Stikkord: Slektsforskning
-
Her kan man se min kusine Susanne (min fars yngste bror Runar sin nest yngste datter) som er 7-8 år yngre enn meg
PS.
Min fetter Ove (Susanne sin storebror).
Han sa en gang (på 80-tallet) at Susanne liksom var skolens prinsesse.
Og at alle jentene i klassen hennes, pleide å stå og vente på henne (i skolegården) når hu kom på skolen.
(Noe sånt).
Men disse bodde da i Son.
Og mellom Son og Berger (hvor jeg vokste opp på 80-tallet) så ligger Oslofjorden, Drammensfjorden og Hurumlandet.
(For å si det sånn).
Så det var aldri sånn, at jeg så Susanne, når hu var på skolen.
Men det var bare i helger og ferier, at jeg møtte hu og de andre ‘Olsenbanden-folka’.
(Eller hva man skal kalle dem).
Så om det Ove sa, var en røverhistorie (som han visst har for vane å fortelle, sa han en gang på 90-tallet).
Det veit jeg ikke.
(Må jeg innrømme).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg visste ikke at Susanne (som er/var gift med dansken John Garder Eskildsen) hadde så rå musikk-smak (dette er vel Metallica):
PS 3.
Susanne er noen ganger litt mongo (må man vel muligens si):
PS 4.
Susanne er ikke så fornøyd med Ås kommune:
-
Her er muligens min yngre halvbror Axel på besøk hos onkel Martin (i Kvelde)
https://www.facebook.com/photo/?fbid=1015813665181639&set=a.106648002764881PS 2.
Hunden døde da den og Axel slåss for Putin i Mariupol (for å fleipe litt):
https://www.facebook.com/photo?fbid=1856493361113661&set=a.106648002764881PS 3.
Med ‘mamma’ så menes det ikke vår mor Karen (som døde i 1999) men det menes Axel sin stemor Mette Holter:
https://www.facebook.com/photo?fbid=3582566581839655&set=a.3582566605172986PS 4.
Her er mer om dette:
(Samme link som overfor).
PS 5.
Dette er muligens den nye hunden:
https://www.facebook.com/photo?fbid=10159543670129474&set=a.437389944473PS 6.
Jeg husker den døde hunden (Louie) fra den siste gangen, som jeg møtte Axel.
(Sommeren 2017.
Rett før jeg flytta til England.
For tredje gang).
Og da hadde Axel Louie med seg, da jeg møtte han, utafor McDonalds, på Grunerløkka.
Så vi måtte gå hjem til Axel med hunden.
(For vi skulle på pub).
Og så dro vi på pub, og drakk en del halvlitere (mens vi snakka om slektsforskning osv.).
Og så dro vil tilbake til hunden.
For Axel skulle vise meg noe arvegods, som var mitt (etter bestemor Ingeborg).
Og da satt jeg i sofaen, hos Axel (litt utpå natta) husker jeg.
Og den gale hunden (må man vel kalle den) stod med huet sitt, kanskje 20-30 centimeter fra huet mtt.
Og den stod som forsteinet (mens jeg satt i sofaen) og glante på meg.
(Av en eller annen grunn).
Så den hunden (som vel var en slags kamphund) var ganske slitsom (må jeg si).
(Hunden tilhørte visst egentlig Ann (som er Axel sin amerikanske samboer-dame).
Men det nevnte ikke Axel denne kvelden (at hunden ikke var hans).
Og Axel fikk også et slags anfall, da jeg ville ta med meg noen av mine arvegods-ting (de ville at jeg skulle ha kjøkken-ting, av en eller annen grunn, enda dette vel også var boet etter min morfar) hjem til Høvik.
Og da var det vel bare flaks, at hunden ikke angrep meg.
Mens Axel hele tida endra mening, angående om jeg kunne ta med noen av arvegods-tingene, eller ikke.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
-
Onkel Martin sin datter Liv Kristin Sundheim (min kusine) fortalte meg våren 2005 (da hu var i fjortiss-alderen) at hu var et skolegeni
https://www.facebook.com/photo?fbid=10162364457860433&set=a.10150316568495433PS.
Han som hu er sammen med på bildet overfor.
Det er visst en svenske (Anders Wikslund) som hu har gifta seg med.
(Noe sånt).
Og de har visst også fått en ‘svorsk’ unge.
(Eller noe i den duren).
Så sånn er visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er Liv Kristin i Afrika:
https://www.facebook.com/photo/?fbid=10155369720315433&set=a.10150316568495433PS 3.
Her er Liv Kristin i Kina (hennes mor Kari Sundheim, fortalte meg høsten 1990, at hu studerte kinesisk ved universitetet):
https://www.facebook.com/photo/?fbid=10154812287210433&set=a.10150316568495433PS 4.
Liv Kristin må være en av de få i slekta, som ikke har blå øyne:
https://www.facebook.com/photo/?fbid=10154069805785433&set=a.10150316568495433PS 5.
Liv Kristin sin svenske ektemann (Anders Wikslund) var visst i Oslo da det smalt:
https://www.facebook.com/photo?fbid=10151759520462559&set=a.10150317678177559PS 6.
Her er ektemannen (Anders Wikslund) i Liv Kristin sin yngre halvsøster (Eirill Marie Sundheim) sin konfirmasjon:
-
Her er min kusine Rahel, på sin avdøde mor Ellen (min tante) sin hytte i Finnmark. Ellen snøyt meg (i 2009) for arv etter min mors foreldre (min mor døde i 1999) så jeg har egentlig hevd på denne hytta (må jeg si)
https://www.facebook.com/photo/?fbid=10160989980004411&set=pcb.10160989980759411PS.
Nå har jeg egentlig aldri drømt om, å eie, en hytte, i Finnmark.
Men nå er det jo mer enn tretten år siden, at min mormor døde.
Og jeg har prøvd å få min arv, i alle disse årene.
Men jeg har ikke klart å få mine mongo slektninger (må man vel kalle dem) til å sende meg noe arv.
Så jeg er fornøyd, bare jeg blir ferdig med det.
(Må jeg si).
Min mormor var jo i slekt med Adeler og Gjedde, osv.
(Hennes tante/moster var gift med Holger baron Adeler.
Og min mormors morfar (Anders Gjedde Nyholm) var dansk forsvarssjef.
Og foreldrene hans, var Maren Gjedde (som var vokst opp på et slott/herregård på Mors) og L. C. Nyholm (som var forbildet for TV-serie-figuren ‘Lykke Per’, som visst ganske nylig har blitt vist, på norsk TV)).
Så man skulle vel kanskje tro, at arvegodset etter min mormor, burde være, litt artig/verdifult.
(Siden at hu hadde så fine forfedre).
Og de andre i slekta er raddiser.
Så de bryr seg ikke om dette med adel, osv.
Så min mormor pleide å si, at jeg skulle få alt.
(Sånn som jeg husker det).Og så har jeg ikke fått noe.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Min fars yngste bror Runar og hans kone Inger (som er i Jehovas Vitner) har visst 50 års-bryllupsdag neste måned. Ikke dårlig
PS.
Siden at Inger er i Jehovas Vitner.
Så pleier de ikke alltid å feire sånt.
Så det er mulig at de ikke skal feire.
(Selv om de feiret onkel Runar sin 50 års-dag (i 2001).
For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg vet heller ikke om min bonusbror Jan synes det er så artig, å fylle 60 år.
Det ser jeg på som gammelt, ihvertfall.
Men Jan ser kanskje fram til å bli pensjonist.
(Hva vet jeg).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.50 års-bryllupsdag kalles visst _gullbryllup_.
Og det er visst vanlig å feire med en reise (for eksempel).
(Leste jeg på nettet nå).
Og Runar og Inger var nettopp nede i Spania, og besøkte sin eldste datter (min kusine) Heidi (og hennes ektemann Steinar) der.
(Noe jeg blogget om).Så det er mulig at det var gullbryllup-feiringen.Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.Her er mer om dette:
-
Mer om min morfar Johannes sin barndoms-kamerat (som han prøvde å redde fra drukningsdøden, i voksen alder). Fra Akershus Arbeiderblad 11. juli 1956
https://www.nb.no/items/dd95aad8138f64ecfb463ffdd16bddda?page=3&searchText=%22K%C3%A5re%20Johan%20Kristiansen%22PS.
I min morfars reiseskildring (fra samme år): ‘Over sjø og land gjennom tre riker’.
Så forklarer min morfar, at han kun dykket, et par ganger, etter sin oppvekst-kamerat.
Og det kan muligens ha vært på grunn av, at min mormor Ingeborg (som var danskfødt) satt i båten.For bestemor Ingeborg (som døde i 2009) ble lett hysterisk.
(Sånn som jeg husker det).
Så hvis min morfar hadde vært under vann, i mer enn 20-30 sekunder.
Så ville kanskje min mormor begynt å mene, at min morfar også var død.
Og så kanskje skrike dette, inn til folk på land, osv.Og hvis min morfar så likevel dukka opp.
Så ville min mormor kanskje slå han i huet, med en åre, for å ikke virke dum.
(Noe sånt).
Det var noe lignende, på onkel Martin (som er Johannes og Ingeborg sin sønn, og min mors lillebror) sin gård i Kvelde, våren/sommeren 2005.
Jeg var ikke helt på høyden, mens jeg bodde på den gården, siden at jeg egentlig ikke, hadde noe sted å bo.
Så det ble til at onkel Martin (og hans samboer Grethe Ingebrigtsen) hersja mer og mer med meg, for hver uke/måned som gikk.
(Må man vel si).
Og det var også veldig kjedelig der.
Og jeg lot Martin handle en del øl/sprit, på mitt Visa-kort (som var ganske fullt, av mitt studielån, som jeg tok med meg fra England (uten å betale til University of Sunderland, som tulla på flere måter, når det gjaldt bolig, osv.)).
Og en gang (dette var antagelig i juni eller juli) så svømte jeg i tjernet til onkel Martin.Og da var han og hans leieboer Thor (som bodde i tjern/sagverk-hytta) ute og rodde på tjernet (sammen med Martin) i en ganske stor gummibåt.
(Var det vel).
Og da prøvde Thor, å slå meg i huet, med en åre, da jeg kom opp til overflaten.
(Etter å ha prøvd å dykke, til bunnen av tjernet.
Noe jeg ikke klarte (i fylla).
Men så har jeg bare svømmeknappen.Jeg har ikke noen av de mer avanserte svømme-ferdighetsmerkene (som min morfar fikk seg, da han jobba som rådmann i Nord-Norge).For å si det sånn).
Så det var nesten som noe fra da bestefar Johannes sin kamerat drukna (i Leirsund, i 1956).
(Må man vel si).Dette har jeg vel forresten skrevet om, i Min Bok 8.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var også sånn, en sommer, to-tre år tidligere.
At Martin og Grethe ville at min yngre halvbror Axel og jeg skulle besøke de.
(Dette var vel etter at jeg var i London, sommeren 2003.Noe sånt).
Og da dro Martin oss med, på svømmetur (alle fire) fra Løvås-stranda (eller hva det heter) og over til Døløya.
Og det var en litt drøy svømmetur.
Selv om jeg har svømmeknappen.
Så kunne det ha gått galt.
(Hvis jeg hadde vært i dårligere form.
For eksempel).
Vil jeg si.
Jeg pleide å drive med svømme-trening litt, i Oslo.
(Hvor jeg bodde fra 1989 til 2004).Men (som på Bislett Bad) så var det ofte nærgående homser, i bassenget.
Så å trene svømming regelmessig.
Det ble uaktuelt.
(For å si det sånn).Det var mer sånn at jeg svømte kanskje en gang (eller maks to ganger) i året, i snitt.
(Noe sånt).
Iløpet av de femten årene jeg bodde i Oslo.
(Og da var jeg på enten Frognerbadet, Tøyenbadet eller Furuset Bad (i tillegg Bislett Bad, som lå bare et par steinkast unna St. Hanshaugen, hvor jeg bodde fra 1996 til 2004).
For å si det sånn.
Det var min tidligere stefar Arne Thomassen (og min onde stemor Haldis sin venninne Solveig Rasmussen).
Som ville at jeg skulle trene svømming (av en eller annen grunn).
Sånn som jeg husker det).
Jeg trente oftere på treningsstudio (og andre ting som tennis, badminton og bedrifts-fotball).
(Husker jeg).
Så det å bare dra med folk på, å svømme, ut til en øy (som lå 200-300 meter unna) på den måten.
Det var litt drøyt.
(Må jeg si).
Og å svømme i Farris-vannet (som er et kjent drikkevann).
Det er kanskje ikke så populært.
(For å si det sånn).
Ihvertfall ikke når det gjelder onkel Martin.
(Som sjelden vasker seg.
Ifølge hans tidligere samboer Grethe Ingebrigtsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
