Stikkord: Sætre i Hurum

Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

Den så ut som meitemark, men den var mye større.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, så lekte vi på Sætre og da.

Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

(Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

Så sånn var det.

Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

Noe sånt.

Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

Hva vet jeg.

Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

Og da skjedde det noe rart.

Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

Og det var vel en søndag da.

Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.

For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

Men de på Sætre var slemme.

Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

Jeg skal se om jeg finner den linken.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

she said, Alex was better since he had darker hair

https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

PS 2.

Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:

(Samme link som ovenfor).

PS 3.

Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.

For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

Antagelig på Sætre da.

Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

(Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

Men men.

Så sånn var det.

Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

Så de er vel født i 1978.

Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

Antagelig i 1976, eller noe, da.

Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

Og kald kanskje.

Så sånn var det.

Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

Så sånn var det.

Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

Eller kanskje sommeren etter.

En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

(Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

(Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

For å virke fine da.

Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

(Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

Men men.

Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

Så heiv han oss inn i dusjen da.

Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

Bare noe jeg kom på).

Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

En sånn til 50 øre kanskje.

For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

Så sånn var det.

Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

Men det var også litt morsomt.

Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

(Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).

Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

Og det var rart, husker jeg.

For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

(Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.

Og det var alltid noe sånt.

Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

Så sånn var det).

Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

Den stilen der.

Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

Ihvertfall på 70-tallet.

Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på).

Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

Så sånn var det).

Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

Så sånn var det.

Og han gjorde noe slags tryllekunst.

Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

Og vann eller melk til middag.

Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

Så det var en streng oppvekst vi hadde.

Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

‘Har dere klistremerker?’.

Så sånn var det.

Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

Noe sånt.

Eller om det var Minolta.

Noe sånt.

Mer da.

Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

Som var morsomt.

Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

(Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.

Og at det ville skje noe der og der da.

Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg kom på.