Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.
Så var det sånn.
At en gang jeg skulle sitte på, med min far og hans samboer Haldis Humblen, hjem fra vannsengbutikken deres, i Drammen.
(Dette var enten det året jeg gikk på skole i Drammen, (skoleåret 1988/89).
Hvis det ikke var noen år tidligere, og jeg hadde tatt meg en Drammens-tur, etter Sande videregående, (for å kikke i butikker/data-butikker), for eksempel.
Noe sånt).
Så hadde min far parkert bilen, borte ved Elkjøp/innvandrer-hamburgersjappa, (blir det vel).
(Vannsengbutikken sine naboer, i Tordenskioldsgate.
For å si det sånn).
Og da vi kom bort til bilen.
Så var det sånn, at Sasha Gabor, (eller om det var en annen av min fars bekjente), stod og grein der, liksom.
Han klagde, (på sarkastisk vis vel), over at min far var så flink med damer.
(Noe sånt).
Og han Sasha Gabor, (eller hvem det var), hadde stått der, og venta på oss, (virka det som).
(Nesten som en attentatmann.
Må man vel si).
Min far sa ikke noe.
Og da var det ikke naturlig for meg å si noe.
Spesielt ikke siden at min fars samboer Haldis, (som sammen med min far tvang meg til å bo alene fra jeg var ni år), var med.
Da var situasjonen anspent nok, fra før.
(For å si det sånn).
Og min far sa heller ikke noe, om denne situasjonen, i bilen.
(Sånn som jeg husker det).
Så min far har altså blitt ‘Sasha Gabor-et’, (kan det virke som).
Uten at jeg vet hva som var grunnen til, denne dramatiske ‘Sasha Gabor-grininga/klaginga’.
(For å si det sånn).
Men dette var, for å ydmyke min far, (som lot som ingenting, gjennom hele denne episoden, (og også seinere i bilen)), kunne det virke som.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
