johncons

Stikkord: Runar Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 32: Mer fra niende klasse

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.

    Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.

    Og spurte meg om noe rare greier.

    Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.

    Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.

    Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.

    (Annet enn i mikroskop).

    Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.

    (Hvis ikke Christell jugde da).

    Så sånn var det.

    En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.

    Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.

    Det er mulig.

    Men men.

    I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.

    Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.

    Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.

    Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.

    Så jeg ble litt sur.

    Så sånn var det.

    Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.

    Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.

    De sykla til meg, av en eller annen grunn.

    Hvis det skjedde noe spesielt.

    Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.

    Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).

    Noe sånt.

    Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.

    Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.

    Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.

    (Sånn virka det for meg ihvertfall.

    Men men).

    Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.

    Noe sånt.

    Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.

    Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.

    Ihvertfall ikke på en del timer vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.

    Det veit jeg ikke.

    Om det var for å erte, eller hva det var.

    Hvem veit.

    Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.

    Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).

    Og tok på meg noen joggesko.

    Og gikk opp i Ulvikstien da.

    Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).

    Så jeg fulgte etter dem.

    Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.

    Og Ditlev stod der med tannpastaen da.

    Men han turte ikke å spørre noen om å kline.

    Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.

    Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).

    Mens de andre bare stod der.

    Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.

    Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.

    Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.

    Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.

    Så sånn var nok det.

    Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.

    Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.

    Altså våren 1986 da vel.

    Noe sånt.

    Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.

    Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.

    Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).

    Men men.

    De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.

    Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.

    Men faren min sa at jeg måtte det.

    Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.

    Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.

    Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.

    Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.

    Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.

    Noe sånt.

    Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.

    Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.

    Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.

    De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).

    Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.

    Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.

    Men men.

    De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.

    Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.

    Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.

    Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.

    Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.

    I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).

    I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.

    Helt plutselig.

    De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.

    For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.

    Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.

    Men men.

    Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.

    Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.

    Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.

    Så jeg gikk opp av bassenget.

    Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.

    Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).

    Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.

    Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.

    Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.

    Pia og jeg delte rom der vel.

    Og Haldis og Christell vel.

    Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.

    Vi tok trikken, husker jeg.

    Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.

    Hvor vi kjørte til Svinesund vel.

    Noe sånt.

    Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.

    Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.

    Så det var kanskje et år eller to før det her da.

    Noe sånt.

    Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.

    Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?

    Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.

    Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.

    Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.

    Vi ble jo bedt om å spraye der så.

    Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.

    Så da ble det til at jeg spraya det da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.

    For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.

    Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.

    Og det prøvde jeg også å tegne.

    Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.

    Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.

    Så jeg bare skreiv noen bokstaver.

    Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.

    Men jeg tror jeg stavet noe annet.

    Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.

    Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.

    Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.

    Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.

    Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.

    Men grafitti var liksom Ove sin ting da.

    Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.

    Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.

    Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.

    Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.

    Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.

    Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.

    Så jeg tok med de tegningene på skolen da.

    Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.

    Så sånn var det.

    Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.

    For å se etter grafitti da.

    Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.

    Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.

    Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.

    Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.

    Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).

    Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.

    Noe sånt.

    De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.

    Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).

    Men jeg ble nekta.

    Det var 16 eller 18 års aldersgrense.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.

    Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.

    Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.

    (For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.

    Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).

    Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.

    Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.

    Men men.

    Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).

    Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.

    Men men.

    Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.

    Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.

    De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.

    De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så dro vi tilbake til hotellet.

    Og vi spiste middag på hotellet.

    Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.

    Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.

    Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.

    Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.

    Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.

    Det tok jeg ikke så nøye.

    Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.

    Istedet for å gi oss menyer da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.

    Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.

    Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.

    Så sånn var det.

    Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.

    Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.

    Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.

    Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.

    (Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).

    Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.

    Men men.

    Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.

    Så kom Christell inn på rommet.

    Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.

    Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.

    Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.

    Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.

    Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.

    (Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).

    Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.

    Og hvorfor maste hun ikke på Pia?

    Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.

    Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.

    Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.

    Da hadde jeg kanskje blitt med.

    Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.

    Hun ville ikke gi seg heller.

    Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.

    (Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.

    Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.

    Noe sånt).

    Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.

    Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.

    Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.

    Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.

    Så løp jeg bort til vinduet da.

    Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.

    Uheldigvis.

    Så kinaputten smalt da, like ved de her da.

    Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.

    Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.

    Så sånn var det.

    Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.

    Christell var der ennå, hun og.

    Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.

    Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.

    Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.

    Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.

    (Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.

    Men men).

    Så tok vi bussen tilbake til Norge da.

    Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.

    (Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.

    Det er mulig).

    Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.

    Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.

    At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.

    Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.

    Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.

    Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.

    Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.

    (På sin vestlandske dialekt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.

    Så sånn var det.

    Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).

    Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.

    Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.

    Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.

    Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.

    Og vi gikk inn i bussen igjen.

    Christell rekte tunge til meg, eller noe.

    Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.

    Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.

    Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.

    Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.

    Men men.

    Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.

    Men men.

    Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.

    Noen andre passasjerer smilte litt vel.

    Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Så husker jeg ikke mer av denne turen.

    Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.

    Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.

    Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.

    Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.

    Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.

    Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.

    Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.

    Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.

    Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).

    Og at han skulle begynne på Svelvik.

    Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.

    Og at man kunne bli mobba på veien hjem.

    Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.

    Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.

    Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.

    Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.

    Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.

    Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.

    Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.

    Som døde vinteren 1984/85 vel.

    I Aftenposten da.

    Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.

    Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.

    Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.

    Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.

    Som lå under veggklokka der, cirka.

    For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.

    Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.

    Og da ble hu litt stille.

    Så sånn var det.

    Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.

    Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.

    Men men.

    Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.

    Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.

    Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).

    Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.

    Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.

    Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.

    Det syntes jeg var rimelig rart.

    Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.

    Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.

    At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.

    Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.

    Men men.

    (Sånn har det vært for meg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.

    Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.

    (Hvis ikke det her var seinere).

    Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.

    Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.

    Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).

    Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.

    Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var nesten som et sjokk for meg.

    Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.

    Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.

    Uten å prate noe særlig med mora mi.

    Som jeg var sur på fra før da.

    Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.

    Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.

    Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.

    Så sånn var det.

    Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.

    Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.

    Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.

    Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.

    Men søstera mi dro meg med dit da.

    (Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.

    Men det var på Ebbestad kanskje da.

    Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.

    Noe sånt).

    Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.

    Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.

    Men men.

    Men hva skulle jeg gjøre da.

    Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.

    Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.

    Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.

    Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.

    Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.

    Om dette var noe hun ønska.

    Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.

    Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.

    Men jeg var der bare en gang, på besøk da.

    For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.

    Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.

    Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.

    Sånn var det.

    Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.

    Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.

    Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.

    For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.

    Og som liksom brydde seg kanskje.

    (Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).

    Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.

    Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.

    Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.

    Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.

    Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.

    Og masete og slitsom, må man vel også si.

    Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.

    SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.

    Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.

    (Eller yngre, må man vel kanskje si.

    Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.

    Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.

    Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.

    (Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.

    Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).

    Noe sånt.

    Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.

    Og det hadde hun villet.

    Noe sånt.

    Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.

    Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.

    Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.

    Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.

    Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.

    Selv om de var i 30-årene kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.

    Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.

    Så mora vår bodde der, sommeren 1987.

    Og da hadde hun bodd der en stund.

    Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.

    Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.

    Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.

    Hva vet jeg.

    Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?

    Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Det var litt spesielt ihvertfall.

    Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.

    Men jeg hadde jo masse problemer selv.

    Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.

    Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.

    Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.

    Men hu var jo enslig da.

    Og faren hennes hadde jo nettopp død.

    Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.

    Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.

    Noe sånt.

    Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.

    Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.

    Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.

    Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.

    På 60-tallet.

    Så flytta de jo til Holmsbu.

    Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.

    Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.

    Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.

    I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.

    Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.

    Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.

    Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 23: Leirfaret 4B

    Ågot pleide også å være hos Runar og dem, (spesielt etter at de flytta til Son vel), noen ganger.

    Der ville hu hjelpe Inger med husarbeid, osv., da.

    Dette var kanskje fordi at Inger var i Jehovas Vitner.

    Hvem vet.

    Jeg skrev forresten tidligere i dette kapitellet, at onkel Runar _er_ hippie.

    Men det riktige skulle være _var_ hippie.

    Han sa det en gang, tidlig på 80-tallet vel, at ihvertfall han, _var_ hippie da.

    Selv om han måtte tenke seg om, før han sa det.

    Det var jeg som spurte om han var hippie.

    Det er mulig at jeg spurte om de, (altså han og faren min), var hippier.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men Runar svarte vel for seg selv, tror jeg.

    Jeg syntes det var artig, å høre litt om hva som hadde skjedd, før jeg ble født, osv.

    Derfor spurte jeg.

    Og jeg hadde vel kanskje hørt det da, (i huset til Ågot), at tante Ellen, (min mors yngre søster), var hippie, og var kanskje nysgjerrig på det her med hippier da.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    På begynnelsen eller midten av 70-tallet, (altså før jeg flytta til faren min), så hadde forresten Ågot en sykdom som het helvetesild, ble jeg fortalt, av faren min vel, etter at jeg flytta til Berger.

    Så sånn var det.

    Da hadde visst Ågot fått noen utslett da, og vært sengeliggende en stund da.

    Så sånn var det.

    Ågot var også minst en gang, på hvilehjem, på 60 eller 70-tallet vel.

    Enda hu bare var husmor.

    Så det var kanskje mye å gjøre, når hu hadde tre sønner, i huset, etter krigen da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene jeg bodde på Berger, så var jeg hos Ågot, i en helg eller ferie.

    Og da var også Ove og Heidi på besøk der, fra Follo da.

    Og da fikk Ågot oss, (var det vel), til å gå på ski, til Blindvann.

    Blindvann lå liksom inn en ‘sidedal’, fra ‘Strømm-dalsiden’.

    Og den sidedalen, den gikk fra ved kafeen, på Berger.

    Så Ove, Heidi og jeg, måtte da gå på ski, langs riksveien, helt fra Sand, til Berger.

    Noe som er cirka to kilometer vel.

    Og der var det noe som lignet skiløyper, en del steder, i veikanten.

    (Spesielt fra Bergeråsen og til Berger vel).

    Men det var ikke så bra føre, i veikanten bortover der, mener jeg å huske.

    Så dette var kanskje rundt påske, når snøen hadde begynt å smelte litt.

    Det er mulig.

    Jeg hadde noen gule, smørefrie glassfiberski, som jeg hadde fått av Arne Thomassen, like etter at jeg flytta til faren min.

    (Av en eller annen grunn).

    Og de skia var så tråe, at jeg måtte ta en pause, opp mot Blindvann der.

    (Dette var ikke en skitur, som jeg egentlig ville dra på, men jeg ble dratt med på den da, selv om jeg var eldst av oss tre, som gikk skitur da.

    Det var vel bestemor Ågot sin ide, det her, tror jeg.

    Uten at hu pleide å sende meg opp til Blindvann, aleine, og uten at dette skjedde igjen seinere, at Ove, Heidi og jeg, gikk på skitur.

    Men men).

    Jeg husker det, at jeg møtte Stig Melling, i klassen, på vei opp mot Blindvann.

    Stig hilste, (mener jeg å huske), og han var kjent som det største ‘skifantomet’, i klassen vel, (ved siden av Espen Melheim kanskje).

    Så at det var Stig jeg møtte, av kjentfolk, det var vel ingen ‘bombe’, når jeg først skulle møte noen kjentfolk oppi der, vil jeg si.

    Men men.

    Stig og Espen var også ivrige orienteringsløpere, om sommeren, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble såpass sliten, av å gå på de gule, smørefrie skia.

    At jeg måtte ta en pause, (og muligens la meg ned i snøen litt).

    Da bare fortsatte Ove og Heidi, å gå, husker jeg.

    Så jeg måtte ta meg sammen, for å ta de igjen, husker jeg, oppå Blindvann der.

    For de begynte vel også å gå rundt selve Blindvann der, mener jeg.

    De var vel ikke helt fornøyde, med å bare gå fram til Blindvann, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var vel Ove som gikk først da, ihvertfall oppe på Blindvann der.

    Etter at jeg måtte ha en pause, når vi var nesten oppe på Blindvann der, var det vel.

    En strekning på 3-4 kilometer fra riksveien kanskje.

    Hvem vet.

    Så Ove og Heidi virka som om de var kjente, oppe i langrennsløypene, oppe ved Blindvann, husker jeg.

    Og jeg er altså ikke så norsk, at jeg noen gang har smørt ski.

    Da jeg var liten, så smørte Arne Thomassen, (og muligens mora mi vel, noen ganger), skia mine, (da jeg bodde i Larvik).

    Da jeg bodde på Berger, så hadde jeg noen tråe, smørefrie ski.

    Og da jeg var i militæret, så gikk vi på såkalte ‘nato-planker’, som man ikke skulle smøre da.

    En skidag, så ble jeg også såpass sliten, opp mot Blindvann der, at jeg la meg ned i snøen, og tok en pause.

    Og da kom Ellen Greftegreft, (var det vel), i klassen over meg, forbi.

    (Sammen med noen andre jenter i klassen hennes, var det vel).

    Og overtalte meg til å komme meg opp av snøen, og lot meg ta følge med dem et stykke, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Men det var vel bra at hu gjorde det, hvis ikke, så hadde jeg vel liggi der hele dagen.

    Jeg mener også at det var sånn, at hu Ellen Greftegreft, prata om det, at de smørefrie skia, som jeg hadde, ikke var noe særlig å gå på da.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke akkurat sånn, at jeg syntes det var så artig, å gå på langrenn, da jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, så holdt det at vi gikk opp i toppen av slalombakken, og hilste på lærer Åkvaag, som oopholdt seg der.

    Så fikk vi kryss for frammøte, og kunne gå hjem.

    Så jeg gikk vel ikke på langrenn, en eneste gang, mellom barneskolen og militæret, tror jeg.

    (Maks den første skidagen på ungdomsskolen, men ikke noe mer vel, i såfall).

    Og jeg havnet i infanteriet, i militæret, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Og jeg var ikke vant til å gå med pakning.

    (Det var aldri sånn at faren min dro meg med på fjellet, i påskeferien, for eksempel.

    For faren min stod aldri på ski, for å si det sånn.

    Og han var aldri i fjellet, på noe ferie, som jeg var med på, ihvertfall.

    Faren min likte mer å dra til utlandet og kanskje på hotell, men jeg har aldri vært på noe hytteferie, for eksempel, med faren min.

    Selv om han hadde noen bilder, i bildeskuffen sin, fra en gåtur i fjellet, på 70-tallet, mens jeg bodde i Larvik vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg sleit skikkelig, på ski, i militæret, siden jeg var tynn og høy, var uvant med å gå på ski, og siden jeg også var uvant med å gå med pakning.

    (Men mer om dette senere).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot hadde også plommer og rips, forresten, i hagen, på nordsida av huset, til henne og Øivind.

    Dette lagde hu ripssaft og plommesyltetøy av, omtrent hvert år vel.

    Men dette var noe som hun nesten bare ga til ‘ungane til Runar’, (det vil si Ove og Heidi og dem da).

    Vi som var i det huset mer eller mindre daglig, vi spiste sjelden noe av de plommene eller ripsbærene.

    Det var ikke sånn at jeg gikk og spiste plommer av det treet ofte, for å si det sånn.

    (Og ripsene rørte jeg aldri, vil jeg si).

    Dette var vel fordi, at faren min vel sa noen gloser, om at de plommene og det, ikke var så rådelige å spise.

    (Noe sånt.

    Det lå liksom noe sånt i luften.

    Kanskje det var fordi at noe vann fra sluket, i kjelleren til Ågot, rant ut, under det plommetreet, osv?

    Det har jeg tenkt seinere, ihvertfall.

    Det lukta også vondt, bak verkstedet.

    Men Øivind pleide å pisse der.

    Men at han skal ha klart å lage all den vonde lukta da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Det finnes kanskje en naturlig ‘forklarings’.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at Inger plukka de plommene, den sommeren jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, som student.

    (Det vil si sommeren 1989).

    Og jeg mener også å huske, at Ove og Heidi, ihvertfall en gang vel, spiste av de ripsene, som vokste mellom sagflis-siloen, og hekken til Ågot, på nordsiden av huset til Ågot da, på grensen til jordet til Gøril og dem, (‘jentene på Høyen’, som Ågot pleide å kalle dem).

    Pia pleide også å være med Ågot på fjellet, noen somre, på 80-tallet, husker jeg.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor dem dro hen.

    Men jeg pleide å sitte på i bilen opp dit.

    (Faren min kjørte).

    Det er mulig at det var oppe i Numedal et sted da.

    Det var ihverfall en vei, uten mye bensinstasjoner og hus, til den fjellstua da.

    Det var mye skog, langs veien der, husker jeg.

    Og hva Ågot og Pia dreiv med, på fjellet, om sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men om vinteren så kunne man kanskje skjønt det, for da var det nok fint å gå på ski, oppi der.

    Men om sommeren, så syntes ihvertfall jeg, at det var artigere, å holde til ved sjøen, sånn at man kunne bade og dra ut med båt, osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var så veldig misunnelig, husker jeg, på Pia, siden hun fikk være med Ågot på fjellet, mens jeg måtte være hjemme.

    Selv om jeg lurte litt på det, husker jeg, på hvorfor jeg ikke ble invitert med Ågot på fjellet, men bare Pia da.

    Og det skjønner jeg vel ikke helt ennå vel, for å være ærlig.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til faren min, så hadde jeg forresten lite kontakt, med min mors søsken og foreldre.

    Jeg var jo på besøk, hos min mor, i Larvik og på Stenseth Terrasse, hver fjerde helg cirka, de første årene, som jeg bodde hos faren min.

    Men jeg så lite til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i denne tiden.

    Det var ikke sånn, at mora mi tok meg med ut til dem, i Nevlunghavn, når jeg var på besøk hos henne, i Larvik.

    Det skjedde vel så og si aldri, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og tante Ellen, hun bodde jo i Sveits, under hele 70, 80 og 90-tallet vel, så hun så jeg kanskje to-tre ganger, før jeg flytta til faren min.

    Noe sånt.

    En gang, da tante Ellen var i Nevlunghavn, hos Ingeborg og Johannes, noen år, før jeg flytta til faren min.

    Så klagde Pia og jeg, på at mora vår var streng og litt slem vel kanskje, til tante Ellen da.

    (Som vi syntes at virka hyggeligere og kanskje snillere da).

    Tante Ellen klagde til mora vår, (husker jeg), og mora vår tok med tante Ellen opp i andre etasje, i huset til Ingeborg og Johannes.

    Men hva de dreiv med der, det veit jeg ikke.

    Det var jo bare tre-fire soverom og bad, i andre etasje der, men de ville kanskje ha en privat samtale da.

    Hva vet jeg.

    Jeg tror også at det var under dette besøket, at tante Ellen, spådde Pia og meg, i hånda.

    Og begynte å prate om ‘livlinjen’ osv.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så dette var kanskje rundt 1976-1977 en gang da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Martin, så jeg vel heller ikke noe særlig til, da jeg bodde hos faren min.

    Jeg så vel onkel Martin, en eller to ganger i året kanskje, de årene jeg bodde hos mora mi, i Larviks-området.

    Men jeg ble ikke så utrolig kjent med han akkurat da.

    Men han kjøpte jo togbane, en gang da, mens Pia og jeg bodde i Mellomhagen.

    Etter at vi fikk de trappene, med mye luft i, som Arne Thormod bygde der.

    Så sånn var det.

    I løpet av de cirka ti årene, som jeg bodde på Berger, så så jeg vel bare onkel Martin en gang.

    Og det var i konfirmasjonen til Pia og Christell.

    Den konfirmasjonen måtte de ha i forsamlingshuset Snippen, på Sand, der Berger IL pleide å ha drive-in-bingo, i gamle dager, ihvertfall.

    (Jeg vet ikke om de har det enda).

    Det var flest gjester fra Christell sine slekter, men også en del gjester fra Pia sine slekter da.

    Blant annet onkel Martin da.

    Men han kom ikke i min konfirmasjon.

    Jeg hadde min konfirmasjon, et par år tidligere, i huset til Ågot, og da kom ikke engang min far dit.

    Selv om min mor, Karen, dukket opp der, og også og Runar og Inger og dem vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og også Ruth Furuheim, fra Olleveien, dukket opp i konfirmasjonen min, av en eller annen grunn.

    Kanskje litt rart at hun dukket opp, når ikke engang min far var der.

    Men men.

    Og heller ikke Pia og Christell var i min konfirmasjon.

    Og heller ikke Axel.

    Så det er kanskje sånn, at man kan si det sånn, at jeg egentlig ikke er så mye i slekt/familie, med faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Viggo Snoghøj, Christell, Pia, Axel, tante Ellen og onkel Martin.

    Men men.

    Jeg tror heller ikke at bestemor Ingeborg var i min konfirmasjon.

    Det var hun vel neppe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Heller ikke onkel Håkon og tante Tone, var i min konfirmasjon, mener jeg å huske.

    (Selv om jeg ikke tørr å si det helt 100% sikkert, men jeg tror ikke at de var der.

    Kanskje Tommy var der, det er mulig, for jeg husker at vi spilte fotball der, Ove og jeg ihvertfall, i hagen til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg så vel ikke Ingeborg og Johannes en eneste gang, etter at jeg flytta til faren min.

    Og før bestefar Øivind døde.

    Jeg hadde jo spurt Øivind, om hva han syntes om Johannes, det året jeg flytta til faren min, var det vel, (altså i 1979).

    Og Øivind sa det, (etter å ha tenkt seg om en god stund, og liksom tvilt seg fram da), at han ikke kunne gå så særlig god for Johannes.

    For han kunne si en ting, i kommunestyre-møter, og sånn da, og så stemme mot sitt eget forslag, når det var avstemning.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men da Øivind døde, etter å ha vært syk i mange år, og slitt med diabetes først, og senere med to hjerneslag vel, så ringte jeg bestefar Johannes, (som jeg da ikke hadde snakket med, på flere år), og forklarte det, at Øivind var død da.

    De siste par årene, som Øivind levde, så satt han mest i sofaen sin.

    Og de siste månedene, så kunne han knapt røre seg.

    (Etter det siste hjerneslaget da).

    En gang, når jeg var på besøk, etter skolen, så skulle Ågot ha en venninne på besøk, og prate med henne, i sofagruppen, utenfor inngangsdøren da.

    (Dette var vel om våren eller sommeren da).

    Og da, så sa Ågot til meg, at hvis Øivind måtte tisse, mens hu kona var der, så måtte jeg holde tissen til Øiving, og hjelpe han å tisse oppi noe sånn spesielle ‘greier’, som han hadde ved siden av seg da.

    (Noe sånt).

    Men da Øivind begynte å uklart rope, at han måtte pisse.

    Så orka ikke jeg det, å begynne å ta på tissen hans, osv.

    Det syntes jeg ikke var noe, for en 12-13 år gammel gutt.

    (Eller hvor gammel jeg var igjen da).

    Så da gikk jeg ut, på trappa, og bare sa fra til Ågot, om at Øivind måtte tisse da.

    Så fikk hu heller ordne med det selv, mener jeg.

    Ingen gutter ønsker vel å ta på tissen til bestefaren sin, på den måten der, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Øivind hadde det vanskelig, den siste tiden han levde.

    Så sånn var det.

    Men jeg ble likevel trist da, når han døde, og ringte bestefar Johannes da, i Nevlunghavn.

    Som jeg ikke hadde snakket med på mange år.

    Og da, så ble Pia og jeg invitert, til å besøke Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren etter vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg får skrive mer om det besøket seinere.

    En gang, så var Susanne på besøk hos Ågot, sammen med faren sin Runar.

    Susanne var en god del år yngre enn meg, så jeg ble aldri så kjent med henne, som med Ove og Heidi da.

    Så jeg holdt litt avstand til Susanne, Runar og faren min, som satt i den ute-sofagruppen, utenfor huset til Ågot da.

    Men jeg husker det, at Runar spurte susanne, om hun hadde ‘sommerfugler i magen’.

    Mens jeg satt på trappa, til Ågot, var det vel.

    (Jeg var vel da i tenårene, så jeg holdt litt mer avstand til faren min og brødrene hans, på den tiden, når jeg hadde bodd en stund på Berger.

    Jeg brydde meg kanskje mer om hva folka i klassen, og sånn, mente, enn hva faren min sa da.

    Jeg mista nok en god del av respekten, for faren min, etterhvert som årene gikk der, på Berger.

    Siden jeg syntes han var uansvarlig da, som lot meg vokse opp alene, osv., borte på Bergeråsen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første årene, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så pleide de å ha rimelig ville fester vel, nede hos Haldis da.

    Jeg var jo aldri i det huset, mens festene foregikk.

    Men jeg var der noen ganger, morgenen etter.

    Da var restene av potetgullet, som lå i noen boller, på stuebordet til Haldis.

    Det var liksom fuktig da, kanskje av svette, eller noe, etter dansing, i stua til Haldis da.

    Hva vet jeg.

    Så det var vel litt ekkelt kanskje.

    Men men.

    Jeg husker jeg så rundt i den litt bomba stua, en gang, (og undersøkte potetgull-bollene osv.), sammen med Christell og Nina Monsen, (eller om det var Gry Stenberg), en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel mye folk fra Bergeråsen kanskje, som dukka opp på de festene, vil jeg tippe på ihvertfall.

    Samt venner av Haldis og faren min, fra Drammensområdet kanskje.

    Hvem vet.

    Men dem hadde ihverfall mange venner, Haldis og faren min.

    På innflyttingsfesten, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, fra 1981 til 1988), så dukka det opp kanskje 30-40 gjester, eller noe, vil jeg si.

    (De satt ute i hagen der da, siden dette var på våren/sommeren da.

    Og dem grilla osv., husker jeg).

    Og Sylvia, (fra Bergeråsen), mener jeg det var, (at faren min skyldte på).

    Hun hadde visst sparka hull, i den ene høytaleren, til faren min, på den festen.

    Så sånn var det.

    Og noen glemte igjen et sånn lisseslips, (eller hva det heter), som hverken faren min eller jeg egnetlig skjønte hva var.

    Men som jeg nå tror var noe slags slips.

    (Muligens kalt ‘lisseslips’ da.

    Så sånn var det).

    Vi hadde også isbiter, på den festen.

    Men de var ikke helt frosne.

    Og Tommy, (mener jeg det var), kasta isbiter, på vinduet, til en av naboene, i en trygdebolig, ovenfor.

    (Muligens der hvor Lille-oddis og dem bodde).

    Og nabokona ut i vinduet da.

    Og kjefta.

    Og Håkon også våkna opp, og skulle krangle da.

    (Tommy og jeg, likte kanskje ikke den naboen, siden faren vår hadde prata dritt om dem muligens.

    Noe sånt kanskje.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og så ropte jeg det da, midt i krangelen.

    At det ikke var ordentlig isbit, men at det hadde vært vann, inni isbiten.

    Og da ga hu kona seg, husker jeg.

    Så da ble det litt mer fred.

    Men hu kona hadde kanskje sett noe, som skjedde, noen dager, før innflyttingsfesten der.

    Og jeg flytta jo til Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde feira 17. mai, i Larvik, hos Frode Kølner og dem.

    (Vil jeg tippe på.

    Jeg mener ihvertfall at det stod, på skjemaet fra Folkeregisteret).

    Så sånn var det.

    Carl Fredrik Fallan, kom på døra mi, en av de første dagene, som jeg bodde, i Leirfaret 4B.

    Han var den første gjesten der, sånn som jeg husker det.

    Og han begynte å prate om sånne ‘bomber’, som jeg hadde laget, da jeg bodde i Hellinga 7B, noen år tidligere.

    Jeg hadde egentlig vokst fra det, men jeg hadde fortsatt en sånn flaske, med ‘frimerke-bensin’, fra apoteket, (for å se vannmerker, på frimerker, som jeg har forklart om i et tidligere kapitellet), stående.

    Så jeg helte nesten pliktskyldig da, (eller hva man skal si, siden Carl var den første gjesten der), litt bensin da, nedi bunnen, av et plastglass, som faren min hadde der da.

    Og så tente jeg fyr, på den bensinen da, (til ære for Carl da, som hadde fått greie på det her med de ‘bombene’, som jeg har skrevet om, av en eller annen da).

    Så skjedde det, at Carl, han tuppa overende bensinflaska.

    For som han sa senere, så var han redd, for at flammer skulle hoppe over, fra plastglasset, et stykke unna, og oppi bensinflaska da.

    Og da ville bensinflaska eksplodere, forklarte Carl seinere.

    Så plutselig, så var det jo en stor dam, med bensin, som brant på plenen utafor Leirfaret 4B da.

    Det var en bekk, som rant helt ytterst i hagen der.

    (En ganske trivelig og fin bekk, vil jeg si, som fotballen noen ganger kunne havne oppi, hvis man spilte fotball der).

    Jeg begynte å tuppe bensinflaska, mot bekken da.

    Og brukte 4-5 spark, for å få bensinflaska nedi bekken.

    Så da slutta den å brenne.

    For hvert spark, så brant det litt bensin, på plenen da.

    Men den største brannen, var ganske nærme huset der da, hvor jeg hadde tent på bensinen, i det plastglasset da.

    (Til ære for Carl da, som initsierte dette.

    Han dukka uventet opp på døra, og spurte om jeg kunne gjøre dette.

    (lagde ‘bombe’ liksom da).

    Noe jeg hadde gjort mange ganger, noen år tidligere i Hellinga 7B, og som jeg syntes var litt kjedelig.

    Men som jeg gjorde likevel da, siden Carl var så ivrig da, og syntes at dette var så artig da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på kjøkkenet, og helte vann i en bærepose vel.

    (Noe sånt).

    Også helte jeg ut vann, på plenen og fikk stoppet de forskjellige brannene da.

    Så så jeg over plenen.

    Og det så ikke så pent ut.

    Faren min skulle jo ha invielsesfest der, noen dager seinere.

    Og det var flekker av brent gress, fra nesten ved huset, og mot bekken da, på den andre siden av hagen.

    Carl fant ikke på så mye, (annet enn å velte bensinflaska).

    Men han spurte hele tida hva jeg ville gjøre og sånn da.

    Og gikk ikke hjem, eller noe sånt.

    Det gikk en skråning, opp til naboene, i trygdeboligene ovenfor.

    Der var det ikke klippet gress, sommeren før.

    Så jeg fant noe gammelt gress, like bak en lav mur, som skilte vår tomt, fra naboenes.

    Og som nok hindret jordras også kanskje, ned mot hagen vår.

    Så klippet jeg opp det gamle, tørre gresset, og strødde det over flekkene, av brent gress, i hagen vår.

    Jeg gikk også på Ulviksletta, og fant mer tørt gress, like ved fotballbanen der.

    Så fikk jeg med Carl, på å få tak i noen gutter, som kunne bli med å spille fotball, i hagen vår.

    Det var vel Stefan, Daniel, Jørn og Kjetil Carlin kanskje.

    Noe sånt.

    Og carl og meg da.

    Og vi spilte fotball, som bare søren, i den hagen da, i et par timer kanskje da.

    Og da, så kunne man nesten ikke se det, at dette hadde brent bensin der, i den hagen, noen timer tidligere da.

    Så til slutt så sa jeg meg fornøyd, med hagens tilstand, og jeg lot som ingenting da, ovenfor faren min, husker jeg.

    Så jeg var kanskje litt bleik, på den innflyttingsfesten, for jeg lurte vel på det, om noen ville skjønne det, at det hadde brent der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og de gutta, de dukka ofte opp, i hagen min, etter det her, for å spille fotball da.

    Så det hang liksom en et par år yngre fotball-gjeng, i et års tid kanskje, i den hagen da, ganske ofte da.

    Dette var de tidligere kameratene til Christian Grønli forresten.

    Så disse kjente jeg fra før og, gjennom han da.

    (Og også gjennom Tommy vel, ihvertfall Stefan og Daniel og kanskje de andre og.

    Det er mulig).

    Tommy, han pleide å leike, like utafor inngangsdøra der, til huset mitt da.

    (For det var like nedenfor huset til faren hans, i Havnehagen.

    Det gikk en sti der, fra huset til Tommy og dem, og ned til like ved leiligheten ‘min’ da, i Leirfaret 4B).

    Jeg syntes at Tommy så litt nedfor og nesten nedbrutt ut.

    (En gang han leika like utenfor der jeg flyttet til).

    Og jeg sa det høyt, mens alle kameratene til Tommy hørte det.

    At ‘den som mobber Tommy, den får med meg å gjøre’.

    (Siden jeg var eldre enn kameratene hans da).

    Så sånn var det.

    Etter dette så slutta vel de gutta å leke så mye der.

    Og jeg så vel ikke så mye til Tommy der.

    (Tommy var vel ikke blant de som pleide å spille fotball i hagen min, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så hvordan det gikk med eventuell mobbing av Tommy, det veit jeg.

    Tommy leika mer oppe i Havnehagen, etter det her, tror jeg.

    Så jeg så ikke han så ofte, etter det her.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den faren min kjøpte leiligheten i Leirfaret 4B av, det var Roger Stenberg og dem.

    Roger Stenberg, det var faren til Gry og Hege Stenberg.

    Og de var den familien som var med Olsen-familiene, til Jugoslavia, sommeren 1980 da.

    Så sånn var det.

    Gry og Hege, de hadde hatt et soverom, på deling.

    Det soverommet fikk jeg da, og faren min kjøpte gardiner, på CC, i Drammen vel, og de ble noen med et litt barnslig mønster, husker jeg.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøpe gardiner.

    Gardinene i stua, var de fra Hellinga.

    Og de var et kapittel for seg nesten.

    De var sikkert noen faren min hadde kjøpt, når han ble sammen med mora mi.

    Og det var 70-talls, så det holdt.

    Det var grønne gardiner, med noe hvitt, og noe lysere grønt vel.

    Og det skulle kanskje forestille noen planter, eller noe.

    Vegg til vegg-teppet, som vi arvet fra Stenberg-familien.

    Det teppet var i samme stilen, som gardinene, til faren min.

    Teppet var brunt og hvitt og lyse-brunt vel.

    Og teppet var i noe slags psykedelisk-lignende mønster da, som matchet gardinene ganske bra vel.

    Så den leiligheten ville nok ha vært topp moderne, i 1970, vil jeg tippe på.

    Altså cirka ti år tidliger da.

    Men men.

    Og Christell lo av gardinene og teppet der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Og grunnen til at vi flyttet dit.

    Det husker jeg at faren min fikk spørsmål om, fra ei kone/dame, på Bergeråsen vel.

    Og det var det, at ‘vi ikke hadde nok plass i klesskapene’, i Hellinga 7B, svarte faren min, til hu kona, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis jobbet forresten også en del, på varemesser, ved siden av jobbingen på CC Elektro.

    Hun solgte noe som het ione-luftrenser vel, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.

    Det var sånn, at den ione-luftrenseren, den sendte elektriske partikler, ut i værelset da, og renset luften for støv da.

    (Noe sånt).

    Haldis hadde vel en sånn luftrenser, nede hos seg, i Havnehagen, mener jeg.

    Så Christell og jeg, var med Haldis og faren min, en del, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.

    Jeg husker Tønsberg-messa, (eller hva den heter igjen), at jeg var på den, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, og fløy rundt og panta flasker, husker jeg.

    Jeg fant en full ølflaske, en gang der.

    Og prøvde å få solgt den, til de ungdommene, som drakk der.

    En av dem sa at han skulle kjøpe den, og bare drakk den opp, uten å gi meg noen penger da.

    (Men jeg tok vel med meg tomflaska).

    Så sånn var det.

    Jeg var ikke så glad i å drikke egentlig selv.

    Jeg var med glad i penger og godteri og sånn.

    Pia og jeg, vi fikk jo tidlig lov å smake på øl, av faren vår, mens vi fortsatt bodde hos mora vår i Larvik vel, mens vi var på besøk hos faren vår, i Hellinga 7B da.

    Så øl var ikke så utrolig spennende liksom, syntes jeg da.

    Siden jeg regna med det, at jeg kunne drikke øl, hvis jeg ville det.

    Men faren min likte ikke sigarett-røyking og kaffe.

    Faren min var nesten fanatisk motstander av sigarett-røyking.

    Og nesten like stor motstander av kaffedrikking, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Selv om han alltid kjøpte cola til meg, (Coca-Cola), og jeg ble såkalt ‘cola-alkoholiker’ da.

    Men men.

    Skjønn det den som kan.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg var på en messe, oppe ved Hokksund, eller noe.

    Hvor jeg kjøpte en Elvis-pin, for syv kroner, (og fikk pruta den ned fra ti kroner, husker jeg).

    Det må vel ha vært en messe hvor Haldis solgte de luftrenserne, mener jeg.

    Haldis sluttet senere å selge de luftrenserne, siden hun mistet troen på produktet, var det vel.

    (For veggene ble visst misfarget, eller noe, av den ione-luftrenseren da, mener jeg at faren min sa til noen bekjente, på Bergeråsen en gang vel.

    Noe sånt.

    Men men).

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Så var det noen, som hadde kjørt med en firehjulsdrevet bil, (som var sjeldne på begynnelsen av 80-tallet vel), opp mot der det nå er barnehage, like ved Berger skole.

    Det var snakk om helt villmannskjøring.

    Barnehagen ble bygget på en haug.

    Og faren min, (som jeg senere fikk høre, at var sjåføren), hadde kjørt langt oppå den haugen, og laget bilsport da, som vi ungene kunne se, når vi gikk til skolen da.

    Så det var jo helt vilt, for å si det sånn.

    Jeg vet ikke noe om hvorfor faren min gjorde det her.

    Det var der jeg ‘tok’ han Halvor litt, siden han ikke hadde hjulpet han gutten, som hadde drukna, like etter at jeg flytta til Berger.

    Og som jeg hørte det, at faren min prata om, til Ågot da.

    På kjøkkenet til Ågot, borte i huset til Ågot og Øivind, på Sand da.

    Så om faren min liksom skulle advare meg, mot å slenge for mye med kjeften igjen?

    At det var derfor han lagde sånne bilspor, langt oppå en haug, på veien min til skolen.

    Hva vet jeg.

    Noe må det vel ha vært kanskje.

    Det er jo ikke normalt å kjøre bil på den måten, uansett om det er firehjulsdrift, eller ikke.

    Hvis det hadde vært normalt, så ville det vel vært mye rare bilspor, på forskjellige stedet, i våre dager, når det vel finnes mye mer av sånne firehjulsdrevne biler, osv.

    (SUV heter kanskje de bilene?

    Noe sånt).

    Men men.

    Jeg husker det, at en eller to ganger, når jeg var med Haldis, på CC, på lørdagene.

    Så hadde jeg kjeda meg, inne på CC Elektro der da.

    Og da hadde jeg tegna, eller noe, på en kvitteringsblokk der da.

    Og hadde vel revet av en eller to kvitteringersark, i den blokka da.

    Og det fikk jeg høre av Haldis da, at det måtte jeg ikke gjøre.

    (For da ble det vel surr i regnskapet der da, antagelig).

    Så om Haldis fikk høre det seinere, av sjefen sin, at de kvitteringsarkene ble borte.

    Det veit jeg ikke.

    Men Haldis begynte ihvertfall etterhvert å heller jobbe på Cubus, (ikke langt fra Bragernes Torg), seinere på 80-tallet.

    I herreavdelingen, tror jeg.

    (Ihvertfall var det den avdelingen, som lå i andre etasje, i Cubus-butikken der, husker jeg.

    En butikk som lå i en gate som lå parallellt med den gata som postkontoret på Bragernes lå i, husker jeg.

    Det som vel ble ranet, like etter at jeg flyttet til faren min, av en beryktet raner, (Martin Pedersen het han kanskje, hvis jeg husker det riktig, fra nyhetene. Hm.), på 80-tallet vel.

    Noe sånt).

    Men men.

    En gang som Annika Horten, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    (Sikkert sammen med Christell da).

    Så sa hu det, (husker jeg), at hu kjente en liten amerikansk jente.

    Og at hun hadde snakket engelsk til henne, og sagt det, at ‘my tummy hurts’, husker jeg.

    Uten at jeg vet hvorfor Annika Horten fortalte meg dette.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa det, at vi ikke skulle låse døra.

    Så det var ikke sånn, (mener jeg), at Christell og dem banka på, hvis dem besøkte meg der.

    Dem gikk vel bare rett inn vel.

    Og det samme gjorde faren min, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok – Kapittel 22: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 7)

    En gang, som jeg var på besøk hos Runar og dem.

    En sommer vel.

    Så var jeg med Inger og dem, på et Jehovas Vitne-møte, i Vestby et sted vel.

    Jeg ble plassert sammen med de små ungene, som bare lekte.

    Men en gutt, på min alder, satt alvorlig, sammen med de voksne, husker jeg, og leste fra bibelen da, (eller hvilken bok det kan ha vært).

    Så var det.

    Jeg husker at jeg syntes litt synd, på han gutten, som måtte være med på det Jehovas Vitne-greiene, som jeg ikke syntes virka noe artig.

    Jeg kan ikke si at jeg har trodd på gud, hele livet, så det møtet var jeg glad at jeg slapp å delta i, for å være ærlig.

    Selv om jeg også syntes det var litt rart, å bli plassert sammen med ungene, hvorav min fetter Ove vel var den eldste, bortsett fra meg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi var i Vestby sentrum, en gang.

    Og der hadde de en Rimi-butikk, husker jeg.

    Jeg gikk inn i den, og dette var vel en Rimi 500-butikk, mener jeg.

    De hadde ikke noe fristende godteri, husker jeg, og de hadde også mye papp i hyllene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En så lite fristende butikk, hadde jeg aldri sett før, husker jeg.

    (Selv ikke i Jugoslavia vel.

    Men men).

    Jeg gikk ut av den butikken, og så litt forrvirret ut vel.

    Siden jeg ikke fikk brukt opp pengene mine.

    Og jeg lurte vel på hvor den nærmeste ‘vanlige’ butikken var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Runar hadde kjøpt den tomta i Son, så ville han at faren min og meg, skulle være med han, å sjekke noen materialer, som han hadde lest om, i Follo avis kanskje, eller noe sånt.

    Men dette var noe som en huseier hadde av materialer, fra en bod han hadde revet, eller noe.

    Og det kunne ikke brukes som forskalingsmaterialer engang, sa faren min til Runar, husker jeg.

    Så sånn var det.

    I bilen, (jeg mener å huske at det var under den samme kjøreturen, som dette ble sagt), så sa Runar det, til faren min, når dem diskuterte religion, at Runar trodde det, at ‘det var noe’, (var det vel han sa), i det ‘Jehovas Vitne-greiene’.

    Runar er jo en sosialist, har han sagt selv til meg, og han sa også en gang, at han var hippie.

    Så at han skulle tro på det ‘Jehovas Vitne-greiene’, det rimte vel kanskje ikke med at han var sosialist, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min spilte også den Jan Teigen-sangen, om ‘Naboen’, under denne kjøreturen, (hvis jeg husker det riktig, det var ihvertfall en gang, som faren min, Runar og meg, kjørte rundt i bilen til faren min, ute i Follo der da).

    Og den sangen går sånn ‘ingenting duger for typer som han, han skal ha Merce’, (og Runar hadde Mercedes).

    Og videre noe sånt, ‘snørra renner’, (på ungene), ‘og ingen har tenner’, og Runar hadde jo 3-4 unger på den her tida, og nå har han 5.

    Så sånn var det.

    Så faren min ‘dreit ut’ Runar da, med den ‘Naboen’-sangen, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min nevnte det, et av de første årene, som jeg bodde på Berger, at han hadde sitti på samme fly, som Carl I. Hagen.

    Og at han hadde hilst vel.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor faren min var ute og flydde men.

    Men men).

    Og en annen gang, så hadde faren min vært ute og flydd, og prata med en direktør i et firma, som var notert på Oslo Børs, husker jeg.

    Og da fulgte vi med i Aftenposten, faren min og jeg, (hver for oss da), husker jeg, på kursen på dette firmaet, i månedene etterpå, husker jeg.

    Uten at jeg husker hva det firmaet heter nå.

    Men det er mulig at det var noe med ‘nor’.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da fikk jeg problemer med tastaturet, til PC-en, paa hostellet.

    Saa jeg faar se om jeg klarer aa finne et nytt tastatur, rimelig, et sted, i dag.

    Vi faar se).

  • Min Bok – Kapittel 21: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 6)

    Ågot la mye kabal og pusla puslespill, når hu ikke dreiv med husarbeid.

    Det største puslespillet, det var på mange tusen brikker, og det fikk Ågot noen til å lime opp, på en plate, av kartong, eller noe, og hang det på veggen, over fryseboksen hennes, som stod inne på kontoret, til Strømm Trevare, som dem hadde oppe hos Ågot og Øivind.

    Strømm Trevare hadde også et kontor, nede på verkstedet.

    Men brev og sånn, det ble skrevet oppe hos Ågot og Øivind, på en elektrisk skrivemaskin, (et svensk merke, mener jeg å huske, og den skrivemaskinen var vel oransje vel. Noe sånt).

    Mens telefoner ble svart nede på verkstedet da, på et annet kontor, som de hadde der, og det var også på dette kontoret, at jeg satt og pakka skruer da.

    Så sånn var det.

    En gang, når jeg hadde sløyd, borte på Berger skole.

    (Ledet av rektor Borgen vel).

    Så hadde faren min bursdag, den samme dagen, eller noe.

    Og da, så lagde jeg et skilt på sløyden, hvor jeg brukte en sånn elektrisk ‘svi-penn’, for å skrive bursdagkort-tekst, på en plankebit, som jeg først høvla og pussa da.

    For faren min var så glad i mokkabønner, (fra Freia eller Nidar Bergene da).

    Så jeg kjøpte en eske mokkabønner, i bursdaggave, var det vel.

    Og Ågot, hu lagde bløtkake da, som hu pynta med mokkabønner da.

    Men så skulle ikke faren min være hjemme, på bursdagen sin.

    Han dro inn til Oslo, i et eller annen ærend.

    Så det ble litt mislykka.

    Men men.

    Dette var vel et av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg.

    Jeg gikk vel i fjerde eller femte klasse, vil jeg tippe på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så dro Ågot meg med til noen slektninger av oss vel, som bodde i Sande.

    Eller de bodde ved Kommersøya, før Sande da, (fra Berger).

    De bodde på en bondegård der da.

    Og de hadde jordbær.

    Og der mener jeg at Ågot dro meg med, for å plukke jordbær, en gang.

    (Selv om dette muligens var mens jeg fremdeles bodde hos mora mi.

    Det er mulig.

    For dette husker rimelig utydelig, for å si det sånn.

    Men men).

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Bruserud-familien, som jeg fant ut om, da jeg bodde i Liverpool, at jeg var i slekt med.

    Uten at jeg husker nå, om det var gjennom slekta til Ågot eller Øivind.

    Hm.

    Men men.

    Men det var vel kanskje et søskenbarn av faren min da, som holdt til på den gården.

    Det er nok mulig.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg ble ikke bedt inn, på den gården, husker jeg.

    Og jeg heller vanligvis ikke bedt inn, hos Margit og Anne og dem, (Ågot sine søstre, på hytta deres, nede ved Snippen, husker jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så dro Håkon meg med på stranda.

    Det var egentlig ikke stranda, men vi skulle på et svaberg, nedafor Teskjekjærringa der.

    Der lå vi i sola, og Tone solte seg toppløs vel, og det lurer jeg på om Lene gjorde og, (selv om hu vel ikke hadde så mye pupper da).

    Jeg mener dette var mens jeg gikk i 4. eller 5. klasse, eller noe.

    Ei rødhåra jente, som gikk i klassen over meg vel, (og som var venninne med Lene kanskje. Jeg lurer på om hu het Stenberg til etternavn, men det skal jeg ikke si helt sikkert), og som bodde nederst i Havnehagen, og som mora til noen ganger hadde blåmerker vel, og som broren til en gang ble jaget ned et stup, og døde, oppå fjellet vel.

    Håkon pratet med smørstemme, (må man vel si), til hu tolv år gamle jenta da, (tror jeg at hu var cirka da).

    Og fikk henne til å ta av seg bikinioverdelen da, og også sole seg toppløs.

    Og hu begynte å få pupper, sånn som jeg husker der, puppene hennes begynte vel å bli litt runde, mener jeg å huske.

    Hu hadde ihvertfall større pupper enn Lene, for å si det sånn.

    Men en god del mindre pupper enn Tone da, hvis jeg husker det riktig.

    Bare for å forklare.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor jeg var nede ved fjorden, og solte meg, sammen med Håkon og dem, det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde funnet på, men noe Håkon og dem inviterte meg med på da.

    Og det skjedde vel bare en gang.

    Det var vel kanskje litt spesielt at de skulle be en gutt som gikk på barneskolen, (nemlig meg), bli med ned på stranda, for å sole seg.

    Men men.

    De hadde kanskje planlagt det, å få hu rødhåra jenta, til å sole seg toppløs, (eller noe), og skulle gi meg skylda kanskje.

    Hva vet jeg.

    Hele den episoden virker litt spesiell nå men.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var den.

    Jeg skrev jo om det, tidligere i dette kapitellet, om da Ove, Heidi, Susanne, Pia og jeg, hadde pengeinnsamling, for Redd Barna, da Pia og jeg, besøkte Ove og dem, ute i Vestby da, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Og at pengene, som vi fikk samlet inn, (ved siden av noen matvarer, som vi skulle bruke som premier, seinere da, noe som vel ikke ble noe av).

    De pengene, som var ganske mange mynter, over 100 kroner, vil jeg vel tippe på.

    De myntene, de ble lagt i en plastpose, i kjøkkenskapet, til Inger da, ute i rekkehuset deres i Vestby da, (var det vel).

    Og når vi skulle til Hvitsten, (det glemte jeg å ta med om).

    Så fikk vi jo da busspenger, fra de Redd Barna-pengene.

    Så den innsamlinga var litt på kanten kanskje.

    Jeg vet ikke om Redd Barna noengang fikk noen av disse pengene.

    Men Ove og dem hadde visst drivi med sånn her innsamling før og, mener jeg at de sa.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar hadde også en hodeskalle, fra India, mener jeg, da de bodde i Vestby.

    Han viste den til faren min, en gang, som jeg var med faren min, på besøk til Runar da.

    Runar sa også det en gang, under et sånt besøk, i Vestby, husker jeg.

    At han hadde begynt å drikke så mye øl.

    Han drakk en kasse øl i uka og en kasse øl i helga, fortalte han til faren min, husker jeg, mens jeg også satt der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dem hadde også noe skog, like ovenfor, der de bodde, i Vestby.

    Og der gikk det ann å plukke blåbær, mener jeg å huske.

    Så det husker jeg at jeg var med på å gjøre der da, i Vestby, sammen med Ove og dem.

    Og Ove hadde også plikter.

    Han støvsugde stua, hver fredag, eller noe, etter skolen kanskje.

    Og han tørka vel også støv, tror jeg.

    (Ihvertfall seinere, når dem bodde i Son, så ble jeg forklart, av onkel Runar vel, om hvordan jeg skulle tørke støv, i stua dems da, mener jeg å huske, under et besøk der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Runar og dem, hadde ikke sånne trapper, som Arne Thomassen bygde, da vi bodde i Mellomhagen.

    Med masse luft mellom trinnene.

    Neida.

    Runar og dem, de hadde sånne grinder, øverst i trappa, sånn at de yngste ungene, ikke kunne gå ned trappa.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg var hos Runar og dem, i Vestby, under fotball-EM 1982 vel.

    Da Frankrike og Vest-Tyskland, spilte i finalen.

    Det var en spennede og dramatisk finale, (hvor keeperen til Vest-Tyskland skadet en fransk spiller vel).

    Runar holdt med Frankrike, og jeg holdt med Vest-Tyskland, husker jeg.

    Og Runar var sur, fordi jeg holdt med Vest-Tyskland, og mente at Frankrike spilte mye bedre fotball, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte Ove og dem, mens dem bodde i Vestby.

    (Dette var vel en sommerferie vel).

    Så skulle Ove og jeg leke detektiver.

    Det var to problemer, som vi fant ut, at vi skulle prøve å løse.

    Det første problemet, var at noen hadde rappa post, i postkassene, på byggefeltet.

    Og de postkassene stod borte ved parkeringsplassen der, mener jeg, noen hundre meter fra der Ove og dem bodde vel.

    (Den samme parkeringsplassen, som jeg spilte fotball på, med skadet kne, en gang, året før kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det gikk ann å gå inn, i det lagerrommet, (var det vel), som postkassene hang på utsiden av.

    Så Ove og jeg, (og noen ganger bare meg vel), vi stod inne i det lagerrommet, og venta på at det skulle dukke opp noen, som skulle stjele post da.

    Men det skjedde ikke noe.

    Så det ble kjedelig etterhvert, husker jeg.

    (Dette var vel midt i fellesferien, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Det andre mysteriet, som vi da gikk over, til å prøve å løse.

    Det var det, at noen unger hadde hivi søle på bilen til Inger vel.

    (Inger hadde en konebil vel, av noe merke, som jeg ikke klarer å huske nå.

    Men men).

    Så Ove og jeg, vi gikk rundt på Vestby der da, og spurte alle ungene, (nærmest forhørte dem vel), om hvem som hadde ødelagt bilen til Inger.

    Og vi fant ut hvilken unge det var da.

    Og vi gikk bort og tok en prat med mora hans.

    Og så fortalte Ove det til Inger, om hvem det var, som hadde ødelagt lakken på bilen hennes da.

    Jeg mener det var sånn det var, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia satt på i bilen til Runar.

    (Det var vel faren min og Runar, som satt foran, og Ove, Pia og meg, i baksetet).

    Og dette var vel i Moss, for Runar hadde vel kjørt Horten-Moss-ferja, mener jeg.

    Jeg tror dette var mens jeg bodde hos faren min, på Berger, og mens søstera mi fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pluteselig, så blottet søstera mi seg i baksetet, av bilen til Runar, for Ove og meg da.

    Hu løfta opp t-skjorta si, og viste Ove og meg, at hu hadde begynt å få pupper da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tok et blikk forover i bilen, og la merke til det, at onkel Runar, så i sladrespeilet, på blottinga til Pia.

    (Jeg skjønte det, for jeg så det, at onkel Runar festet blikket i noe, som han så i sladrespeilet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hvorfor Pia gjorde det her).

    Men men.

    En gang, før Pia flytta til Berger vel.

    Så gikk jeg ned til Haldis og dem.

    For å hilse på faren min og dem da.

    Og da hadde Christell og Gry Stenberg vel, (og muligens Nina Monsen, det husker jeg ikke helt), kledd seg ut som ‘horer’, husker jeg at en av dem sa.

    Det var vel Christell som sa det, tror jeg.

    Da hadde dem på seg klær med hull i og sånn da, og kanskje mye sminke.

    Noe sånt.

    Og stod nede ved postkassene til Haldis og dem der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og uten at jeg vet hvorfor dem gjorde det her.

    Men men.

    Onkel Håkon fortalte meg det forresten, en gang, borte hos Ågot.

    At han ikke likte å bruke offentlige toaletter, på kafeteriaer, og sånn.

    Hvis han gjorde det, sa han, så la han alltid tre lag, med dopapir, på dosetet, sa han.

    (Det var vel fordi at jeg hadde brukt doen, på Vestfoldbanen kanskje, eller noe sånt, og ikke fått stempla billetten, tror jeg.

    At dette temaet ble tatt opp.

    Noe sånt kanskje.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ja, nå begynner klokka å bli over 24, her på hostellet.

    Så det var ikke så mye jeg fikk skrevet i dag.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Namsmannen for Hurum







    Gmail – Til Namsmannen for Hurum







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Til Namsmannen for Hurum





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Aug 4, 2011 at 1:08 AM





    To:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    jeg ønsker å oppløse sameie, i Støaveien, ved Holmsbu.
    Det er snakk om Gårdnummer 24 i Hurum, bruksnummer 22 og 27, (hvor jeg eier 7/216).
    Og bruksnummer 26, hvor jeg eier 1/18.

    Og bruksnummer 49, hvor jeg også eier 1/18.
    (Det er visst meningen at jeg skal få mer og, etter min grandonkel Idar Sandersen, som bor der nå, men det får vi ta når han er død, mener jeg, og når man ser om han har noe testamente, etc).

    De som jeg eier sammen med er Marit Olsen, (en kusine av min far, tror jeg), Håkon Olsen, (min fars yngre bror), Runar Olsen, (Håkons lillebror), og min søster Pia Charlotte Ribsskog, (min far, Arne Mogan Olsen, ville ikke eie der, men ga arven direkte til meg og min søster, uten å gi noen grunn).

    Den samlede verdien på eiendommene anslås til 1.5 millioner, i et brev, fra en advokat, fra 2005 vel.
    Men jeg har hørt at verdien er mye høyere, i markedsverdi, 'mange millioner', sa vel min far, tror jeg, og det skal også være malerier etter Kittelsen der, sa min far, på telefonen før jeg brøt kontakten igjen, pga. bølleringing, som jeg har anmeldt til dere hos politiet i Drammen.

    Jeg ønsker å kutte ut min slekt i Norge, og ønsker ikke å dele på bruken av de eiendommene med de.
    Samtidig leier jeg i England, og blir truet med utkastelse, og det som er, så jeg skulle gjerne kjøpt en leilighet, og prøver derfor å få realisert den kapitalen som jeg har i det sameiet, til å dekke leilighetkjøp, i mer eller mindre grad, (det kommer an på markedsverdien selvfølgelig).

    Jeg eier 'egentlig' 1/12, men jeg har jo selvfølgelig ikke arvet Idar Sandersen, som lever enda.
    Så hvis eiendommene er verdt 12 millioner, så er min del verdt 1 million.

    Og hvis det er malerier for 12 millioner der, i tillegg, så er min del verdt 2 millioner.
    (Ihvertfall hvis Idar Sandersen ikke levde, og jeg ikke var gjort arveløs.
    Jeg sender med papirer fra Hurum-advokaten Øvergaard, hvor dette er forklart mer om).

    Jeg ønsker eiendommene solgt til markedspris etter annonser i Aftenposten, Finn og Drammens Tidende.
    Det er mulig de andre eierne har forkjøpsrett, men jeg ønsker uansett at eiendommen legges ut ordentlig på det åpne markedet, for salg, sånn at den fulle og hele verdien av eiendommene med bo, blir realisert.

    Det er kanskje slemt av meg, ovenfor Idar Sandersen, men jeg er i økonomisk knipe i England, og han ville ikke engang selge kopi av slektsforskninga, så alt er nok ikke i orden der heller.

    Ei jeg gikk i klassen med, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, Gry Stenberg, har ei farmor, Gerd Stenberg, som bor i Svelvik og prater hollandsk, husker jeg, kanskje Idar Sandersen kan få leie et rom av henne eller noe, tenker jeg.

    Dem finner nok ut av det.
    (For å tulle litt på slutten).
    Håper dere får ordnet opp i dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.

    Sender med fire sider fra brev fra advokat Øvergaard, Hurum, angående dette ovenfor nevnte sameiet, som jeg krevet oppløst og solgt til full markedspris, som jeg har lest her, at er min rett:





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K




    PS.

    Her er vedleggene:

    bergstø 1

    bergstø 2

    bergstø 3

    bergstø 4

  • Tante Ellen har lagt ut ordentlig bilde av seg, på Facebook. Hun har lyst hår, mens begge søsknene hennes, (mora mi og Martin), hadde/har mørkt hår

    sensasjon tante ellen ordentlig bilde

    http://www.facebook.com/ellen.ribsskog

    PS.

    Også en onkel på farsida mi, onkel Runar, har lyst hår.

    Også har faren min og onkel Håkon mørkt hår.

    Så det er litt ‘blandings’, i slekta mi.

    Men jeg har mørk blondt hår da, og ikke så lyst, som tante Ellen eller onkel Runar.

    Og ikke så mørkt, som mora eller faren min.

    Eller onkel Håkon, eller onkel Martin, som har nesten helt ravnsvart hår vel, (altså onkel Martin. Håkon har vel omtrent like mørkt hår som faren min vel, eller litt mørkere. Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Bestemor Ingeborg hadde visst mørkt blondt hår, (som meg da vel, i såfall), da hun var ung.

    Noe hun selv mente var mørkt, (og ikke lyst), hår.

    Men men.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    bestemor ingeborg mørkt blondt hår hm

    https://johncons-blogg.net/2010/06/her-skriver-bestemor-ingeborg-i.html

    PS 4.

    Her kan man se det, at onkel Martin, har helt svart hår, (må man vel si, noe jeg lurer på om han har etter sin farmor, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, som jeg syntes det kunne se ut som, at hadde rimelig mørkt hår, på et bilde, som Kjell Asak, fra Leirsund sendte vel), altså helt forskjellig fra sin storesøster, tante Ellen:

    onkel martin helt svart hår

    https://johncons-blogg.net/2011/01/jeg-sendte-en-e-post-til-ola-thune.html

    PS 5.

    Her kan man se det, at mora mi Karen, hadde brunt hår, (gudene vet hva hu egentlig holdt på med da forresten, i 1983):

    muttern brunt hår

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-ser-vi-det-som-nick-ewans-fant-at.html

    PS 6.

    Her kan man se det, at Martin, (og Ellen og Karen), sin farmor, Helga Ribsskog, f. Dørumsgaard, hadde ganske mørkt hår vel, (noe som jeg har lurt på, om kan være etter Noah, siden vel hennes nevø, (blir det vel), Arne Dørumsgaard, komponisten, vel signaliserte dette, på et bilde jeg så):

    helga ribsskog mørkt hår

    https://johncons-blogg.net/2010/06/jeg-sendte-en-ny-e-post-til-min.html

    PS 7.

    Her er mer om dette, (Arne Dørumsgaard til høyre, Noah til venstre):

    arne dørumsgaard etter noah

    https://johncons-blogg.net/2010/06/drumsgaard-linjen-blir-angrepet.html

    PS 8.

    Her kan man se det, at det russiske nettstedet, (som skrev om det svenske folkets opprinnelse), som jeg linket til, på bloggen, for et par-tre dager siden vel, de skriver noe om Noah og Skandinavia:

    russerne skriver

    http://idrisi.narod.ru/swedes.htm

    PS 9.

    Her er mer om Askenaz:

    mer om askenaz

    http://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz

  • Jeg sendte en ny anmeldelse til Merseyside-politiet







    Gmail – Report of crime/Fwd:







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Report of crime/Fwd:





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Jul 22, 2011 at 9:09 PM





    To:

    Matrix.disruption.team@merseyside.police.uk



    Hi,

    this seems to be from my fathers younger brother, Haakon, (or Håkon I thought it was), Mogan Olsen.

    My fathers family, didn't like it, when I started to blog, and told me, on Facebook, in 2008, I think it was, that they had had a meeting, at my fathers other brother's, (Runar), cottage, in Trysil, in Norway, and Runar's son, Ove Olsen, told me, that Runar, Håkon, my father, and Ove, had decided that they didn't want anything more to do with me.

    Yet, now Håkon writes.
    I haven't had much to do with my fathers family, since I moved to Oslo, in 1989.
    And after they have told me, they don't want anything more to do with me.

    And then they later send e-mails anyway.
    This shows they can't be trusted, I think.
    I'm not really like part of my fathers family, since 1989, or even earlier, I think.

    I think that when I don't have any contact, with my father, then I shouldn't have contact with his brother, and other family, eighter.

    So I don't want e-mails from Haakon, so I wanted to report this as harrasment-crime.

    (And his also inpolite in the e-mail I think, so that's harrasment in that way as well, I think).
    Hope this is alright!

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Haakon <hmoolsen2@gmail.com>
    Date: 2011/7/22

    Subject:
    To: eribsskog@gmail.com

    Nå må du se hva som skjer her i norge,og glemme de pisse-tinga som du er så

    opptatt av.ERIK HVA FAEN ER DET SOM FEILER DEG.Jeg har lest bloggen din,90%av

    det du sier er jo bare tull.Ta den behandlingen som psykiatrien anbefaler deg.Så

    kanskje du forstår etterpå hva du driver med.

    HEI






    PS.

    Her er mer om dette:

    melding fra ove

    https://johncons-blogg.net/2008/08/vedr.html

  • Jeg sendte en ny e-post til CCCS







    Gmail – Council Tax Arrears, Phil Robinson, Ref: 30345737







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Council Tax Arrears, Phil Robinson, Ref: 30345737





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Jun 3, 2011 at 2:34 PM





    To:

    Correspondence Queries <client@cccs.co.uk>



    Hi,

    yes, I usually deal with you in writing.
    The Council have also used the same method, (safeguarding), against me, regarding the Housing Benefit.
    I think this is very strange, I have a business education, and think this must be some mafia-plot.

    I have some mafia, I think, (communist/Russian mafia probably), an uncle whos a dentist in Ås, in Norway, and also the Order of St. John, in my fathers new family.
    I suspect this could be part of a plot to get me lobotomised, or something.

    Regards,
    Erik Ribsskog

    On Fri, Jun 3, 2011 at 2:20 PM, Correspondence Queries <client@cccs.co.uk> wrote:

    Hi Erik

    Thank you for your email.

    If you would like to discuss this with us, please call 0845 674 0038. We

    are available Monday to Friday 8am to 6pm.


    Thanks

    Ellie

    Correspondence Advisor

    CCCS


    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 03 June 2011 11:34
    To:

    revenue.service@liverpool.gov.uk
    Cc: Correspondence

    Queries
    Subject: Council Tax Arrears, Phil Robinson, Ref:

    30345737

    Why the hell do you want to deduct this from my Jobseekers allowance?

    I have paid every payment on time.

    It's only £20 left, or something.

    Is this something to do with the mafia or the order of St. John who I'm

    being followed by?

    Erik Ribsskog