http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/07/min-bok-10-kapittel-46.html
PS.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Og enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.
Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.
Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).
Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.
(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).
Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).
(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).
Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at jeg fikk litt driks.
Gjerne en femmer eller en tier, vel.
Og noen ganger litt mer, kanskje.
Så selv om lønnen var ganske lav.
Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).
For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.
Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.
Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.
Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.
Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.
For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.
(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).
Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).
Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).
Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).
Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.
Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.
(Langs E18, eller noe, vel).
Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.
(For de hadde ikke remulade, da).
Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.
(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.
Huska jeg fra Rimi, da).
Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.
(Og som fikk majones).
Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.
Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.
Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.
Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).
Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.
Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.
Men de som bodde der, de var hyggelige da.
For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.
For å få bort sausen, da.
Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.
Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).
Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.
Og de sa vel at det gikk greit.
Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).
Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.
For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.
(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.
Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).
Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.
Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.
Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).
Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.
For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.
Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.
Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.
Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi ‘Hutta-Heita’, bak Holmenkollveien der, da.
Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).
Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.
Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.
Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.
Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.
Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.
Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).
Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.
Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).
Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).
Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje ‘hei’ da, på en hyggelig måte.
Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).
Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.
Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.
Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.
Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.
Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.
Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte ‘som Erik’, til han distriktssjefen, da.
Så det var rimelig flaut da, husker jeg.
Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.
For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).
Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.
Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.
For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.
For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.
Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.
Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.
Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.
Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.
Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.
Istedet for å sykmelde meg der.
Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.
Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.
Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).
(Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.
I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).
Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.
Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.
For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.
Så han ville ha cola, da.
Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.
Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.
Så stod mora til Magne Winnem.
(Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).
Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.
Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.
(Noe sånt).
Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).
For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).
Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.
Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.
Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.
Og dette likte vel ikke Magne.
Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Begge Magnes brødre var forresten der.
Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.
Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).
Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).
Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.
Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.
Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).
Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).
Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.
Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.
(For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.
Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.
Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.
Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.
Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.
For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.
Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.
Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.
Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.
Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.
(Noe sånt).
Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.
Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.
Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).
Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.
Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).
Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).
For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.
(Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).
Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.
‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.
Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.
Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.
Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.
Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.
Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.
Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.
Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.
Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.
Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.
Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.
Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.
Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.
Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.
Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.
NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.
Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.
På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.
Jeg ringte Aftenposten.
Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.
Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.
Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.
Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.
Og litt umoden da.
Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.
For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.
(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.
(Jeg var vokst opp på landet.
Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.
Det var kanskje litt flaut, for det første.
Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.
Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.
Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.
Så sånn var det).
Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).
Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.
Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.
(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).
Eller etter klokken 20.
(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.
Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.
Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.
Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.
Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.
(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.
Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).
Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.
(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.
Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.
Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.
En høy kar med mørkt hår vel).
Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.
Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.
Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.
Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.
Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.
Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.
Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.
Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.
Det er mulig.
Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.
For jeg var vel ganske ovenpå da.
Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.
Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.
Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.
Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.
For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.
(Hjem til Ågot da).
Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.
Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til Norge igjen.
Så jobba jeg vel på CC, en dag da.
Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.
Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.
Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.
Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.
Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.
Og også for streng mot meg, syntes jeg.
Men men.
Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var høyt fravær, på vitnemålet.
Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.
For jeg lå helt på grensa.
Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.
(Når jeg kom inn i timen da).
Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.
(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).
Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.
Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.
Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.
Så var det greit å ha 10 timer fravær.
Men ikke 11 timer.
Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.
Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.
Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.
Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.
Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.
Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.
Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.
Så jeg fikk karakter i alle fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.
Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.
Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.
Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.
Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.
Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.
Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.
Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.
Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.
(For enten antall dager eller timer).
Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.
Noe det vel ikke ble.
Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.
(Jeg var ikke så hjemme der.
Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.
Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.
Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).
Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.
Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.
For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.
Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.
Tenkte jeg.
Så jeg tulla egentlig bare fælt.
Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.
Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.
Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.
Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.
Også gikk han ut igjen.
Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.
Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.
Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.
Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.
Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.
Jeg ba jo Willassen, om å sende det.
Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.
(Da jeg kom hjem fra England).
Det vet jeg ikke.
Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.
Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.
For å se hvilke karakterer jeg fikk.
Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.
Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.
Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.
Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.
Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).
Så folk som ikke fulgte med, i timen.
Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.
De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.
Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.
Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.
Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.
Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.
Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.
Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.
Dette var mens jeg bodde på Sand.
Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.
Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.
Men det var ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg var ikke i noen gjeng.
(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.
Så var ikke jeg det.
Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.
Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.
Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.
Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.
Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.
Hvem vet.
Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.
‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.
En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.
I august 1989 da.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.
Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.
Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.
Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).
Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.
Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.
Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.
(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).
Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.
Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.
Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første skoledagen min, i Oslo.
Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.
Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.
Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.
Så en kamerat av faren min, som het Bertil.
Han venta på meg, ved butikken på Sand da.
I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.
Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.
Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.
Mens jeg bodde hos Ågot da.
Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.
Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.
Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.
Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.
(Altså Ole Evenrud da).
Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.
Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.
Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).
En fridag, fra jobben i Drammen vel.
Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.
(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).
For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.
(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).
Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.
Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde var glad i bøker.
Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).
Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.
Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.
Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.
Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.
Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.
(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).
Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.
Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.
En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.
(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.
Siden de var på dansk.
Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.
Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.
For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.
Men faren min tok de med opp til Leirfaret.
Av en eller annen grunn.
Enda han vel ikke leste de der selv.
(For han var der aldri lenge av gangen.
Eller så og si aldri, ihvertfall).
Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.
For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.
På senga.
I det første soverommet, som jeg hadde der.
Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.
På det største soverommet.
(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men).
Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.
Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.
Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.
Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.
Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.
Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.
For hu hadde epilepsi.
Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.
Så kom det ei nabokone ut.
Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.
Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.
(Eller noe).
Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.
Så man kan kanskje si det.
At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).
Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.
Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.
Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.
Også når det gjelder pupper, osv.
Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.
Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.
Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.
Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.
Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.
(Rockwool vel).
Ligger hen.
Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.
17. mai 1978 da.
Da jeg gikk i første klasse.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?
Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.
(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.
Det vil si rundt russetida da.
(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).
Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.
Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.
Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.
Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.
Noe sånt.
Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.
Så jeg leste den boka da.
Det var noe pornografiske greier, husker jeg.
Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.
Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.
Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.
Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.
(I senga til ‘mor’ der da).
Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.
Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.
For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.
At ‘hva hvis mor … senga’.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.
Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.
Men men.
Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.
Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.
Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.
Med klær på.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.
Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.
Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.
Og hvorfor Hyde også lå i den senga.
Det veit jeg ikke.
Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.
Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.
For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.
Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.
At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.
(Alle med klær på da).
Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.
Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.
I den ‘gjengen’ vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.
Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.
Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.
Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem fra England.
(Sommeren 1989 da).
Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.
(Som jeg hadde fått låne av Pia da.
Etter råd fra henne da).
Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.
Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.
Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.
En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.
Men ikke noen bøker fristet.
Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.
Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).
(Oversatt til norsk da).
Jeg prøvde meg på en av de da.
(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.
Men det kan også ha vært en helt annen bok.
(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).
Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).
Men den russiske boka.
Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.
Den klarte jeg ikke.
Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.
Jeg fiksa ikke å lese den.
Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.
Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.
(Siden den var så kjedelig, osv).
Selv om jeg prøvde å lese den.
For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.
Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.
Av nysgjerrighet kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.
(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).
Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.
Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.
Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.
Men han var vel nysgjerrig da kanskje.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.
Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).
Noe jeg syntes var artig da.
At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.
(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).
Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.
Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.
Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.
Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.
Og husker dem bare ganske vagt.
Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.
Før vi sovna.
Og da var det Nattønsket.
(Eller noe).
På NRK radio da.
Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.
Og den hørte vi på da.
Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.
Husker jeg.
Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.
Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.
På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.
Så musikk på norsk.
Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.
Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.
Som hørte på Jokke og Valentinerne da.
Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.
Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.
Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.
Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.
På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.
(Som min far kanskje vel.
Eller ihvertfall Haldis vel).
Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.
Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.
Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.
Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.
Som the Kids da.
Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.
(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.
Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.
Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.
Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.
Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.
Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.
Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.
Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.
Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.
Og så på hopprennet der.
Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.
Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.
(Det var vel isåfall Kong Olav).
Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.
Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.
For å se om det var noe som var morsomt der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med den tweed-dressen min.
Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.
Men ingen andre skiftet til pentøy.
Så jeg ble bare sittende der.
Og plutselig så var middagen servert.
Og vi spiste da.
Og åpnet noen pakker vel.
Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.
Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.
Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.
Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.
Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.
Av en eller annen grunn.
Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.
Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.
Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.
(Christell var jo bare 16 år da vel.
Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.
Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.
Hvis jeg skulle gjette.
Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.
Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).
Da var det sånn, i huset til Haldis.
At faren min sa til Pia, Christell og meg.
På en truende måte.
At ‘jeg vet ting om alle dere’.
Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.
Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.
Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.
Flere ganger.
Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.
(Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).
Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.
(Som var en venninne av Haldis.
Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.
Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.
Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.
Jeg måtte være med, sa faren min.
Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.
Så dette satte meg ut litt, husker jeg.
Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.
Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.
Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.
Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.
Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.
(Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).
Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.
Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.
Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.
Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.
Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.
Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.
Pia skulle også dit.
Men ikke Christell, av en eller annen grunn.
Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.
Og hennes ektemann.
I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.
Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.
Som stod i stua til Jan.
Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.
Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.
Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.
Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.
Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.
Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.
De hadde jeg aldri møtt før.
(Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.
Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).
Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.
De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.
(Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.
Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.
Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.
Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.
(Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).
Og en stund senere, så sa onkel Jan det.
At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.
På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.
Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).
Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).
At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.
Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).
Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.
Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.
Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.
De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.
Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.
Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.
Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.
Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.
Det var spesielt, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.
Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.
Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.
Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.
Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).
Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.
Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.
Nei, det veit jeg ikke, dessverre.
Ingen forklarte noe om det til meg.
Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.
Hvem veit.
Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.
Og etterfylle vann i den da.
Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.
(Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.
Men det er mulig at de var der.
Det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.
Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Min søster Pia, fikk meg til å kjøre henne og hennes sønn Daniel, opp til Geilo, sommeren år 2000, (var det vel).
Til bryllupet til Hege Lund og Jan Snoghøj, som ble holdt på et hotell, langt oppe i en dalside, ikke langt fra en bensinstasjon, oppi der.
Dette bryllupet har jeg jo skrevet om på bloggen tidligere, og om at ingen i selskapet ville prate med meg, så jeg gikk tidlig til sengs, (på lørdagen).
(Fredagen satt jeg lenge oppe, for da satt vi en gjeng og preika, i et annet rom på hotellet vel).
På søndagen, så ble jeg spurt, om Haldis sin venninne Solveig, kunne sitte på ned til Oslo, med meg.
Og da måtte jeg vel nesten svare ja, siden jeg hadde vært hos henne og feira jul, en gang, sammen med faren min og Haldis og Christell og Pia, jula 1988, var det vel.
Men men.
Så hu Solveig satt på med meg da, ned til Oslo.
Hu satt foran, i passasjersetet, og Pia og Daniel satt bak.
(I den svarte Ford Sierraen, (som jeg kjøpte brukt, gjennom Aftenposten), og som jeg hadde fra 1998 til 2002 eller 2003 vel).
Men men.
Da vi kom fram, så klagde Solveig, på at hu trengte hjelp med å klippe gresset, og ville at butikksjefen, (meg), skulle komme å klippe plenen.
Men det fikk da være måte på, mente jeg.
Her kjører jeg gamla hele veien fra Geilo til Oslo, enda hu er venninna til stemora mi, Haldis, og ikke er i slekta mi egentlig.
Og enda jeg aldri har bodd i samme hus som stemora mi, (eller min fars nye samboer, må man vel kalle henne), Haldis, engang, (men mest bare krangla med henne).
Også skulle jeg få mas om å klippe plenen, i tillegg.
Nei da visste ikke helt hva jeg svare gitt.
(For jeg syntes at hu Solveig var litt frekk, (for å si det sånn).
Men jeg måtte svare noe, syntes jeg.
For ellers så hadde det blitt en sånn pinlig stillhet der).
Så da sa jeg bare det, at Pia sin sønn Daniel, kunne dukke opp der, og klippe plenen for henne, når han blei litt eldre.
(For han var vel bare fem år da, eller noe, vel).
Men men.
Så hu der Solveig må man kanskje være litt forsiktig med å slippe inn i bilen sin, er jeg litt redd for.
Hvis man gir henne lillefingeren, så tar a hele hånda, tror jeg.
Så en liten advarsel mot henne, hadde kanskje vært på sin plass.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jula 1988, så ble det litt dumt.
For jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle være hos hu Solveig.
Men jeg hadde med meg finklær da, som jeg liksom skulle skifte til.
Men jeg visste ikke helt når, som jeg liksom skulle skifte, til finklær.
Så jeg ble sittende der, hele kvelden, i vanlig tøy, som ola-bukse, osv.
For ingen sa fra til meg, at nå måtte jeg skifte, før middagen, eller noe sånt.
Men men.
Og det ble litt spesielt der og, så jeg gikk og la meg ganske tidlig.
(Noe jeg egentlig veldig sjelden gjør).
For jeg følte meg ikke noe særlig hjemme der.
Men men.
Og plutselig, like før jeg sovna.
(Jeg var jo 18 og et halvt år.
Og Christell hadde vel fylt 16 år, måneden før.
Det var på den tida her, at Christell dro meg med på ungdomsdiskotek og pub, osv., inne i Drammen.
(Hvor jeg gikk på skole, og hu bodde, mer eller mindre, hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen).
Men men).
Og plutselig, mens jeg lå der, og prøvde å sovne.
Så gikk Christell inn på rommet jeg lå alene på.
Kun iført en sånn tettsittende, hvit ‘body’, med sånne blonder også vel, (som var nesten gjennomsiktig, må man vel si).
Og det var ikke hverdagskost, i 1988, at jentene gikk rundt i undertøyet.
(Ihvertfall ikke, når dem ikke solte seg).
Også ville hu at jeg skulle se da, og si hva jeg syntes.
Og hu var jo en barmfager og velskapt ung blondinne, som fikk servering på pub, i Drammen, på den samme tida, husker jeg, (selv om hu bare var 16 år).
Så hu var jo litt av et syn, (må man vel si), der hun sprada ganske raskt rundt på rommet ‘mitt’, kun iført den tettstittende, (og nesten gjennomsiktige), bodyen, som hu hadde fått i julegave, den samme kvelden da.
(Uten at jeg vet hvem, som hu fikk den bodyen, i julegave av.
Men men).
Og hvorfor hu skulle vise seg fram, i den sexye bodyen, det veit jeg ikke.
Kanskje det var faren min som ville at hu skulle prøve den på seg, (mens de satt nede i stua, til hu Solveig da, og snakket litt om de forskjellige julegavene)?
Eller kanskje det var Haldis eller Solveig, som ville at hu skulle prøve den?
Hvem vet.
Ut smatt hu igjen, like fort som hu hadde dukket opp, på rommet mitt, uten å si stort, annet enn at hu ba meg se på det undertøyet, som hu hadde på seg, og som hu hadde fått i julegave da.
Og uten at jeg rakk å svare noe fornuftig vel.
Så hu jenta, min fars stedatter, Christell.
Hu må jeg nok si, at var særs velskapt og feminin.
Hvis jeg skulle kommentert noe om utseende hennes.
(Siden hu dreiv og viste seg fram for meg, mener jeg).
Men men.
(Selv om hu kanskje ikke gikk for å ha vært like heldig, ‘da IQ-en ble delt ut’, for å si det sånn.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: [Fwd: Erik Ribsskog]
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Nov 20, 2010 at 12:06 AM | |
|
To: post.nord-trondelag@politiet.no | ||
| ||
PS.
Det jeg har tenkt de siste dagene nå.
Det er at kanskje faren min, og andre i familien min, jobber for den albanske mafiaen?
For dem er litt sånn tøffe, hele gjengen, som om dem skulle ha vært albanere, eller noe.
Og når vi dro på ferie, sommeren 1980, så dro vi til Istra, i Jugoslavia, som vel ikke er så langt fra Albania.
Kanskje gjennom min onkel Runar, som studerte i Oslo, og tok flysertifikat osv.?
Eller gjennom min far, Arne Mogan Olsen, sin kamerat Atle, fra Oslo?
Hm.
Vi dro ihvertfall på to ferier til Gøteborg, og bodde på hoteller hvor det var en albaner som var vakt ved svømmebassenget, for eksempel.
(Dette var vel da jeg gikk i 8. eller 9. klasse).
Og jeg var den eneste gutten/mannen.
Og faren min sa jeg måtte være med.
Og de andre som var med, var Haldis Humblen, Solveig Rasmussen (telegrafisten på Scandinavian Star, ei venninne av Haldis), min farmor Ågot Mogan Olsen, min søster Pia Ribsskog og hennes stesøster Christell Humblen.
Hvorfor måtte jeg dra til Gøteborg, med alle de damene/kjærringene/jentene?
Det syntes jeg var spesielt.
Så jeg lurer på om det er noe med Gøteborg og albanere og faren min.
Det er nok ikke umulig.
Faren min og brødrene hans, (Håkon Mogan Olsen og Runar Mogan Olsen), pleide ihvertfall ofte å kjøre til Sverige, når de var i slutten av tenårene, osv.
Enda faren min ikke likte Volvo, han sa at det ikke var bil.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ikke vet jeg.
Faren min blander seg ihvertfall, i ting som ikke er hans business.
Jeg er jo 40 år nå, mener jeg, og ikke 4 år.
Og jeg har jo kutta ut faren min.
Jeg har jo anmeldt han, siden han dreiv med bølleringing, til meg, for et par år siden.
Og jeg har også anmeldt han for omsorgssvikt, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, i Vestfold.
Og faren min truet også meg og min søster Pia Ribsskog, og hennes stesøster Christell Humblen, en julaften, på Bergeråsen, midt på 80-tallet, da vi var midt i tenårene cirka vel, om at han ‘visste ting om alle oss tre’, da vi var litt misfornøyde på grunn av et eller annet, en julekveld, på 80-tallet da, og søstera mi og Christell blei litt som to skremte høns omtrent, siden faren min trua oss, de fikk vel panikk, mer eller mindre, vil jeg si, og liksom virra litt rundt seg selv da, med sjokk/panikk i blikket, eller noe. Men men.
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer NHI:
PS 3.
Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.
For studielånet strakk ikke til.
Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.
Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.
Og det var snakk om ikke-røykere.
(Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.
Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.
Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).
Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.
Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).
Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.
For hu var gammel, og fulgte med på alt da.
Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.
Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.
Hu var venninne av Haldis.
Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.
Men der, så hadde de loddtrekning.
Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.
Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.
Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.
Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.
For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.
Men det gikk i glemmeboka.
Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.
Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.
Men da involverte jo faren min og Solveig seg.
Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.
At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.
Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.
For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.
Mange hundre kroner, hver uke.
Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.
Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.
Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.
Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.
For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.
Så da var det jo bare 3.000 igjen.
Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.
Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.
De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.
Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.
For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.
Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.
Jeg måtte dele soverom med søstra mi.
Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.
Så det ble i såfall i stua til Ågot.
Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.
Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.
Så Ågot var et uromoment, for meg.
Men det var jo hennes hus.
Så dette var faren min sin feil.
Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?
Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?
Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.
Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.
Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.
Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.
Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.
(Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).
Og faren min og Solveig tulla.
Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.
Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).
Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.
Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.
Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.
Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.
Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.
Og da hadde hu Gøril jobba.
Men dem skulle noe.
Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.
For jeg fikk ikke haik.
Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.
Jeg var ikke helt meg selv da.
Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.
Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.
Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.
For jeg hadde hørt mye rart om faren min.
Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.
Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.
(Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.
De spurte meg, hva jeg ville gjøre.
Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.
Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.
Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.
For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.
Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.
Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.
For jeg ble så skuffet over faren min.
Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.
De lurte bare på hva jeg ville gjøre.
Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.
Men men).
For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.
Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.
Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.
Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.
Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.
Men men.
Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.
En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.
Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.
Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.
Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.
Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.
Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.
Enda vi gikk på datalinja.
Så det var jo helt tragisk.
Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.
Men det var ikke noe.
Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.
For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.
Det var ikke noe, og ikke noe mer.
Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.
Annet enn enstavelsesord, osv.
Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.
Eller ‘mafian’, eller hvem vet.
Vi får se.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.
Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.
Så sånn var det.
Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.
(Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.
(Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.
Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).
Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.
Så sånn var det).
Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.
Men det stemte jo ikke.
Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.
Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.
(Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).
Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.
Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.
71-bussen.
Som kanskje tok 10-15 minutter.
Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.
Hun tålte ikke matlukt.
Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.
Så var jeg veldig sulten, ofte.
Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.
Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.
For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.
For data var jo ikke så artig egentlig da.
Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.
For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.
I 20-25 minutter kanskje.
Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.
Og der var det ganske fint.
Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.
Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.
Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.
Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.
Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.
Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.
Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.
For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.
Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?
Både narkotika og Blitz.
Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.
Men men.
Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.
Så de ødela litt for meg, vil jeg si.
Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.
Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.
Det var jo helt latterlig.
Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.
Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.
Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.
Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.
Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.
Det er nok ikke umulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.