johncons

Stikkord: Runar Mogan Olsen

  • Her er mer om tannklinikken til onkel Runar, fra siste kapittel, av Min Bok 2

    tannklinikken til onkel runar

    http://www.tannlegeolsen.no/

    PS.

    Man kan se at onkel Runar nesten er som en analfabet.

    For han klarer ikke å skrive ‘bestilling’ riktig, det skal jo være to l-er, selvfølgelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at onkel Runar også har en kollega, som heter Jens.

    Og Jens, det er jo en versjon av Johannes.

    Og jeg har jo Johanitterordenen, i min fars nye slekt.

    (Nemlig min fars stedatter Christell Humblen sin halvbror Bjørn Humblen, på Vestlandet.

    Som er nyutmeldt, at Johanitterordenen, som jeg har skrevet om på bloggen en del ganger før).

    Så om onkel Runar også er med i denne Johanitterordenen?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg har jo jobba litt ute i Follo selv også, som butikksjef, (blant annet), på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002.

    Så det med ‘ting oss’, istedet for ‘ring oss’, det tror jeg nok at er ganske vanlig å si, ute i Follo der.

    Hvis noen fra Langhus, for eksempel begynner å snakke om en ‘ski-tur’.

    Så mener de ikke det, at de skal gå på langrenn-ski.

    Nei, da mener de det, at de skal med toget, (for eksempel), inn til Ski, da.

    (Husker jeg fra en prat med medarbeidere, (det vil si verneombud Morten), på Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

    Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

    Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

    I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

    Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

    Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

    Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

    Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

    Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

    (Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det er nok ikke helt umulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

    (Må det vel ha vært).

    Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

    Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

    (Som faren hans var eier eller medeier i da).

    Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

    Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

    Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

    Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

    Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

    Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

    Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

    For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

    Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

    En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

    Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

    For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

    For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

    For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

    (For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

    Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

    For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

    Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

    Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

    Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

    (Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

    Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

    Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

    At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

    (Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

    Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

    For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

    Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

    Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

    Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

    (Noe sånt).

    Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

    Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

    Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

    (Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

    Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

    Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

    Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

    Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

    Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

    Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

    Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så dette var en sjeldenhet da.

    Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    (For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

    Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

    Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

    Hvem vet.

    Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

    For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

    Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

    (Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

    Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

    Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

    (Eller når det var, som den banken stengte igjen).

    Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

    Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

    (Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 74: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Det var også en nærbutikk, (eller et lite supermarked, må man vel kanskje si), som lå like ved der Arne og Mette bodde.

    Jeg husker ikke hvilken kjede det var, men det var en kjede som jeg vel ikke har sett, hverken før eller siden vel.

    Og den kjeden hadde vel også en annen, lignende butikk, på Furuset/Høybråten der, mener jeg å huske.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde Arne og Mette og Axel vært borte, mens jeg skulle vaske noe klær der da.

    Og da hadde jeg kjøpt vaskemiddel i den nærbutikken der da, husker jeg.

    Og da skrøyt Mette Holter husker jeg, siden jeg hadde kjøpt vaskemiddel da.

    Selv om jeg vel ikke kjøpte den største pakken med vaskemiddel.

    For jeg hadde vel ikke så god råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg fortsatt hadde den uvanen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, at jeg pleide å ringe til kontakttelefonen, når jeg var aleine hjemme.

    En gang, så prata jeg med noen jenter i Son, som ville møte meg, i Oslo.

    Og vi dro på kino, på Eldorado, husker jeg.

    Men de jentene, de fikk en kamerat av min fetter Ove, (en kar jeg vel hadde møtt, når jeg besøkte Ove og dem vel), i Son, til å kjøre dem da.

    Og da syntes jeg det, at dette ble litt rart, siden det liksom var som at min fetter Ove, (som jo hadde oppført seg rimelig rart, de siste gangene, som jeg hadde truffet han, hos bestemor Ågot, osv.), var involvert da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte de her jentene, for å møte dem igjen seinere, akkurat.

    Det hele ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg mener at onkel Runar også kommenterte det her, en gang, som vi begge var hos bestemor Ågot da.

    Så da ble det jo som at slekta mi hadde kontrollen da, syntes jeg.

    Og jeg liker jo å være uavhengig.

    Jeg har jo bodd aleine siden jeg var ni år, osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg kontaktet de tenåringsjentene fra Son igjen, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg ringte kontakttelefonen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så prata jeg med en kar fra Vestfold, som hadde flytta til Oslo da.

    (Mens vi vel venta på at noen damer skulle dukke opp på kontakttelefonen der da).

    Og han fra Vestfold, han fortalte at han jobba, i en klesbutikk, i Stortingsgata vel.

    Han sa det, at ei dame, som hadde prøvd bukse, hadde spurt om den satt bra.

    Og da han svart om hun ville gifte seg med han, eller noe.

    Han fortalte også det, at han hadde vært på en vill fest, i Holmenkollåsen, (eller noe).

    Hvor alle bare tok av seg klærna, og begynte å ha sex med de andre som var på festen.

    Han sa at han bare pulte den fineste dama der, og stakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den rareste episoden, som han ‘Vestfold-karen’, (han var vel fra Tønsberg eller Sandefjord, eller noe, siden jeg bare husker at han var fra Vestfold, for jeg selv er jo fra Larvik og Svelvik, så jeg ville nok husket det, hvis han var fra nord eller sør i fylket), fortalte.

    Det var at han var på et utested i Karl Johan.

    (Fridays, eller et sted som lå like ved der vel).

    Også kom det plutselig inn ei dame, som dro han med i en taxi.

    Og dette var dama til en sønn av en statsråd, fortalte han Vestfold-karen.

    Hu dama fikk han Vestfold-karen, til å knulle henne, i en seng der vel, fortalte han.

    Men så kom plutselig sønnen av statsråden inn i rommet og begynte å knulle han i rumpa, (fortalte Vestfold-karen).

    Han Vestfold-karen mente at jeg burde dra til dette paret.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å få noe opp i rumpa, statsråd-sønn eller ei.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden så var det forresten ei pen ung dame som jobba, som var nesten som ei amerikansk dame kanskje.

    Og det var ei som het Hege, husker jeg.

    Hu var veldig pen, som ei cheer-leader nesten.

    Og var oftest hyggelig, og hu var populær vel.

    Hu jobba vel i kassa, tror jeg, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hu kom inn på spiserommet en gang, og begynte å prate om å få noe opp i ‘to-ern’.

    Men da lurte jeg på om hu mente rumpa eller musa, husker jeg.

    For damer har jo strengt tatt tre hull.

    Og jeg har hørt noen som sa ‘tre-ern’, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), om rumpa.

    Så når hu Hege babla om, (til ei annen dame, som satt på spiserommet der, mens jeg overhørte det her da), om å få noe opp i ‘to-ern’.

    Da var jeg ikke sikker på om hu prata om rumpa eller fitta, husker jeg.

    Men det var vel antagelig rumpa da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden han Vestfold-karen prata om noe lignende tema da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som jeg var og besøkte hu Ragnhild fra Stovner.

    Fordi jeg var aleine hjemme, i Høybråtenveien der, i en eller annen ferie vel, og kjeda meg da.

    (Da jeg hilste på han nye leieboeren, til hu Ragnhild fra Stovner da, han som hadde cerebral parese vel).

    Da jeg kom hjem fra henne.

    Etter et litt mislykka besøk da.

    For jeg syntes jeg det, (husker jeg), at hu Ragnhild fra Stovner og han nye leieboeren hennes, liksom hadde mobba meg og liksom uglesett meg litt der, (under det her besøket mitt), da.

    Så da ble jeg litt nedfor, husker jeg.

    Og da heiv jeg meg på kontakttelefonen, da jeg kom hjem fra Stovner, med en buss som gikk derfra og til Furuset vel.

    (Noe sånt).

    Og så begynte jeg å prate med ei dame der.

    For da ville jeg liksom finne meg ei ny dame igjen da.

    For jeg skjønte at hu Ragnhild fra Stovner nok var lei av meg da.

    (Eller noe sånt).

    Men da var det så rart.

    For da lurte jeg på om hu jeg prata med på kontakttelefonen, var nettopp hu Ragnhild fra Stovner, husker jeg.

    Kanskje hu hadde gjort det samme som meg, og bare hivd seg på kontakttelefonen, (tenkte jeg).

    Jeg mistenkte litt, at det var sånn da.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Også bare avbrøt jeg samtalen da.

    Med hu nye, (eller ‘nye’), dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Torpedert og torpedert. Min fetter Ove Olsen sa at han, min far og hans to brødre så på meg som en person non gratia, på Facebook, for noen år siden

    torpedert og torpedert

  • Min Bok 2 – Kapittel 36: Son

    Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.

    Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.

    Så det gjorde jeg da.

    Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.

    For dette var et lite stykke utafor Son.

    Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.

    Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.

    Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.

    ‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.

    Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.

    Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.

    Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.

    De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.

    Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.

    Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.

    Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).

    Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.

    Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.

    Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.

    Fra et tidligere besøk der.

    Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.

    Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.

    Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.

    Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.

    Som man måtte blande ut med vann da.

    Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var litt forfengelig, må man vel si.

    På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.

    Så Ove syntes selv at han var pen da.

    Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.

    I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.

    Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.

    Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar tok oss med ut i båten deres.

    Som lå nede i Son havn vel.

    Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.

    Ove og jeg og muligens Heidi vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.

    Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.

    Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.

    Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.

    Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.

    Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.

    Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).

    Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.

    En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).

    Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.

    Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.

    Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.

    (Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.

    Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.

    At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.

    Nemlig Benedicte vel.

    Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).

    (Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).

    Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.

    (Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.

    Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.

    At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).

    Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.

    Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).

    ‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.

    ‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.

    Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.

    Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).

    Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.

    Mellom Ove og meg da).

    Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.

    Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.

    At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.

    Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.

    Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.

    Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.

    Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.

    At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.

    Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.

    Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.

    Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.

    Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.

    Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.

    Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.

    Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.

    Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.

    Enn hos Runar og dem.

    Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.

    Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.

    Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.

    Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.

    Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.

    Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.

    Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.

    Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Da jeg kom til Sonsveien stasjon.

    Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.

    Og det var denne vitsen:

    ‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.

    Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)

    En gang, på jobben, på CC Storkjøp.

    Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.

    Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.

    Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.

    Men hu bare følte det sånn da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.

    Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).

    Og da ble det to kroner mer, eller noe.

    Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.

    Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.

    Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.

    Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).

    For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.

    Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.

    Så noen priser måtte man kunne i hue.

    Og noen ganger så økte jo prisene og.

    Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.

    Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.

    For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.

    Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.

    (Dette var en som hadde en katte, husker jeg.

    For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.

    Og lekt med en katte, i stua der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk ned Sandsveien da.

    Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.

    (Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).

    Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.

    Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.

    Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.

    De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.

    Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.

    Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.

    Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.

    (Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).

    Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.

    En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.

    Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.

    Sammen med Ågot da.

    Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.

    (Eller noe).

    Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.

    Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.

    Jeg svarte ikke noe ordentlig.

    Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.

    For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.

    Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).

    Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.

    Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanksje det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.

    At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.

    De beklagde det her da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.

    (Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.

    Utafor huset til Ågot da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.

    (Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).

    Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.

    (Siden jeg var fra Larvik da).

    Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.

    Sa Kølner da.

    Uten at han fortalte meg hvorfor.

    Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik.

    Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.

    Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.

    Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.

    Det var litt spesielt vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Under russetida.

    Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.

    Jeg var jo fra Berger.

    Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.

    Hva var det som var så kult med det liksom.

    Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.

    Bak et mål eller noe vel.

    I den blåruss-dressen min da.

    Under den her fotballkampen da.

    (For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.

    (1988/89 da).

    Pia hadde jo mange ekstreme venner.

    Og disse ‘slo til’ nå også.

    Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.

    (Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.

    På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).

    Hu, og en del andre folk, fra Røyken.

    De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.

    Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.

    Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.

    For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.

    Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.

    Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.

    I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.

    Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.

    ‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En neger som runker’, sa søstera mi.

    Og det var flere sånne vitser.

    ‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En vrengt neger’, sa søstera mi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også flere sånne vitser.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.

    ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.

    En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.

    (Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.

    For noen barn i Afrika, eller noe vel.

    Men nesten ingen ville gi.

    Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.

    Hu så kjempebleik ut, husker jeg.

    Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.

    Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).

    Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.

    Så hu var kanskje sur på meg.

    Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.

    Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.

    Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.

    Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.

    Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.

    Så jeg sa vel ikke noe negativt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.

    For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.

    Geri mente at jeg gikk som han da.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.

    Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.

    Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.

    Og man håper at man slipper å møte dem.

    Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.

    Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.

    Og jugde da, må jeg vel si.

    Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.

    Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.

    Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.

    Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.

    Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.

    Han var kanskje pensjonist da?

    Han ba meg inn i stua si.

    Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.

    Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.

    Og det lå så nærme Sandsveien.

    Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.

    Det hadde jeg aldri prata med noen om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.

    Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.

    (Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).

    Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel

    Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.

    For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.

    (Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg jobba vel nok ellers.

    Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.

    (Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).

    Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.

    Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.

    Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.

    For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.

    Ved siden av stereoanlegget.

    Lent mot inner-coveret vel.

    ‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.

    Også ble hu sur da.

    Og tok med seg plata hjem igjen da.

    Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.

    Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.

    Ikke var det noen stoler der heller.

    Bare to senger/madrasser da.

    Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).

    Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.

    Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.

    Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.

    Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.

    Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.

    Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.

    Til Erik Thorhallsson og faren min da.

    Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.

    (Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).

    Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.

    Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.

    Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.

    Så det har blitt litt surr, i notatene her.

    Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.

    Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.