeg litt.

    Og sa, ‘oj, jeg glemte meg, er det farlig at jeg røyker her inne eller, siden det er bensinstasjon?’.

    ‘Ikke så lenge du ikke trøkker gloa ned i bensinslanga’, (eller noe), svarte en fra betjeningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et pornoblad der, husker jeg.

    (Jeg syntes jeg kunne gjøre det, siden vi var russ).

    Siden vi ikke hadde klart å sjekke opp så mange russedamer da.

    Vi hadde vært på russedåp, forresten, like før det her vel.

    Det var mellom Bjerkøya og Sande et sted, (av en eller annen grunn).

    Grunnen var visst at det skulle være russedåp.

    Og da var det greit å ha det like ved Drammensfjorden da.

    Jeg ville bli døpt av russepresidenten, fant jeg ut.

    Jeg snøvla om det her i fylla da.

    Og ei russedame ble med, og ble døpt, sammen med meg.

    Jeg tulla med Rick Ashley og sånn.

    (Fordi jeg var så lei av kommersiell Stock, Aitken & Waterman-musikk).

    Og jeg hadde visst tatt noe lignende av en nazi-hilsen.

    (Som jeg nok må ha plukket opp, når jeg festa sammen med søstera mi Pia, og ekstremist-vennene hennes, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    Nemlig nynazistene/Boot Boys-folka Kjetil, Noah og muligens Thor Espen og dem.

    Noe sånt).

    Så da fikk jeg kjeft av ei russedame.

    Siden jeg kom med nazihilsen da, mens jeg babla om Rich Ashley, i fylla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Russepresidenten ble nok litt sur på meg, (mener jeg det var).

    Etter å ha døpt meg.

    For jeg hadde jo ikke fått med meg russelua mi.

    Som lå på Bergeråsen da.

    I Leirfaret 4B der, i klesskapet mitt, på det første rommet mitt der.

    (Det som Pia og Cecilie Hyde brukte, rundt den her tida).

    Men men.

    Jan Snoghøj var og overså russedåpen, av en eller annen grunn.

    Han kjefta litt på meg fordi at russedressen min ikke var møkkete.

    Av en eller annen grunn.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg hadde jo vært i Holmestrand, Drammen, Oslo, Kongsberg og Hokksund vel, på russekroer, osv.

    Og kanskje på 10-15-20 russefester, eller noe, tilsammen.

    Så det skjønte jeg ikke noe av.

    Men bestemor Ingeborg, hu sa også det en gang, sommeren 1986 vel.

    (Sommeren før jeg begynte på videregående).

    Da Pia og jeg var på besøk hos henne, i Stavern.

    At jeg var flinkere til å holde klærna mine rene, enn Pia var.

    Jeg gikk i min fars sommerskjorter, og dem så like fine ut hele den tida vi var der, var det vel, som bestemor Ingeborg sa.

    Noe sånt.

    Men Jan var litt ‘på’ meg da, skjønte jeg.

    Vi var jo Drammensruss, og ikke Sande-russ.

    Så vi var kanskje mer på diskoteker i Oslo, osv.

    Og hva Jan hadde drivi med i russetida, det jeg veit jeg ikke.

    Men jeg lå ikke i noen grøft og spøy, i russetida, det må jeg innrømme.

    Jeg tror ikke at jeg spøy en eneste gang, i russetida.

    Men så hadde jeg jo festa en god del, på Fremad og Samhold og i Leirfaret 4B, og på LaVita i Oslo, osv., før russetida da.

    Så jeg var vel ganske vant til å drikke da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når vi kjørte rundt i Drammen, (det var vel Winnem, Stein og meg, og muligens Raymond eller Andre Willassen).

    Så dro vi til Gulskogen Senteret, for å tulle.

    Winnem kjørte rundt med noen handlevogner der, husker jeg.

    Og vi måtte stikke før vakta kom da.

    Noe sånt.

    Winnem ville også stoppe, mellom Gulskogen og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Og der så fant han en svær stein, og knuste en skateboard-rampe, som tilhørte en ungdomsklubb, eller noe, kanskje.

    Seinere, så fortalte Winnem meg det.

    At dem som hadde fått skylda, for at den skateboard-rampen, ble ødelagt.

    Det var en rivaliserende skateboard-klubb da.

    (Dette var vel etter at jeg hadde flytta til Oslo, at Winnem fortalte meg det her, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også på noe tull.

    Jeg reiv ut noen bilder av det pornobladet, og fikk dem til å stoppe foran et sånn kamera, som tok bilder av de som kjørte for fort.

    (Mellom Konnerud og Drammen Sentrum, tror jeg.

    Noe sånt).

    Også festa jeg det pornoblidet da.

    På en eller annen måte.

    Over det fartskameraet da.

    (Bare for å finne på noe tull da, siden vi liksom var russ da.

    Så sånn var det).

    Og det hadde visst blitt lagt merke til, hørte jeg av Winnem, en gang, en stund etter det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russefrokost, ved Drammen Travbane der.

    Forresten så hendte det, langs E-18, mellom Sande og Drammen, et sted.

    At vi plutselig plukka opp Lise, fra Markedsføringsdelen, av klassen vår.

    Og hu satt seg bak i bilen til Winnem, ved siden av meg da.

    Men da ble jeg irritert.

    For hu hadde jo prata dritt om Cecilie Hyde, (som jeg skreiv om i det forrige kapittelet vel).

    Så hu sa jeg vel ikke hei til engang vel.

    Men jeg så vel bare stygt på henne, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Russefrokosten på Drammen Travbane var litt kjedelig, må jeg si.

    Det var ikke noe liv der liksom.

    Men vi spiste noe brødmat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det russetog.

    Winnem fikk meg med på å gå fram og tilbake i toget.

    Sammen med Raymond vel.

    Så vi gikk bak masse forskjellige bannere da.

    Uten at vi egentlig var med i den gjengen som hadde det og det banneret da.

    Så vi tulla fælt i russetoget, må jeg si.

    Slektningene til Winnem hadde visst krangla fælt, (skjønte jeg seinere på Winnem), angående hvor i russetoget vi tre egentlig hadde gått.

    (Og det var kanskje ikke så rart det da.

    Siden vi gikk på 3-4 forskjellige steder, i russetoget.

    Siden vi tulla og gikk fram og tilbake i toget da, mens det russetoget gikk gjennom Drammen sentrum da.

    Fra Strømsø til Bragernes Torg, var det vel, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter russetoget, så satt Winnem og jeg.

    Og også Tim, tror jeg.

    Vi satt på en fontene eller en benk, på Bragernes Torg da.

    Og så dukka Pia og Cecilie Hyde opp der.

    (Noe som fikk Tim til å klikke litt vel.

    Tim, (var det vel), sa ihvertfall en gang, litt surt vel, at du har vel noen damer der og noen damer der og du.

    Noe sånt).

    Og dro meg med på den pub-en, som lå like ved Gjerdes Videregående der da.

    Jeg hadde visst sett skikkelig herja ut, husker jeg.

    Etter våkenetter, osv.

    For ei dame som satt ved samme bord som meg der.

    (Husker jeg).

    Hu klarte ikke å kjenne meg igjen, fra bildet, som var på russebeviset mitt.

    Så jeg hadde nok festa og tulla fælt i russetida, må jeg nok si.

    Siden jeg klarte å se så jævlig ut på 17. mai, mener jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hadde vi også en eksamen, i engelsk, i tida rundt det her.

    Og det var ikke på skolen.

    Men i en bygning, som lå ved Bragernes Torg der, tror jeg.

    Mulig noe Handelsstandens Hus, eller Folkets Hus, eller noe.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så begynte jeg vel å jobbe på CC Storkjøp igjen da, i juni måned, var det vel kanskje.

    Etter russetida og eksamen da.

    Vi hadde også en eksamen i data da.

    Igjen så havnet Tim, Fred Bing og jeg, på samme gruppe.

    (Som under juletentamen).

    Både juletentamen og eksamen gikk over tre dager.

    Vi skulle lage et dataprogram da.

    Liksom for en forening, eller noe da.

    Jeg klarte å forsove meg, en av dagene, på eksamen da, (husker jeg).

    Men det gikk greit.

    Jeg fikk litt kjeft, av klasseforstander Karlsen, fordi jeg satt foran PC-en hele tida, på eksamen.

    Men det var fordi at jeg var den, (suverent vel), dyktigste, til å programmere, på gruppa vår da.

    Det var ikke fordi at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre systemering og lage datamodeller, osv.

    (Eller brukerveiledninger da, som vi syntes at var det kjedeligste, når det gjaldt å lage, (eller utvikle), datasystemer da).

    En av oppgavene var å lage et staveprogram, for ordblinde.

    Som den gamle Basic-kløpperen jeg var, så klarte jeg å snekre sammen et forslag til en løsning, i Pascal da.

    Og på den muntlige delen av eksamen.

    Så sa sensor, at vår gruppe var faktisk den eneste som hadde levert besvarelse, på den delen av oppgaven.

    For det var ganske komplisert da.

    Det var noe av de samme tingene, som jeg ‘lekte meg med’, da jeg lagde kryssordkompilator-program, da jeg gikk andreåret, på NHI, et par-tre år seinere.

    Nemlig strenger da.

    Jeg lagde staveprogrammet sånn.

    At ordblinde fikk godkjent riktig svar.

    Hvis det ordet de skrev, innehold kanskje 80% av bokstavene, fra det riktige ordet.

    Og hvis ordlengden var på cirka 80-120% av det som lengden på det riktige ordet var.

    Og det funka faktisk ganske greit.

    Hvis vi lata som at vi var ordblinde.

    Og stavet et ord, på tilgjort ‘ordblind’ måte.

    Så fikk vi det oftest godkjent riktig da.

    Kjetil Johansen og Gerd-Jorun Wik.

    De kom på samme gruppe de og, på både juletentamen og eksamen.

    Mener jeg å huske.

    Og de kunne vel nesten ikke fordra hverandre, tror jeg.

    Og Kjetil Johansen klagde fælt da.

    Så jeg måtte hjelpe dem litt igang, på oppgavene.

    Det var kanskje urettferdig, at det alltid var de samme nesten, som havnet på gruppe sammen da.

    Og at noen grupper bare hadde to elever da.

    Men men.

    Men på den stavetesten, for ordblinde.

    Da ga jeg ikke Kjetil Johansen noe hjelp.

    (Vi satt i datasalen, under tre-dagers-eksamen, og kunne prate med hverandre og sånn.

    Det var ikke noen lærere der, hele tiden, for å si det sånn).

    Og det var kanskje smart.

    For vår gruppe var jo den eneste som hadde svart på den vanskeligste oppgaven.

    Så hvis jeg hadde hjulpet Kjetil Johansen og Gerd Jorun Wik, med den oppgaven.

    Så hadde vi nok blitt tatt for juks, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg bodde fortsatt i Leirfaret 4B, under eksamen, husker jeg.

    For den dagen jeg forsov meg, så lå jeg og sov i vannsenga ‘mi’, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På muntlig eksamen, så skulle vi eksamineres en og en, og ikke gruppevis da.

    Jeg fikk noen kjempevanskelige spørsmål, husker jeg.

    Som jeg tror at nok kanskje var helt i utkanten, av pensumet, eller noe.

    For jeg var vel den beste i klassen, i Pascal-programmering.

    (Tørr jeg nesten si, ihvertfall.

    Jeg lagde jo et ganske bra spill vel, som het Kentucky Derby, osv., innimellom skoleoppgavene da, det skoleåret).

    Men de spørsmålene jeg fikk på muntlig eksamen, de skjønte jeg ikke noe av.

    Så jeg bare prøvde å ro litt da.

    Mener jeg å huske.

    Men sensor var imponert likevel, tror jeg.

    Siden vår gruppe hadde svart på den vanskeligste oppgaven da.

    Som den eneste gruppen på Østlandet, (eller noe), vel.

    Så vi fikk en 5-er da, på den eksamen.

    Som var for tre fag.

    Nemlig programmering, systemering og fjerde generasjonsverktøy vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg hadde begynt å jobbe igjen, i juni-måned.

    Men før skolen var ferdig, rundt 18.-20. juni.

    (Var det vel).

    Så gikk jeg fra bussholdeplassen på Sand, en gang, husker jeg.

    (Jeg hadde kanskje kjøpt mat, på Prima, etter skolen.

    Noe sånt).

    Og da, så møtte jeg faren min og Erik Thorhallsson.

    De var pussa, og gliste.

    (Selv om de kjørte i bilen til faren min).

    Spesielt Erik Thorhallsson gliste, husker jeg.

    Dem sa at jeg måtte gå bort til Ågot, for leiligheten i Leirfaret 4B, hadde blitt solgt.

    Så jeg måtte snu da, og gå bort til Ågot.

    Hvis jeg ikke sjekka hvordan det så ut først da, i Leirfaret 4B.

    Det husker jeg ikke.

    Jeg tror jeg sjekka leiligheten først.

    Ihvertfall så fant jeg aldri alle de kule plakatene og sånn, som var på rommet ‘mitt’ da, i den leiligheten.

    Faren min hadde kjøpt et gammelt hus, i Sandsveien, hvor han lempet inn tinga fra Leirfaret 4B.

    Men der fant jeg aldri det jeg leita etter, av tinga mine da.

    Jeg fikk ikke vært med på flyttinga, så jeg fikk ikke bestemt hva jeg ville beholde, av tingene mine da.

    Så mye kule plakater og leker fra da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og autografene til Andy Gray, som jeg hadde fått ved å skrive til Everton F.C., i England.

    Sånne ting så jeg aldri igjen.

    Tinnsoldaten jeg fikk av bestefar Johannes, da jeg bodde i Mellomhagen.

    Bamsen ‘Bamse Brakar’, som jeg hadde fått av Magna Adeler vel, i dåpsgave.

    Mine gamle stiler, fra ungdomsskolen.

    Sånne ting så jeg aldri igjen, etter denne ‘fylle-flyttinga’, fra faren min og Erik Thorhallsson da.

    Selv om jeg gikk mange ganger, ned til det huset, i Sandsveien på Sand.

    Etter at jeg måtte flytte bort til Ågot.

    Og prøvde å finne ting der.

    Men jeg var trist da.

    Jeg fant Everton-banneret mitt, som jeg hadde kjøpt i London, da jeg var med STS til Brighton, sommeren 1985 da.

    Men det var bretta liksom, så det hadde blitt litt skada da.

    (Må man vel si).

    Det amerikanske flagget og det treskrinet, som jeg hadde brukt til å ha hundrelapper i, i Leirfaret 4B, i en reol-hylle, på rommet ‘mitt’.

    De fant jeg ikke noen steder.

    Så de ville vel ikke faren min at jeg skulle ha da.

    De var vel egentlig hans da sikkert, mente han nok.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I russetida, så hadde vi også en fremførelse av en norsk-oppgave.

    Ingen hadde gjort noe særlig på den.

    Det var en gruppeoppgave.

    Og det var midt i russetida.

    Så den måtte jeg få organisert, på sparket, i et friminutt da.

    Vi var en av de siste gruppene, som skulle ha fremføring da.

    Så vi hadde jo hørt på de andre gruppene.

    Så jeg bare skreiv noe fra hukommelsen da.

    Så hadde Magne Winnem, Kjetil Johansen, og Andre Willassen vel, og meg da.

    Vi hadde en remføring da, i norsk muntlig.

    Uten å nesten ha forberedt oss.

    Og vi fikk vel en fem-er, tror jeg.

    Så det var jo bra jobba.

    Det var et skikkelig skippertak, som jeg måtte ta da, husker jeg.

    De andre på gruppa var ganske daffe.

    Sikkert fordi at dette var midt i den verste russetida.

    Så vi stod der i russedressene våre da.

    Og jeg prata om at presten hadde en viktig rolle i samfunnet og sånn da, (husker jeg).

    I en bok fra gamle dager, av Amalie Skram, (eller noe), vel.

    Som jeg ikke hadde fått lest da.

    For jeg syntes vel at den var litt kjedelig kanskje.

    Det var kanskje den boka jeg prøvde å lese.

    Da vi feira jul, hos Solveig, i Holmen, i Oslo, dette skoleåret.

    Men så kom Christell inn der, nesten naken, i en sånn tynn, gjennomsiktig blonde-body da.

    Det er mulig.

    Det var nok noe sånt.

    Men men.

    Nå har jeg vel fått med det meste fra russetida, (av det jeg husker fra russetida, ihvertfall).

    Jeg dro også til Brighton, den etterfølgende sommeren.

    Og jeg tenkte også at jeg skulle skrive mer om det som skjedde, på jobben med CC Storkjøp.

    Om hvordan det var, da jeg, (og også Pia da), bodde borte hos Ågot, den sommeren, (altså sommeren 1989 da).

    Og om det andre som skjedde den sommeren.

    (Jeg var vel også på besøk, alene, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Så vi får se når jeg klarer å bli ferdig, med de siste kapitlene, av Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På russedåpen der, i Sande.

    Så fikk Winnem og Raymond meg til å gå inn i en annen russbil der.

    Og der satt det ei jente, som ville prate med meg, skjønte jeg.

    Hu holdt til i klasserommet, der vi hadde matte valgfag, mener jeg.

    Og jeg lovte å dukke opp der, for å hilse på henne.

    (Ei som var litt rundt i hodeformen vel, eller noe).

    Men hu sa det, at det kom jeg ikke til å gjøre.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Det ble litt for flaut, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    De samme jentene i klassen, fra Lier, som hadde kjefta på meg, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), fordi jeg ikke kalte klasseforstander Karlsen, for Arne.

    De var venninner, med ei lyshåra jente, i matte valgfag-klassen min.

    Ei som pleide å sitte ved siden av Torgills, som jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg også jobba da).

    Og hu hadde jeg spurt om russekort en gang.

    Det stod ‘velkommen i det grønne, sa jenta, hu strødde persille i senga’.

    Noe sånt.

    Som motto da.

    Og hu, hu sa de Lier-jentene i klassen til meg om.

    At hu skulle ha en russefest.

    Som jeg var invitert på da.

    Ute i Lier.

    På en gård, som jeg lurer på om var en grisegård.

    Det var der jeg var med faren min en gang, (tror jeg), for å levere køyesenger, eller noe.

    Og ei bondekone, (mora til hu i klassen til Torgills?), viste faren min og meg, et svært grisefjøs, hvor det lukta skikkelig stramt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der bare satt jeg i stua der, sammen med de her Lier-jentene da.

    I noen timer da.

    Jeg tror det var Magne Winnem antagelig, som hadde droppa meg av, på en bensinstasjon, uti der.

    Også hadde disse Lier-jentene plukka meg opp da, på den bensinstasjonen da.

    Men det skjedde ikke så mye på den festen.

    Jeg bare drakk litt vel, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    En annen gang i russetida.

    Så hadde jeg ringt Tim, fra Cecilie Hyde vel.

    For det var noe russearrangement da, et eller annet sted, som jeg lurte på.

    (Jeg jobba jo ikke i mai-måned.

    Så jeg tenkte jeg burde prøve å få med meg mest mulig av russegreiene.

    Siden det virka som at det var tradisjon, blant CC Storkjøp-folk da, for eksempel.

    Siden man fikk fri i mai der, som russ, enten man ville eller ikke.

    Må jeg vel si.

    Det var nærmest en selvfølge da, skjønte jeg, for russ som jobba der).

    Så sånn var det.

    Og da ringte Tim meg tilbake.

    Og da hadde han ordna det sånn.

    At jeg skulle ligge i gangen, (eller noe), hjemme hos hu Astrid Sand.

    Som leide hybel, sammen med ei venninne vel.

    Like ovenfor bowlinga, på Åssida der.

    (Den bowlinga hvor vi var på klassetur en gang, og hvor Kjetil Johansen seinere ble bestyrer.

    Det var også den bowlinga, hvor jeg var sammen med Espen Melheim og Christell Humblen, den gangen, på begynnelsen av det skoleåret.

    Så jeg kjeda meg litt, da jeg var der sammen med klassen.

    Noen måneder senere.

    Og da jeg gikk ut derfra.

    Så hadde jeg glemt å ta av meg bowlingskoa, husker jeg.

    Så trøtt var jeg.

    Eller så mye kjedet jeg meg.

    Jeg fikk kjeft av ei som jobba der, på grunn av et eller annet og.

    Og jeg gikk jo på handel og kontor.

    Så jeg var vant til det mottoet da, at ‘kunden alltid har rett’.

    Så jeg bare slang meldinger tilbake.

    Og sa ‘ha et godt liv’, og sånn.

    Også måtte jeg inn der og hente skoa mine, etter det igjen.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall).

    Siden jeg hadde glemt meg, og gått ut med leide bowlingsko på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel også at det ble litt kjedelig, å bare ligge i den gangen der, hos hu Astrid Sand og dem da.

    Så jeg gikk vel også ned, til nettopp den bowlinga, mener jeg.

    Mens jeg venta på at noen russefolk skulle hente meg der da.

    Og da dukka vel han dem leide av opp der og, tror jeg.

    Mens jeg gikk og surra litt, utafor inngangsdøra til Astrid Sand og dem der da.

    Så sånn var vel det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)

    Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.

    Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.

    Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.

    Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.

    En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.

    Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.

    Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.

    Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.

    Noe sånt.

    Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.

    Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.

    Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.

    Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.

    Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.

    Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.

    Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.

    Istedet for bassgitar kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.

    Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.

    Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.

    Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.

    Etter at Pia flytta opp til meg.

    Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.

    Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.

    Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.

    Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.

    Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.

    Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.

    Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).

    Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.

    Så det var litt flaut da.

    Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.

    Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.

    Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.

    Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.

    Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.

    Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.

    Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.

    Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.

    Den var ikke så dyr heller, mener jeg.

    Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.

    Noe sånt.

    Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.

    Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.

    Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.

    Hvem vet.

    Hm.

    (Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.

    Men jeg kan ikke huske det sikkert.

    Men men).

    Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.

    Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.

    Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.

    Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.

    Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.

    For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.

    For den flyttinga skjedde så raskt.

    Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.

    Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.

    Så vi måtte kjøre bort på Sand.

    Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.

    Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.

    Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.

    For å spise Grandiosa.

    For det var jo Ågot sitt hus.

    Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.

    Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.

    Uten å ha spurt på forhånd.

    Så det orka jeg rett og slett ikke.

    Så dette var en litt døv episode da.

    Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.

    For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.

    Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.

    Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.

    Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.

    Hvem vet.

    Nå er skolen nedlagt ihvertfall.

    Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.

    Så det var mest kontor-folk der da.

    Eller unge forretningsfolk da.

    Eller hva man skal si.

    Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.

    Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.

    Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.

    Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.

    Og jeg jobbet jo også mye.

    Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.

    Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.

    Jeg leste vel nesten aldri lekser.

    Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.

    Og det samme med data.

    Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.

    Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.

    Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.

    Men jeg har kommet på det nå seinere.

    Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.

    Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).

    Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).

    Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).

    Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.

    Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.

    For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.

    Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.

    Som var offer for en krig der da.

    En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.

    Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.

    Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.

    Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.

    Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.

    Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.

    Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.

    Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.

    Pia gikk ikke med bare svarte klær.

    Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.

    Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.

    Konformt, kan man kanskje si.

    Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.

    Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.

    Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.

    Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.

    Ihvertfall på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.

    (Noe sånt).

    Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.

    Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.

    Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.

    Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.

    Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.

    Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).

    Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.

    Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.

    For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.

    Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.

    Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.

    Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.

    Mens hu gliste litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang like før ‘mor’ dro på ferie.

    Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.

    Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.

    De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.

    Det bandet var Sugarcubes, fra Island.

    Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.

    Så sånn var det.

    De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.

    Det var første gangen jeg hørte om det bandet.

    Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.

    Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.

    Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.

    Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.

    Ihvertfall søstera mi vel.

    Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.

    Så kjeda jeg meg.

    Jeg hadde ikke noe å finne på.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.

    Og hilse på Pia der.

    Vi hadde jo blitt så gode venner.

    Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.

    Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.

    Vi bytta russekort.

    På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.

    Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.

    Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.

    Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.

    På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.

    Og det syntes jeg at var en morsom vits da.

    At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.

    Hu var jo ikke så feit liksom.

    Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.

    Men men.

    Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.

    Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.

    Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.

    Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.

    Også fra klassen på ungdomsskolen.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.

    Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.

    Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.

    (Som søstera mi hadde invitert da).

    En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.

    (På Bragernes Torg da).

    Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.

    Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.

    Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.

    Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.

    Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.

    Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.

    De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.

    En ting de prata om, husker jeg, var det.

    At hvis noen knulla i en hage, eller noe.

    Så var det kriminelt å skille dem.

    Til og med politiet kunne ikke gjøre det.

    (Sa Tom Bråten vel).

    Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.

    En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.

    De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke lenge før russetida vel.

    Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.

    Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.

    Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.

    Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.

    Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.

    Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.

    For Nancy hadde vel spurt.

    (Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.

    Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.

    Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.

    Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).

    Så sånn var det).

    Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.

    Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).

    Og jeg ble jo invitert dit.

    Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).

    Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.

    Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.

    Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?

    Nei det her ble litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.

    Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.

    Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.

    (Noe sånt).

    Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.

    De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.

    (Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).

    Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.

    Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.

    Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.

    Siden han også jobbet i banken da.

    Men men.

    Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.

    Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.

    Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.

    Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.

    Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.

    Samtidig med at hun skulte litt på meg da.

    Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.

    Jeg gikk vel med kule merke-gensere.

    Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.

    Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.

    Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.

    Og med tennissokker, vil jeg tro.

    Tennisskokker med en rød og blå stripe da.

    Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.

    Så sånn var det.

    Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.

    Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.

    (det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.

    Det likte ikke Hyde, husker jeg).

    Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.

    Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.

    Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.

    At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.

    Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.

    Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.

    Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.

    (Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).

    Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.

    Ikke så mye ihvertfall.

    Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.

    Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.

    Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.

    Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.

    Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.

    Jeg var en vanlig kar liksom.

    Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.

    Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.

    Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.

    Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.

    Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.

    Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.

    Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.

    Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.

    Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.

    For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.

    (Bak hans rygg da).

    På at han alltid gikk med den samme genseren.

    Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.

    For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.

    Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.

    Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.

    Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).

    Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.

    Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).

    Så sånn var det.

    Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.

    Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.

    (Som for eksempel Steiro da).

    Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.

    Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.

    Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.

    Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.

    Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..

    NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.

    Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.

    NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.

    Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.

    Så sånn var det.

    Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).

    Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.

    Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.

    Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.

    Så jeg ble veldig skuffa da.

    Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.

    For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).

    Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.

    Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.

    Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.

    Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).

    Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.

    Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.

    Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.

    Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.

    Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.

    Det er mulig.

    Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.

    Hvem vet.

    Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.

    Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.

    Noe sånt.

    Men det tok de aldri opp med meg.

    Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.

    Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).

    Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.

    De diskuterte litt.

    Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).

    Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.

    Noe sånt.

    Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.

    Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).

    Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.

    Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.

    (For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).

    Og da sa Tim det, at det var greit.

    Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.

    Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.

    Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.

    Noe sånt.

    Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.

    Tim og dem hadde en stor villa.

    Og Tim var alene hjemme på den her festen da.

    Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).

    Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.

    Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.

    Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.

    Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.

    (Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.

    Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.

    Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.

    Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem var heller ikke med på noen russebil.

    Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.

    Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.

    Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.

    En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.

    Noe sånt.

    (Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.

    Noe sånt).

    Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.

    Men Willassen ville ikke være med.

    For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.

    Noe sånt.

    (Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.

    Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).

    Han skrev dikt, til noen russejenter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.

    Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.

    Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.

    (Under russetida, mener jeg at det var).

    Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).

    Mens Winnem lo litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.

    Så får jeg vel kanskje ta en pause.

    Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.

    Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.

    Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.

    Og også om sommeren 1989 da.

    Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.

    Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.

    Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Jeg fikk en e-post fra Røyken og Hurum lensmannskontor







    Gmail – VS: Oppløsing av sameie i Støaveien/Fwd: Til Namsmannen for Hurum







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    VS: Oppløsing av sameie i Støaveien/Fwd: Til Namsmannen for Hurum





    Christin Røisland

    <christin.roisland@politiet.no>





    Fri, Aug 12, 2011 at 8:45 AM





    To:

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Cc:

    Postmottak Domstol Drammen tingrett <drammen.tingrett@domstol.no>




    Det

    vises til gårsdagens telefonsamtale samt mottatt mail.

    Begjæring om tvangsoppløsning av sameie skal fremmes

    til tingretten.

    De bes

    ta direkte kontakt med Drammen tingrett på telefon 32 21 16 00 for nærmere

    veiledning.


    Vennlig

    hilsen

    Christin

    Røisland

    Kontorsjef

    Røyken og Hurum

    lensmannskontor

    —–Opprinnelig melding—–
    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 11.august2011

    09:57
    Til: Christin Røisland
    Emne: Oppløsing av sameie i

    Støaveien/Fwd: Til Namsmannen for Hurum

    Hei,

    det var jeg som ringte nå nettopp, angående oppløsing av sameie i

    Støaveien.

    Min grandonkel, Idar Sandersen, bor der enda, men han ville ikke sende

    slektsforskinga og han ville ikke hete Bergstø, som eiendommen og sine brødre

    som bodde der, og nå er døde, Gunnar og Otto Bergstø.

    Dessuten er han Idar, han var veldig velstelt og litt damete vel, og

    jeg tror han har bedre av å bo hos en venninne, eller noe, kanskje, for eksempel

    hos hu Gerd Stenberg da.

    Så jeg kontakter ikke han noe mer, siden han ikke klarer å sende

    slektsforskninga engang.

    Håper dere har mulighet til å hjelpe med dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date:

    2011/8/4
    Subject: Til Namsmannen for Hurum
    To: post.sondre.buskerud@politiet.no

    Hei,

    jeg ønsker å oppløse sameie, i Støaveien, ved Holmsbu.

    Det er snakk om Gårdnummer 24 i Hurum, bruksnummer 22 og 27, (hvor jeg

    eier 7/216).

    Og bruksnummer 26, hvor jeg eier 1/18.

    Og bruksnummer 49, hvor jeg også eier 1/18.

    (Det er visst meningen at jeg skal få mer og, etter min grandonkel Idar

    Sandersen, som bor der nå, men det får vi ta når han er død, mener jeg, og når

    man ser om han har noe testamente, etc).

    De som jeg eier sammen med er Marit Olsen, (en kusine av min far, tror

    jeg), Håkon Olsen, (min fars yngre bror), Runar Olsen, (Håkons lillebror), og

    min søster Pia Charlotte Ribsskog, (min far, Arne Mogan Olsen, ville ikke eie

    der, men ga arven direkte til meg og min søster, uten å gi noen grunn).

    Den samlede verdien på eiendommene anslås til 1.5 millioner, i et brev, fra

    en advokat, fra 2005 vel.

    Men jeg har hørt at verdien er mye høyere, i markedsverdi, 'mange

    millioner', sa vel min far, tror jeg, og det skal også være malerier etter

    Kittelsen der, sa min far, på telefonen før jeg brøt kontakten igjen, pga.

    bølleringing, som jeg har anmeldt til dere hos politiet i Drammen.

    Jeg ønsker å kutte ut min slekt i Norge, og ønsker ikke å dele på bruken av

    de eiendommene med de.

    Samtidig leier jeg i England, og blir truet med utkastelse, og det som er,

    så jeg skulle gjerne kjøpt en leilighet, og prøver derfor å få realisert den

    kapitalen som jeg har i det sameiet, til å dekke leilighetkjøp, i mer eller

    mindre grad, (det kommer an på markedsverdien selvfølgelig).

    Jeg eier 'egentlig' 1/12, men jeg har jo selvfølgelig ikke arvet Idar

    Sandersen, som lever enda.

    Så hvis eiendommene er verdt 12 millioner, så er min del verdt 1

    million.

    Og hvis det er malerier for 12 millioner der, i tillegg, så er min del

    verdt 2 millioner.

    (Ihvertfall hvis Idar Sandersen ikke levde, og jeg ikke var gjort

    arveløs.

    Jeg sender med papirer fra Hurum-advokaten Øvergaard, hvor dette er

    forklart mer om).

    Jeg ønsker eiendommene solgt til markedspris etter annonser i Aftenposten,

    Finn og Drammens Tidende.

    Det er mulig de andre eierne har forkjøpsrett, men jeg ønsker uansett at

    eiendommen legges ut ordentlig på det åpne markedet, for salg, sånn at den fulle

    og hele verdien av eiendommene med bo, blir realisert.

    Det er kanskje slemt av meg, ovenfor Idar Sandersen, men jeg er i

    økonomisk knipe i England, og han ville ikke engang selge kopi av

    slektsforskninga, så alt er nok ikke i orden der heller.

    Ei jeg gikk i klassen med, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, Gry

    Stenberg, har ei farmor, Gerd Stenberg, som bor i Svelvik og prater hollandsk,

    husker jeg, kanskje Idar Sandersen kan få leie et rom av henne eller noe, tenker

    jeg.

    Dem finner nok ut av det.

    (For å tulle litt på slutten).

    Håper dere får ordnet opp i dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender med fire sider fra brev fra advokat Øvergaard, Hurum,

    angående dette ovenfor nevnte sameiet, som jeg krevet oppløst og solgt til full

    markedspris, som jeg har lest her, at er min rett:





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K




  • Jeg sendte en e-post til Finstad Frukt, i Sande







    Gmail – Fruktopplegger Rimi Karlsrud rundt 1994







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Fruktopplegger Rimi Karlsrud rundt 1994





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Aug 8, 2011 at 8:57 PM





    To:

    hans@finstad.no



    Hei,

    jeg er fra Berger, like ved Sande, hvor dere holder til, og har jobba som butikksjef i Oslo.
    Jeg jobba litt som ekstrahjelp, på Rimi Karlsrud, i Oslo, rundt 1994, før jeg ble leder i Rimi, så jobba jeg i tre Rimi-butikker, (som alle nå er solgt til andre kjeder), rundt Lambertseter.

    Dere hadde en lyslugga kar, som jobba på Rimi Karlsrud, med å legge opp frukta.
    En litt kraftig plugg, var han vel også vel.
    Han og jeg og noen andre, var på Unge Høyre-møte, hos butikksjefen der, Magne Winnem fra Røyken, som jeg kjente fra Gjeders VGS., siste året, russeåret, for Kristin Sola, fra Sande, fant sånt skjema for meg, for å søke på samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold, så kom jeg inn på datalinje, som jeg ville gå på, i Drammen, for de hadde bare markedsføring og regnskap, i Sande.

    Jeg er nå forfulgt av noe 'mafian', har jeg overhørt, i Oslo, i 2003 og 2004, og ble forsøkt myrdet, i Kvelde, i 2005.
    Jeg får ikke mine rettigheter fra politiet, som ikke vil forklare meg hvem den her 'mafian' er engang.

    Jeg prøver å få kursbevis og attester fra Høyre, men de vil ikke sende.
    Jeg prøver derfor å finne ut hvem jeg var på kurs med igjen, hjemme hos Magne Winnem.
    Hva het han fruktoppleggeren deres, fra Rimi Karlsrud igjen, husker dere det?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog






    PS.

    Det var vel høsten 1993 kanskje, at Rimi Karlsrud, la om fra Rimi Grunnsortement, til Rimi Mellomsortement, mener jeg å huske.

    Og da var jeg med å jobbe da, og bygde om hyller, osv.

    Og måtte vaske gulvet osv., husker jeg, ettersom hyllene ble flytta vel.

    Men men.

    Og da var Magne Winnem butikksjef da.

    Og han fruktkaren var der, siden de bygde om.

    Og også distriktsjef Anne Katrine Skodvin var der, husker jeg.

    Og han fruktkaren klagde på Winnem og Skodvin, siden jeg måtte stå på knea og skrubbe gulvet på Rimi Karlsrud.

    Han mente at vi burde bruke en sånn svaber, eller skurekost, eller noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Hu Florenthyna, som også ble plaget av Spillegal, (som meg), har visst vært i en skandale

    florenthyna statcounter

    PS.

    Det viste seg at hun hadde begynt å bruke heroin og også hadde blitt tvangsinnlagt:

    skandale blogg

    http://misslunatiq.blogspot.com/

    PS 2.

    Hu er visst forresten fra Røyken og, hu Florenthyna.

    (Det samme sted som Magne Winnem, fra russeåret i Drammen, og min søster Pia Ribsskog sine venninner Monica Lyngstad og Siv Hansen, er fra, (som også har vært nevnt en del på johncons-blogg)).

    Så man kan kanskje lure litt på hva som foregår i Røyken.

    Hm.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Dette minner meg forresten om den Spillegal-tegneserien, laget av hu tegneserie-dama, fra Fredrikstad, (som også såvidt har vært på bloggen tidligere).

    Jeg skal se om jeg klarer å finne igjen den tegneserien.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    mer om spillegal tegneserie

    https://johncons-blogg.net/2011/05/na-synes-jeg-at-spillegal-overgar-seg.html

  • Det her er den gjengen, fra Drammen, (Depeche/Lyche-gjengen), som min søster, Pia Ribsskog, var i, på slutten av 80-tallet

    depeche gjengen

    PS.

    Min søsters venninne, på den her tiden, Cecilie Hyde, (som Pia nesten tok med, da hun flyttet inn hos meg, på slutten av 1988), hun var vel nesten som en leder, for denne såkalte Depeche/Lyche-gjengen.

    (Etter Depeche Mode, som var favorittbandet til Cecilie Hyde, og etter Cafe Lyche, i Drammen, hvor de folka pleide å samles, ihvertfall det skoleåret jeg var russ i Drammen, nemlig 1988/89, husker jeg).

    Min søsters andre venninner, som hun bodde sammen med i bofelleskap, i Christies Gate, i Oslo, da jeg var i militæret, (nemlig skoleåret 1992/93), Monica Lyngstad og Siv Hansen, (begge fra Røyken vel), var også i den gjengen, mener jeg å huske, (ihvertfall hu Monica Lyngstad vel).

    For søstera mi pleide å dra meg med på fester i Drammen, osv., det skoleåret, og hu hadde også ‘Depeche-fest’, hjemme hos meg, i Leirfaret på Bergeråsen.

    Og der var da også hu Camilla Skriung, som seinere ble leder i Natur og Ungdom vel, og ‘dama’ hennes, ei litt sjenert jente med lyst hår vel.

    Samt folk som Heidi, (lita, med mørkt hår), Stian, Terje Bakken vel, og en som het Andreas, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.

    Søstera mi kjente også noen nynazister, som hu festa sammen med.

    En som het Kjetil, blant annet, vel.

    Samt at hu var sammen med en kar fra Drammen, (en kamerat av Kenneth Ek vel), som hadde utstående ører, (og het Per-Håkon, eller noe, vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det tredje stedet, som søstera mi, Pia, bodde, i Oslo, (etter Arups gate og Tussebo barnehage), var her i Christies gate, på Øvre Grunerløkka

    tredje stedet pia bodde i oslo

    PS.

    Først kan jeg ta med en historie, fra da søstera mi bodde i Arups gate, som jeg glemte å ta med i går.

    Søstera mi avtalte å møte meg i Oslo sentrum, eller noe.

    Dette her var nok en gang i løpet av skoleåret 1991/92.

    Da jeg gikk andre året, på NHI, på Helsfyr.

    Jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter, som var en lørdag vel.

    Så dette her var antagelig en fredag kveld da.

    Jeg husker at jeg satt på en trikk, som kjørte forbi Jernbanetorget, på vei til Wessels plass, eller Wedels plass, (eller noe sånt vel).

    Pias venninne, Siri eller Cathrine(?), fra Røyken(?), var også på trikken, og vi tre konverserte da.

    Siri eller Cathrine, var ei pen brunette, som var cirka 19-20 år vel.

    Noe sånt.

    Vi skulle på utestedet Last Train, i Universitetsgata, husker jeg.

    Siri eller Cathrine, var også fra Røyken, (tror jeg ihvertfall), og var også en såkalt ‘blackis’ vel, som Andre Willassen, fra Røyken og russe-året, på Gjerdes VGS., i Drammen, kalte dem.

    Altså anarkister, (eller noe i den stilen), fra Røyken.

    (Hvis de ikke var hekser da.

    Hvem vet).

    Men men.

    Vi endte opp på Last Train da.

    Og der, så befant det seg en kar, som jeg kjente fra NHI, det første året, på Frysja.

    En frik, (må man vel si, jeg tror han kalte seg frik selv).

    En jeg såvidt hadde preika litt med, i kantina eller datasalen da, på NHI, en gang jeg hadde hengt litt på NHI, etter forelesningene.

    (En av de gangene, som jeg faktisk klarte å komme meg på skolen, for jeg bodde et stykke unna, og fikk ikke lov å lage mat der jeg leide, så ofte havna jeg i burger-sjapper og mista litt fokuset på målet for min kollektiv-reise, den dagen.

    Det var mange fristelser, i Oslo sentrum, for en gutt, som var oppvokst på Bergeråsen, (litt ute på landet), sånn som meg.

    Men men).

    Vi fire, ble sittende rundt et bord, på Last Train.

    Vi drakk halvlitere da, alle sammen vel.

    Jeg ble litt distrahert av det.

    At hun Siri eller Cathrine, satt og intens beinflørta med meg, hele kvelden.

    Jeg skulle også på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Og dette var kanskje en torsdag.

    For jeg tror ikke det gikk nattbuss.

    Så jeg tok siste tog, (eller ‘the last train’), fra byen og Last Train da, til Haugenstua vel, og spaserte da, i 20-30 minutter kanskje, opp til Ellingsrudåsen, og Ungbo-bofelleskapet, i Skansen Terrasse 23, hvor jeg leide et rom, av Oslo kommune.

    Men men.

    Så hva som skjedde videre på Last Train, det veit jeg ikke.

    Hu pene brunetta, (Siri eller Cathrine), hu så jeg aldri igjen.

    Enda jeg forestilte meg at jeg kanskje ville møte henne igjen, ikke lenge etterpå.

    (I forbindelse med at jeg besøkte søstera mi, eller hu besøkte meg, på Ellingsrudåsen, eller noe sånt.

    Men så ikke).

    Og jeg så vel aldri heller han friken igjen.

    Dette var en høy kar, som muligens gikk en klasse over meg, på NHI.

    Han var sammen med ei flott blondinne, husker jeg.

    Søstera mi, og Cecilie Hyde, de bodde jo hos meg, på Bergeråsen, i en del måneder, skoleåret før, at jeg gikk det nevnte året, på NHI, (dvs. skoleåret 1989/90).

    Og en gang jeg kom hjem fra jobb, på CC Storkjøp, var det vel.

    Så hadde søstera mi og Cecilie Hyde, plutselig begynt å digge Sugercubes, et band fra Island, (hvor popartisten Bjørk, begynte sin karriære, som vokalist).

    Jeg kom hjem fra jobben en dag, og søstera mi og Cecilie Hyde, hadde tatt opp noen sanger, på min video vel.

    Det var ‘Motorcrash’ og ‘Birthday’, med Sugarcubes.

    Jeg hadde jo pleid å høre mye på nærradioer, de årene jeg bodde aleine, på 80-tallet.

    Og da hørte jeg også en del på listepopen, som disse nærradioene spilte.

    Men Cecilie Hyde, hun digga mer alternativ musikk, som f.eks. Depeche Mode da.

    (Selv om det kanskje er synth-musikk).

    Så disse jentene, flytta opp til meg, og begynte å prate om alternativ musikk da, osv.

    Som jeg ikke hadde så gode kunnskaper om.

    For jeg hadde jo hørt mest på nærradio.

    Og hadde ingen kamerater, som hørte på the Cure og Depeche Mode, for eksempel.

    Min ene kamerat, Kjetil Holshagen, hørte på Kraftwerk og Genesis og Pink Floyd, vel.

    Og min andre kamerat, Øystein Andersen aka. ØA, (min tremenning), fra Lørenskog, (som egentlig var adoptert fra Korea), hørte på Iron Maiden, og annen heavy.

    Men men.

    Men jeg ble jo da litt påvirket av den musikken til hu Cecilie Hyde, (får man vel si at den var sin), og også litt nysgjerrig da.

    Når de hang hjemme hos meg, og også hang i gågata, i Drammen, som nesten var kantina, til Gjerdes VGS., hvor jeg gikk det skoleåret.

    Så skjedde jo det, at jeg møtte søstera mi og Cecilie Hyde, nesten hver dag, etter skolen.

    (Selv om de gikk på Sande VGS., et par mil syd for Drammen.

    Men de var byvankere, og dro inn til Drammen, etter skolen, med en annen skolebuss da, antagelig.

    Men men).

    Og en gang, så skulle søstera mi, og Cecilie Hyde, på the Cure-konsert, i Drammenshallen.

    Og da møtte jeg dem, etter skolen, og blei med dem, (og en gjeng andre friker, fra Drammensområdet, som Pia og Cecilie kjente.

    Den såkalte Lyche-gjengen vel.

    Men men.

    Ole Skistad, i klassen min, så oss, da vi gikk fra Bragernes Torg, i retning bybrua, i Drammen.

    Og han sa til meg, neste skoledag vel, at han hadde sett meg sammen med noe sånn ‘berme’, ved torget.

    Noe sånt.

    Men men).

    (For jeg var litt nysgjerrig).

    Og da klarte jeg etterhvert, å snike meg forbi vaktene, i Drammenshallen, (hvor vi pleide å ha gym, på Gjerdes VGS.), og høre på den siste halvdelen, av den the Cure-konserten da.

    Som var en fin konsert, vil jeg si.

    Det var vel Disintegration-tour, med symfoni-aktige the Cure-sanger, vil jeg si.

    Med Robert Smith sin sørgelige og melankolske vokal, og kanskje litt trolske utseende, med masse røyk og grønt og lilla lys, osv., i bakgrunnen.

    Dette ga en nesten trolsk stemning, og jeg må innrømme at jeg nesten ble litt rørt, av den konserten.

    Så jeg endte med å like Depeche Mode, og kanskje spesielt the Cure, etter at Cecilie Hyde og søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før julaften, 1988 vel.

    Så sånn var det.

    Så da de samme jentene, satt og ‘hypet’ Sugarcubes fælt, en kveld, etter at jeg kom hjem fra jobb på CC Storkjøp, så ble jeg litt nysgjerrig, på det bandet og da.

    Så da de skulle ha konsert, på Rockefeller, mens jeg studerte på NHI, i Oslo.

    Like før eller etter juleaften 1989 vel.

    (For jeg husker at jeg var oppom Magne Winnem, før jeg dro på den konserten.

    Og han bodde da i student-bofelleskap, på Kringsjå, (ved Sognsvann vel).

    Fordi fetteren hans Colin, (som vanligvis bodde der), var i England, (i Swindon vel), og Magne fikk derfor låne Colin sin hybel.

    Og Magne sa vel da, at siden at han hadde fått være så mye, på vorspiel osv, hos meg, i hybelen min, på Abildsø.

    Så kunne jeg få være på besøk hos han, på hybelen til Colin, på Kringsjå.

    Noe sånt).

    Og på den Sugarcubes-konserten, så møtte jeg han ‘friken’, fra NHI og Oslo vel og Last Train da, (året etter vel).

    Og dama hans, som var ei pen og sjarmende blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene vel.

    Sugarcubes begynte å late som at de var drita, og bare snøvla og tulla på scenen.

    Hu fine blondinna, til han friken, spurte meg hva jeg syntes.

    Og jeg syntes at det var litt skuffende konsert.

    (De var jo så fulle, osv.).

    Men så forklarte hu lyshåra dama da, at det var bare for-showet, eller noe sånt.

    ‘Åja’, sa jeg da.

    Men så begynte de å synge på islandsk.

    Og Bjørk klagde fordi at vi norske folka ikke hadde lært gammelnorsken vår.

    (Som jeg ikke hadde hatt, på handel og kontor, med det visste kanskje ikke hu).

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og Sugercubes spilte hverken ‘Birthday’ eller ‘Motorcrash’.

    Så jeg var ikke så fornøyd, etter den konserten.

    Og jeg syntes også det var litt dårlig luft, innpå der.

    Og jeg besvimte faktisk, og tryna, og slo haka inn i en trapp der, og fikk et arr, under haka, som jeg har enda vel.

    Og så våkna jeg av meg selv, og så resten av konserten.

    Også etter konserten, så fant jeg ikke lommeboka mi.

    Men gikk tilbake der jeg hadde besvimt, og jaggu lå ikke lommeboka mi på gulvet der enda.

    (Kanskje en tre kvarter, eller en time, eller noe sånt, seinere).

    Men men.

    Så det var sånn jeg kjente han friken da, som jeg og Pia og Siri eller Cathrine, møtte på Last Train, året etter vel.

    Uten at jeg vet hva de tre endte opp med å gjøre, etter at jeg tok det siste toget hjem, til Haugenstua og Groruddalen.

    Det har jeg ikke fått spurt noen av dem om dessverre.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Bare noe jeg tenkte på, at jeg kunne ta med fra da søstera mi bodde i Arups gate.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her var det første stedet som søstera mi, Pia, bodde i Oslo. I et kollektiv, med ‘blackiser’, fra Røyken. (Dette var ikke i Dops gate, som jeg trodde)

    arups gate pia

    PS.

    Jeg flytta til Oslo, i august 1989.

    Og søstera mi, gikk to trinn under meg.

    (Siden hu gikk sammen med de som er født i 1972, på skolen, enda hu var født i, (slutten av desember), 1971).

    Men men.

    Så det må ha vært, sommeren/høsten, i 1991, at søstera mi, Pia, flytta inn til Oslo.

    (Rundt på samme tiden, at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, etter å ha leid hos Jorås, på Abildsø, et år, og av den tidligere stefaren min, Arne Thomassen, et år, på Furuset).

    Jeg gikk 2. året på NHI, (som da hadde flyttet til Helsfyr).

    Pia hadde ikke fått artium.

    (Jeg skjønte at det var noe krøll, mellom henne og bestemor Ågot, i ‘Ågot-huset’, for Ågot klagde en gang til meg, en gang i 1990 tror jeg, (som jeg var på helgebesøk), på at hu ikke orka mer av Pia, på grunn av all flyinga hennes.

    Noe sånt.

    Så Pia har vel aldri fått artium, enda hu gikk tre år på allmenn.

    (Først på Sande VGS., og så på Drammen gym vel).

    Så Pia begynte ikke å studere i Oslo.

    Hu jobba i perioder, som vikar, på Tussebo barnehage, (i Oslo Vest), sånn som jeg husker det.

    Jeg og Axel var med Pia til barnehagen hun jobbet i en gang.

    (En søndag, må det vel ha vært).

    Ved Gaustad vel.

    Og grunnen til det var, at Pia også bodde i den barnehagen.

    (Ihvertfall i en periode på noen måneder, mener jeg.

    Pia fortalte også en gang, da hu bodde hos meg, da jeg leide av Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingrudåsen.

    (Dette var et par år seinere, på 90-tallet).

    At han som eide barnehagen, som hu jobbet i, det var han med lapp over øyet, i Fremskrittspartiet.

    (Henning Holstad vel).

    Som også eiet Tiny budbiler, ifølge søstera mi.

    Fortalte hu mens vi så på TV, var det vel, og det dukka opp noe om han FRP-politikeren, i nyhetene, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    PS 2

    Så det bokollektivet i Arups gate, gikk nok ikke så bra.

    (Siden søstera mi måtte flytte inn, i barnehagen, hvor hu jobba).

    Søstera mi lånte også 500 kroner av meg, like etter at hu flytta til Oslo, var det vel.

    Jeg var student, så dette var litt penger for meg.

    Men jeg sa til søstera mi, at hvis hu ville spare de pengene.

    Så kunne hu heller vaske, for meg, når det var min tur, til å vaske, i Ungbo-bofellesskapet, som jeg bodde i.

    Og det ønsket heller Pia å gjøre.

    Så hver femte søndag, høsten 1991, (var det vel), så dukka søstera mi opp, i bofellesskapet, i Skansen Terrasse 23, og vaska gulvene.

    (Selv om vel ei av de som bodde der, begynte å bable om at hu måtte vaske bra, eller noe.

    Men jeg fikk ikke noen direkte klager, så det er mulig at hu vaska ordentlig.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Hvem søstra mi bodde sammen med i Arups gate?

    Dette var såkalte ‘blackiser’, så jeg var litt skeptisk til dem.

    Og jeg visste ikke hvem alle disse var.

    Men det var vel ihvertfall hu Monica Lyngstad, fra Røyken, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og en gutt som het Glenn, (med lyst hår vel).

    Og han hadde visst brukt så mye penger, husker jeg, at han solgte platesamlinga si vel, til antikvariater, (ifølge Monica Lyngstad, mener jeg det var, som sa det her).

    For å kjøpe dop, eller noe, tror jeg.

    Og det var nok han, som søstera mi Pia, ‘slavedrivde’, oppover gågate-delen, av Karl Johans gate, i januar 1992.

    Da jeg var med bursdagen til Magne Winnem ut på byen, i retning Tut og Kjør, i Kirkegata vel, og møtte søstera mi, Pia, og han Glenn da, som bar på et slags brett, eller noe, som det lå en god del mynter oppi, som han hadde tigget, av de forskjellige forbipasserende, i Karl Johans gate da, (hvis jeg forstod det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Dette skoleåret, som søstera mi bodde her, så jobba jeg også på OBS Triaden, ved siden av studier, så jeg var ganske opptatt.

    Men jeg var og besøkte søstera mi, kanskje en gang, annenhver måned, eller noe.

    Hu kom jo også en del opp på besøk hos meg, på Ellingsrudåsen.

    Også siden at broren vår, Axel og dem, bodde på Furuset, like ved.

    Søstera mi fortalte meg, at hu hadde et triks.

    Hvis hu var blakk og sulten.

    Og det var å dukke opp, på besøk, hos broren min Axel og dem, like før middagstid.

    For da ville hu bli tilbudt middag da, hadde hu funnet ut.

    Så Pia er litt sleip.

    Og kanskje littegrann, som ei gatejente.

    Noe sånt.

    For jeg og Pia var nesten som gatebarn, da vi bodde hos mora vår, i Jegersborggate, i Larvik.

    Jeg fra 1978 til 79.

    Og Pia, i et eller to år til.

    For mora vår, Karen, hu ville alltid, (eller ihvertfall ofte), jage oss ut av huset.

    Og da ble det til at vi sykla rundt i Larvik sentrum, og leita etter tomflasker og småpenger, en del.

    Men men.

    Og Pia bodde jo fire år lengre, hos mora mi.

    Så hu ble kanskje mer ‘gatebarn’, enn meg.

    Som jo ble del av ‘tanke-smia Ågot-huset’, hvor jeg leste Aftenposten og Drammens Tidende hver dag, og kanskje lærte meg å være sivilisert da.

    Mens de fire ekstra årene, hos mora mi, kanskje ble for mye for Pia.

    Hvem vet.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, som jeg besøkte søstera mi, i det her anarkist-kollektivet, eller bohem-kollektivet, (eller hva man skal kalle det).

    Så banka jeg på døra da.

    Og ut kom søstera mi.

    Også forsvant hu.

    Like fort som hu hadde dukka opp.

    Også ble hu borte, i 10-15 minutter, kanskje.

    Og så kom hu tilbake.

    Og slapp meg inn.

    Uten noe ‘forklarings’.

    Så der kunne man se det, at oppførsel, det er et fremmedord, (mer eller mindre ihvertfall), for søstera mi, (kan man kanskje si).

    Hva var det dem dreiv med da, som jeg ikke skulle se?

    Bare skulle søstera mi fornærme meg?

    Dreiv dem å brukte noe dop, som hu ikke ville, at jeg skulle se?

    Hadde dem noe sex-orgie?

    Hva vet jeg.

    Søstera mi fortalte det, at alle i det kollektivet, de kjøpte så mye godteri ofte, fordi når man røyka hasj, så ble man godtesjuk.

    Men men.

    Jeg husker også at søstera mi hadde noe jeg kalte ‘hippie-gardiner’, i stua, i det bofelleskapet.

    Noen helt svarte gardiner av noe slag.

    (Dette var vel en gang mora mi var innom, tror jeg).

    Var dette noe hekse-greier?

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om det er det her, som er heimen til Tim Jonassen, fra russeklassen, i Drammen. Dem har også hytte i Sverige, og butikker på Aker Brygge

    heimen til tim jonassen

    PS.

    Jeg var invitert på en fest her, sammen med Magne Winnem og Andre Willassen, i russeåret, (1988/89), på Gjerdes VGS., i Drammen.

    Dem hadde også mange ville vakthunder der, husker jeg.

    Og Tim hadde også invitert alle ungdommene i bygda.

    (Hyggen).

    Noen av dem var litt nedlatende mot han, og ei jente sa, (husker jeg), om Tim, at ‘det er jo bare Tim’.

    Og på bursdagen til Magne Winnem, i år 1992 vel, (det vil si hans 22 årsdag, som var ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, hvor han bodde, i en Rimi-leilighet).

    Da sa Tim, når jeg dukka opp der, med en gullfisk, som jeg hadde kjøpt i bursdaggave, til Magne Winnem, på Triaden-senteret, hvor jeg jobba.

    (Siden jeg gikk forbi en dyrebutikk der, på vei til jobben, mens jeg tenkte på hva jeg skulle kjøpe i bursdaggave.

    Men men).

    Og da sa Tim, (veldig nedlatende vel), om meg, når jeg dukka opp på den bursdagsfesten, til Magne Winnem, at ‘det er jo _bare_ Erik’.

    Så han var kanskje litt slem mot gullfisken.

    For det var jo meg og gullfisken, som kom dit, (for å tulle litt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så det var litt misstemning, på den bursdagsfesten, til Magne Winnem, i januar 1992, tørr jeg si.

    Men men.

    Også var det sånn, at vi dro på byen da.

    De som var der, var distriktsjef/regionsjef, Knut Mørk, i Rimi, mener jeg.

    (Magnes sjef i Rimi da).

    Og en leder i Oslo Unge Høyre, (som Magne kjente, for han var i Høyre).

    Og muligens Andre Willassen vel.

    Og også Magnes kone, Elin, fra Skarnes, som jobba i en butikk, på Norstrand der omkring vel, og som Magne nettopp hadde blitt sammen med.

    Så skulle vi ned på utestedet Tut og Kjør, tror jeg det var.

    Som ligger i en sidegate, til Karl Johan.

    Vi tok vel drosje, tenker jeg.

    (Uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Og hva skjer i Karl Johan, en lørdagskveld, i januar 1992 vel?

    Jo, min søster, Pia Ribsskog, dukka opp, mens hu tvang en gutt, med lyst hår, til å tigge, i Karl Johan.

    Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, jeg tenkte det var greit, når jeg så søstera mi.

    Da trodde jeg at det var bare noe russe-pek, nesten.

    (Selv om søstera mi var russ 91 vel, og ikke russ 92).

    Men men.

    Men alle de andre i selskapet, de reagerte med avsky, mot det her opptrinnet, og stakk fra meg, som prata med søstera mi, og ga dem et par mynter da.

    Men men.

    Så det her var veldig merkelig, har jeg tenkt i ettertid.

    Hva var denne tiggingen i Karl Johan egentlig.

    Fra søstera mi.

    Og hvorfor hadde hu en lyslugget gutt, (Glenn fra Røyken?), som en slags tigge-slave der, i Karl Johan?

    Som gikk med lua si opp-ned, eller noe, og tagg.

    Det kan man kanskje lure på.

    Det er kanskje noen andre som veit det.

    Det er mulig.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og lurer på om det var, i det bursdagsselskapet, til Magne Winnem, i 1992.

    At Tim Jonassen la ut om han og farens butikkvirksomheter, som de hadde startet opp i Oslo, (siden vi var russ i 1989, tre år tidligere).

    Og det var visst en butikk på Aker Brygge, ihvertfall.

    (En jakt og fiske-forretning?).

    Og også en souvernir-butikk, med Norway-ting, på Galleri Oslo.

    Jonassen fortalte at i den butikken de hadde, på Galleri Oslo, så behøvde de ikke å gjøre noen ting.

    Han litt eldre karen de hadde ansatt der, han stod i butikken og solgte, og han førte regnskapet, og alt mulig.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    Da jeg var i militæret, i skoleåret 1992/93.

    (Altså året etter at jeg var i bursdagselskap, hos Winnem).

    Så var det noen som tipsa meg om en bussrute, som var så bra, når det gjaldt å komme seg til Elverum.

    Det var da sånn, at den bussen gikk et par timer seinere, enn toget vel, så man kunne få flest mulig timer i Oslo da, før man måtte stresse seg til Elverum.

    Og det var også en rolig buss, uten mye mas og kjas fra konduktører, osv.

    Så om det var en gang jeg gikk til eller fra den bussen.

    Så gikk jeg forbi den butikken, til Tim og dem.

    På Galleri Oslo.

    Og da, så så jeg at tre personer stod inne i butikken, som var låst vel.

    Og det var Tim da, og en jeg tippa var faren hans, og han eldre karen, som jobba der, (som så litt nedstemt ut da).

    Tim rista vel på huet, eller noe, (tror jeg), og fortalte ihvertfall noe sånt, tror jeg, som at regnskapet var for dårlig, så de måtte stenge.

    Kanskje noe sånt.

    Så det var Tim som var sjefen, kunne det nesten virke som.

    Enda begge de andre vel var mye eldre.

    Men men.

    Tim hadde en sånn rar og snodig hatt, på hodet, husker jeg.

    Snobbete er vel kanskje ordet?

    (For det var vel ikke en damehatt?)

    Det var kanskje en jakthatt?

    Hva vet jeg.

    Så dette var spesielt, skjønte jeg.

    Så jeg ville ikke avbryte den spesielle ‘konkurs-stunden’, (eller hva det var).

    (For det virka nesten som at dem hadde noen slag seanse der, eller noe.

    Alle var liksom i en sånn spesiell stemning da, eller noe.

    Men men).

    Så jeg bare gikk videre, og lata som ingenting.

    Jeg vet ikke om Tim la merke til meg, da jeg gikk forbi.

    Det tørr jeg ikke si.

    Han dreiv å prata litt til han som ble arbeidsledig, osv., så det er mulig at han ikke kjente meg igjen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på nå, når jeg først begynte å tenke på han Tim Jonassen, (fra skolen i Drammen).

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Magne Winnem hadde forresten et slags kallenavn, på Tim.

    (Mener jeg å huske, fra da vi gikk på Gjerdes VGS., og festa sammen en del i Oslo, osv).

    Og det var Timeling, eller Tingeling, eller noe, (tror jeg).

    Uten at jeg helt skjønte det kallenavnet vel.

    Når Winnem brukte det kallenavet, på Jonassen, (når vi nevnte han, bak ryggen hans, eller noe), så ble jeg vel bare stående der, med et litt sånn spørrende uttrykk i ansiktet, kanskje da.

    (For jeg var ikke fra Røyken/Hyggen/Hurum der omkring.

    Så jeg var ikke alltid helt med når de her Røyken/Hyggen og også Drammensfolka begynte å prate internt da.

    Jeg gikk bare i klasse sammen med dem, i et år, så kjente ingen av de her, så særlig bra.

    Men det var ingen andre fra Berger/Sande/Svelvik, i dataklassen, (selv om Monica Johansen vel, fra Svelvik, datter av ei lærerinne fra Nord-Norge, på Svelvik ungdomsskole, gikk i Markedsføringsdelen av klassen. Men hu var litt flau, tror jeg, for hu hadde ikke så bra karakterer, som meg, så hu måtte oppgi adresse, hos ei tante i Drammen, for å få lov til å gå på Gjerdes VGS., som ble sett på som å være en veldig fin/bra handelsskole da. Mens jeg kom inn, som en av ti elever vel, på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, siden jeg hadde bra karakterer, fra 2 året på økonomi/markedførings-linja, og jeg hadde såvidt flest 5-ere vel, og resten 4-ere, på vitnemålet. Noe sånt), som jeg gikk i, så derfor hang jeg en del sammen med de her folka fra Røyken osv., da.

    Så sånn var det).

    PS 6.

    Winnem brukte også andre uttrykk, som jeg ikke hadde hørt så ofte før vel.

    (Eller som jeg ihvertfall ikke skjønte helt vel).

    Som ‘klar som et egg’.

    ‘Er du kylling?’.

    Sånne ting.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.