johncons

Stikkord: Skansen Terrasse. (Ellingsrudåsen).

  • Min Bok 2 – Kapittel 102: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VIII

    En av tingene som var rimelig dumt, med å bo på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Det var at rett utafor vinduet, på soverommet mitt, så var det en barnehage.

    Og det hendte at jeg våkna til Kaptein Sabeltann-sangen, husker jeg.

    Og jeg hadde jo fått noen, (mer eller mindre), gjennomsiktige røde og hvite gardiner, av Mette Holter, da jeg flytta fra det rommet jeg leide av henne og Arne Thomassen.

    Og en søndag, (eller noe), som jeg husker at jeg runka i senga mi, med lyset på, på rommet.

    Så hørte jeg at noen mødre, i barneparken utafor, begynte å prate om dette da.

    Og at de kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene da antagelig.

    Sånn virka det som for meg ihvertfall.

    Så jeg kunne jo ikke runke der engang, (unntatt under dyna, om natta da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI en gang, det siste året, som jeg gikk der.

    (Da NHI lå på Helsfyr).

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at noen sa at jeg var ‘skikkelig dust’, (eller noe).

    Og jeg overhørte også svaret.

    Som var at ‘bra at han er smart da’, eller om det var, ‘bra at han har god selvtillit da’, ‘siden han er så dust’.

    (Noe sånt).

    Men hvem det var, som sa at jeg var dust.

    Og hvem som sa det svaret.

    Og hvem som hadde satt ut rykter om at jeg var dust.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Det fant jeg aldri ut, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen faren min prata til meg, om militæret.

    Så nevnte han forresten også, at i en annen ingeniør-tropp, enn den han selv var i.

    Så fikk de kun være fire karer, som bar båten.

    (Mens det i troppen til faren min, kanskje hadde vært dobbelt så mange folk, om å bære en båt, da).

    Så da fikk disse i den andre troppen lange armer da, forklarte faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, så fant jeg plutselig ikke nøklene mine.

    Dette var en gang, det første året vel.

    Og da dro jeg bare ned til Ungbo, i Møllergata, og prata med Stig der, (het han vel), og fikk nye nøkler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så begynte den yngre halvbroren min Axel, (som også bodde der), med karate, husker jeg.

    Og han hadde da med seg en hel heiagjeng omtrent, (fikk jeg fortalt da), når han skulle gradere.

    (Det vil si Mette Holter og dattera hennes Kirsten vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og få gult belte og sånn da.

    Men jeg ble ikke invitert, til å være med, når Axel skulle gradere da.

    Så jeg vet ikke helt hvor Axel trente karate, engang.

    Men jeg husker at jeg så i karateboka hans en gang.

    Og at jeg vel såvidt hjalp han kanskje, med å forstå noe greier der vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så hadde Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, fest, på Grorud.

    Hu bodde sammen med typen sin der.

    Og hu inviterte meg og masse Svelvik/Sande-damer, på en fest.

    En dag som typen hennes ikke var hjemme vel.

    Jeg var ganske overarbeida, fra OBS Triaden, husker jeg.

    Og spøy i hagen dems der, husker jeg.

    Men det var om vinteren, så jeg fikk tatt snø over spyet vel.

    To tjukke Svelvik-damer, som var venninner av søstera mi vel.

    Og som jeg lurer på om var kommunister.

    De prata sånn at ‘vi finner vel alltids noen som harver over oss, på byen’.

    Og da begynte jeg å si sånn ‘drøm videre’, eller noe.

    For jeg tenkte kanskje litt høyt da.

    For de var skikkelig slappe i fisken, og sånn, de her Svelvik-jentene da.

    Men hu fine Lise fra Sande, (som jeg hadde rota med en gang tidligere), var også der.

    Men det ble bare sånn, at jeg nok syntes at jeg hadde driti meg ut nok, på den her festen da.

    Så jeg ble ikke med de her damene, ut på byen.

    Jeg tok bare en taxi hjem, til Furuset, (eller om det var på Ellingsrudåsen, at jeg bodde, på den her tida).

    Selv om hu Lise fra Sande, begynte å bable om at hu ikke hadde villet være med meg, ut på kino, osv.

    Et eller to år før det her da.

    Den gangen vi rota sammen, og jeg ba henne med ut på kino da.

    Hu hørtes ut som at hu angra seg kanskje, mens vi gikk bort til taxiene der da.

    (Noe sånt).

    Men jeg ble bare enda surere, siden jeg da ble minnet på, at hu ikke hadde villet være med ut på kino da.

    Så jeg bare dro hjem til der jeg bodde da.

    (Det vil si enten til Furuset eller Ellingsrudåsen da).

    I min egen taxi.

    Det hadde vel ikke blitt plass til alle, i en vanlig taxi heller så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på NHI, (og også noen av årene etter vel).

    Så pleide jeg å klippe meg, på en frisørsalong, som lå på Fyrstikktorget der, forresten.

    Det var en frisørsalong, hvor forretningsfolk ofte gikk og klipte seg vel.

    Så der pleide jeg nok å bli seende ganske vanlig og konform ut, etter å ha klippet meg da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var litt som Oslolosen kanskje, allerede helt på begynnelsen av 90-tallet.

    Hu mente at det ikke het Grønland, men Vaterland, da.

    Og det het heller ikke Helsfyr, (sa hu seinere), det het Etterstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom på noe som hendte, da Pia og jeg, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Og vi var på besøk, hos farmora vår Ågot, på Sand da.

    Så var det noen gjester der, det vil si ihvertfall en mann, som var i den samme generasjonen, som bestemor Ågot da.

    (Dette var kanskje en av brødrene til bestemor Ågot?).

    Som sa det, husker jeg, at Pia og jeg, vi var så høflige og veloppdragne.

    For vi pratet ikke i munnen på hverandre da, (husker jeg at han mannen sa til bestemor Ågot).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, før jeg dro i militæret.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 95: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, i tiden før jeg dro i militæret vel.

    Så var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, ute på byen, i Oslo.

    Vi dro på Radio 1 Club, (hvis ikke de hadde skiftet navn til Hit House, på den her tiden da).

    (Hit House ble etterhvert kalt ‘Shit House’, forresten, (som slang), og fikk dårlig rykte, husker jeg.

    Noe jeg syntes var synd, for jeg hadde jo sjekka opp min del av damer, på Radio 1 Club, for å si det sånn.

    For eksempel Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Jeg husker det, at jeg kom bort fra Willassen og Winnem, inne på Radio 1 Club der.

    Og jeg husker at jeg var veldig full.

    Tre karer dro meg med på å spille biljard, oppe i andre etasjen der.

    (Jeg tror ikke at Radio 1 Club hadde biljardbord.

    Så det het kanskje Hit House, på den her tiden).

    En annen kar, og jeg, spilte på lag.

    Mens to kamerater spilte på det andre laget da.

    Og jeg husker det, at jeg kom borti ei kule, i fylla.

    Og etter kampen, så begynte han ene på motstanderlaget, (en med ganske kort, mørkt hår vel, med gele i, tror jeg), å skulle banke meg opp.

    Og han slo meg mange ganger i trynet, husker jeg.

    Men han slo så løst, at jeg merka det nesten ikke da.

    Men det ble en skikkelig scene da.

    (Må man vel si).

    Og jeg var jo stup full, så jeg hadde nok problemer nesten, med å holde meg på beina da.

    Så jeg sleit skikkelig da, når disse her bråkmakerne begynte å tulle med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som om ikke det var nok.

    Så var det sånn, når Willassen, Winnem og jeg, hadde gått ut fra diskoteket, om natta, like før stengetid vel.

    For å komme oss hjem vel.

    Siden Willassen vel var like full som meg vel, minst.

    For det var sånn, at Willassen, han hadde glemt igjen dressjakka si, (var det vel), oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

    Der hvor jeg like før hadde vært i slåsskamp da.

    Og jeg var liksom den av oss tre, som bodde i Oslo da.

    Og den av oss som hadde vært mest på Radio 1 Club vel, (må man vel si).

    Jeg dro jo dit noen ganger aleine, allerede da jeg bodde på Abildsø vel, på noen lørdagskvelder.

    Og Magne Winnem hadde jo, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, en lei tendens, til å plutselig bare forsvinne, når han var på Radio 1 Club da.

    Selv om han hadde for eksempel hadde lovt å låne meg penger, sånn som han gjorde, nyttårsaften 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant jakka til Willassen, oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

    Og da jeg skulle gå ut, fra diskoteket igjen.

    Så gikk jeg trappa ned til første etasje der da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da satt faktisk de to bråkmakerne, som han ene av hadde begynt å slåss mot meg, i trappeoppgangen der, ned til første etasje på Radio 1 Club/Hit House der da, husker jeg.

    Men da gjorde de ikke noe fysisk, når jeg møtte dem igjen da.

    De bare satt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg var på Ungbo der.

    Nemlig i det introduksjonsmøtet, som hu unge, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet og jeg var på, før vi flytta inn, på Ungbo der, i Skansen Terrasse 23 da, (sommeren 1991).

    Så husker jeg at overhørte det, like etter at dette møtet var ferdig vel.

    (I stua/gangen på Ungbo der).

    At Inger Lise sa til Per, at ‘han var nesten like kjekk som deg han’, (om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste året, som jeg gikk på NHI, så hadde jeg et fag, som het organisasjon, samarbeid og ledelse vel.

    Hvor vi fikk i oppgave, å skrive om organisasjonen, til et firma.

    Var det linjeorganisasjon, for eksempel.

    Og vi skulle også legge ved organisasjonskart, mener jeg å huske.

    Jeg hadde jo vært på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate, noen få måneder, før det her.

    Og min bestekamerat, (må man vel kalle han), fra den her tiden, nemlig Magne Winnem, jobba jo som assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne velge Rimi da.

    (Eller Hagen-gruppen, som firmaet/konsernet vel ble kalt, på den her tiden).

    Siden vi hadde fått en innleveringsoppgave, som gikk på å skrive om et stort, norsk firma da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ringte Rimi, i Sinsenveien, flere ganger, da.

    Men de sendte meg ikke noe organisasjonskart, eller noen ting, i det hele tatt.

    Så jeg måtte ringe igjen og igjen da, til Rimi/Hagen-gruppen, og ble forsinket med oppgaven da.

    Til slutt, så var det en leder/medarbeider, på hovedkontoret til Rimi der, som forklarte meg det, at Hagen-gruppen ikke var et børsnotert selskap.

    Og som fortsatte med å forklare meg det, at jeg nok heller burde prøve å kontakte et børsnotert selskap, for å få hjelp til den her oppgaven, fra de da.

    For de var visst ikke helt sikre, i Rimi/Hagen-gruppen, på hvor mye informasjon, som de ville gi meg, (en NHI-student), om sin organisasjon da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da kontaktet jeg istedet UNI Storebrand, husker jeg.

    (Som vi hadde vært på bedriftbesøk hos, det første eller andre året, på Sande Videregående, husker jeg.

    Den dagen som Larvik-bandet Drama ble oppløst, husker jeg, at jeg leste, på forsiden av en avis, på kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon, den dagen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    UNI Storebrand, de sendte et ganske forseggjort skriv, (var det vel), med organisasjonskart, og det hele, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de hadde vel linjeorganisasjon, mener jeg å huske.

    Eller linjeorganisasjon med stab, var det kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg ble jo forsinka, på grunn av det her tullet, fra Rimi/Hagen-gruppen da.

    Det var vel sånn at de lovte å sende meg organisasjonskart, mener jeg å huske.

    Men så ombestemte de seg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Eller, man må vel nesten si, at Rimi/Hagen-gruppen, brøt et løfte, som de hadde gitt meg, om å sende meg organisasjonskart og annen informasjon, til den oppgaven jeg hadde, i det organisasjon/ledelse-faget, på NHI da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg drevet mye med webdesign osv., i dag, så dette kapittelet, som jeg skriver på idag, det blir nok ikke så utrolig langt, dessverre.

    Men jeg har fortsatt en del notater her, om ting som skjedde, i tiden før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 93: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Da jeg var yngre, så var det liksom Kevin Keegan-look-en, med mørkt, krøllete hår, som var moderne.

    Og Ole Tonny Bergum, i klassen min, han hadde mørkt hår, og tok permanent, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Før han seinere døde i en bilulykke, mens jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående, husker jeg, at Christell fortalte meg, i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen.

    Og i Oslo, så pleide jeg å klippe meg, hos en frisør som faktisk var ganske kjent.

    Fant jeg ut i avisene, osv.

    For han hadde vunnet en million, (var det vel), i TV-programmet Casino.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg.

    Så ville jeg også ha en sånn Ole Tonny/Kevin Keegan-frisyre da.

    Men jeg ble frarådet, av frisøren, å både farge håret mørkt og ta permanent, (husker jeg).

    For det ville bli ganske drastisk da, mente han.

    Så jeg bare farga håret mørkt da.

    Og damene på jobben, på OBS Triaden de lurte da, husker jeg.

    Om det var glansvask, osv.

    Noe det ikke var da.

    Og jeg husker at Fanney og Liss vel babla om at jeg var kjekk nå også, men på en annen måte, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det å farge håret mørkere.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang.

    Fordi jeg prøvde å finne på noe kult da.

    Men det var kanskje ikke så vellykka.

    Det er mulig.

    Jeg fikk ikke snøret i bånn, hos noen damer, mens jeg bodde på Ungbo, ihvertfall.

    Skansen Terrasse 23, det var jo langt ute i skogen.

    Og helt i utkanten av Oslo.

    Så det var umulig, (må man vel si), å få med damer hjem dit, fra byen da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke det.

    Det hadde nok vært enklere, hvis jeg hadde fått plass i en Ungbo-leilighet, på Vålerenga, som jeg egentlig ville da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, dette andre året, så hadde vi noe gruppearbeid, i et eller annet fag.

    En på gruppa, det var en kar, med mørkt hår, som alltid gikk med en hvit genser, som det stod ‘Where’s the beach’ på, husker jeg.

    En annen på gruppa, han het Ulv, husker jeg.

    (Altså ikke Ulf, men Ulv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI hadde bytta tekstbehandlingsprogram, fra da de var på Frysja.

    Så jeg måtte lære meg et tekstbehandlingsprogram som het Ami, (eller noe), husker jeg.

    Og i et annet fag, så ble jeg bare plassert på gruppe, sammen med en eller to andre.

    Og jeg fikk ikke vært med på gruppearbeidet.

    For jeg hadde dårlig døgnrytme og var deprimert og lei da.

    Så jeg kom meg ikke alltid på skolen da.

    Og hadde også mye annet å gjøre.

    Men disse folka var greie da, og skreiv på navnet mitt, på oppgaven, selv om jeg ikke hadde fått gjort noe arbeid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så satt jeg og så på Headbangers Ball, på MTV, (var det vel).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så inne i heavy, men hadde begynt å høre litt på noen litt rolige Guns & Roses-sanger, som Estranged og November Rain.

    Etter å ha blitt litt påvirka av tremenningen min Øystein vel.

    Men jeg venta kanskje på at Post Modern skulle begynne, eller noe.

    Men plutselig så dukka det opp den rå sangen, på MTV.

    Og det var Nirvana, med ‘Smells like teen spirit’.

    Og jeg ble hekta etter å ha sett den første visningen vel, av den sangen, på MTV.

    Og dro ned til Oslo Sentrum, og fant den CD-en i en plateforretning, i den gata som går mellom Storgata og Oslo City.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så prata jeg med Glenn og Øystein da, om Nirvana.

    Og de hadde hørt om Nirvana fra tidligere faktisk.

    (Siden de var musikk- og heavyfriker da, må det vel ha vært).

    Men de digga ikke det bandet så mye da.

    Og noen måneder seinere, så kom det fra Glenn og Øystein, at Bengt Rune og dem hadde begynt å digge Nirvana da.

    Så jeg var tidlig ute med å digge Nirvana, må man vel si.

    Og det ble litt rart, for jeg digga dem jo i noen år vel.

    Så da trodde vel folk, at jeg digga dem, fordi at de var populære kanskje, etterhvert.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI så gikk det også en kar, fra Nord-Vestlandet vel, som var god på programmering.

    Han jobba også på en prosjektoppgave, og lagde et program, som hadde sånne menyer, som kom ned på skjermen, osv., når man trykka på den øverste menyen da.

    Dette var en kar med mørkt, krøllete hår og tre-dagers skjegg vel.

    Og han jobba faktisk også på Skårer, (sånn som meg).

    Han jobba på den Rema-en, som lå ved siden av Biljardhallen der, ovenfor Triaden-senteret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at han som jobba på Rema, han sa til meg det, en gang, at jeg ikke kom til å klare det, å få trinn to, av kryssordprogrammet, til å fungere.

    Nemlig den delen, som fant synonymene, osv., (i kryssord-matrisen), etter at programmet hadde kompilert kryssordløsningen da.

    Men det klarte jeg etterhvert.

    Det var egentlig nesten plankekjøring, iforhold til å finne kryssordløsningene, mener jeg.

    Men det var litt kronglete likevel.

    Men det var bare nokså komplisert tabell-programmering, mener jeg.

    For dette var ikke noe med algoritmer.

    Det å finne ferdige kryssordløsninger, det involverte jo også en algoritme, som jeg liksom måtte ‘trimme’ da, for å få den til å fungere effektivt.

    En algoritme som også brukte random, sånn at den ikke skulle oppføre seg helt likt, hele tiden, for da ville den omtrent alltid gå inn i en ‘blindvei’, i kryssordet da.

    Og alle kryssordene ville vel eventuelt også blitt like.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg fikk noen av de som bodde på Ungbo.

    (Om det var Wenche?).

    Til å prøve å løse, de ferdige kryssordene, som kryssordprogrammet mitt lagde da.

    For jeg var litt usikker på, om de kryssordene, kom til å være veldig kjedelige.

    Siden et dataprogram, (og ikke et menneske), hadde lagd dem.

    Men de var visst helt greie, de kryssordene.

    Selv om de ikke var så store da.

    Mener jeg å huske, at tilbakemeldingene, fra de Ungbo-folka, gikk på da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, ble liksom mer og mer tatt over, av Forbrukersamvirket i Lillestrøm.

    De nye uniformene, som vi fikk, da OBS Triaden åpnet, like før jul, i 1990.

    (Nemlig den uniformen som hadde blå bukser, hvite skjorter, slips og blå blazere).

    Den uniformen, den ble byttet ut med røde kjeledresser, husker jeg, et drøyt år senere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så begynte det også etterhvert å jobbe, ei dame, som bodde på Lindeberg, (eller noe), vel.

    Lindeberg, det var T-banestasjonen etter Furuset, når man tok T-banen ned til sentrum.

    Så hu bodde altså ikke så langt unna der jeg bodde da, nemlig på Ellingsrudåsen, (som også grensa til Furuset).

    Dette var ei som ikke var den vakreste dama, som jobba på OBS Triaden der kanskje.

    Hu hadde kommunefarget hår og litt kviser vel.

    Men hu var hyggelig da.

    Hu var venninne med hu veldig naturlige, som jeg har skrevet om før, i Min Bok 2, som hadde sex med han ‘Nille-sønnen’, på det julebordet, som var på det forsamlingshuset, i Rasta, i desember 1991 vel.

    Og en gang, så satt hu med kommunefarget hår og hu veldige naturlige, de satt på den samme bussen, som meg, hjem fra jobben.

    Og de skulle ha ost og vin-party, (eller noe), hjemme hos hu med kommunefarget hår da.

    Og de spurte om jeg også ville komme.

    Men det orka/gadd jeg ikke, for å være ærlig.

    To sånne naturlige/grå-e damer.

    Som var unge og ganske veldreide vel.

    Men det var noe som gjorde at jeg ikke orka det.

    Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det.

    Det var vel kanskje det at jeg ikke likte hu veldig naturlige så bra.

    Jeg syntes vel at hu ble litt for naturlig kanskje, (dette var jo like etter 80-tallet), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise, som bodde på Ungbo, hu hadde ei søster, eller noe, som var lesbisk, husker jeg.

    Og en gang, så møtte jeg henne, på veien, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen.

    En lørdagskveld vel.

    Og da så hu nesten ut som en gutt/mann husker jeg.

    Hu hadde frisert seg for å se ut som en gutt/mann da, synes jeg at det virka som.

    Og hu gikk der også sammen med dama si da.

    Utafor Skansen Terrasse 23-blokka der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde Inger Lise, (var det vel), overnattingsgjester der.

    De skulle sove over i stua der.

    Og Inger Lise sa fra på forhånd da.

    Og de var der vel hele dagen, mener jeg.

    Så etter at de hadde stått opp, så prata jeg litt med dem da.

    Hu unge dama, hu var døv, visste det seg.

    Og jeg hadde jo ei kusine, (nemlig Lene), som også var døv, (og jeg hadde jo gått på døvekurs, på Bergeråsen, på 80-tallet), så jeg tenkte at jeg kunne prøve å prate litt med hu døve da.

    Og hu var veldig flink til å prate, sammenlignet med Lene, vil jeg nesten si, (for å være litt slem mot Lene da).

    Jeg spurte hu døve hva hu ønsket å jobbe med, i fremtiden, osv.

    Hu ville ‘jobbe med hendene’, sa hu, (der hu satt, i den tidligere nevnte svarte skinnsofaen, på Ungbo da, mens typen hennes, som var hørende, også satt der, selv om han vel ikke sa så mye, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, de tre første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så traff jeg forresten hu med det kommune-fargede håret, som jobba på OBS Triaden, på T-banen, på vei hjem, en dag, som jeg hadde vært nede og besøkt søstera mi, i bofelleskapet hennes, i Arups gate.

    Det kan ha vært den gangen, som jeg ringte på der.

    Og som søstera mi kom ut.

    Og så sa hu vel bare ‘hei’, eller noe, også gikk hu inn igjen.

    Og så måtte jeg stå, utafor inngangsdøra deres, og vente, i 10-15 minutter, før Pia kom tilbake, og slapp meg inn.

    Så hva Pia gjorde da, det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det mange ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det blei visst røyka en del hasj, i Arups gate der.

    Mener jeg at Pia fortalte.

    Og hu sa også det, at folka blei så godtesjuke, når de røyka hasj.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Før det hadde gått et år vel.

    Så gikk det bofelleskapet til søstera mi og dem, nedenom og hjem.

    Han Glenn fra Røyken, han hadde visst solgt platene sine, osv., mener jeg at ble sagt.

    Og søstera mi, hu flytta inn, på barnehagen hvor hu jobba.

    Nemlig Tussebo Barnehage, som lå like ved Smestad vel.

    Og var eiet av han i Fremskrittspartiet, som har lapp over øye.

    Axel og jeg, var og besøkte Pia en gang, husker jeg, mens hu bodde på Tussebo Barnehage der.

    En søndag da, (eller noe).

    Vi tok trikken opp dit, sammen med Pia, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jula 1991, så skulle Pia og jeg, være hos bestemor Ågot, på Sand.

    Pia ringte meg, på jobb, på OBS Triaden, og det var mulig, at det ble noe rabalder, på grunn av det.

    At kassalederne ikke likte at jeg fikk telefon der, (eller noe).

    Men det var jo bare for å avtale om hvor jeg skulle være julaften.

    (Noe som var forskjellig fra år til år, for meg, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    NSB-toget, som gikk til Sande stasjon, ble forsinka, på julaften.

    Så bussen til Sand, hadde kjørt.

    Men en ungdom, skulle ta taxi, til Berger.

    Så jeg gjorde som skikken var, i Oslo, og spurte om det var greit at jeg slang meg med drosjen, og spleisa på regninga.

    (Hvis ikke så hadde jeg måttet gå nærmere to mil til Sand da.

    Noe som var litt i meste laget vel).

    Det viste seg at han som hadde bestilt drosjen, det var en Jebsen-sønn vel.

    Muligens lillebroren til Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, på 80-tallet.

    Farmora mi hadde jo jobbet for Jebsen, som tjenestepike, før, under og etter krigen da.

    Og taxien kjørte innom det huset, som liksom ligger ned mot fjorden, på Berger gård sin eiendom der da.

    Der Thomas Jebsen pleide å bo vel.

    Jebsen-sønnen, han hadde stått ute, i Oslo, og solgt juletrær, kunne han fortelle.

    Og han gikk jo av drosjen ved Berger gård sin eiendom, nede ved fjorden der da.

    Og jeg tok drosjen videre bort til bestemor Ågot, på Sand, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Vi fikk ikke noen julegave, fra OBS Triaden, jula 1991.

    Det var vel fordi at økonomien var dårlig, tror jeg.

    Men da var det sånn, at kassaleder Helene og assisterende butikksjef Claus.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    De spleisa på noen sånne kunstige juletre-figurer, til oss medarbeiderne da.

    Som de betalte fra sin egen lomme da.

    Og som jeg lurte litt på, siden det var litt som noe juggel da, må man vel si.

    Men det var jo snilt at de kjøpte julegaver, fra sin egen lomme, det må man jo si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

    Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

    Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

    De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

    (Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

    Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

    Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

    Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

    Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

    Siden det var lang kø, eller noe, da.

    Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

    Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

    Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

    Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

    På spiserommet den gangen.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

    Mens jeg hadde pause da.

    (Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

    ‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ferskvaren ble lagt ned.

    Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

    Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

    Som var prisa, til 14.90.

    At de gikk inn til 9.90, i kassa.

    Fløtepuddinger, het vel de.

    Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

    Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

    Den siste dagen han jobba vel.

    Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

    Så sånn var det.

    Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

    Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

    Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

    Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

    Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

    Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

    For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

    Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

    Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

    (Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

    Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

    De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

    Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

    At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

    Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

    På varen.

    Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

    Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

    Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

    Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

    Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

    Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

    Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

    (Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

    Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

    For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

    Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

    Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

    Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

    (Hvis ikke enda fler ganger da.

    Hvem vet).

    Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

    Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

    Men han Per, han nekta da.

    Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

    Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

    Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

    Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

    Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

    Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

    Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

    De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

    (Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

    Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

    Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

    Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

    Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

    Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

    (Noe sånt ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra 90-tallet

    Jeg kom ogsaa paa en ting, paa hostellet, her om dagen.

    Rundt 1996 eller 97, maa det vel ha vaert, saa angrep Magne Winnem, fra Gjerdes VGS. meg, for dobbeltmoral, siden jeg hadde hatt en ekstrajobb som telefonselger, selv om jeg ikke likte aa bli oppringt av telefonselgere selv.

    Det blir som aa si at man ikke kan jobbe i butikker som selger fisk, hvis man ikke liker fisk selv, mener jeg.

    Altsaa at det blir bare som noe dumt, i min bok, det Winnem sa, paa en opproert maate, da.

    Men jeg kom paa en ting om Winnem, her om dagen.

    Da jeg flyttet inn paa Ungbo, i 1991, etter at min halvbror Axel Thomassen, sin stemor, Mette Holter, hadde mast paa meg, om at jeg maatte flytte ut, fra det rommet jeg leide hos dem, paa Furuset.

    Hva kjoepte Hoeyre-mannen Winnem, (han har vel staatt paa lista til Lambertseter Hoeyre, i kommunevalget i 1995, mener jeg. Hvis jeg ikke tar helt feil), i innflyttingsgave til meg da?

    Jo, et tre eller seks-maanederes gave-abonnement paa Dagsavisen, var det vel.

    Dagsavisen het jo tidligere Arbeiderbladet, og har/hadde vel fortsatt naere baand til Arbeiderpartiet og venstre-siden i norsk politikk.

    Saa snakk om dobbeltmoral.

    Snakk om aa se tornen i andres oeyne, men ikke toemmerstokken i sitt eget.

    For aa sitere bibelen, siden Magne Winnem er fra en veldig religioes familie, (som han selv pleier aa si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte paa her om dagen.

    Men vi faar se hva som skjer.

    Vi faar se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Oslo S-tegneserie

    oslo s tegneserie

    PS.

    Pettersen visste nok ikke det, at jeg ikke engang hadde telefon, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hvor jeg bodde på den her tida.

    Men jeg kunne kanskje ha stått og ringt, fra telefonkiosken utafor.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Pettersen, det var forresten han som sa det, en av de første dagene, i militæret.

    (Da alle var litt stressa, etter å ha blitt herja med 24 timer i døgnet, av befal, som var ‘tøffe i trynet’ da).

    At under Albertville-OL.

    Så hadde Ørjan Løvdahl, hatt sex med Anette Bøe, (som da var sammen med skipresidenten vel), og to eller tre andre damer, på rommet, (samtidig, mener jeg det var han sa).

    Og at dette var grunnen til at Ørjan Løvdahl ble sendt hjem fra Albertville-OL.

    (Uten at jeg veit hvordan Pettersen visste det her.

    Men Fredrikstad er jo en ‘ishockey-by’, med det kjente topplaget Stjernen, osv., så jeg regna med at han hadde greie på sånt her.

    Siden han vel var Stjernen-supporter, virka det som for meg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Dagens Næringsliv har en litt annen versjon av hva som skjedde, da Ørjan Løvdahl ble sendt hjem fra Albertville-OL:

    dagens næringsliv annen versjon

    http://www.dn.no/d2/article1655494.ece

    PS 4.

    Den byen var kanskje (Anette) Bø(e) i Telemark?

    Hvem vet.

    Hm.

  • Det tredje stedet, som søstera mi, Pia, bodde, i Oslo, (etter Arups gate og Tussebo barnehage), var her i Christies gate, på Øvre Grunerløkka

    tredje stedet pia bodde i oslo

    PS.

    Først kan jeg ta med en historie, fra da søstera mi bodde i Arups gate, som jeg glemte å ta med i går.

    Søstera mi avtalte å møte meg i Oslo sentrum, eller noe.

    Dette her var nok en gang i løpet av skoleåret 1991/92.

    Da jeg gikk andre året, på NHI, på Helsfyr.

    Jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter, som var en lørdag vel.

    Så dette her var antagelig en fredag kveld da.

    Jeg husker at jeg satt på en trikk, som kjørte forbi Jernbanetorget, på vei til Wessels plass, eller Wedels plass, (eller noe sånt vel).

    Pias venninne, Siri eller Cathrine(?), fra Røyken(?), var også på trikken, og vi tre konverserte da.

    Siri eller Cathrine, var ei pen brunette, som var cirka 19-20 år vel.

    Noe sånt.

    Vi skulle på utestedet Last Train, i Universitetsgata, husker jeg.

    Siri eller Cathrine, var også fra Røyken, (tror jeg ihvertfall), og var også en såkalt ‘blackis’ vel, som Andre Willassen, fra Røyken og russe-året, på Gjerdes VGS., i Drammen, kalte dem.

    Altså anarkister, (eller noe i den stilen), fra Røyken.

    (Hvis de ikke var hekser da.

    Hvem vet).

    Men men.

    Vi endte opp på Last Train da.

    Og der, så befant det seg en kar, som jeg kjente fra NHI, det første året, på Frysja.

    En frik, (må man vel si, jeg tror han kalte seg frik selv).

    En jeg såvidt hadde preika litt med, i kantina eller datasalen da, på NHI, en gang jeg hadde hengt litt på NHI, etter forelesningene.

    (En av de gangene, som jeg faktisk klarte å komme meg på skolen, for jeg bodde et stykke unna, og fikk ikke lov å lage mat der jeg leide, så ofte havna jeg i burger-sjapper og mista litt fokuset på målet for min kollektiv-reise, den dagen.

    Det var mange fristelser, i Oslo sentrum, for en gutt, som var oppvokst på Bergeråsen, (litt ute på landet), sånn som meg.

    Men men).

    Vi fire, ble sittende rundt et bord, på Last Train.

    Vi drakk halvlitere da, alle sammen vel.

    Jeg ble litt distrahert av det.

    At hun Siri eller Cathrine, satt og intens beinflørta med meg, hele kvelden.

    Jeg skulle også på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Og dette var kanskje en torsdag.

    For jeg tror ikke det gikk nattbuss.

    Så jeg tok siste tog, (eller ‘the last train’), fra byen og Last Train da, til Haugenstua vel, og spaserte da, i 20-30 minutter kanskje, opp til Ellingsrudåsen, og Ungbo-bofelleskapet, i Skansen Terrasse 23, hvor jeg leide et rom, av Oslo kommune.

    Men men.

    Så hva som skjedde videre på Last Train, det veit jeg ikke.

    Hu pene brunetta, (Siri eller Cathrine), hu så jeg aldri igjen.

    Enda jeg forestilte meg at jeg kanskje ville møte henne igjen, ikke lenge etterpå.

    (I forbindelse med at jeg besøkte søstera mi, eller hu besøkte meg, på Ellingsrudåsen, eller noe sånt.

    Men så ikke).

    Og jeg så vel aldri heller han friken igjen.

    Dette var en høy kar, som muligens gikk en klasse over meg, på NHI.

    Han var sammen med ei flott blondinne, husker jeg.

    Søstera mi, og Cecilie Hyde, de bodde jo hos meg, på Bergeråsen, i en del måneder, skoleåret før, at jeg gikk det nevnte året, på NHI, (dvs. skoleåret 1989/90).

    Og en gang jeg kom hjem fra jobb, på CC Storkjøp, var det vel.

    Så hadde søstera mi og Cecilie Hyde, plutselig begynt å digge Sugercubes, et band fra Island, (hvor popartisten Bjørk, begynte sin karriære, som vokalist).

    Jeg kom hjem fra jobben en dag, og søstera mi og Cecilie Hyde, hadde tatt opp noen sanger, på min video vel.

    Det var ‘Motorcrash’ og ‘Birthday’, med Sugarcubes.

    Jeg hadde jo pleid å høre mye på nærradioer, de årene jeg bodde aleine, på 80-tallet.

    Og da hørte jeg også en del på listepopen, som disse nærradioene spilte.

    Men Cecilie Hyde, hun digga mer alternativ musikk, som f.eks. Depeche Mode da.

    (Selv om det kanskje er synth-musikk).

    Så disse jentene, flytta opp til meg, og begynte å prate om alternativ musikk da, osv.

    Som jeg ikke hadde så gode kunnskaper om.

    For jeg hadde jo hørt mest på nærradio.

    Og hadde ingen kamerater, som hørte på the Cure og Depeche Mode, for eksempel.

    Min ene kamerat, Kjetil Holshagen, hørte på Kraftwerk og Genesis og Pink Floyd, vel.

    Og min andre kamerat, Øystein Andersen aka. ØA, (min tremenning), fra Lørenskog, (som egentlig var adoptert fra Korea), hørte på Iron Maiden, og annen heavy.

    Men men.

    Men jeg ble jo da litt påvirket av den musikken til hu Cecilie Hyde, (får man vel si at den var sin), og også litt nysgjerrig da.

    Når de hang hjemme hos meg, og også hang i gågata, i Drammen, som nesten var kantina, til Gjerdes VGS., hvor jeg gikk det skoleåret.

    Så skjedde jo det, at jeg møtte søstera mi og Cecilie Hyde, nesten hver dag, etter skolen.

    (Selv om de gikk på Sande VGS., et par mil syd for Drammen.

    Men de var byvankere, og dro inn til Drammen, etter skolen, med en annen skolebuss da, antagelig.

    Men men).

    Og en gang, så skulle søstera mi, og Cecilie Hyde, på the Cure-konsert, i Drammenshallen.

    Og da møtte jeg dem, etter skolen, og blei med dem, (og en gjeng andre friker, fra Drammensområdet, som Pia og Cecilie kjente.

    Den såkalte Lyche-gjengen vel.

    Men men.

    Ole Skistad, i klassen min, så oss, da vi gikk fra Bragernes Torg, i retning bybrua, i Drammen.

    Og han sa til meg, neste skoledag vel, at han hadde sett meg sammen med noe sånn ‘berme’, ved torget.

    Noe sånt.

    Men men).

    (For jeg var litt nysgjerrig).

    Og da klarte jeg etterhvert, å snike meg forbi vaktene, i Drammenshallen, (hvor vi pleide å ha gym, på Gjerdes VGS.), og høre på den siste halvdelen, av den the Cure-konserten da.

    Som var en fin konsert, vil jeg si.

    Det var vel Disintegration-tour, med symfoni-aktige the Cure-sanger, vil jeg si.

    Med Robert Smith sin sørgelige og melankolske vokal, og kanskje litt trolske utseende, med masse røyk og grønt og lilla lys, osv., i bakgrunnen.

    Dette ga en nesten trolsk stemning, og jeg må innrømme at jeg nesten ble litt rørt, av den konserten.

    Så jeg endte med å like Depeche Mode, og kanskje spesielt the Cure, etter at Cecilie Hyde og søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før julaften, 1988 vel.

    Så sånn var det.

    Så da de samme jentene, satt og ‘hypet’ Sugarcubes fælt, en kveld, etter at jeg kom hjem fra jobb på CC Storkjøp, så ble jeg litt nysgjerrig, på det bandet og da.

    Så da de skulle ha konsert, på Rockefeller, mens jeg studerte på NHI, i Oslo.

    Like før eller etter juleaften 1989 vel.

    (For jeg husker at jeg var oppom Magne Winnem, før jeg dro på den konserten.

    Og han bodde da i student-bofelleskap, på Kringsjå, (ved Sognsvann vel).

    Fordi fetteren hans Colin, (som vanligvis bodde der), var i England, (i Swindon vel), og Magne fikk derfor låne Colin sin hybel.

    Og Magne sa vel da, at siden at han hadde fått være så mye, på vorspiel osv, hos meg, i hybelen min, på Abildsø.

    Så kunne jeg få være på besøk hos han, på hybelen til Colin, på Kringsjå.

    Noe sånt).

    Og på den Sugarcubes-konserten, så møtte jeg han ‘friken’, fra NHI og Oslo vel og Last Train da, (året etter vel).

    Og dama hans, som var ei pen og sjarmende blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene vel.

    Sugarcubes begynte å late som at de var drita, og bare snøvla og tulla på scenen.

    Hu fine blondinna, til han friken, spurte meg hva jeg syntes.

    Og jeg syntes at det var litt skuffende konsert.

    (De var jo så fulle, osv.).

    Men så forklarte hu lyshåra dama da, at det var bare for-showet, eller noe sånt.

    ‘Åja’, sa jeg da.

    Men så begynte de å synge på islandsk.

    Og Bjørk klagde fordi at vi norske folka ikke hadde lært gammelnorsken vår.

    (Som jeg ikke hadde hatt, på handel og kontor, med det visste kanskje ikke hu).

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og Sugercubes spilte hverken ‘Birthday’ eller ‘Motorcrash’.

    Så jeg var ikke så fornøyd, etter den konserten.

    Og jeg syntes også det var litt dårlig luft, innpå der.

    Og jeg besvimte faktisk, og tryna, og slo haka inn i en trapp der, og fikk et arr, under haka, som jeg har enda vel.

    Og så våkna jeg av meg selv, og så resten av konserten.

    Også etter konserten, så fant jeg ikke lommeboka mi.

    Men gikk tilbake der jeg hadde besvimt, og jaggu lå ikke lommeboka mi på gulvet der enda.

    (Kanskje en tre kvarter, eller en time, eller noe sånt, seinere).

    Men men.

    Så det var sånn jeg kjente han friken da, som jeg og Pia og Siri eller Cathrine, møtte på Last Train, året etter vel.

    Uten at jeg vet hva de tre endte opp med å gjøre, etter at jeg tok det siste toget hjem, til Haugenstua og Groruddalen.

    Det har jeg ikke fått spurt noen av dem om dessverre.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Bare noe jeg tenkte på, at jeg kunne ta med fra da søstera mi bodde i Arups gate.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog