Stikkord: Ruth Furuheim
-
Mer fra Facebook
PS.Her er mer om dette:
PS 2.Enda mer om dette:
PS 3.Og enda mer om dette:
Ruth Furuheim er visst død. Kondolerer
https://jolstad.vareminnesider.no/memorial_page/memorial_page_ads.php?order_id=4180996&set_site_id=75&cat=ads&sign=bb1a807418b417f1797c63f4dc127699PS.
Ruth Furuheim er med i blant annet ‘Min Bok 4’:
https://johncons.net/minbok5_jub.pdfPS 3.
I 1980, så var Ruth leder for Bergeråsen sin St. Hans-komite, men ettersom at Ruth sin yngste sønn Thor hadde dødd vinteren før (i en snøhule-ulykke hjemme hos Petter og Christian Grønli og dem) så ble det for mye for Ruth, og St. Hans-feiringen (som jeg hadde vært med på året før, selv om jeg da egentlig bodde hos min mor i Larvik) ble avlyst (fra ‘Min Bok’):
https://johncons.net/minbok_jub3.pdfPS 4.
Ruth (eller hennes arbeidsgiver) spanderte også pizza, på hele fotball-laget (Berger IL) en gang (fra ‘Min Bok’):
(Samme link som overfor).PS 5.Noe som kanskje er litt rart.
Det er at Ruth sin ektemann Erik Furuheim (som døde i 1986).
Han ble begravet i sin heimbygd Drangedal (i Telemark).
Mens Ruth visst skal begraves på Berger (i nåværende Viken).
Hm.
Så sånn er visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 6.Det er forresten sånn (noe jeg har blogget om tidligere) at en del av tettstedet Berger ligger i Holmestrand kommune.
Og Holmestrand kommune ligger i nåværende Vestfold og Telemark fylke.
(Selv om det fylket visst skal deles opp igjen.
Mener jeg å ha lest et sted.
Kanskje det går et par år.
Og så slår de fylkene sammen igjen, og kaller stor-fylket for Nisseland (har jeg tenkt).
Oppkalt etter kommunen Nissedal (Drangedal sin nabo i vest) som vel ligger ganske sentralt i det aktuelle stor-fylket.
For å fleipe litt).
Så de mener kanskje, at det er det samme stedet (Berger og Drangedal).
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Her er mer om dette (fra Aftenposten 30. oktober 1986):
Per Furuheim, (som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, i sin tid), har fått seg ny jobb
https://www.dt.no/vis/personalia/greetings/w7cfZDVxhUv7OJRp66qt6z
PS.
Det var nesten som å ha, en ekstra trener, eller ekstra kaptein, når man spilte sammen med Per.
(Sånn som jeg husker det).
Per, (som er et år eldre enn meg), ville komme med sine teorier om hvordan vi skulle spille, osv.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Han var tilhenger av total-fotball.
(At for eksempel angrep-spilleren skulle gå ned på midtbanen.
Hvis midtbane-spilleren gikk opp i angrep.
Noe sånt).
Og han mente at man ikke trengte å se opp, for å vite hvor målet var.
Man skulle tenke inni seg, hvor er målet, og så skyte.
(Noe sånt).
Dette sa han før en bortekamp, mot Nordre Sande, (var det vel).
(Muligens inni bilen, (like før vi var framme).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det er forresten mulig, at Per var kaptein.
(Det varierte vel litt, hvem som var kaptein.
Sånn som jeg husker det).
Og at det var derfor at han fortalte, om sine fotball-teorier.
(For å si det sånn).
En gang etter en kamp, (også mot Nordre Sande), så fikk Per laget, til å kjøre innom et gatekjøkken, (litt lenger sør, langs E18), på veien hjem.
Og da fikk alle på laget gratis pizza, av Per sin mor Ruth, (som jobba der).
Og det var også sånn, at min far ganske ofte, ville dra innom Per sine foreldre, (faren var visst fra Drangedal, i Telemark), etter jobb.
(Husker jeg).
Og jeg var også en gang, på en konfirmasjon, hos disse.
(Det var muligens konfirmasjonen til Per sin storebror Erik Furuheim, (eller om det var den eldste broren Dag sin konfirmasjon).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Ruth, (Per sin mor), er visst fra Oslo.
Da skjønner jeg hvorfor jeg plutselig møtte henne, på Lambertseter t-banestasjon, våren/sommeren 1994, (var det vel).
(Dette var en gang, som jeg var på vei hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.
I lag med Hilde fra Rimi Hellerud, (som var assisterende butikksjef på Rimi Nylænde).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette, (fra Arbeiderbladet 7. februar 1964):
https://www.nb.no/items/ff6e322bdeab71fce3dc3a2b9339f849?page=15&searchText=”erik%20furuheim”
PS 5.
Her kan man se Ruth sammen med den yngste sønnen Thor, som døde, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, et par år seinere, (fra DT/BB 5. mai 1976):
https://www.nb.no/items/7c348f2238843ed0d391989d12c47713?page=3&searchText=”ruth%20furuheim”
PS 6.
I den samme artikkelen, så har dem også bilde av Arve ‘Bergen’ Nilsen, (min søsters kavaler, fra påsken 1989, må man vel si), og hans mor:
(Samme link som overfor).
PS 7.
Husene lå veldig tett, på Bergeråsen, (spesielt på Øvre), og landskapet rundt, var nesten som en dalside, så jeg var heldig, som hadde en stor tomt, (min fars foreldre sitt hus, hage, møbelfabrikk samt jordet til Lersbryggen), å boltre meg på, borte på Sand, (noen steinkast unna):
(Samme link som overfor).
PS 8.
Jeg kan også ta med om, at Arve ‘Bergen’ Nilsen.
Han var veldig sjåvinistisk, (heter det vel), i sin rolle, som bergenser.
(Han hadde helt klart vokst opp i Bergen, (de første årene av sitt liv).
For å si det sånn).
Og han fiendtliggjorde, de norske/østlandske guttene.
(Dette må ha vært, i enten 1979 eller 1980.
Og det var vel, oppå den haugen, (mellom Øvre og Nedre, på Bergeråsen), hvor det seinere ble bygget barnehage).
For ‘Bergen’ skreik høyt, til oss fra Nedre, (det var vel Jørn Winters blant annet), at: ‘Jeg kommer ikke fra Norge, jeg kommer fra Bergen’.
På den mest forferdelige dialekten, som jeg noengang har hørt.
Og hva det skulle bety.
Visste han ikke, at Bergen lå i Norge?
Hm.
Eller mente han, at Bergen liksom var et eget rike, (og at de liksom var et annet folkeslag, enn nordmenn).
Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren til min fars tidligere arbeider Tage, er visst død. Kondolerer
PS.
Man kan se, i dødsannonsen ovenfor, at Tage er gift/samboer, med ei Cathrine.
Og Tage var faktisk hypp på min yngre stesøster Christell, (da hu var i femten års-alderen), husker jeg.
(Noe jeg vel har blogget om tidligere).
Det var sånn, at min eldre ‘bonusbror/stebror’ Jan Snoghøj.
Han hadde dratt med min lillesøster Pia, sin yngre halvsøster Christell og meg, til diskoteket Madonna, i Holmestrand.
(Jeg var også på Madonna, (på russekro), i begynnelsen av russeåret, husker jeg.
Og russeåret, (jeg var Russ 89), starta høsten 1988.
Så dette, (da Jan dro oss med til Madonna), må ha vært før høsten 1988.
For jeg husker, at jeg hadde vært på Madonna før den nevnte russekroa.
For å si det sånn.
Og Christell fylte seksten år i november 1988.
Så hu var vel konfirmert.
Men hu var vel ikke ‘lovlig’ enda.
(Da Jan dro med Christell, Pia og meg på Madonna).
Og hvordan vi kom forbi dørvakta, (for det var vel atten års-grense), det veit jeg ikke.
Men jeg hadde på meg en tweed-dress, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, (husker jeg).
(Som en, (eller flere), av hennes fire sønner hadde vokst fra.
Den yngste sønnen Thor Andrew døde cirka syv år gammel i en snøhule-ulykke i hagen til Tove Grønli, (vinteren 1980).
Så det var muligens sånn, at jeg arvet Per Furuheim, (som gikk i klassen over meg), sin konfirmasjonsdress, (siden at Thor var død).
Noe sånt).
Så Jan hadde kanskje fått Christell, Pia og meg, til å kle oss, rimelig voksent, da.
Og Jan er jo født, i 1962.
Så han er en halv generasjon eldre liksom, enn Christell, Pia og meg.
(Må man vel si).
Så han var jo cirka 25 år.
Og han gikk vel foran oss tenåringene, forbi dørvakta, da.
Og derfor sjekka kanskje ikke dørvakta, oss ungdomsskole/videregående-elevene, så nøye.
For å si det sånn).
Jeg husker at jeg stod for meg selv, (i Ruth Furuheim sin dress), i et rom, ganske langt inne, på utestedet Madonna.
(Dressen var det forresten noe rart med.
Det er mulig at jeg stod på/ved dansegulvet.
For det var sånn ‘strobo-lys’ der, (heter det vel).
Og da lyste støvet på/i dressjakka veldig opp.
Så jeg ble litt satt ut nesten, (av den rare dressjakka).
For å si det sånn).
Og så sa Tage, (som var et par år eldre enn meg), til meg, at han syntes, at Christell hadde blitt så fin.
(Christell gikk vel for å være rimelig åttråverdig.
Det stod blant annet, i en sang om Christell, i henne og Pia sitt felles konfirmasjons-sang-hefte, at: ‘Hu har det vi kaller sex-appeal’, (husker jeg).
Noe sånt).
Og så lurte Tage på, om jeg kunne spørre Christell, om hu ville være sammen med han.
(Noe sånt).
Men da sa Christell nei, (da hu dukka opp like ved meg litt seinere), husker jeg.
(Noe jeg måtte fortelle Tage).
Christell syntes kanskje at hu var for ung, for Tage, (som vel er 4-5 år eldre enn Christell).
(Min søster Pia sa en gang til meg, (på den rundt den samme tida), at hu trodde at det var sunt for Christell, hvis hu fikk ha mange sex-partnere.
Noe sånt.
Og Christell var kanskje fortsatt jomfru, på denne tida.
Uten at jeg tørr å si noe sikkert om det.
For å si det sånn).
Eller så syntes kanskje Christell, at Tage, var litt for ‘stutt-tjukk’, (som de sier, om enkelte fotballspillere).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
På cirka den samme tida.
Så var det en episode, med Tage, borte på min farfars verksted, (Strømm Trevare).
Det var Tage sin siste arbeidsdag.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg, (som til vanlig kun hadde som arbeidsoppgaver å pakke skruer og fylle opp min farmors ved-avkapp-kjeller).
Jeg ble da hentet, (mot normalt, som de sier), i min farmors hus, for å arbeide en økt, sammen med Tage.
(Dette var mens min far og onkel Håkon stod og jobba, noen få meter unna.
Så alle fire av oss, stod og jobba, på den samme flekken liksom, inne på det lange verkstedet, da.
For å si det sånn).
Tage og jeg lagde vannseng-sider.
Vi la tjukke treplanker, (som vi hadde smurt trelim på endene av), oppå hverandre, i en ramme.
(Dette var vel snakk om høvlede treplanker/bord, (sånn som jeg husker det).
Jeg kan ikke huske at jeg fikk flis i fingeren, ihvertfall.
Men det er mulig at jeg hadde på meg arbeidshansker.
For vi pleide å bruke både arbeidshansker og hørselvern der.
For å si det sånn).
Og så ble plankene trykket sammen, med trykkluft.
(Dette kan ha vært en maskin som min far eller onkel Håkon hadde konstruert selv, (etter tegninger).
Hva vet jeg).
Og vi lagde kanskje 10-20 vannseng-sider.
(Noe sånt).
Og en ble feil.
To planker lå feil vei, mot hverandre, sånn at de ikke ble limt sammen, (for vi tok vel bare lim på en side av plankene, hvor det muligens også var noen spor).
‘Blås i det’, (eller noe lignende), sa Tage, (da jeg påpekte denne feilen til han).
Og det var Tage sin siste arbeidsdag.
Så det var jeg som fikk kjeft, av onkel Håkon, for denne feilen.
(Husker jeg).
Enda jeg aldri hadde jobba, med denne arbeidsoppgaven, (å lage vannseng-sider), tidligere.
(For å si det sånn).
For jeg ble til vanlig lite brukt, inne på sjølve verkstedet, (av en eller annen grunn).
(Min far ønsket at jeg skulle jobbe i en godt betalt jobb innen næringslivet, inne i Oslo-gryta.
Husker jeg at han en gang sa, (i en pause/’slekts-møte’), på Roksvollshøgda.
På begynnelsen av 80-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Når det gjaldt arbeidsoppgavene mine, (som gutt), for Strømm Trevareindustri/Strømm Trevare A/S.
(Det jeg dreiv mest med, var å pakke skruer.
Og å fylle opp min farmors avkapp-ved-kjeller.
Pluss at jeg var med som hjelpegutt/assistent, når min far skulle levere/montere senger, i Stor-Oslo.
Og hvert skuddår liksom, (samt i arbeidsuka fra ungdomsskolen, (da jeg jobba sammen med Tage og Dag Furuheim)), så var det noe forefallende fabrikkarbeid, da.
For å si det sånn).
Så var det ikke sånn, at jeg gikk ned på verkstedet hver dag, for å se, om det var mye avkapp-ved der, (for eksempel).
Men det var sånn.
At min far ville si til meg, i en pause.
(For jeg var jo borte på Roksvollshøgda, for å spise middag, (etter skolen), hver dag, (hos min farmor).
Siden at min mor bodde i Larvik, 7-8 mil lenger sør.
For å si det sånn).
At: ‘Vi begynner å få lite skrue-poser, kan du ikke pakke noen fler skruer’.
(Noe sånt).
Og da betydde vel det, at det ikke hasta.
Men at jeg kunne pakke skruer dagen etter, (for eksempel).
(For min far ville si fra, før det var helt tomt for skrue-poser.
Sånn som jeg husker det).
Og det samme med avkapp-veden.
(Som pleide å stå, i noen plasttønner.
Og disse tønnene skulle da tømmes oppi en trillebår.
Og så skulle veden kastes ned i kjelleren til min farmor, (gjennom et kjellervindu, som hadde lukke-mekanismen feil vei, nemlig mot _utsiden_ av huset)).
Men når det gjaldt denne ‘teamarbeid-jobbinga’, sammen med Tage.
(For vannseng-plankene var lange.
Så man måtte være to om å håndtere de, (når man satt de ned i trykkluft-ramme-maskinen).
For å si det sånn).
Så var det som sagt team-arbeid.
Og da var det som når nazistene henta jødene, under krigen.
Jeg måtte gå ut av ‘Ågot-huset’ med en gang, (for å jobbe).
Så jeg rakk nok ikke da, å samle/stålsette meg, like mye, som når jeg drev med skruene, osv.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
Dette er Ulviksletta. Her spilte vi ganske mye fotball, på 70/80-tallet. Noen hadde satt opp fotballmål her, (eller om det egentlig var håndballmål). Problemet var bare det, at Ulviksletta, ikke er helt rett, (den har en helling, ned mot Ulvika/Drammensfjorden). Så det var kanskje enklest, å spille, mot det nederste målet. Noe sånt
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2014/11/fler-bilder-fra-norge_7.html
PS.
Det var også sånn, at når det begynte å nærme seg kvelden.
Så kunne det dukke opp svermer, av mygg, på Ulviksletta.
Og jeg, (som fikk ganske mye cola og godteri, av faren min), ble ganske ofte stukket, av disse myggene, da.
(Som kanskje derfor gikk på meg.
Og ikke på de andre fotballspillerne.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var nok ikke sånn, at jeg spilte så mye fotball, på Ulviksletta, etter at jeg flytta, til Leirfaret 4B, (i mai 1981), hvis jeg skulle tippe.
For da spilte jeg vel heller fotball, i hagen ‘min’, (som var rett utafor leiligheten).
(Noe sånt).
Så det må vel ha vært, mens jeg bodde, i Hellinga 7B, at jeg spilte en del fotball, på Ulviksletta.
Og der, så bodde jeg, fra oktober 1979 til mai 1981.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
De som jeg husker, at jeg spilte fotball med, på Ulviksletta.
Det er Jørn Winters.
Og Stefan og Daniel Berger, (to brødre).
Og muligens min yngre fetter Tommy, (som jeg vel ihvertfall kjente Stefan gjennom, (hvis jeg husker det riktig)).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Ulviksletta, var også stedet, for en tradisjonell sankthans-feiring, på 70- og 80-tallet.
Bergeråsen Vel, (var det vel), var arrangør.
Og dette arrangementet, ble avholdt, på selve Ulviksletta, (i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si).
Og ikke i Ulvika, (nede ved Drammensfjorden).
Så det ble ikke tent noen sankthans-bål, på Bergeråsen, (på den tida), såvidt jeg vet, ihvertfall.
(Noe som vel, ville vært mulig, nede i Ulvika).
Men istedet, så var det grilling, (for så og si hver eneste sjel, som bodde, på Bergeråsen), på Ulviksletta, (som lå cirka hundre meter, (eller noe i den duren), fra Ulvika, (og Drammensfjorden), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Den første gangen, som jeg var med, på dette tradisjonelle sankthans-arrangementet, på Ulviksletta.
Det var sommeren 1978 eller 1979, vel.
(Noe sånt).
Jeg bodde da egentlig, hos mora mi i Larvik, (husker jeg).
Men jeg var på sommerferie, hos min far, (på Berger), da.
(Min søster Pia, var vel hos mora mi, i Larvik, (istedet for å være med til faren min), under dette sommerferie-besøket, (på Berger), tror jeg.
Noe sånt).
Og den sankthans-kvelden, så klatra jeg, ganske høyt opp, i Ulvikfjellet, (husker jeg).
(Fordi at jeg kjente så få der, vel).
Og ble så stående, oppe i fjellveggen, en god stund vel, (uten å falle ned, heldigvis), mens jeg liksom så ned, på alle Bergeråsen-folka, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Her er mer om Ulvikfjellet:
PS 7.
Jeg ble vel rimelig skjemt bort.
På de ikke så altfor mange ferie-besøkene, som jeg var på, hos min far.
Etter at mine foreldre separerte seg, (i 1973, var det vel).
(Det var ikke bare min far, som skjemte meg bort, (med godteri osv.), på disse besøkene, (vil jeg si).
Men også min farmor Ågot skjemte meg bort.
Hvis det ikke var sånn, at min mor Karen, var litt ‘gjerrig’, med godterier osv., (i Larvik), da.
Noe sånt).
Så derfor, så hadde jeg trodd det, før jeg flytta tilbake til Berger, (og faren min), i 1979.
At alt kom til å bli så kult da, (med masse godterier osv.), liksom.
(Jeg hadde veldig høye forventninger, til det å bo på Berger igjen, da.
Må man vel si).
Så derfor, så tålte jeg det dårlig, det som hendte, når det gjaldt sankthans-feiringen, (på Bergeråsen), sommeren 1980.
For Ruth Furuheim, (i Olleveien), hu var leder, for sankthans-komiteen, (het det vel), hos Bergeråsen Vel.
Og sønnen hennes Thor, han døde, vinteren 1980.
(I hagen til Petter og Christian Grønli, og dem.
I Havnehagen 4, (var det vel)).
Og Thor Furuheim, han døde jo, mens det fortsatt var vinter.
(Han døde i en snøhule-ulykke).
Men jeg husker at jeg var skuffet, (og beklagde meg vel), da min far fortalte meg det.
Rett før sankthans, (sommeren 1980), var det vel.
At hu Ruth Furuheim, (som hadde mistet sin yngste sønn, noen måneder tidligere), hadde trukket seg, fra sankthansfeiring-komiteen, (til Bergeråsen Vel), kun noen få uker, (var det vel), før selve sankthansaften.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Og det ble visst da bestemt.
(Av Bergeråsen Vel.
Da Ruth Furuheim trakk seg).
At i respekt for Ruth Furuheim og Thor Furuheim.
Så skulle man droppe sankthans-feiringen, denne sommeren.
(Noe sånt).
Så det var ikke sånn, at noen andre tok over ansvaret, for å arrangere denne feiringen.
Etter at Ruth Furuheim trakk seg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Men sommeren 1981, (eller om det var sommeren 1982), så var det igjen sankthans-feiring, på Ulviksletta, (husker jeg).
Jeg husker det, at min nå avdøde klassekamerat Carl Fredrik Fallan sin lillebror Hans Martin Fallan.
Han utfordret meg, (på Ulviksletta), og ville slåss, (husker jeg).
(Det var vel Carl Fredrik, som sa til meg det, at Hans Martin ønsket å slåss mot meg, (mens Hans Martin hørte på, at Carl Fredrik sa dette, vel).
Noe sånt.
Og uten at jeg vet grunnen til, at Hans Martin, ønsket å slåss, mot meg).
Jeg dyttet til Hans Martin, (eller noe i den duren).
(Litt for moro skyld.
Og litt fordi at jeg ble irritert, over å bli utfordret, (til å slåss), av en gutt, som gikk to klassetrinn, under meg.
Noe sånt).
Og Hans Martin.
Han gikk da rett i bakken, (husker jeg).
(Etter at jeg hadde dyttet til han.
Etter at han hadde utfordret meg).
Så jeg husker det, at det virket latterlig enkelt, å vinne over Hans Martin, (i slåsskamp).
Men jeg var ikke så vant til, å slåss.
Så det var ikke så lett for meg, å avgjøre, om Hans Martin gikk ned for lett, (altså at han spilte), eller ikke.
(Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mer fra England
Jeg sov som en stein, (siden jeg har jobba mye i det siste, med bøkene mine, (om natta), osv.), helt til klokka 18, i dag.
Da ble jeg vekket av et helikopter, som surra i lufta, noen kilometer unna soveromsvinduet mitt.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg våkna, så sjekka jeg e-postene mine.
Jeg så at Min Bok 2 – Bind 2, hadde blitt godkjent, av CreateSpace.
Og jeg begynte å blogge, om dette.
Så begynte jeg etterhvert å se på klokka.
Den var cirka klokken 20.
Nå må jeg komme meg til Tesco, og få kjøpt noe mat, (tenkte jeg).
Så banka det på døra.
En iraker i 30-40-årene, stod utafor døra.
Han sa bare ‘delivery’.
Han sa ikke navnet på firmaet han jobbet for.
Jeg husker at jeg selv jobbet med å levere kinamat, for Chinatown-Ekspressen, (som en ekstrajobb), noen måneder, i 1996.
Da sa jeg alltid ‘Chinatown Ekspressen’, hvis noen lurte på, hvem det var, som ringte på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irakeren, (eller hva han egentlig var), stakk av.
Jeg barberte meg.
Og skulle akkurat til å pusse tenna.
Da dukka det opp enda en ‘banker’, på døra mi.
Dette var en pakistaner, i 20-åra, (så det ut som).
Han sa ‘order’, (mener jeg å huske).
Er du sikker på at du ikke har bestilt, (spurte han, på engelsk).
Ja, selvfølgelig er jeg sikker, (svarte jeg, på engelsk).
Jeg var litt irritert siden jeg ikke fikk pusse tenna, i fred.
(Og jeg begynte også å bli litt stressa.
Siden Tesco tuller med kundene, (på callinga), hvis de først er i butikken, cirka tjue minutter før stengetid.
Som jeg har skrevet om i en tidligere bloggpost).
Så dro jeg til Tesco.
På veien så møtte jeg en gjeng, i Goodison Road.
De svirra liksom rundt der, (i gata).
En 4-5 ‘gutte-ungdommer’ og en voksen kar, vel.
Det var nesten som at de dansa ballett, i gata.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod også parkert en stor, gul politi-van, i City Road, forresten.
Og ‘søppel-døra’, (i porten, til Keith Court), stod åpen.
Så pizza-budene hadde kommet seg inn og ut søppel-døra da, (virket det som).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tesco var utsolgt for to ting.
Det var chips/pommes frites, (1,5 kilo), til cirka 80 pence.
Og lakriskonfekt, til cirka 50 pence.
Tesco Walton er ofte utsolgt for en del varer, på mandager, mener jeg å ha lagt merke til.
(Noe sånt.
For de var også utsolgt for en del varer, (som billig dopapir), forrige mandag, (mener jeg å huske)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dessuten har det lenge manglet ‘label’, (på frysedøra), for kylling-nuggets, som koster cirka 60-70 pence, (kom jeg på nå), på Tesco Walton.
(Selv om disse går inn i kassa.
Selv om de vel ikke førte denne varen, den første tida, som jeg bodde, i Keith Court.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem, så satt jeg kylling-nuggets-ene, inn i microbølge-ovnen, (på et kylling-program, som den ovnen har, siden den er litt avansert, vel).
(Det var den microbølgeovnen, (med grill), som jeg kjøpte, for cirka 50 pund, på Comet, (het vel den butikken), like etter at jeg flytta, til Fairfield, (og MAS), ifjor.
Siden det var så grisete, på kjøkkenet, hos MAS.
Så kjøpte jeg en microbølgeovn, som var på tilbud, (for den kostet vel vanligvis cirka 100 pund), til å ha på rommet mitt, (på MAS), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så ringte det på døra.
Det var ei dame, som så ut cirka som Ruth Furuheim, (fra Bergeråsen).
(Sånn som hu så ut, på 90-tallet, cirka).
Hu mente at jeg hadde bestilt mat.
Jeg forklarte det, at hu var det tredje fast-food-firmaet, som var på døra mi, i kveld.
Og at jeg hadde kontaktet politiet, om dette.
Og at jeg så godt som aldri bestilte pizza på døra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det stod også en buss, utafor Goodison Park, så jeg, (i kveld).
Så det er mulig at det har blitt spilt en junior-kamp der, (eller noe sånt).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det var visst en FA Youth Cup-kamp mot Brighton & Hove Albion:
http://www.evertonfc.com/match/report/1314/everton-under-18s-v-brighton-ha-under-18s
Mer fra ‘Ågot-huset’
A og B:
Jeg kan ikke huske noen av disse bilene.
Så jeg lurer på om dette bildet må ha blitt tatt, før jeg ble født.
De parkerte aldri så nærme ‘Ågot-huset’, som bil ‘A’, etter at jeg ble født.
(Jeg så aldri det, at noen parkerte på innsida, av hekken, til bestemor Ågot, da).
Muligens på grunn av at de la singel der, som jeg ikke fikk lov til å kaste, (av en eller annen grunn).
Så det var kanskje noe med den singelen.
Hm.
C.
Det her er sagflis-siloen, hvor Linda Moen, noen ganger, henta flis, til kaninen sin.
Hu ble da kjørt dit, av sin far, Leif Moen, (som var fotballtrener, det første året, eller noe, som jeg spilte, på Berger IL, aldersbestemte lag).
Jeg gikk jo i klassen, til Linda Moen.
Og når hu dukka opp der, så var jeg bare inne på det rommet, som Ågot seinere flytta inn på, etter at bestefar Øivind døde.
Og så på at hu Linda Moen, (og faren hennes), for det meste var inne på verkstedet vel, og skravla, med faren min, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men jeg så på hu Linda Moen, som litt sånn skrålete, høyrøstet og vulgær da, (eller hva man skal kalle det).
Så jeg skydde henne litt da, (for å si det sånn).
Og jeg veit ikke, om hu visste det, at det her omtrent var barndomshjemmet, (eller ihvertfall slektshjemmet), mitt, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Hm.
D.
Den verandaen var laget i betong.
Og det var ikke kjeller under.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Det var her jeg kun fikk en bakt potet, å spise.
En lørdag som jeg tok tog og buss, ut til Sand, (fra Oslo).
Mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, (i Oslo), vel.
(På midten av 90-tallet).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4.
E.
Her hadde Ågot ei fontene.
(Som hu muligens fikk, en gang, etter at dette bildet, ble tatt.
For jeg kan ikke si det, at jeg klarer å se den fontena, på det her bildet).
Av ei slags havfrue-dame, (uten armer), vel.
‘Det er dama mi det’, husker jeg at Ågot sa, (om den fontena), en gang, på 80-tallet.
(Av en eller annen grunn).
Men den fontena, den stod der, uten vann, fram til 90-tallet, vel.
Så den fontena, den stod der altså, i cirka 20 år da, uten at det var kobla til vann til den.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og det tok vel cirka like lang tid, før det ble satt et hvitt stakittgjerde, (heter det vel), rundt den nevnte verandaen, (punkt D), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
F.
Her var det, som Petter og Christian Grønli, absolutt ville bygge snøhule.
(Vinteren 1980/81, må det vel ha vært).
De ville også at jeg skulle krabbe inn i den snøhula, (husker jeg).
(Etter at deres kamerat, (den yngste sønnen til Ruth Furuheim), hadde dødd, i en lignende snøhule vel, i hagen til Petter og Christian og dem, (i Havnehagen 4), vinteren før, må det vel ha vært).
Jeg ville ikke krabbe inn, i snøhula deres da, (husker jeg).
Og jeg lurte også på, hvorfor disse gutta, ville leike, på nordsida av huset.
Hvor det blåste mer, (og var kaldere vel), enn på de andre sidene av huset, da.
(For dette hadde jeg vel lagt merke til, vinteren før, tror jeg.
(Altså vinteren 1979/80 da, må det vel ha vært).
For det var liksom ordentlige vintere, på 70/80-tallet, da.
Og jeg husker at snøføyka ofte svei skikkelig i trynet, når jeg gikk de siste hundre meterne, fra butikken på Sand, og bort til Ågot-huset, da.
(Noen ganger, i vintermånedene, på begynnelsen av 80-tallet).
Når jeg skulle spise middag, hos bestemor Ågot.
(Noe jeg gjorde, hver dag, etter skolen, da.
Først fordi at faren min jobba, på Strømm Trevare.
Og siden fordi at jeg bodde aleine, da).
Og den første vinteren, etter at jeg flytta til Søndre Strømm, fra mora mi, i Larvik.
Så gikk jeg en del på ski, på Sand/Høyen, da.
På noen gule, smørefrie glassfiberski, som min stefar, i Larvik, Arne Thomassen, var innom med der, vel.
Så jeg var mye utendørs, på Roksvollen, den første vinteren, som jeg bodde, i Søndre Strømm.
(Etter at jeg flytta dit, fra mora mi, i Larvik).
Jeg bygde også flaskebane, (heter det vel), i snøen, nede ved verkstedet, (husker jeg).
Og onkel Håkon fikk meg til å lage strikk-gevær, nede på verkstedet.
Jeg fikk ikke geværet, til å bli akkurat sånn, som onkel Håkon mente.
Onkel Håkon ville at jeg skulle skyte piler, (eller noe sånt), med det.
(Som man skulle legge i et spor, da).
Men jeg fikk bare det geværet til å skyte syltestrikk, da.
(Som bestemor Ågot henta til meg, nede i matkjelleren, i Ågot-huset).
Og så gikk jeg på ski, på det jordet, ned mot Høyen der.
(Som tilhørte Gøril og dem, vel).
For bestemor Ågot sa at jeg kunne gå på ski der, da.
Og jeg satt også opp en blink.
Og så begynte jeg liksom med skiskyting, da.
Jeg gikk en runde, på en del, av jordet, til Gøril og dem.
(Ned og opp en bakke, vel).
Og så skøyt jeg, på den blinken da, med en syltestrikk, fra et sånt klesklype-gevær, (som onkel Håkon fikk meg til å lage), da.
Og jeg traff som regel, den blinken, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn, som mora mi ville ha det til, da hu dukka opp, på Sand, noen måneder etter at jeg flytta, fra henne, i Larvik, vel.
For mora mi ville da ha det til, at jeg bare satt inne, i huset til Ågot og Øivind, og løste kryssord.
(Som bestefar Øivind, gjorde).
Men sånn var det ikke.
Jeg var mye utendørs og.
Spesielt på Sand, (men også en del på Bergeråsen).
Men det var grenser for morsomt, som jeg, (som hadde bodd i Larvik sentrum, osv), syntes at det var, i Søndre Strømm.
Det var ikke så artig å trave rundt på langrennski, husker jeg, at jeg syntes.
Og de smørefire skia, (som jeg fikk, av Arne Thomassen), de var også tråe å gå på, da.
Og jeg hadde jo drømt, om å flytte tilbake, til Søndre Strømm.
Mens jeg bodde hos mora mi, (på forskjellige steder, i Larvik-området).
For mora mi var så streng, da.
Og Pia og jeg, vi pleide å få så mye godteri, (og sånn), når vi var på feriebesøk, i Søndre Strømm.
Så jeg regna med at det skulle bli som paradis nesten, å bo, hos faren min, (og dem), i Søndre Strømm, da.
Så jeg var liksom veldig høyt oppe da, de første månedene, etter at jeg flytta, til Søndre Strømm, fra Larvik.
Men jeg likte ikke at mora mi, bare kunne gå inn, i Ågot-huset, og diktere, hva jeg skulle drive med, da.
Men jeg hadde jo spilt fotball, i Larvik og.
Så det var greit å begynne å spille fotball, syntes jeg.
Selv om jeg også jobba en del, (for Strømm Trevare), etter skolen.
Og hadde lang skolevei, (eller hva man skal kalle det).
Så oppveksten min, i Søndre Strømm, den var ganske slitsom da, (må man vel si).
(For jeg begynte jo også med data-programmering, (i Basic, på en VIC-20 datamaskin).
Et par år etter, at jeg flytta tilbake, til Søndre Strømm, vel.
For jeg fikk en VIC 20-datamaskin, av faren min, da.
For han mente at data var fremtiden, (eller noe sånt), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi
Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.
Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.
(For ingen av oss hadde bil.
Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.
Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.
For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.
Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).
Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.
Det var slipsknuter da.
Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.
Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.
(Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).
Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.
Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.
Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.
For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.
Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.
Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.
Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.
Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.
For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.
Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.
Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.
Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.
Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.
Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.
Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.
Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.
Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).
Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.
Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.
For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.
(Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.
Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.
Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.
At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.
Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.
Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)
Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.
For vi fant ikke på noe annet.
Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).
Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).
Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.
Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.
Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.
(Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.
Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.
Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).
Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.
Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.
Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.
(Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.
Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.
Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.
For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.
(Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).
Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.
Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.
Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.
(For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.
Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe
Det er mulig).
Så det var veldig flaut da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.
Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).
(Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).
For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).
Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.
(For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.
Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.
Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).
Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.
Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).
Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.
(Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.
Var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
St. Hansaften på Bergeråsen
På slutten av 70-tallet, så pleide folk på Bergeråsen, å feire St. Hans, ved at de samlet seg, på Ulviksletta, rett nedenfor Ulvikfjellet, for å grille og drikke.
Jeg var faktisk med på St. Hansfeiringa, på Bergeråsen, sommeren 1979, (mener jeg det var).
Siden jeg var på ferie hos faren min.
Jeg var vant til å klatre, fra hagen til min mormor og morfar, Ingeborg og Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, blant annet.
Så jeg klatra nesten opp i toppen av Ulvikfjellet, husker jeg.
Og så ned på alle Bergeråsen-folka, (som jeg ikke kjente, de fleste av).
Men sommeren 1980.
Den første sommeren jeg bodde på Bergeråsen, (etter at jeg ble sendt dit fra mora mi i Larvik, Karen Ribsskog).
Så hadde jeg gleda meg lenge til St. Hansfeiring, osv.
(Jeg var så glad i julaften, og sånne feiringer, som barn).
Men, så like før St. Hansaften, 1980, så sier faren min til meg.
At nei, det blir ikke noe St. Hansfeiring, i år.
For leder av Bergeråsen Vel, Ruth Furuheim, orka ikke å arrangere det likevel.
Siden sønnen hennes døde i hagen til Petter og Christian Grønli, og de, vinteren før.
Og jeg var jo bare ni år enda, så jeg ble jo potte sur.
For det var jo mange måneder siden dette dødsfallet hadde skjedd, (i en snøhule, som raste sammen, over kameraten, da Petter og Christian var inne og spiste middag).
Og de kunne jo kanskje ha ordna dette på en mer, hva heter det, en mer, hm.
En mer ikke effektiv.
Men mer.
Hm.
De kunne kanskje ha ordna det på en mer.
Hm.
*Jernteppe*
De kunne kanskje ha ordna det på en mer smidig måte, kan man kanskje si.
Kanskje noen i Bergeråsen Vel burde ha spurt Ruth Furuheim, om noen andre kanskje skulle ta ansvaret for St. Hans-feiringa, det året?
Men dette var en trist tid, husker jeg.
Og etter det, så ble det vel aldri St. Hansfeiring, på Ulviksletta igjen.
Ihvertfall ikke før sommeren etter, eller når det var, når Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), skulle begynne slåsskamp mot meg der, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Noe han også gjorde en annen gang, (av en for meg like uforståelig grunn), oppe i Ulvikveien, med sin bror, Carl Fredrik, (som gikk i klassen min), som en slags sekundant/slåsskamp-dommer da.
Så det var mye rart på Bergeråsen, det er helt sikkert.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det er kanskje litt spesielt for Bergeråsen, at folk samla seg, til St. Hans, på en slette, med masse mygg osv., i skyggen av et fjell, for å grille.
Det vanlige, (ihvertfall lenger sør i Vestfold vel).
Det ville vel vært å samla seg nede ved fjorden, (altså i selve Ulvika da), og også kanskje hatt et St. Hans-bål der.
Men det kan jeg ikke huske at dem hadde.
(Selv om jeg husker at dem hadde det på nabostedet Berger, nede ved fjorden der, i Bergerbukta da, heter det vel, hvor jeg og søstera mi var med faren vår da, en St. Hans, rundt 1976 eller 1977 kanskje.
Når jeg husker at Rune Kraft, (en sønn av min fars kamerat, som bodde i Oslo, på Furuset vel, og som hadde en mor som bodde på Berger, like ved veien som gikk langs Fossekleiva, like oppafor bedehuset), og/eller broren, kasta tare, (eller noe), på St. Hans-bålet, og at det lukta veldig råttent og fælt, når han gjorde det.
Den lukta husker jeg enda).
Og det hadde dem også ved hytta til Frode Kølner og dem, husker jeg, en sommer jeg var der.
(At faren til Frode Kølner ‘babla’ om noe St. Hans-bål da, som ble lagt opp, her eller der, da.
Kanskje det var i nærheten av den tyske bunkersen, som det også hendte, at dem, (eller ihvertfall Frode), pleide å prate om, (og vise fram), der da.
Men men).
Og den hytta lå i Brunlanes, ikke langt fra Lydhus-stranda der, mener jeg at det heter.
Og en sommer så var vi også der, med faren min og Haldis, på en hytte ikke så langt unna.
Og den hytta fikk vi låne.
Og plutselig, så måtte vi dra tilbake til Bergeråsen.
Og den hytta var det en ‘pamp’ i KRF, (eller om det var en annen kristelig organisasjon), som eide.
(Som jeg ikke er i nærheten av å huske navnet på.
Dette var et navn jeg vel bare hørte den ferien.
Og den ferien er vel snart 30 år siden nå, vil jeg vel si.
Men men).
Og han dukka opp på hytta, uventet da, eller ‘før skjema’, så da fikk vi visst plutselig en dag kortere ferie, eller noe.
Men men.
Så det lukter kanskje litt Johanitterorden, av faren min og Haldis, må jeg vel kanskje si.
Men men.
Men jeg kjenner vel ikke faren min så bra.
For først så bodde jeg hos mora mi, i Larvik, og så lot faren min meg bo aleine.
Og så har jeg bodd i Oslo og i England, (for meg selv, de fleste av årene, men også innimellom i noen forskjellige bofelleskap da).
Så faren min er litt som en gåtefull person for meg, vil jeg vel kanskje si.
Men men.
Selv om han er faren min.
Så sånn er det.
Selv om det kanskje høres rart ut.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Her er mer om dette:
http://www.disnorge.no/gravminner/vis.php?mode=fy
PS 3.
En annen ting jeg tenker på.
Det er det, at han Thor Furuheim, han gutten som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og de, i 1980.
(I Havnehagen 4).
Han var jo heller ikke alene om å dø, i akkurat Havnehagen 4, på begynnelsen av 80-tallet.
Et år senere cirka, så døde mora til Petter og Christian, ikke i hagen utafor Havnehagen 4, men i stua i Havnehagen 4.
(Hvor ei av sjefsdamene, som jeg hadde på CC Storkjøp, i Drammen, på slutten av 80-tallet, da hadde flytta til.
Etter at Petter og Christian hadde flytta til faren sin, i Mexico, (og senere Spania).
Carlotto, (eller Carl Otto), Grønli heter faren).
Og hu Tove Grønli var jo også ganske ung.
Hu var vel rundt 30 år da hu døde kanskje.
Og Kripos dukka opp der, husker jeg.
Og faren min sa, litt seinere, at Kripos hadde funnet ut at hu døde av hjerneblødning.
Stefaren til Petter og Christian.
En kar ved navn, tja.
Hm.
Willy, vel.
Fra Drammen, tror jeg.
Han dukka opp på døra vår, i Hellinga 7B, og ville prate med faren min.
Og fortalte at Tove var død.
Så vi var kanskje de første som fikk vite det.
Faren min bodde da egentlig nede hos Haldis.
Og at han satt, ‘hos meg’, (og så på mesterskap i skøyter), på en søndag.
(Hvor Norge vant gull, sølv og bronsje).
Det var _veldig_ sjeldent.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
