http://svelviksposten.no/n%C3%A6ringsliv/neringsministeren-besokte-jensen-mobler-1.7783972
PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Runar Mogan Olsen
-
Onkel Runar, (Runar Mogan Olsen), har visst solgt aksjene sine, i Åstunet-senteret, (hvor han har tannlegepraksis), i Ås. Hm
http://www.purehelp.no/company/details/stunetfellesbyggans/945348259
PS.
Her er mer om Åstunet Tannklinikk.
(Et nettsted som jeg lurer på om det er kusina mi Susanne, (hu som kan snakke som Donald), som har laget.
Siden hu studerte det samme som jeg skulle begynne å studere, (da jeg begynte å studere igjen), nemlig bachelor IT, (ved Høgskolen i Østfold, eller noe sånt), i 2002, (da jeg møtte Susanne, i bryllupet til vår fetter Tommy, i Fredrikstad).
Så sånn er muligens det).
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken
Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.
Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.
Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.
For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.
Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.
Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.
Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.
Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.
Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.
(Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).
Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.
Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.
Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).
Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle ‘ta’ Meny, da.
Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.
For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.
Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.
Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den ‘vanlige’ retningen.
Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).
Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.
Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.
Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.
Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.
Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.
For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.
For da så det bare dumt ut, liksom.
Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten.
At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.
(Fra Legra, eller noe, vel).
Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.
Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.
Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.
Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).
(Noe sånt).
Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.
Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.
(Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.
For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.
For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.
Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).
Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.
(Noe sånt).
Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden ‘på meg’, da.
Enda jeg liksom ‘ikke var der’, som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.
(Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.
Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.
Noe sånt).
Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.
Som lurte på ditt og datt, da.
Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.
Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.
Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.
Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).
Var å montere de to plakatbukkene, da.
Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.
For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.
Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.
For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.
(For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.
Det var inngangspartiet, i butikken, da).
Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.
Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.
Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.
Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn ‘kjefter’ der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.
Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).
For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.
Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.
At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.
Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.
For hu hadde jo sagt det, at hu ‘kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han’.
Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.
For PØF hadde jo også sagt det, at: ‘Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.
Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.
Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?
Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.
Eller hver måned.
Eller hvert år engang, liksom.
Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.
Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.
Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.
Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.
Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en ‘hellig ku’, av distriktsjef Anne Neteland, da.
Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.
For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at ‘husfreden’ i butikken, ikke ble ødelagt, da.
(Syntes jeg selv, ihvertfall).
Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.
Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.
(For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.
Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.
Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.
Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.
Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.
For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.
Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.
Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.
Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.
(Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).
Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.
Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.
(Av Rimi-butikker, ihvertfall).
Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.
Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.
Bare på noen få uker, da.
Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.
Og ikke noe formue.
Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.
For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.
(Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.
Mer eller mindre).
Til å bli arbeidsledig.
Det hadde blitt en tung knekk, for meg.
Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.
For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.
Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.
Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så det å mislykkes, i Rimi.
De var som noe skremmende for meg, må jeg si.
For da hadde nok ‘bygdedyret’ i slekten min, tatt av.
Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.
Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.
Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.
For å si det sånn.
For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.
At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.
Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.
Å bare slutte som butikksjef, da.
Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.
For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.
Så jeg hadde ikke så god råd.
For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.
Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.
De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.
Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.
Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.
(Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.
Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.
Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).
Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.
Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.
Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.
Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).
Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.
Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.
Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.
(Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.
Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.
Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.
Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.
For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.
Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.
Men distriktsjef Anne Neteland.
Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).
Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.
Så hu gikk imot den søknaden, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.
(Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.
Altså i bare et drøyt halvår, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.
Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.
Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg ‘var så dårlig til å nullstille meg’.
Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.
For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
At: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.
Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.
Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.
For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.
Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse ‘vi’, som PØF nevnte.
Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.
For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).
Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.
Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.
Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.
For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.
Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Men det kan han jo ikke ha gjort, da.
Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.
Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.
Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).
(Som jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, på bloggen min, da).
At jeg liksom ble skviset, da.
Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.
Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.
Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.
Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.
(Sånn som det virka som for meg, ihverfall).
Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.
Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.
Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.
At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.
For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.
Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.
Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.
Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.
Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.
Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.
Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.
For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stolte ikke på henne heller, da.
Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.
For jeg hadde jo ikke noe formue heller.
Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.
Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.
For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.
For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.
Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.
Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.
(Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).
For så å flytte, fra Rimi-bygget.
For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.
Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.
Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.
For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).
Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.
For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.
Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.
Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.
(Noe sånt).
Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.
At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.
Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997
En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).
Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.
Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).
Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.
Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.
For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.
(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.
Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).
Så jeg regna med at det gikk greit, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.
Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.
Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.
For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.
Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.
For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.
Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.
Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.
Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.
At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.
Så det hadde jeg ikke råd til, da.
Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.
(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.
For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.
Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.
Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.
Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).
Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.
(Siden de hadde dårlig råd, da).
Så derfor kjøpte jeg den bilen).
For det var også en sidedør, på den HiAce-en.
Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.
(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.
Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.
Da vi jobba for Strømm Trevare).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.
Men sånn var det ikke, da.
(Ifølge Toyota Ensjø).
Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.
Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.
Bare på grunn av bakdøra.
(Og ikke hadde jeg råd heller).
Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.
For da var det fort gjort.
For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.
Og la den gå i vranglås, da.
Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.
Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).
Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)
(Noe sånt).
Så stor ble jo min overraskelse.
Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.
For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.
Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.
Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.
Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).
Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.
Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).
Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.
Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.
For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.
(Eller noe sånt).
Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).
For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.
Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.
Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.
Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.
De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.
Men så ikke, da.
Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.
Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.
(Må det vel ha vært.
Jeg hadde nok litt feber.
For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.
At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.
Som jeg hadde blitt invitert til, da.
Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.
For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.
Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.
Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.
Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.
For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).
Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.
Men det gikk akkurat, da.
Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.
For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.
Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.
Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.
Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.
Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.
Det var ikke klart for meg, da.
Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.
Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.
Foran huset til onkel Runar, da.
Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).
Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.
Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.
Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.
For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.
(Trodde nå jeg ihvertfall, da).
Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.
På der her slektstreffet.
(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.
Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).
Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)
For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).
(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).
Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.
For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.
Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.
Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.
(Noe sånt).
Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.
At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.
Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.
Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.
Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.
Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.
Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.
Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.
Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).
(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).
Som guttunge, da.
Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).
Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).
For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.
Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).
(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og kikka vel såvidt inn der, da.
Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.
Noe sånt).
Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Da jeg gikk ned trappa der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).
Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).
Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.
Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.
(Noe sånt).
Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.
(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).
Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).
(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.
For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.
(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.
Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.
Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.
Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.
Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.
Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).
For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.
Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.
For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.
Jeg fylte jo 27 år, i 1997.
Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.
Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).
Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.
Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.
Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.
Men jeg drakk vanligvis øl, da.
Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.
Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.
Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.
Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).
Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.
(Altså i Havnehagen da vel).
Når hu skulle til skolen.
Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.
Men det var muligens sånn.
At jeg låste inn en klokkeradio.
I en slags safe, eller noe sånt.
For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.
Når jeg skulle på skolen, da.
For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).
Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).
Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.
(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).
For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.
(Som det kanskje kunne høres ut som).
Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.
Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.
Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.
På armene, osv.
Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).
Og det husker jeg enda, da.
At det gjorde rimelig vond, da.
For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.
Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.
(Som lå nærmere hagen).
Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.
Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.
Og alle gjetta og gjetta, da.
Og jeg svarte riktig, da.
Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).
For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.
(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.
For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.
Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.
(Noe sånt).
Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.
Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).
Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).
For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).
Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.
(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).
Så han imponerte skikkelig, da.
Det tror jeg at de fleste der var enige om.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.
Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.
For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.
For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.
Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.
Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.
Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).
Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.
(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.
For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.
Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.
Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.
Mens vi drakk opp den vinflaska, da.
Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.
Og da jeg våkna dagen etter, da.
Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.
Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.
For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.
(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.
Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.
Noe sånt).
Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.
Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.
Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.
Før hu gikk ut av rommet igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.
Selv etter at jeg hadde sovet.
Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.
Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.
Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).
Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).
Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.
Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).
Men da hadde Susanne stikki av, da.
Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.
(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.
Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.
Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).
Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.
Istedet for å sitte på med meg, da.
For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.
Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).
Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.
At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.
Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.
Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.
For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.
(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).
Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.
Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.
(Og trodd at var Ove, da).
Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).
For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.
(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.
Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).
Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.
(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.
Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.
Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.
Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.
For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).
Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).
Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.
Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.
(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.
Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.
Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.
Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.
(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.
(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).
At de ikke gikk så bra sammen, da.
(Av en eller annen grunn).
Mens vi spilte fotball der, da.
Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.
(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.
Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).
For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).
Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.
(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.
Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.
Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).
Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.
(Noe sånt).
Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).
Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).
(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.
Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.
Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.
Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.
Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.
(Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).
Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.
Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).
Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.
(Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).
Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.
(Noe sånt).
Det virka rart, det her, syntes jeg.
Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.
Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.
Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.
Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.
(Noe sånt).
Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.
Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.
Så jeg sa ikke noe til henne, da.
Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.
Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.
(Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).
Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.
Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.
For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).
Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.
Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.
Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.
Og videre forbi regjeringskvartalet.
(Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.
Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.
Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.
Det er mulig).
Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.
(Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.
Noe sånt).
Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.
(Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).
Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.
(Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.
For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.
Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.
(Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.
Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.
Istedet for å kjøpe de selv).
Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.
Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.
Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.
Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.
Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.
Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.
Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.
Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).
Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.
Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.
Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.
Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.
Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.
Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.
(Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).
Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.
For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.
Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).
Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.
Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.
Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.
For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.
Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.
(Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX
En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).
(Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.
Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.
Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).
Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).
Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.
For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.
Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).
Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).
Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).
Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.
Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.
Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.
Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.
Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.
Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.
Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.
Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.
Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.
Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.
Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.
Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.
Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.
Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).
Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.
Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.
Men det gadd de ikke, da.
Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).
Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.
(For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.
Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).
Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.
Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).
Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).
Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).
Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.
Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.
For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.
Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.
(Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.
Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.
Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.
For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.
(For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.
Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.
Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.
Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).
Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.
Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.
Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.
En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.
Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).
Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.
Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.
Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).
Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.
Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).
Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.
(Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).
Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.
Så han klarte å slå hardere enn meg, da.
Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).
Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.
Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da
Men det sa jeg ikke noe om, da.
For jeg var ganske moden, da.
Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.
(For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.
(Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.
Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.
Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.
(Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).
Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).
Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.
Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).
Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.
For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.
Så kanskje jeg fikk lange armer, da.
Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.
Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.
(Hvem vet).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).
(Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.
(Ei med mørkt hår, vel).
Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).
(Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).
Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.
(Eller hvordan det her var, igjen).
Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.
(Selv om det her kom rimelig bardus på meg.
For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).
Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.
For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.
Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.
(Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.
Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.
Vi får se.
PS.
Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.
Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?
Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.
Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.
Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.
Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.
(Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).
Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).
Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.
Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.
For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.
Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.
Men sånn som jeg så det.
Så var det en ting å lage et program.
Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.
Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.
Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.
Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.
Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.
Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.
Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.
Den var det også en skive tomat på da, forresten.
Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.
Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.
At jeg fant fram et gammelt brød.
For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.
Og det samme med osten, kanskje.
Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).
Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.
Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.
For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.
Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.
Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 31: Mer fra Terningmoen
Jeg hadde hatt problem, med ‘Dr. Mengele’, en av de første ukene, på Terningmoen, også.
Jeg fikk en hevelse, av akilles-scenen min, som var en ganske stor hevelse, mener jeg.
Men da sa Dr. Mengele, at det var en ‘liten’ hevelse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dr. Mengele, han hadde forresten ei pen, ung, lyshåret datter, som pleide å dukke opp, på Alexis der.
(Som noen i troppen viste meg vel).
Og hu mener jeg, at Thomassen, (på lag 1, og fra Bøler), prøvde seg på.
Men han hadde en gang, blitt forfulgt, på vei hjem igjen til leiren, fra Alexis.
(En natt til fredag da).
Av noen lokale folk, i en bil da.
Også hadde han fått den blåveisen da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pettersen, (fra Fredrikstad), han hadde en gang, blitt kjørt hjem, til leiren, (en natt til fredag, etter å ha vært på Alexis vel), av to hotte politidamer, i 20-årene, (ei lyshåra og ei mørkhåra vel), husker jeg, at folka i troppen, prata om.
Og når vi hadde vakt, så pleide vaktstyrken å heller handle godteri/snacks/aviser, på en bensinstasjon, som het Bast, istedet for å handle, i kantina, i leiren da.
(Kanskje for å få litt distanse, når vi gikk streifvakt, (og sånn), til de andre soldatene da.
Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når vaktstyrken, gikk tilbake, fra Bast, til vaktbygningen.
Så stod det en politibil, på veien vår, like utafor Bast der da.
Og inne i den bilen, så satt de to hotte politidamene da.
Jeg spurte dem, om det var de, som hadde kjørt Pettersen hjem.
Og det sa dem at det var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på Alexis, så var det en i troppen min, (en som en gang sa til meg, da jeg brukte noe Clerasil-greier, mot kviser, på badet der, at tannpasta, det tørka ut kvisene).
Han husker jeg ikke hva het, eller hvilket lag var på.
(Men jeg tror han var fra Oslo, muligens.
Og muligens fra lag 1 kanskje).
Og han karen, han var ekspert i judo, husker jeg.
Så da han ikke fant jakka si, (en skinnjakke vel), i garderoben, da han gikk ut av Alexis, en gang.
(En gang jeg var på vei ut av diskoteket der).
Så stod han utafor Alexis der, helt til han så en kar, som hadde to jakker da.
Også tok han noen judo-greier, på han da, og la han i bakken, eller litt roping da.
Men dette var jo litt risikabelt da, husker jeg at jeg syntes.
For noen kunne jo ha sparka han i hue, for eksempel, mens han lå oppå han tyven der da.
(Hvis han tyven hadde hatt en kamerat der, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde litt dårlig plass i kjeften min, til alle visdomstennene, osv.
(Hadde min onkel Runar, sagt til meg, tidligere vel).
Og Magne Winnem, han hadde sagt til meg, før jeg dro i militæret, at i militæret så var alt gratis, så der burde jeg spise mye mat og liksom få alt man kunne få gratis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så derfor sa jeg til tannlegen der, at jeg gjerne ville ha trukket en visdomstann da, (som ikke kom helt ut vel, eller noe).
Og da fikk jeg time da, for å trekke ut den her visdomstanna da.
Også fortalte jeg det, at jeg hadde en onkel, (onkel Runar), som var tannlege da.
Og da fant han tannlege plutselig fram et annet, og mindre ‘brutalt’, instrument da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Så hos den leir-tannlegen, der var dem litt røffe, hvis man ikke hadde en onkel, som var tannlege, (tror jeg).
Sånn virka det for meg, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg nevnte også, i forbifarten, en eller to ganger, på brakka, på Terningmoen der, at jeg hadde en tippoldefar, som var general, (nemlig Anders Gjedde Nyholm da), husker jeg.
Men dette var liksom bare i forbifarten, så det var vel ikke sånn, at jeg fikk forklart det, at det her var en dansk general vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomassen, han visste meg en gang ei lyshåra dame, i et pornoblad, som dem hadde inne på rommet til lag 1, en gang, som jeg var der inne, for å låne noen tegneserier, eller noe.
‘Hva synes du om henne?’, (eller noe), spurte Thomassen da.
‘Du hadde gitt henne noen kilometer?’.
(Noe sånt).
Jeg gliste vel bare for det meste vel, men måtte vel innrømme at du dama så ganske fin ut vel.
Jeg vet ikke hvorfor Thomassen spurte meg om det her.
Kanskje det var søstera hans, eller noe?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Det var også en kar, med mørkt hår, fra Oslo, (som jeg ikke husker hva heter nå), på lag 1.
Han, han fortalte en gang en historie, som jeg overhørte, husker jeg.
Om at han hadde blitt slått ned, på diskoteket Marilyn, (var det vel).
Også hadde noen kommet og spurt han, om det gikk bra, også hadde de slått han ned en gang til, (når han hadde svart, at det gikk bra da).
(Fortalte han fra Oslo, med det mørke håret, på lag 1 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han som fortalte den historien, fra Marilyn der.
Han pleide noen ganger å bli møtt, på Oslo S., av mora og lillesøstera si da, husker jeg.
(Når han kom tilbake fra Elverum, for å ha helgeperm da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg tok helgeperm-toget, tilbake til Oslo S., en fredag.
Så spurte Pettersen, (fra Fredrikstad), meg, om han kunne få avisa mi, (nemlig Dagbladet), for å lese på sitt neste tog, til Fredrikstad da.
‘Eller du skal kanskje ha teletorg-sidene?’, sa han da.
Også svarte jeg, at ‘jeg kan jo bare rive ut de teletorg-sidene, da’.
For der var det masse sånne sex-telefoner, som man kunne ringe, og sånn da.
Noe som nok ikke var helt stuerent.
Så han Pettersen, han var egentlig litt uhøflig, når han spurte meg om det her.
Kanskje han trodde at jeg kjøpte Dagbladet, kun på grunn av teletorg-sidene?
Hva vet jeg.
Jeg hadde ihvertfall pleid, å kjøpe VG og Dagbladet, (i butikken på Sand), fra før jeg gikk på ungdomsskolen.,
Noe som var lenge før Dagbladet begynte med teletorg-annonser da.
Så det var kanskje noen moralistiske soldater, i Geværkompaniet, det er mulig.
Enda jeg syntes at sersjant Johansen, hadde sagt det, at Pettersen hadde ei fjortisdame, etter at han hadde festa i Fredrikstad, en helg og truffet Pettersen da.
Men dette som Pettersen sa, det var kanskje noe med det ‘bygdedyret’, som det skrives om, i aviser osv., at det finnes, i deler av landet.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII
Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.
Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.
Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.
Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.
Både i russetida, og i årene etterpå.
Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.
Og så videre.
Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.
Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).
Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.
Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.
(Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.
Noe sånt).
Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.
Og som folk gratulerte og sånn.
Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.
Og på hva som var så spesielt med han karen.
Jeg stod der og kjeda meg da.
Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.
(Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).
Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje et homsested det her.
Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.
(De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.
Noe sånt).
Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.
Men det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.
Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.
(Ei med mørkt hår vel).
Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.
Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.
Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.
Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
At de fortsatt så små ut.
Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.
Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.
Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.
Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.
Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.
Men men.
Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.
Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.
(Mener jeg å huske).
En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.
(Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.
(Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?
Hvem vet.
Hm).
En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.
Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.
‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.
(Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).
Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.
Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.
Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.
(Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.
(Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).
Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
