johncons

Stikkord: Skaugum

  • Her kan man se min far, farfar og onkel, inne på møbelfabrikken Strømm Trevare (som jeg har blogget en del om). Fra Fremtiden 18. oktober 1968

    https://www.nb.no/items/a6ac3483217fd5c371a561858d31025f?page=5&searchText=%22%C3%B8ivind%20olsen%22

    PS.

    Her er mer om dette:

    (Samme link som overfor)

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    (Samme link som overfor)

    PS 3.

    Som jeg har blogget om tidligere.

    Så var det sånn.

    (Noen år etter at artikkelen overfor ble skrevet).

    At min far, farfar og onkel, kjøpte en dyr høvel-maskin (fra Sverige) som kosta bortimot 100.000.

    (Noe som var mye penger.

    På den tida).

    Og da kunne de begynne med, å produsere egne ferdig-varer.

    (Det var køyesenger og kanesenger (blant annet).

    Og på 80-tallet, så gikk de over til, å mest produsere vannsenger (etter at min far hadde vært i Amerika, og sett at det var populært der)).

    Og min far ønsket å kutte ut ‘dissa elementene til Jensen’ (som han kalte trerammene, som de først lagde).

    Og som sagt så gjort.

    Min fars kontakt med Jensen (min farfar døde i 1984) gikk etterhvert mest ut på, å kjøpe vannseng-madrasser (som Jensen importerte fra Amerika) en eller to av gangen (fra Jensen sine resepsjons-damer, må det vel ha vært).

    Men man kan kanskje si, at min farfar hadde skutt gullfuglen.

    For han hadde jo, en kontrakt, med Jensen Møbler, om å være ene-leverandør, av trerammer (elementer).

    (Noe jeg har blogget om tidligere.

    Dette har det til og med stått om i en avis (på ‘Bokhylla’).

    For å si det sånn).

    Og Jensen-madrassene har jo blir mer og mer kjent, i årenes løp.

    Og de har jo blitt solgt på Harrods (og har godt rykte, hos overklassen/eliten i England) osv.

    Så min far og de, hadde egentlig skutt gullfuglen.

    (Må man vel si).

    Men de prøvde så istedet, å liksom slå Ikea.

    Noe som var lettere sagt enn gjort.

    Og nå er det bilverksted der.

    (For å si det sånn).

    Og min far er kanskje bitter, når han tenker på, hvordan det kunne ha vært.

    (Hvis de/vi hadde fortsatt med, å produsere madrasse-deler for Jensen).

    Og jeg har muligens en slags rett (som eldste sønn av eldste sønn, etter min farfar) på å produsere madrasse-trerammer, for Jensen Møbler (som nå er eiet av svenske Hilding Anders).

    (Noe jeg muligens burde fått en erstatning for.

    Hvis Jensen og min far, og har drevet med noe slags ‘ruskomsnusk’/kameraderi.

    For å si det sånn).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Som jeg har blogget om tidligere.

    Så var det sånn, at Øivind døde (etter å ha delvis pensjonert seg, i noen få år).

    Og min far og Håkon fikk for seg, at de også skulle bygge hus.

    Og onkel Håkon skada da armen, i en bilulykke, på Mosseveien, mens de dreiv bygde hus, for sin yngre bror Runar (som er tannlege) i Son (på den tida, som min farfar var litt redusert, etter å ha fått slag).

    Og min far ble stjålet (må man vel si) av Humblen/Snoghøj-familien (som også stjal min lillesøster Pia) i 1980.

    (Disse bodde i Havnehagen 32 (et steinkast unna Strømm Trevare-leiligheten til min far) på Bergeråsen.

    For å si det sånn.

    Min far hadde kjørt i fjellveggen, på vei hjem fra Håkon og Tone sitt bryllup (på midten av 70-tallet).

    Og min far var muligens litt preget av dette.

    For han gikk på piller (mot smerter i ryggen).

    Som han sa).

    Og på midten av 80-tallet, så åpnet min far og Haldis Humblen, den første vannsengbutikken, i Drammen.

    (Og seinere ble det en vannsengbutikk til, på Billingstadsletta).

    Og det var da sånn, at onkel Håkon (og også noen ganger min far) dreiv og pusla litt (må man vel nesten si) nede på verkstedet (som de kalte det).

    (På slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet).

    Men noen full drift, kunne man vel nesten ikke si, at de hadde.

    Siden at Håkon var delvis invalid (etter den nevnte bilulykken).

    Men han hadde vel riktignok en eller flere ansatte (i perioder).

    (Sånn som jeg husker det).

    Så litt drift var det der (på begynnelsen av 90-tallet) for å si det sånn.

    (Det var vel da snakk om vannseng-produksjon.

    For å si det sånn).

    Og min far startet da (på begynnelsen av 90-tallet) et byggeprosjekt (uten Håkon) i Sandsveien (ovenfor det huset, hvor en ved navn Høvik, drepte hele sin familie, under pandemien).

    Og på midten av 90-tallet (sommeren 1996) så var jeg innom der.

    (Min far og farfar (og meg) bestemte i et slektsråd (på begynnelsen av 80-tallet) at jeg skulle jobbe, i næringslivet, i Oslo-gryta.

    Og jeg har også frigjort meg litt, fra min far (som jeg har en omsorgssvikt-sak mot) ved å få meg mitt eget familienummer (noe studenter visst ikke pleier å ha) i 1990 (etter å ha kontaktet Folkeregisteret)).

    Og da (sommeren 1996) så var det noen ukjente folk (som bygde kjøkken) som dreiv og leide der (husker jeg).

    Og min farmor hadde visst istedet fått seg et rom, på sykehjemmet i Svelvik (en drøy halv-mil lenger nord).

    Og huset og verkstedet (som jeg har en slags hevd (odel) på, som eldste sønn av eldste sønn).

    Det fikk ikke jeg da nøkkelen til.

    (Av en eller annen grunn.

    Jeg disponerte et par skuffer, i stue-reolen der (og jeg hadde et eget skrivebord, på ‘bolighus-kontoret’, hvor min farmor forresten hadde en stor fryseboks).

    Og jeg spiste middag der, nesten hver dag (etter skolen) fra høsten 1979 til høsten 1989.

    Siden at min mor bodde i Larvik.

    For å si det sånn).

    Og Runar arvet huset.

    (Og solgte det ut av slekta).

    Og noe lignende skjedde med verkstedet.

    Og et jorde (hvor min far pleide å bygge båter, og hvor de etterhvert måtte ha råvare-plankene (under presenninger)) har blitt bebygget, av Jensen Møbler (som nå er svensk-eiet).

    (På den tida avis-artikkelen ble skrevet.

    Så holdt Jensen Møbler til i Svelvik (ved starten av Svelvik-strømmen).

    Men tidligere Svelvik kommune, gjorde om nabo-eiendommene (som min farmor mente at var våre) til industriområde.

    Og Jensen Møbler flytta til Sand (et par tiår etter min far og de).

    Og Jensen Møbler har breia seg mer og mer der, i årenes løp.

    Og de har ødelagt dette stedet (som man vel må si om, at tidligere var idyllisk).

    (Det var nesten, som huset på prærien der, på 70/80-tallet.

    Det var gresshoppe-spill (fra det nevnte jordet) om sommeren, osv.

    Og nå kan ikke stedet nevnes nesten (på grunn av Jensen sitt enorme (og stygge) fabrikk-bygg).

    Må man vel si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Det var forresten min far, som var den første (ihvertfall i tidligere Svelvik kommune) som importerte vannseng-madrasser, fra USA.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så Jensen Møbler var noen slags hermegåser.

    (Må man vel si).

    De flytta til Sand, X antall år etter oss.

    Og de begynte med vannsenger, X antall år etter oss.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Når det gjaldt utvalget, i min far og Haldis Humblen (og hennes sønn Jan Snoghøj) sine vannseng-butikker.

    Så var det sånn (på andre halvdel av 80-tallet) at de hadde en del fancy vannsenger, med innebygget radio (og med stoff/trekk, som om det var en sofa) osv.

    (Sånn som jeg husker det).

    Og som et budsjett-alternativ (og for de som ville ha vannseng i heltre) så hadde de vannsenger laget av Strømm Trevare (på Sand) da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Og det var sånn, at jeg var forlover, for min tidligere klassekamerat (fra Gjerdes videregående i Drammen) Magne Winnem, sommeren 1993.

    Og han ville absolutt kjøpe en seng, av min far og Haldis.

    (Selv om jeg hadde brutt med de (på grunn av omsorgssvikt-saken, som jeg seinere har startet).

    For å si det sånn).

    Og da (dette må vel ha vært sommeren/høsten 1993).

    Så hadde min far og Haldis kun vanlige senger.

    (Sånn som jeg husker det).

    Vannsenger var ikke lenger på moten.

    Og driften i butikken på Billingstadsletta, hadde opphørt.

    Og hva Håkon dreiv med (i 1993) det kan man kanskje lure på.

    Hm.

    Men det var sånn, en sommer (muligens sommeren 1990).

    At jeg hjalp Håkon, med å male en hytte (pluss noe snekker-arbeid som måtte gjøres på hytta) i Sande (ganske nærme grensen til tidligere Svelvik kommune/Berger).

    (Husker jeg).

    Så Håkon kunne også drive med, forefallende handverker/snekker-arbeid.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Min farfar Øivind, finnes det vel ikke så mange bilder av.

    Så det var litt artig, at han dukka opp, på ‘Bokhylla’.

    Da han ble delvis pensjonert (på slutten av 70-tallet).

    Så pleide han å chatte litt med meg.

    Etter at jeg hadde vært på skolen (Berger skole).

    (For jeg pleide å spise middag, på Sand/Roksvold, etter skolen.

    Siden at min mor bodde i Larvik.

    Og jeg var også ‘stand-by’.

    I tilfelle at min far (og Håkon) trengte noe hjelp, nede på verkstedet.

    Eller (noe som skjedde ganske ofte) at min far trengte hjelp, til å levere senger, i Oslo og omegn).

    Og min farfar sa blant annet (da var vel også min far der, i en pause fra arbeidet).

    At hydrogenbomba (var det vel) ikke virka.

    Og man kan kanskje ikke se bort fra, at min farfar, kan ha hatt noe slags ‘inside information’.

    For min farfars yngre bror Gunnar Bergstø.

    Han var elev av Henrik Sørensen.

    Og da jeg bodde i Liverpool sentrum (hvor jeg bodde fra 2006 til 2011) så prøvde jeg å gi min far en ny sjanse (litt styrt av politiet (må man vel si) siden at de nektet å etterforske mordforsøk mot meg, osv.).

    (Før min far begynte å bølle-ringe (noe jeg anmeldte til politiet i Drammen).

    For å si det sånn).

    Og da sa min far, at jeg måtte ringe min grandonkel Idar Sandersen (min farfars yngste bror) på Bergstø i/ved Holmsbu (hvor min farfar var fra).

    (Om slektsforskning).

    Og da sa Idar Sandersen at Henrik Sørensen hadde vært gjest der.

    (På Bergstø.

    Hvor de da hadde ‘åpen heim’ (et ordspill på Oppenheimer?)).

    Og det var fordi, at Henrik Sørensen var en av naboene (mer eller mindre).

    For Henrik Sørensen var liksom en slags høvding, for en kunstner-koloni, som holdt til i Holmsbu (om sommerne).

    Og Henrik Sørensen var også en av bakmennene, når det gjaldt den såkalte: ‘Skaugum-sammensvergelsen’.

    Henrik Sørensen ville at alle kriger skulle ta slutt.

    Og han kan kanskje ha diktet opp atombomben, og så fått hjelp til å starte en konspirasjon, som skulle skremme folk/land, fra å starte kriger.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Jensen møbler/madrasser og Strømm Trevareindustri (som min farfar grunnla i 1947, sammen med en Philip Eastwood) ble ofte nevnt i samme setning (fra Tønsbergs Blad 12. februar 1972):

    https://www.nb.no/items/01905bd70e6c5700a9bf7669dc9c7732?page=9&searchText=%22str%C3%B8mm%20trevareindustri%22

    PS 8.

    Her bodde min far (og jeg) på den tida som Humblen/Snoghøj-familien stjal min far (fra Fremtiden 23. oktober 1974):

    https://www.nb.no/items/539d982cadeb1fb151fc7005b43aff4e?page=17&searchText=%22str%C3%B8mm%20trevareindustri%22

    PS 9.

    Bruksnummer 106 er Hellinga 7B (på Bergeråsen):

    PS 10.

    Jeg tror ikke at det var min far, som leide Hellinga 7B (av Dagfinn Eriksen som døde i en ulykke) det første året.

    For da min lillesøster Pia og jeg, ble dratt med for å besøke vår far, i påskeferien og i sommerferien, i 1974.

    Så bodde vi på Sand (Roksvold) husker jeg.

    For min far flytta tilbake til sine foreldre, etter at vår mor flytta fra han.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Her er mer om dette (fra Fremtiden 21. september 1973):

    https://www.nb.no/items/1252b86cdef0dbd6a6cf6453fe21d0f3?page=0&searchText=%22dagfinn%20eriksen%22~1

    PS 12.

    Mer om at bruksnummer 106 er Hellinga 7B:

    PS 13.

    Min farfar levde under et slags åk, om at driften skulle være til minst mulig sjenanse for nabolaget (men dette kravet, har visst Jensen (som bygde på nabo-tomtene) klart å slippe unna, på en eller annen måte):

    PS 14.

    Mer om ‘Skaugum-sammensvergelsen’ (fra Røyken og Hurums Avis 12. august 2021):

    https://eavis.rha.no/titles/roykenhurumsavis/6111/publications/1155/pages/4 (bak betalingsmur)

    PS 15.

    Her kan man se at Strømm Trevareindustri var eneleverandør av treverk til Jensen Møbler i 1968 (fra DT/BB 5. juli 1968):

    https://www.nb.no/items/3ac4261b4e0aa48c1b3a9054ace8d12b?page=7&searchText=%22str%C3%B8mm%20trevareindustri%22

  • Min Bok 3 – Kapittel 21: Mer fra Terningmoen

    Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).

    Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.

    For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.

    (Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).

    Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.

    Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.

    Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.

    (Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.

    For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.

    For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.

    For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.

    (Noe sånt).

    Så da hadde vel jeg misforstått da.

    For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.

    Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.

    Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.

    Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.

    Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.

    En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.

    Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.

    Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.

    Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.

    (Disse to som begge hadde mørkt hår da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.

    For et annet tog, gikk via Lillehammer.

    Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.

    Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.

    Så jeg havna på det aleine da.

    Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.

    (Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).

    Og de lurte fælt på hvem jeg var da.

    (Overhørte jeg, gjennom togvogna).

    Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.

    Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).

    (Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.

    (Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).

    Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).

    Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.

    (Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).

    Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).

    Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.

    (Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.

    (Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.

    Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.

    Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.

    Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.

    (Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).

    Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.

    Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.

    Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.

    Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.

    Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).

    Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.

    Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.

    Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.

    Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.

    Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.

    (Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).

    Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.

    Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.

    (Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).

    Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.

    Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.

    Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Umulige kongelige i Norge. (In Norwegian)

    Umulige kongelige i Norge. (In Norwegian)

    http://www.dagbladet.no/2009/04/21/nyheter/skaugum/kronprins_haakon/innenriks/5841810/

    De kongelige i Norge, har nå funnet på et nytt sprell.

    De vil ikke drive gården Skaugum, som de kongelige fikk i gave av staten vel, på 30-tallet, eller noe.

    Neida, det holdt på å bli en tradisjon det, så det vil de ikke.

    Neida, alt som minner om tradisjon, vekk med det.

    Så de vil bare være vanlige folk de, de kongelige.

    Så sånn er det.

    Men jeg har lest, på nettet, at jobben til de kongelige, er å være samlende, for nasjonen.

    Men, hvis de bare skal være som vanlige folk, uten noen tradisjoner, så er det vel ikke noe samlende med dem?

    Da har de vel misforstått sin rolle?

    Må man ikke si det da?

    Enten får de være vanlige folk, eller så får de være kongelige, mener jeg da.

    Men det er kanskje jeg som er på jordet, det er mulig.

    Det neste blir vel at dem ikke vil stå på slottsbalkongen, på 17. mai lengre.

    Neida, dem vil også gå i toget.

    Hvor skal dette stoppe, lurer jeg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog