Stikkord: Sersjant Johansen Terningmoen
-
Min Bok 5 – Kapittel 90: HV-rep. 2001
I år 2000, (må det vel ha vært).
Så var det så mye å gjøre, på Rimi Nylænde, igjen.
Så jeg ble ikke med på repøvelsen i HV.
Jeg bare tok med alt HV-utstyret mitt dit.
Og stod i kø, i en del timer.
Og forklarte til en lege, i Lutvann leir der.
At jeg hadde problemer med kneet mitt, (etter kneoperasjonen, i 1996), og at jeg derfor ikke kunne være med på HV rep-øvelsen, det året.
Dette var den enkleste måten å gjøre det på, syntes jeg.
For jeg var utslitt etter masse ran og prosjekter, i Rimi.
(Må det vel ha vært).
Så jeg orket ikke en så slitsom rep-øvelse igjen, som den i 1999, da.
Hvor jeg hadde måttet kjøre fram og tilbake, mellom Oslo og Hurdal, som en strikkball, i en uke, da.
Så jeg fikk fri fra repøvelsen, i år 2000, da.
Og en gang etter dette, så kom det en gardist, (eller noe sånt), på døra mi, med et brev fra HV, da.
Og jeg måtte så gå ned på Akershus festning, for å melde meg på rep-øvelsen, for år 2001, da.
(Må det vel ha vært).
Uten at jeg skjønner hvorfor Forsvaret kom på døra mi.
For jeg hadde ikke unngått å svare de på noen brev, (eller noe sånt).
Jeg var bare en med et dårlig kne, (som ikke var like bra igjen, etter operasjonen. Jeg måtte hele tida liksom tenke på hvordan jeg satt ned beinet, syntes jeg. For det var også noe skade på menisken, eller noe sånt, i det beinet. Det venstre kneet mitt har vært skranglete da, syntes jeg, og liksom mindre stabilt, etter operasjonen, selv om dette har gått i sykluser nesten, for jeg har også nesten fått skaden slått opp igjen, da).
Og jeg var også en travel butikksjef, som ble heftet mye, av denne repøvelsen, til HV, da.
Som jeg ikke syntes at jeg egentlig trengte, da.
For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, som geværmann, i et år.
Så jeg hadde gode ferdigheter som soldat da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i 2001, på Rimi Kalbakken, så var det mulig for meg, å dra på rep, da.
For der hadde jeg jo to assistenter, som jobbet heltid.
Så de kunne jo passe på butikken, mens jeg var på rep, da.
Så jeg bare sa fra til distriktsjef Anne Neteland, at jeg tok en av mine ferieuker, den uka, som HV-rep-en, var.
For dette var vel muligens det året, som vi fikk vår femte ferieuke.
Så da hadde jeg fortsatt fire ferieuker til liksom, da.
Og da fikk jeg lønn fra Heimevernet, siden jeg var på rep, i ferien min, da.
Bare en tusenlapp, eller noe.
Men likevel.
Og så slapp jeg også å hanskes med byråkratiet, i Rimi, også.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekket vernepliktsbeviset mitt nå.
Og denne repøvelsen, den var fra 26. – 30. mars, i 2001, da.
Og jeg kjørte med Sierra-en min, da.
Til Lutvann og Terningmoen, vel.
Og på Terningmoen, så tulla jeg litt, da.
Og lot som at jeg var på rep, i Hæren, eller noe.
For da vi fikk fri for dagen.
(En av de første dagene).
Så bare satt jeg meg inn i bilen min, og kjørte tilbake til Oslo, da.
Og så dro jeg tilbake til Terningmoen igjen, dagen etter.
Men det tror jeg egentlig ikke at var lov.
For det fikk jeg vel kjeft for, da jeg kom tilbake, vel.
Men jeg husket fra en rep jeg hadde vært på med mob-hæren.
I 1994, vel.
Mens jeg bodde på Ungbo.
At det var sånn, noen dager, at vi fikk lov å kjøre tilbake til Oslo da, om kvelden.
Så jeg gjorde det sånn i HV og, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne rep-øvelsen, med Støtteområdet.
Så var vi også på Rena leir, husker jeg.
Rena leir, det viste seg å være en moderne leir.
Og vi trente blant annet med Miles der da, (husker jeg).
(Noe som jeg jo forresten hadde trent plenty med, i Geværkompaniet også, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og jeg fikk også skyte med en sånn skarp granatkaster-granat.
På den her øvelsen.
Fra en sånn granatkaster, som Geværmann 4, (eller noe), hadde på AG-en sin, i Geværkompaniet, da.
Men en sånn granatkaster, det hadde jeg aldri brukt i Geværkompaniet.
For jeg var først Geværmann 2 og så Geværmann 1 der, da.
Så da måtte jeg spørre noen av de andre på laget, om hvordan man brukte den granatkasteren da, (husker jeg).
Under en økt med lag i angrep, (eller noe sånt), med skarpe våpen, (må det vel ha vært), på enten Rena eller Terningmoen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo ikke så ‘Støtteområdet’, liksom.
For jeg hadde jo mer eller mindre skulka et par rep-øvelser, da.
Så jeg kjente ikke folka i Støtteområdet så bra da, liksom.
Så jeg husker at jeg gikk litt rundt for meg selv der, i Rena leir, da.
(Mens vi ventet på noen busser tilbake til Terningmoen, eller noe sånt, da).
Og der husker jeg at jeg så mange fine lyseblå FN-bereter.
Så det var en del FN-soldater der, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg så også en god del vanlige, norske infanterister, (eller noe sånt), der.
(Hvis de ikke var fra kavaleriet, eller noe sånt, da.
De var ihvertfall fra Hæren).
Det er mulig at dette var soldater fra K-for, eller forløperen til K-for, (eller noe sånt), da.
(Altså de som nå liksom har tatt over etter Geværkompaniet, vel.
Noe sånt.
Selv om jeg ikke klarte å finne noe om K-for på Wikipedia, nå).
Og jeg kjøpte meg vel en avis eller noe sånt, i kantina der.
(Som jeg mener å huske at holdt til i en ganske ny trebygning vel.
Noe sånt).
Og sikkert noe å spise og drikke og.
Mens jeg husker at jeg lurte litt på om jeg burde gå rundt så mye der.
For jeg husker at jeg så så sliten ut, på den her tida, etter hardkjøret på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den jeg husker best, fra laget mitt, på denne øvelsen.
Det er en kar, som kalte seg for ‘Titten Tei’.
Og han var den eldste HV-soldaten, på laget.
Han bodde i Groruddalen, vel.
Og fikk ikke lov til å ha AG-en hjemme.
For han hadde truet kona si en gang, (eller noe).
Så han fikk ikke ha våpen, på øvelsen, da.
Og han hadde en slags seremoni, for oss andre på laget.
En av de siste dagene sine der, da.
Og da herma han etter et humor-show, (med noen innvandrere vel), som var på NRK radio, (eller noe), på den her tida.
Også liksom tullet han, og tredde av, da.
Foran oss på laget, på fritida, om kvelden, en av de siste dagene der.
For å markere at dette var hans siste rep-øvelse, da.
Også sa han sånn: ‘Takk for seg’, (istedet for ‘takk for meg’), når han hadde den seremonien sin, da.
For han etterlignet liksom en pakistansk innvandrer, som ikke hadde lært å snakke ordentlig norsk, da.
Fra det radio-programmet.
Så humoren var noe med muslimer, (eller innvandrere), da.
(Forstod jeg).
Men om Titten Tei signaliserte at han var muslim.
Eller om han mente at omtrent alle de andre på laget var muslimer.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei jobba forresten som fiskedisk-ansvarlig, på det supermarkedet, som ligger i samme bygg vel, som Jysk Sengetøylager der, på Carl Berner.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på torsdagen, under rep-øvelsen.
Så spurte Titten Tei de på laget.
Om dem blei med ut på byen, i Elverum.
Siden det var tradisjon, at rep-gutta tok seg en fest, den siste torsdagen, på rep.
Og siden at det var den siste rep-en hans vel.
Og ingen ble med.
Så jeg måtte nesten bli med da, syntes jeg.
(Selv om jeg ikke var så Støtteområdet).
For jeg hadde jo avtjent verneplikten min, i Elverum.
Og på den repen i mob-hæren, som jeg var på, i 1994, vel.
Så hadde jo hele laget dratt på den pub-til-pub runden, (må man vel kalle det), i Elverum, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så Titten Tei og jeg.
Vi stakk på byen da.
I Elverum.
På torsdagen, (altså 29. mars 2001, må det vel ha vært).
For å drikke noen øl, da.
Som de eneste soldagene, fra Støtteområdet vel.
Enda Titten Tei ikke hadde penger.
Men jeg mente at jeg hadde penger, da.
For lønninga mi pleide å komme inn dagen før.
Men jeg glemte kanskje at det var 31 dager, i mars måned.
Og jeg hadde jo tatt den tyvpermen, tilbake til Oslo, et par-tre dager før.
Og handla i kantina, på Rena leir.
Så jeg hadde visst brukt opp alle penga, på lønnskontoen min, da.
Og det fant jeg ut.
Etter at jeg hadde bestilt to halvlitere, til Titten Tei og meg selv.
På en pub i Elverum sentrum da, (i samme gata som kirka der vel).
Så jeg måtte febrilsk fly til en minibank, da.
Og jeg ringte DNB.
For jeg hadde hørt at man kunne få nødpenger, hvis man hadde den kontoen, som jeg hadde.
Men det fikk jeg ikke, da.
Men jeg prøvde det kredittkortet.
Som jeg hadde fått, da jeg kjøpte de to videospillerne, på Bryn senter, i 1993 eller 1994, vel.
Og det kortet hadde jeg litt kreditt på, da.
Så minibanken spøy ut tre-fire hundrelapper, fra den kredittkort-kontoen, da.
Heldigvis.
For hvis ikke så hadde jeg tapt ansikt så det holdt.
For jeg hadde jo to halvlitere, som stod og venta på meg, på den Elverum-puben, ikke så langt unna minibanken, da.
Sammen med Titten Tei, som jeg hadde fortalt, at jeg hadde penger, da.
Så jeg var sjeleglad, fordi at jeg hadde fått ut noen penger, fra den kredittkort-kontoren.
For hvis ikke så ville jeg ha driti meg ut noe jævlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette flaue opptrinnet rundt mine manglende penger.
Så satt Titten Tei og jeg oss ned ved et bord, i den nesten tomme puben.
(Som jeg lurer på om kan ha vært den puben, som jeg var og drakk i, etter garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
Sammen med han lave, på lag 3, som også var en av troppens fem beste skyttere, og derfor også var med på garnisjonsmesterskapet, da.
Den gangen jeg plutselig kjøpte meg et glass med iskrem, vel.
Da resten av troppen var på gassmaske-øvelse.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Titten Tei forklarte meg det, at han jobba som ansvarlig for fiskedisken, på Meny, (må det vel ha vært), på Carl Berner.
Og jeg fortalte vel da, at jeg hadde jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, i sin tid.
Ihvertfall så fortalte jeg vel det, at jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Og at jeg mega-mye problemer der, da.
Og at jeg fikk kjeft fordi jeg var så dårlig, med medarbeiderne der, da.
Av distriktsjefen, (og sånn), da.
Og Titten Tei, han fortalte meg det.
At han visste en god del om praktisk ledelse, i butikk, da.
Og han sa for eksempel det, at hvis man lurte på hva noen butikkmedarbeidere mente om noe.
Så burde man spørre dem om dette.
Når de var to sammen, da.
Og ikke når de var alene.
For hvis de var to sammen, så turte de å si hva de mente, da.
Sa Titten Tei, da.
Og han sa også mange andre ting, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før.
Så det gikk opp et lys for meg, da.
Nemlig at jeg nok ikke var en så god leder, som jeg kanskje hadde trodd, at jeg var, da.
(Noe sånt).
Og Titten Tei og jeg, vi var også enige i det, at man ikke burde blande privatliv og jobb, da.
Og jeg ble litt sjalu på Titten Tei, må jeg innrømme.
For han hadde vært på dansketur, med Meny Carl Berner, da.
Og da hadde han til stadighet fått unge butikkdamer, på døra, til lugaren sin, da.
Men Titten Tei, han fortalte det, at da bare dulla han litt med damene, da.
Og han begynte ikke å pule på dem, eller noe sånt, da.
For han ville ikke blande business og pleasure, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Titten Tei stakk på dass.
Så benytta jeg sjansen, til å si hei, til to damer, som satt der.
Og det viste seg at de gikk på lærerhøgskolen da, (eller noe sånt).
(Der hvor min morfar Johannes Ribsskog, sine foreldre, hadde gått, i sin tid.
Nemlig Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, da.
Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og Titten Tei, han var jo den sjarmøren, da.
Og han fortalte til de damene og vel, at han ble kalt for Titten Tei, da.
Og han fikk jo meg til å virke som en dusting nesten, siden han var så flink med damer, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg snakka med hu ene lærehøgskole-dama, da.
Om at det var fint å være ute i naturen også.
Sånn som man fikk muligheten til, i Forsvaret, da.
Og jeg begynte vel å bable, (nesten emosjonelt vel), om hvor fin stjernehimmelen og sånn, var om natta, ute i naturen, da.
Og jeg tenkte jo da på den ‘galning-patruljen’, til sersjant Johansen, fra Geværkompaniet.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
For da satt vi jo i kraftgata, på Terningmoen, og så på den klare stjernehimmelen, (med stjerneskudd, var det vel), midt på natta, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg trodde det, at å se stjernehimmelen sånn, om natta.
Ute i naturen.
At det liksom gjorde noe med menneskene, da.
For det var jo liksom sånn som menneskene så stjernehimmelen, i steinalderen osv., da.
(Noe sånt).
Men da veit jeg ikke om hu lærerhøgskole-dama skjønte hva jeg mente.
Det er mulig at hu syntes at jeg ble for salig eller emosjonell, (eller noe sånt), da.
(Det er mulig).
For da trakk hun seg vel litt unna, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi skulle tilbake igjen til Oslo, dagen etter.
Så ville Titten Tei sitte på med meg, da.
For han hadde ikke noe bil, da
Og jeg kjørte innom en bensinstasjon, mellom Elverum og Hamar, vel.
For å fylle bensin, da.
(Må det vel ha vært).
Og etter at jeg hadde kjørt en stund.
Så fant jeg ikke mobilen min, da.
(Altså min Nokia 3210, da.
Som hadde kostet 2000 vel, et par år før det her, da).
Og da måtte jeg stoppe bilen, vel.
Og jeg fant ikke mobilen min noen steder, da.
Så jeg kjørte tilbake igjen, til den bensinstasjonen, da.
Og spurte om de hadde funnet en mobil, da.
Men det hadde de ikke, da.
Og da jeg hadde kjørt litt lenger mot Oslo igjen, vel.
Så fant jeg mobilen min, mellom førersetet og girkassa cirka, da.
(Noe sånt).
Så jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å surre sånn.
For jeg pleide vel ikke å være så surrete, liksom.
Men jeg var vel sliten etter mye jobbing og rep-øvelse, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg slapp av Titten Tei, i Groruddalen, (må det vel ha vært).
(Jeg mener å huske at jeg slapp han ved noen blokker.
Et sted i Groruddalen, langs linje 5, vel).
Så møtte jeg aldri Titten Tei igjen, da.
Men jeg husker at jeg spurte han, på den puben, (i Elverum), om hvorfor han ble kalt for Titten Tei, da.
Og det var fordi at han ligna på Titten Tei da, (mente han).
Men det skjønte jeg ikke av meg selv, (må jeg innrømme).
Så han ligna kanskje ikke så utrolig mye på Titten Tei, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at jeg på en tidligere rep-øvelse.
Da vi også var på Terningmoen, vel.
Men jeg vel hadde parkert HiAce-en på Lutvann.
(Noe sånt).
For dette må vel ha vært rett etter kneoperasjonen min, da.
Så mener jeg at jeg overhørte det.
At Titten Tei babla med noen andre på laget vårt.
Om at jeg ikke kunne jobbe i butikk, siden jeg så så stygg, skjeggete og fæl ut, (med HV-uniform og feltlue), på øvelse, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den rep-øvelsen, den var fra 16. februar til 21. februar, i 1998, så jeg på tjenestebeviset mitt fra Forsvaret, nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på denne rep-øvelsen, i 2001.
At troppsjef Andersen tulla litt med meg, husker jeg.
(Han som i begynnelsen, i Støtteområdet, pleide å si ‘konge-kult’, husker jeg.
Kanskje fordi han var fra Bærum, eller noe sånt, vel).
For jeg husker at jeg overhørte det.
At han chatta med en annen HV-kar.
(På en oppstilling vel).
Om at han huska det, at jeg enten hadde det samme fornavet eller etternavnet, som han.
Og han het vel Erik Andersen, vel.
(Og jobba i Andersen consulting, som seinere skifta navn til Accenture, vel).
Så han kalte meg først ‘Andersen’, da.
Og så ‘Erik’, vel.
(Noe sånt).
Og så måtte jeg være avgitt, til et 12.7-lag da, husker jeg.
Og jeg måtte liksom ligge nederst i en kuldegrop, i en stilling, som 12.7-folka hadde lagd, da.
Og det var så en del fram og tilbake, angående om jeg fortsatt skulle være avgitt, til det 12.7-laget, eller ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var litt som at troppsjef Andresen hadde et horn i siden til meg, (vil jeg si).
På den øvelsen i 1998, (var det vel antagelig).
Så hadde han kommet bort til meg.
Mens jeg stod vakt, på Jørstadmoen, eller noe, vel.
Med en svær mag-lite, i henda, da.
Og han holdt nesten den lommelykta som en kølle da, (husker jeg).
Så det var nesten som at han var truende da, (vil jeg si).
Så jeg gikk ikke så bra sammen med han troppsjef Andersen, da.
(Hvis jeg skal si min ærlige mening, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter den øvelsen, i 1998, (forresten).
Så ble jeg litt sånn rar i huet da, av å være på øvelse.
Så da søstera mi Pia ‘babla’ om at hennes venninne Siv fra Røyken, trengte barnevakt.
Så hadde jeg vel blitt rimelig dame-gæern, av å være på rep.
(Som man vel blir, av en eller annen grunn).
Så jeg sa at jeg kunne være det, da.
(For å kanskje få litt sjangs på Siv, da).
Og da bodde hu Siv ved Sofienberg-parken da, husker jeg.
Ikke så langt fra søstera mi, da.
Og Siv sa at hvis hennes sønn Dennis, (som da var to-tre år gammel, vel).
Begynte å gråte.
Så måtte jeg trøste han ved å holde han inntil meg, da.
Og det måtte jeg gjøre også da, husker jeg.
(For å få han til å slutte å gråte, da.
For han hadde vel mareritt, eller noe sånt, tror jeg).
Så jeg måtte nesten være som mamma-en til Dennis da, husker jeg.
Etter en sånn rep-øvelse, hvor jeg ble litt sånn tomsete i hue nesten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han ungen til Siv.
Altså Dennis.
Han tok også ut masse gryter, av skapene, på kjøkkenet, da.
Og begynte å leke med de, da.
Og da lot jeg de bare ligge, husker jeg.
Og så sovna jeg på sofaen der, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Og da Siv kom hjem.
Så hadde hu Siv med seg en svær og skummel araber, da.
(Eller noe sånt).
Så å sitte barnevakt, det var ikke noe artig da, fant jeg ut.
(Men Pia og Siv.
De utnyttet kanskje det.
At jeg nettopp hadde vært på rep-øvelse.
Og var vant til å bli kommandert, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, forresten, på den rep-øvelsen, i 1998.
(Som ikke var så lenge etter at jeg hadde operert kneet, da).
At laget vårt skulle øve på strid i hus, (eller noe sånt), på Terningmoen, da.
(Som vi også hadde gjort ganske mye, i Geværkompaniet, forresten).
Og mens vårt lag venta på at det skulle bli vår tur da, (eller noe sånt).
Så kom det ei befal-dame, bort til oss, da.
Og hu fikk oss til å hoppe over et høyt hinder, husker jeg.
Og det var vel ikke vårt befal, (tror jeg).
Og jeg måtte ta det veldig forsiktig, da.
På grunn av kneet mitt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så prøvde jeg å ringe Dr. Bjerre, ved Aker sykehus, da.
(Han som hadde operert kneet mitt, i 1996).
Og jeg spurte om jeg kunne få slippe å være i HV da, siden jeg hadde et operert kne.
Men det var ikke noe problem for meg da, (mente Dr. Bjerre), å være i HV.
(Så det slapp jeg ikke unna, da).
Enda han vel ikke hadde kontrollert hvordan beinet mitt ble, etter den operasjonen, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og på en av rep-ene, i Heimevernet.
Så skulle det være informasjon, om et angrep, (eller noe), da.
(Fra kompanisjefen, vel).
Og da hadde jeg glemt noe, i teltet, da.
Så jeg kom litt for seint, da.
Så informasjonen hadde begynt, da.
Og da jeg da gikk bort for å høre på informasjonen om angrepet, da.
Og da, så stod det en soldat, og liksom så stygt på meg da, (husker jeg).
En som jeg trodde at kanskje var nazist, (eller noe sånt), da.
Og det likte jeg ikke, da.
Så da stilte jeg meg ved siden av han, på den her undervisninga, da.
Men da sa han ikke noe til meg.
Det turte han visst ikke, virka det som.
Så ‘tøff på avstand’, er det vel kanskje noe som heter, for nazister.
(Det er mulig).
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet
En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.
Så skjedde det en merkelig hendelse.
Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.
Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.
Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.
Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.
(Hvis jeg ikke har misforstått da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.
Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.
Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.
Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.
Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.
Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.
Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.
Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.
(Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).
Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.
Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.
Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.
Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).
Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.
Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.
‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).
Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.
Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).
For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.
Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.
Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.
Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.
Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.
Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.
Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.
(Noe sånt).
Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.
Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.
Som vi ikke fikk lov til å bruke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.
Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.
Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.
‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.
(Også spytta han vel).
Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.
For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).
Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.
Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.
Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.
(At han ville lage litt ‘show’ liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.
En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.
Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.
‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.
Også hadde han fått dimme da.
Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.
Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 32: Enda mer fra Terningmoen
En gang, som jeg satt i vaktbua, på Terningmoen.
Så tenkte jeg meg ikke om da.
Noen hadde skrevet, at den og den dama, var dritfin da.
Også hadde noen andre tulla, og skrevet hva med onkelen og bestefaren, osv.
Og dette var like etter, at jeg nesten hadde fryst ihjel, da jeg var avgitt til lag 3, etter denne ‘gærning-patruljen’, i kraftgata der, til han sersjant Johansen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den øvelsen, som jeg nesten hadde fryst ihjel på.
(Hvis ikke Andresen hadde sparka meg i foten, så tror jeg kanskje at jeg hadde fryst ihjel da).
Så så jeg jo stjerneskudd, mens vi var på den gærning-patruljen da.
(Mens vi satt og hvilte, i kraftgata der).
Og hele hue mitt, det var jo fullt av militær-ting, for det meste, på den her tida.
Siden denne tjenesten var så krevende da.
Men da, så ble jeg jo minnet på, noe fra mitt tidligere liv liksom.
Da jeg så det stjerneskuddet da.
Nemlig fra da Christell og jeg, gikk fra huset deres, i Havnehagen, til min leilighet, i Leirfaret 4B, og jeg så stjerneskudd da, (selv om vel ikke Christell så det).
(For Christell ville se på ‘kontoret’ mitt, for å lage avis/magasin i, som var i en av bodene, i gangen, i Leirfaret 4B der da, hvor faren min seinere satt vin vel.
Men der var det så kaldt og trangt, så det ble aldri til, at jeg lagde noe sånn avis der.
Jeg brukte istedet symaskinbordet, til Ågot, (som hu hadde sendt med faren min dit), som bord til å ha en TV nummer to på, (som jeg kjøpte mens jeg gikk på ungdomsskolen), inne på det største soverommet ‘mitt’ der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke hva det kom av.
Om det var fordi jeg nesten hadde fryst ihjel, (eller noe).
Men jeg ble ihvertfall, (mens jeg levde i den her militærverdenen da), litt avstandsforelska, i Christell da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ihvertfall så skreiv jeg det, på skrivebordet, i vaktbua, på Terningmoen, at ‘I love Christell Humblen’.
(For andre folk skribla ned navn på damer og sånn der da.
Så ville jeg skrible litt og da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter jul, så ble jeg jo overført, til lag 2.
Og der ble jeg med en gang et slags mobbeoffer, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For jeg var ikke så god på ski, og sleit litt da, på et nytt lag.
Og Bricen kasta en skistav i hue på meg, og jeg måtte være med en rar bokseturnering, osv., på rommet.
Og ikke nok med det.
Neida, Skjellum skulle absolutt krangle med meg, om hvem som hadde pult flest damer, (eller noe).
Jeg ville ikke gå i detalj da.
Så jeg fortalte ikke navnene til Nina Monsen, Laila Johansen, Siri Rognli Olsen, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av de andre damene, som jeg hadde hatt sex med da.
(Jeg hadde jo også blitt runka, av ei dame fra Larvik, på danskebåten en gang.
Og det er mulig at det var fler og, som jeg ikke kommer på nå).
Men jeg hadde ihvertfall hatt sex med minst seks damer da.
Så jeg fant meg vel ikke i det, hvis noen skulle ha det til, at jeg ikke hadde hatt noen damer, (eller noe sånt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert så begynte Skjellum å mobbe meg, fordi at jeg ikke hadde hatt sex med noe damer, mens jeg var i militæret.
For han selv, han hadde nettopp hatt sex med ei fin dame, sørfra, sa han, som egentlig hadde en annen type.
‘Ho var fin ho’, sa Skjellum.
Og i ettertid, så har jeg lurt på det, hvorfor Skjellum prata så i detalj til meg, om hu her dama.
Var det ei jeg kjente eller?
Var det Christell han hadde hatt sex med kanskje?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Dessuten, så var det sånn, da jeg hang litt sammen med Skjellum og Sundheim, på fritida, de siste par månedene, av militæret.
At en gang, når Skjellum, Sundheim og meg, (var det vel), gikk fra Terningmoen, og i retning av Alexis vel, en torsdagskveld, (må det vel ha vært).
Så kommenterte Skjellum, (husker jeg), ei lyshåra dame, (var det vel), som vi møtte, på veien da.
Og som ikke hadde knept igjen jakka si, enda det var kaldt da.
At, ‘hu der må ha vært kåt, siden hu går og viser fram puppa sine, enda det er kaldt’.
(Noe sånt).
Og det samme, den gangen vi var på stranda, (eller ved det tjernet, eller om man skal kalle det innsjøen), i Elverum der da.
Da kommenterte Skjellum, ei dame, som lå i bikini like ved oss der da.
At når hu bøyde seg, for å ta opp håndkleet sitt, så bøyde hu seg, sånn at hu stod med rumpa i været liksom da.
Istedet for å bøye knærne da.
Så Skjellum fulgte med nøye på damene, det er helt sikkert.
Mer nøye enn jeg selv gjorde, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og som jeg vel skreiv om, i Min Bok.
Så satt jeg på med faren min, og en kamerat av han, til Trysil en gang, hvor faren min skulle se på noen hyttetomter.
Og da fikk jeg mast meg til, å få kjøpe en milkshake, i Elverum, husker jeg.
I Domus-bygget, (eller hva det heter), på torget der, da.
Og den milkshaken, den var laget av så gammel melk da.
At jeg spøy ved en bensinstasjon, nesten med en gang, som jeg hadde satt meg inn i bilen igjen, (husker jeg).
Og jeg lurer på om den bensinstasjonen kan ha vært Bast, og at jeg spøy ved Terningmoen da.
Hm.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var i det senteret, hvor jeg hadde kjøpt den milkshaken, 10-12 år tidligere kanskje, og kikka, også i 1992/93 da.
Men det var ikke sånn, at jeg kjøpte noe mer milkshake der, akkurat.
(For å si det sånn).
Men jeg mener at jeg enten kjøpte, (eller ihvertfall så på), Sports Illustrated, sitt badedrakt-nummer, med Vendella Kirsebom, på forsida vel.
I Narvensen-kiosken der da, som var cirka under den kafeterian, hvor jeg kjøpte den her ‘råtne’ milkshaken da, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 27: Mer fra Terningmoen
Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.
Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).
(Noe sånt).
Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.
Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.
Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.
Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.
Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.
Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.
Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.
Kinoen hadde jo brent ned så.
Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.
(Hu som jeg traff på Alexis).
Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.
Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.
Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.
Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.
Så prata vi med noen lokale damer da.
(I en pub, eller hva det var).
Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.
Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.
(Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).
Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.
Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.
Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.
Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).
Og ingen sa noe til henne.
Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.
Så jeg sa at jeg kunne ta det da.
Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.
Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.
Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).
Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).
Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.
Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.
Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.
Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.
Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.
Og da svarte jeg ‘Casio’.
Også fikk jeg klokka mi tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.
For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.
Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.
Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.
Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.
(Sånn som historien lød, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget
Reservelaget, det var veldig spesielt.
Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.
(Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.
Noe sånt).
For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.
USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.
Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.
Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.
Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).
(Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.
En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.
Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.
Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.
(Så han dreit tydeligvis ut noen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.
(For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).
Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.
Og da visste ingen hva de skulle svare.
Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.
Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.
Og da svarte ikke Johansen da.
Så det er mulig at han ble sur på meg da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.
Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).
Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).
Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).
Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.
For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.
For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.
Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).
Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).
Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.
(Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).
Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.
Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.
(For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.
Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.
En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.
Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.
Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).
For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).
(Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat
En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.
Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).
Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.
Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.
Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.
(For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).
Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.
Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.
Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.
Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.
Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.
Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.
Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.
Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).
For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.
Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.
(Sånne ting).
Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.
Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.
(Dette var i helgen da).
Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.
(Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).
De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.
Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.
Jeg sa at det var greit.
Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.
Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På rommet til ukehavende soldat.
Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.
(Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).
Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.
Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.
For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.
Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).
For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.
Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).
(Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.
Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.
(For jeg var litt trøtt selv da.
Og lurte på hva dem spurte om da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker at den neste helgen.
Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.
Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).
Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).
(For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).
Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.
(Noe sånt.
For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).
Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.
Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.
Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.
Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.
Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.
(Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.
For maten skal vel være merket vel.
Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.
Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den helgen, som jeg var ukehavende.
Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).
De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.
Så de ringte til meg da.
Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.
Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.
Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.
Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.
Det veit jeg ikke.
Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?
Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.
Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).
Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.
Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.
For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.
Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.
Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).
For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.
Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.
Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.
Så jeg var kanskje litt dum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.
Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.
Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.
Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.
(Noe sånt).
Da ville han ikke snakke til meg da.
For da syntes han vel, at jeg var for militær da.
Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.
Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
-
Koma-blanding. (In Norwegian).
Den tørka frukt-blandingen, i forrige bloggpost.
Den hadde vært fin og hatt i koma-blandingen, som vi lagde i militæret.
Det var vel troppsjef Frøshaug, som anbefalte oss, å lage det.
Da jeg var i infanteriet, i 92/93, så var det før forsvaret ble omstrukturert og modernisert, og infanteriet ble gjort mobilt, blant annet.
Nå er jo forsvaret redusert veldig mye, siden den gang, og det er bare 15 år siden.
Og det var sånn gammeldags tjeneste, som like godt kunne ha vært rett etter 2. verdenskrig omtrent.
Vi hadde ikke Gore-tex uniformer, f.eks., som jeg tror de har nå.
Men vi hadde bedre støvler og uniformer, enn de hadde rett etter 2. verdenskrig da.
Og vi fikk også fotposer, som de ble kallt.
Noen slags gummistøvler, som man skulle trekke utenpå de vanlige nato-støvlene, eller hva de het.
Og da ble man ikke våt på beina, om vinteren, hvis man gjorde det riktig.
Så vi hadde det nok litt bedre, enn folka etter 2. verdenskrig.
Vi hadde også regntøy.
Men gåinga var den samme.
Og vi kunne ikke bruke det regntøyet alltid, på øvelse osv.
Så vi gikk i milevis om natta og sånn, på øvelse.
Og vi bodde i telt, som vi kneppa sammen, av noen teltduker.
Alle hadde en teltduk, en slags presenning, med noen knapper på.
Alle hadde en sånn duk, blant militær-utstyret sitt.
Så knepte vi sammen syv sånne duker, i følge en måte vi hadde lært.
Så ble det et telt faktisk.
Som vi kallte syv-duker.
Så var det ofte åtte mann, på laget.
Så den åttende duken, den hang vi over teltet, for at snø og sånn skulle havne oppå den toppduken da.
Og det teltet var det altså ikke gulv i.
Så vi sov oppå snøen.
Vi hadde liggeunderlag da.
Og sovepose.
Og vi sov med uniform og tjukke gensere og sånn på vårs.
En natt på vinterøvelse, så sov vi i snøhule faktisk.
Og da vi sovna, så var taket kanskje 40 cm over trynet.
Og da vi våkna, så var taket kanskje 10-20 cm over trynet.
Så det var ganske nære, tror jeg, at det gikk galt.
Selv om noen kanskje hadde merka det, hvis snøen hadde gått for langt ned.
Det er mulig.
Men men.
Vi la altså teltet oppå snøen.
Og vi hadde en primus da.
Som gikk på parafin, var det vel.
Primus optimus, tror jeg den het.
Jeg tror den var norsk produsert.
Og på den kunne vi også koke mat.
Og te og kaffe og sånn da.
Vi hadde også med rødsprit.
For om vinteren, så måtte man først varme primusen med rødsprit, for ellers så fikk vi ikke fyr på parafinen.
Og på vinterøvelsen, i Lillehammer.
Da var det så kaldt, at vi måtte bruke rødsprit to ganger, for å få fyr på primusen.
Og jeg var egentlig sånn primus-ekspert, på den tida.
Så jeg skjønte ikke hvorfor ikke primusen virka.
Enda jeg hadde gjort det riktig med rødsprit og alt mulig.
Men det var fordi det var minus femten kuldegrader, eller noe.
Oppå fjellet, ved Lillehammer.
Kvitfjell kanskje.
Noe sånt.
Det var kvelden vi skulle sove over i fjellhula.
Og Nybø, på laget vårt, han hadde med noe Toro Gryterett, som han hadde lært om i speidern.
Så tok han RSP, sånn stridsrasjon, oppi.
Og da ble det skikkelig god mat.
Egentlig smakte den RSP-en som kattemat.
Og folka kalte det død mann på boks.
Hm.
Ikke vet jeg hvor den spøken kom fra.
Men kanskje det er noen andre som veit det.
Men vi var på øvelse på Fosen, vinteren 92.
Og i Trøndelag, så var det veldig mye regn og snø og sludd og vind osv.
Også måtte vi gå hele natta, kanskje en mil, eller to, i skogen osv.
Etter å ha sovet i knappetelt, i mange dager.
Men vi kom vårs gjennom det, på en måte.
Det var vel egentlig ikke den værste øvelsen.
Vi kom vårs til en travbane, hvor vi skulle ha leir.
Det var planlagt på forhånd.
Så da kunne vi sitte inne i en kantine der.
Og kjøpe vafler med geitost, eller brunost.
Jeg jobba på Rimi Munkelia, annenhver helg, så jeg hadde råd til vafler og røyk og sånn, på øvelsene.
Så det var kult å ha ekstrajobb på Rimi da.
Selv om jeg var jo vant til å jobbe i butikk, jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, og OBS Triaden, før det her.
Men miliæret, i infanteret, var jo helt forskjellig, fra noe jeg hadde drevet med før.
Jeg pleide å gå på handel og kontor og sånn.
Og jeg Magne Winnem, fra videregående, vi pleide å gå på byen i Oslo, med dress osv.
Det var i jappetida.
Og jeg hadde gått to år på datahøyskole, og jobbet i norsk hagetidend osv, før militæret.
Så jeg var ikke vant til sånne øvelser om vinteren osv., og å sove i knappetelt, og sånn.
Så det var litt av en opplevelse og også utfordring for meg, som aldri hadde vært i speidern, eller noe, å komme meg igjennom infanteriet.
Også fordi jeg var veldig pinglete, etter å ha bodd aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni, og uten å være så flink til å lage mat da.
Å lage mat, var noe jeg lærte da jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrase, på Ellingsrudåsen, året etter militæret.
Og jeg fikk også mye bedre appetitt, etter å ha vært et år ute i frisk luft, i infanteriet.
Så jeg synes mat smakte mye bedre da.
Så da ble det sånn, at jeg synes det var mer artig å lage mat og.
For jeg hadde nesten fobi, etter å ha sulta litt på øvelse i militæret.
Så hadde jeg nesten fobi mot å gå tom for mat, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.
Så jeg kjøpte og spiste mat hele tida.
Så sånn var det.
Og gomla tortilla-chips og sånn, hele tida.
Så har vel lagt på meg 20-30 kg, som ikke bare er fett, etter militæret.
Selv om jeg vel var voksen, da jeg var i militæret.
Men da veide jeg nok ikke mer enn 65 kg, da jeg var sånn 22 år, i militæret.
Og nå veier jeg vel 90 kg, tror jeg.
Men jeg har trent ganske mye og regelmessig, fotball, tennis, svømming, badminton, treningsstudio, osv., også etter militæret.
Så det fikk jeg også litt dilla på i militæret.
For vi spilte fotball der.
I en hall, på Elverum, som het Leto-hallen, eller noe.
På fritida.
Og det var veldig artig.
For dytting og sånn, det var nesten lov.
Og vi var i god form, etter å ha gått og løpt og til og med ålt vårs på bakken, i mange måneder.
Så det var ganske høyt nivå på den fotballen.
I hvertfall på tempo osv.
Men men.
Så det var artig.
Men jeg hadde drevet en del med å skyte luftgevær osv., da jeg var sånn 15-16 år.
Så AG-skyting, det synes jeg var ganske enkelt.
For jeg vant til den her siktinga osv.
For jeg syntes det var så å skyte fugler og ekorn osv., da jeg bodde på Berger.
Selv om luftgeværet, det hadde jeg vel mye hos farmora mi, på Sand, eller om jeg lot det stå nede på verkstedet der.
Noe sånt.
Men men.
Jeg kunne nesten ikke bruke luftgeværet, på Bergeråsen.
For det var så mye folk der.
Så jeg tror jeg hadde luftpistolen, på Bergeråsen.
Og luftgeværet på Sand.
Det er mulig.
Jeg lurer på hva som skjedde med det luftgeværet, da jeg flytta til Oslo.
Det var bare kaos i alle tinga mine, da jeg flytta til Oslo.
Det var fordi, at fattern og en som jobba for han, som het Eirik Thorhaldsson.
De flytta tinga mine i fylla.
Før de sa fra til meg.
Så alt av plakater og sånt, på veggene og alle tinga mine.
Mye av det ble ødelagt, og rota bort.
Så det var ikke så artig.
Dem kunne jo ha sagt fra, sånn at jeg kunne tatt med noen av tinga, som jeg ville beholde, til Oslo.
Men jeg fant noen av tinga da, i et hus, som fattern hadde kjøpt, i Sandsveien.
Men dem hadde flytta i fylla, så det var nok en del som ble kasta osv.
Det er mulig.
Men men.
Men luftgeværet, hvor det ble av, det er vanskelig å si.
Jeg kunne nesten ikke ta med det, til hybel i Oslo osv., syntes jeg vel.
Jeg tok det i hvertfall ikke med.
Jeg syntes jeg var for voksen da, til å fly rundt med luftgevær.
Jeg brukte ikke det, de siste åra, på Berger.
Så hva som skjedde med det, det er vanskelig å si.
Men tilbake til militæret.
Løytnant Frøshaug, han sa at vi burde lage en koma-blanding.
Det var nøtter, rosiner og sjokolade, som skulle blandes i en plastpose.
En sånn brødpose.
Så skulle vi gomle det da, når vi gikk om natta, på øvelse, for å unngå å havne i koma da.
Så hvis det var en ukes øvelse.
Så hadde jeg sulta og strevd litt på de første øvelsene.
Det var en øvelse jeg nesten frøys ihjel på blant annet.
For jeg var reserve, og hadde ikke noe plass i teltet, for det var helt fullt, så jeg måtte legge meg utafor teltet.
Og var veldig sliten, etter å ha vært med på patrulje, med Sersjant Johansen, hvor patruljen hadde gått seg bort, og vi gikk rundt på leirområde, om natta, i timesvis.
Så sånn var det.
Så jeg pleide å ta med en pakke røyk, prince mild, for hver dag.
Masse sjokolade.
En pakke tobakk, i reserve.
Varme-poser.
Man kunne kjøpe sånne poser, på Top Secret, i Oslo, som kosta 5 eller 10 kroner.
Og jeg var ikke vant til sånn militær-greier, og var veldig tynn, så jeg frøys lett og.
Så jeg kjøpte sånne varmeposer før øvelsene da, selv om det kanskje var litt juks.
Men men.
Og jeg lagde også masse koma-blanding da.
Og alt forskjellig.
Så de andre ble kanskje litt misunnelige på meg, som jobba på Rimi, annenhver helg.
Det ble sånn, at man til og med kjøpte boksåpner, og tok med seg.
På øvelse.
For kjøkkenet på Terningmoen, de pleide å sende oss hermetikk, som man trengte boksåpner til.
Så på den siste øvelsen.
Så var det noen nye befal, som var med på øvelsen, når vi lå i knappetelt og skulle ha noe angrep og sånn da.
Og da spurte de.
‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse, eller’.
De nye befala da.
Og da sa de på laget mitt, som jeg hadde vært på i et halvt år nesten da.
Da kjente vi hverandre såpass, fra tidligere øvelser.
At da visste det at jeg, ‘Ribs’, som de kallte meg, hadde en boksåpner i sekken, fra tidligere øvelser.
Så sa dem, Ribs, har ikke du med boksåpner da.
Joda, jeg har det her osv.
Så da holdt de nye befala kjeft.
For vi var veteraner vi da, så da visste vi om sånne ting.
Jeg kjøpte også noe skopusse-sett, i en butikk på Grønland, for 10 kroner, en frihelg.
Jeg husker ikke hvorfor jeg var der, men jeg har ofte likt å se i matbutikker, for jeg har jo jobba masse i matbutikker, så det kan ha vært derfor.
Eller at jeg skulle besøke søstra mi på Grunerløkka, i Christies gate, som hu og noen venninner bodde i da.
Det er mulig.
For før vi fikk lov å ta helgeperm, og dra tilbake til Oslo, så måtte vi pusse støvler, sånn at de skinte osv.
I hvertfall skulle de ikke være møkkete.
Så da kjøpte jeg sånn skopussesett da, med sånn polish-børste, til og med.
Og da ble det lettere å pusse skoa bra nok da.
Og også til AG-en.
Da kunne man kjøpe sånn spray.
Som man fikk kjøpt på bensinstasjoner.
Så rusta ikke AG-en på øvelse.
CRC, eller noe sånn.
Jeg husker ikke hva den sprayen heter.
Så det ble ofte sånn, at den infanteri-tjenesten var ganske tøff.
Så det hendte man måtte bruke av sine egne penger, for at det skulle bli enklere å komme seg igjennom det da.
Men vi lærte vel mer om hvor mye vi tålte da.
Og å planlegge før øvelser, og mye sånt.
Men det viktigste var vel at vi lærte, at selv om hver dag gikk veldig sakte.
Så ble vi ferdige til slutt alikevel gitt.
Så det var ganske merkelig kanskje.
Men vi hadde sånne dimmelenker, og dimmekalendere.
Og kryssa av en og en dag da.
Før vi var frie igjen.
Så for moderne folk, som er vant til å være frie.
Og for meg, som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, så var det ganske uvant, å være i militæret, hvor man hadde offiserer som befalte hva man skulle gjøre, nesten 24 timer i døgnet, på det værste.
Men man kom seg gjennom det til slutt da.
Og etter en sånn tøff tjeneste, så blir det nok sånn, at da blir man ikke så kresen på jobb og alt mulig, etter tjenesten.
Det var kanskje derfor jeg holdt ut med Rimi, og jobba som en galeislave der, omtrent, i mange år etter militæret.
Fordi jeg var i god form, fra militæret.
Så jeg shina Rimi Nylænde, hver kveld, i et par år.
Rydda alle hyllene, og satt også opp tørrvarer, og kjølevarer osv.
Mens jeg var aspirant og låseansvarlig der da.
Så jeg jobba nok litt for bra.
For jeg var i bra form, etter militæret.
Så ei som var assistent, hos Leif Jørgensen, ute i skogen et sted.
Siggerud, het det ja.
Ei jente fra Gamlebyen, tror jeg.
Hun var assistent, hos Leif, på Siggerud.
Men hun fortalte meg det seinere.
Da jeg var assistent på Bjørndal.
At hu måtte gi seg, som assistent, på Siggerud.
For da hadde distriktsjef Anne Katrine.
Og kanskje Leif.
De hadde nok lagt press, på hun her jenta, fra Gamlebyen.
(Hun glemte igjen nøkla sine, en lørdag, på Bjørndal, så jeg tok bussen til der hu bodde, jeg ringte vel mora, og leverte nøkkla).
Men men.
For jeg tenkte hu trengte dem da.
Hu kunne kanskje lånt nøkkla til mora si, tenker jeg nå.
Men jeg tenkte kanskje litt feil, siden jeg hadde vel ikke klart meg selv, uten nøkler.
Men men.
Men hun klagde til meg, at hu orka ikke den ryddinga hver kveld.
Og derfor slutta som assistent, i Rimi.
Og da tror jeg Anne Katrine, må ha sagt det, at Erik på Nylænde, han rydda hele butikken hver kveld.
For det gjorde jeg.
Hver kveld, i årevis.
Og det var høyt tempo.
Det var stress hver dag, for å rekke det.
Men jeg var ung, i begynnelsen av 20-årene, og i god form, etter militæret.
Men hvis jeg hadde vært i vanlig form, så hadde jeg nok ikke klart det.
Så sånn var det.
Så det var nok litt mye arbeidspress.
Men jeg var motivert, for å bli assisterende butikksjef og butikksjef osv.
Så jeg jobba veldig hardt, i alle år, i Rimi, vil jeg si.
Jeg jobba minst like hardt, de to og et halvt årene, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Etter jeg var ferdig med militæret, så var det jo nedgangstider, i Norge.
Etter jappetida osv.
Oppgangstidene, kom jo ettehvert de og, på midten av 90-tallet.
Og i 98, så tok jeg et kurs, i NT 3.0 server, core-tech, var det vel, på Global Knowledge Network, var det vel, på Skullerud, i Oslo.
Jeg fikk låne penger av muttern, som plutselig ville låne meg penger til sånt.
Ikke vet jeg hvor hun fikk pengene fra.
Men men.
Så da, så begynte jeg nesten i datajobb.
Jeg søkte en jobb, men jeg var ikke så vant til å bruke tid på å skrive søknader osv.
Så den søknaden var vel ikke så bra.
Men jeg var vant til å være på internett, siden 96, så det syntes jeg var veldig artig, på kveldene, etter jobben osv.
For jeg kjente egentlig ikke så mange folk jeg likte.
Så jeg syntes det var artig å chatte og quizze og sånn på irc, for da hendte det at det var noen trivelige folk der da.
Og jeg savna egentlig det, for jeg syntes at jeg ikke gikk så bra lengre, sammen med venner og familie osv.
Så sånn var det.
Så kanskje man skulle begynt med koma-blanding for Rimi-ledere og.
Det hadde sikkert hvert en god ide, ihvertfall på 12 timer lange lørdagsvakter, med nesten bare løping osv.
I hvertfall stressing.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Hun jenta fra Gamlebyen, som jobba på Rimi Siggerud som assistent, og som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal bl.a.
Hun så jeg en gang, noen år etter at hun hadde slutta på Rimi Bjørndal.
Da gikk hu sammen med en utlending, like utenfor Gunerius der, i Storgata, i Oslo Sentrum.
Jeg prøvde å få kontakt, men hu la ikke merke til meg engang.
Det virka som at hun var litt misfornøyd, med han karen sin.
At hun var litt kua kanskje.
Jeg husker ikke navnet hennes nå.
Men da var i begynnelsen av 20-åra vel, slank med lyst hår osv.
Bare noe jeg kom på nå.
Så får vi som jeg kommer på navnet eventuellt.
Vi får se.
-
Flashback til 1993. (In Norwegian).
Nå fikk jeg flashback til da jeg var i militæret, på Terningmoen, i 1993.
For det første, så ringte jeg om noe greier, en del måneder før jeg skulle i militæret, og da ble jeg tulla med og satt over feil, i over en halvtime, husker jeg.
Men men.
For det andre, så synes jeg det var litt strengt i militæret, siden jeg jo har bodd aleine siden jeg var ni år, så er jeg ikke så vant til å bli kontrollert hele tida.
Jeg er mer vant til at ingen bryr seg, må man vel si.
Så, jeg likte å gå litt rundt i Elevrum og, og ikke bare være i militærleieren, hvor det dukka opp offiserer man egentlig skulle hilse på, og daghavende offiser, og alle mulige tropps-befal osv., hele tida.
Så jeg synes det var greit å få gå ut av leieren og.
Jeg husker etter de første fjorten dagene, mener jeg det var, og vi fikk gå ut av leiern igjen.
Det var ganske digg.
Det var vel da jeg hadde en sånn pliktjobb, av noe slag.
Daghavende soldat, eller noe.
Jeg husker ikke hva det het.
Men det var en helg, som jeg skulle passe på noe greier i leieren.
Ukehavende soldat.
Nei noe i den duren kanskje.
Jeg måtte sjekke at de som skulle på vakt, hadde pussa ag-en osv, og overlevere vaktstyrken, til daghavende offiser osv.
Og jeg ble satt til å skrelle 30 kg poteter, i en sånn skrellemaskin, på messa.
Men de potetene, måtte skrelles ordentlig, fordi den maskinen, skrelte ikke bort alt skrellet.
Så jeg ble tulla litt med, av han sjefskokken, på messa.
For de som hadde den jobben, de hadde masse plikter, som det stod skrevet om, på et ark.
Så de skulle skifte lyspærer overalt osv.
Og dette her var en av de første ukene, i militæret, så jeg gjorde faktisk det som stod på lappen.
Ellers hadde det nok vært ganske slappt.
Men men.
En av jobbene, var også å gå med sånn revelje.
Så man måtte vekke alle i leiern, klokka 7, var det vel.
Noe sånt.
Så var det noen som begynte å kjefte, og da tok jeg med den revljegreia, inn på rommet, for å høre hva dem ville.
Men da ombestemte dem seg, for den bråka skikkelig den greia.
Det var noe tomhylserør, eller noe, fra noe våpen kanskje, kanon, eller noe.
Det husker jeg egentlig ikke.
Men det var noe greier man bare trengter å holde, og bevege seg, så bråkte det noe helt jævlig.
Så sånn var det.
Men flashback ja.
Jo, jeg synes det var kjedelig i leieren, spesiellt under den vanlige tjenesten, og gikk ofte i noe slags koma av kjedsomhet.
Men men.
Men en gang, så spurte de, om det var noen som så dårlig.
Som trengte briller.
Og da meldte jeg meg.
For da fikk jeg lov å gå inn til Elverum, å få synstest da.
Så da slapp jeg unna militæret, i en time, eller noe.
Og det var også sånn, at på en synstest, på ungdomsskolen, så klarte jeg ikke beste resultat.
Jeg måtte herme etter Geir Arne og Ditlev og dem, for å få bra resultat.
Så trodde jeg kanskje ikke hadde så bra syn.
Så jeg dro inn dit da, til øyenlegen.
Men da brukte hu dama der så lang tid, på den her synstesten.
Så det synes jeg var rart.
Og jeg måtte se inn i noe sånne lasergreier, eller noe.
Så det lurer jeg på om kan ha vært noe tull.
For jeg skøyt ikke like bra, etter det her, som før.
Eller om det kan ha vært pga. noe annet.
Men vi hadde også en lege, som ble kallt Dr. Mengele, som var helt håpløs.
Som ga meg salve, som inneholdt vann, da jeg fikk frostskade på øret.
Og den salven, ville ha gjort frostskaden værre, fikk jeg høre av folk på rommet.
Odd Sundheim, var det forresten, som advarte om det.
Så jeg lurer på om det ikke kan være en del mafia osv., også i forsvaret.
Det ville ikke forrundret meg i hvertfall.
Jeg skreiv også om det, i en annen bloggpost, her om dagen.
At Sersjant Johansen, fra Vestlandet, dro vårs med på en patrulje, som gikk seg vill, på natta, på Terningmoen, på en øvelse der.
Og da jeg kom tilbake til lag 3, som jeg var på da, laget til lagfører Warming.
Jeg var egentlig reserve.
Men jeg ble omplassert litt mye, så jeg fikk ikke med pakningen min.
Så etter å ha gått rundt på patrulje, og gått oss vil.
Så hadde ikke jeg noe sted og sove, for folka i teltet der, breia seg så mye.
Og det skulle egentlig ha vært en ekstra sovepose, mener jeg å huske.
Men det var det ikke da.
Og da var jeg drit sliten, etter masse øvelse, og også etter å gått rundt i skogen, på patrulje, i timesvis.
Noe som er slitsomt, for jeg gikk bakerst, og måtte prøve å ikke miste kontakten, med de som gikk foran.
En som het Sundheim, fra Valdres, som gikk foran meg.
Han mista kontakten, med patruljen.
Men jeg klarte å se hvor han var da, han tredje bakerste.
Så da klarte vi å holde følge igjen.
Sundheim var litt tjukk, så han sleit litt med kondisen osv.
Men men.
Men vi klarte å henge oss på.
Men så gikk Johansen seg vill.
Og selv om troppsjef Frøshaug, tuta med en bil.
Og vi fint kunne høre det.
Så nekta Johansen å gå dit.
Men neida, vi skulle traske rundt en times tid til.
Så her tror jeg det må ha vært noe lureri.
Frøshaug satt nesten igang leteaksjon.
Så han var ikke så førnøyd med Johansen.
Og jeg var så sliten, da jeg var tilbake til teltet, til laget til Warming.
Og de folka, var ikke mulige å vekke.
Så jeg måtte bare slappa av, og sover, for jeg var utslitt.
Så jeg la meg ned på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.
Helt til Andresen sparka liv i meg, noen timer seinere.
Men da var jeg våt på beina, etter å gått patrulje, i noe gjørme osv.
Og hadde ikke pakningen min, for den var vel hos et annet lag, mener jeg å huske.
Noe sånt.
At jeg ble plassert på et annet lag.
Noe sånt.
Så om dette var noe plott.
Jeg tror jeg nesten frøys ihjel, for jeg skalv og frøys først.
Men så slutta jeg å fryse.
Det var på høsten det her, kanskje i september.
Noe sånt.
Men det var ikke akkurat varmt om natta, i Elverum.
Det er en kald by.
Det ofte mye kaldere i Elverum, enn byene rundt, pga. elva, og naturen og sånn.
Noe sånt.
Men men.
Han Johansen, han forsvant til Skottland, eller noe sånt, tror jeg, etter et halvt år.
Noe sånt.
Og det som var.
Var at en gang, så hadde han to kusiner, eller ‘kusiner’, på besøk i leieren, en helg.
Det var samme helgen, som jeg var sånn ukehavende soldat, eller hva det het.
Og jeg tror kanskje at det ikke var kusinene hans.
Det prata folk ihvertfall om i messa, da de gikk forbi messa, de her tre.
Noe sånt.
Men men.
Og han Johansen, han sa alltid sånn, hvis noen spurte.
‘Har du problemer med det’.
Hvis du sa, jeg har ikke noe penn.
Eller noe sånt, hvis det var undervisning.
Og da var det ingen som svarte noe mer.
Men jeg huska noe fra da jeg bodde på Abilsø, et par år før, da jeg pleide å henge ved kiosken der noen ganger, det siste året jeg var tenåring, og ny i Oslo.
Så da ble jeg kjent med ungdommene på Abildsø.
For jeg vant til å kjenne mange folk i Drammen, så da ble det bare sånn, at jeg prøvde å bli kjent med folk, da jeg flytta til Oslo og.
Og da var det ei jente der, som pleide å si, ‘det er ikke det det er snakk om’.
Anne-Lise, eller noe, vel.
Så da huska jeg det da, at man kunne svare sånn, når han Johansen spurte, ‘Har du problemer med det’.
Da svarte jeg, ‘Det er ikke det det er snakk om’.
Og forklarte hva det var snakk om da.
Så man kan plukke opp lure ting, fra mange steder.
Men sånn er det.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
En på lag 1, som het Thomassen, fra Bøler.
Han ble mer eller mindre sammen med dattra til Dr. Mengele.
Ei pen lyshåra dame, husker jeg.
Da vi var på diskoteket Alexis, inne i Elverum, på torsdagene.
Da dukka det også opp noen damer fra lærerhøyskolen, og det var kanskje noe sykepleierhøyskole, eller noe.
Noe sånt.
Vi var også på DumDumBoys konsert der, og det var ganske kult, for de spillte de samme sangene, som vi pleide å høre på, på reservelaget.
Selv om de sagene var fra 1989, Splitter Pine-albumet, og det her var i 1992.
Men men.
Men da ble Thomassen grisebanka av noen lokale helter.
Som kjørte etter dem, og tok dem igjen, like før leiern.
Bare noe jeg kom på, når jeg først nevnte han Dr. Mengele.
Han hadde sikkert et vanlig navn og.
Men det var det vel få som visste, siden alle bare kallte han Mengele.
Noe sånt.