Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var vel muligens en pakistaner).
Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).
Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Og han jobba bare i ferier og sånn.
Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.
Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.
En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.
Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.
For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.
(Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.
Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.
Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.
Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).
Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).
Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).
Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette var jo høsten 2003.
Så dette er jo snart ti år siden.
For å si det sånn).
Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.
Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.
For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.
Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.
Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.
Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.
(Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.
Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).
Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.
Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.
Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.
Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).
Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.
(Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.
Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.
Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.
For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.
(Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).
Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.
Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).
For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.
For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.
(For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.
Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.
Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).
Og dette gavekortet, på 500 kroner.
Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.
For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.
(Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).
Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.
Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.
Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.
(Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.
Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.
For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.
Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.
Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).
Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.
(Under butikksjef Kjell der).
Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.
At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Hvem vet).
Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.
Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.
(Som tegn på at hu ble sur, da).
Da jeg viste henne det her gavekortet.
(Noe sånt).
Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).
Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.
Om hva hu brukte alle pengene sine på.
For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.
(Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.
For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.
En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.
I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.
Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.
Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.
Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).
Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.
Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.
(Enn butikkene på vestkanten).
For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.
Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.
Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.
Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.
Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.
Siden det var så lav snitthandel der, da.
Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.
Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.
Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.
Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.
Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.
Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.
Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.
Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.
Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
De var ganske modne og ansvarlige, da.
Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.
På tross av det høye arbeidspresset, osv.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.
Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.
(Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.
Noe sånt).
Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.
For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).
Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).
Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.
Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.
Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.
For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.
Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.
Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.
Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.
Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.
Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.
Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.
Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.
Da sløser man litt med penger, vil jeg si.
Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).
Det er mulig.
Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.
Hvem vet.
(For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
