PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
Stikkord: Sema Özgyr
-
Jeg lurer på om dette er Songül fra Rimi Bjørndal
PS.
Jeg lurer på om dette er Sema:
PS 2.
Her kan man se at dette er ei fra Holmlia, (som hu som jobba på Rimi Bjørndal):
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.
Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.
Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).
Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).
For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.
Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.
Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.
Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.
Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.
(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.
Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.
Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.
De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.
Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.
For det var et hull i veggen der.
Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.
Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.
Lome var nabo med Songül, på Holmlia.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.
Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).
(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).
Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.
Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.
Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.
For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.
For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).
Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.
Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.
Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).
At: ‘Er det slavejobb?’.
(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).
Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.
Hu jobba mye i posten, (husker jeg).
Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.
Så sa han hei, til hu Fiza, da.
Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.
For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.
(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.
Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).
Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.
For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).
Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.
Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.
Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.
(I tilfelle det var noe der, kanskje).
Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).
Så da bare lukka jeg igjen døra, da.
For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.
Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.
Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.
Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.
Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.
Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).
Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.
Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.
Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.
For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.
Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.
Det var vel kanskje litt rart.
Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.
(For hva skulle de der, liksom).
Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.
Det er mulig.
Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.
Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.
(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).
Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.
Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.
Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.
(For dette var ikke klart for meg, da).
Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.
(Noe sånt).
Så jeg var stressa, da det her skjedde.
Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.
Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.
Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.
Det veit jeg ikke.
Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.
Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Av en eller annen grunn).
Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.
Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.
Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.
Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.
(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).
Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.
Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.
(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.
Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.
For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.
For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.
Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.
Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.
For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.
Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).
Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.
Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).
Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).
Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.
For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.
Og det syntes jeg at var greit.
For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.
Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.
Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.
Så slo jeg til på det, da.
For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.
For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.
Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.
For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.
Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.
Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.
Så fra våren 2003.
Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.
Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.
Noe som var litt slitsomt.
For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.
Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.
Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.
Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.
Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).
Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.
Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).
(Noe jeg ikke likte da.
Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.
Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Altså, må man like noe, for å selge det?
Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?
Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?
Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?
Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.
Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.
Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.
Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).
Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.
Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også forresten, høsten 2003.
At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.
(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.
Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.
Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).
Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).
Høsten 2003, da.
Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.
Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.
Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.
Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.
Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.
(Husker jeg).
Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.
For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).
(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).
Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.
Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.
Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.
Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).
For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.
Men det er jo bare tull og tøys.
For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.
Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.
Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.
En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.
Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.
Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.
Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.
Så når jeg tenker tilbake på den her tida.
Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.
Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.
Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.
Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.
Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).
At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.
(For å si det sånn).
Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).
Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.
(Nemlig skoleåret 1988/89).
Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).
Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.
Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.
For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).
Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.
For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999
Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.
Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.
(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.
Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).
Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.
Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).
Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.
Jan Henrik var med, husker jeg.
Selv om han vel var i militæret da.
Og min nabo i Rimi-bygget.
Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.
(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).
Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.
For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).
Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.
Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.
Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at David Hjort.
(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.
Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).
Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.
(Av en eller annen grunn).
Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.
Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.
Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.
(Hvis jeg hørte riktig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.
Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.
For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).
At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).
Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).
‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.
Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.
Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.
For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.
Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.
Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.
Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.
Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).
For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.
Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).
Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.
Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.
(Av en eller annen grunn.
For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.
Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.
Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.
Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).
Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).
For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.
(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).
Og sa det, at jeg var sur på henne.
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.
Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.
Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).
For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.
Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.
Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.
Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.
For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.
For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).
(Noe sånt).
Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).
Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.
Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.
(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).
Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.
Av Lars Boye.
Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.
Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.
For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.
Det huska jeg godt.
For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.
(Noe sånt).
Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.
Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.
Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.
Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.
Så jeg bare lot henne gjøre det, da.
For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.
Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.
Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.
Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.
Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.
Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.
Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.
Men det ble vel en annen sak, igjen.
Tenkte jeg nok.
For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.
Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.
Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.
Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.
Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.
Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).
Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.
(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).
David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).
At Henriette hadde type.
(En jeg ikke visste hvem var).
Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.
(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).
Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).
Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.
Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på det her julebordet.
At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).
Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.
Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.
Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.
For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.
Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.
For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.
Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.
Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.
Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).
For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).
Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.
(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.
Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).
Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).
For hu Miriam var ganske spesiell, da.
Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.
(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.
Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.
Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.
(Må man vel si).
De var liksom morsomme da, (må man vel si).
Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.
(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).
Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.
Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).
Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.
Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).
Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.
Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.
Under den her middagen, da.
For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.
Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.
Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.
Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.
Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).
Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.
Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).
At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.
(Noe sånt).
Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.
Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).
(Selv om det bare var med fingertuppen sin.
Men likevel, liksom).
Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.
(Litt i fylla, da).
Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.
Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.
Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.
Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).
Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.
At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.
Og det var det, at hennes svære, norske type.
En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.
Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.
Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.
At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.
(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).
Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.
For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.
Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.
For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).
Som om han var en leiemorder omtrent, da.
Men jeg hørte at han landa, da.
For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).
Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.
(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).
Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.
Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.
Og jeg vurderte først å hente AG-en.
Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.
Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.
For terrassedøra stod halvveis åpen, da.
Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.
Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.
Så det droppa jeg.
Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.
Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.
Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.
Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).
(Annet enn litt i fylla, da.
Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).
For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.
I fylla, da.
Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.
Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).
(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.
Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).
Det veit jeg ikke.
For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.
Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde
Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.
Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.
Så de bare løp rundt i butikken, da.
Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.
Men de klarte seg selv da, sa hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.
Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.
(De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).
Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.
Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.
Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.
Og jeg sa at det var greit, da.
For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.
Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.
Og hu satt i en kasse der.
Så satt jeg i kassa ved siden av.
Av en eller annen grunn.
(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).
Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.
Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.
Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).
Ved døra til kontoret der, da.
Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.
Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.
De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.
Da jeg låste butikken, en kveld.
Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.
(Noe sånt).
Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.
Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.
(Noe sånt).
Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.
For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.
For å si det sånn.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.
Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.
Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.
For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.
(Noe sånt).
Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.
For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.
Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.
Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.
Alle de hadde slutta der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.
Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.
Så jeg dro dit.
Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.
Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.
(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.
For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.
Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).
For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.
(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).
Og opp til 230.000 i året, da.
Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.
(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).
Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.
Uansett om de hadde bil, eller ikke.
Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.
Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.
Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.
(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).
Og en dag eller to seinere.
Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.
Og jeg dro og så på den.
Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.
Siden den var svart metallic, osv.
Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.
Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).
Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.
Hvor de også hadde bilen stående, da.
Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.
Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.
Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.
Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.
Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).
Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.
For å få den butikken som jeg ville, da.
Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.
Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.
(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).
Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.
Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.
For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.
Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.
(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).
Men jeg fikk ikke tak i noen.
Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.
Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.
(Noe sånt).
Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).
(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).
Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).
(Noe sånt).
Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.
(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).
Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.
Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.
For jeg syntes det var like greit.
Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.
Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.
Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.
Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.
For hu virka så utafor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Rimi Ryen-dama.
Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.
Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.
På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.
Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.
Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.
Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.
Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.
Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.
(Hvis jeg skal være ærlig).
Og da vi skulle få ny distriktsjef.
Nemlig Jan Grårud.
Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.
Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.
For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa
Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.
Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).
Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.
(Noe sånt).
Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.
Men jeg var litt stressa, på den her tida.
For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.
Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.
I tida før jeg fikk sommerferie.
Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.
Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.
Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).
(Hva nå hu mente med det).
Mens hu Sema sykla rundt oss, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.
(For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).
Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.
I de første dagene, av ferien min.
Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.
(For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.
Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).
Så jeg tok et tog, til Drammen, da.
Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.
Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.
Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.
Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).
Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.
Og det var det da, fant jeg ut.
Det var jo det party-stedet.
Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.
Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.
For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.
Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.
Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.
Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).
(Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.
Den første kvelden der, da.
Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.
Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.
Nissi beach, var en veldig fin strand.
Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.
Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.
Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.
Og at jeg sa at jeg var fra Norge.
Men da så stoppa oftest samtalen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde vært på stranda.
Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.
(Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.
Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).
Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.
Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.
Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.
Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo vært mye i England.
Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.
Som Starsky and Hutch, osv.
Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.
(Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.
Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.
Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.
Men det var det ikke da, (svarte hu dama).
Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.
Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).
Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.
Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.
(Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).
Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.
Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.
Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.
Og prate med de.
For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.
Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.
Men ikke inn i leiligheten, da.
(Av en eller annen grunn).
Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.
Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.
Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.
Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.
Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:
‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).
Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.
Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.
(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.
Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.
Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.
For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.
Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.
Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.
Så det var lett å bli kjent med damer der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.
Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).
Og da Norge scorte 2-1 målet.
Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.
Så var jeg så hes.
For vi hadde heia så mye, på Norge, da.
Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.
Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.
Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.
(Som var like ved en kirke der, vel).
Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.
For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.
Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).
For han mente at hu var løs på tråden, da.
Og at jeg burde prøve meg på henne.
Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.
(Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).
Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.
(Ei som hadde type, da).
Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).
Så det var veldig rart da, må jeg si.
Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.
Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).
Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.
Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At jeg en eller to ganger.
Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).
En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.
Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.
Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.
Og som jeg tok opp vannflaska for, da.
Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.
Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.
Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.
Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.
Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.
Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.
Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.
Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.
Etter den her sydenturen, da.
Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.
Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.
(Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).
Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.
Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.
(En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.
Hvis ikke det var på en annen kamp, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.
Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.
Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.
Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.
Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.
Noe jeg også gjorde, da.
Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.
For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.
Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.
For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.
(Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).
Også møtte vi to britiske damer, da.
Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).
(Eller om det var et annet utested).
Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).
For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.
(Sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.
I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.
Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).
Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).
Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.
Og jeg var rimelig full, da.
Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.
Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.
(Smart som jeg er).
En som ganske populær, på den her tiden.
Og som jeg hadde hørt der nede, vel.
Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.
Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.
Og de stakk vel fra oss.
Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.
(For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).
Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.
Men han Nicklas dytta meg unna, da.
Så det gikk greit, da.
(Men han redda vel muligens livet mitt.
Eller ihvertfall fra å bli skada, da.
Må man vel si).
Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).
Og de lurte på om vi var soldater, da.
(For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).
Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.
Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.
Så jeg var jo soldat, da.
Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.
(Noe sånt).
Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.
Så stakk han Nicklas, da.
For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.
For han ville heller gå rundt for seg selv, da.
(Så han var kanskje litt usosial, da).
Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.
Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.
Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.
Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.
Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.
(For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg forstår at det oppstår forargelse mot norsk presse, for avisene skriver for eksempel ikke om at jeg ikke får rettighetene mine og er forfulgt
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10097544
PS.
Det norske samfunnet er i disse dager litt som en utro kone, som har blitt tatt på fersken og fått bank av mannen sin, vil jeg kanskje si.
Og som så vil ha sympati, og late som at hun er en engel.
Så det er kanskje litt vel mye krokodilletårer osv., når pressen skriver sånn her, vil jeg kanskje si.
Men men.
Bare noe jeg tekte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg lurer litt på om hele det terrorangrepet er noe muslimsk plott, forresten.
For hvis muslimene skal få en kilo gull, for å dra tilbake til hjemlandene sine.
Så er vel kanskje dette noe som noen muslimer kunne ha funnet på?
De er jo så glad i gull, (må man vel kanskje si).
(Husker jeg fra da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, og Sema Özgyr, (fra Tyrkia/Kurdistan, yngre søster av Hava, som fikk sparken fra Rimi Bjørndal, for å ha stjålet sigaretter, den samme sommeren), kom hjem fra ferie, sommeren 1998 vel, fra Dubai, eller Islamabad, eller noe vel, iført en litt sexy vel, tigermønstret topp, samtidig med at hun sa at de, (altså familien hennes, foreldrene hennes pleide å vaske på Rimi Bjørndal, ansatt i firmaet Kvalitetsrengjøring vel, drevet av Viggo og May-Britt vel, fra Nord-Norge og med kontorer i Sannergata, på Øvre Grunerløkka), hadde ‘kjøpt gull’.
Så sånn var det).
Noen fra Norge, ville vel kanskje heller sagt 100.000 kroner, eller noe?
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
-
Jeg lurer på om dette er annonsen for den bilen jeg kjøpte, like etter at jeg ble butikksjef, i 1998? Hm
PS.
Sånn her ca., så den bilen ut.
(Bortsett fra at den ikke var like mye ‘styla’, som den på bildet.
Den bilen jeg hadde, så litt kult ut, (syntes jeg selv ihverfall), siden den var svart metallic, men den bilen jeg hadde, var helt ‘plain’ da, i forhold til den på dette bildet, må man vel si.
Men men).
Her er mer om dette:
PS 2.
Det som var litt rart, var at de som solgte denne bilen, de het Özgyr.
(Det var ihvertfall det navnet, som stod i vognkortet, mener jeg ganske sikkert å huske).
Og det var det samme etternavnet, som to søstre, (seinere tre, pluss en bror), som var kolleger av meg, på Rimi Bjørndal, hadde.
(Dvs. Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr, (fra tyrkisk Kurdistan vel), som alle jobba på Rimi Bjørndal, på den samme tida som jeg jobba der.
Jeg jobba der først som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Og så som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef), fra 2002 til 2003).
Disse jeg kjøpte bilen av, de bodde i Lørenskog, mener jeg de sa.
Men de hadde en matbutikk, eller nærbutikk, opp mot Ullevål sykehus, eller noe sånt vel.
(Jeg husker ikke nøyaktig hvor den butikken var).
Men jeg ringte, og fikk adressen, og så tok jeg bare en drosje dit, husker jeg.
Jeg var litt sliten, etter 2-3 års slaveri nesten, på Rimi Bjørndal, (som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen).
Så jeg var litt daff og sliten da.
Men dette var fridagen min da.
Så det var vel en fredag, mener jeg.
(Også skulle jeg sikkert jobbe lørdag da, eller lørdagen uka etter).
Men jeg var litt overarbeida, allerede da.
Så jeg orka ikke å fly rundt så mye, å se etter biler.
(Dessuten, så syntes jeg faktisk at den bilen, så ganske kul ut, siden den var svart metallic, osv.
Så jeg ble positiv overraska da, når jeg fikk se den bilen.
Det stod jo f.eks. ikke i annonsen, at den var svart metallic.
Men men).
Så jeg bare kjøpte den første og beste(?) bilen, for å si det sånn.
Men jeg fikk ikke med åtte nye dekk, som det står i annonsen der.
Jeg fikk bare med fire gamle.
Og jeg måtte vel opp i 16.000, tror jeg, for å få kjøpe den bilen.
(For det var visst også noen i Lørenskog, som var interessert i den bilen, skjønte jeg.
Men men.
Og jeg ringte også løsøreregisteret, i Brønnøysund, for å sjekke om det var noen heftelser ved bilen, (som hadde DE-skilter vel).
Men det var det ikke, kunne de opplyse om, fra Brønnøysund.
Så da trodde jeg at den bilen skulle være grei jeg da.
Dum som jeg var, må man vel kanskje si.
Men men).
Og at den bilen hadde passert EU-kontrollen.
Det var vel nesten som et under, vil jeg vel kanskje si.
Men det viste seg at den var fikset, på Sogn Videregående, i Oslo, av ‘mekken’-linja der da.
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Så jeg måtte ut med masse ekstra penger, til nye deler til motoren og det elektriske anlegget, og det som var.
Og det ble ofte innbrudd i bilen også.
Så den bilen kosta jeg nok på en 30-40.000, ihvertfall.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg hadde litt uflaks, med det kjøpet, vil jeg nok si.
Men jeg trodde det var i orden med den bilen da, siden den var EU-godkjent osv.
Men der hadde dem nok juksa litt muligens, er jeg nok litt redd for.
Men men.
Jeg kjørte til søstera mi, i Tromsøgata, for å vise henne bilen.
Etter at jeg kjøpte den.
Og da mener jeg at jeg hørte et ‘dunk’, mens jeg var inne hos søstera mi.
Og da hadde bilen en bulk i en av bakdørene vel.
Når vi gikk ut for å se på bilen.
Så hva som hadde skjedd da, det veit jeg ikke.
Men det var vel litt spesielt.
Jeg tror ikke at den bulken var der, da jeg kjøpte bilen, (noen minutter tidligere).
Da hadde jeg vel lagt merke til det, vil jeg vel tro.
(Jeg gikk jo og så på bilen, og sånn, mener jeg).
Men jeg var ikke 100% sikker, så jeg sa ikke noe tilbake, da søstera mi klagde på det da, at det var bulk i bakdøra.
(Den bulken gikk det kanskje ann å rette opp, tenkte jeg.
Jeg hadde tatt opp billån, på 30.000, (var det vel), i DNB.
Sånn at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var en del å fikse, på den bilen da.
Så jeg var litt gardert, ihvertfall, tenkte jeg.
Men jeg kunne jo ikke vite det, at det skulle være så mye galt, som trengtes å fikses på, på den bilen.
Men men).
Så jeg lurer på hva som skjedde da egentlig, siden det plutselig ble bulk i døra.
Men men, man kan ikke vite alt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det er vel kanskje forresten en Ford Escort, eller noe, den på bildet.
For den bilen jeg hadde, (en Ford Sierra 86-modell, med 2 liters motor), den hadde fire dører, mener jeg nok ganske bestemt å huske.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
