johncons

Stikkord: Sande Videregående

  • Søkelys på hun Elin fra Nesbygda som var venninne med Lene Andersen på skolen på Sande Videregående. (In Norwegian)

    Søkelys på hun Elin fra Nesbygda som var venninne med Lene Andersen på skolen på Sande Videregående. (In Norwegian)

    Jeg måtte ta med bilde av hånda mi her.

    Jeg skal forklare hvorfor.

    Man kan kanskje se, at mellom pekefingeren og tommelen, på venstre hånd, et stykke opp på hånda, så er det et hvitt felt.

    Det er arr, etter en gang i 1987, da tremenningen min Øystein Andersen, sneipa en sigarett, i hånda mi.

    Det var oppe hos meg, der jeg bodde aleine i Leirfaret.

    Det var på høsten, en helg, da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

    Kjetil Holshagen var oppe hos meg, søstra mi Pia var oppe hos meg og Øystein var der da.

    Kjetil og Øystein pleide å være der, ganske ofte i helgene.

    Kjetil hadde jeg blitt kjent med, gjennom Tom-Ivar i klassen.

    Men så flytta Tom-Ivar og dem til Drammen, og da hadde jeg ikke noen kamerater på Bergeråsen da.

    Så da ble jeg kamerat med han Kjetil da, selv om han gikk i klassen under.

    Og en sommer, så dro fetteren min, Ove, meg med for å plukke jordbær.

    Det tror jeg må ha vært sommeren 1985, hvis jeg skulle gjette.

    Jeg plukka jordbær sommeren før, og var litt lei av jordbær da.

    Og da var han Kjetil der og, og Øystein Andersen da.

    Som er adoptert fra Korea.

    Øystein var fra Lørenskog, Markus Thranes vei, på Hanaborg.

    Og mora hans var kusina til faren min.

    Så de hadde et gammelt gårdshus, var det nok, på Sand da, eller nedafor Bergeråsen.

    Så det lå vel mellom Bergeråsen og Sand kanskje.

    Noe sånt.

    Men dem kalte det Sand.

    Ihvertfall mora til Øystein.

    Men men.

    Og jeg var jo kamerat med Kjetil, så da ble jeg kjent med han Øystein, som var adoptiv-tremenningen min da, gjennom han Kjetil Holshagen.

    Selv om han Øystein vel gikk to årstrinn under meg vel.

    Men han var jo kameraten til kameraten min, og også tremenningen min.

    Og han var kul, han hadde masse kontakter, så han fikk tak i alle de nyeste spilla til C64 og alle de nyeste rambofilmene og madmax-filmene og sånn, på VHS.

    Så jeg syntes det var kult å ha han som kamerat, for det kunne bli litt kjedelig på 80-tallet, uten internett og sånn.

    Og jeg hadde jo blitt mye mobba, av klassekamerater osv.

    Og de kameratene jeg hadde hatt, de hadde ofte flytta.

    Petter og Christian og Tom-Ivar osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så da pleide jeg og Kjetil og Øystein å henge sammen i helgene da.

    Dem var nok litt mer barnslige enn meg.

    Dem likte å spille slåss-spill, som Barbarian og alle mulige karate-spill.

    Mens jeg likte sånn flysimulator, og Defender of the Crown og bilspill og programmering og sånn.

    Men det var kult å få tak i alle de nyeste filmene, før de kom på video og kino i Norge da.

    For på 80-tallet, så gikk vi mye i videobutikker, og leide VHS-filmer da.

    Og da var det artig å se filmene før dem kom i videobutikkene da.

    For Øystein fikk ta i så masse filmer.

    Og Øystein var ganske selvsikker og sånn, og visste at kronprins Haakon Magnus, pleide å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin osv.

    Masse sånne ting, som var artige da.

    Han var litt morsommere, enn de folka fra Bergeråsen da, som kanskje ikke visste så mye sånne ting.

    Så han pleide alltid å få mye cola og Grandiosa av foreldra.

    Og da fikk jeg også ofte pizza og sånn da.

    Jeg trodde kanskje dem syntes det var greit at jeg også spiste pizza, siden jeg var sønnen til fetteren til mora, (eller adoptivmora), til Øystein da.

    Så sånn var det.

    Så stort sett så var det kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, selv om dem var litt barnslige noen ganger.

    Men men.

    Men en gang, så var Øystein ekstra barnslig.

    Det var da han og Pia og Kjetil, var oppe hos meg, en fredagskveld, var det kanskje.

    Da sa han, at han skulle blåse røyk ut av øra.

    Og han hadde alltid så mye rart for seg.

    Så jeg blei med på det her da, selv om det virka rart.

    Jeg trodde ikke han turte å kødde for mye med meg, siden jeg var i slekta hans da.

    Men neida.

    Han sa jeg måtte holde han på magan.

    Også skulle han blåse røyk ut av øra, sa han.

    Så sneipa han røyken, i hånda mi da, der man vel kan se et hvitt arr enda, etter en sigarett da.

    Så sånn var det.

    Jeg ble drit forbanna.

    Jeg var ikke vant til å bli behandla sånn her, på denne tida.

    Det var over et år siden jeg var ferdig med ungdomsskolen, og på handel og kontor, så ble jeg nesten aldri mobba.

    Så jeg så på sånn mobbing, som et litt tilbakelagt stadium da.

    Så jeg ble så forbanna, så jeg heiv ut Øystein da.

    Og Pia og Kjetil, de sa ikke noe.

    De kjefta ikke på Øystein, eller noe.

    Så jeg heiv ut de og.

    Og jeg prata ikke med Øystein på et halvt år, etter det her.

    For vi hadde planlagt å dra til Brighton.

    Så ringte jeg et halvt år etter, og hørte om vi skulle dra til Brighton da.

    Men da var det nesten at jeg ikke gjorde det, men jeg syntes egentlig Øystein var kul, så jeg tenkte at han kanskje hadde vokst opp da.

    Hvem vet.

    (Men han hadde ikke det da, men det er en annen historie).

    Men ting ble aldri de samme igjen.

    Det ble aldri like kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, (eller søstra mi), i helgene der opp i Leirfaret, etter den her episoden, hvor Øystein var veldig barnslig da, og lagde arr i hånda mi.

    For jeg syntes ikke det var noe artig, for jeg skjønte at da, så ble det arr i hånda, som antagelig ville være der resten av livet da.

    Og på 80-tallet, så var det nesten ingen som tulla med tatoveringer og piercinger og sånn, så da skilte man seg litt ut omtrent, hvis man hadde sånn arr.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg får bare ta en pause i skrivinga her.

    Det som skjedde da, var at jeg gikk jo i 2. klasse, på Sande Videregående, sånn som jeg skrev om, i et par bloggposter, etter at jeg fikk vitnemåla mine fra Sande, i posten her i England igår.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde på skolen, var at vi hadde jo en litt spesiell sos-øk lærer, som halta og sånn.

    Og som kanskje jentene i klassen ikke likte da.

    Hva vet jeg.

    Som man kan se på den karakterutskriften, på bloggen, fra igår, så gikk vel jeg for å være, mer eller mindre, best i klassen.

    Jeg hadde bra karakterer og jeg pleide alltid å svare riktig på spørsmål i timen og sånn.

    Så jeg hadde egentlig litt autoritet i klasserommet kanskje, siden jeg gikk for å være ganske glup vel.

    Så hun Elin, som satt ved siden av Lene Andersen, en eller to plasser bak meg, og til venstre.

    Hun Elin, som var fra Nesbygda, hun satt og lurte på noe sos-øk greiern da, i timen.

    Læreren satt og speida ut over klasserommet.

    Han var en kort kar, som halta, med mørkt hår og skjegg, i 40-åra kanskje.

    Og han så ut over klasserommet da, husker jeg.

    Men hun Elin, hun ba ikke læreren om hjelp.

    Neida, hun ropte på meg, for jeg var vel ferdig med oppgaven, eller noe.

    Så ropte hun på meg, for å hjelpe henne, med å forstå noe i boka da.

    Mens læreren og hele eller halve klassen, måtte ha hørt det.

    Hun trodde vel jeg viste det, siden jeg pleide å skjønne det meste.

    Men så gikk jeg bort dit da.

    Og hun Elin, hun var veldig pen, og også deilig er kanskje det riktige ordet.

    Med lyst hår, og pent ansikt og velformet, må man vel si.

    Så jeg reagerte kanskje litt på henne.

    Eller, jeg måtte vel konsentrere meg, for å ikke bli reagere på henne da, siden hun var så deilig og sånn da.

    Jeg tenkte at det kunne være derfor, at hun ikke ropte på læreren, at hun syntes han sikla på henne, eller noe.

    De jentene i klassen, var jo handel og kontor jenter i 17-18 års alderen, så de var veldig pene mange av dem.

    Men men.

    Men så la jeg merke til, at hun Elin stirra på hånda mi da, og frøys, før jeg fikk spurt henne hva hun lurte på omtrent.

    Jeg så at hun reagerte da.

    Og ganske sterkt, at hun frøys, så og si.

    Så da trodde jeg, at hun ikke ville at jeg skulle hjelpe henne, siden hun reagerte på meg, sånn negativt da, sånn som jeg forstod det.

    Så jeg tenkte at hun så sikkert på meg, på samme måte som læreren.

    Og at det var derfor hun ikke ba læreren om hjelp.

    Og så var hun ikke fornøyd med meg heller.

    Og da gikk jeg bare tilbake og satt meg ved pulten min igjen.

    Litt nedfor, for jeg syntes ikke det var noe artig, at hun Elin skulle reagere sånn negativt på meg da, sånn som jeg så det.

    Men jeg sa ikke noe mer, jeg bare reagerte på at hun reagerte så sterkt da.

    Og gikk tilbake og satt meg på plassen min.

    Han i klassen fra Dunihagan, Jan-Tore, eller noe, han så hele episoden husker jeg.

    Og syntes vel det var rart.

    Men jeg veit ikke om det var meg eller hun Elin som han syntes reagerte rart.

    Jeg hadde jo ikke så mye fine klær og sånn jeg.

    Selv om jeg kjøpte en ball-genser faktisk, i Drammen, siden det var så populært det året.

    Det var vel det første klesplagget jeg kjøpte selv omtrent, bortsett fra noen olabukser på Hennes og Mauritz og sånn, i Drammen.

    Men men.

    Mens hun Elin, hun så alltid så bra og fresh ut.

    Mens jeg ofte forsov meg og så litt mer noldus ut noen ganger, kan jeg tenkte meg.

    Og utseende var veldig viktig på 80-tallet, så jeg tenkte sånn, at folk sikkert holdt med henne, siden hun var så fin og sånn da.

    Men jeg hørte aldri noe mer fra noen om det her da.

    Men men.

    Men, hva mer skjedde da.

    Jo, jeg gikk jo på skole i Drammen, året etter.

    Og året etter det, så gikk jeg på skole i Oslo.

    Og da, var jeg hjemme på Berger, eller Sand, en helg, husker jeg nå.

    Da bodde søstra mi hos Ågot, på Sand.

    Og jeg var der i helgen da, for faren min hadde solgt huset, som jeg og søstra mi bodde i, på Bergeråsen.

    Men da bodde jeg noen uker i huset til Ågot da, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Og seinere, i 1989 eller 1990, så var jeg der en helg da.

    Og da hørte jeg søstra mi sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der’, om meg.

    Så det var tydelig at søstra mi hadde noe (Illuminati-) oppdrag, å passe på meg da.

    Men men.

    Så det var veldig rart, for søstra mi, hadde våren 89, noen måneder før det her, fortalt meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllupet til noen i slekta til Haldis, fortalt meg, mens Jan og Christell også satt der, på en resturant.

    Haldis og faren min var ikke med, av en eller annen grunn.

    Vi tre, jeg og Pia og Christell, var nesten på samme alder, så det hendte at vi hang sammen.

    Men vi tre pleide aldri å henge med Jan, som var kanskje syv år eldre enn meg.

    Og kanskje ca. åtte år eldre enn søstra mi, og kanskje ni år eldre enn Christell da.

    Mens jeg var et år og fem måneder eldre enn søstra mi.

    Og to år og fire måneder eldre enn Christell.

    Men jeg var seint i puberteten, antagelig fordi jeg bodde aleine i Leirfaret, og Hellinga, siden jeg var ni år.

    Så jeg kom ikke i puberteten, før jeg var 17 år, i 1987.

    Men søstra mi og Christell, de var sikkert i puberteten, siden de begynte på ungdomsskolen ihvertfall, i 1985.

    Så de var mer voksne enn meg fysisk da.

    Mens jeg var kanskje mer moden i hue da.

    Sånn at jeg viste hva som var rett og galt, og leste aviser og så på nyhetene på TV og sånn da.

    Og var flink på skolen.

    Så jeg hadde litt selvtillit likevel, selv om jeg hadde mye problemer, for jeg pleide å hevde meg på skolen, ved å få bra karakterer, og sånn, selv om jeg ikke gjorde så utrolig mye skolearbeid egentlig.

    Men men.

    Da sa Pia, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente.

    Mens mindre enn et år etter da.

    Høsten 1989 var det kanskje.

    Så sa søstra mi, til faren min, i gangen i huset til Ågot, mens jeg satt i stua, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så kanskje søstra mi Pia, hadde noe Illuminati-jobb, å kontrollere meg(?)

    Noe rart var det ihvertfall.

    Jeg har jo hatt noen rolige år nå, hvor jeg har tenkt tilbake på hva som har foregått, og da har jeg kommet på mer og mer sånne ting.

    Mens da dette skjedde, på 80 og 90-tallet, så jobba jeg jo mye og var i militæret og gikk på skole og alt mulig.

    Så da stussa jeg vel ikke like mye på sånne ting.

    Men jeg la det på minnet da, for å si det sånn.

    Det som skjedde dagen etter, var også veldig rart.

    Søstra mi sa, at Christell, ønsket at jeg skulle dukke opp, i huset til Haldis, på Bergeråsen.

    Da var Christell der, sammen med to-tre jenter, på hennes alder.

    Jeg var vel da 19 år.

    Og Christell var vel da 17 år.

    Og hun hadde noe sånt som tre venninner, pene og slanke og lyse alle sammen vel, fra Nesbygda der.

    Som kjente Elin som gikk i klassen min, på Sande, to år tidligere.

    Hun som reagerte på det såret i hånda mi, etter at Øystein hadde sneipa en sigarett i hånda mi.

    De venninnene til Christell, fra Nesbygda, de spurte meg om det var riktig at jeg kjente hun Elin da.

    Og det måtte jeg jo svare ja på.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor de ville møte meg.

    Jeg synes det her var rart.

    Ingen forklarte meg hvorfor de ville at jeg skulle gå bort der.

    Så jeg syntes hele episoden var ganske pussig.

    Og alle disse tre-fire jentene gikk i sånne pastellfargede, moderne da, tettsittende joggedresser og sånn.

    Alle sammen vel.

    Christell hadde en flekk på sin joggebukse.

    Så jeg spurte henne hvorfor hun gikk med klær med flekker på.

    Og da ble hun borte en stund, før hun kom tilbake, muligens med noen andre klær.

    Det var litt vanskelig det her, å kommunisere for mye med Christell, for ofte så reagerte hun på meg da.

    Og jeg måtte også konsentrere meg, for å ikke reagere på henne.

    Og da var det litt spesielt, siden det var tre-fire sånne sexy, unge jenter der.

    Men jeg likte Christell best, husker jeg.

    Jeg fikk liksom ikke noe inntrykk av de her Nesbygda-jentene.

    Dem var vel litt overfladiske kanskje, hva vet jeg.

    Men på den tida her, så gikk jo jeg på diskotek hver helg, sammen med Magne Winnem fra skolen i Drammen, og sjekka opp damer i Oslo osv. da.

    Så jeg reagerte nok ikke så utrolig mye på de damene.

    For jeg var jo vant med pene damer fra skolen, og jeg dansa og noen ganger rota med damer i Oslo da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var det jeg huska om hun Elin.

    Men hvorfor hadde Christell flekk på buksa?

    Hvorfor reagerte hun Elin så mye på det såret mitt som Øystein lagde i hånda mi, når han sneipa den sigaretten der?

    Hvorfor ropte hun Elin på meg, og ikke på sos-øk læreren, når hun lurte på noe sos-øk greier?

    (Det var greit at jeg var flink, men jentene pleide ikke å behandle meg som om jeg var læreren, og rope meg til pulten deres, for å forklare dem ting.

    Det var det bare hun Elin som gjorde, som jeg kan huske).

    Hvorfor hadde Christell flekk på den gule joggebuksa si, eller hvilken farge det var?

    Hvorfor sa søstra mi, til faren min, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’ (meg altså)?

    Hvorfor kutta ikke søstra mi ut faren min, selv etter at hun sa, i Kristiansand, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente?

    Hvorfor ville Christell og Pia og de to-tre jentene fra Nesbygda, at jeg skulle dukke opp, alene (uten at søstra mi ble med, hun satt vel bare alene i huset til Ågot), på Bergeråsen i huset til Haldis, når det bare var tre-fire sånne veldig pene og sexye 17 år gamle jenter der?

    Her er det mange rare spørsmål, og få svar.

    Vil det noen gang dukke opp noen svar på disse spørmålene?

    Hvem vet.

    Det vet ikke jeg ihvertfall.

    Men sånn er det, man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Søkelys på Kristin Sola. (In Norwegian)

    Søkelys på Kristin Sola. (In Norwegian)

    Nå er klokka snart 11 her i England, og jeg må ikke glemme å ta ut søpla, som jeg skrev om igår.

    At det er sånn kronglete søppelkasting-system her.

    Men jeg lå og halvsov litt, i et par timer nå, og da tenkte jeg på at jeg jo fikk noen vitnemål sendt over fra Sande Videregående, som jeg fikk igår da.

    Og da tenkte jeg på hvorfor jeg fikk 4 og ikke 5 i norsk muntlig.

    Og det var pga. hun Kristin Sola da, som saboterte litt, og lo høyt, (et sånt latteranfall, som pågikk i flere minutter, mens jeg skulle lese da), og forstyrra, når jeg skulle lese noe greier fra norskboka høyt i norsktimen da.

    Så skrev jeg jo det, at jeg trodde ikke det var noe ‘mafian’ med Kristin Sola.

    Men at hun nok bare var litt spesiell.

    Men nå har jeg tenkt litt mer på det her da, og nå lurer jeg litt på om det er noe ‘lurings’ med hun Kristin Sola, eller Sola som mange, som vi i klassen, bare kalte henne.

    Men jeg bare ta ut søpla, før jeg glemmer det.

    For hvis jeg skriver på bloggen, uten å tenke meg om, så er plutselig klokka 12, og da er det for seint å ta ut søpla, for da er den uteresturanten åpen, med mange briter, i kontorjobber, som skal spise arbeidslunch da.

    Hvis dem ikke kommer før klokka 13 da, det er mulig, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det er ihvertfall på det klokkeslettet, rundt 12-13, da er det tjukt av folk i gatene her.

    For jeg bor jo liksom i gamlebyen, såvidt jeg har forstått det, i Liverpool.

    Og det er masse banker og andre kontorbygninger rundt her da.

    Det er vel tilsvarende City i London, skulle jeg gjette.

    Og nesten alle disse bank og kontorfolk har lunch samtidig.

    Omtrent.

    Så da kryr det av bankfolk og næringslivsfolk og embetsfolk og alt mulig da, i gatene her.

    Fra alle mulige slags offenltlige og private kontorjobber da.

    Liverpool er jo en gammel havneby, og er en av de største byene i Nord-England.

    Så f.eks. the Home Office, de har et asyl-mottak i London, og et i Liverpool.

    Og sånn er det vel med mange andre etater og, at de ser på Liverpool som ‘hovedstaden’ i Nord-England da.

    Nok i konkurranse med Manchester men.

    Men annet enn Manchester, så er det nok ingen byer som kan konkurrere med Liverpool om å være hovedstaden i Nord-England.

    Kanskje Newcastle.

    Nei, Newcastle er nok en mindre by enn Liverpool, må man si ja.

    Både befolkningsmessig og man kan også tenke fotballmessig.

    Da ser man i Newcastle, så har de et fotballlag, som er i toppen av divisjonene, Newcastle da.

    Mens i Manchester, så har de to lag, Manchester United og Manchester City.

    Og i Liverpool, så har de Liverpool og Everton da.

    Og da sier det seg nok, at da må nok Manchester og Liverpool være større byen enn Newcastle.

    Og det vet jeg jo at stemmer og.

    For jeg har studert i Sunderland, som er nabobyen, og nesten tvillingbyen, til Newcastle.

    Og da lærte jeg jo at det bodde flere folk i Sunderland, enn i Newcastle.

    Og det var vel da snakk om ca. 300.000 som bodde i Sunderland, tror jeg.

    Mens i Liverpool, så er det vel 400-500.000, tror jeg.

    Noe sånt.

    Selv om hvis man da hadde slått sammen Newcastle og Sunderland, så ville det nok blitt mer folk der, enn i Liverpool.

    Men de byene ligger ca. en halvtime fra hverandre, med Metro-en, så det tror jeg nesten ikke man kan gjøre.

    Det blir nok litt juks da.

    Men nå får jeg se å få tatt ut søpla her.

    Vi får se.

    (Pause).


    Jeg tror jeg har gjort feil med søppel-koden nå.

    https://johncons-blogg.net/2009/02/system-med-spla-in-norwegian.html

    Jeg tror jeg må stille søppelkoden litt ja.

    Det må bli mellom 10 og 11 vil jeg si.

    Og mellom 2245 og 2315, kan vi si.

    Jaja, da får jeg skrive det på lappen.

    (Pause).

    Jeg hadde egentlig tre til:

    Men de tror jeg heller at jeg får kaste ikveld, eller noe.

    Vi får se.

    En annen gang, for noen måneder siden.

    I høst kanskje.

    Så gikk jeg også ned og kasta 5-6 søplesekker, rundt 11-tida kanskje, en formiddag da.

    Dem har et sånt eget søppelrom der.

    Hvor de har søppel fra resturanten da, og ca. 10 søppelkasser, eller noe.

    Men da gikk jeg to ganger da.

    Med kanskje fem minutters mellomrom.

    Og da stod det ei dame i 40-åra kanskje der, når jeg kom tilbake.

    Og da husker jeg at jeg lurte på om hu skulle gå gjennom søpla mi.

    For det så sånn ut, at hun rigga seg til, for å åpne noen søppelsekker, og rote gjennom de da, oppå noen søppelkasser der da.

    Sånn plast-søppelkasser.

    Men det kan jo ha vært jeg som tok feil og.

    Jeg var ikke sikker, men jeg husker at det var en tanke jeg fikk.

    At jeg lurte på det her da.

    Men men, hvem vet.

    Samme det.

    Jeg får prøve å gå videre her.

    Vi får se.

    Ja, det ble litt mye søppel-greier her nå, men det er ganske kronglete system her da, med søpla, som man kanskje skjønner.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo det var hun Kristin Sola ja.

    Hun begynte jo å le, muligens sånn kunstig, vil jeg kanskje si nå.

    Hun fikk sånn skikkelig forstyrrende latterkick.

    I norsk-timen til Samland, da jeg skulle lese noe som gikk på norsk muntlig karakteren da.

    Enda hun satt ikke ved siden av meg, eller noe.

    Neida, hun satt bakerst, på raden ved siden av, var det vel.

    Og jeg satt foran ved vinduet da, til høyre når man kom inn i klasserommet, som var et rom i et sånt brakkebygg, må man vel kalle det, like ved fotballbanen, på Sande videregående da.

    Det var et brakkebygg som inneholdt to handel og kontor-klasser da.

    Så det var kanskje ikke så snobbete sted å holde til akkurat.

    Men, jeg syntes faktisk det var bedre der, enn i det betong/kommunist-aktige skolebygget.

    Ja, det var kanskje litt slemt men.

    Men det var bare to klasser der, og da ble det ikke så stressende, som i selve hovedbygningen da, hvor folk fra 10-20 klasser gikk rundt i gangene hele tiden da.

    Noe sånt.

    Og den andre klassen, som holdt til der, var vel en førsteklasse, tror jeg.

    Så det var ikke sånn, at noen kødda med oss andreklassingene der akkurat.

    Så det var et stille og fredelig skoleår, vil jeg si.

    Så det var egentlig nesten trivelig å holde til i det brakke-klasserommet, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    Og det var utsikt til fotballbanen og, hvis man kjeda seg i timen, noe som vel sikkert skjedde.

    Og på andre sida, hvis man så ut av vinduene på venstre sida av klasserommet, så så man ut i en skog da.

    Ikke verdens største skog sikkert, men det var ihvertfall en del trær og sånn da.

    Så det var ikke værst.

    Men men.

    Hva mer med hun Kristin Sola.

    Joda, hun var venninne med ei som het Monica Andersen tror jeg, eller Monika Andersen, kanskje.

    Og hun var også ganske pen, men hun var sånn guttejente da.

    Litt i hvertfall.

    Eller ganske mye.

    Sånn at hun var så tøff i kjeften osv.

    Hun bodde like ved Selvik der, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

    I begynnelsen av den bakken ned mot Lersbryggen der, eller hva det heter, tror jeg.

    Det hvor Fremad og det gamle Samvirkelaget der var.

    Men men.

    Så hun var ei skikkelig tøff jente, husker jeg.

    Men slank og pen da.

    Som også hun Sola var.

    Hun Monika hadde vel brunt hår tror jeg.

    Hun Sola hadde lyst hår da, med ganske mye hårgele.

    Og hun Sola hadde også ei venninne, med mørkt hår, som gikk ei klasse under oss, på Handel og Kontor, eller en annen studieretning.

    Hun venninna var også veldig pen.

    Men jeg så aldri de tre jentene sammen.

    Jeg så enten Sola sammen med hun Monika, kanskje mest i klassen da.

    Men i friminuttene, og også en gang på Terian i Svelvik, på Svelvikdagene, i 1989, tror jeg det kan ha vært, så så jeg Sola og hun venninna, i Svelvik da, utenfor Kafeterian der.

    Så sånn var det.

    Og Sola sa en gang, at de to spleisa på å leie solarium.

    Så de bodde nok ganske nærme hverandre.

    Og det tror jeg var på Kleiverhagan, som er i Sande da.

    Et stykke unna videregående, så dem måtte nok ta buss antagelig, eller sykle kanskje, det er mulig.

    På Kleiverhagan, eller Kleiverhagen, heter det kanskje når man skriver det.

    Der bodde også familien til kona til onkel Runar.

    Inger.

    Som er i Jehovas Vitner.

    Jeg var med dit en gang.

    Og familien hennes, de bodde i noe hus, med noen små åkere, eller kolonihager, eller hva det heter.

    Det så nesten ut som i Amerika, eller noe sånt.

    Det var på landet, men det var ikke bondegård.

    Det var like ved en gårdsvei.

    Så om Sola kanskje kjente slekta til mora til Ove og Heidi og Susanne og dem, som er eller har vært på Facebook-sida mi?

    Tja.

    Det har jeg tenkt på nå.

    Og når man kaller folk ‘Sola’, da er det et klengenavn da.

    Og da, når folk har klengenavn, så er det kanskje oftere noe spesielt med dem?

    Jeg får ta en pause her, det var litt slitsomt å skrive om det her, merker jeg.

    Men men.

    Ja, nå kom jeg på fler ting her da.

    Søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988.

    Men i et par år før det her, så pleide hun noen ganger å dra med meg, til Svelvik, på samfunnshuset der, på lørdager, eller hvilken dag det var, som det var ungdomsdiskotek der.

    Christell og Pia gikk jo der, i mange år.

    Men jeg likte ikke diskoteker og sånn.

    Selv om jeg vel hadde vært på diskotek i Brighton da, når jeg var 15 år.

    Men jeg husker at jeg var med søstra mi, på diskotek på samfunnshuset.

    Og den første gangen jeg var der, så jobba hun venninna til Kristin Sola der.

    Fra Sande da, av en eller annen grunn, så jobba hun i Svelvik.

    Og da må det ha vært i skoleåret 1987/88 da, vil jeg si.

    Jeg trodde jeg egentlig hadde vært der før, men det er mulig jeg husker feil da.

    At jeg var i Svelvik, men ikke gikk inn på diskoteket der da.

    Men hun var egentlig veldig pen hun venninna til Sola.

    Så det var litt rart at søstra mi dro meg med inn til Svelvik, også jobba søren meg hun venninna til Sola på diskoteket der, i garderoben eller noe sånn kanskje.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hun Sola var med i 4H.

    Det betyr hode, hjerte, og to ting til.

    Helse kanskje.

    Hva vet jeg.

    Det er vel en blanding av speidern og senterpartiet tror jeg.

    Altså det er noe sånn senterparti-greier da, tror jeg.

    Med sånne firkløver osv.

    I logoen vel.

    Så hun trodde jeg var ei sånn bondejente nesten, hun Sola.

    Jeg husker også jeg hadde en sånn kassettspiller, med høytalere med forsterker.

    Som jeg satt utenfor klasserommet engang, med opptak fra bråket i klassen.

    Fordi jeg hadde blitt kasta ut av timen da, av en lærer som ikke hadde helt kontrollen.

    Det var året før, og da fikk jeg nedsatt ordenskarakter da.

    Men men.

    Men jeg pleide å ta opp musikk fra nærradio osv.

    Så var det en sang som het ute til lunch, som var populær.

    Og da lo hun Sola så mye, da de sa ‘Norges Bondelag’, i den sangen.

    Så jeg trodde hun var vokst opp på gård kanskje, siden hun var med i 4H og også reagerte på at de sa ‘Norges Bondelag’, i ute til lunch-sangen.

    Det trodde jeg ihvertfall da, husker jeg, men jeg spurte ikke.

    Men men.

    Jeg skal se om jeg finner den sangen.

    En gang på ungdomsskolen, så måtte jeg dra til skoletannlegen på Sande Videregående, husker jeg.

    Men jeg hadde vel vært i England da, sommeren før jeg begynte på videregående.

    Så det var litt rart, husker jeg, å begynne på en ny skole.

    Men da huska jeg at jeg var ganske munter faktisk, til en forrandring, så den språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, den var en ganske fredelig ferie, hvor jeg satt mye og så på TV, hos den familien i Weymouth da.

    Men men.

    Og en kamerat av meg fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen, han hadde vel da allerede flytta til Sande, før det her, tror jeg.

    Ihvertfall var det på rundt den her tida.

    At han Kjetil og dem flytta til Sande.

    Til Dunihagan, tror jeg det het der, ganske nærme videregående skolen egentlig.

    Det samme stedet som en i klassen gikk, som jeg ikke husker hva heter nå, men som var ganske sossete vel, i forhold til meg, men det var ikke så mange gutter i markedsføringsklassen.

    Jeg var den eneste fra Berger.

    Så var det Snorre og Svein fra Svelvik.

    Trond Gurrik fra Holmestrand vel.

    Og så var det han Jan, eller hva han het, fra Dunihagan da.

    Og meg fra Berger da.

    Og det var ofte ‘case’, som det ble kalt, i markedsføringstimene, så da måtte jeg samarbeide med han fra Dunihagan da.

    Så vi satt mye bakerst i klasserommet, og da satt jeg noen ganger der og, i de vanlige timene og, husker jeg.

    Det var sånn køddete tone i klasserommet hele tida.

    Og jeg var fæl til å tulle med lærerne.

    Så han markedsførings-læreren, han måtte til slutt be meg pent om å slutte med det da.

    Han dro meg med ut, utafor inngangen til de brakke-klasserommene da.

    Og forklarte at han syntes det gikk greit, det var første året hans der.

    Men jeg kom ofte med kødding og kommentarer da.

    Noen ganger.

    Jeg var vel den eneste som turte.

    Men han spurte om jeg kunne være grei og slutte med det da.

    For det plagde han, virka det som.

    Da måtte jeg nesten slutte med det da.

    Men da ble han Jan-Rune, eller hva han het, misfornøyd med det da.

    Men jeg måtte nesten holde det jeg hadde sagt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men han var også fra det stedet hvor han Kjetil Holshagen var fra.

    Og jeg hadde vært et par ganger på Kleiverhagan der, hos den familien til hun Inger da, som er gift med onkelen min Runar.

    Og der bodde det også en som het Eskil.

    Som var den mongolide, eller noe, fetteren, til Ove og Heidi og dem.

    Men men.

    Og Ove og Heidi var ganske mye uti der da.

    Jeg var med der et par ganger da.

    Og dem var også mye hos Ågot på Sand da.

    Men men.

    Det er mer jeg husker om hun Kristin Sola og.

    Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, så tok hun Kristin Sola og ei annen jente i klassen, som het Monika Andersen, meg til side, etter en time, i første klasse på Handel og Kontor, mener jeg det var.

    Også spurte de meg, om det var sant at jeg hadde bodd alene, fra jeg var ni år, som de hadde hørt.

    I Sande(!)

    Så det var kanskje litt rart, at de hadde hørt det, helt i Sande(?)

    Men men.

    Jeg fortalte at det var sant da, og de sa at de trodde ikke at jeg ville gjøre noe lignende selv, som å la noen bo alene fra de var ni år osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, så satt hun Kristin Sola seg på plassen til Snorre Skaug, eller om det var plassen bak.

    (Det var ved de vinduene hvor det var utsikt til den skogen fra da, eller om det bare var noen klynger med trær).

    Så begynte hun å legge opp bilder av seg selv, og hun venninna hennes, med mørkt hår.

    Begge de så jo pene ut, syntes jeg.

    Men hun hadde et bilde av seg selv, hvor hun så litt ung og barnslig ut da, litt ‘hemma’ ut, kan man kanskje si at hun så ut, på det bildet.

    Ikke så stylet og pen som hun så ut til vanlig, på videregående da.

    Så da mobba jeg henne med det bildet da, for jeg tenkte hun ble flau da, over det bildet, for jeg syntes at hun så litt døv ut på det.

    Og da begynte hun å løpe etter meg gjennom klasserommet, og så begynte hun å klenge nesten for å prøve å få tilbake det bilde da.

    Og hun hadde jo pupper og det som var, men det brydde hun seg ikke om, hun skulle bare klenge eller slåss da, for å få tilbake det bildet da.

    Men men.

    Så det var det nærmeste jeg noengang kom hun Kristin Sola, vil jeg si.

    Men men.

    Mer da.

    Ja, det var vel mer og.

    Hm.

    Jo, en gang så skulle det være klassefest i Svelvik.

    Det var også det andre året, da vi holdt til i det ‘brakke-klasserommet’ da.

    Da spurte Sola meg, om jeg skulle være med da.

    Så sa jeg, at jeg regnet med det.

    Så sa hun, at hun ikke skulle være med.

    Men hun forklarte ikke hvorfor, hun sa bare at hun ikke skulle være med.

    Jeg var der, og da dansa jeg med hun venninna til Line Nilsen ihvertfall.

    Hva het hun da.

    Jeg husker ikke nå, men jeg syntes hun var helt grei.

    Uten at jeg kjente henne så bra men.

    Og Line Nilsen, hun kjente jeg jo såvidt fra ungdomsskolen og, hun var en av de jentene fra Svelvik, som havna i klassen til oss fra Berger, da vi begynte på ungdomsskolen.

    Og hun satt jeg ved siden av, det året, andre året på videregående.

    Men jeg snakket ikke så mye med henne, men jeg syntes hun virka alright da, uten at jeg kjente henne for bra.

    Men hun tror jeg nok bodde ikke på Ebbestad, men sikkert på Mariåsen, eller hvor det var, som de rikeste folka bodde, der i Svelvik.

    For hun var alltid veldig pent kledd, og oppførte seg vel også alltid veldig bra, mener jeg å huske ihvertfall.

    Hun var sammen med sønnen til gym-lærerinna hun da, hvis jeg husker riktig, som vel gikk i parallell-klassen vår, tror jeg, en med mørkt hår vel.

    De var skikkelig sånn kjærestepar.

    Så en gang, så var jeg på Drammens-messa, for faren min og Haldis, de hadde stand der, for vannsengbutikken da.

    Og da møtte jeg de mange ganger på Drammensmessa da.

    Så de ble sikkert lei av å se meg der.

    Men men.

    Jeg var så vant til å være på Drammensmessa og sånn, for faren min og Haldis pleide å være der hvert år.

    Så jeg gikk vel mest rundt der av gammel vane.

    Noe sånt.

    Det var egentlig ikke like artig etterhvert, men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Mer da.

    Jo, da jeg skulle begynne på skole i Drammen, så trengte jeg et eget søknadsskjema for det.

    Og da hadde jeg prata såvidt med hun Kristin Sola om det da.

    Og da hadde hun sagt, at hun også kanskje skulle det.

    Men det ble ikke noe av da, visstnok.

    Men, hun henta skjema for meg, for å søke på skole i Drammen.

    Så det var litt rart.

    Jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjema fra, men hun tok det med på skolen en gang, og jeg fikk det i gymtimen, eller noe, mener jeg å huske.

    Eller at vi var der i forbindelse med noe annet, i Sandehallen da.

    Jeg tror det var sånn.

    Men jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjemaet fra, søknadsskjema til Gjerde VGS., men det vet hun kanskje selv.

    Men men.

    Og noe av det siste jeg husker henne fra, det var på en russekro, i Hokksund.

    Da var Cecilie Hyde med, tror jeg.

    Og hun var jo ikke russ, men hun hadde sett russekort, av hun Astrid, i klassen, fra Dalom, eller hva det heter igjen.

    Hun sa det var verdens navle.

    Det var vel i Hallingdalen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da hadde hun Cecilie, som hang mye med søstra mi, hjemme hos meg.

    Hun hadde speida på russekorta mine, og sett bildet av hun Astrid da.

    Og da lurte hun på om hun var pen.

    Hun var jo helt alright, syntes jeg, så jeg sa ja da.

    Så hun Cecilie ble med for å møte hun Astrid, fikk jeg nesten inntrykk av.

    Men så ble hun skuffa, for hun syntes ikke hun var noe pen, likevel, visstnok da.

    Noe sånt.

    Så om hun Cecilie var noe slags heks, omtrent, eller noe, som skulle gjøre hun Astrid til noe hore, eller noe(?)

    Hva vet jeg.

    Hun Cecilie var nemlig mørkhåra, og jentene i klassen, på Gjerde, sa hun hadde hatt tre aborter.

    Men men.

    Og hun Astrid, som var fra verdens navle, (men bodde i Drammen, like ved Åssida vel), hun var lyshåra da.

    Men men.

    Bare i tilfelle det var noe mønster her.

    Mer da.

    Jo, da prata jeg med Sola da.

    Og da hadde hun fått kyssesyken.

    Så da ble jeg litt skuffa huska jeg.

    For at hun dreiv å kyssa så mye.

    Men men.

    Og hun fortalte at da jeg ikke hatt møtt opp i tredje klasse på Sande videregående.

    (For jeg søkte både på Sande og i Drammen, i tilfelle jeg ikke kom inn i Drammen, siden bare ti folk fra Vestfold fikk lov å gå på skole i Buskerud hvert år).

    Og jeg ringte ikke å sa fra i Sande, at jeg skulle gå på skole i Drammen.

    (Det var ganske kjedelig å gå på skole ute i skogen i Sande, noen ganger, så jeg tenkte jeg fikk hjelpe dem, sånn at det skjedde noe der).

    Så da hadde min plass blitt ledig da.

    Og da kom Trond Gurrik fra Holmestrand inn, også tredje året, i Sande.

    Så sånn var det.

    Ellers så husker jeg vel ikke så mye av hun Kristin Sola.

    Jo, en ting til.

    Da jeg var i militæret, på Terningmoen.

    Første uka, så prata vi om alt mulig da.

    Det var jeg og Pettersen fra Fredrikstad, en kar fra Brumundal, som seinere ble sjåfør i troppen.

    Og en som ble idretts-assistent.

    En som dreiv med ski, eller noe, og løp 3000-meter, på ni minutter, eller noe sånt noe.

    Han og jeg vi prata om damer da.

    Og da var det min tur til å prate om damer.

    Og da ville jeg ikke prate om damene fra Bergeråsen.

    Sånn som stesøstra mi Christell og Nina Monsen osv., de forskjellige damene der da.

    Nei, dem hadde jeg ikke så lyst til å prate så mye om, i det militærrommet.

    Men da, så tenkte jeg, at da kunne jeg prate om hun Kristin Sola og hun venninna hennes da, hun med det mørke håret.

    For begge dem var veldig pene da, kanskje spesielt hun med det mørke håret, men Sola var ikke så værst hun heller da.

    Men men.

    Og da viste det seg, at han seinere idretts-assistenten kjente de to damene da.

    (Jeg vet ikke hvorfor vi begynte å prate om damer, men det var en av de første dagene i militæret det her da, og da var man litt prega av å bli tulla med, av alle mulige militære da, så det var ikke alltid man tenkte så mye over det man sa, når man hadde fri osv.

    Pettersen, han fortalte om da Ørjan Løvdahl ble sent hjem fra Albertville-OL, var det vel.

    Så var det fordi han hadde hatt sex med Anette Bøe, dama til idrettspresidenten, og tre andre damer på rommet, visstnok.

    Som Ørjan hadde tulla med, sa Pettersen.

    Så da bar det rett hjem.

    Hvordan han nå hadde fått alle de damene med opp på rommet).

    Og da kjente han idretts-assistenten både Sola og venninna da.

    Jeg tror han hadde rota med venninna til og med, og hun hadde visst fått en unge, husker jeg han sa.

    Da ble ikke jeg så munter da, men men.

    For han var jo fra Oslo eller Bærum, eller noe, han idrettsassistenten, så jeg ble egentlig litt driti ut da, siden han kjente dem bedre enn meg.

    Men men.

    Men jeg prata aldri med hun med det mørke håret, som var venninna til Sola.

    Hun var så pen og sånn og, så det var ikke så lett, å prate med damer som var så pene, man ble vel litt nervøs og sånn, da sikkert.

    Noe var det.

    Og jeg møtte henne ikke så ofte heller.

    Og begge de samtidig, det ble kanskje litt mye, når man var i den 17-18 års alderen.

    Det er mulig.

    Noe var det ihvertfall.

    Men jeg bare kom på den tullinga, til hun Kristin Sola, når jeg skulle lese i norsktimen, noe som gikk på muntlig karakteren min.

    For da sa også han Samland, at hun Kristin Sola hadde ødelagt for karakteren min da.

    Så det var nok sånn det var.

    Og han Samland, han var klasseforstanderen vår i første klasse, så jeg måtte nesten spørre, da jeg ringte Sande videregående her, i forrige uke, var det vel.

    Og han var pensjonert nå, men han var visst innom skolen nå og da.

    Men han var litt spesiell, så jeg sa ikke noe mer.

    Men men.

    Men rektor Stige, han var nå pensjonert, han som ga meg nedsatt orden.

    Men han var nok moden for pensjon, allerede i 1986/87, vil jeg si.

    Men hva jeg mente, telte nok ikke så mye da.

    Men men.

    Men det var veldig kult av Sande videregående å sende vitnemåla gratis ihvertfall.

    Så kan man også sette spørsmålstegn ved, hvordan Sola og Monika Andersen viste at jeg bodde alene fra jeg var ni år, når de bodde to mil unna omtrent, i Sande.

    Og hvorfor hun Sola henta det skjemaet for meg, for å gå på skole i Drammen.

    Det var kanskje litt rart det og.

    Og hun og venninna hennes, de så på meg, på Svelvikdagene, i 1989, like før jeg flytta til Oslo.

    Og jeg så på dem og da.

    Men jeg var der sammen med søstra mi og Cecilie Hyde da, så det ble ikke til at jeg prata med dem, utafor Kafeteriaen der.

    Jeg kjeda meg, og prøvde vel kanskje å få litt oppmerksomhet, fra hun Cecilie Hyde osv.

    For hun og søstra mi, dem var ikke kanskje så kule lengre, ovenfor meg, på den tida der.

    Og jeg hadde en sånn genser, som jeg vel hadde fått av Haldis, med snøring i livet da.

    Og da hadde jeg kjeda meg, og bundet opp en sånn røykpakke i den snøringa, så det så nok ganske dumt ut da.

    Men jeg prøvde vel å være kul, eller noe, siden jeg røyka osv., men det var nok bare dumt ja.

    Men men.

    Så kanskje det var det dem reagerte på.

    Det virka på meg, som om dem reagerte enten på det med røykpakka, eller på søstra mi og Cecilie, som jeg hang sammen med der.

    Jeg ville nok ikke klart å fått med Pia og Cecilie bort til Sola og venninna, utenfor inngangsdøra til Kafeterian der.

    Så jeg sa ikke noe til søstra mi og Cecilie.

    Jeg sa ikke sånn, ‘Å der er Kristin Sola og venninna fra Sande’.

    Neida, jeg sa ikke noe.

    For jeg trodde ikke at søstra mi og Cecilie kjente dem.

    For søstra mi gikk på allmenn, første året, og hadde gått på ungdomsskolen, de to årene jeg gikk på Sande.

    Og Cecilie hadde gått på Helse og Sosial, tror jeg, og en annen linje.

    Hun hadde vel gått to førsteår, tror jeg.

    Før hun muligens begynte på en tredje linje.

    Men men.

    Hun Cecilie, hun huska jeg fra en eksamen, andre året på Sande videregående.

    Altså ca. et halvt, eller et år, før hun bodde en del oppe hos meg, da søstra mi flytta dit, rundt jula 1988.

    Det var fordi, at på eksamen, så skulle vi sitte annenhver rekke, med handel og kontor og helse og sosial-elver da.

    Og da begynte hun Cecilie, å være skikkelig breial.

    Hun sjekka opp en i klassen min.

    Det var i første klasse det her.

    Så det var i 1986/87.

    Så jeg visste hvem hun Cecilie var, før søstra mi ble kjent med henne, et år eller to seinere.

    Hun Cecilie Hyde da, som hun het, hun sjekka opp han Tønsberg-karen i klassen min.

    (Det var to sosser fra Tønsberg, Steinar og en som het Eier til etternavn vel, som ikke kom inn i Tønsberg da, antagelig, men gikk på skole i Sande, ganske mange mil nord for Tønsberg, kanskje 4-5 mil).

    Og da hadde han Eier, tror jeg han het, skikkelig soss, med bakoversveis, og vel bleika eller stripa hår kanskje.

    Han hadde da sagt noe til eksamensvakta.

    Så begynte hun Cecilie, å si noe tilbake da.

    Eller om det var Cecilie som klagde til vakta.

    Kanskje hun ville ut og røyke, eller se på jukselapp, eller noe.

    Så sa han Eier noe tilbake da.

    Så sa hun Cecilie, at ‘du er ganske søt du’, til han Tønsberg-gutten da.

    Så hun var ganske breial hun Cecilie, og lagde masse oppstyr, under eksamen, og sjekka opp gutter under eksamen og.

    Krangla med vaktene og sjekka opp gutter.

    På eksamen eller tentamen, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Så derfra kjente jeg henne.

    Men jeg vet ikke om hun huska det, da hun ble kjent med søstra mi, at jeg satt i det samme klasserommet da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så jeg bare så litt tilbake på hun Sola og hun venninna da.

    Men jeg gikk ikke bort til dem.

    For jeg ville ikke at søstra mi og hun Cecilie, skulle bli kjent med dem.

    Eller, jeg orka ikke å prøve å dra med søstra mi og Cecilie, bort til Sola og venninna da.

    For dem var ganske sånn egenrådige, både søstra mi og Cecilie da.

    Og litt sånn rastløse, mener jeg å huske, den dagen.

    Så vi gikk vel ikke like bra sammen da, som da de nettopp hadde flytta inn hos meg, så vi hang vel mest sammen av gammel vane, vil jeg si.

    Så jeg lot bare Sola og venninna stå der ifred.

    Mens jeg hang med søstra mi og Cecilie da.

    Jeg bare så litt tilbake på dem, og lurte på hva det var som Sola reagerte på.

    Hun prata om meg, eller søstra mi og Cecilie, til venninna si da, det husker jeg.

    Men men.

    Men jeg vil si det var tre rare ting med hun Kristin Sola.

    Det var at hun lo da jeg hadde den opplesinga i norsk-timen, som gikk på norsk muntlig karakteren.

    Det var at hun henta det skjema for meg, av en eller annen grunn.

    Og det var at hun visste at jeg hadde bodd alene siden jeg var ni år, enda jeg bodde på Berger, sikkert over to mil fra Kleiverhagan.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så hva disse rare tingene kom av, det vet jeg ikke.

    Men man kan lure kanskje.

    Kanskje hun bare skulle være grei.

    Hm.

    Jaja, hvem vet.

    Det er vel kanskje ikke så greit, å le sånn i norsktimen da.

    Men men.

    Men kanskje hun ikke klarte å styre seg da, det er mulig.

    Jeg får heller prøve å tenke mer på hvordan det her kan ha hengt sammen.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på noe mer morsomt, om de Svelvik-jentene som havna i klassen vår, fra Berger, på Svelvik ungdomsskole da.

    En dag, i åttende klasse, var det kanskje, så dukka plutselig Jeanette Aulie, eller hva hun het, fra Svelvik som sagt, opp i gangene på ungdomsskolen, travende rundt med en svær agurkformet dildo, som var sånn, at det var en vanlig dildo inni agurken da.

    Og da var det visst en ungdom fra Svelvik, som hadde vært i syden, eller noe.

    Og da han kom hjem, så hadde han med to sånne ganske svære dildoer, mener jeg å huske, til hun Jeanette Aulie og Line Nilsen i klassen da.

    Var det noen som fortalte.

    Men hvorfor hun Jeanette gikk rundt med den her dildoen, i gangene på Svelvik Ungdomsskole, det skjønte jeg ikke helt, hvordan hun tenkte da.

    Men hun skulle visst vise den fram til noen i parallell-klassen, eller noe.

    Noe sånt.

    Og på den tida her, på midten av 80-tallet, så var det ikke vanlig for eksempel, at VG og Dagbladet reklamerte for dildoer, og sånn, sånn som de gjør nå.

    Nei, det var nok bare Porno-Hagen omtrent, som kunne ha funnet på det, rundt 1985 osv.

    Så jeg husker jeg stussa på det her, at hun Jeanette var så frigjort, at hun gikk rundt og viste fram svære agurk sexleketøy, i friminuttene på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg aldri helt klarte å skjønne hvordan hun kunne klare det og samtidig ikke være flau, eller tenkte over at det skulle være noe rart.

    Men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

  • Jeg tror HiO og NITH kunne hatt noe å lære av Sande Videregående når det gjelder å sende karakterutskrifter. Tusen takk til Sande Videregående! (N)

    Jeg tror HiO og NITH kunne hatt noe å lære av Sande Videregående når det gjelder å sende karakterutskrifter. Tusen takk til Sande Videregående! (N)



    PS.

    Siden jeg fikk bare 4-ere og 5-ere 2. året på Sande, så var jeg en av de ti beste, som søkte til Buskerud, fra Vestfold fylke, skoleåret 1988/89.

    Så da kom jeg inn på skole i Drammen, Gjerde VGS., som ligger i Buskerud, selv om jeg bodde på Bergeråsen i Vestfold.

    Så da fikk jeg busskort fra Drammen i Buskerud til Bergeråsen i Vestfold.

    Og da husker jeg at søstra mi, Pia, ble litt misunnelig vel.

    For hun var så glad i å dra inn til Drammen, på diskotek og sånn.

    Så hun tror jeg faktisk kjøpte månedskort noen ganger.

    Men da hadde jeg busskort da, som jeg også brukte etter jobben på CC noen ganger, selv om det egentlig ikke var lov.

    Men lærer Karlsen hadde gitt oss noen skjema, hvor det stod at vi hadde vært på klassetur, på noe datamesse osv. da, så da slapp man å betale på bussen da.

    For jeg gikk på datalinja i Drammen, siden jeg var så glad i å programmere osv., på begynnelsen av 80-tallet.

    Og datalinje hadde de ikke i Sande da.

    Men jeg likte meg egentlig bedre i Sande, hvis jeg skal være ærlig.

    For man kan se at jeg fikk 6-er og 5-er i matte.

    Mens på Gjerde, så fikk jeg 2-er.

    Det var så ustrukturert undervisning der syntes jeg.

    Men de folka i Drammen var vant til han læreren fra før da, men jeg hadde så mye jobb og alt mulig, så jeg fikk ikke med meg alt.

    Og Magne Winnem skulle absolutt ha meg med på Gulskogen senteret, i en mattetime eller to og.

    Så hva det var for noe, kan man jo lure på.

    Men men.

    Takk til Sande Videregående ihvertfall!

    Nå skal jeg ringe til Drammen.

    Men jeg kan ikke ringe Gjerde VGS, for den skolen er nedlagt, så jeg får finne på noe.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Som man kan se, så fikk jeg også beste karakter, A, i matte, på HiO:


    Og på ungdomsskolen, i 7. og 8. klasse, så hendte det også at jeg fikk S i matte, i karakterboka.

    Mens i 9. klasse fikk jeg bare M.

    For da ble jeg så mye mobba, så jeg ble litt skolelei, og måtte fokusere meg mest på å bare komme gjennom skoleåret, for det var så ille, at det var ingen i klassen som prata med meg på over et halvt år, eller hva det var.

    Etter noe sitte på fanget-episode.

    Når Odd Einar Pettersen, etter signal fra Ditlev og Geir-Arne satt seg på fanget mitt, i hele friminuttet.

    Som man ser på 2. klasse videregående vitnemålet, så fikk jeg 5 i gym.

    Og jeg spilte fotball og sånn under oppveksten.

    Men, jeg fikk ikke i meg nok ordentlig mat da.

    Farmora mi på Sand, hu lagde sånn som ertesuppe, risengrynsgrøt, stekte pølser og sånn.

    Men ikke så mye kjøttdeig-retter, og biff det var hun ikke vant til å lage.

    Og på Bergeråsen spiste jeg bare Pizza Grandiosa.

    Så jeg var tynn da, med litt mage, fra alt potetgullet og colaen jeg kjøpte da.

    Så jeg klarte ikke å dytte bort Odd Einar, som sikkert veide 90 eller 100 kg, i 9. klasse, siden han var vel fullvoksen allerede i 7. klasse, hvis jeg husker riktig.

    Da dukka han plutselig opp i klassen, fra Nord-Norge vel(?), og var dobbelt så stor som alle de andre.

    Jeg følte meg så ydmyket, av at han satt på fanget, nesten som en stor dame, har jeg skrevet på bloggen tidligere.

    Så jeg tok bare bussen hjem.

    Og da måtte jeg ned på lærerværelse for å prate med klasseforstander Aakvåg, (eller hvordan man skriver det navnet hans igjen).

    Og da sendte meg til ei som het Enger, som var sosiallærer, eller et eller annet rart.

    Og jeg forklarte da, at jeg hadde sett at Ditlev og Geir Arne, ga ‘startsignal’ til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.

    Og da begynte en sånn kampanje da, om at jeg hadde jugi, eller noe.

    Ditlev og Geir Arne følte seg urettferdig behandlet, for jeg hadde sagt at de var med på det.

    Og det så jeg med mine egne øyne, at de liksom ga startsignal, til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.

    Så det her tror jeg må ha vært noe de tre hadde planlagt på forhånd.

    Men da spredde spesielt Ditlev og Geir Arne løgn i klassen da, om at de ikke hadde vært med på det, og at jeg var blitt sinnsyk og sånne ting.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så da prata tilslutt ingen med meg, omtrent i det hele tatt, i klassen, resten av skoleåret, omtrent.

    (Men jeg kjente noen i bordtennis valgfag klassen da, Kenneth Sevland osv., fra parallellklassen da.

    Så i de timene så var jeg vanlig).

    Men i klasserommet så var jeg utstøtt da, må jeg vel si.

    Men jeg skjønte jo det, at vi gikk i 9. klasse, og at ungdomsskolen snart var ferdig.

    Det var mye derfor jeg ville gå handel og kontor og, for da slapp jeg mye av de gutta i klassen, som var ganske kjipe og/eller mobba da, vil jeg si.

    For ingen av gutta fra Berger, gikk handel og kontor, untatt meg.

    Så på videregående, så var det nesten aldri noen som mobba meg.

    Så sånn var det.

    Og jeg skulle jo også til Weymouth, på språkreise, med han Kenneth Sevland og noen andre folk fra parallellklassen, fra Svelvik da, etter 9. klasse.

    Og jeg levde vel mye på at jeg hadde vært i Brighton, på språkreise, sommerferien før 9. klasse.

    Så jeg dreit egentlig i folka i klassen.

    Jeg brydde meg ikke om hvordan dem oppførte seg.

    For jeg planla å ta videregående, å så begynne på BI, i Oslo, etter ønske/råd fra faren min da.

    Så jeg planla å dra bort fra Berger.

    Så den mobbinga, den tok jeg ikke så seriøst, for jeg visste at jeg kom til å flytte vekk uansett.

    Så jeg bare beit sammen tenna, og kom meg gjennom det, og tok det ikke så personlig egentlig.

    Jeg så mer framover.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg har nesten alltid fått beste karakter i matte.

    Eller nest beste.

    Aldri G eller 4 eller C.

    Alltid M eller S, 5 eller 6, A eller B.

    Men ikke i Drammen.

    Da fikk jeg 2(!)

    Og det er ikke bra for 6 er beste karakter.

    Så jeg strøyk nesten.

    Så grunnen til at jeg skriver dette PS-et, var om det kunne ha vært noe muffens i Drammen(?)

    Noe ‘mafian’-muffens f.eks. med matte valgfag-læreren(?)

    For jeg synes han var så surrete, og ustrukturert.

    Og han retta prøvene mine så strengt og.

    Pga. noe bageteller, så fikk jeg mye færre poeng da, enn jeg syntes jeg skulle ha selv.

    Og han var ikke noe sånn hyggelig og høflig heller, synes jeg.

    Eller jeg likte ikke han som person, og heller ikke måten han underviste på, eller retta prøvene på.

    Så jeg vet ikke om hva det kan ha vært som foregikk der.

    For han virka veldig avholdt, av Torgills, kollegaen min fra CC Storkjøp, som også gikk i den matte-valgfag klassen, og som hadde hatt han som lærer de to foregående årene også vel.

    Som mange av de andre der vel.

    Mens Andre Willassen, i klassen, fra Røyken, han skjønte ikke noe av den matten.

    Så han læreren ødela mye for mattekarakteren til oss, som ikke var fra hans gamle klasser, vil jeg si.

    Og det virka som at han kanskje favoriserte sine gamle elever da.

    Han pirka ihvertfall kjempemye på mine prøver da.

    Og det pensumet der, det året, er vel mye av det samme, som første året på HiO, i Diskret Mattematikk, hvor jeg fikk karakteren ‘A’, uten så innmari mye strev og pugging egentlig.

    Men men, det er kanskje bare jeg som var sløv av for mye CC-jobbing og programmering i datasalen, det er mulig.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Og man kan se, at i 2. klasse videregående, så fikk jeg bare 4, i norsk muntlig.

    Men jeg lå egentlig ann til en 5-er.

    Men vi hadde ei jente i klassen, som het Kristin Sola, fra Sande, eller Kleiverhagan, eller noe sånt noe.

    Og hun begynte å le så mye, da jeg skulle lese noe greier i norsk timen da, som gikk på muntlig karakteren.

    Så da ble jeg litt flau da, for hun lo av meg, som om jeg hadde sagt noe morsomt da.

    (Men jeg tror egentlig ikke at det var noe ‘mafian’-greier, eller noe, med henne da, hun var vel bare litt spesiell).

    Noe sånt.

    Og da sa Samland det, at da fikk ikke jeg så bra karakter i norsk muntlig da, fordi hun Kristin Sola hadde ledd så mye da, og ødelagt for meg, når jeg skulle hatt ro til å lese noe greier på Vågå-dialekt, eller hva det var.

    Så leste jeg ‘lik-skrotten’, istedet for ‘lik-skjorten’ da, siden hun der Kristin Sola lo så mye da.

    I noe dikt i norskboka da.

    Så sånn var det.

    Så derfor fikk jeg ikke 5 i norsk muntlig da.

    Men jeg ga egentlig søren i det, for jeg hadde så bra karakterer jevnt over liksom, med bare 4-ere og 5-ere, det året.

    Så om jeg fikk 4 eller 5 i norsk muntlig, det ga jeg egentlig faen i, jeg gadd ikke å krangle noe med Samland, som var norsklærer pga. det, jeg gadd å nedverdige meg til å be om å få lese på nytt, eller noe.

    For jeg var vel litt snobbete.

    Jeg var vel vant til å være best eller nest best i klassen, på ungdomsskolen.

    Så folk trodde vel kanskje at jeg skulle ta tysk i valgfag på ungdomsskolen, og gå allmenn.

    Men jeg var jo vant til å bo aleine og sånn, og jeg var mye deprimert og sånn, under oppveksten.

    Så jeg valgte å kutte ut noe av de kjedeligste skole-greiene, som tysk og allmenn-linja osv.

    For da, så kunne jeg drive med bordtennis og sjakk, som var rimelig fritt og sånn, og også gå på handel og kontor, som var ganske enkelt synes jeg.

    For jeg kunne kontorarbeid og data fra før.

    For jeg hadde hatt data hjemme i mange år, og jobbet en del med kontorarbeid, i firma til faren min da.

    Og leika på kontoret i huset til Ågot og Øivind, på Sand, da jeg var yngre da.

    Så jeg behøvde nesten ikke å konsentrere meg så mye, på Handel og Kontor.

    Unntaket var kanskje rettslære, som var ganske kinkig i starten.

    Men jeg tok meg sammen, og fikk en 4-er der og.

    Og hun lærerinna der, var ganske streng, og faget var uvant for oss.

    Vi måtte bla i lovsamlinger osv., og tyde noe kronglete språk, som stod i kjøpsloven og forskjellige lover, husker jeg.

    Men da tok faktisk hun lærerinna, og kopierte opp min besvarelse en gang.

    Og ga til en parallell-klasse, på Sande videregående.

    For hun lærerinna, hun syntes at jeg forklarte lovene så bra, i besvarelsen min, på prøven, på et språk som var lett å skjønne da.

    Så hun kopierte opp min prøve til en klasse som kom i rettslære til eksamen, eller noe.

    (Men jeg fikk fortsatt bare 4 i karakter på prøven da, selv om jeg syntes jeg hadde gjort det bra da).

    Men jeg lå ann til en 3-er i starten, tror jeg, så jeg fikk være fornøyd med at jeg fikk en 4-er da.

    Jeg hadde ikke så mye sjangs til å få bedre i standpunkt-karakter, men jeg syntes jeg kunne fått bedre på den prøven da kanskje.

    Siden hun lærerinna kopierte opp besvarelsen min, og delte den ut i en annen Handel og Kontor-klasse.

    Men men.

    Markedsføringsfaget, var et kapitell for seg.

    Det var en ganske ung Sande-gutt, som var kommet hjem fra markedføringsstudier, ved BI eller NMH, eller hvilken skole han gikk på.

    Og han ga 5-er til de peneste damene i klassen.

    Lene Andersen og ei mørkhåra ei, som dreiv parfymeri, i Sande.

    Men på eksamen, så fikk Lene Andersen 2, sa hu til meg.

    Jeg fikk 4 på alle prøvene, hele året, mener jeg å huske.

    Og fikk også 4 på eksamen da.

    Så han læreren, han tror jeg ikke fikk fortsette som markedsføringslærer, for han hadde nok favorisert de peneste damene i klassen muligens.

    Selv om jeg tror at det kanskje kan ha vært noe tull, siden Lene Andersen fikk 2 også, det er mulig.

    Jeg gikk ved siden av henne, da hun leste at hun fikk 2 på eksamen, og da var hun ikke blid da.

    Men det skjønner man jo.

    Men jeg prøvde å roe henne ned, men jeg tror hun klagde, så det er mulig hun fikk bedre karakter.

    Ei i klassen fra Sande, (eller hun var kanskje i parallellklassen da(?)), som jeg ble kjent med litt første året, det var ei som hette Mette Holtet, eller noe, tror jeg.

    Og hun syntes det var morsomt, at de pene damene som fikk 5 i standpunkt, fikk 2 på eksamen.

    Jeg tror begge de to, Lene Andersen og hun pene, mørkhåra, som dreiv parfymeri i Sande, fikk 2 på eksamen.

    (Hun hadde i bilulykke hun som dreiv parfymeriet, eller noe.

    En bil hadde kjørt i feil felt, i fylla, eller noe, og hoppa over en bakketopp, og havna oppå bilen hennes, mellom Sande og Drammen, var det vel.

    Så derfor gikk hu på skole igjen da, enda hun var litt eldre enn de fleste andre i klassen da.

    Men hun var hyggelig og sånn, syntes jeg, jeg fikk sitte på til Drammen noen ganger, for faren min jobba der da, så jeg pleide å dra inn dit, og kjøpe datagreier og sånn, i byen da.

    Og hun og jeg pleide å ha jukselapper, noen ganger, på prøver, for vi satt ved vinduet.

    Det var vel på sos-øk prøvene, tror jeg.

    For han gikk for å være litt spesiell han sos-øk læreren da.

    Damene i klassen likte ikke han, tror jeg, så en gang så ropte venninna til Lene Andersen på meg, istedet for han læreren da.

    Ei som het Elin fra Nesbygda vel.

    Men da hadde Øystein Andersen, fra Lørenskog, sneipa en røyk i handa mi.

    Så jeg hadde arr på hånda.

    Og det likte visst ikke hun, tror jeg.

    Hun reagerte ihvertfall på det, så jeg bare gikk og satt meg igjen.

    Jeg var ikke så selvsikker ovenfor jenter, egentlig da jeg var på den alderen.

    Selv om det var veldig mange pene damer i klassen da.

    Men jeg prøvde å oppføre meg bra da, men jeg hadde ikke så bra selvtillit, etter all mobbinga på ungdomsskolen, så det var ikke sånn at jeg trodde at jeg hadde noe sjangs på noen av de fine damene i klassen, for eksempel.

    Jeg tenkte nesten ikke sånn på dem, jeg bare beundra de pene damene, må man vel si, men jeg trodde ikke jeg hadde noe sjangs på så pene damer egentlig.

    Selv om jeg gikk greit overens med noen av folka og damene i klassen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

  • Ordføreren i Svelvik. (In Norwegian).

    Ordføreren i Svelvik. (In Norwegian).

    http://dt.no/article/20090102/SVPNYHETER/418461213/1395/SVPFORSIDE

    Det her er ordføreren i Svelvik, Knut Erik Lippert, eller noe.

    Han er ikke så gammel ordfører egentlig vel.

    Han gikk enten en eller to klasser over meg, på videregående i Sande.

    Jeg husker at russen på Sande, hadde masse arrangementer, enten våren 1987 eller våren 1988, da jeg gikk på skolen, enten i første eller andre klasse handel og kontor.

    Og da tror jeg at jeg hadde forsovet meg en time, eller noe, som jeg ganske ofte gjorde, for jeg var litt deprimert pga. alle problemene i familien, at jeg måtte bo alene fra jeg var ni år osv.

    Men men.

    Men da så gikk jeg tilfeldigvis forbi fra der hvor bussen stoppet da, og i retning klasserommet vårt.

    Det var nok i 2. klasse det her, vil jeg tippe, så da gikk han Lippert i klassen over meg da.

    Noe sånt.

    Og da skulle russen ha strippe-konkurranse.

    Og på den tida, så var ting enda mer politisk korrekt osv., vil jeg si, ihvertfall i forbindelse med rødstrømpe-ting.

    Så det var bare gutta som hadde strippe-konkurranse.

    Så da jeg gikk forbi noe sånn scene eller noe tak som de her rødruss-gutta stod på, så fikk jeg den tvilsomme æren av å se han ordføreren strippe i underbuksa, for de tre-fire damene, eller noe, som var møtt fram.

    Og han ordføreren, han virker som er normal i huet og sånn, for meg.

    Han gikk jo på almenn, så han må jo ha hatt bra karakterer for å komme inn, må man regne med.

    Men han har sånn skjelving, i hender og bein, må man vel kalle det.

    Jeg husker ikke akkurat hva den sykdommen heter nå men.

    Hm.

    Jeg tror ikke det er Downs, for det går på hue.

    Hm.

    Kan det være cerebral parese?

    Noe sånt.

    Sånn at hue er normalt, men man har sånne skjelvinger da.

    Så det så kanskje litt rart ut, når han hadde strippekonkurranse, med de andre i russen.

    Det var vel tre stykker som strippa, og tre damer som så på.

    Noe sånt.

    Jeg så på, må jeg innrømme, for det var så spesielt.

    Men dem hadde ikke noen russedamer som strippa, men da hadde det sikkert blitt mer populært.

    Det var ingen damer som turte å drive med sånt på den tida, for da hadde de fått dårlig rykte, og det var nok ikke noe særlig for damene i Sande og på Berger og i Svelvik og få da, for da sa alle at de var horer, uansett hvor de gikk.

    Så sånn var det.

    Så jeg har aldri prata med han ordføreren, det eneste jeg husker av han omtrent, var at han tok av russedressen og stod og vrikka rumpa si mot de tre tilskuerdamene da, mens han sikkert hadde noen sånne cerebral parese-skjelvinger samtidig da.

    Men men, sånn er det.

    Det kunne vel ikke han noe for sikkert, at han sikkert var født med en sånn sykdom.

    Så det er vel litt urettferdig å bruke mot han, som virker som han er en dyktig ordfører, som får ting gjort osv.

    Jeg tror han er ordfører for Høyre, men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Den forrige ordføreren, det var en som het Skaug, og det var faren til en i klassen, som holdt med Liverpool, som het Snorre Skaug.

    Og det var også ordfører for Høyre tror jeg.

    Men men, kanskje han ble pensjonert.

    Noe sånt.

    Men men.

    I klasse til meg og Snorre, på videregående, og også i klassen min på ungdomsskolen, siden vi Berger-folka måtte fylle opp klassen med noen ekstra jenter fra Svelvik, så gikk også lillesøsteren til den nåværende ordføreren, Irene Lippert, tror jeg ihvertfall hun er, at hun er søstra til ordføreren.

    Men men.

    Og hun var ei skikkelig hurpe.

    Jeg husker en gang, så proklamerte hu i 8. klasse, eller noe, at jentene i klassen hadde smugkikka på blant annet meg i dusjen, etter gymen.

    Og det var litt flaut for meg, som ikke kom i puberteten før jeg gikk på videregående.

    Så da husker jeg Carl Fredrik i klassen synes det var så artig osv.

    Det var i det hele tatt mange hurper og drittsekker i klassen på ungdomsskolen, så det var derfor jeg skreiv i den forrige bloggposten, om da jeg måtte til rektor, da jeg gikk på Sande Videregående, at det var så digg å gå 2. året markedsføring der, for da var det ikke så mange idioter og hurper i klassen.

    I hvertfall så gjorde de mye mindre vesen av seg da.

    Irene Lippert og Linda Moen gikk i klassen.

    Og en eller to hurper til, men de gjorde mye mindre vesen av seg det året, enn f.eks. på ungdomsskolen.

    Forstå det den som kan.

    Jeg husker en episode med hun Irene Lippert, på vei med skolebussen, hjem fra Sande da.

    Svelvik-folka, de tok jo samme bussen som Berger-folka, siden begge stedene ligger nord-øst for Sande, langs Drammensfjorden.

    Men Berger-folka hadde kortest vei da.

    Men vi måtte jo dra med bussen til Svelvik, for å gå på ungdomsskolen, i åra før, så det slapp jo Svelvik-folka da, så det jevna seg vel litt ut.

    Untatt for Sande-folka da, som kanskje var litt mer bortskjemte.

    Men de fikk vel ikke buss til skolen, så de måtte gå flere kilometer, langs en ganske øde asfaltert vei, for å komme fram til skolen, Sande Videregående, som var ganske bortgjemt i skauen der.

    Så det jevna seg nok ut for Sande-folka og, vil jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da satt Irene Lippert, noen plasser foran meg på bussen, husker jeg.

    Jeg tror det her må ha vært på våren, antagelig våren 1987 eller 88 kanskje.

    Og da satt hu med sånne høyvanns-olabukser, som det het.

    Eller piratbukser, eller hva det heter.

    Og da satt hu med beina strekt ut, på armlene til setet foran seg, eller om det bare var veggen, bak ryggen til bussjåføren.

    Noe sånt.

    Også proklamerte hu, høyt på bussen, ‘se på de mannebeina mine da’.

    Til de andre jentene.

    For da hadde hu ikke barbert legga da.

    Og jeg var jo ganske treigt i puberteten, som jeg skreiv, så hu hadde sikkert mer hår på beina, enn jeg hadde omtrent.

    Så jeg husker jeg ikke likte hu.

    Hu var litt sånn vulgær og hurpete, må man vel si.

    Mens jeg var mer sånn pinglete og tynn da.

    Men jeg prøvde å finne på noe kødd med lærerne og sånn da, i timen, og friminuttene, sånn at jeg ikke skulle bli for mye mobba.

    Kanskje det var det som hjelp.

    Også gikk jeg også bra overens med Sande-folka i klassen.

    Mette Holtet vel, ei som het Rose-Marie Baltersen.

    Og Kristin Sola da, og venninna hennes Monica et eller annet.

    De to, Kristin og Monica, de holdt meg faktisk igjen, etter en time, i første eller andre klasse på videregående.

    Og da fortalte de meg, at de visste at jeg hadde vokst opp aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år osv.

    Så det var kjent i Sande.

    Så det var muligens ganske velkjent da, at jeg hadde hatt en sånn oppvekst.

    Men da var de skikkelig modne de, Kristin Sola og hun Monica.

    De oppførte seg som voksne, enda de var sånn 17 år kanskje.

    Og vi var liksom på bølgelengde da, at vi var enige om at det var uansvarlig av familien min osv.

    Og de sa at de ikke trodde at jeg ville gjøre det samme selv, mot mine barn, hvis jeg fikk barn seinere.

    De sa det, at de trodde ikke jeg var sånn, at jeg ville gjøre noe lignende selv, de skjønte vel at jeg var mer moden og ansvarlig, enn som så.

    Så vi var som tre voksne omtrent, vil jeg si, som hadde en seriøs samtale hvor vi var rimelig på bølgelengde.

    Det var ikke sånn at de så ned på meg, tror jeg, og det var ikke sånn at jeg så ned på dem.

    Vi var liksom tre voksne som var på bølgelengde og hadde en seriøs samtale.

    Så jeg fortale det som det var, at de hadde hørt riktig, at det var sant at jeg hadde vokst opp aleine.

    Så jeg svarte oppriktig og seriøst på det de spurte om.

    Selv om jeg nok kunne tulle litt med spesielt hun Kristin Sola, som var ganske artig å mobbe litt f.eks., så var det ikke sånn at vi ikke kunne omstille oss, hvis vi ville, og også ha en seriøs samtale.

    Vi hadde liksom flere sider da, som personer.

    Vanligvis i timen, så tulla jeg mye, og lagde litt spetakkel med lærerne og sånn.

    For det var litt kjedelig der ute i skogen, ikke noe butikker, eller noen ting, så man måtte nesten finne på noe, for å unngå å dø av kjedsomhet.

    Men, det var jo ikke sånn at det var den eneste siden av personligheten min.

    Når de to Sande-damene ville ha en seriøs samtale med meg, og de oppførte seg bra, og høflig, så var det jo ikke sånn, at jeg ikke klarte å omstille meg til det.

    I tilfelle det er noen jeg har jobbet sammen med på Rimi, f.eks., eller fra militæret, som tror at jeg bare er en sånn tulle-kar, fordi at jeg har oppført meg litt fleipete og jovialt.

    Det er jo sånn at folk kan ha flere sider, håper jeg at folk forstår, at det ikke er sånn at folk bare er på en måte hele tiden.

    Men at de spiller en rolle, f.eks. som leder på Rimi da, og at de ikke oppfører seg på samme måte da, som de f.eks. gjør hjemme, etter jobb da.

    Jeg vet ikke om dette kanskje blir for abstrakt for noen, og at de ikke skjønner at folk kan ha flere sider.

    Også har de sagt til politiet at Erik, nei han er bare en sånn litt dum tulle-kar, så han kan dere bare bruke som target-guy, og jage jorda rundt.

    Jeg vet ikke helt hva som har foregått, men jeg får prøve å finne litt ut av det.

    Så får vi se om det er mulig å klare det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Rektor ved Svelvik Ungdomsskole forteller om krigen. (In Norwegian).

    Rektor ved Svelvik Ungdomsskole forteller om krigen. (In Norwegian).

    http://dt.no/article/20090102/SVPKULTUR/676407044/1395/SVPFORSIDE

    Det her er rektoren vi hadde da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, på 80-tallet.

    Han forteller om krigen i Svelvikposten, som Svelvik-avisa heter nå.

    Den avisa har noen ganger hatt navnet Svelvik Tidende og andre ganger Svelvik-Nytt, hvis jeg husker riktig.

    Nå virker det som at Drammens Tidende har tatt over driften av avisa muligens, siden nettavisen ligger på Drammens Tidende sin server, og under deres web-domene, som det vel heter.

    Noe sånt.

    Så det er vel ikke så lett å drive avis i Svelvik da, siden det bare er 5000 innbyggere der, eller noe, så avisa har sikkert gått konkurs noen ganger.

    Men samme det.

    Rektor Kjølås forteller om krigen i Finnmark.

    Da levde ikke jeg, så det skal ikke jeg fortelle om.

    Men jeg kan fortelle om 80-tallet da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg oppførte meg vel ganske sivilisert på skolen, og måtte aldri møte på rektors kontor, pga. dårlig oppførsel, eller lignende.

    Så han rektor Kjølsås, han snakket jeg med bare en gang, i løpet av 7., 8. og 9. klasse.

    Det var i 8. klasse, tror jeg kanskje, da vi skulle ha data valgfag.

    Men så var datalæreren syk.

    Noe sånt.

    Så vi måtte ha maskinskriving i en time, istedet.

    Og da var jeg så vant til å sitte på kontoret, til firmaet til familien min, Strømm Trevare.

    Så jeg hadde skrevet mye på en skrivemaskin som stod der, og også på VIC-20 osv., en datamaskin jeg fikk tidligere på 80-tallet.

    Så jeg skrev så fort med pekefingerne, husker jeg, så rektor Kjølås sa til meg, at jeg skrev såpass raskt med bare pekefingerne, så jeg behøvde ikke å lære meg touch.

    Det var ikke noe poeng, mente han.

    Så han tror jeg var egentlig ganske fornuftig.

    Han var nok ikke en sånn person som slavisk fulgte læreplanen og latet som om han ikke hadde noe hjerne i hue.

    Neida, han var nok en sindig kar, vil jeg si, rektor Kjølås, basert på den ene gangen jeg prata med han.

    Så sånn var det.

    Jeg ble aldri sendt til rektor på barneskolen heller.

    Men, en gang, på første klasse videregående, i Sande, da ble jeg sendt til rektor Sigmund Stige, som jeg syntes var en merkelig skrue, husker jeg.

    Det ble sagt at folka i fylkesadministrasjonen i Tønsberg, sendte Stige til Sande, for de ville ha han lengst mulig vekk fra Tønsberg da, siden Sande er den videregående skolen som ligger lengst nord i Vestfold, så det er nok den videregående skolen i fylket som er lengst fra Tønsberg, vil jeg tro.

    Dessuten ligger skolen et godt stykke inn i skogen, så den er bortimot umulig å finne for tilreisende fra Tønsberg og lignende steder, vil jeg gjette på.

    Så sånn er det.

    Så da ble de nok kvitt Stige vil jeg tippe ja.

    Og vi hadde en umulig mattelærer, som jeg har glemt navnet på.

    Men han jagde Gro-Marit rundt i klasserommet osv., enda han var i 50-60 åra vel.

    Noe sånt.

    Så det var nesten som sirkus, i mattetimene.

    Og folk klagde og klagde, for han hadde gått konkurs i næringslivet han her mattelæreren, og var ikke så helt smart da, så han skjønte vel ikke alt av pensum kanskje, og å lære det bort var vel enda værre, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Rektor Stige dukket opp i timen, etter klager fra noen av elevene da, og da fikk vi elevene kjeft, fordi vi var dumme mot læreren.

    Så ble det enda mer klager, og etterhvert snudde rektor, og mattelæreren fikk sparken.

    Jeg tok med en walkman jeg hadde, med opptaksfunksjon, og tok opp hva som ble sagt i timen på kassett.

    For det var helt kaos i timene hans.

    Han hadde ikke kontroll på klassen han her læreren.

    Så ble jeg sendt ut av timen, fordi jeg tok opp kaoset på kassett.

    Jeg syntes det var litt dårlig, for jeg ville jo bare dokumentere dette kaoset da.

    Så jeg ble irritert.

    Jeg hadde noen walkman-høytalere, som jeg hadde kjøpt på Expert eller Elkjøp i Drammen, eller noe.

    Og de hadde forsterkere innebygd.

    Så satt jeg på walkmannen, med kassetten fra mattetimen da, utenfor klasserommet, da jeg ble kasta ut.

    For jeg syntes ikke at jeg bare kunne la meg bli kasta ut sånn uten videre da.

    Så da hørte sikkert de inni klasserommet.

    De hørte sikkert opptaket fra tidligere i timen.

    For de walkman-høytalerne var ganske effektive, siden de hadde innebygd forsterker da.

    Man måtte ha batterier til de høytalerne, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så da måtte jeg møte hos rektor Stige da.

    De damene i forværelse gjorde narr av han og sånn da.

    Og jeg kjøpte en cola, i brusautomaten, som jeg tok med på møtet.

    Og det likte ikke rektor da.

    Det var et tegn på manglende respekt for rektor, at jeg tok med cola til møtet.

    Så forstå det den som kan.

    Mattelæreren ble sparket.

    Og det er godt mulig at det hjalp, at jeg tok opp det kaoset på kassett.

    Og fikk markert at det var helt tull og kaos i timen.

    For da gjorde jeg min del for å markere det.

    Ellers oppførte jeg meg stort sett ordentlig, de seks årene på barneskolen, tre år på ungdomsskole, tre år på videregående.

    Det var tre barneskoler jeg gikk på, en ungdomsskole og to videregående skoler.

    Og seinere har jeg gått på to høyskoler og på University of Sunderland.

    Men jeg har bare blitt kallt inn til rektor en gang, og det var i skoleåret 1986/87 da, på Sande videregående.

    Så sånn var det.

    Men jeg endte altså opp med nedsatt ordenskarakter jeg da, siden jeg hadde tatt med cola til møtet med rektor.

    Men men, jeg orka ikke å begynne å krangle med de idiotene.

    Jeg syntes mattelæreren og rektor var omtrent like store idioter begge to.

    Så for min del så syntes jeg at han rektor Stige også like godt kunne fått sparken når de først skulle begynne å sparke lærere der.

    Men jeg prata jo bare med han en gang, og det var i det møtet da jeg tok med cola osv. da, så jeg kjente jo ikke han så bra.

    Men jeg hørte hva andre folk sa, og hvordan han oppførte seg da han var i klassen vår, i mattetimene, for å overvåke han mattelæreren da.

    Det ble jo egentlig dumt.

    For vi i klassen oppførte oss jo ikke likt da rektor var der, som hvis han ikke hadde vært der.

    Og det gjorde vel ikke mattelæreren heller.

    Så det var egentlig litt idiotisk at rektor skulle være i timen, vil jeg si.

    Men men.

    Og dette var jo etter flere måneder med kaos i undervisningen.

    Så folka i klassen var irriterte da.

    Og frustrerte da, pga. dårlig undervisning.

    Så da lot nok mange denne frustrasjonen komme til overflaten, mens rektor var i timen.

    Og da begynte rektor å kjefte på oss i klassen da, siden vi var så irriterte osv.

    Så det var litt dumt.

    Men jeg tror at noen sladret til foreldra sine, eller noe.

    Det var også ei voksen dame i klassen, som var tillitsmann vel, ei dame fra Svelvik, tror jeg, som kanskje jobbet med å få han læreren avsatt.

    Som pleide å dra på møter nede i Vestfold, med fylkespolitikerne osv.

    For at vi skulle få et tredje år på Sande Videregående, med markedsføring osv.

    Jeg må si at 2. året på Sande Videregående, det var et veldig rolig år.

    Det tror jeg må ha vært det roligste året i livet mitt.

    Det var en fin klasse hvor det var lite mobbing og tull, må jeg si, så det året er jeg glad for at jeg fikk med meg.

    Men jeg ville gjerne studere data da, så jeg begynte på tredjeåret i Drammen da, på Gjerde VGS.

    Og der var det noen lokale litt pøbelaktige folk fra Kongsberg osv.

    Uansett, så miljøet i klassen i Drammen, var ikke så bra som året før, på Sande.

    Men det er vel tilfeldig fra klasse til klasse kanskje, det er mulig.

    Men men, det var ihvertfall flaks at vi hadde en tilsynelatende litt mer oppegående rektor, på Svelvik Ungdomsskole, enn på Sande Videregående.

    Det er helt sikkert.

    Jeg begynte jo på høyskole i Oslo, NHI, etter videregående.

    Og rektor der, Ole Øren.

    Han var en skikkelig ‘tufsete’ nerd, vil jeg si.

    Jeg husker første skoledag, i skoleåret 1991/92, da jeg gikk andre året på NHI. (Jeg hadde et friår for å jobbe skoleåret 1990/91).

    Da oppførte han Ole Øren seg så tufsete da han skulle holde tale.

    Og han ble helt rød i trynet og mista kontrollen over seg selv og talen da.

    Så alle ble vel flau på hans vegne.

    Ihvertfall husker jeg at jeg ble det.

    Og han var ikke noe flink ovenfor elevene heller, synes jeg.

    Så han skulle liksom være rådgiver for meg, på semesteroppgaven min.

    Jeg lagde et program, i Pascal, som kunne kompilere kryssord.

    Som jeg fortsatt tror må ha vært ganske sofistikert.

    Men jeg fikk dårlig karakter.

    Jeg dro ikke på noe rådgivingsmøter heller, og klagemøtet pga. dårlig karakter, det fikk jeg ikke dratt på, for da var jeg i militæret, under rekrutt-tjenesten der.

    Så troppsjefen ville ikke la meg ringe og melde avbud til møtet, siden vi kom rett fra øvelse.

    Og han, Løytnant Frøshaug, han var så opptatt av ryktet til militæret, så han ville ikke la noen rekrutter med upussede støvler osv., gå inn på en bensinstasjon f.eks., for å kjøpe brus f.eks., og ringe fra en telefonkiosk da.

    Nei, det var visst ikke mulig.

    Så han troppsjefen var nesten som en idiot i klasse med han Ole Øren fra NHI og Sigmund Stige fra Sande Videregående, husker jeg at jeg omtrent tenkte.

    Så da ble jeg bare oppgitt, over at en idiot nektet meg å ringe en annen idiot.

    Så da tenkte jeg, ja hva var det jeg tenkte, at jeg fikk prøve å bare starte på nytt etter militæret.

    Det var det jeg tenkte.

    For da hadde jeg kontroll over mitt eget liv, og livet mitt ville da ikke være under kontroll av militæret lenger.

    Sånn var det jeg tenkte.

    Så fikk jeg heller ta det derfra, fra dimmedag, da militæret med de idiotene som befant seg der var et overstått kapittel.

    Så sånn var det jeg tenkte da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan jeg har kommet på temaene jeg skriver om på bloggen. (In Norwegian).

    I 2003, så overhørte jeg i Oslo, på jobb, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Det var i desember 2003.

    Jeg hadde ikke noen penger, for jeg studerte på ingeniørhøyskolen, så jeg levde på studielån og to ekstrajobber.

    Sommeren 2004, så kom jeg inn på University of Sunderland, så jeg dro dit i september 2004.

    Det var tredjeåret, av en bachelor-grad, i informatikk, som jeg tok på HiO.

    Men det var problemer med studielånet, at det ble fire måneder forsinket, grunnet problemer med HiO og lånekassa.

    Så jeg fikk aldri kontroll i Sunderland.

    Jeg ville ha min egen leilighet, sånn som jeg har nå i Liverpool, men universitetet insisterte på at jeg ble boende i et bofellesskap, for utenlandsstudenter.

    På samme måte som det første året her i Liverpool, hvor jeg også ble boende i et bofellesskap, i Walton.

    De to siste årene derimot, så har jeg hatt en egen leilighet i Liverpool sentrum.

    Og i årene 2005 – 2007, så har jeg mange ganger vært i kontakt med politiet i Norge (Kripos), og også politiet her i Liverpool, angående at jeg overhørte i Norge, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og at jeg ble forsøkt drept, på gården til onkelen min, i Kvelde i Larvik, i 2005.

    Men hverken Kripos eller politiet i Liverpool, har villet gi meg noe hjelp eller engang forklare hva som foregår.

    Så jeg skjønte at noe var galt i Norge, siden jeg ikke fikk rettighetene mine, fra Kripos.

    Jeg mener at jeg har lært fra politikerdebatter på TV, osv., at Norge skal være et åpent samfunn.

    Og det betyr at ting ikke skal være hemmelige.

    Så da mener jeg, at jeg har rett til å få vite, hva det her med den ‘mafian’ er.

    Så sånn er det.

    Så da Kripos ikke ville gi noe hjelp, så begynte jeg å tenke på hva som kunne være galt i Norge.

    Og da tok jeg sånn brainstorming, som vi lærte, da jeg gikk i markedsføringsklassen, på handel og kontor, på Sande Videregående, i Vestfold, i 1986/87.

    Brainstorming, betyr at man skal tenke på et tema, og så bare skrive ned alt man kommer på.

    Så kan man se igjenom de notatene seinere, og ta for seg et og et punkt.

    De punktene jeg klarte å komme på, om hva som var galt i Norge, det var blant annet dette:

    – Hvorfor får søsteren til statsministeren lov å være på TV, i heroinrus omtrent, er det for å tulle med statsministeren?

    – Jeg leste i et gratis-magasin, på McDonalds, på Østbanehallen, rundt år 2000, mens jeg spiste burger der, at noen skrev om Pizza Grandiosa, om det virkelig var skinke på vanlig Grandiosa.

    Det var skrevet på en ‘lur’ måte, sånn at man forstod det, at det ikke var skinke, og at vedkommende som hadde skrevet reportasjen, tydeligvis virket som å vite mer enn han/hun ville ut med.

    – Trond Giske, skrev noen på et debattforum, hadde vært drita på tinget.

    – Det stod en sofa i kjelleren til rimiboligene i W. Thr. gt. 5, i 2004, som jeg ved nærmere ettertanke mistenkte at nok kunne vært brukt til noe seksuellt misbruk.

    – I 1998, da jeg fikk bulk i bilen min, da de rev nabobygningen, til W. Thr. gt. 5, der jeg bodde.

    En bygning eiet av Rimi/Hakon gruppen.

    Så ringte jeg Hakon-gruppen, og pratet med en dame der, som sa at ‘Stein-Erik hadde lovt to guttenavn, å få parkere i kjelleren der’.

    Selv om dette tydeligvis var utenfor det vanlige regelementet, eller hva man skal kalle det.

    At disse guttene ikke egentlig skulle hatt disse parkeringsplassene da.

    Så det var sånne her ting jeg tenkte på da, da jeg tok brainstorming, om hva som var galt i Norge, i fjor.

    Så det var sånn jeg kom på temaene, som jeg har tatt research på, på nettet, i ukene og månedene etter da.

    Samtidig som jeg også har blogget om problemene på jobb i England, og at jeg har blitt tullet med av myndighetene i Norge og England, at de ikke vil forklare om den her ‘mafian’, og at når jeg prøver å få rettighetene mine, i omtrent en hvilken som helst sammenheng, så blir jeg bare tullet med, av en eller annen anledning.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og også fra Arvato/Microsoft.

    At det virker som for meg, at det kan ha vært noe slags cover-up.

    Og at de nordiske damene som jobba der egentlig var horer.

    For produktaktivering, over telefon, er egentlig bare en tullejobb, vil jeg si, uten noe overordnet mål.

    (Se linken over, til Scribd, hvor jeg har skrevet en del om dette, i forklaringer, i enclosure 7 osv., i forbindelse med noen møtereferat osv).

    Og mange av de jentene der.

    Finske og svenske og danske.

    De hadde ofte rolige dager, for de fikk bare telefoner på finsk og dansk f.eks.

    Mens de norske damene, og meg da.

    Vi måtte da telefoner på norsk, dansk og svensk.

    Så om de finske damene egentlig var horer f.eks.

    At de bare satt der og sa noe på telefonen, og bare slapp gjennom de fleste aktiveringene.

    Mens at den egentlige jobben deres, var å være horer, kanskje i pauser og på fritiden og sånn.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Jeg mener det kan være grunn til å mistenke det, siden jeg blir motarbeidet hele tiden, her i England, av politiet og advokatfirmaer og andre myndigheter.

    Enda arbeidssaken burde være en A4-sak, og det inneholder mye trakassering, fra ledere, så det er også en kriminalsak, vil jeg si.

    Og det burde være veldig bra dokumentert, det som foregikk, i referater osv.

    Så om det er en dekkoperasjon, for å dekke over at nordiske damer var horer på Arvato/Microsoft.

    Noe sånt tror jeg det må være, siden jeg, og den rettsaken mot Arvato/Microsoft, blir så mye tullet med.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 9. klasse. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til 9. klasse på ungdomsskolen.

    Det var slags isfront, det året, mellom meg og resten av klassen.

    Odd Einar Pettersen, på signal, virka det som, fra Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castelan, mine uvenner på Sand, der hvor jeg gikk forbi hver dag, for jeg spiste mat hos farmora mi.

    De ga Odd Einar signal, så satt Odd Einar seg på fanget mitt.

    Jeg likte ikke sånn tull.

    Odd Einar, dukka opp i klassen vår, i 7. klasse, eller noe.

    Og han var 90 kg, kanskje, i 7. klasse.

    Han var som en fullvoksen mann, da han var 13 år, vil jeg si.

    Så da han var 15 år da, så satt han seg oppå fanget mitt, i et friminutt, høsten i 9. klasse.

    Jeg veide kanskje 50 kg.

    Noe sånt.

    Jeg var en av de mest pinglete i klassen.

    Så satt han Odd Einar, som veide ca. dobbelt så mye.

    Han satt seg oppå fanget mitt, der jeg satt ved pulten min.

    Jeg fulgte litt med på han, for det var mye mobbing og krangling osv., som skjedde i friminuttet, i klassen vår.

    Så jeg la merke til dette, at Geir Arne og Ditlev, de ga Odd Einar noe slags startsignal.

    De nikka med hue.

    Som for å få han til å starte en plan.

    Så om Odd Einar var under kontroll, av de her, mer eller mindre, pøblene, eller hva man skal kalle de, Geir Arne og Ditlev.

    Det kunne kanskje virke sånn.

    Han Odd Einar, var jo dobbelt så tung, som meg, så jeg klarte ikke få han vekk.

    Jeg prøvde å hive ranselen min, på han osv.

    Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, siden han jo satt bom fast, oppå fanget mitt.

    Som en veldig stor jente, vil jeg si.

    Men jeg synes det her var litt for spesiellt.

    Han Odd Einar, var som et barn, må man vel si, sperret inne i en overdimensjonert mannskropp.

    Noe sånt.

    Han var rimelig ekkel, må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg fikk tatt igjen en gang på han.

    Han sa at Drammens Is, hadde en ny is, som het pen-is.

    Så sa jeg, de har en annen ny is også, Odd Einar.

    Hva er det da, sa Odd Einar.

    Så sa jeg Odd-is.

    For han ble kallt Oddis.

    Han sa en gang, at jeg var flink på skolen, men jeg var ikke så smart mente han.

    Jeg var sånn, at jeg var lett å overkjøre osv.

    Eller hvordan skal forklare det.

    Lett å vinne over i diskusjoner osv., tror jeg han mente.

    Noe sånt.

    Så da tenkte jeg, at jeg fikk prøve å være litt rappkjefta jeg og da.

    Så det var derfor jeg sa det her om Odd-is osv., siden han Odd Einar hadde fremstilt det, som at jeg var litt dårlig, til å ta igjen og krangle og diskutere med folk osv.

    At jeg var litt dum, eller dum-snill, var det kanskje han mente.

    Noe sånt.

    Men den gangen han satt på fanget mitt, da synes jeg at det her gikk litt vel langt.

    Så jeg dro hjem fra skolen, midt på dagen.

    Det var kanskje 3-4 timer igjen.

    Jeg tenkte at jeg behøvde ikke å være på skolen, når det sitter en 100 kg’s overdimensjonert pubertsgutt oppå fanget ens osv.

    Da har man lov å dra hjem, tenkte jeg.

    Så det gjorde jeg.

    Da traff jeg Nina Monsen, som hadde høstferie, eller noe, på skolen sin på Romsås, og begynte å mobbe meg, fordi at jeg hadde skulka skolen osv.

    Noe sånt.

    Men Geir Arne og Ditlev, de sa til de andre i klassen, at jeg hadde beskyldt dem, for å være med på det her, ugrunnet.

    For det ble jo sånn, at jeg måtte møte på lærerværelse, for å forklare fraværet osv.

    Så da sendte klasseforstander Aakvåg, han sendte meg til hun Enger-dama, som var, hva heter det, sosial-ansvarlig, eller noe sånt.

    Det måtte hun ta seg av, sa Aakvåg.

    Han ville ikke høre omtrent, på hva som hadde skjedd.

    Jeg forklarte til hun Enger-dama, at Odd-Einar, hadde gjort det her på signal fra Geir Arne og Ditlev.

    Jeg var fortsatt sinna, så jeg sa vel bare, at de var med på det.

    Og det var dem, vil jeg si, siden jeg så jo, at de ga et slags startssignal, til Odd Einar.

    Så fortalte jeg vel også i samme slengen, til hun Enger-dama, at Geir Arne, eller Gærry, som han ble kallt, og Ditlev, hadde skyti etter meg, med luftgevær, en gang, da jeg gikk fra Bergeråsen, til Sand, for å spise hos farmora mi, på Sand der.

    Da hørte jeg luftgeværkula, forbi øra, snudde meg, og så Gærry og Ditlev, ligge oppi skråningen der, på venstre side av veien, ved noe hus og sånn der, like før jeg kom til butikken der, på Sand.

    Så det fortalte jeg hu Enger, i samme slengen, siden jeg var irritert på dem her da, Ditlev og Gærry og Odd-Einar.

    Dem var fiendene mine, fra før.

    Og jeg hadde slåss eller krangla mye, spesiellt med Gærry, helt siden tredje klasse.

    Jeg kjente egentlig Gærry, fra før, at jeg flytta til Bergeråsen.

    For det hendte jo, at jeg var på ferie, på Sand og Bergeråsen.

    Og jeg husker en gang.

    Det må ha vært 7 årsdagen, eller 8 årsdagen min.

    Da hadde Ågot stellt istand bursdagselskap til meg.

    Farmora mi.

    Og da inviterte jeg Geir Arne, for han bodde like ved Ågot, så jeg hadde leika litt med han.

    Dette her var mens jeg fortsatt bodde i Larvik.

    Men var på ferie om sommeren, på Berger da.

    Men Geir Arne ville ikke komme i bursdagen min.

    Men noen andre folk, kom i bursdagen, som farmora mi, hadde invitert.

    Jeg lurer på om det var hun dama som hadde kiosken før, hun Liv, som hadde kiosken, på 70-tallet, der hvor Sandbu Tepper, ble bygget på 80-tallet, mellom Jensen Møbler, på Sand og riksveien.

    Jeg tror det var hun Liv, som hadde noen unger, eller barnebarn, som kom i bursdagen min.

    Men han Gærry, ville ikke komme.

    Dette her må ha vært 7 eller 8 årsdagen min.

    Gærry hadde bursdag to dager seinere enn meg, husker jeg, så jeg er to dager eldre enn han.

    Dem bodde like ved der farmora mi bodde, i veien ned til Snippen der.

    Jørgensen heter dem.

    Og fattern advarte meg seinere mot han Gærry, for den Jørgensen familien, var ikke noe bra.

    Det var et eller annet med Jørgensen familien da.

    Så fattern synes dem var dårlige folk.

    Skjønte jeg da jeg flytta til Berger, da jeg var ni år da.

    Men på syv eller åtte års dagen min, så ville ikke Gærry komme.

    Det er mulig dem feira bursdagen min, to dager seint eller noe, sånn at det var på bursdagen hans.

    Jeg er ikke sikkert hvordan det var.

    Men det var kanskje fordi han hadde bursdag selv, at han ikke ville komme på bursdagen min.

    Hva vet jeg.

    Men ihvertfall.

    Etter det her, og etter at fattern advarte meg mot han, så blei vi uvenner da.

    Så vi krangla og slåss ganske mye, oppigjennom årene.

    Gærry hadde en gjeng.

    Med han Jan Stadheim vel.

    Og sønnen til han som hadde Sandbu Tepper, Jan Rune, eller noe.

    Men de her var ganske fredelige.

    Og Gærry var vel ikke så tøff selv heller.

    Så selv om dem var en gjeng, så turte dem ikke å angripe meg.

    Men det var heller sånn, at han spredde rykter om meg, og sånn da.

    Det var også det dem gjorde, i 9. klasse.

    Han og Ditlev.

    Dem sa at jeg hadde beskyldt dem, uten grunn, for å være med på det, at Odd Einar satte seg på fanget mitt.

    Og hadde nekta til Enger-dama, på at dem hadde vært med på det her da.

    Men jeg så jo, at dem hadde gitt Odd-Einar et startsignal da, som jeg skjønte det, så jeg synes det virka klart, at Gærry og Ditlev, måtte ha vært med på det.

    Så etter det her, så var det nok mange rykter som gikk rundt i klassen osv.

    For jeg prata nesten ikke med folk, i klassen, resten av skoleåret.

    Det var liksom en slags front der.

    Jeg hadde kjøpt sånn metalldetektor, på postordre, sommeren før det her, var det vel.

    Det må ha vært sommeren 1984 eller 85.

    Og da hadde jeg med den metalldetektoren, da jeg og søstra mi, dro på ferie-besøk, en ukes tid, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Dette var et par år kanskje, etter at bestefar Johannes hadde dødd, på ferie i Spania.

    Men bestemor hadde fortsatt det gamle huset.

    Så da fant jeg en kniv, var det vel, i hagen der da.

    Og en nøkkel til en bod, som Johannes hadde mista, så bestemor ble lei seg, da jeg fant nøkkelen, for da ble hun minnet på at Johannes hadde leita lenge etter den nøkkelen da.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var den kniven.

    Eller en annen kniv, etter bestefaren min, tror jeg.

    Da ble den mobbinga så mye på skolen, at jeg tok med en kniv, fra bestefar Johannes, tror jeg det var.

    Hvis det ikke var onkelen min Martin sin kniv.

    Noe sånt.

    Og stod med den, i inngangspartiet til ungdomsskolen.

    Et av årene vi gikk der, på ungdomsskolen i Svelvik, så kom vi på skolen en mandag.

    Og da hadde noen kjøpt masse kulturmelk, og drikke-yogurt, og forskjellig.

    Mange litre.

    Og klint utover dørene til ungdomsskolen osv.

    Hele inngangspartiet til skolen var klint inn med sur melk og drikkeyogurt osv.

    Og det syntes vi var artig.

    Det var en kjedelig skole å gå på, med mange sure lærere.

    Vi likte ikke lærerne, det var sånne litt sure sosialister osv.

    Aakvåg, klasseforstanderen vår, var vel en av de sureste.

    Det var liksom sånn, at lærerværelse, det var ikke et sted man gjerne gikk, for der var det bare sure lærere.

    Som hadde sine diskusjoner og fraksjoner osv. sikkert, over kaffekoppene.

    Noe sånt.

    Men iallefall.

    Det dukka ikke opp noen inspektør-lærer, i det friminuttet, da jeg stod med kniv, i inngangspartiet, til ungdomsskolen der.

    Det var to sett med ytterdører, til skolen.

    Antagelig for at varmlufta ikke skulle forsvinne.

    Noe slags sluse-greier, for å unngå varmesvinn, kanskje.

    Noe sånt.

    Og mellom de settene med ytterdører.

    Der stod jeg med kniv da, og var forbanna, for jeg ble så mye mobba.

    Så sa Rune Bingen, at han var ikke redd for meg.

    Så utfordret han meg da.

    Om jeg turte å stikke han osv.

    Han var ikke redd for meg, selv om jeg hadde kniv og sånn da, sa han til de andre.

    Og jeg er vel sånn, at selv om jeg var dritt forbanna, og veldig sinna, og ganske desperat, pga. all plaginga, i klassen.

    Så er jeg vel sånn, at jeg vel aldri helt mister kontrollen.

    Så jeg var kanskje ikke så farlig, selv om jeg stod der med kniv, og var sinna og veldig irritert, pga. den her mobbinga.

    Jeg var så desperat, at jeg tok med kniv på skolen, og ikke klarte å snakke, men bare tok fram kniven, som en advarsel.

    Og etter det her, så ble det litt bedre.

    Men da sa vel Gærry og Ditlev, til alle, at jeg hadde blitt gæern da.

    Noe sånt.

    Men da fikk jeg i hvertfall være i fred.

    Ingen turte å sette seg på fanget mitt, eller noe sånt, etter det.

    Og da synes jeg det var greit.

    Aakvåg, angrep meg, for at jeg hadde meldt meg ut av klassen, på slutten av skoleåret.

    Men det var en front der, som ikke var mulig å gjøre noe med, uansett.

    Og ungdomsskolen var jo snart ferdig.

    Og jeg skulle begynne på handel og kontor, på videregående, i Sande.

    Så å prøve å fikse noe sånt, når Gærry og Ditlev, hadde sagt til folka at jeg var gæern, og tydeligvis, hadde noe kampanje, mot meg, som gikk ut på å legge planer osv.

    Det hadde ikke vært verdt bryet, mener jeg, å prøve å bli et vanlig medlem i klassen, de få ukene og månedene som var igjen av ungdomsskolen.

    Da fantes det nok mye mer fornuftige ting, å bruke tiden på.

    Som var mer sannsynlig, å gi resultater tilbake, for tiden man brukte på det.

    Så derfor ble det sånn.

    Men det var ikke like ille, hele skoleåret.

    De siste månedene, så ble det litt bedre.

    Jeg synes ikke det ble bedre av å prate med hun Enger-dama.

    Jeg var ikke så flink til å forklare, til henne.

    Så da hun dukka opp, i klassen, i et friminutt, og ropte nesten til meg, fra døra til klassen, gjennom klasserommet, om det gikk bedre nå.

    Mens halve klassen satt og hørte på.

    Da ble jeg drit sur.

    Da bare kjefta jeg på henne, sånn så hun forsvant.

    For jeg synes ikke det var tid og sted, å diskutere sånne personlige ting, foran halve klassen osv.

    Hun hadde sagt før, at hun ikke kom noen vei, med Gærry og Ditlev, og vel også Odd-Einar.

    De bare nekta.

    Men de var veldig opptatt av, at jeg måtte få straff, for å ha skulka skolen.

    Det var de veldig opptatt av.

    Og sa vel at det var urettferdig da, at jeg ikke ble straffa, for skulking osv.

    Men, jeg synes ikke at jeg hadde plikt til å være på skolen, når sånne overforvokste klumper av noen tenåringsgutter, setter seg på fanget mitt, og later som at de er en stor dame, i friminuttet.

    Nei, da mener jeg, at sånt, det behøvde jeg ikke å finne meg i.

    Så derfor dro jeg hjem.

    For å markere ovenfor skolen og klassen osv., at sånt fant ikke jeg meg i.

    Da var jeg så forbanna på hele skolegreiene, at da bare dro jeg hjem.

    Så, hvis skolen ikke kunne forhindre, at sånne kjøttklumper, setter seg på fanget, til elevene, i friminuttene.

    Så synes jeg ikke skolen kunne forlange, at man skulle oppholde seg der heller.

    Sånn tenkte jeg.

    Men Ditlev og Gærry, de hadde ikke noe problem, med å takle møtene med lærerne osv., om den episoden.

    De ble ikke nedtrykte, av å få oppførselen sin tatt opp i møter, med hun Enger-dama osv.

    Så det var nok ganske tøft klima i klassen.

    Og lærerne, og hun Enger-dama, osv., var nok ikke helt på høyden.

    Det var nok ikke de som hadde kontrollen i klasserommet vårt.

    De hadde nok ikke så mye respekt.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo aleine, på Bergeråsen.

    Så ingen brydde seg om, om jeg kom meg på skolen, eller ikke.

    Så, det hendte vel, sånn i hvertfall en dag i uka, at jeg forsov meg, eller ble hjemme hele dagen.

    Men sånn å dra hjem, midt på dagen, fra skolen, det gjorde jeg bare en gang.

    Da den episoden jeg nevnte skjedde.

    Men f.eks., på idrettsdagen, våren 1986, det samme skoleåret.

    Da forsov jeg meg, et par timer vel.

    Så da jeg kom med bussen, til Svelvik.

    Så gikk jeg av bussen, på bussholdeplassen, ved ungdomsskolen da.

    Og da var Rune Bingen, og Frode Holm, tror jeg, og muligens også Sten-Rune.

    Noe sånt.

    Dem var på bussholdeplassen da.

    For det var idrettsdag, og dem hadde vel bare gjort noe tull, og fått registrert at dem hadde møtt opp.

    Og var på vei tilbake til Berger.

    Så sa dem til meg da, at bli med tilbake til Berger da.

    Og jeg var jo i litt rabagast-humør, det skoleåret her.

    For jeg måtte nesten være litt tøff.

    For jeg måtte jo prøve å stå opp, mot den her mobbinga, fra Ditlev og Geir Arne og Odd Einar, osv.

    Så jeg synes det hørtes ut som en artig ide.

    Istedet for å måtte tråle gjennom utkanten av skoleområdet, etter en eller annen lærer, sikkert fra en annen klasse.

    Som jeg ikke visste hvor var, hva het, og hvordan så ut.

    For å registrere noe greier.

    Det var litt difust, hva man egentlig skulle gjøre, på den her idrettsdagen.

    Det var at man måtte gå rundt der, og spørre masse folk, om hva det var man egentlig skulle gjøre.

    Men jeg var jo på bussholdeplassen, og kunne nesten ikke si til Rune Bingen og Frode Holm, og Sten Rune og dem.

    At nei, jeg gidder ikke å bli med tilbake til Berger.

    Nei, kan ikke dere heller istedet fortelle meg, hvor han læreren fra Svelvik står, og hvordan han ser ut, og hvordan jeg skal gå frem for å skrive meg på, og så snike meg unna så fort som mulig osv.

    Nei, det ble for mye.

    Da hadde jeg sikkert blitt mobba enda mer.

    Så da bare ble jeg med bussen tilbake til Berger.

    Den bussen kom like etter.

    Men da skulle de her folka fra Berger, si det, seinere, hvis jeg fikk problemer, at jeg hadde faktisk vært på idrettsdagen.

    Så noen uker senere, da Aakvåg angrep meg.

    På en morsk måte, at jeg ikke hadde vært på idrettsdagen.

    Så sa jeg, at jeg var der jeg.

    Så sa jeg ikke noe mer.

    Jeg gadd ikke å se bak ryggen min, engang.

    Jeg var ganske kald.

    Så sa Aakvåg vel, at det stod noe annet i hans papirer, eller noe.

    Men da sa de Rune Bingen og Frode Holm og Sten-Rune osv. vel.

    At, jo han var der han.

    Så da måtte Aakvåg gi seg gitt.

    Så det var ikke så ille, at f.eks. alle i klassen heller ville støtte Aakvåg, enn meg.

    Så det kunne ha vært værre da, det må man vel si.

    Og da begynte også de jentene fra Svelvik i klassen.

    Jeg tror det var Line Nilsen, og Jeanette Aunli, heter hun vel, osv.

    De begynte å diskutere hva det var som skjedde nå da.

    For de hadde vel fått høre det her med da Odd-Einar satt seg på fanget, og at Gærry og Ditlev, sa jeg hadde skyldt på dem, men at dem ikke var med på det.

    Det hadde dem sikkert hørt.

    Og sikkert det med at jeg stod med kniven i friminuttet, nede i første etasjen på skolen der, i et friminutt.

    Og sikkert det med at jeg fikk hun Enger-dama, til å emigrere, fra klasserommet.

    Så lurte dem på hva det var nå da.

    Og da visste faktisk en Svelvik-dame.

    Om det var Jeanette, eller noe.

    At jeg hadde bare tatt bussen tilbake igjen.

    Så lo dem litt da.

    Dem synes vel det var artig, at det skjedde noe.

    Noe sånt.

    Jeg hørte de prata om det, mens Aakvåg prata med meg om det her.

    Eller like etterpå.

    Men jeg vet ikke om Aakvåg hørte det, at de Svelvik-jentene prata om det her.

    Men han kunne vel ikke gjort noe uansett.

    Så det var ganske velkjent, i klassen, det her, at jeg var i en slags krig, mot Odd Einar og Ditlev og Gærry.

    Og også fler i klassen, dreiv å kødda med meg.

    Det var vel ingen som var på min side, vil jeg si.

    I hvertfall ingen som turte å støtte meg, mot Ditlev og Gærry og Odd Einar og dem.

    Men jeg kjente en kar, i parallell-klassen.

    For jeg hadde bordtennis og sjakk, som valgfag.

    For jeg likte ikke tysk.

    Jeg var litt skolelei, så jeg tenkte jeg fikk ta noe enkelt.

    For jeg ville ikke sitte å pugge tysk.

    Jeg ville ha litt kontroll, og da var det bedre synes jeg, å ta et enkelt fag.

    Man fikk ikke karakter på valgfag, uansett.

    Så da tenkte jeg, at da var det like greit, å ta noe enkelt noe.

    Så fikk man mer tid, til å konsentrere seg om, de fagene, som faktisk telte, på opptak til videregående osv.

    Så jeg tror jeg hadde bordtennis og sjakk, i enten ett, eller kanskje to år.

    Det er mulig.

    Så tilslutt, så ble vi så lei av bordtennis og sjakk, så vi hang for det meste bare i timene, og dreiv dank.

    Så det var helt greit fag.

    Det var litt kult, å ha noen slags fritimer og.

    Jeg synes at man kan jo ikke bare strebe, med sånn tørr teori.

    Det er greit å ha noen timer, som er litt mer laid-back og.

    Det husker jeg, at var nesten som fritid, de timene der, så det var artig.

    Og da var det ikke så mange fra Berger, som hadde det valgfaget der.

    Så da ble jeg kjent med en som het Kenneth Sevland, var det vel.

    Fra Svelvik da.

    En av de byggefeltene der.

    Ebbestad, eller noe sikkert.

    Eller Mariåsen, eller hva heter det der.

    Det er noen sånne byggefelt dem har, som ligger litt oppover vekk fra fjorden der.

    Så det er litt obskurt, tror jeg, for noen fra Berger, å vite så mye om de byggefeltene der.

    Det er greit å vite hvor de gatene i sentrum er.

    Men de byggefeltene.

    Det er noe Svelvik-greier, som man helst skal blande sammen, tror jeg, hvis man er fra Berger.

    Og de feltene, har jeg alltid blanda sammen.

    Så det tror jeg er like smart, hvis man er fra Berger.

    Det samme med de byggefeltene, rundt Sande Videregående osv.

    Det er greit å vite hvor de forskjellige stedene, som Kleivehagan, eller hva det heter, og Rølleshaugen, og sånn er.

    Men å vite hvilket byggefelt, som ligger hvor, ved Sande der.

    Nei, det blir litt suspekt, synes jeg, hvis man er fra Berger.

    For det er bare noe Sande-greier, mener jeg.

    Men sånn er det.

    Det er kanskje greit å vite hvor et sånt felt er, men å skjønne alt det greiene der, det tror jeg er litt obskurt, hvis man er fra Berger.

    Men samme det.

    Det er mulig det er bare jeg som synes det.

    Men samme det.

    Hva skreiv jeg om.

    Jo jeg kjente han Kenneth Sevland da, og noen andre folk, i bordtennis og sjakk-timene.

    Så der var jeg vel som en vanlig elev, vil jeg si.

    Men i klasserommet vårt, der prata jeg ikke med noen omtrent, hele skoleåret.

    Han Kenneth Sevland, dukka opp i klasserommet vårt, en gang.

    Og hun Linda Moen, hun skulle latterliggjøre han da.

    Han hadde lyst hår, og digga Erasure osv.

    Og Falco.

    Og hadde vel lyst, krøllete hår vel.

    Det her var hun Linda Moen, som stesøstra mi, Christell, hadde spurt meg om, om det var sant, at hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte, det her året, eller året før.

    Det var også samme Linda Moen, som pleide å hente sagflis, til kaninen sin, i siloen utafor verkstedet til fattern, på Sand.

    Hun bare nevnte han Kenneth, også lo hun en sånn rå, rølpete latter.

    Så han så vel ikke barsk nok ut for henne.

    Sånn tolket jeg latteren hennes.

    Enda hun hadde jo lyst hår selv.

    Men, hun Linda Moen, hun hadde jeg aldri noen ordentlig samtale med.

    Ikke engang en utveksling av ord, tror jeg.

    I løpet av 8 eller 9 år, som vi gikk i samme klasse, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående.

    Hun bare kom med noen stygge glis, eller noe rølpete latter.

    Så noen mer ufordragelig jente eller dame, enn henne, det tror jeg man skal leite lenge etter, for å finne.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo vært på språkreise, i Brighton, med weekendtur til Paris osv. og.

    Og bodd hos to forskjellige vertsfamilier, i Brighton, og på hotell i Paris, sommeren 1985.

    Sommeren før det her klasseåret begynte, 9. klasse, da han Odd-Einar, på ca. 90-100 kg, satt seg på fanget mitt osv.

    Brighton, var jo som en annen verden, og jeg var jo vant til å bo i Larvik, i sentrum der, i Jegersborggate, da jeg var 8-9 år, og også seinere, da jeg besøkte muttern og søstra mi der.

    Så jeg trivdes med å bo i en by.

    Så jeg var rundt i hele Brighton, i spillehallene, og pubene, og alt mulig.

    Og bodde sammen med en svensk kar, fra Gøteborg, som dro meg med på puber osv., med en gjeng med svensker, som han kjente.

    Så ble jeg raskt kjent i Brighton.

    Selv om jeg ikke kom meg på skolen, de to første dagene.

    Men det var artig å se seg rundt i Brighton osv.

    Så jeg fortalte vel om den her ferien da, til han Kenneth osv., i Bordtennis og sjakk-klassen.

    Så sa han, at han og to andre i klassen hans, fra Svelvik, skulle til Weymouth, sommeren 1986.

    Så da ble det sånn, at jeg hang meg på den språkreisen.

    For jeg fikk lov av fattern å dra.

    Hvis det var noe jeg spurte om, så pleide jeg å få det.

    Untatt ny sykkel, da apache-sykkelen min ble stjålet.

    Da måtte jeg fikse Peugout-sykkelen hans, sa han.

    Det var noe dritt med giret osv., som jeg ikke var så flink til å fikse.

    Noe klin, som var rimelig umulig å fikse.

    Man fikk bare masse olje på fingra, og det var noe uforståelige gir-wirere osv., som man måtte skjønne, men som var rimelig uforståelig.

    Så det ble ikke noe sykkel.

    Før jeg fant en gammel damesykkel, ved Jensen Møbler/Sandbu Tepper der, som var lakkert lilla.

    Så om det var noe plott.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men noen ganger, så måtte jeg mase, hvis det var noe jeg ville ha.

    Og jeg var ganske flink til å mase, så det hendte jeg fikk det.

    Men noen ganger fikk jeg det ikke, sånn som ny sykkel osv.

    Jeg kunne ikke bare be om alt jeg ville.

    Men englandsturer, fikk jeg lov å dra på.

    Så det var jo artig.

    Så da hadde jeg litt sånn avveksling, fra mobbinga i klassen, med valgfagtimene osv.

    Og jeg så jo fram til sommeren, og neste skoleår, med ny skole, videregående i Sande osv.

    Så der var det mye bedre, i handel og kontor-klassen der.

    For de her Odd Einar, Ditlev og Geir Arne, dem gikk vel på noe elektro, eller noe.

    Hvis Ditlev gikk på videregående da, eller om han flytta til mora si i Oslo.

    Eller Nesodden.

    Det husker jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Jeg husker han satt på toget, samme toget som meg, da jeg tok toget hjem fra englandsturen til Weymouth.

    Og han bodde på Sand, det året, som søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Så hva Ditlev dreiv med, etter ungdomsskolen, det husker jeg ikke.

    Men han gikk ikke i handel og kontor-klassen min, i hvertfall.

    Så det klagde jeg ikke på.

    Og jeg klagde heller ikke på at Odd Einar og Geir Arne, heller ikke gikk der.

    Det var i stedet masse pene damer.

    I hvertfall andre året.

    Og også greie damer, i første året.

    Så det tok litt tid, før jeg vendte meg til det her, at jeg ikke ble så mye mobba i klassen.

    Men det var kult husker jeg, så da begynte jeg å kødde en del med lærerne osv. der.

    Satt katetere, på kanten av en sånn forhøyning.

    Sånn at katetere datt ned, midt i timen, osv.

    Og hadde en sånn kassettspiller eller walkmann, med høytalere med innebygget forsterker.

    Så jeg tok opp hva en udugelig lærer, sa i timen.

    For de timene hans, var bare kaos.

    Så ble jeg hivd ut av timen, siden jeg tok opp hva som ble sagt, på walkmanen da.

    Så ble jeg sur, for jeg mente at jeg ikke gjorde noe galt.

    Så satt jeg på walkmannen, med opptaket fra klassen.

    På full guffe, utenfor klasserommet.

    Så da måtte jeg til rektor, og fikk nedsatt ordenskarakter.

    Rektor likte meg ikke, for jeg tok med en cola, til møtet.

    Det var mangel på respekt, mente han.

    Sigmund Stige, het han.

    Og sentralborddamene, latterliggjorde han.

    Husker jeg.

    De som jobba på forværelse, eller hva det heter.

    Men han var bortimot senil, tror jeg, han Sigmund Stige.

    Så jeg prøvde å forklare, at det var kaos i timen osv.

    Men han hørte mer på lærerern.

    Jeg tror ikke at det ville gått å forklare han rektoren hva som egentlig skjedde, for han var rimelig forstokka.

    Han satt i et par timer, og fulgte med.

    Og da oppførte jo læreren seg bra.

    Men da fikk vi i klassen kjeft av rektor.

    Men helt på slutten av året, så fikk han læreren sparken, mener jeg.

    Og da sa rektor Stige unnskyld da.

    Og det var noe sånn, at vi kunne stryke resultatet av en matte-prøve, som vi hadde fått dårlig karakter på, pga. dårlig lærer.

    Jeg tror han fikk sparken pga. at alle fikk dårlig karakter på matte-prøven.

    Untatt meg da.

    Jeg fikk vel en 5-er.

    Men jeg pleide å ligge på S og sånn, i matte, på ungdomsskolen.

    Og fikk en 6-er i matte, det året.

    Men jeg hadde en tidligere prøve, som jeg hadde fått 2 på.

    Som jeg hadde vært litt slapp på å lese til.

    Så jeg fikk lov å stryke den istedet.

    Av den nye mattelæreren.

    Så det var ganske grei skole, det der.

    Så da fikk jeg 6-er i matte, på vitnemålet, første året, på Sande VGS.

    Uten å pugge all verden, og med en umulig lærer.

    Og med masse ugang, med å ta opp på kassett i timene, og fortsette å skulke en dag i uka, som jeg gjorde på videregående.

    Og når det var nordisk mesterskap i håndball, for ungdommer, eller noe.

    Så så vi heller på det.

    For det var ikke så mye som skjedde der, ute i skogen, i Sande.

    Så vi var litt laid-backe.

    Det var meg og en som het Trond Johansen, fra Svelvik, i klassen.

    Så det var ikke så vanskelig å få bra karakter i matte, på handel og kontor, de første par årene i hvertfall.

    Før vi fikk en dårlig lærer, vil jeg si, tredje året, i matte valgfag, på Gjerde i Drammen.

    Men samme det.

    Så sånn var det.

    Det var greit å slippe de plageåndene, på videregående.

    Selv om jeg fortsatt måtte se på de stygge glisa og høre på den stygge latteren til Linda Moen, fra tid til annen.

    Men sånn er det.

    Man kan ikke slippe alt.

    Og det var mange andre damer i klassen, som var både greie og fine, må man vel si.

    Så hun Linda Moen, var det vel ikke så ofte jeg la merke til.

    Det tror jeg nok ikke.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kom inn på videregående skole i Buskerud, selv om jeg bodde i Vestfold. (In Norwegian).

    Jeg var ganske flink på skolen, da jeg vokste opp, og jeg pleide alltid å være en av de beste i klassen, selv om jeg hadde mange andre interesser, enn å lese lekser osv., som kanskje synes var litt kjedelig, men jeg pleide å følge med i timen osv.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, i Svelvik kommune, nord i Vestfold.

    Men Vestfold, og Buskerud, hadde en avtale, som sa, at de 10 beste søkerne fra Vestfold, på videregående skole, de kunne få lov å gå på skole i Buskerud.

    Dette fordi, at Svelvik kommune, spesiellt vel, og kanskje også Sande, soknet til Drammen by, som ligger i Buskerud.

    Fra gammelt av, så var Svelvik en del av Hurum preste-distrikt, eller sogn, eller hva det heter.

    Svelvik, eller Strømm, som det het før, var del av et preste-sogn, som lå på Hurumlandet, på den andre siden av Drammensfjorden.

    Og Hurumlandet, ligger jo i Buskerud fylke.

    Det er nesten som for Oslofjorden, at på samme måte som at Bærum sogner til Oslo, selv om det ligger i Akershus, så sogner Svelvik til Drammen.

    Så sånn er det.

    Mens for Oslofjorden, så ligger jo både den østre og vestre delen av Oslofjorden, nærmest Oslo, de ligger i Akershus, som f.eks. Bærum og Ski.

    Mens for Drammensfjorden, så ligger Hurum i Buskerud, og Svelvik i Vestfold.

    Så sånn er det.

    Men jeg fikk en av de plassene da, så jeg kom inn på skole i Drammen, på 3. året, på videregående.

    For jeg hadde tre 6-ere, og resten 4-ere.

    Selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk 5-ere i språkfagene f.eks., for jeg hadde vært mye i England, og på ungsskolen fikk jeg bra karakterer i norsk, enten M, selv om det også var noen år, som jeg fikk 3-4 S-er, særlig i 7. og 8. klasse.

    Andre halvåret, i 7. klasse så fikk jeg 3 eller 4 S-er, og det samme første halvåret i 8. klasse.

    Enda jeg bodde alene siden jeg var ni år, og ikke gjorde noen lekser, for jeg hadde så mange andre interesser, data, elektronikk, fotball, skyte med luftgevær, kjøre båt på fjorden, være med kamerater, blant annet tremenningen min fra Lørenskog, og noen gangen noen fra klassen, jobbe for fattern på verkstedet og annet, alt mulig egentlig.

    Vi dreiv mye å kopierte Rambo og Mad Max-filmer og C64-spill og sånn, i helgene, det synes vi var artig.

    Men jeg fikk noen S-er alikevel, hvis jeg prøvde.

    Men jeg ble mye mobba, pga. jantelov osv., så de siste halvårene, på ungdomsskolen, så lå jeg på bare M-er.

    Jeg tror jeg gikk ut med bare M-er, fra ungdomsskolen.

    Jeg tror ikke jeg hadde noen G-er, muligens i håndarbeid, det skal jeg ikke si for sikkert, men vi måtte strikke, og da synes jeg nesten det var litt i flaueste laget, av vi måtte sitte å strikk luer, i 8. eller 9. klasse, så da lagde jeg en grønn og orange dusk, til en blå lue, og da likte ikke frøken fargene, så det er mulig jeg fikk G i strikking, det er mulig.

    Men dette var altså noe vi måtte gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan det er i dag.

    Men jeg kom nå inn på førstevalget, alle årene på videregående, og jeg kom også inn der jeg ville etter videregående, for jeg fikk mye 5-ere og 6-ere, på videregående.

    Jeg gikk vel ut fra Gjerde, med mellom 4 og 5 snitt, så det var ikke så galt, enda jeg jobba mye, og feira mye russetid, så jeg fikk mest 5-ere, enda jeg vel ikke fokuserte så mye på skole, må man vel si.

    Men det som jeg kom på da.

    Det var et skolen i Drammen, begynte jo klokken 8.45, eller 9, eller noe.

    Og bussen jeg måtte da, den gikk vel klokken 7, eller noe.

    Så jeg måtte vente en time, i Drammen, før skolen begynte.

    Så det var litt kjedelig, jeg var vant til å ta skolebussen til Sande, og den gikk kanskje klokken 8.30.

    Så da måtte jeg stå opp et par timer før.

    Og jeg jobba mye på CC, i Drammen, siste året på videregående.

    Så da ble jeg ganske sliten.

    Og søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og hu hadde med venninner og sånn der, ofte.

    Så da ble det ofte at jeg forsov meg, selv om Pia og Cecilie, var flinke til å vekke meg, tror jeg nok.

    Så jeg tror kanskje det hjalp litt muligens, på forsovinga, at de flytta dit.

    Jeg husker ikke helt.

    Men da var det ofte, at jeg ikke rakk 7-bussen.

    Og da gikk den neste bussen klokken 9, eller noe.

    Og da kom jeg jo en time for sent.

    Og da fikk man anmerkning.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og da var det ofte jeg fikk haik.

    Jeg var så trøtt, så jeg haika nesten hver dag, i en periode.

    Jeg stod vel opp samtidig med Pia og Cecilie da, og de skulle vel på skole i Sande, så de kunne ta 8.30 bussen.

    Med da haika jeg, til Drammen, nesten hver dag, eller annenhver dag, i noen måneder.

    Og var det noen som var greier, og lot meg sitte på da.

    Det var foreldra til Espen, i klassen, på Berger skole, og ungdomsskolen.

    Og det var vel faren til Ola og Anne Uglum, i Havnehagen.

    Også var det mannen til ei dame fra Bergeråsen, som var en av sjefene mine på CC Storkjøp.

    De bodde der hvor Petter og Christian bodde før, tror jeg, i Havnehagen 4, eller noe.

    Enten der, eller i huset ved siden av.

    Og hu dama, fikk jeg ofte sitte på med, hjem fra jobb og.

    Selv om hun kjørte veldig sakte på Svelvikveien, og var redd når bussen skulle kjøre forbi osv., eller om det var omvendt.

    Noe sånn.

    Han mannen hennes jobba med data vel, i Oslo, så han kjørte også innom Drammen, og kjederøyka vel, kom jeg på, Prince, som han pleide å kjøpe på bensinstasjonen i Svelvik, to pakker av gangen.

    Det er det vel ingen som kjøper nå lengre i Norge, to tjuepakniner sigaretter av gangen, det er vel for dyrt nå vel, da kjøper dem vel heller røyk i utlandet, eller slutter å røyke kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg klarte også å forsove meg, til juletentamen, i norsk.

    Da fikk jeg haik med en som hadde mobiltelefon.

    Det her var 1989, så det var ikke dårlig da.

    Og da ringte jeg inspektøren, og forklarte, at jeg kom på skolen en time eller to for sent, men at jeg klarte fint å skrive en stil på fire timer, så jeg kunne sitte i et rom dem hadde ved siden av kontoret til inspektøren da.

    Og da gikk han med på det.

    Jeg var litt trøtt da, så jeg glemte å ta med noe å skrive med.

    Men da gikk jeg innom kiosken, ved Gjerde Videregående, hvor jeg var god kunde, som jeg var i nesten alle kioskene og gatekjøkkenene og kafeene osv, i gågata, i Drammen.

    For jeg hadde mye lommepenger, siden fattern eide leiligheten jeg bodde i, så jeg kunne bruke opp nesten alle pengene fra CC, på hva jeg ville.

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg låne en penn i kiosken da.

    Så skrev jeg stil om noe presidentvalg, eller noe, i USA.

    Noe sånt.

    Og da var det så kjedelig å sitte der, aleine, så da skrev jeg vel den stilen på et par timer.

    Og så så jeg over en halvtime eller noe da.

    Jeg måtte drøye det litt, ellers så hadde kanskje han inspektøren fått enda dårligere inntrykk.

    Det var han med mørkt krøllete hår, som hadde hytte, på Sand, i Svelvik.

    Og da fikk jeg dårligere karakter, på den stilen.

    Da fikk jeg vel bare 3/4, eller noe.

    Så klagde jeg.

    Jeg gjorde nesten aldri det, kanskje en gang i året, maks.

    Men da klagde jeg til lærerinna, Høstmælingen.

    Og da fikk jeg bedre karakter.

    Så her kan det ha vært noe muffens.

    Man skal jo ikke få dårligere karakter, avhengig av hvilket rom man satt i, da man skrev stilen.

    Da sa hun lærerinna, at stilen var egentlig bra den, da jeg fikk den tilbake andre gang.

    Hun gjorde et poeng av det.

    Men jeg hadde jo ikke sagt at den ikke var bra.

    Men kanskje inspektøren hadde sagt noe negativt da.

    Det er mulig, det vet jo ikke jeg, men det kan virke sånn.

    Så får vi se hva som skjer.

    Men, jeg har jo skrevet mye negativt, om at jeg ble mye mobbet, da jeg bodde på Berger osv, av folka i klassen osv.

    Men, da jeg kom på det her, om folka i Havnehagen, som jeg pleide å få sitte på med til Drammen, da jeg gikk på skole der, da synes jeg at jeg måtte ta med det.

    For på nedre, det nedre byggefeltet, på Bergeråsen, der var det aldri noen som turte å kødde med meg, når jeg var der.

    Men i klassen, så mobba dem meg fælt, det var liksom en hel gjeng mot meg da, og jeg hadde ikke noen andre på min side akkurat.

    Men det var ikke bare negativt da.

    Det var jo kult gjort, at de folka gadd å la meg sitte på til Drammen osv., når bussen gikk så tidlig.

    Så da tenkte jeg, at jeg kanskje burde skrive om det og, når jeg kom på det.

    I tilfelle folk trodde at alle folka var en gjeng med bøller, på det stedet, men det er ikke hele bildet.

    Jeg tror egentlig ikke at de folka på nedre, var så værst.

    Men det var jo også øvre, også var det Berger og Sand.

    Alle disse stedene var liksom Berger.

    Men det var egentlig fire steder, vil jeg si.

    Og i tillegg, så hadde man Svelvik da, Sande, Selvik og Tangen.

    Og i Sande var det jo mange steder.

    Og i Svelvik var det jo byggefelt.

    Og Tangen hadde også et annet navn, som jeg ikke kommer på nå.

    Men det var folk fra mange forskjellige steder, så man kan ikke at alle under en kam.

    Men det var vel bare sånn det ble noen ganger, at man kunne ha flaks eller uflaks med klassen.

    Så på ungdomsskolen ble jeg mye mobba.

    Men f.eks., i 1. og 2. klasse, på Handel og Kontor, i Sande, så var det ikke så galt.

    I 3. klasse på Gjerde, så var det noen sosser fra Drammen og Kongsberg, i Markedsføringsdelen av klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med, Ole Skistad, og en som het Helge f.eks., fra Kongsberg, og også noen andre fra Kongsberg.

    Så det var folk fra mange forskjellige steder dette.

    Så det er ikke sånn at man skal ta alle over en kam, eller hva det heter.

    Noen var helt fine, mens andre var kanskje mer bøllefrø da.

    Men sånn er det kanskje overalt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog