Stikkord: Runar Mogan Olsen

Fler bilder fra Liverpool

PS.

Man kan se at jeg ser litt sliten ut, og har litt sånn dobbelthake.

Men det er ikke lett for meg, å trene så effektivt, (og bli kvitt dobbelthake, osv.), for jeg har et dårlig kne.

Og legene i Norge, og Rimi, lot ikke kneet mitt få bli ordentlig bra, etter min kneoperasjon, på Aker Sykehus, i 1996.

Kristian Kvehaugen, butikksjef på Rimi Bjørndal, la så mye press på meg, om at jeg måtte jobbe, mens jeg var sykmeldt.

Og om at jeg måtte jobbe på gulvet, før kneet var bra nok til å gå mye på.

Og han la også så mye press på meg, at jeg skulka unna mange av fysioterapaut-timene.

(Som var for å få kneet bra, etter operasjonen).

For han ble så sur i trynet, han Kristian Kvehaugen, når jeg sa at jeg skulle til fysioterapaut-timer, den og den dagen.

(Og han har visst blitt kalt ‘slavekapteinen Kristian’, (bare for å advare), husker jeg at noen skrev på bloggen).

Så den kneskaden min, den har aldri blitt ordentlig leget.

Og den har også blitt slått opp, på trening sammen med IT Akademiet, (ledet av Espen Tokerud), på begynnelsen av 2000-tallet vel.

Og da ville ikke legene fikse det igjen.

Det var fastlegen min hos Bentsebrugata Legesenter, som flytta bort, fra nettopp Bentsebrugata, på begynnelsen av 2000-tallet vel.

Men men.

Så jeg har ikke klart å få helsevesenet i Norge, og arbeidslivet i Norge, til å holde meg i bra stand, dessverre.

Derfor lider jeg nok litt under det nå, og klarer ikke å yte mitt beste fysisk, pga. dårlig kne.

Så jeg må være forsiktig, og kan ikke bære og løpe for mye, for eksempel.

(Ettersom jeg har forstått det).

Og når jeg går, så må jeg være veldig fokusert, på at jeg ikke vrir det venstre beinet, (siden det venstre kneet er ustabilt), og havner i en ‘haug’, på bakken, og ødelegger mer inni kneet der.

Så helsevesenet i Norge, er ‘ræva’, (de har ihverfall vært det mot meg).

Og arbeidslivet i Norge er ‘ræva’, (de har ihvertfall vært det mot meg).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg var sjeleglad, for et år eller to siden, da britene lagde en gullfylling, i en jeksel jeg har.

(Hvor den ‘norske’ fyllingen, (laget av onkelen min, som er tannlege i Ås, Runar Mogan Olsen), hadde falt ut).

For nå har jeg fått en ordentlig gullfylling, som det går an å tygge med, (uten at den løsner).

(Som ‘rock and roll’-tannlegen i Walton, satt inn).

Så det var ikke dårlig.

(Hvis det ikke er noe tull med det gullet de brukte da.

‘Scouserne’ skal jo alltid være så morsomme, og er ‘barnslige’, ifølge Marianne Høksås, min tidligere Team Leader, på Arvato.

Så hvem vet om de tuller fælt med meg.

Men men).

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

3. mars 2011
Jeg tror det må ha vært på en av de her, som faren min dro med meg og Christell, sommeren 1980, for å ‘lete’ etter onkel Runar og onkel Håkon og dem

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10020697

PS.

Og da vi var der, så gikk vi bak to slanke, kvinnelige naturister, opp en bakke.

Ei på ca. 20 år, og ei på ca. 10 år vel.

Jeg og Christell og faren min.

Og jeg la merke til at faren min nok kikka mest på hu på 10 år.

Men men.

Så sånn var det.

Etterpå ble faren min borte, i kanskje ca. en halvtime, inne på en bar, eller en restaurant eller et dansested, eller noe.

(Et sted med sånne fargede lyspærer hengt opp rundt uteserveringen, eller dansegulvet, eller hva det var, tror jeg, hvis jeg ikke husker helt feil).

Mens jeg måtte passe på Christell.

Mens en mann ‘overvåka’ oss nesten vel.

(En høy mann med mørkt hår, i 40-50 åra vel.

Og i dress, eller noe, kanskje vel.

Eller ihvertfall ganske fint/formelt kledd vel.

Noe sånt).

Jeg så at det lå en fugl på plenen der.

Men jeg likte ikke å bli overvåka.

Jeg følte meg litt utrygg der, når han mannen i 50-åra vel, fulgte med på oss, sånn som jeg husker det.

Så jeg blåste i den fuglen.

Men så så Christell også den fuglen, husker jeg.

Og tok den med videre.

En fugl som ikke kunne fly.

Så fant vi Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på en ‘vanlig’ camping, noen kilometer unna, en time seinere, eller noe.

Men da syntes jeg nesten at det var kjedelig at vi fant dem nesten.

For det var visst mange fler naturist-campinger der også.

Som vi ikke hadde vært på.

Men men.

Eller jeg ble litt rastløs da kanskje, av å gå opp den bakken på naturistcampingen, rett bak den nakne jenta og hu nakne dama der, like før.

Men men.

Faren min gikk vel på dass og runka eller noe, tror jeg.

Hvis ikke han kjøpte ei hore, (av noen lokale ‘gangstere’).

Og at det var derfor jeg og Christell måtte vente i en halvtime cirka, da hu fant den fuglen.

Men men.

Så noe av dette kan kanskje ha vært arrangert og, tenker jeg nå.

Så sånn er nok kanskje det.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

1. januar 2011
Idag er julemat reker fra Grønland. De kostet cirka 30 kroner vel, for en halv kilo, ferdig rensede reker, på Lidl, hvor jeg handler en sjelden gang

PS.

Det brødet er gluten-fritt brød, som er mye dyrere enn vanlig brød, her i England, dessverre.

Det brødet koster £1.49, altså cirka 15 kroner, på Tesco Superstore, for 400 gram brød.

Så det blir altså cirka 30 kroner, til sammen, for 800 gram brød, som er den vanlige størrelsen på brød vel, her i England.

Til sammenligning, så kan man få et vanlig brød, fint eller helkorn, for 4-5-6 kroner, for et brød på 800 gram, på Tesco eller Lidl, osv.

Så det er litt ‘drawback’, med å finne ut at man har gluten-allergi.

På den annen side, så hadde jeg veldig vondt i magen, for noen uker siden.

Og jeg måtte kjøpe plastglass, for å spytte i, for jeg fikk opp noe sånn betennelse, (eller hva det var), fra magen.

Men det har gått over nå, heldigvis.

Men nå går enda mer av budsjettet mitt til mat, siden det ikke er så lett å finne mat for glutenallergikere, som er billig.

Men, jeg merker at magen er veldig mye bedre, så det er skikkelig digg.

Og også at fordøyelsen fungerer bedre, merker jeg vel.

Og jeg ser ikke så bleik ut, som jeg gjorde før, da jeg spiste brød osv., med gluten, synes jeg at jeg merker.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Sånne her rekesmørbrød spiste jeg forresten på Holmsbu bad, tror jeg det var, på 80-tallet.

(Selv om de vel var med majones og persille og sitron vel).

Like etter at faren min, Arne Mogan Olsen, bygde på huset til onkelen min Runar, i Son.

For da pendla faren min og onkelen min Håkon, til Son, med båt, fra Berger, etter en bilulykke, på Mosseveien.

Og da kjørte jeg den båten, mens faren min lå og solte seg, foran i båten vel, i en sommerferie da.

(Eller om jeg satt foran og styrte, (og at den båten hadde ratt), mens faren min lå bak i båten, og solte seg.

Det kan ha vært sånn det var og.

Det er en del år siden det her, og jeg har kjørt ihvertfall 3-4 båter, på Drammensfjorden, på 70- og 80-tallet.

Det var en cabin cruiser vel, (som faren min bygde selv, på 70-tallet), sammen med tvillingene i Hellinga der, og faren deres og faren min vel.

Og tvillingene klagde på at jeg holdt på å kjøre mot et skjær.

Men jeg var bare 5-6 år vel, og på ferie fra mora mi i Larvik, så jeg var nesten i sjokk, da jeg måtte kjøre båten, for jeg hadde ikke ordentlig lært det.

Men men.

Men vi var et stykke fra det skjæret da, (da tvillingene klagde på meg), så jeg hadde nok svingt unna etterhvert.

Men jeg trengte noe å holde kursen etter da, så derfor kjørte jeg mot det skjæret.

Så sånn var det.

Men hvilken side jeg skulle passere møtende båter på osv., det hadde jeg jo ikke lært noe om da.

Så det var nok ganske uansvarlig av faren min, å la meg kjøre den båten, for jeg var jo bare 5-6 år, og den båten gikk ganske fort, og vi var vel fem personer i den båten.

Og faren min fulgte ikke med på kjøringa mi heller, men han skravla med faren til tvillingene. (De tvillingene så jeg forresten ikke så så mye til, etter at jeg flytta til Berger, noen år seinere, i 1979, men de var et par år eldre enn meg vel).

Men de tvillingene fulgte med, og det var kanskje bra, for jeg hadde egentlig ikke lært å kjøre den båten, men var litt i sjokk da.

Så sånn var det.

Den andre båten jeg kjørte på Drammensfjorden, det var vel den båten faren min og onkelen min Håkon, kjørte med til Son vel, for å jobbe på huset til Runar, i sommerferien.

Ellers så var det båten til Haldis, en cirka 16 fots vel, Askeladden seilbåt, som bare ble brukt som vanlig båt, med påhengsmotor.

For seile den båten gikk vel også for å være litt tung å seile.

Jeg kan ikke seile, og Jan og Viggo hadde jo seilt over til Rødtangen, og ikke klart å seile tilbake, så den båten lå i Rødtangen, i en del år.

Men den båten kjørte jeg en del aleine da, (etter at min far lærte meg å kjøre den. Men han hadde bensindunker med rusk i, i båten, så jeg måtte være forsiktig og ikke bruke fra feil dunk, selv noen kanskje blanda de dunkene etterhvert, som jeg har vært inne på, på bloggen tidligere), med min fars påhengsmotor, en 7.5 hesters Mercury motor.

Og båten til ØA aka. Øystein Andersen og dem, kjørte jeg også en del, på Drammensfjorden og Holmestrand og Sande, etter at båten til Haldis, ble ødelagt, i en kjent høststorm, på Østlandet, høsten 1987 vel, da Oslo Havn ble oversvømt osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Karl Frederik Fallen, han fikk meg forresten til å kjøre sin/deres båt, med en 9.9 hesters motor vel, en runde i Bergerbukta, en gang, da enten Ulf Havmo eller Espen Melheim var med vel.

For de hadde vel båten i Bergerbukta, (eller Blindsand heter det kanskje der), og ikke på Sand, hos faren til ØA og dem, Kai Andersen, av en eller annen grunn.

Og hvorfor Karl Frederik Fallan absolutt skulle låne meg båten hans, det veit jeg ikke.

Men han skulla absolutt det da, når vi var sånn 15-16 år gamle, var det vel kanskje.

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det).

Og da var jeg ikke så gammel, så folka i de andre båtene kikka rart.

Så faren min ga opp det.

Men han prøvde vel kanskje å bruke meg som ‘båt-sjåfør-slave’, eller noe, da kanskje, den sommeren.

Hvem vet.

Men det var gode rekesmørbrød og karbonadesmørbrød, på Holmsbu Bad, var det vel, (hvor det nå vel er Spa-hotell, tror jeg).

Faren min dro ikke på Privaten, husker jeg, et annet kjent serveringssted, eller kro vel, i Holmsbu.

Men men.

(Det her lurte jeg også litt på, om kunne ha vært på Rødtangen først, (mens jeg spiste istad), at jeg spiste rekesmørbrød.

Men jeg tror det nok var i Holmsbu.

Gode smørbrød var det ihvertfall uansett).

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Og mora mi, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70 og 80-tallet.

Hu var fæl til å dra på kafeteria.

Enten Carina eller hva de kafeteriaene het.

En ved siden av Thorfinns, i Jegersborggate.

En i 2. etasje over Narvesen, ved Torget, i Larvik.

En kafetera var det også i 2. etasje i Domus-bygget, (altså Forbrukersamvirke-bygget), som ligger litt ned fra Torget, mot jernbanestasjonen.

Og jeg hadde spist sånn fint tilgjort rekesmørbrød, på kafeteria, ihvertfall en gang før vi dro på Holmsbu bad der, på 80-tallet, jeg og faren min, (husker jeg).

(Det var ikke sånn at jeg ikke visste hvordan sånne rekesmørbrød smakte liksom, mener jeg å huske).

Så det er mulig at jeg fikk det en gang, av mora mi, i Larvik, på et sånt kafeteria-besøk da.

Jeg mener å huske at de hadde sånne rekesmørbrød, i den kafeteriaen, ved siden av Thorfinns der.

Men de var nok veldig dyre, tror jeg, så det var nok ikke ofte, at jeg fikk sånne smørbrød, (som var veldig gode).

Men en sjelden gang kanskje.

Kanskje en eller to ganger av mora mi, og kanskje en eller to ganger, av faren min, under oppveksten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men det var nok ikke i kafeterian til Forbrukersamvirke, for den var den minst hyggelige av de tre kafeteriaene, som mora mi pleide å gå på i Larvik, synes jeg nå, når jeg tenker på dette nå.

Men men.

Så sånn var nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

25. desember 2010
Hva sier bestemor Ågot i luke 21?

PS.

Ågot var nok kanskje redd for det såkalte ‘bygdedyret’, kan jeg tenke meg.

(At det var derfor hu ikke likte, at Pia ‘fløy’ så mye.

Flying, det vil si, at hu var mye ute om kveldene og sånn, og på forskjellige steder, gjerne fester og sammen med rånere eller venninner kanskje, eller på diskotek eller cafe i Drammen.

Sånne ting).

For det var masse sladrekjærringer, ute på Sand/Berger.

Som snappet opp hva som skjedde, på bussen og overalt.

Og som fortalte dette videre, på kaffebesøk og i syklubber, og det som var da.

Så Ågot ville nok ikke, at familien vår, skulle få dårlig rykte, på grunn av Pia.

Dette var noe jeg selv var vant til og.

En gang, som jeg og Tom-Ivar i klassen, og Gry Stenberg, (som også gikk i den samme klassen, som meg og Tom-Ivar), og Christell og vel søstera mi Pia, (de to gikk to klasser under meg og Gry Stenberg og Tom-Ivar, men søstera mi hadde ‘dumpa’ et år, før hu fikk begynne på skolen, så hu var cirka et år eldre enn Christell), dro inn til Svelvik, med bussen.

(Vi var nesten som en gjeng, på den her tida, vil jeg nesten si.

Ikke langt fra, ihvertfall.

Alle vi fem bodde på Nedre, og kjente hverandre ganske bra, etter å ha hengt sammen en del, siden foreldrene våre kjente hverandre, og siden vi alle sammen bodde på Nedre, på Bergeråsen.

Men men).

Bare for å se litt der, og vi besøkte også bestemora til Gry Stenberg, som bodde ikke så langt unna det nye ferjeleiet, i Svelvik, (alene, tror jeg).

Det var dagen etter at Nicole vant Grand Prix, tror jeg, for hu bestemora til Gry Stenberg, hu kunne fortelle oss det, at Nicole også hadde sunget på nederlandsk, helt på slutten av sendingen.

Mens jeg bare hadde fått med meg det, at hu sang på tysk, fransk og engelsk vel.

Så bestemora til Gry Stenberg, hu var ikke tapt bak en stol, hun var språkmektig, som bare det, det er helt sikkert.

Men men.

Og da, noen dager etterpå, så var det en veldig oppstyrtet bestemor Ågot, som kjefta på meg.

For de jentene måtte betale for Tom-Ivar, på bussen, for han var blakk.

Så fikk jeg skylda da.

For ei sladrekjærring hadde sitti på bussen da.

(Trodde jeg kanskje at det hadde vært.

Hvis det ikke var bestemora til Gry Stenberg som hadde sladra da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Så bygdedyret, det levde i beste velgående, på Berger og Sand, på 80-tallet.

Det er helt sikkert.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Nicole vant Grand Prix, våren 1982.

Så det her besøket vårt, hos bestemora til Gry Stenberg, i Svelvik, det var mens jeg fortsatt var 11 år da.

Så vi var vel mellom 9 og 12 år da, vi fem som dro inn til Svelvik.

(Det her var altså mens jeg og Gry Stenberg og Tom-Ivar Myrberg, gikk i 6. klasse, på Berger skole, og Pia og Christell gikk i 4. klasse på den samme skolen da.

Så sånn var det.

Men det var også sånn, at på skolen, så satt Gry Stenberg sammen med Lene Lillevik og hu Sissel Tysnes og Gro Marit, het hu kanskje, hu med det røde håret.

Så på skolen, så prata nesten aldri jeg eller Tom-Ivar, med Gry Stenberg.

For hu bare satt i klasserommet, helt stille, sammen med de klassevenninnene sine.

Mens på fritida, så var Gry Stenberg mye mindre sjenert, og da hu prata hu helt vanlig, vil jeg nesten si, med meg og Tom-Ivar, mener jeg å huske.

Men sånn var det ikke i klassen, og det var nok ikke alle i klassen kanskje, som visste det, at vi tre, jeg og Tom-Ivar og Gry Stenberg, nesten var i den samme gjengen, på Nedre.

For jeg og Tom-Ivar prata nesten aldri med Gry Stenberg omtrent, på skolen, hverken på Berger skole, eller Svelvik Ungdomsskole.

De jentene som Gry Stenberg var i gjeng med, de ble vel også litt mobba, tror jeg, og var vel ikke blant de mest populære jentene i klassen.

Selv om jeg husker at da vi var på leirskole, på Barnas gård, ute i Romerike eller Nesodden, eller noe sånt vel, tidligere det samme året, (i 6. klasse), sammen med en klasse fra Grunerløkka.

Da var jeg på samme rom som Erik Ree, (som bodde ned mot Berger kirke).

Og da husker jeg at han sa det, at han syntes at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, da han var ny i klassen, eller noe.

(For han flytta til Berger seinere enn meg, som flytta til Berger i 3. klasse, husker jeg.

Men men).

Så selv om ingen av gutta prata til Gry Stenberg, i klassen, fordi hu var i en gjeng, av jenter, som kanskje var litt upopulære, og ble mobba kanskje litt.

Så var det fortsatt noen som syntes at Gry Stenberg var en av de fineste jentene i klassen.

Selv om kanskje Hege Rønjom og Lene Andersen, nok kanskje gikk for å være enda finere.

(Jeg prata med Karl Fredrik Fallan om damene i klasse og, og han syntes vel at Hege Rønjom, (som har vært på johncons-blogg, i en Facebook-samtale, for et par år siden), var finest).

Selv om Hege Rønjom flytta til Svelvik, i 4. eller 5. klasse, eller noe.

(Sikkert for å selge lodd, for det husker jeg at Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom fikk meg med på, mens vi gikk i 3. eller 4. klasse vel, å dra inn til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole, eller Berger I.L., på Ebbestad osv., vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Bare for å litt avveksling fra Bergeråsen liksom.

Jeg var jo vant til å bo i Larvik sentrum, så jeg syntes det var litt artig, å finne på noe.

Men til Sande, så ville ikke disse folka bli med.

For jeg prøvde igjen, noen uker seinere, å få med den samme gjengen, til å dra en tur til Sande og.

Men det var det visst ikke noe interesse for da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Her er mer om dette:

20. desember 2010
Hva sier bestemor Ågot i luke 18?

18. desember 2010
Hva sier bestemor Ågot i luke 13?

PS.

Vi har jo også det her, med at Pia og meg ble bortført, av faren vår og onkel Runar, mens vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, da vi var sånn 4-5-6 år gamle.

Da erindrer jeg vagt å huske, at jeg ble sendt hjem til mora vår først, men at Pia dukka opp litt seinere.

Og da fikk jeg ikke lov å prate med Pia av mora mi.

Men måtte holde meg litt unna henne.

Og da var det sånn, at jeg og faren min gikk bort fra ‘Ågot-huset’, til butikken på Sand, og møtte en purk, (i sivil).

Som skremte meg.

Han prata til faren min om kidnappinga, mens han og faren min passerte hverandre.

(Faren min fortalte meg at det var en politimann da, etter at vi hadde passert han.

Hele denne seansen var litt merkelig, synes jeg.

Hva gjorde en politimann, på den veien der, til fots?).

Så sa Øivind, at ‘se på guttungen da’, om meg, da vi kom tilbake til ‘Ågot-huset’, og Øivind satt i sola, utafor huset.

Og det ble bestemt at jeg/vi skulle dra tilbake til mora vår, (som jeg regna med at var bekymra).

Men politimannen gjorde meg skremt, så jeg gikk inn i sjokk omtrent, vi hadde jo også blitt kidnappa, og bært inn i bilen til onkel Runar, i Mellomhagen.

Og faren min spurte meg, om jeg ville hjem, og da svarte jeg ‘ja’, for jeg syntes synd på mora mi litt og.

Men så viste det seg, at Pia skulle bli der litt lenger, mener jeg å huske.

Men da fikk ikke jeg gjort noe med det.

For da faren min spurte meg, om jeg ville hjem, så tok jeg det som en selvfølge, at søstera mi skulle være med.

Men jeg var i sjokk, så jeg orka ikke å si noe, når faren min sa, at hu skulle være der lenger.

Jeg hadde ikke begynt på skolen enda, og hadde ikke hørt om seksuelt misbruk av barn, og visste ikke engang hvordan barn ble laget, da dette skjedde.

Og farmora mi Ågot, fortalte også en annen gang, at en mann hadde dukket opp der, og gitt røyk til onkel Håkon og bestefar Øivind, og så hadde de begge begynt å røyke igjen.

Det må nok ha vært rundt den tida, som Pia og jeg ble kidnappa, mistenker jeg.

Onkel Håkon pleide å si at de hadde hatt potetbinge, i kjelleren.

Bestefar Øivind sa en gang, før det her, at noen unger hadde falt ned trappen til kjelleren og dødd.

Dem sa at dem hadde hatt skinke i kjelleren.

(Dem hadde også mange radioer fra krigens dager deromkring i kjelleren, kanskje merkelig nok.

Var det radioer som tyskerne hadde konfiskert?).

Faren min begynte så å koke såpe, av merke Charlotte kosmetikk.

Og søstera mi het Pia Charlotte Ribsskog.

Jeg husker også søstera mi, som å ha hatt rett hår, mens nå har a krøllete hår.

Og jeg husker vel også søstera mi som å ha hatt litt blondere hår, og kanskje litt mer firkanta ansikt(?)

En gang som vi var hos bestemor Ingeborg, rundt 1986-87 kanskje, i Stavern.

Så sa bestemor Ingeborg det en morgen, at hu hadde sett på ansiktene til meg og søstera mi, mens vi sov.

(Jeg sov vel på sofaen da).

Og mitt ansikt, det kunne hu kjenne igjen, fra da jeg var liten, sa hu.

Men hu kunne ikke kjenne igjen Pia sitt ansikt, fra da hu var liten, sa hu.

Men men.

Mer da.

Jo, en gang, i førsten, etter at jeg hadde flytta til faren min på Berger.

Så spurte jeg om vi kunne besøke søstera mi, Pia, i jula.

Det var kanskje i jula 1981, eller noe.

Og da, så kjørte faren min, og onkel Runar eller onkel Håkon og fetterene mine Ove og Tommy, og meg, til en butikk, langt forbi der søstera mi og mora mi og Arne Thomassen bodde, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

Vi kjørte opp forbi Mjøndalen eller Krokstadelva, eller noe sånt, i en halvtime kanskje, på noen svingete veier.

Så ba faren min meg, om å gå ut av bilen.

Og om å se inne i butikken.

Så måtte jeg gå rundt og se i butikken da.

En matbutikk da, som ikke var en kjedebutikk.

Og så kom faren min inn, etter 5-10 minutter, og viste meg at noe grønnsåpe eller shampoo, som de solgte der, var av merket Charlotte kosmetikk, som faren min hadde kokt.

Så kjørte vi innom mora mi på hjemveien, men jeg ble bilsjuk, (noe jeg ikke ofte blei), og spøy på badet dems.

Så jeg lurer på om faren min og dem, hadde søstera mi, Pia, i kjelleren, og misbrukte henne, og så kokte såpe, og putta levningene av henne i såpa.

Og bytta ut søstera mi med en annen jente?

Det høres sykt ut, men vi vet at min farfar, Øivind Olsen, var etter Iver Huitfeldt, osv., så dette var ikke en vanlig familie, men en adelsfamilie.

(Og bestefar Øivind var dermed også etter Gyldenløve, som var gift inn i Huitfeldt-slekten som bodde på Hurumlandet.

Og Gyldenløve, hvem er det?

Jo, det var navnet som lausungene, til danskekongene fikk, for noen hundre år siden, da Danmark og Norge var et rike.

Så Øivind var altså etter en danskekonge av Oldenburg-slekten, men ulegitimt da, sånn at han var etter en lausunge av en Oldenburg-konge.

Og da kunne han vel kanskje gjøre mye som han ville?

Hvem vet.

Kanskje det er derfor at jeg også kan ødelegge krigsmonumenter og sånn, her borte i England, fordi jeg er etter Gyldenløve, og altså da er etter en lausunge av en Oldenburg-konge, på farssiden?).

Det var også drama, nesten, da det var snakk om feieren, den første tida, som jeg bodde på Sand.

Min farmor Ågot og faren min Arne Mogan Olsen, diskuterte om de skulle sende bud på feieren.

Så spurte jeg hvem feieren var, for det var en litt rar stemning der da.

Og da skulle Ågot skremme meg da, og sa at feieren det var en veldig farlig mann, eller noe, og gjorde noen skremmelyder og bevegelser da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Med hilsen

Erik Ribsskog

12. desember 2010
Ting jeg tenkte på fra tiden i Larvik

Jeg bodde jo hos mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, fra våren 1978 til høsten 1979, da jeg flytta til faren min på Bergeråsen, (siden at mora mi ville det, av en eller annen grunn).

Og en ting jeg husker at mora mi sa, en gang, i løpet av den tida jeg bodde i Jegersborggate.

Det var at hennes samboer da, Arne Thormod Thomassen, hadde en eks-dame som han hadde tre barn sammen med, i Larvik.

Det har jeg aldri turt å spørre han tidligere stefaren min Arne Thormod Thomassen, om var sant.

Men men.

Bare noe jeg kom på.

Videre så lurte jeg også på søstera mi, Pia Ribsskog, fra da hun bodde på Tagtvedt.

Hun flytta jo fra Tagtvedt, og til Bergeråsen, våren 1983, mener jeg det var.

Og da var hu nesten 11 og et halvt år da.

Så om Pia kan ha vært med i den nå vel ganske beryktede Tagtvedt-gjengen, eller noe?

For jeg var ikke så ofte og besøkte mora mi, på Tagtvedt.

For jeg likte meg bedre i Jegersborggate, nede i sentrum.

Tagtvedt lå liksom et stykke utafor sentrum, kanskje en kilometer eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Jeg husker at mora mi, Karen Ribsskog, en gang sendte meg rundt ved Tagtvedt der, (gjennom en skog, mot Larvik sentrum), for å leite etter søstera mi, Pia, som var hos en venninne, en fredag, da jeg kom på besøk til dem, om høsten, eller noe.

Men jeg visste ikke hvor venninna bodde, men mora mi insisterte på at jeg måtte gå å leite.

Så noe rart var det med mora mi og/eller søstera mi, da de bodde på Tagtvedt, vil jeg si.

Men men.

Og i begynnelsen, så hadde søstera mi masse venninner på Tagtvedt, husker jeg.

Men etterhvert, så ville søstera mi bare sitte inne i sofaen, når vi besøkte mora vår.

(Hvis jeg husker det riktig).

Det var kanskje litt rart, at søstera mi mista alle venninnene sine, på Tagtvedt?

Det var visst noe som hadde skjedd, forstod jeg en gang, da Pia skulle gå til hestene på Nanset.

Så hadde visst noen vært dumme, forstod jeg.

Uten at jeg husker nøyaktig hva som skjedde da.

Det var også mer som skjedde på Tagtvedt.

Jeg skal se om jeg får skrevet mer om det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Et par rare ting, som jeg husker nå, skjedde med mora mi, på 80-tallet, etter at søstera mi flytta til faren min og Haldis, på Bergeråsen.

(Det var vel enda fler rare ting og.

Men men).

Og det var det, at en tidligere sjømann, ved navn Steinar, flytta inn på det gamle rommet til søstera mi, på Tagtvedt.

Og han var sur på mora mi, for hu hadde visst knust en fin TV, som hadde tatt med dit.

Ulf Havmo, en klassekamerat av meg, fra Bergeråsen, var med meg og søstera mi, på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, mens jeg gikk i 8. klasse, eller noe.

Han Steinar, han sa han skulle lage så mye mat, som chips osv., til meg og Ulf og søstera mi da.

Men det som skjedde, var at han Steinar ikke lagde noe mat, i det hele tatt, og at mora mi heller ikke lagde noe mat.

Så vi fikk ikke noe mat da.

Jeg og søstera mi, Pia, var vel ganske vant til å gå sultne, fra tida i Jegersborggate, hvor mora mi lagde fæl middagsmat, til meg og Pia, (ekkel lungemos osv.), som vi bare kasta, før vi gikk ut i Larvik sentrum da, for å finne vennene våre der osv.

Men Ulf Havmo klagde fælt da, spesielt på søndagen.

På at han var sulten.

(Enda han var veldig tynn.

Nesten like tynn som meg.

Men men).

Så det jeg fant på, var at vi gikk på toget i Larvik, når vi skulle hjem, uten å kjøpe billetter.

(Jeg hadde jo tatt det toget så mange ganger, fra jeg flytta til faren min, i 1979, så jeg kjente rutinene, på Vestfoldbanen).

Da fortalte vi det, at vi skulle til Drammen, men ikke hadde rukket å kjøpe billett.

Og da, så visste jeg det, at da ville konduktøren komme tilbake, etter neste stasjon, med en billett.

Og neste stasjon var Sandefjord.

Og da fikk jeg med meg Pia og Ulf Havmo, til å gå av toget i Sandefjord.

Så kjøpte vi en pizza, på kafeterian der, på Sandefjord togstasjon.

En liten pizza, som bestod av fire biter.

Jeg ble så sulten, for pizza var favorittretten min.

Så jeg spiste to biter, må jeg innrømme.

Men jeg spurte de andre om det var greit.

Men men.

For vi sparte jo noen penger da.

For da spurte vi så, om en billett, på Sandefjord stasjon, til Holmestrand.

For den bussen som gikk til Bergeråsen, den gikk mellom Holmestrand og Drammen.

Ihvertfall på den tiden.

Men faren min likte bedre at jeg dro via Drammen, mente jeg at jeg skjønte.

Enda det var kortere vei, å dra via Holmestrand.

Men men.

Men da sparte vi en del penger da, på å bare betale billett, mellom Sandefjord og Holmestrand.

Siden stasjonene mellom Larvik og Drammen, er følgende:

Larvik, Sandefjord, Stokke, Tønsberg, Skoppum (Horten), Holmestrand, Drammen.

For Vestfoldbanen, stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.

(Sande ligger imellom Holmestrand og Drammen, på Vestfoldbanen, og er kun en drøy mil fra Bergeråsen).

Men men.

Så da sparte vi betalingen for to stasjoner da, (mellom Larvik og Sandefjord, og mellom Holmestrand og Drammen).

Og de pengene brukte vi på en liten pizza, til 40 kroner vel, på Sandefjord togstasjon, var det vel.

I 1985 kanskje, da jeg og Ulf var kanskje cirka 15 år da, og søstera mi Pia, var 13-14 år kanskje da.

Noe sånt.

Det var vel også noe brød der, som vi kunne spise av, mens vi venta på pizzaen.

Og vi fikk hvert vårt glass vann da, i kafeteriaen der da.

For Ulf Havmo klagde så mye på at han var sulten, husker jeg.

Så da fant jeg på det trikset der.

Siden jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen ganske bra, etter kanskje 40-50 helgebesøk i Larvik, eller noe, fra 1979 til 1985 kanskje.

Noe sånt.

Det var vel etter dette, at mora vår flytta til Sande.

Noe jeg ikke likte, for jeg syntes hu flytta for nærme.

For jeg hadde liksom flytta fra henne, tenkte jeg, da jeg flytta til faren min, i 1979.

Og mora vår bodde også hos noen folk i Svelvik, i en del måneder.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

Men hva det kom av, det skjønte jeg ikke helt.

Kanskje det var noe med han Steinar?

Hvem vet.

Han Steinar var en tidligere sjømann.

Og han drev med broderier osv., husker jeg, som han viste meg, på søstera mi sitt tidligere rom da.

En av de få gangene jeg var der, mens han Steinar bodde der.

Jeg syntes det med broderier var så ‘døvt’.

Så etter at han Steinar viste meg det, at han dreiv med broderier.

Etter det, så hadde jeg ikke mye respekt, eller noe annet til overs for han, for å si det sånn.

Han Steinar, han likte jeg ikke så særlig, skal jeg være ærlig.

Og jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle ha han boende hos seg.

Det syntes jeg virka litt spesielt, for å være ærlig.

For de var visst ikke sammen, eller noe.

Han Steinar var visst bare en leieboer der, i huset til mora mi på Tagtvedt, skjønte jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 2.

En annen rar episode, med mora mi, på 80-tallet, skjedde noen år seinere, mens jeg gikk på videregående i Sande, var det vel.

Så dette var nok mellom 1986 og 1988.

Antagelig enten i 1986 eller 1987, for jeg mener det må ha vært før, at jeg begynte å ta kjøretimer, i Drammen, skoleåret 1987/88.

Jeg var ikke så hypp på å ha bil egentlig.

For sykkelen min hadde blitt stjålet, på Bergeråsen.

(Den nevnte Apache-sykkelen).

Og jeg og faren min, vi hadde jo blitt enige om, mange år tidligere, at jeg skulle flytte inn til Oslo for å studere.

Sånn som onkelen min Runar hadde gjort, som var blitt tannlege i Ås.

(Etter å ha måttet klage for å komme inn på tannlegehøgskolen, ifølge mora mi, Karen Ribsskog, på 70-tallet, da vi bodde på Mellomhagen, i Østre Halsen.

For Runar visste at sønnen til direktøren for tannlegehøgskolen, hadde fått dårligere karakterer enn han selv.

Og sønnen til direktøren kom inn på tannlegehøgskolen.

Men det gjorde ikke Runar, enda Runar hadde bedre karakterer, visste Runar, enn sønnen til direktøren.

Så derfor klagde onkel Runar, og da kom han også inn på tannlegehøgskolen da.

Dette fniste og lo mora mi, Karen Ribsskog litt av da, på 70-tallet, da jeg var sånn 5-6-7 år kanskje, og vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).

Men, ti år seinere, så hadde mora mi mista kontrollen, tror jeg.

Hu inviterte meg inn til Drammen.

Til kafeterian på Globus-gården.

(Et rundt kjøpesenter, fra 60-tallet vel, på Strømsø i Drammen.

Ikke langt fra Drammen Jernbanestasjon).

Og da hadde hun en pakistansk(!) kjæreste, tror jeg han var.

Og hele kafeteriaen der, var full av pakistanske menn da.

Så jeg bare sa såvidt hei, og gikk ut.

For den kafeteriaen, den hadde jeg vært på, sammen med farmora mi, Ågot Mogan Olsen, kanskje ti år før.

Og da var det bare norske folk der.

Mens ti år seinere, så var det bare pakistanske folk der, virka det som, pluss mora mi.

Så det virka litt rart, syntes jeg.

Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi plutselig bare vanka sammen med pakistanere.

Det virka veldig rart for meg, ihvertfall i 1986.

Og jeg syntes det her virka litt truende da.

For jeg var fra Berger og gikk på skole, på videregående, i Sande.

Og på ingen av de stedene.

(Og vel heller ikke i Svelvik, hvor jeg hadde gått på ungdomsskole).

Så fantes det en eneste pakistaner eller muslim, på den her tida, såvidt jeg visste om, ihvertfall.

Så det her var veldig uvant for meg, og nesten som et sjokk.

Å se hele kafeterian på Globus-gården, fullt opp med bare pakistanere og mora mi.

Det var jo helt surrealistisk nesten, syntes jeg.

Så hva som foregikk der, det skjønte jeg ikke så mye av.

Men jeg bare gikk ut igjen da.

Mora mi gikk jo for å være gæern, (ihvertfall sa faren min alltid det, på 70-tallet, etter at foreldra mine ble skilt, ihvertfall).

Så jeg bare tenkte på det her, som et mora mi sine gærne påfunn da.

Men hva jeg skal tro om det nå, det veit jeg ikke.

Jeg bare tenker på det som noe rart, eller spesielt da.

Så sånn er det.

Så det er mye rart.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

17. november 2010

Jeg sendte en ny e-post til Bufetat

Gmail – Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Tue, Sep 28, 2010 at 9:10 AM

To:

Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

Hei,

takk for svar!

Jeg har allerede sendt anmeldelse på dette.

Jeg mener skolen, (Berger skole, og klasseforstander Allum), burde ha grepet inn.

Så jeg kommer nok også til å sende en sivil klage, om dette.

Jeg og min søster, Pia Ribsskog, vi ble kidnappet av min vår, Arne Mogan Olsen, og vår onkel Runar Mogan Olsen, hos vår mor, (siden vår mor ikke lot vår far få samværsretten med meg og søstera mi).

Dette var i Mellomhagen, i Østre Halsen, i Larvik.

Og jeg tror det må ha vært sommeren 1976, (eller året før, eller etter).

Har dere noe om denne kidnappingen, i deres arkiver, bare lurte jeg på forresten.

Igjen takk for svar!

Mvh.

Erik Ribsskog

2010/9/28 Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

Hei,

Ser i ovennevnte mail, datert 17.09.2010, at du anfører å ha

blitt utsatt for omsorgssvikt av din far under oppveksten. Hvis du mener at det

offentlige kan klandres for den anførte omsorgssvikten (manglende inngripen

eller lignende), kan det danne grunnlag for rettferdsvederlag. For mer

informasjon om denne ordningen, og for å sende inn en søknad, ber vi deg

kontakte Statens sivilrettsforvaltning. Se her

for opplysninger i den forbindelse.

Vedrørende spørsmålet om politianmeldelse kan vi dessverre

ikke hjelpe deg. Rette myndighet er politiet.

Hilsen

Morten Stender Tveita

førstekonsulent

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

Sentralbord: 466 15 000

Direkte telefon: 466 15 189

www.bufetat.no

28. september 2010

Noen fra Lysaker søker om hu yngste kusina mi i Son, (Benedicte), og om faren hennes, (dvs. onkelen min), Runar Mogan Olsen, er ‘raggar’

27. september 2010

Sånn her husker jeg Annika Horten, Anne Uglum og Christell, fra det siste året på Berger. Tre 16-17 år gamle blondinner, i bare bikinitrusa

PS.

Annika Horten og Anne Uglum, dem kledde seg sånn her, (i bare bikinitrusa), når de var med min klassekamerat, Espen Melheim, for å drive med windsurfing, på Sand, sommeren 1989.

Og da hadde søstra mi og Christell, dratt meg med, ned på stranda, ved Sand(!), for å sole oss.

(Noe de aldri pleide å gjøre vanligvis.

For Christell ville da heller dra til Sandvika, nærmere Sande.

Og søstra mi ville vel sjelden ligge på stranda.

Og de ville vanligvis ikke be med meg).

Så da gadd jo ikke jeg, å ligge å sole meg, sammen med søstra mi og stesøstra mi.

Når kameraten min, Espen Melheim, dukka opp på Sand der.

Så da ble det sånn, at jeg og Annika Horten og Anne Uglum, bytta på å låne våtdrakten, til Espen Melheim.

Mens vi prøvde å lære windsurfing da.

(Som jeg klarte såvidt, litt i hvertfall).

Så det var pene unge damer, det husker jeg enda.

Og den samme sommeren, var det vel, før jeg dro til Brighton.

(Dvs., ca. den siste uka i juni).

Så dro jeg på Marienlyst-badet, i Drammen.

(For jeg ville slippe unna søstra mi, og Cecilie Hyde litt, som var på Sand, hos farmora mi, hvor jeg også måtte bo, siden faren min solgte huset ‘mitt’, i mai, en drøy måned tidligere, det året).

Og da var Christell der.

Og hu gikk også rundt sånn der, på Marienlyst-badet.

Og hu der, minte meg litt om Christell, på hvordan hu så ut, da hu var sånn 16-17 år, ihvertfall.

At hun hadde ca. den samme kroppsfasongen, som hun på bildet ovenfor.

Selv om Christell nok hadde kanskje nesten dobbelt så store pupper, som hu på bildet.

Noe sånt.

(Selv om hun var like slank osv., som hu på bildet der).

Det er mulig.

Så det savna jeg litt, da jeg flytta til Oslo.

At jeg syntes ikke at det var like fine damer der, som på Berger.

Men men.

Man kan vel kanskje ikke forlange alt.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe tilfeldigvis tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og grunnen til at nesten alle stedene, rundt Berger, heter noe med Sand, sånn som Sand, Sande, Sandvika og Blindsand.

Det er fordi, at i Svelvik, noen få kilometer lengre nord, der stoppet isbreen, under den siste istiden.

Så i Svelvik, så har de i mange år, solgt nettopp sand.

Fra et sandtak, som de har der, mellom Svelvik og Hurumlandet.

Og mye sand, har nok også fulgt strømmen da, videre ut i Drammensfjorden.

Og lagt seg, i overflod nærmest, rundt Sand og Bergeråsen og Berger da, osv.

Og noen steder, så er det veldig langgrunt, sånn som på Grunnane og på Sand, bort mot Krok, spesielt.

Så det huset til Ågot og Øivind, f.eks. på Sand.

Det hadde vært fint å hatt, selv om det er ved Jensen Møbler.

Og ute i ‘ingensteder’, som broren min Axel Thomassen sier.

Men han glemmer nok det, med fjorden osv.

For da han besøkte oss, på slutten av 80-tallet.

Så var vel det etter at båten til Haldis ble ødelagt i den høststormen, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

I 1986, eller når det var.

Så Axel, han har nok ikke helt skjønt det, med båtlivet, som er rundt Berger osv.

Så huset til Ågot og Øivind, det kunne vært som en stor hytte, eller feriested også.

Hvis man bodde f.eks. i Oslo.

Så kunne man hatt båt, nede ved vannet, som det er kanskje fem minutter å gå til.

Også kunne man kjørt til Holmsbu, og sittet på uteservering der.

Eller til marinaen der, og kjøpt seg en god burger.

Man kunne kjørt til Mølen, og sett på fuglelivet der osv.

Man kunne kjørt til et svaberg, på Hurumlandet, f.eks., og ligget og pilsa i sola, ganske i fred for grunneiere osv., sannsynligvis, eller ihvertfall forhåpentligvis.

Man kunne kjørt til en strand med båten.

Man kunne ha fiska makrell og sånn.

(Selv om da måtte man kanskje kjent noen veldig lokale folk, som visste hvor makrellen var, den og den dagen).

Men men.

Så Berger-området, det er nesten den beste delen av landet, vil jeg si.

Ganske nærme Drammen og Oslo også.

Og også ganske nærme Tønsberg og Holmestrand og Sandefjord osv.

Og ikke så langt unna Moss og Follo-området heller, hvis man drar over Hurumlandet, med ferjer og Oslofjordtunnelen heter det kanskje nå.

Noe sånt.

Selv om Axel sier at det ligger ‘midt ute i ingensteder’.

Men poenget med Berger, det er nok nærheten til fjorden og skogen osv.

Og innsjø er det også der, Blindvann.

Og fjell og det som er.

Og med mye mindre folk osv., enn det er inne i Oslo, i marka, og på fjorden der.

Så det prata jeg også med søstra og broren min om, da jeg bodde i Oslo.

Om vi tre skulle ha spleisa på en hytte på Krok.

Men det fikk jeg vel ikke noen særlig klare tilbakemeldinger på.

Jeg tenkte heller ikke da på huset til farmora mi, som et sted jeg kunne få bruksretten til.

Selv om jeg savna å bruke det huset, i ferier osv.

For da hadde nok onkel Runar, og min fetter Ove, og hele den gjengen der, blitt sure.

Og onkel Runar, han er vel på en måte ‘sjefen’, i Olsen-familien, siden han er den rikeste osv.

Men nå har han, (og de andre), kutta meg ut.

Så nå kan jeg ‘stå på krava’ litt her, synes jeg.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Her er mer om sandtaket, etter isbreen, som stoppet i Svelvik, etter den siste istiden:

http://geology.umb.no/Courses/GEO210/ovinger/Glasifluvialt/breelv.htm

PS 4.

Her kan man se det, (på Google Maps), at nå har dem drivi og solgt noe av den sanda, i den morenen, som er ved Svelvik da.

Burde ikke dette vært naturvern-område, eller noe sånt, kanskje?

Den tidligere leder i Natur og Ungdom, (ei venninne av søstra mi), hva heter hun igjen da.

Jo, Camilla Skriung.

Hun er jo fra Svelvik.

Men hun driver bare å skal ha bilfri dag, inne i Oslo, osv., har jeg sett i Aftenposten, eller om det var på TV.

Men hvorfor er du ikke i hjembygda di, Camilla Skriung, og verner om den morenen, fra oldtiden, er det vel?

Er det sånn at man ikke ser skogen for bare trær, eller hvordan er det?

Bare noe jeg lurte på.

Det er vel ikke mange steder i verden, hvor man kan se en så markert morene, fra istiden, som i Svelvik, mener jeg.

Men men, sånn er det.

Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.

Vi får se.

Her er mer om dette:

PS 5.

Selv om, (rett skal jo være rett).

Den morenen, i bildene ovenfor.

Den ligger faktisk ikke i Svelvik.

Den ligger i Hurum.

Grensa mellom Svelvik og Hurum, den går jo i Svelvikstrømmen der, som er ganske lett å se, på de bildene.

Svelvikstrømmen sies vel forresten også å være Norges sterkeste strøm, hvis jeg ikke tar helt feil.

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 6.

Jeg sendte en klage, til Buskerud Fylkeskommune, på at de driver å ødelegger, den ende-morenen, ved Svelvik:

Gmail – Ødeleggelse av morene ved Svelvik

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Ødeleggelse av morene ved Svelvik

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Thu, Sep 2, 2010 at 5:41 AM

To:

postmottak@bfk.no

Cc:

postmottak@md.dep.no

Hei,

ved Svelvikstrømmen, så ligger det jo en morene, fra siste istid.

Som er så fin og markant, at den blir brukt som eksempel, på morener, på Geologi-nettsteder, osv.:

http://geology.umb.no/Courses/GEO210/ovinger/Glasifluvialt/breelv.htm

Men, snart så kan man ikke kalle dette for morene lengre.

Og Svelvikstrømmen, det er jo Norges sterkeste strøm, sies det.

Så dette må vel sies å være et spesielt sted, på Storsand, heter det vel der.

Kanskje en av de mest markerte og kjente morenene, i verden, etter siste istid?

Hvorfor vil man ødelegge dette?

(Som jeg så på Google Maps nå, at foregår).

Ved å selge sanden som sement osv., tenker jeg på.

Burde ikke dette stedet være i Verdens naturarv, eller i det minste bevares som morene?

Før hele morenen blir fjernet?

Det ser jo skikkelig stygt ut nå, men å være ved der isbreen sluttet, det er vel en del av kulturen, må man vel kunne si, rundt Svelvik osv.

Det går kanskje på noe sånt som hvor folk bosatte seg først i landet osv.

På Østlandet sin kultur, kontra Vestlandet osv?

Noe sånt kanskje.

Er ikke dette noe som er verdt å ta vare på?

Jeg har lest på nettet, at Buskerud har fredet øya Mølen, pga. mistelteinen der og fuglelivet.

Men den morenen, er vel noe som er minst like viktig å ta vare på vel.

Jeg mener det, at folk ser jo den morenen hver dag, og det er forrurensing, og miljøødeleggelse, mener jeg å få den morenen til å se så stygg ut.

Her burde dere i Buskerud fylkeskommune, skamme dere.

Og også Hurum kommune da, hvor min morfar, Johannes Ribsskog, jobbet, som kontorsjef, på 60 og 70-tallet.

Jeg håper ikke at han var med på å bestemme at de skulle ødelegge den morenen.

Jeg sender også kopi til Miljøverndepartementet, i tilfelle de ikke vet om denne ødeleggelsen, av denne flotte endemorenen, ved Svelvik, som blant annet brukes som eksempel, i skolebøker osv.

Mvh.

Erik Ribsskog

2. september 2010