that's why I wrote the smiley, since it wasn't like you tried to steal it, when you were 18 years old, so it wasn't like a crime, it was just something dum/anoying, since we were delayed from catching our plane from Gatwick, me and Øystein, my third-cousin, since I suddently noticed that it was missing.
And it belonged to a Svelvik-girl, at my age, where I grew ut, who said she worried I would steal one from a car, (which I never would have done anyway), so she had several of them, and let me borrow one, Lill I think her name was, a girl also knew my sister, and who moved to the capital in Norway, Oslo, the same year I did, and I didn't know any people in Oslo, so that's why I visited her and another girl, the first year I lived in Oslo, since they were from my home-town.
I thought the old chap in your old house, 112 Gordon Rd., was a bit strange.
He had a picture of a half-naked young teenage boy and girl, I think it was, in the room who used to be my old bedroom, that I got to borrow from you, which was now a second living-room, it seemed.
And a par of jeans layed on the floor, in a heap, which I thought was a bit strange, because he was a tidy guy with a big box of shoe-polish and shoe-cream etc., like an army guy, or something.
Also, why didn't he use the largest living-room?
Maybe since it was to cold?
It could be that it wasn't strange, with the painting of the young half-naked people on the wall, and the jeans on the floor.
And he took a long time to open the door, I thought I saw shadows, through the window in the door, going up and down the stairs, for a couple of minutes?
But it could be he was asleep, but it wasn't that late.
It was around 7 or 7.30 pm, I'd say.
(Because I was in Southwick around 8.30 pm, and then I had to take a train that went around 9.30 pm to London, from Brighton, so that's why I just had to leave the Christmas-presants in the video-shop, unfortunatly.
But anyway.
I don't hold a grunge for the Mercedes-star, I didn't even really understand why I got to borrow it, it was just something dum one can joke about, I think.
ok I just thought the picture looked a bit akward.
Maybe you made the dress yourself?
I remember you tried to steal a Mercedes-star thing, that a girl from Svelvik and Oslo, har told me to bring to England, in 1990.
So I'm a bit vary of you 🙂
Your old neighbour in Shoreham said that your parents moved a good ten years ago, to Southwick.
I should have called before I went, but I thought your parents lived at the same address still.
But there an old gentleman lived I think, and the room I got to borrow from you, in the summer of 1989, was now a living-room, where I got to call number directories, on 118 118, from the man I thought was your neigbour, but a woman who cleaned her car of snow, said it was your old house, 112 right?, but the man who lived there, didn't know who your parents were, but he let me borrow the phone, which I accepted, because every time I call 118 118 from my mobile, they don't understand what I'm saying, at 118 118, so I strugle a bit with them, that's for sure.
sorry that I deleted you from Facebook, but I thought it was a bit strange with all the Legoland-updates and that you previous picture was a bit strange.
I was in London yesterday, and then I also went to Brighton with the train, with some christmas-presents for your parents.
I talked with your old neighbours in Shoreham, and they said they'd moved to Southwick, so I went there.
But I tried to call number-enquieries, and they said the number wasn't published, and I had to catch the next train to London because I went only on a day-trip with National Express, from Liverpool to London, (since I'm unemployed unfortunatly).
But I left the Christmas-presents in the video-shop, in Southwick, 'Tomorrows word', for you parents.
Hope you can tell them for me, because I like better to write on Facebook, than to take calls, since when I worked as a shop-manager, people would call all the time, on my rest-days etc., so the phone still makes me a bit stressed from that.
But anyway, hope you have a nice Christmas, and sorry that I forgot to write down the phone-number, to your parents landline, before I went to Brighton, because I think I have it somewhere from before.
I took some pictures, since I write about travels etc., on my Norwegian blog.
So I see if I can add some of them to explain.
Hope this is alright!
Merry Christmas again,
Erik
PS.
Here are the pictures:
PS.
Det gikk visst bare ann å sende et bilde i hver Facebook-melding, så jeg måtte sende to meldinger, (det her er den video-butikken, i Soutwick ved Brighton, som jeg la igjen de julegavene til Hudson-familien i da. Meg og min tremenning Øystein Andersen, sin gamle vertsfamilie, fra da vi var på språkreise i England, og seinere fikk vi bo der mens vi var på ferie. Jeg var der sommeren 1988 med tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise, sommeren 1989 aleine, på ferie, og sommeren 1990, sammen med tremenningen min Øystein Andersen igjen, på en drøy ukes ferie vel):
Jeg kjøpte sånne sjokolade-skjell, til hu kona i familien.
Og det var fordi, at da jeg dro dit på ferie, med englands-båten, Braemar, aleine, sommeren 1989, så kjøpte jeg sånne skjell til hu kona i familien, i tax-free-butikken på Braemar.
For jeg syntes at jeg måtte kjøpe noe gave.
(Siden jeg fikk lov å bo der gratis på ferie, etter å ha vært der på språkreise sommeren før.
Det var Cecilie Hyde, venninna til søstra mi, som maste på meg, at jeg måtte dra.
Hu var mye hos meg, i Leirfaret, siden søstra mi flytta dit, rundt nyttår 1989.
Jeg kjøpte også CD-spiller til dem, tror jeg det var, ihvertfall noe stereo-greier, før jeg dro hjem, siden jeg fikk bo der gratis, i en uke eller en drøy uke vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Så kjøpte jeg også med noe seigmenner og noe annet godteri til ungene da, i samme slengen, i tax-free butikken, for ellers så tenkte jeg at dem kanskje hadde begynt å klage, siden mora fikk sånne skjell, for dem hadde fire unger som lagde bråk og liv der.
Men det var visst kanskje ikke helt riktig skjønte jeg.
Men samme det.
Men jeg kjøpte ihvertfall de skjella igjen, på Tesco.
Nå har jo ungene flytta, så nå slapp jeg å tenke på gaver til dem.
Han faren i familien er litt ram på flaska, så jeg tok bare med vin.
Det var vin som jeg kjøpte på Marks & Spencers, like over nyttår vel, siden jeg fikk en sånn £25 ‘voucher’ der, når jeg klarte et kurs, hos Learn Direct, i ‘literacy’, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se om de blir sure fordi jeg la det igjen i videobutikken.
Finn Kalvik innrømmer nå at Bård Tufte Johansen og Harald Eia holdt på å ta knekken på ham med sine ukentlige «Finn Kalvik-nyheter» i 1998.
VONDT: – Det går jo så fint nå, men jeg hadde fryktelig vondt mens det stod på – og for ett år siden klarte jeg rett og slett ikke å snakke om hva Kalvik-nyhetene i «Åpen post» gjorde med meg, sier Finn Kalvik. Foto: Magnar Kirkenes
Kalvik måtte søke psykologhjelp for å «finne seg sjæl» igjen. Folk i underverdenen tilbød seg «å stoppe» Johansen og Eia.
Først nå orker den folkekjære artisten å snakke om problemene som Bård Tufte Johansen, Harald Eia og TV-programmet «Åpen post» påførte ham.
Det får humor-gjengen bak det populære NRK-programmet til å slå full retrett:
– Jeg snakker på vegne av oss alle sammen – og vi er svært lei oss for det som har skjedd, sier prosjektleder for «Åpen post», Lars Hognestad.
Han sier imidlertid at de fikk en aksept underveis (februar 1988) på at dette var greit – og de oppfattet også Kalviks deltagelse i det siste programmet som en form for aksept for at det de gjorde var greit for Kalvik.
Psykologhjelp
Det var altså ikke tilfellet:
– Jeg ble stoppet av folk på gaten som spurte om jeg var Finn Kalvik – og så begynte de å le av meg. 20 ungdommer som stod der og gapskrattet. Jeg følte meg mobbet av gutta i «Åpen post», sier Finn Kalvik til VG.
– Det var så ille at jeg måtte få psykologhjelp for å bygge opp selvfølelsen igjen, fortsetter Kalvik.
Livet har definitivt snudd seg for Finn Kalvik det siste året. Han har ny plate ute på markedet som har solgt 10 000 bare den siste måneden.
– Det går jo så fint nå, men jeg hadde fryktelig vondt mens det stod på – og for ett år siden klarte jeg rett og slett ikke å snakke om hva Kalvik-nyhetene i «Åpen post» gjorde med meg. Jeg følte at de gutta ikke ante hva de gjorde med selvfølelsen min, både som artist, kunstner og menneske. Fra det å være pensum på skolen, få stående ovasjoner i konsertsalen – til å møte en gjeng med ungdommer som ler seg i hjel når de ser deg på grunn av dette TV-programmet, det var vondt. Svært vondt.
Støtte
Finn Kalvik legger ikke skjul på at han også fikk mye støtte i denne vanskelige perioden. Både i form av vennlige klapp på skulderen – og mer dramatiske støtteerklæringer.
– Jeg har opp gjennom årene opptrådt i mange fengsler – og jeg fikk henvendelser fra folk i underverdenen som sa at hvis jeg ville ha hjelp til å stoppe Eia og Tufte Johansen, så skulle jeg bare si ifra. Riktignok fremsatt med litt humor og mørk sarkasme, men likevel.
Kalvik benekter på det sterkeste at han på noe tidspunkt ga sin godkjennelse til «Finn Kalvik-nyhetene».
– Jeg hadde selvfølgelig aldri gitt dem tillatelse til å drite meg ut på denne måten. I stedet måtte jeg bare svelge dette innholdsløse dusteriet, sier Finn.
Det lå heller ingen form for aksept fra hans side i det faktum at han takket ja til å være med i det siste programmet den sesongen.
– Jeg var så fortvilet, jeg måtte ta bort noe av effekten av dette TV-programmet. Jeg følte at jeg måtte ta tyren ved hornene. Gå inn på deres arena og avmystifisere det. Kort og godt i et forsøk på å bli kvitt denne greia på, sier Kalvik, som utover det ikke hadde noen form for kontakt med herrene Johansen/Eia – eller deres medarbeidere.
– Bortsett fra at Harald Eia faktisk ringte hjem til min 15 år gamle datter som bor hos min eks-kone – og spurte henne hvordan faren hennes tok dette. Tenk det. I stedet for å ringe meg – og spørre. Jeg var helt opprørt.
Grunnen til at jeg tar med om dette, er at noen faktisk har begynt med Finn Kalvik-nyhetene på engelsk nå. En tidligere samarbeidspartner av Kalvik, Ralph McTell, en britisk artist, denger løs på Kalvik, i et intervju, på et Ralph McTell fan-nettsted, fra ifjor:
Så her kan vi se det, at det nok er en internasjonal krig, mot de nordiske/blonde, (som Finn Kalvik), fra omtrent resten av verden, visst med mobbing her, (fra McTell og Eia, f.eks.), kan det virke som for meg ihvertfall.
For McTell forteller en direkte løgn, hvis man kan stole på at dette er gjenngitt riktig, innimellom den andre mobbingen av Kalvik.
Jeg skal forklare mer om hva den løgnen er, jeg skal bare finne en YouTube-video her.
PS 3.
Ralph McTell, var mannen den kjente sangen ‘Streets of London’, som Finn Kalvik fikk oversette til norsk, siden denne typen, ‘singer-songwriter’-musikk, var et nytt fenomen i Norge, som Finn Kalvik var fan av, så måtte Kalvik dra til Storbritannia, for å lære, og fikk hjelp av blant annet McTell da.
Her er Ralph McTell, med ‘Streets of London’:
PS 4.
Og her er Finn Kalviks versjon av ‘Streets of London’, gjennskrevet på norsk, med tittelen ‘En tur rundt i byen’, fra 70-tallet vel, som hjalp Finn Kalvik å slå igjennom som en veletablert ‘singer-songwriter’-artist, i Norge, ifølge Ralph McTell, på nettsiden ovenfor:
PS 5.
Men så begynte Finn Kalvik å samarbeide med Abba, og skrive sine egne tekster etterhvert, og ikke bare oversette de fra engelsk.
Finn Kalvik vant jo den norske Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, med ‘Aldri i Livet’, og det er her McTells løgn ovenfra kommer inn, som jeg skal komme tilbake til.
Det som skjedde var, (ifølge McTell, på nettsiden ovenfor), at Kalvik ville lage en engelsk versjon, av ‘Aldri i Livet’, siden han stod sammen med Abba-jentene i studio, som var klare til å kore.
Så ville vel Finn Kalvik, gjerne lage en engelsk versjon, med Abba, mens han hadde sjangsen, men han var vel ikke så god i engelsk selv da.
Så han sendte dette over til McTell, i Storbritannia, som et haste-oppdrag, mens Abba-jentene venta hele kvelden i studio.
Ifølge nettstedet ovenfor.
Og resultatet, Finn Kalvik og Abba-damene, som synger Ralph McTells engelske versjon av ‘Aldri i Livet’, ‘Here in my Heart’, kan vi høre her:
PS 6.
Nå vet vi bakgrunnen, for hvordan Ralph McTell kjenner Finn Kalvik, og nå skal jeg ta for meg noen av ‘Finn Kalvik-nyhetene’, som Ralph McTell forteller, ifølge nettsiden ovenfor.
Det står mye rart om Finn Kalvik der, og noe jeg fant i farten, var dette:
‘Finn looked more like a boxer than a folk singer really’, dvs. ‘Finn så mer ut som en bokser enn en visesanger, egentlig’.
Ja vel, jeg husker godt at jeg så Finn Kalvik, i Melodi Grand Prix, i 1981, men at han så ut som en bokser, det falt meg vel ikke akkurat inn, skal jeg være ærlig.
Men dette er jo subjektivt da.
Vi får finne et ‘nålestikk’ til:
‘he wasn’t a great voice or a really great guitar player’, dvs. ‘han hadde ikke en veldig bra stemme og han var ikke en særlig bra gitarspiller’.
Noe sånt.
Det er vel subjektivt det og, selv om jeg synes at Finn Kalvik er flink og vel har en bra stemme, må man vel si.
Når jeg hørte ‘Aldri i Livet’, på Melodi Grand Prix, så tenkte jeg vel ikke at ‘han har en stygg stemme’.
Og heller ikke da jeg hørte, ‘Aldri ride ranke og vuggesang’, (eller hva den sangen heter), på 70-tallet, som vel var en av de første sangene jeg kan huske å hørt på radio, hvis jeg husker riktig.
Så her kan man, synes jeg, se at Ralph McTell, prøver å få Finn Kalvik til å virke litt dum, om vel som en litt dårligere artist, enn det han er, vil jeg si.
Så jeg synes dette ser ut som mobbing av Finn Kalvik.
Som ‘Finn Kalvik’-nyhetene på engelsk, vil jeg si.
Men ikke nok med denne mobbingen som jeg har nevnt til nå.
Neida, Ralph McTell kommer også med en direkte løgn, vil jeg si.
Det er dette her:
‘he got nominated in one of those quirky sort of ways the Norwegians have [..] they asked him to be their representative for the Norwegian entry for the Eurovision Song Contest’.
Det betyr:
‘han ble nominert på en av de særegne måtene nordmennene bruker [..] de spurte han, om han ville være deres representant, for det norske bidraget, i den europeiske Melodi Grand Prix-finalen’.
Altså, McTell sier at Finn Kalvik fikk representere Norge, på en ‘quirky’, dvs. særegen/bemerkelsesverdig/uvanlig måte.
Men, dette er _ikke_ sant.
Finn Kalvik ble ikke nominert til å representere Norge, på noen uvanlig måte.
Nei, Finn Kalvik vant den norske Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, på en helt vanlig måte, etter en TV-sendt avstemning, hvor han konkurrerte, på vanlig og rettferdig måte, såvidt jeg kan skjønne, mot 8-9 andre artister, og vant den norske Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, på en rettferdig og vanlig måte, såvidt jeg kan skjønne.
Jeg at det skal ha skjedd på noen uvanlig/bemerkelsesverdig/særegen måte, det må jeg si er løgn.
Og dette tolker jeg som at McTell driver og mobber Finn Kalvik, vil jeg si, og ikke vil innrømme at han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, på en rettferdig måte.
Og McTell får det også til å se ut som, mener jeg, som at Finn Kalvik, _ikke_ skrev sangen ‘Aldri i Livet’ selv, i tilegg at McTell får det til å se ut som, mener jeg, som om at Finn Kalvik ikke vant den norske finalen, men kom ‘gratis’ til den europeiske finalen, det året, på ‘walk-over’, gjennom at han fikk finaleplassen, fra noe komite, eller noe, uten at det var noen norsk finale, det året, i 1981.
Så dette er løgn og bakvaskelse, på høyt nivå, fra McTell, mot Kalvik, vil jeg si, hvis det som står på det nettstedet, ovenfor, er riktig.
(Denne artikkelen ovenfor, om Ralph McTell og Kalvik, skal visst være ordrett vel, fra en telefonsamtale ifjor da, mellom Ralph Mctell, og han som driver fan-nettstedet, en som heter Andy Langran, står det på førstesiden til det Ralph McTell-nettstedet, sjekka jeg nå.
Så enten McTell eller Langran, (eller begge), tuller med Finn Kalvik da, og har Finn Kalvik-nyhetene på engelsk, vil jeg si, på den nevnte nettsiden ovenfor da.
Så sånn er det).
Jeg skal se om jeg finner mer om dette, om at Finn Kalvik vant plassen i den europeiske Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, på en vanlig måte.
PS 7.
Her kan vi se det, at Finn Kalvik vant den norske finalen, på en vanlig og rettferdig måte, (såvidt jeg kan se ihvertfall), foran ni andre konkurrenter, i 1981, med ‘Aldri i Livet’:
Så jeg vil si at det virker som at Ralph McTell, er furten, på Finn Kalvik, og benytter enhver anledning, til å prate ‘dritt’ om han, som vi sier i Norge, og til å ødelegge rykte hans som musiker, vil jeg si, på engelske nettsteder om musikk.
Ihvertfall fra det jeg har sett hittil.
Noe sånt.
Unnet ikke McTell, Kalvik suksessen, men syntes det ble for mye, at Kalvik skulle oppnå denne suksessen, siden han hadde kopiert hans sang ‘Streets of London’, og fått en karriære, i Norge, mens hans egen karriære, aldri klarte å tangere suksessen med ‘Streets of London’, igjen?
Var kanskje McTell misunnelig, fordi ikke han fikk samarbeide med Abba-jentene, eller noen av de andre ‘dinosaurene’, i musikk-industrien?
Hvem vet.
Hva kan ha drevet McTell til å hate Finn Kalvik så mye, at han prater så mye dritt om han, som han gjør på nettsiden ovenfor?
Nei, det er ikke lett å si gitt.
Er det en krig mot nordmenn, fra britene?
Det kan det vel kanskje nesten virke som.
Det virker ikke som om McTell har noe som helst respekt for nordmenn, men bare ser på de som noen treige og isolerte og døve nordboere, eller noe, som man kan si alt man vil om, hvis man er en brite, uten at noen nordmann noen ganger kommer til å skjønne at de tuller med dem, eller tørre å ta dette opp.
Jeg selv kjenner jo en brite, som bor utenfor Brighton, kom jeg på nå, når jeg skriver om denne mobbingen, fra en brite, Ralph McTell, mot en nordmann, Finn Kalvik.
Mitt mulige svar på ‘Ralph McTell’, hvis vi sier at jeg er ‘Finn Kalvik’, det er Rick Hudson, fra Shoreham-by-sea, utenfor Brighton.
Han kom jeg på nå, at kan være den som tuller med meg, eventuelt.
Han sier han kjenner folk i Hamar, (en eksdame av han), og mange av de som har tullet med meg, på StatCounter, har jeg sett, har vært fra Hamar.
Er det en trend med slik tulling, fra briter, mot nordmenn, som jeg og Finn Kalvik er ofre for.
Hvem vet.
Men dette var noe jeg tenkte på nå, at hva hvis det er faren i min tidligere vertsfamilie, da jeg var på språkreise, i 1988, i Brighton, sammen med tremenningen min Øystein Andersen, Rick Hudson, i Gordon Rd., i Shoreham-by-sea, som tuller med meg.
Hva hvis Ralph McTell har et nettverk i Norge, som inkluderer Harald Eia, og har fått Eia til å tulle med Kalvik i Norge?
Hvem har Rick Hudson fått til å tulle med meg i Norge, tenkte jeg på nå.
Jeg var jo ikke så voksen, de gangene jeg var hos Hudson.
Jeg var der på språkreise, sammen med Øystein Andersen, tremenningen min, i 1988.
Så fikk vi lov å dra dit igjen, fortalte de oss, så jeg dro dit en uke, sommeren 1989, og igjen en uke, sammen med tremenningen min, Øystein Andersen, i 1990.
Og sommeren 1990, så skjønte jeg på dem, at noe var galt.
Så her kan det vært at han Rick Hudson, trodde at jeg dro til England, på ferie, fordi jeg var interessert i ungene hans, eller noe sånt?
Hvem vet.
Også har han tullet med meg, gjennom noe nettverk han og britene har hatt i Norge da.
Hvem vet.
Men jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra til Brighton igjen.
For jeg syntes det virka litt rart, å dra tilbake til den vertsfamilien, uten at var i forbindelse med språkreise.
Men hun Cecilie Hyde, som var bestevenninna til søstra mi da, på den tida, som søstra mi flytta opp til meg, i desember 1988.
Hun Cecilie Hyde, flytta jo også opp til meg, må man nesten si.
For hun og søstra mi hang alltid sammen, det året der.
Så Cecilie Hyde, hun dro meg med til reisebyrået da, i Drammen, hvor jeg bestilte båt til England, og fly hjem.
For det var billigst, sa reisebyrået.
Jeg hadde ikke så mye penger, så jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra på ferie.
Men hun Cecilie Hyde, hun overtalte meg til å dra til Brighton da.
Selv om jeg ikke skjønner hvorfor hun så gjerne ville det.
Også møtte jeg hun Siri Rognli Olsen, på båten til Harwick, ‘Braemar’, og hun var nok også kabalist, som Cecilie Hyde.
Så det kan ha vært noe kabalist-hevn.
At familien min var sure fordi jeg kalte meg Ribsskog, (fordi faren min hadde glemt å forrandre navnet mitt hos Folkeregisteret).
Og derfor sendte ei som het Olsen, (som var faren mins etternavn), for å tulle med meg, på englandsbåten.
Hun Cecilie Hyde, hun var jo sånn, at hun stort sett gikk i svarte klær, så hun tror jeg var kabalist, for de er jo liksom ‘den svarte siden’, i jing og jang-figuren da, for å si det sånn.
Og når jeg tenker tilbake, så husker jeg at Cecilie Hyde, overtalte søstra mi, til å bli med til Amsterdam.
For en Cecilie Hyde kjente, visste om noen jobber til de der.
Så Cecilie Hyde har kanskje fått søstra mi til å jobbe som prostituert i Amsterdam og?
Hvem vet.
Det siste der skal jeg ikke si sikkert, men jeg lurer ihvertfall.
Så sånn er det.
Mer da.
Så jeg tror ikke at jeg hadde dratt til England, hvis det ikke hadde vært for at hun Cecilie Hyde, dro meg med på det reisebyrået i Drammen, og gjerne ville ha meg unna, på ferie, virka det som.
Et par dager før jeg dro til England, den sommeren, så bodde jeg sammen med farmora mi og søstra mi, (og også Cecilie Hyde da, kan man nesten si), i huset til farmora mi på Sand.
Og da ville jeg ha litt tid for meg selv, så jeg dro til Marienlyst-badet, i Drammen, for å få meg litt sol da.
(For man kunne nesten ikke ligge og sole seg, på Sand.
En gang jeg lå på stranda på Sand, så kom rådgiveren fra Gjerdes VGS., i Drammen forbi, så det var litt flaut, for jeg var den eneste som lå der).
Så dukka plutselig Christell opp, uten bh, på Marienlyst-badet i Drammen.
Og da hadde hun fått skikkelig store pupper husker jeg, som 16-17 åring, var hun vel da.
Jeg var nesten 19, så da var hun nesten 17.
Og hadde D-cup pupper, vil jeg si, (eller C kanskje, noe sånt).
Og sprada rundt i bikinibuksa, på Marienlyst-badet, hvor også Terje Bakken var, en av Cecilie Hydes bekjente, fra Drammen, en punker med mørkt hår.
Men jeg ville ikke henge med både Terje Bakken og Christell.
Jeg kjente ikke Terje Bakken godt nok, så jeg bare stakk bort til Christell lå vel, mener jeg hu må ha vist da, og droppa han Terje Bakken, som jeg ikke skjønte hvorfor skulle henge sammen med Christell.
Så sånn var det.
Men det var vel litt rart?
At både Terje Bakken og Christell, skulle være på Marienlyst-badet, når jeg skulle få meg litt sol, før jeg dro til England?
Her må nok Cecilie Hyde ha ringt Terje Bakken, og søstra mi ha ringt Christell, vil man vel kanskje kunne tro.
Som noe kabalist-plott?
Det vil jeg tippe ihvertfall.
Så et varsko fra kabalist-plott.
Jeg tror Tina Hudson, kona til Rick Hudson, også var kabalist forresten.
Fordi hun fortalte meg en gang, at faren til den blonde datteren hennes, var en som ingen andre ville ha, og derfor lot hun han få henne, før de skilte seg.
Så derfor var hun eldste datteren rar da, mente de, Vicky Hudson.
Hun var ikke som de andre, sa hun Tina.
Det er sånn kabalist-mobbing av de blonde, vil jeg si.
Og da jeg og Øystein var der, i 1990, så sa han ene tyske språkstudenten, som bodde hos naboen, ‘have you fucked Vicky yet’, til Øystein.
Og da trøstet Tina, Øystein.
Så de var nok begge kabalister, vil jeg si.
Men Øystein sa da, ‘I’m not like that’.
Jeg kjefta på han tyske språkreisestudenten, siden han hadde fått Øystein til å få et sammenbrudd.
Men jeg skjønte egentlig ikke hva det var som foregikk.
Men jeg hørte at Tina sa til Rick Hudson da, at hun likte oppførselen til Øystein, men at jeg visst hadde gjort noe galt.
Men jeg skjønte ikke hvorfor Øystein knakk sammen, for jeg trodde det var en fleip bare, det han tyskeren sa, ‘have you fucked Vicky yet’, til Øystein.
Men Øystein tok det så tungt.
Så jeg lurte lenge på hva som foregikk.
Men jeg syntes jeg måtte reagere på en eller annen måte, siden Øystein var tremenningen min, så derfor kjefta jeg på han tyskeren da, som stadig stod i hagen der.
For å få han til å gå bort.
Så sånn var det.
Men Tina snakket til Rick, som om det var noe jeg hadde gjort galt da, husker jeg.
Men jeg måtte vel få lov å be han tyske språkstudenten å slutte å plage Øystein, siden han var den yngre tremenningen min, og jeg syntes jeg måtte gjøre noe, siden han fikk Øystein til å knekke sammen.
Så sånn var det.
Men her fikk visst jeg skylden, skjønte jeg.
Så her har kanskje han Rick Hudson, ringt til noen han kjenner i Hamar da, og spredd dritt om meg.
For Øystein prata med Tina, som fortalte dette veldig kort videre til Rick, som om jeg hadde gjort noe galt da.
Men jeg hadde jo vært der forrige sommeren og, så jeg likte ikke at de tyske språkstudentene var så frampå.
jeg følte meg kanskje litt vel hjemme der.
Men Rick og Tina hadde jo sagt at vi skulle oppføre oss som hjemme.
Og hvis noen sånne ‘idoter’ hadde oppført seg sånn, utafor leiligheten min, på Bergeråsen, så hadde jeg nok jagd dem vekk derfra og.
Hvis en ‘puslete’ tysker hadde mobbet den yngre tremenningen min Øystein, og fått han til å knekke sammen.
Da hadde jeg nok kjefta, hvis dette hadde skjedd i Leirfaret, da jeg bodde der og.
For der følte jeg meg ganske hjemme, mer enn jeg noengang gjorde i Oslo, vil jeg si.
Så sånn var det.
Så det kan godt være denne episoden her, som hjemsøker meg, og som gjør at jeg blir tullet med av familien min og noe ‘mafian’.
Hva vet jeg.
For disse Hudson, de hadde en familie i Nord-England, som de var fiender med.
Så noen ganger, så måtte han Rick Hudson, løpe ut hagedøra, i full fart, og gjemme seg, hver gang denne familien fra nord dukket opp, i forbindelse med en vendetta-sak da.
(Pga. dette, så har jeg ikke besøkt Hudson-familien, etter at jeg flyttet til Storbritannia, i 2004, fordi jeg overhørte jo i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, så derfor trodde jeg ikke at det var så smart å kontakte Hudson-familien, i tilfelle de også var med i noe ‘mafian’, som jeg mistenkte litt da, fra hvordan de oppførte seg, og de visste alt om naboene osv., og fra vennene deres osv.)
Så disse var nok egentlig noe mob, eller kabalist-mob/illuminat-mob, vil jeg si nå.
Selv om jeg ikke skjønte noe av det da, sommerne 1988, 1989 og 1990.
Så sånn var det.
Så her det kanskje en britisk kampanje mot meg og.
Han Rick Hudson kan ha kontaktet familien min i Norge, og fått de til å tulle med meg kanskje.
Eller at de var i det samme nettverket.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
PS 9.
Nå skjønner jeg hva som foregår.
Kabalistene tuller meg med og faren min kanskje?
Mora mi var kabalist, og da jeg bodde hos henne i Larvik, så hørte jeg ‘Ride ranke’, med Finn Kalvik, på radioen, på begynnelsen av 70-tallet.
Og disse tuller med de norske.
Så ville de at livet mitt skulle bli som den sangen da.
At faren bare jobbet, som voksen.
Og derfor sjelden så gutten.
Og da gutten ble voksen, så bare jobbet han og, og så sjelden faren.
For kabalistene, dvs. mora mi, søstra mi, Jan Snoghøj, Cecilie Hyde, og bestemor Ingeborg vel, osv., de tålte nok ikke det, at jeg likte meg bedre hos faren min, enn hos moren min.
Så derfor har de tullet med meg hele livet, for å få livet mitt lik en av de første sangene jeg pleide å lytte på, når den var på radio, da jeg var sånn fem år, kanskje, og bodde på Østre Halsen, i Larvik.
Men kan jeg stole på faren min, eller er han med på det her og?
Hm.
Jeg tror det beste er å ta han til retten, så han kan han forklare der, hva han har gjort.
Han er jo Jebsen-sønn, så han er nok med på det her han og vel.
Hm.
Ja vi får se hva som skjer.
Det her må nok tas formelt, så jeg får anmelde han til politiet for omsorgssvikt, så får vi se hva som forklaringen kan være.
Vi får se.
Jeg skal se om jeg finner den sangen på YouTube.
Så så god kontroll har altså kabalistene i Norge.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
PS 10.
Her er teksten, til den sangen, Ride Ranke med Finn Kalvik, fra 1970-tallet:
Finn Kalvik – Ride Ranke (CAT’S IN A CRADLE) Norsk
Mitt barn kom til verden på en klinikk, det var en liten gutt vi fikk
Men jeg reiser så mye og rakk ikke hjem, da han lærte å gå var jeg ute igjen
Og sist jeg kom hjem kunne han snakke med meg
Han sa far jeg vil bli som deg, far, jeg vil bli som deg
Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen
I forrige uke fylte han ti, han sa takk for ballen, kom så leker vi
Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på
Men han var like blid da han gikk sin vei
Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg
Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen
Han kom fra forelesning i går kveld, jeg sa hvordan går det, sett deg ned og fortell
Jeg er så stolt av deg, kom og sett deg da, men han ristet på hodet, smilte og sa
Jeg skal en tur på kino og trenger en bil
Kan jeg låne din, far, vær så snill
Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen
Jeg er forlengst pensjonert og min sønn er gift
Ringte ham i går og sa hei takk for sist
Det er så sjelden jeg ser deg, kan vi treffes en dag
Dessverre far det er bare mas og jag
Jeg har for mye å gjøre i jobben min
Men det var fint å høre stemmen din, far
Og da han la på røret skjønte jeg
At han var blitt slik som meg
Min sønn var slik som meg
Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen
http://lyricsplayground.com/alpha/son…
PS 11.
Jeg skal se om jeg finner YouTube-videoen og:
PS 12.
Så det at jeg og Finn Kalvik, og andre nordmenn blir tullet med, det er kanskje hevn fra britene eller amerikanerne, for at Finn Kalvik oversatte noen engelske sanger til norsk.
For da taper amerikanerne og briter penger, på platesalg og royalties osv.
For de er kulturimperalister.
Så straffer de sånne som meg, for å få nordmenn til å droppe sin egen kultur, og heller ha amerikansk/britisk kultur.
Er det noe sånn som foregår.
Hm.
Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer.
Vi får se.
Noe er det nok ihvertfall.
Hvis noen finner ut hvordan Finn Kalvik kunne få 0 poeng, med den ganske fine sangen, ‘Aldri i Livet’, så er kanskje det et sted å begynne å nøste.
Noen hadde lurt han til å ta på seg en trøye, hvor det stod ’13’ på.
Så det er tydelig at det var et plott ute og gikk, i Melodi Grand Prix-finalen, i 1981, vil jeg si.
Jeg skal se om jeg finner den videoen.
PS 13.
Her er mer om dette:
PS 14.
Kanskje jeg egentlig er Finn Kalviks sønn forresten, tenkte jeg på nå, som kabalistene rappa fra et sykehus, på samme måte som de rappa broren min Axel, fra Tønsberg sykehus, i 1978, kan det virker som.
Også tar de hevn mot meg, siden Finn Kalvik kopierte Simon and Garfunkles sang, hvilken var det igjen da.
Hm.
Det var Paul Simons ‘the Boxer’ ja.
Kanskje briter eller om han var amerikaner, tåler det dårlig, hvis utlendinger oversetter engelskspråklige sanger, til f.eks. norsk da, og tar skikkelig hevn for dette?
Hvem vet.
Hm.
Vi får se.
PS 15.
Her har vi ‘Bokseren’ da, fra 70-tallet vel:
PS 16.
Og har vi ‘The Boxer’ da, Paul Simon’s originalversjon, av sangen i PS-et ovenfor:
Da jeg var på Terningmoen, i Elverum, under førstegangstjenesten, så ble vi en dag, uformelt, inspisert av en amerikansk offiser.
Alle smilte og lo, av amerikaneren, som sa ‘What’s the spirit of the bayonet’?
Og det betyr, ‘hva er bajonettens ånd’.
Og svaret var: ‘To kill!!!!’.
Så da skulle den vernepliktige da, gå i nærkamps-angrepsposisjon med AG3-en, da og stikke den ut i lufta, med bajonetten på da, og late som at han drepte en inbilt fiende, ved å stikke bajonetten, med hard kraft, inn i magen, på ‘fienden’ da.
Så sånn var det.
Og dette hadde jo aldri vår tropp hørt om, og alle syntes at det var artig, at en kul, eller ‘kul’, amerikansk offiser, lagde show og underholdning, for oss menige da, som hadde en til tider kjedelig førstegangstjeneste.
Så sånn var det.
Det var Bækklund, forresten, hvis jeg husker riktig, en kar fra Hedmark-traktene, med lyst hår, og tynn, (den eneste der, som var like tynn som meg, tror jeg, men han var en tøffing, han røyka vel ikke og sånn, så han var i bedre form enn meg, vil jeg si).
Så sånn var det.
Så kom amerikaneren bort til meg da, og spurte om det var 80 skudd vi hadde i magasinene våre.
Men det er en drill, i Norge, at vi har 100 skudd, for vi regner med magasinet som er i AG-en også.
Så da svarte jeg ‘one hundred’, da.
For jeg svarte det vi hadde lært å si, men på engelsk da.
Så spurte han igjen, om det var åtti.
Og jeg svarte vel hundre igjen, for det var det vi hadde lært.
Jeg syntes jo ikke at det var så artig, med en sånn amerikansk offiser, som ‘klovna’ da, med mine medsoldater i troppen, for jeg hadde jo vært i England, sommeren 1985, sommeren 1986, sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990.
Så jeg var vant med briter, og folk som snakka engelsk, da.
Og der i Shoreham, ved Brighton, hvor jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var, sommeren 1988 og sommeren 1990, og jeg dro alene sommeren 1989, det var hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea, ved Brighton.
Og de var veldig kule og morsomme da, og vi satt og drakk sammen med faren i huset, om kvelden da, og så på fotball-VM osv., ihvertfall gjorde jeg det, Øysten mest bare satt der.
Så jeg var ganske vant med folk som prata engelsk.
Så jeg syntes ikke amerikanske offiseren, på Terningmoen, var så artig, så jeg våkna ikke helt, av han.
Men han tror jeg ble sur på meg, fordi jeg retta på han, og sa hundre og ikke åtti skudd.
For en dag eller to senere, så så jeg han og en annen amerikaner, assistenten hans, eller noe, at de luska på meg, ved brakkene våre.
Så hørte jeg at han sa til assistenten sin da, på amerikansk-engelsk, at jeg var han som hadde retta på han da, om antallet skudd, som norske soldater hadde.
Så de amerikanerne, fra CIA, eller hva de var, de dreiv og hang rundt brakkene våre da, (til oss vanlige, vernepliktige infanterisoldatene), i en dag eller to kanskje, etter tjenestetiden, for å spionere på meg, når jeg gikk for å spise middag da, etter dagens slutt, en eller to dager etter at den episoden med den uformelle inspeksjonen fra han amerikanske offiseren var.
Så sånn var det.
Men jeg tenkte jo sånn, at vi var jo i Norge, så da fikk jeg si det på den måten vi hadde lært i Norge, at det var hundre skudd, som hver soldat hadde kapasitet, til å ha med seg, fire magasiner av tjue skudd, i magasintaskene, dvs. åtti skudd.
Også tjue i det siste magasinet, som gjerne var i AG-en da, eller i lomma.
(Men man kunne jo ha flere patroner i lommene og sånn og da, men det var ikke egentlig ‘lov’, eller det ville vel ha vært litt på kanten da, for man skulle vel ikke legge skarpe skudd i lomma, og vi fylte vel aldri opp med så mange skudd, tror jeg.
Ikke som jeg kan huske ihvertfall.
Hvem vet.
Men, noen syntes det var artig å si 101 skudd da, for du kunne faktisk ha et skudd i kammeret på AG-en og.
Når du hadde lada AG-en, og spent avtrekkerfjæra da.
Så kunne du ta ut magasinet, og sette i enda et skudd, i teorien.
Så da kunne man ha 101 skudd i våpen og magasintasker.
Men det var mest for morro skyld, tror jeg, at de sa det.
Vi kunne jo fylt opp stridssekken med skudd og sikkert, hvis det hadde vært krig.
Men i norske soldaters standardutrustning, så kunne man ha hundre skudd da.
Det var derfor jeg svarte amerikaneren det, for det var vi så godt drillet, i å svare.
Så jeg tenkte meg ikke om engang, jeg svarte det automatisk, for vi var jo drilla og nesten hjernevaska, til å svare et hundre da.
Så begynte kanskje amerikanerne å tulle med meg, etter militæret, siden han CIA-offiseren, eller hva han var, antagelig ble sur på meg.
Sånn var nok det.
Så derfor fikk ikke jeg en jobb på kontor, f.eks., som jeg gjerne ville ha, sånn at jeg kunne drive med systemutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men jeg måtte få meg en jobb i Rimi, hvor jeg måtte stå på skikkelig, for å få fler arbeidstimer og for å få en karriære, så det ble ikke sånn at jeg hadde mye ekstra ‘ork’, som jeg kunne bruke til å lage dataprogrammer på fritiden, osv.
Nei, det orka jeg ikke ved siden av Rimi, gitt.
Så her var det nok noe CIA som tulla med norske folk, og det forsvaret lot CIA uoffisielt, inspisere og evaluere/granske de norske vernepliktssoldatene, som jeg forstår det.
Så her er det mye møkk, i Norge, vil jeg si.
Det er verneplikt, så folk har ikke noe valg, de _må_ avtjene verneplikten.
Og så tuller forsvaret med folka i et år.
Og ikke nok med det, de lar amerikanerne gå inn og, og finne folk de kan tulle med, resten av livene deres, mens de avtjener den ufrivillige verneplikten, da.
Så Norge er råttent på rot, når det gjelder hvordan norske folk, (les blonde/lyshårede), blir behandlet i Norge.
Her har nok egypterne kontrollen vil jeg si.
(Les New World Order, som har pyramiden som symbol, dvs. de egyptiske faraoenes symbol).
På danska afdelningen finnas utstälda, dels i maskingalleriet af det stora expositionshuset, dels i annexerna 16 motorer, hvaraf 10 ångmaskiner, 5 lokomobiler och 1 lokomotiv. Den af dessa maskiner som först tilldrager sig vår uppmärksamhet är naturligen den af Anker Heegaard, Fredriksværk, utstälda, hvilken håller alla de arbetande maskinerna i gång. Dess styrka uppgifves i katalogen vara 25 hästkrafter, men torde den utan öfverdrift kunna uppskattas till 30. Maskinen är af den i Danmark mycket begagnade, kombinerade hög- och lågtrycks-konstruktionen med tvenne liggande cylindrar och kondensor. Ångtrycket var vid vårt besök 50 skålp. (3,845 K.gr. per qv.c.), och kan lågtryckscylinderns volym uppskattas tiil 3 à 4 gänger högtryckscylinderns. Cylindrarne äro försedda med ångmantlar. Konstruktionen synes till sina detaljer vara omsorgsfullt utförd, men torde väl kunnat vara något mindre komplicerad, en anmärkning hvilken, såsom redan i förra häftet omnämndes, gäller om nästan alla de danska ångmaskinerna. I öfrigt kan anmärkas att dess luftpump gör något oväsen, då den går, en sak som dock möjligen kan bero på en sättning i grunden. Arbetet är till alla delar särdeles godt och bär vittne om att verkstadens goda rykte är väl förtjent, hvilket omdöme äfven bestyrkes af öfriga från densamma utstälda föremål. Dessa äro i maskingalleriet en mindre 3 hästkrafters horisontel högtryckningsmaskin utan expansion, en mycket vacker, både till form och material, pistonstång, med i hufvudet ingjuten s. k. Babbits metall, samt en mängd gjutgods, vittnande om en långt drifven skicklighet i gjutningskonsten, hvarpå vi såsom exempel här endast anföra en fyrkantig kamin med genombrutna, mycket fint outarbetade väggar och en stor infattad spegel på framsidan. Ångmaskinen är såld till Sverige.
Herr Anker Heegaards vertikala lokomobiler, af hvilka en 6 hästkrafters och en 3 hästkrafters äro utstälda i annexet straxt bredvid ingången från Halmtorvet, äro för oss väl bekanta sedan 1866 års utställning här i Stockholm. Dessa lokomobiler äro mycket i bruk i Danmark, mera kanske än de horisontela, hvilka såsom bekant hos oss äro de vanligaste. En liggande på 8 hästkrafter är äfven exponerad från samma verkstad. De äro alla solidt utförda samt hafva dessutom den förtjensten att presentera så litet blanka ytor som möjligt, hvilket för skötselns och varaktighetens skull vid sådana maskiner är att sätta värde på.
Det her må nok være bestemor Ingeborgs foreldre, (og også mine oldeforeldre da, faktisk), som jeg fant på et nettsted nå om Hagerup-familien, siden moren til bestemor Ingeborgs far, het Hagerup:
At det er bestemor Ingeborgs foreldre, det kan man skjønne av tre ting:
– Faren heter Heegaard, og moren heter Nyholm.
– Årstallene stemmer.
– Min mor, Karen Ribsskog, var visst oppkalt etter bestemor Ingeborgs mor, min mors mormor, Karen Marie Nyholm.
Så sånn var det.
Og da kan man se det, at industriherren Anker Heegaard, det var bestemor Ingeborgs oldefar.
Siden bestemor Ingeborgs far, heter Hans Louis Anker Heegaard, og han hadde en far, står det, ved navn L.C. Heegard.
Og L.C. Heegaard, det var Anker Heegaard, (han på bysten), sin sønn.
Det leste jeg på Wikipedia, igår, var det vel.
Skal jeg se om jeg finner det.
PS 7.
Ja, det var bare å gå inn på det Hagerup-nettstedet, og trykke på linken, hvor det står Louis Carl Heegaard, så kommer det opp at faren hans var Anker Heegaard og hvem moren hans var, osv.
Så da skulle det være funnet ut av.
Ikke dårlig.
Det står veldig mye om bestemor Ingeborgs familie, på nettet, så det er sikkert mulig å sitte i dager og uker, og finne ut mer om det.
Det er sikkert mulig.
Vi får se hva som skjer.
PS 8.
Han er visst norsk, han som har det Hagerup-nettstedet.
Så jeg har en tipp-oldemor, som het Hagerup da.
Så det er kanskje i den slekta, hvor det er en dame som heter Inger Hagerup?
Er ikke det en kjent norsk forfatter, eller forfatterinne, eller hva man skal si, i våre dager.
Det kanskje det er mulig å finne ut mer om.
Vi får se.
PS 9.
Inger Hagerup, har visst oversatt ‘Fluenes Herre’, til norsk, en vel kanskje veldig tidsaktuell bok?
Og hun har også laget det diktet, som heter ‘Lille Persille’, som mora mi var så fan av, mener jeg å huske, på 70-tallet.
Og hvis noen tror at dette bare er tull, at bestemor Ingeborg, er etterkommer av han kjente Anker Heegaard osv.
Så burde det vel være kjent, kom jeg på, at bestemor skrev leserinnlegg i Aftenposten og Tønsbergs Blad vel, med signaturen ‘Ankerita’.
For bestemor het egentlig Ingeborg Ankerita Ribsskog, født Heegaard da.
Så det Anker-navnet, det har også bestemor Ingeborg fått da, etter han Anker Heegaard, og som også mange av de andre i Heegaard-familien hadde som et av fornavnene.
Her lurer jeg på om hun blonde, pene jenta er under kontroll:
Det her er hun som ødela, med permanenten, som kom bort til meg i baren, og sa hun skulle komme tilbake og som hadde blå strikelue på seg seinere, og som krangla med kjæresten sin.
(Se den forrige bloggposten):
Her har vi di Illuminati-solstrålene, som er i Fanthomas-filmen, hvor ellers var det da.
I grandiosa-reklamen, og i det maleriet som jeg har skrevet om på bloggen ‘Black bulb’, og i Bonnie Tylor/Total eclipse of the heart-videoen.
Kameraten min i Larvik, Frode Kølner, (opprinnelig Kölner, tror jeg), er så fan av Jägermaister, derfor lurer jeg litt på om han er Illuminati.
Tremenningen min i Lørenskog, Øystein Andersen, han reagerte så fælt på Jägermaister-flaska til Frode Kølner, på 18-års feiringen min, var det vel, på Bergeråsen.
Så Øystein Andersen er nok ikke Illuminati da, for han kalte Jägermaister for ‘hostesaft’.
Så hva Øystein Andersen kan være, det veit jeg ikke, men jeg mistenker at (adoptiv)-faren hans er illuminati, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.
Men da jeg og Øystein var på ferie i Shoreham-by-sea, hos Hudson-familien, sommeren 1990.
Da sa en av tyskerne som var språkstudenter, (både Hudson-familien og naboene hadde språkstudenter fra Tyskland).
Han ene sa til Øystein, ‘Have you fucked Vicky (den lysåra unge tenåringsdatteren i Hudson-familien) yet’.
Og da fikk Øystein sammenbrudd, og begynte å grine, og forklarte til mora i familien, Tina, at han var ikke ‘sånn’.
Så de tyskerne var nok noe Illuminati.
Men jeg lurer på om Tina var det og, og Øystein(?)
For, Øystein kalte hun Tina for ‘Teen’, altså kjæleform av Tina, foran trynet på mannen i familien, Rick Hudson.
Så om Øystein da sa til Rick at han selv stod nærmere Tina enn Rick da.
Øystein var veldig uhøflig, og jeg forstod det, og jeg trodde da at Øystein ikke skjønte at han var uhøflig, for bare den som står nærmest, skal kalle kjæleformer da.
Såvidt jeg har skjønt.
Man skal ihvertfall ikke kalle kjæleformer, til kona til mannen, mens mannen hører på.
Nei.
Men Tina, hun var nok litt tøysete, for hun døpte hun datteren ‘Vicky’.
Altså hun blonde tenåringsdatteren, som de nå visst ikke har kontakt med.
Og Tina fortalte meg at faren til Vicky var en som ingen likte, i landsbyen hun var fra.
Så spurte jeg hvorfor fikk hun barn med han da.
Så svarte hun at hvis ikke, så trodde hun at ingen ville ha hatt hans barn.
Så dette var veldig rart, var det noe ordentlig grunn da?
Det var også sånn der, at det var mangelvare på rom, fordi det var så mange tyske språkstudenter der.
Så alle i Hudson-familien, de sov i samme rom.
Jeg og Øystein måtte sove i soverommet til foreldra i huset.
Og dele en dobbeltseng.
Men vi var jo tremenninger så.
Eller han var adoptivtremenningen min.
Og dette var før jeg var i militæret, så jeg var veldig tynn.
Og Øystein er også pinglete.
Så det var ikke sånn at vi lå oppå hverandre akkurat.
Det var som å ha sin egen seng, for vi var så tynne.
Men et par ganger, så begynte Øystein å prate om nakne damer og pupper og sånn.
Og han nekta å slutte.
Så han var helt idiot.
Så hva det var han ville med det, det veit jeg ikke.
Men det kan ha vært et plott.
På gulvet på det rommet vi sov på der, soverommet til Rick og Tina, så var det så mye støv og dritt på gulvet, så jeg måtte støvsuge gulvet der, når vi var der på ferie, sommeren 1990.
For det var så jævlig.
Vi var der på språkreise, i 1988, jeg og Øystein, med EF språkreiser.
Så var jeg der aleine, sommeren 1989, og traff ei finsk dame blant annet.
Og så dro jeg og Øystein dit igjen da, sommeren 1990.
Men det var siste gangen jeg dro dit.
Jeg har ikke vært der enda, etter at jeg flytta til England, i 2004 (2005).
Fordi, at de sa de hadde en familie, som de var uvenner med, og hadde nesten noe blodhevn-greier med da.
Og jeg overhørte jo i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Så jeg har ikke dratt til Brighton og Shoreham.
Men nå begynner jeg jo å få ganske mange lesere på bloggen osv., så kanskje jeg begynner å få litt kontroll på det her ‘mafian’-greiene.
Vi får se.
Hun dama med det blonde hår og blå kjole, hun prata jeg med, like før jeg tok de tre bildene ovenfor.
Det er kjæresten hennes som sitter inni bilen.
Jeg forklarte at jeg var fra Norge, og hun forklarte at kjæresten hennes krangla med en utlending/muslim, som hadde kalt hun dama stygge ting.
(Jeg tror man kan se det, på det bildet som er over det med politiskiltet, at det er noen av de folka).
Det som skjedde var at politiet kom, og kjæresten hennes måtte sette seg i bilen, uten at jeg så at han gjorde noe galt.
Hun dama unnskyldte seg for at jeg måtte se på kranglinga.
Hun var flau da.
Hun var veldig ordentlig dame, vil jeg si.
Hun kyssa meg til og med på kinnet for å si hadet.
(Ikke spørr meg).
Men da prøvde jeg å hjelpe da.
Så jeg banka på ruta på politibilen og forklarte at jeg trodde det var han andre som starta det.
(‘I think the other guy attacked’, sa jeg, ettersom det var sånn jeg skjønte det på hu dama med den blå kjolen, at han andre karen hadde begynt å slenge meldinger og si stygge ting, om hun dama da, sikkert kalt henne hore eller noe, sånn som jeg forstod det på henne, ihvertfall noe lignende av det, virka det som for meg, på hu.
Jeg sa bare en setning til politiet, for det var litt anspent og det var såvidt de ville ta ned vinduet, andre gangen jeg gikk bort, så ville de ikke ta ned vinduet, så jeg sa jeg bare det, at ‘I think the other guy attacked’, for å prøve å hjelpe hu dama da, som jeg hadde prata med, for det var sånn jeg forstod det var da, jeg syntes ikke hun virka som en person som ville lyve om sånne ting).
For han ‘utlendingen’, som vi sier i Norge, han bare fikk gå, uten at politiet eller noen andre gjorde noe.
Vennene til hun dama, (det paret som leide på bildet ovenfor), de spurte meg, hva jeg gjorde der.
Jeg sa jeg var fra Norge.
Og de bare jagde meg bort, de sa at jeg skulle forsvinne, enda jeg prøvde å hjelpe.
Men, jeg mistenker at det kan ha vært et plott, for å få hun dama i senga.
At hun skulle få dårlig samvittighet.
Og at politiet og utlendingen og vennene hennes, de som leier på bildet, var med.
Et New Age-plott.
Det virket som om Bumper er et illluminati-sted, på Jägermaisteren osv.
Så her er politiet med på plott for å gjøre blonde damer til horer, virker det som.
For hun dama var veldig fin og høflig og ordentlig, må jeg si, så jeg prøvde å hjelpe.
Så slapp politiet ut kjæresten hennes da, en med mørkt hår, med pannelugg.
Og da begynte hun dama og kysse og klemme på kjæresten da, mens hun gråt.
Hun hadde dårlig samvittighet for at kjæresten, som ikke hadde gjort noe galt, var tatt av politiet, mens han forsvarte hennes ære ovenfor utlendingen da.
Men de vennene hennes, de roet henne ikke ned så bra.
Og de prøvde å jage bort meg.
Så her var det utlendingen, kjæresten, et par som leier, og politiet, som var med på et Illuminati-plott for at han kjæresten skulle få hun dama i senga, eller til hore, virker det som for meg.
Så det her er vår nye verdensorden (New World Order)-hverdag i praksis, virker det som for meg.
Jeg kan ikke si det helt sikkert, men jeg kan si hva jeg tror.
Det sitter noen sånne litt spesielle folk, med kabal-kort osv., på Bumper, som jeg satt og slappa av ved siden av.
En pen indisk dame og en pen mørkhåret dame, som satt ved et bord, hvor en ung mann, satt med flere damer og hadde noen spillekort da, eller kabal-kort, eller hva heter sånne kort da.
Tja.
Sånne du spår med.
Tarot, mener jeg.
Det er jo New Age.
Det er mye sånn New Age, som foregår i vår tid, mistenker jeg, og alt er nok antagelig ikke like uskyldig.
Så bruker de New Age-prinsipper da, hentet fra New Age Wicha hekser kanskje, og vel også ting fra psykologien.
Mange inne på Bumper studerer psykologi, det vet jeg, for Melodi Grand-dagen, det er en dag det er enkelt å sjekke damer, du bare spørr om de så ‘Eurovision’, som de kaller det her.
Selv om jeg er litt gammel til å gå der kanskje, men jeg vet ikke helt hvor jeg ellers skal gå.
Dem har ganske kul musikk der, som gamle So What i Oslo omtrent.
Alternativ rock osv.
Som jeg er ganske vant til å høre på, for jeg hang en del med søstra mi og venninnene hennes, og kjente venninner av dem igjen, som bodde i Oslo, som jeg pleide å feste med, det første året jeg bodde i Oslo, så da begynte jeg å høre på en del sånn alternativ rock og sånn da.
Da ble det litt kjedelig med mainstream, 80-talls samlebånd-musikk, i forhold, så da fikk jeg litt sansen for litt mer rocka musikk da.
Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.
Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.
Og da var fetteren min Ove der og.
Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.
Av en eller annen grunn.
Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.
Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).
Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.
Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.
Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.
Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.
Noe sånt.
Noen ganske dundre-aktige jenter.
Ihvertfall storesøstra.
Men men.
Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.
Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.
Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.
Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.
Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.
Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.
Det er mulig.
Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.
Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.
Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.
Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.
Rundt skolestart vel.
Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.
Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.
Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.
Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.
